The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Petals of Blood ~ Ngũgĩ wa Thiong'o

Petals of Blood ble jeg oppmerksom på i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker, til kategorien forfatter fra Afrika. Ifølge snl er boken en skarp kritikk av korrupsjon og utbytting i det moderne Kenya, utgitt på norsk under tittelen Blodige kronblad. Jeg ble fort oppmerksom på dens viktighet da jeg leste introduksjonen, men mest av alt fordi teksten bærer sterkt preg av hvordan forholdene var i Kenya under nykolonialismen. Dette gjør det vanskelig å skrive om den, den er så kompleks!

Baksideteksten forteller at "So eplosive was the theme of this novel that when it was fist published in 1977, its author was taken into custody and held without charges by the so-called liberal Kenyan govenment, inciting intenational protests on his behalft. Yet even Ngũgĩ's blistering criticism of the legacy of colonialism burns with hope for the future."

Romanen tar for seg Kenyas historie, og den utforsker politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England. Utdanning er også et viktig tema. Hovedhandlingen utspilles i den lille landsbyen Ilmorog, hvor læreren Munira kommer for å undervise på skolen der. Han sliter med valg han har tatt, eller mest valg han ikke tok, og synes det er greit å være på dette bortgjemte stedet hvor han kan ta seg en øl eller to i baren til Abdulla. Abdulla kjempet i frigjøringskrigen og så frem til alt det positive ved den nye Kenya, men til slutt havnet han i den lille landsbyen hvor han startet opp en bar. Hit kommer også Wanja, barnebarn til en av landsbyens eldre og som står for tiden før, særlig i det at hun utfører alle de tradisjonelle seremoniene. Wanja får jobb i baren til Abdulla, og hjelper ham med å utbedre den og gjøre den mer populær. En tidligere elev av Munira, Karega, dukker opp for å få belyst noen saker fra den tiden.

Rammen for historien er en brann hvor tre mennesker mistet livet. Hvem stod bak? De tre som døde har alle medvirket til urettferdighet og dårlige forhold ovenfor de fire hovedkarakterene og alle har mulige motiv. Underveis når dette avdekkes, får vi mange tilbakeblikk fra ulike tidsperioder, og særlig Munira oppdager i sin selvransakelse både gamle sår og ubehagelige sider ved seg selv. Det å lese denne romanen gir innblikk i historien til en nasjon og folks strev for å få endene til å møtes, men det er også interessant å lese om enkeltmenneskers personlige historie og hva som gjør at de tar valg som de gjør. 

Absolutt en bok det er verdt å lese! 

Petals of Blood av Ngũgĩ wa Thiong'o

Penguin Classics, 2005

Utgitt første gang, 1977

Engelsk

410 sider

Paperback, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton

Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.

s. 9

All roads leads to Johannesburg

Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.

s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.

Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

En halv gul sol ~ Chimamanda Adichie

Verden var taus da vi døde

En halv gul sol er Chimamanda Adichies andre roman og ble hennes internasjonale gjennombrudd. Den kom ut i 2007, og Adichie ble tildelt The Orange Broadband Prize For Fiction og nominert til National Book Critics Award. Tittelen viser til Biafras flagg, der motivet er en halv sol, og handlingen foregår i Nigeria på 1960-tallet før og under Biafrakrigen. Nigeria fikk sin fulle uavhengighet 1. oktober 1960, med Sir Abubakar Tafawa Balewa som første statsminister.

Boken er delt inn i fire deler. Den starter tidlig på sekstitallet og landsbygutten Ugwu som er på vei for å arbeide for Odenigbo, en revolusjonær universitets-professor, i byen Nsukka sør-øst i Nigeria. Odenigbo blir bestyrtet over Ugwus manglende skolegang og skriver ham inn på en skole. For Ugwu blir dette starten på et helt nytt liv og etter hvert er det flere ting som går opp for ham. For eksempel at han ikke er en vanlig boy, men får eget rom og en seng å sove i og bøker å lese. Så kommer Olanna, en velstående og vakker kvinne som Odenigbo kjenner. Hun har tatt en mastergrad i England og skal bo sammen med Odenigbo nå som hun er tilbake, og undervise i sosiologi på universitetet. Men konflikter oppstår. For eksempel lar Odenigbo seg terge av uttalelser fra Olannas far om at Nsukka ikke trenger et eget universitet.

Men når Olanna og Odenigbo lå i sengen med omslyngende bein, ble hun slått av at hennes liv i Nsukka kjentes som å være omgitt av et lag av mykt dun, selv de dagene da Odenigbo stengte seg inne på arbeidsrommet i flere timer. Hver gang han foreslo at de skulle gifte seg, sa hun nei. De var for lykkelige, farlig lykkelige, og hun skulle vokte over denne samhørigheten; hun fryktet at giftermål ville forflate det til prosaisk partnerskap.

s. 65

Olanna har en tvillingsøster som er ganske ulik henne selv; "Kainene hadde alltid vært det tilbaketrukne barnet, den mutte og ofte syrlige tenåringen". Deres nære forhold har med årene endret seg. Hun pleier å kalle Odenigbo for "denne revolusjonære kjæresten". Han på sin side har politiske kveldsmøter og er opptatt av å gi afrikanerne en sjanse til å omgås hverandre. Kainene forelsker seg i engelskmannen Richard, og foreslår at han besøker dem når han skal til Nsukka. Her blir han raskt innlemmet i kretsen som diskuterer politikk og situasjonen i landet. Fra hans perspektiv fortelles årsaken til at han er i Nigeria, hvordan han møter Kainene og opplever at det er første gang i hans liv det kjentes som han kunne høre til et sted. "[...] Kainenes melankolske gåtefullhet, som beruset og forvirret ham".

Boken handler forholdet mellom enkeltpersoner. Det oppstår konflikter og forsoninger. Det er kontraster, diskriminering og korrupsjon, men også kjærlighet og vennskap. Den handler om generasjonskløften og de komplekse årsakene til utbruddet av biafrakrigen. Som Odenigbo sier det:

Den virkelige tragedien i vår postkoloniale verden er ikke at flertallet ikke hadde noe de skulle ha sagt med hensyn til om de ville ha denne nye verden eller ei, det er at flertallet ikke har fått redskapene til å takle denne nye verden.

s. 123 

De fire delene skifter fra tidlig og sent på sekstitallet, en god måte å feste løse tråder som får historien til å henge sammen. På et tidspunkt er Ugwu på besøk i landsbyen og sammenligner med livet han nå er blitt vant til; han kan ikke komme fort nok tilbake. Men folkene i landsbyen er intelligente og lar seg ikke pille på nesen - det er noe jeg finner svært positivt. For hva visste jeg om dette fra før? Biafrabarn. Jeg er født i -71 og uttrykket "biafrabarn" var vanlig om underernærte barn da jeg vokste opp og ble også brukt om de som var tynne, så det er ingen tvil om at denne hendelsen har satt sine spor. Adichie lar Richard være den som sier at det var sulten som knekket Biafra, som gjorde Biafra berømt og fikk verdens folk til å reagere og utløse protester og demonstrasjoner. Som fikk Det internasjonale Røde Kors til å kalle Biafra den alvorligste nødssituasjon man hadde stått ovenfor siden andre verdenskrig.

Biafra var Land of the Rising Sun. I 1966 ble det gjennomført et militærkupp og statsministerern, Balewa, ble drept. Senere samme år tok offiserer fra nord over makten gjennom et motkupp. Konflikten førte til at mange ble drept, og forfølgelsen av de som flyktet til igbo-områdene i Øst-Nigeria gjorde at kravet om selvstendighet blant igoene ble styrket og i mai 1967 løsrev øst-regionen seg fra Nigeria og erklærte seg selvstendig under navnet Biafra. Dette førte til Biafrakrigen (1967-70), som krevde antageligvis over en million menneskeliv, de fleste sivile som døde av sult. Biafra oppnådde anerkjennelse fra noen få stater, men opprøret ble slått ned av den føderale hæren og endte med at biafransk overgivelse og gjeninnlemmelse i Nigeria.

Det er sterkt å lese om bekymringene for penger, mat, luftangrep. Ofte må de løpe i dekning i en bunkers, og på sykehuset har de sluppet opp for medisiner. Frykten. Sulten. Richard skriver bok. Etter flere redigeringer kaller han boken Verden var taus da vi døde, og det passer godt med min opplevelse av En halv gul sol med sine beskrivelser; hverdagslige, skjønt med sterke inntrykk og historie sammenflettet med hendelser fra tiden og stedet. Denne boken kan jeg anbefale, og jeg skal absolutt lese flere av bøkene til Adichie!

En halv gul sol av Chimamanda Adichie
Originaltittel: Half of a Yellow sun
Oversatt av Mona Lange
Gyldendal forlag, 2007
De norske Bokklubbene AS, 2010 for denne utgaven
Norsk, bokmål
503 sider
Kjøpt