10:04 ~ Ben Lerner

Jeg er så glad for Lesesirkelen 1001 bøker! Jeg hadde nok aldri kommet over Ben Lerner uten den, og nå ivrer jeg etter å lese mer av ham. Han har to andre romaner som jeg ble nysgjerrig på, og han har også skrevet en del poesi. 10:04 valgte jeg fordi jeg vil lese mer samtidslitteratur, og det finnes en del spennende på 1001-listen. 

Boken åpner med en epigraf, som sier mye om teksten som kommer: 

The Hassidim tell a story about the world to come that says everything there will be just as it is here. Just as our room is now so it will be in the world to come; where our baby sleeps now, there too it will sleep in the other world. And the clothes we wear in this world, those too we will wear there. Everything will be as it is now, just a little different.

Allerede fra første side skjønte jeg at dette ville bli en tekst å bruke tid på, den kunne ikke skummes gjennom. Boken betegnes som autofiksjon, og denne miksen av Lerners eget liv og fiksjon er interessant, men også undrende nettopp fordi jeg innimellom begynner å tenke på hva som er hva. 

Den handler om en ung mann som står ovenfor en usikker fremtid. New York, hvor han bor, rammes av stadige superstormer og sosial uro, han har nylig blitt diagnostisert med en potensiell dødelig sykdom og mottatt et uventet forskudd på en bok, og nå har hans beste venn, Alex, spurt om han kan hjelpe henne med å få barn. Bekymringene hans rundt alt dette gjør at han engstelig funderer over fremtiden. Jeg ble så fascinert av skrivemåten og hvordan han tenker om sin egen eksistens og om verden både generelt og på individnivå. Det satte i gang tankeprosesser og filosoferinger som jeg sjeldent har opplevd at en bok har bidratt til, å se livet i nye og andre perspektiver. Fremtiden, og tilbake til fremtiden (ja, filmen Back to the Future fra 1985) er sentralt, nemlig for hvordan vi ser på vår eksistens i den store sammenhengen, eller rett og slett de små nære tingene. Videre er viser tittelen til det tidspunktet i Back to the Future hvor lynet slår ned i klokketårnet og Marty reiser tilbake til sin egen tid, som er ett av klippene i installasjonen fortelleren og Alex går for å se. Denne 24-timers filmen med klipp av tid og klokker fra ulike filmer satt sammen slik at de tilsynelatende viser reell tid får ham til å fundere over tiden, tidsreiser og dette med at det kan finnes mangfoldige fremtider eller verdener eksisterende parallelt, og om Everything will be as it is now, just a little different.

Underveis i boken viser den seg å være den som fortelleren (altså Ben) skriver for forskuddet han fikk, ganske spesielt og ganske artig! Det er vanskelig å gi et ordentlig handlingsreferat eller en god nok beskrivelse av min opplevelse av boken, men jeg kan absolutt anbefale å lese den!

Benjamin S. Lerner (født i 1979 i Topeka, Kansas, USA) er en amerikansk forfatter, poet, essayist og kritiker. Han har studert politisk teori og poesi ved Brown University, og arbeider som professor i engelsk ved Brooklyn College.

Boken hadde jeg med meg overalt, 

her på telttur i Gulen seint på våren :)

.

10:04 av Ben Lerner

Granta Books, 2015

Første gang publisert, 2014

Engelsk

245 sider

Pocket, kjøpt

1001 bøker

Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

The Way of Kings [part one] ~ Brandon Sanderson

 

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, en fantasyserie som skal bestå av ti bøker. Akkurat nå er fire utgitt, samt to noveller. Jeg har lest del en av The Way of Kings sammen med Ina, men ettersom vi hadde noe ulik oppfatning av boken fortsetter jeg sannsynligvis alene.

Som jeg nevnte i en smakebit, er Brandon Sanderson kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn, og The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. En av årsakene til at jeg var nysgjerrig på forfatteren er at han fullførte Robert Jordans The Wheel of Time, og da jeg så boken i en spennende bokhandel inne i Stockholms gamle stan slo jeg til.

Det er en kompleks verden Sanderson skriver frem, men ikke like kompleks som The Wheel of Time. Eller er det bare lenge siden jeg leste den serien? Uansett er det jo mye å holde rede på, men det viktige blir gjentatt i ulike situasjoner og av ulike karakterer, slik at kompleksiteten avtar etter hvert. I den forbindelse må jeg ta med bokens innledning, som nok er viktig for senere hendelser selv om det ikke kommer helt frem i denne første delen. Her får vi vite at ni av ti ledere av the Knights Radiants har overlevd et slag i et gjentakende slag i en ødeleggende syklus (the Desolation). Vanligvis gjenoppstår de for å kunne kjempe igjen, men ikke denne gangen. De ni bestemmer seg for å bryte pakten, the Oathpact, de lar sine Shardblades være igjen og går hver til sitt.

Det går tusenvis av år, nærmere bestemt 4 500 år. Vi befinner oss i Roshar, en steinete verden med voldsomme og ødeleggende stormer, ganske ugjestmildt med andre ord. Etter at de ti ordenene kjent som the Knights Radiant falt, bestod deres Shardblades og Shardplate. Dette er mystiske sverd og rustninger som transformerer vanlige menn til nesten usynlige krigere, og er sterkt ettertraktet, til og med kongedømmer er i handelen for å få tak i dem. Det er stadige kriger, og selve boken åpner med et at kongen i Alethi, Gavilar, blir myrdet, noe som resulterer i en langvarig konflikt. Midt oppi dette blir vi kjent med Kaladin, Dalinar og Shallan. 

Men også andre stemmer kommer frem, som Dalinars sønn, Adolin, og Szeth fra Shinovar, som myrdet kongen. Jeg har en følelse av at alle disse kommer til å krysse hverandres spor på et eller annet tidspunkt, men med 10 bøker er det mye som kan skje. Kaladin er en naturlig leder, men har gjort noe som har gjort ham til slave, solgt og kjøpt av flere slaveeiere. Nå er han en bridgeman i Highprince Sadeas hær, og fra før har han alltid hatt hang til å bry seg om sin neste, noe han fortsetter med. Hans far var lege, og egentlig skulle han bli det samme, så han kan mye om helbredelse. Han tar seg av de han er i tropp med, og det ender med at han blir leder av troppen. The spren, Sylphrena (kalt Syl) møter Kaladin og blir med ham, og de har en del artige samtaler hvorpå Syl utvikles i forhold til hva en spren i utgangspunktet er. Så er det Shallan, som opplever at familien står på gyngende grunn da faren dør. Hennes plan er å dra til Jasnah Kholin for å bli hennes lærling, men egentlig er det for å forbytte Jasnahs Soulcaster med den ødelagte som tilhørte faren for å at familien skal kunne holde det gående. Med denne kan man transformere noe til noe annet, noe som er svært nyttig. Dalinar er Highprince of Alethkar og en berømt Shardbearer. Han arbeidet sammen med kong Gavilar for å forene Alethkar, men har vansker med å få de andre til å se formålet med dette. Adolin er hans sønn, og Dalinar har trent ham opp til å bli en leder. Han ser at faren har syner og visjoner om fremtiden, om at de må gjøre noe for å forene de andre mot en felles fiende, men også at han sakker akterut mot nye tider, noe som er temmelig ambivalent for ham. 

Jeg ser frem til å lese mer om hvordan det går med karakterene og hvordan det hele utvikler seg. Ina var ikke like begeistret som meg, så fortsettelsen gjør jeg som nevnt alene. 

The Way of Kings (Part One) av Brandon Sanderson

Serie: The Stormlight Archive 

Orion, 2011

Engelsk

594 sider

Pocket, kjøpt

The Institute ~ Stephen King

Endelig en King-bok igjen! Det er en stund siden Ina og jeg leste Det mørke tårn, en fascinerende serie. Nå har vi lest The Institute, som ble utgitt i fjor og handler om ondskap satt i system, et grusomt system hvor barn blir brukt som brikker i et spill. King har tatt med en opplysning i starten av boken hvor det står at ifølge National Center for Missing and Exploited Children, blir rundt 800 000 barn rapportert savnet hvert år i USA. De fleste blir funnet. Tusenvis blir det ikke.

Med dette som innledning møter vi Tim Jamieson som er på vei til New York etter å ha måttet slutte i stillingen som politi. På ferden havner han på et gudsforlatt sted hvor han sier ja til jobben som nattlig sikkerhetsvakt. For som han sier: Great events turn on small hinges.

Jeg liker hvordan King bygger opp karakterene, og selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor han skal være så omstendelig med Tim og omgivelsene i den lille byen, kommer det tydeligere frem mot slutten da Tims holdninger og væremåte, er med på å føre plottet i havn og den noe åpne slutten. Jeg kjenner igjen Tim i Roland, den ensomme ulven som til tross for sin hardbarkede fremtoning synes å ha en god rettferdighetssans og en magefølelse som fører ham inn i farlige situasjoner og halsbrekkende omgåelser av loven.

Den andre hovedpersonen er Luke, en svært intelligent gutt på tolv år, som en dag våkner opp på et sted som ligner gutterommet hans, men som viser seg å være Instituttet, dypt inne i Maines skoger, etter å ha blitt kidnappet. Med sterk hjemlengsel og mange spørsmål finner han ut at det er mange andre barn der, med spesielle evner som telekinese, som Luke har et snev av, og telepati. Barna blir utsatt for ulike eksperimenter for å stimulere disse evnene, og sammen med noen av barna finner Luke ut den forferdelige sannheten om stedet og hvorfor de er fanget der. Hvis barna samarbeider under eksperimentene, får de tokens som de kan bruke til å kjøpe seg blant annet godteri og sigaretter. Derimot er det brutale straffer hvis de lager trøbbel. Instituttet delt i Front Half, hvor Luke er, og Back Half, hvor barna havner når evnene er godt nok forbedret. Men ingen har noensinne sett igjen de som havner i Back Half og når vennene hans blir hentet dit, legger han en plan for å rømme og hente hjelp.

The Institute forteller en skremmende historie, som til tross for sitt overnaturlige preg, kunne ha skjedd. Ondskapen som menneskene ved Instituttet viser kan ikke forstås, men blir rettferdiggjort av instituttets leder; “Thousands of children have died in this process, but billions of children have been saved”. Men hvordan kan noen mishandle barn? Og la det bli en rutine fordi det er en del av jobben? Boken er på nesten fem hundre sider, men blir aldri langdryg. Det skjer hele tiden noe, og spenningen bygges opp gradvis på en intens måte. Som i Det mørke tårn har også The Institute en åpen slutt, og jeg satt igjen med et hva om spørsmål. Mer skal jeg ikke røpe, for jeg tenker at denne romanen må du lese! Absolutt å anbefale, og jeg tror at selv ihuga King-fans som kanskje venter seg noe i retning Ondskapens hotell og It, vil like The Institute.

The Institute av Stephen King
Hooder & Stoughton, 2019
Engelsk
485 sider
Innbundet, kjøpt

Min følgesvenns tempel ~ Alice Walker

I lesesirkelen 1001 bøker denne måneden bestemte jeg meg for Min følgesvenns tempel av Alice Walker, og siden jeg allerede holdt på med noen engelske bøker ville jeg lese denne på norsk. Det skulle vise seg å være vanskelig å få tak i den, ikke hadde de den på biblioteket og ikke i vanlige bokhandlere, men jeg fant heldigvis et brukt eksemplar på Bokloftet til slutt, kun 89 kroner. Forfatteren hadde jeg hørt om, og da Adichie nevnte henne i Americanah tenkte jeg at det ville være noe for meg. Jeg håper baksideteksten kan friste, for jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne beskrive boken:

"En romanse fra de siste 500 000 år." Slik beskriver Alice Walker selv denne frodige, innfallsrike kjærlighetsromanen som fører oss tilbake i tid og rom, helt til menneskenes urtid på jorden. I forgrunnen står tre par: Suwelo, en middelaldrende historielærer, tilhørende en generasjon av men som har "sviktet kvinner", og Fanny, hans tidligere kone som har en tendens til å bli forelsket i ånder. Arveyda, en berømt gitarist og komponist på søken etter sin fortid, og Carlotta, hans latinamerikanske kone som er en flyktning fra sin. Lissie, en kvinne med tusen fortider, og hennes malervenn Hal. Vi møter også Miss Celie og Miss Shug fra Fargen bortenfor. Disse fargerike kvinner og menn kommer vekselvis til orde og vever fortid og nåtid sammen. Her skildres undertrykkelse og opprør på flere plan, hat og kjærlighet, "åpne" ekteskap, sjalusi og kommunikasjonssvikt, ny innsikt og forsoning...

Det kan hevdes at mye stereotypt er blitt sagt og skrevet om afroamerikanske kvinner som viser deres undertrykkelse i USA, og blant andre Toni Morrison, Alice Walker og Chimamanda Ngozi Adichie har vist dette i sine romaner, essay og artikler. Ifølge wikipedia er Walker opphavet til begrepet Womanism, som byr på en positiv selvdefinisjon av den svarte kvinne i alle kontekster. Videre at hun "uttrykker vanskelighetene og kampen til afroamerikanere, særlig kvinner, og deres liv i et rasistisk, sexistisk og voldelig samfunn. Hennes forfatterskap fokuserer også på fargete kvinners rolle i kulturen og i historien. Walker er en respektert figur i den liberalpolitiske samfunnet for hennes prinsipielle støtte til ukonvensjonelle og upopulære syn og oppfatninger."

I Min følgesvenns tempel er det mye ukonvensjonelt, en del ville selv i dag resultert i mangt et hevet øyenbryn. Parene i romanen får frem hvordan livene til den svarte befolkningen i USA kan arte seg, men også andre som ikke tilhører den hvite majoriteten, spesielt i det at de tilhører forskjellige aldersgrupper og etnisitet. Det var interessant å lese boken samtidig som jeg holdt på med starten av Det annet kjønn, hvor Beauvoir ser på hva som førte til mennenes overherredømme. Ifølge henne er teorier om at det i primitive tider eksisterte et veritabelt kvinnestyre og at overgangen fra matriarkatet til patriarkatet var "kvinnekjønnets store historiske nederlag", bare en myte, noe hun understøtter med grundige undersøkelser. Alice Walker kommer med en alternativ historietime: Lissie er nemlig en forhistorisk gudinne som har vært inkarnert mangfoldige ganger, og med det hun forteller tar Walker oss tilbake til begynnelsen av menneskeheten (eller det J. M. Coetzee kaller (wo)mankind). Disse beretningene snur opp-ned på det vi har lært om historie (som jo er oppfunnet av menn), for opphavlig fantes det et matriarkat. Som en digresjon; Frida Kahlo brukte tehuana-drakter som ledd i sin selvskapelse som sagnomsust personlighet, hun valgte seg en ny identitet da hun tok på seg drakten. Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke, og samfunnet skal ifølge folketradisjonen ha vært et matriarkat. Jeg liker å tenke at Kahlo var en representant for womanism.

Det er kanskje litt vel mye av 1980-årenes New Age atmosfære i denne romanen, men likevel er mulighetene som fremlegges besnærende, selv om vi ser at mye av det som ble omtalt som alternativt den gangen, er mer vanlig i dag. Det jeg vil vektlegge i favør for Min følgesvenns tempel er det sterke ønsket om frihet. I dette ligger også religion, og når Walker utforsker vår fjerne fortid med at Lissie forteller om da dyr og mennesker levde sammen i fortrolighet, så er det dette som ligger til grunn for religionen. Paradiset vi higer etter har jo allerede vært, og det er disse fordekte drømmene om paradiset som har gjort at vi har innlemmet det i vår religion. Egentlig begynte alt i Afrika, fredfylt og paradisisk. Og vi kastet vrak på det. Alternativet er kanskje utopisk, men jammen er det godt å lese! Uansett er karakterenes frigjøring absolutt aktuell, der de gjennom selvransakelse og terapi, søken etter sitt Jeg, og boken anbefales varmt.

Min følgesvenns tempel av Alice Walker
Originaltittel: The Temple of My Familiar (1989)
Oversatt av Isak Rogde
Aschehoug, 1989
Norsk, bokmål
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Nattfilm ~ Marisha Pessl

Et nytt forfatterbekjentskap for meg, det er alltid spennende. Marisha Pessl gjorde suksess med sin debutroman Special Topics in Calamity Physics (Utvalgte emner i katastrofefysikk) i 2006. Også Nattfilm ble godt mottatt. Den første har jeg ikke lest, og denne har jeg lest sammen med Hedda, som har vært mye raskere enn meg og hennes tanker om boken kan du lese i dette innlegget.

Nattfilm handler om en undersøkende journalist, Scott McGrath, som prøver å finne ut sannheten om kult-filmregissøren Stanislas Cordova, en mann ingen har sett på mer enn tretti år. Nå er hans datter, Ashley, funnet død, angivelig selvmord. Men McGrath har sine mistanker, han var nemlig den siste som intervjuet Cordova og siden det har vært flere mystiske dødsfall, tenker han det ikke kan være en tilfeldighet. Han bestemmer seg for å jakte på sannheten.

McGrath er skilt, sist han prøvde å finne ut om Cordova kostet det ham både karrièren og ekteskapet. Det er en spennende historie som er godt skrevet, og jeg får sympati for hovedkarakteren. Skjønt, etterhvert sklir det litt ut. Boken er på over seks hundre sider, men kunne med fordel ha vært kortet ned for jeg kan ikke se hvorfor det skal være nødvendig å hale ut og hale ut en spenningsroman slik at leseren (i alle fall jeg) rett og slett går lei og bare lengter mot avslutningen. Og det at McGrath gjør alt, absolutt alt (til og med forsake sin fem år gamle datter) for å forfølge spor og komme til bunns i saken blir altfor søkt for meg.

Når det er sagt, boken kan uansett anbefales da den har mange gode kvaliteter. Man blir sugd inn i denne historien, både McGraths jakt og avsløringene om Cordova-familien som dukker opp. Ikke minst forfatterens bruk av bilder og screenshots av internettsider, det får det hele til å virke autentisk og mer skremmende. For det er mørke sider som kommer frem, og jeg må si Pessl har en god fantasi og hun må ha gjort grundig research for romanen. Det er virkelig forseggjort, såpass at jeg kunne tenke meg å lese debutromanen.

Nattfilm av Marisha Pessl
Originaltittel: Night Film (2013)
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
616 sider
Innbundet, kjøpt

Det jeg elsket ~ Siri Hustvedt

Første avsluttede bok dette året, og min første av Siri Hustvedt. Hun har skrevet syv romaner samt dikt, noveller og essay. Ellers har jeg startet på en tykk bok, Nattfilm av Marisha Pessl og Skam av Salman Rushdie og har satt Min kamp av A. Hitler på vent.

Baksideteksten forteller at:

Dette er en roman om to familier som møter sorgen, og om hvordan de lever seg gjennom den. De er kunstnere og intellektuelle, og vi følger dem gjennom mer enn to tiår i New Yorks Soho, der de bor i samme hus i hver sin etasje.

Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn.

Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?

Jeg ble veldig revet med i første del av boken, og likte måten Hustvedt har komponert teksten. På sine gamle dager bestemmer Leo seg for å skrive en bok om de to familiene; Leo/Erica/Matt og Bill/Lucille/Violet/Mark. Historien begynner tjuefem år tidligere da Leo ser et maleri, kjøper det og blir kjent med kunstneren, Bill. "Vi er vel alle produkter av våre foreldres sorger og gleder. Følelsene deres er skrevet inn i oss, like mye som vi er preget av genene deres" er et tidlig sitat som kommer til å prege resten av teksten. Hovedpersonene ser hvordan dette gjelder for dem, men når man er midt oppi livet kan det være vanskelig å se at det også kan gjelde for ens egne barn.

Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:

Den sommeren begynte jeg å gjøre notater til boken jeg hadde planer om å skrive om skiftende synsvinkler i vestlig malerkunst, en analyse av synsmåtens konvensjoner. Det var et storstilt prosjekt, og et faglig sådan. Tegn er ofte blitt forvekslet med andre tegn, og med tingene som ligger bak dem i verden. Men ikoniske tegn funksjonerer annerledes uten at man går i naturalismens felle. Mens jeg arbeidet med boken, hadde jeg ofte Matts firetall i tankene, en liten påminnelse for å unngå en svært forførerisk form for filosofisk feil.

s. 68

Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.

Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."

Hustvedt er født og oppvokst i Northfield i Minnesota. Hun er datter av norske Ester Vegan og norskættede Lloyd Hustvedt. Faren var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olaf College. Foreldrene møttes på Universitetet i Oslo, der Ester studerte,og Lloyd var på et forskningsopphold. Siri Hustvedt bodde i Norge som barn og tok senere artium ved Katedralskolen i Bergen. Hustvedt er for det meste oppvokst i Northfield, men bor i dag i Brooklyn i New York sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster (fra Wikipedia).

Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Aschehoug, 2003
Norsk, bokmål
411 sider
Pocket, gave

Giovanni's Room ~ James Baldwin

Denne boken leste jeg i både i forbindelse med gruppen 1001 bøker å lese og Labbens lesesirkel, begge på Goodreads. Å delta i slike samlesninger gir et variert utvalg av bøker enn hvis jeg skal utelukkende velge ut selv, for da tror jeg at utvalget hadde blitt en smule begrenset. For eksempel hadde jeg ikke hørt om James Baldwin (1924-1987) før, men registrerer at en av bøkene hans står i bokhyllen fra før, det så jeg denne helgen da jeg begynte å rydde. På Wikipedia leser jeg at Baldwin var en amerikansk forfatter, dramatiker, poet, essayist og aktivist for borgerrettsbevegelsen. Han skrev mye om rasistiske og seksuelle problemer på midten av 1900-tallet, og romanene er kjent for hans personlige måte å utforske spørsmål omkring identitet og kompleksiteten i det sosiale og psykologiske presset knyttet til å være en av en annen hudfarge eller være homofil lenge før den sosiale, kulturelle eller politiske likestillingen mellom disse gruppene ble forbedret.

 Giovanni's Room tar for seg hvordan det kunne være som homofil å oppleve samfunnets fordommer, noe Baldwin selv fikk merke og som gjorde at han som 24-åring reiste til Paris, både for å unnslippe disse fordommene og for å skrive uten å bli lest kun som en afroamerikansk forfatter. Boken ble svært kontroversiell da den utgitt i 1956 på grunn av innholdet hvor kjærlighet mellom menn beskrives, en tid hvor dette ikke var akseptert. Giovanni's Room handler om David som står foran vinduet og  tenker tilbake og reflekterer over "the night which is leading me to the most terrible morning of my life." Det er historien om hans store kjærlighet, den som samfunnet vil godta, og som gjør ham fortvilet og frustrert. For hva er galt med ham, hvorfor kan han ikke bare gifte seg med sin kjæreste, Hella, og leve et vanlig liv? Det handler om Giovanni som han møter i Paris, og forelsker seg i. Bor sammen med ham mens kjæresten er på reise i Spania. Når hun kommer tilbake, sier han at de skal gifte seg, men hun skjønner etterhvert at han går på akkord med seg selv.

Det må ha vært krevende å skrive en slik bok, og i på mange måter er den aktuell også i dag. Men - mange tema er viktige å få innsikt i for hvordan det har vært og kan være i den aktuelle situasjonen. Akkurat dette gjør Baldwin virkelig godt, og det gjør denne boken så utrolig bra. Han klarer å formidle på en sympatisk måte, spesielt dette med hvilke tanker David gjør seg underveis. Om hans barndom og frem mot denne kritiske morgenen. Jeg liker godt det poetiske og ransakende språket, som lesingen til en fornøyelse. Selve historien er trist, og etterhvert som David tilbringer mer og mer tid i Giovannis rom, kommer også behovet for løsrivelse. Det blir for tett, og David takler ikke Giovannis melodramatiske avhengighet. Likevel, der han står foran vinduet og reflekterer, innser han at han har løyet for seg selv hele livet.

Baldwin har hatt stor påvirkning på andre forfattere, blant annet Toni Morrison, som kan sies å ha arvet hans rolle i det amerikanske samfunnet når det gjelder å skrive om vanskelighetene knyttet til rase og identitet. Nå skal jeg ta frem boken fra bokhyllen; Rop det fra berget.     

Giovanni's Room av James Baldwin
Everyman's Library, 2016
Første gang utgitt, 1956
Engelsk
159 sider
Innbundet, kjøpt

The Overstory ~ Richard Powers

Som et ledd i min Bookerlesing, har jeg nå lest The Overstory, som ble nominert på fjorårets kortliste. Milkman vant, og ettersom den den er ulest, kan jeg ikke uttale meg om hvorvidt en av de jeg faktisk har lest fortjener prisen bedre. Det jeg derimot kan uttale meg om, er hva jeg synes om The Overstory. Skjønt, det blir ikke lett. Boken startet jeg på i september, og samtidig har jeg holdt på med andre bøker, men The Overstory har engasjert meg på mange måter, og jeg skal gjøre et forsøk på å formidle mine tanker.

Et skogøkosystem deles inn i flere sjikt, og i en regnskog består det øverste sjiktet av få, spredte trær som tårner over resten av skogen. Dette sjiktet blir som oftest kalt for 'the emergent layer' på engelsk, men også 'the overstory'. Vi vet at skogen har en viktig rolle i klimasammenheng, og at avskoging, forurensning og utstrakt bebyggelse bidrar negativt. Vi står ovenfor store klimaendringer, og det vil få store konsekvenser hvis vi fortsetter på samme måte. Dette er noe av det Powers skriver om, og selv om boken til tider er belærende, har han likevel klart å skrive skjønnlitteratur av det. Om man ser bort fra det moraliserende, er boken et rungende forsvar for livet på jorden. Og da er det ikke utelukkende menneskene som har hovedrollen.

There are things more interesting than people

Boken er bygget opp i samsvar med et tre. Første del, Roots, handler om ni ulike mennesker som alle på ulike vis opplever forandringer i sine liv. Disse historiene kan leses individuelt, ettersom karakterene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det de har felles er sine forhold til trær og skogene i Amerika. Nick har fotografier fra mange generasjoners fotografering av gårds-treet, Mimi hvis minner om treet faren plantet hele tiden er med henne, Adam som vokser opp med at faren planter et tre for hvert barn og begynner interessere seg for psykologi, Ray og Dorothy er to mennesker med vaklende forhold som bestemmer seg for å plante trær i hagen, Douglas blir reddet av et tre og tar jobben med å plante trær, Neelay faller ned fra et tre og blir lam, Patricia er oppslukt av trær og begynner å forske på kommunikasjon mellom dem, og Olivia som får en visjon og bestemmer seg for å redde skogene. Det høres kanskje merkverdig og høytflygende ut, men handlingen er mer innfløkt enn som så. I hoveddelen, Trunk, følger vi karakterene videre gjennom livene, og deres veier begynner å krysses. Del tre, Crown, og siste del, Seeds, kan virke dystopisk, men bærer likevel med seg håp. Håp for livet, for alt liv og for alle arter.   

Som sagt en vanskelig bok å skrive om, og jeg har lyst til å si kolossalt mye! Jeg anbefaler dette innlegget da det gjenspeiler mye av min egen opplevelse av teksten. Det var utfordrende lesing, fordi Powers gir så mye å tenke over. Det er sjeldent å lese noe så spesielt. Det jeg liker best ved The Overstory er måten Powers lar karakterene være bindeledd mellom hva som skjer når menneskene driver avskoging og forurensning, og å komme med advarsler. Det moraliserende kunne riktignok ha vært skrevet annerledes, da det blir mye trærne stemmer blandet med menneskenes som ønsker å redde dem. Jeg liker også hvordan forfatteren klarer å binde sammen de ulike menneskenes historier, og formidle både forsvar for skogene og skrive om hvordan forholdene mellom karakterene utvikles. For meg blir teksten et tankekors over hva ødeleggelsene kan føre til, men også at det finnes mer ved et tre og en skog enn hva jeg i utgangspunktet trodde. I så måte er teksten radikal, for Powers har en annerledes oppfatning av tid og natur, og han får leseren til å tenke over hva det innebærer for menneskeheten å rasere naturen. Skjønt, noen ganger mistenker jeg ham for å se alle arter under ett, og argumentere for at liv kan forandres. Men uansett, jeg nevnte innledningsvis at trær og skoger er viktige, men denne boken går så dypt ned i viktigheten av deres betydning for alt liv at det har gitt meg noe å tenke på. For eksempel at liv kan forandres, om vi ser langsiktig fremover basert på evolusjonen.

På baksiden av boken står hyllest fra blant andre Margaret Atwood hvor hun sier at "if Powers were an American writer of the nineteenth century, which writer would he be? He probably be the Herman Melville of Moby-Dick. His picture is that big." Hun har også uttalt at det er umulig for Powers å skrive en uinteressant bok. Og The Overstory er interessant. Men den kan også innimellom virke rimelig høytflygende. Det var ikke alltid jeg fikk tak i hva teksten formidlet, men i det store og hele sitter jeg igjen med en virkelig god leseopplevelse, og jeg kommer definitivt til å lese flere bøker av Richard Powers.

Min lesekamerat

The Overstory av Richard Powers
W. W. Norton & Company, 2018
Engelsk
502 sider
Innbundet, kjøpt

The Bell Jar ~ Sylvia Plath

The Bell Jar av Sylvia Plath (f. 1932) er hennes beskrivelse av psykisk lidelse, og den ble utgitt bare noen uker før hun begikk selvmord i 1963. Nettopp selvmord er et sentralt tema i romanen, hvor vi følger Esther Greenwood første møte med New York, innledningen til et sammenbrudd og sykdommen. Derav tittelen; livet under "glassklokken". Plath slet med alvorlig depresjon gjennom hele livet og ble blant annet behandlet med elektrosjokk-terapi. I 1953 forsøkte hun å ta sitt eget liv for første gang, og etter et opphold ved en psykiatrisk klinikk ble hun tilsynelatende bedre. Både sykehusoppholdene og selvmordsforsøket er beskrevet i The Bell Jar. Romanen karakteriseres derfor som semi-biografisk. Hun er kjent for sin diktning, og mottok også flere priser for sine dikt. Denne boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den HER.

Esther Greenwood tenker tilbake til da hun som nittenåring tilbrakte sommeren i New York sammen med elleve andre jenter på samme alder. Oppholdet er premien hun har vunnet en konkurranse ved å skrive essay, historier og dikt. Meningen var å ha en opplevelse for livet, men overgangen til voksenlivet er turbulent. Men det er mer enn det; det handler både om tilhørelse og om å bli sett for den man er. Esther ønsker ikke et tradisjonelt liv som hjemmeværende husmor, eller å være gift med en mann som ser verden på den tradisjonelle måten. Samtidig er det ikke enkelt, for det var forventet at en ung kvinne giftet seg, fikk barn og stelte huset. Hun er opptatt av kjønnsforskjellene, av det at det er andre forventninger til kvinner enn til menn:  "I hated the idea of serving men in any way" (s. 72). Esther kan ikke fordra det overfladiske med oppholdet, og når hun kommer tilbake til Boston kommer hun ikke inn på studiet hun søkte. Hun legger planer, men plan etter plan begynner å hoppe ut av hodet "like a family og scatty rabbits", og hun ser sine nitten år som telefonstolper langs en vei, koblet sammen av ledninger. I horisonten kan hun ikke se en eneste stolpe, ledningene henger i luften, og en frykt kommer snikende. Frykten for livet, for innholdet, og for at det vil fortone seg som en endeløs linje uten mening. 

Det er etter min mening en realistisk fremstilling av psykisk lidelse, og depresjonen beskrives som en følelse av å være fanget under en glassklokke, hivende etter pusten. Siden romanen er skrevet som tilbakeblikk med refleksjoner underveis, vet vi at det gikk bra for Esther. Etter flere selvmordsforsøk blir hun innlagt på psykiatrisk klinikk. Hun blir gradvis bedre, og kan se tilbake på denne tiden med et annet perspektiv, spesielt siden hun nå har et lite barn. Sylvia Plath klarte til slutt å gjøre slutt på livet, og et av hennes dikt gir innblikk i hennes selvmordsforsøk; Poppies in October. Likevel, jeg leste at det først og fremst er en hyllest til de strålende røde blomstene. Uansett, det får meg til å tenke på hvordan det må være å ønske seg bort fra livet:

Poppies in October

Even the sun-clouds this morning cannot manage such skirts.

Nor the woman in the ambulance

Whose red heart blooms through her coat so astoundingly –

A gift, a love gift

Utterly unasked for

By a sky

Palely and flamily

Igniting its carbon monoxides, by eyes

Dulled to a halt under bowlers.

Oh my God, what am I

That these late mouths should cry open

In a forest of frosts, in a dawn of cornflowers.

~ Sylvia Plath (27 October 1962)

The Bell Jar er en sterk historie som jeg absolutt anbefaler! 

The Bell Jar av Sylvia Plath
Faber and Faber, 2013
Engelsk
234 sider
Pocket, kjøpt

Bel Canto ~ Ann Patchett

Tidligere i år fikk jeg denne boken anbefalt av Ann Helen da vi hadde et tvangslesekafétreff i Boksalongen hvor vi ransaket hyllene for interessant lesestoff. Hun hadde lest den og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse etter å ha hørt hva den handlet om. Bel Canto er Ann Patchetts fjerde roman, utgitt i 2001. Den ble tildelt den britiske Orange Prize, som ved siden av Man Booker Prize og Costa Book Awards er den største heder en kvinnelig forfatter kan få i England. Den fikk også den anerkjente prisen PEN/Faulkner Award, og kom på flere topplister, inkludert Amazon's Best Books of the Year. I romanen er opera sentralt og tittelen henviser til et uttrykk innen opera som betyr "vakker sang", og i 2015 ble det laget en opera på bakgrunn av romanen.

Nok opplisting, nå til selve boken! I et fattig Sør-Amerikansk land blir det arrangert et bursdagsselskap for en mulig investor, Katsumi Hosokawa, som er styreleder for et stort japansk selskap. Han er operaentusiast og en kjent operasanger, Roxane Coss, er invitert for å synge. Selskapet holdes i visepresidentens hus, og mot slutten blir de avbrutt av terrorister som stormer bygningen og vil ta presidenten som gissel. Det viser seg at presidenten ikke er tilstede, han har meldt avbud i siste liten. Dermed blir hele selskapet tatt som gisler istedenfor. Ganske snart blir kvinner og syke satt fri, men Roxanne Coss blir som eneste kvinne igjen. Terroristene vil ikke sette flere fri før de har fått innvilget sine (nye) krav.

Ann Patchett ble inspirert av gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru i 1996, og har sagt at "I definitely have a theme running through all my novels, which is people are thrown together by circumstance and somehow form a family, a society. They group themselves together. So as I'm watching this on the news, it was as if I was watching one of my own novels unfold. I was immediately attracted to the story." 

Og det er nettopp dette det handler om. For når terroristene og gislene befinner seg i det samme huset over lang tid utvikles interaksjoner, det er tross alt mennesker det handler om. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Hosokawa og Cross, og mellom Hosokawas oversetter, Gen, og en ung terrorist som heter Carmen. Dette paret må, av opplagte grunner, holde sin kjærlighet hemmelig. Det er spesielt disse relasjonene som har hovedfokus i romanen, men vi får også innblikk i andre relasjoner og hvilke tanker enkelte av gislene gjør seg, både direkte og indirekte. 

Etterhvert er det flere som faktisk håper at de kan fortsette å være i huset, at de kan leve sammen i fordragelighet. Det er kanhende fordi livet er blitt satt på vent, ingen trenger å bekymre seg over dagligdagse saker annet enn det som er der og da, og dag for dag. Og dette skildres slik at jeg også håper det. Nesten. For det kan jo ikke vare, det må ta en slutt, selv om den ble brå og om enn ikke uventet, så kom den bardust. Men ved beskrivelsene av personenes håp, drømmer, deres fortid og hva de tenker om fremtiden, både terrorister og gisler, får jeg sympati for dem. Patchett skildrer dem dynamiske, og selv om noen av karakterene kan sies å være litt klisjéaktige, er ikke dette noen hindring for en god leseopplevelse. Musikk har som sagt en viktig rolle, og det er interessant hvordan denne kobler både terrorister og gisler sammen. Roxane synger, "as if she was saving the life of every person in the room." Helt til slutt ender boken med en epilog som var overraskende, men likevel ikke etter å ha tenkt meg om. Jeg vil ikke gi noen spoilere for dere som vil lese boken, og det håper jeg virkelig at mange gjør, for den ga meg noe å tenke på! 

Jeg leste at denne romanen kan kategoriseres under sjangeren magisk realisme. Da hevet jeg øyenbrynene, men det fantastiske med den er at terroristene gjør det operasangeren forlanger, og gislene oppdager et lykkelig fellesskap i fangenskapet. Dette tøyer sannelig reglene for hva som faktisk kan skje i virkeligheten. 

Bel Canto av Ann Patchett
Fourth Estate/ Harper Collins, 2002
Engelsk
318 sider
Pocket, kjøpt

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.

s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.

s. 16

Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.

Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen

Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.

Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me

Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

Good Morning, Midnight ~ Lily Brooks-Dalton

Dette har vært en fantastisk leseopplevelse! Boken ble jeg så nysgjerrig på etter at Ann Helen snakket så varmt om den på et tvangslesekafétreff, at jeg så meg nødt til å spørre henne ut om boken på senere tidspunkt. Da jeg bestemte meg for å lese den, ønsket Ina å bli med på samlesing. Det er alltid spennende, for selv om vi ofte er enige, ser vi alltid ulike aspekter ved en bok.

Jeg postet en smakebit fra boken ved utgangen av april, og gjengir her hva den handler om: Augustine er en begavet eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser fra Arktis. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og dette arbeidet ønsker han å fortsette med. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene til å studere planetens måner. Hun har forsonet seg med det hun måtte forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.

Boken åpner med et sitat av Jean Rhys, og da jeg hadde lest den ut googlet jeg navnet og fant at det eksisterer en annen bok med samme tittel, og forfatteren er Jean Rhys. Boken sies å være godt skrevet, men den solgte dårlig, angivelig fordi den var så deprimerende. Boken av Lily Brooks-Dalton kan betegnes som science fiction, som er en samlebetegnelse brukt om ulike former av fantastisk litteratur, men i motsetning til de fleste bøker innen denne sjangeren, handler denne mer om menneskene som er berørt av en apokalypse. Og som Rhys sin roman handler den om følelser som sårbarhet, depresjon, ensomhet og desperasjon.

Alene i Arktis finner Augustine seg godt til rette, men da Iris blir et medlem av hans alene-team blir han mer opptatt av hvordan han skal kunne få henne videre. Og i live. De to lærer hverandre å kjenne, det vil si, fra hans perspektiv. Ombord på Aether får Sullivan god anledning til å tenke på livet. Brooks-Dalton har fantastiske beskrivelser, enten det er fra isødet eller fra rommet. Uten å røpe for mye, vil jeg bare nevne at forfatteren får frem mye når det gjelder de to hovedkarakteren uten å si alt direkte. Det liker jeg. Og, jeg liker hvordan den røde tråden til slutt knyttes rundt bokens avslutning.

Jeg fant frem til dockingen med ISS, og forestilte meg hvordan det kan være ute i rommet sett fra et romskip uten kontakt med hverken Jorden eller andre. Da mine barn var små, oppfordret jeg dem til å bli astronauter som kunne være med å finne en ny planet hvor vi kan bosette oss når denne blir ødelagt. Vi så Skatteplaneten, og lekte at vi var på romskip. Og jeg antok denne romanen handlet om det, eller om hva som kan skje når en er etterlatt alene i verdensrommet. Skikkelig actionfylt! Men den handler mer om det å tenke over og bevisstgjøre oss selv vårt liv. Før det er for sent. Men livet er hektisk, og vi har ikke alltid tid til å dvele. Må vi dra ut i verdensrommet eller til Arktis for å finne oss selv? Kanskje vi er nærmere oss selv enn vi tror.

Litt tanker som historien frembrakte hos meg, og selv om hovedkarakterene blir temmelig isolerte når all kontakt med Jorden opphører, så var de i utgangspunktet isolerte i seg selv. Science fiction handler ofte om fremmede objekter eller liv i universet, og det gjør forsåvidt denne boken også. Men den handler mer om vårt indre liv, heller enn det vi frykter utenfra, og jeg tror det er viktig å være i kontakt med oss selv, bli mer bevisst vårt indre liv. For å bli bevisst nettopp dette, har jeg begynt med morning pages som jeg håper å gi meg større innsikt i egen bevissthet. Boken tar opp viktige spørsmål som hvordan man skal kunne finne ut om våre liv, hva gir livet mening?

Tittelen er forresten avledet fra et dikt av Emily Dickinson, i samsvar med romanen til Rhys:

Good morning, Midnight!

I'm coming home,

Day got tired of me –

How could I of him?

Sunshine was a sweet place,

I liked to stay –

But Morn didn't want me – now –

So good night, Day!

Ann Helen har skrevet om boken her, og Ina her.

Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton
Weidenfeld & Nicolson, Orion Publishing Group Ltd, 2016
Engelsk
253 sider
Innbundet, kjøpt

Single White Female ~ John Lutz

Mitt første møte med denne forfatteren, som har mange bøker bak seg, og da i første rekke spenningsromaner og thrillere. Og boken Single White Female er virkelig spennende! Ikke helt til å gjøre meg direkte skjelven slik det står på omslaget, men absolutt nok til at jeg nileste. I alle fall etter at starten var unnagjort, da den var litt treg. I ettertid ser jeg jo at den bidro til å etablere en tiltro til hovedpersonen, noe som er viktig for resten av historien.

Spennende thriller som lar det gå kaldt nedover ryggen! 

Allie bor sammen med Sam i en leilighet i Manhattan, New York. De har vært kjærester i noen måneder og han har flyttet inn slik at de kan være mest mulig sammen. De er begge fremadstormende karrièremennesker, og har et godt forhold med gjensidig respekt og kjærlighet. I alle fall tror Allie det. Helt til hun finner ut at Sam er utro.

Etter at hun har kastet ham ut, befinner hun seg i den kjedelige situasjon å skulle betale leien for leiligheten alene, så hun averterer etter en roommate og Hedra Carlson virker å være den perfekte; en grå mus som ikke har noe Allie kan være sjalu på. Men det går ikke lang tid før Allie oppdager urovekkende ting når det gjelder kvinnen hun deler leilighet med. Gradvis endrer Hedra utseende, og til slutt ligner hun Allie så mye at andre tar feil av dem. Også Sam, som forsøker å vinne Allie tilbake. Han har blant annet sex med Hedra, i den tro at det er Allie. Og det er akkurat det Hedra ønsker...

Det er ikke bare utseende Hedra overtar, men etterhvert tar hun over hele Allies identitet og utslette den egentlige Allie. Da sannheten går opp for Allie er det for sent. Hedras fascinasjon av Allie består i at Allie har alt og Hedra har ingenting. Hun har heller ikke en egen identitet, noe vi etterhvert øyner har sammenheng med en traumatisk barndom uten at noe mer blir avdekket. Spenningsmomentet høynes når Hedra blir Allie, og Allie står igjen uten identitet.

Skikkelig spennende roman som etter høydepunktet glir over i en selvsagt og bra avslutning i tråd med en god, klassisk thriller. Jeg kan godt tenke meg å se filmen fra 1992 med Bridget Fonda, den må være en nervepirrende opplevelse! Boken tar også for seg hvordan det er å leve som enslig kvinne i en urban storby som New York. I alle fall på 90-tallet, men det er kanhende ikke spesielt annerledes nå. I alle fall er det fra en kvinnes perspektiv vanskelig, også det å gjøre karriere i en manns verden. Jeg har lest boken sammen med Ina, og du kan lese hennes anmeldelse her.       

John Lutz (født 1939) er en amerikansk forfatter som hovedsaklig skriver mysteriefortellinger. Han har mottatt en Edgar Award og the Shamus Award to ganger (fra wikipedia).

Single White Female av John Lutz
Constable & Robinson Ltd., 2013
Første gang utgitt i 1990
Engelsk
302 sider
Pocket, kjøpt

Sing, Unburied, Sing ~ Jesmyn Ward

"I like to think I know what death is. I like to think that it's something I could look at straight."

Slik åpner boken Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward, og døden er det gjennomgående temaet. Men historien handler også om forholdet mellom barn og foreldre, mellom søsken, mellom hvite og svarte. Det er mye, men mest av alt foregår handlingen på det individuelle planet. Denne boken er blitt sammenlignet med Elskede av Toni Morrison, og selv om boken en svært god har Morrison en sterk posisjon hos meg. Hun er rett og slett i en kategori for seg selv. Som i hennes bøker, handler det mye om karakterenes indre liv. Jeg kan se sammenligningen, men mener at Sing, Unburied, Sing står støtt alene og ikke har behov for sammenligninger. Boken har jeg lest i forbindelse med Labbens lesesirkel på Goodreads.

Sing, Unburied, Sing, er Jesmyn Wards tredje roman, og hun fikk sin andre National Book Awards for Fiction for den. Dermed er hun første kvinne til å vinne to slike priser, så det må absolutt være noe med denne romanen. Og det er det. Vi er i Mississippi, og sitatet innledningsvis kommer fra Jojo, som vi møter på sin trettenårsdag, og idet bestefaren viser ham hvordan en geit skal slaktes. De viktigste personene i hans liv er besteforeldrene, Mam og Pop. Og lillesøsteren, Kayla. Moren og faren er ikke spesielt tilstedeværende, og derfor vokser Jojo og Kayla opp sammen med Mam og Pop. For besteforeldrene er det viktig å leve forenelig med jordens sang - den som representerer ånden som er i alt på Jorden. Og dette forsøker de å formidle videre til sine barn og barnebarn, om balanse. Leonie, forsøker derimot å glemme det meste, og sønnen, Given, døde tidlig som følge av en "jaktulykke". Jojo derimot, han lytter.

Det er tre skiftende stemmer som fremtrer i handlingen og utgjør kapitlene; Jojo, Leonie og Richie. Jojo ser opp til Pop, liker alt ved ham og ønsker å være som ham. Mam har kreft og er stort sett sengeliggende, men sterkt tilstede i fortellingen likevel. Noe av det beste Jojo vet er når Pop forteller historier, og det er spesielt én som går igjen i boken. Det er den om bestefaren og Parchman fengsel. I dette fengselet var også Richie, en gutt på tolv år som kom til å se på Pop som en far.

Dette er tilbakeblikk. Det som skjer i nåtid er at faren, Michael, blir løslatt fra fengsel (Parchman) og han prøver å være en tilstedeværende far. Det vil si - når han og Leonie ikke ruser seg. Leonie ser sin døde bror når hun er høy, og på et tidspunkt kommer Richie til Jojo for at han skal få Pop til å fortelle hva som skjedde den gangen i fengselet. Hva som gjorde at han døde. Opplevelsene til disse menneskene er mer hjemsøkt enn gjenferdene! Det er fascinerende å lese om, og virkelig godt utført skrivekunst etter min mening. Sangen er viktig på mange måter, og da særlig med tanke på bokens tittel. De dødes sang som må synges, og deres historie som må fortelles før de kan gå over til den andre siden. Men også er sang viktig i den afrikansk-amerikanske kulturen.

Det er hjerteskjærende, det er tragisk. Men likevel øyner jeg et håp i denne teksten. Et håp om å leve videre uten å måtte glemme. Uten å måtte være sterkere enn man er. Et håp om kjærlighet. Anbefales på det varmeste!    

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Scribner, 2017
Engelsk
285 sider
Innbundet, kjøpt

Little Women ~ Louisa May Alcott

Labbens lesesirkel har Little Woman som januarbok, og fornøyd med meg selv hentet jeg boken på biblioteket. Men det var litt kjedelig å komme hjem med en tynn sak som kun fortalte begynnelsen av historien. Det var raskt gjort å lese den, 84 sider inkludert ACTIVITIES: After Reading. Boken er omskrevet av John Escott, og "retold for learnes of English", og ble første gang publisert i to volumer i 1868 og 1869.

De fire søstrene Meg, Jo, Beth og Amy vokser opp under den amerikanske borgerkrigen, og historien starter med at de sitter sammen hjemme og prater. Det er jul, og det kommer frem at familien nylig har mistet formuen og nå har svært lite penger. Jentene gjør så godt de kan med å være glade, fornøyde og gode jenter slik at faren skal være stolt av sine "little women" når han kommer tilbake fra krigen. Men det er ikke alltid like lett. Vi følger jentene gjennom ett år, til neste jul. Det er mye de lærer og erfarer i løpet av den tiden.

Språket er svært enkelt og innholdet moraliserende, det er ikke overlatt noe til fantasien eller egen tankevirksomhet. Det er synd fordi handlingen dreier seg om det å vokse opp som jente, og motsetningene mellom ønske om selvrealisering og samfunnets konvensjoner. Sett i lys av tiden romanen ble skrevet, kan det tenkes at kvalitetene hadde en ganske annen plass hos det yngre lesende publikum enn hva en bok som dette ville hatt i dag. Det skulle være oppdragende, og da kan det sies at jentene etterhvert ser at det lønner seg å følge moralnormene. Likevel skal det sies at spesielt Jo går til tider sine egne veier. Selv om jeg likte boken så som så, synes jeg det er flott at kvinner skrev bøker som dette på den tiden, og at de kunne bidra til å inspirere unge jenter til å tenke litt utenfor samfunnets konvensjoner. Dessverre slutter boken så altfor brått. Nå skal jeg sjekke på biblioteket om det er en serie med flere bøker.

Louisa May Alcott (1832 - 1888) var en amerikansk forfatter. Hennes mest kjente bok er Little Women (1868), som er oversatt til norsk med tittelen Småfrøkner. Boken er basert på hennes egen barndom i Concord, Massachusetts (wikipedia).

Little Women av Louisa May Alcott
Oxford Bookworms Library Level 4: Retold by John Escott
Oxford University Press, 2000
Engelsk
84 sider
Pocket, lånt på biblioteket

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) ~ Stephen King

The Wind Through the Keyhole er en historie som er lagt mellom bøkene Trollmannen og glasskulen og Ulvene, og den har fått nummer 4.5 i serien om Det mørke tårn. Boken kom ut i 2012, altså en god stund etter siste bok som ble utgitt i 2004. Stephen King har uttalt at han aldri blir ferdig med The Dark Tower, så det kan godt tenkes at flere historier trenger seg på.

I The Wind Through the Keyhole følger vi Roland og hans ka-tet idet en voldsom storm, kalt the Starkblast, gjør at de må søke ly. Romanen er en historie i en historie i en historie idet at Roland forteller to historier mens de venter på at stormen skal passere. Historien er fra hans yngre dager da han ble sendt av faren for å undersøke vitneutsagn om et morderisk vesen som forandrer skikkelse (shape-changer).

Vi får noe mer kjennskap til Roland sin fortid, men romanen er hovedsaklig fokusert på å fortelle en historie og ikke for å nøste opp i løse tråder.

Bakpå boken står det: At the scene of the crime he had tried to comfort a terrified young boy called Bill Streeter by reciting a story from The Magic Tales of the Eld that his mother used to read to him at bedtime, "The Wind through the Keyhole". "A person's never too old for stories," he said to Bill. "Man and boy, girl and woman, we live for them." And stories like these, they live for us.

Jeg har virkelig gledet meg over denne serien, og selv om The Wind Through the Keyhole i utgangspunktet er en helt grei bok med en helt grei historie som til tider er spennende, så merket jeg at nok var nok. Det kommer av at serien er avsluttet, skjedd er skjedd og det kan ikke omgjøres. Samtidig er jeg ambivalent. For historier kan fortelles i ettertid, det er tross alt det som ofte utgjør en historie. Det er ikke noe galt i det, men boken er basert på Roland og hans ka-tet som er på vei mot noe som faktisk er avsluttet. Uansett, jeg er glad for å ha fått den med meg, men skal du lese serien så ta for all del å les denne boken der den hører hjemme: mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene.

Jeg har lest serien sammen med Ina.

Det mørke tårn I: Revolvermannen

Det mørke tårn II: De utvalgte

Det mørke tårn III: Ødemarken

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

Det mørke tårn V: Ulvene

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn

Offisiell nettside for The Dark Tower

Stephen Kings nettside

Trailer til filmen

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) av Stephen King
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Hodder & Stoughton, 2012
Engelsk
335 sider
Pocket, kjøpt