Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Bli hvis du kan-trilogien ~ Helga Flatland

Bli hvis du kan. Reis hvis du må er Helga Flatlands debutroman fra 2010, og som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake ble utgitt året etter og den siste boken, Det finnes ingen helhet, kom ut i 2013.

Denne trilogien leste jeg kjapt. Den handler om fire venner, Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan; bare én kommer gjem i live. Bøkene tar opp det å vokse opp i en bygd der alle kjenne alle, og den tar opp sorg, både over de som døde, og over eget liv.

Trilogien har fått mange positive anmeldelser, og høye terningkast. Disse nesten seks hundre sidene fløy avgårde i et enkelt språk som uten litterær utforskning gjorde det lett å skumlese mange partier. Ikke at språket er dårlig, enkelheten fokuserer på sorgen og tapet, men også håpet. Likevel, det gjøres ingen krumspring i tankens irrganger, ei heller blir noe sagt mellom linjene. Det hele blir åpenbart fortalt uten noe overlates til leseren selv å forestille seg eller tolke, og det fungerer tidvis ved at jeg suges med i skildringene av hvordan tilværelsen fortoner seg for de etterlatte. Vekslingen i perspektiv er vanligvis nyttig når man skal komme tettere på karakterene og forstå handlingen fra flere synsvinkler, men her er det dessverre mye repetisjon og gjentagelser.

Flatland har gjort et godt stykke arbeid med å beskrive sorgprosess hos ulike mennesker, og hvilken innvirkning sorg kan ha både på ett menneske og på omgivelsene. Kort oppsummert er trilogien greit å ha lest, selv om den godt kunne ha vært kortet ned til én roman.

Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2015
Norsk, bokmål
592 sider
Pocket, gave

Hvitt hav ~ Roy Jacobsen

Hvitt hav er fortsettelsen på De usynlige fra 2013, en roman som handler om livet på en øy ytterst i havgapet ved Helgelandskysten, fra 1913 og femten år fremover i tid. Her vokser Ingrid opp og må lære seg en god del om hvordan man overlever på en slik øy.

Å bo på en øy er å lete. Ingrid hadde lett siden hun ble født, etter bær, egg, dun, fisk,skjell, garnstein, skifter, sauer, blomster, kassebord, ris..., en øyboers øyne leter uansett hva hode og hender holder på med, rastløse blikk over øyer og hav som haker seg fast i den minste forandring, registrerer det mest ubetydelige tegn, ser våren før den kommer og snøen før den maler sine hvite strøk i grøfter og søkk, de oppdager dyrene før de dør og barna før de faller og ser den usynlige fisken i havet under svermer av hvite vinger, synet er øyboerens pumpende hjerte.

s. 25

I Hvitt hav er Ingrid blitt voksen. Året er 1944 og hun arbeider på et fiskebruk. Men hun tenker stadig på Barrøy, og beslutter dermed å dra tilbake. Vel fremme installerer hun seg, setter garn og gjør seg klar for vinteren. Etterhvert oppdager hun at hun ikke er alene. Hun finner døde soldater. Men også én som er i live. Såvidt. Og Ingrid pleier ham tilbake til livet. Til kjærligheten. Han heter Alexander, og vi får vite at det er senket et skip. Et skip vi etter historien vet er fangeskipet MS "Rigel" som ble bombet i november 1944, og over 2500 personer omkom, de fleste fanger fra Øst-Europa.

Det er en ganske intens leseopplevelse, både fordi tidsrommet er kort og det at det skjer mye på kort tid. Jacobsen setter også fokus på tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark. I oktober 1944 ble det bestemt at befolkningen skulle flyttes sørover, og da folk satte seg i mot det ble evakueringen gjennomført med tvang. Lengre sørover opplevde de gjestfrihet og at de fikk bo hos lokalbefolkningen. Også Ingrid hadde flyktninger på øyen. Tanten, Barbro, kommer til Barrøy etter et sykehusopphold, og til slutt også sønnen hennes, Lars, med sin familie. Ingrid føder en datter som får navnet Kaja, og Ingrid "kan se de umiskjennelige trekkene, det er russeren, og de fargeløse øynene til tusener av uskyldig drepte på slaveskipet Rigel som alle har glemt, også faren hennes er slått i hjel, Ingrid kan innse det nå, Kaja er Rigels barn."

Hvitt hav er en spennende oppfølger, en oppfølger jeg virkelig kan anbefale! Jeg har merket meg at en anmeldelse hevder boken overgår Wassmo, men det er jeg på ingen måte enig i. Jeg har ikke noe direkte negativt å si om disse to bøkene om Ingrid, men sammenlignet med Wassmo sine karakterer er de et stykke bak målstreken. Uansett, Hvitt hav er sterkt og intenst skrevet om livet ytterst i havgapet, og med krigen som bakteppe. Bøkene får meg til undres over om det ville vært mulig å bo slik i dagens samfunn, og jeg ser frem til den tredje boken, Rigels øyne.

Hvitt hav av Roy Jacobsen
Cappelen Damm AS, 2015
Norsk, bokmål
235 sider
Pocket, kjøpt

Trilogien om Herdis ~ Torborg Nedreaas

Trilogien om Herdis som er skrevet av Torborg Nedreaas (1906-1987) har jeg virkelig kost meg med, og lesingen har gått på bekostning av de andre bøkene jeg egentlig skulle bli ferdig med. Men sånn er det av og til. Det var etter at jeg leste Av måneskinn gror det ingenting at bøkene om Herdis fristet.

Den første, Trylleglasset, er en samling noveller som alle handler om Herdis og verden sett fra et barns perspektiv. Herdis vokser opp i Bergen som enebarn på begynnelsen av 1900-tallet, akkurat slik Nedreaas selv gjorde, en oppvekst preget av utrygghet og utestengning fra de andre barna. Og som Nedreaas er også Herdis et ensomt og fantasifullt barn. Torborg Nedreaas har uttalt at "Et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien", og den flykter Herdis inn i når livet er vanskelig. Og trylleglasset, et prisme som viser verden i fantastiske farger og nye bilder, blir redningen. Hun bruker fantasien også når hun er sammen med andre barn, og de beskylder henne for å komme med usannheter. Herdis skjønner ikke at det fører til at de andre holder henne utenfor, det blir en ond sirkel. Når hun får innblikk i andre familiers liv får hun en lengselsfull følelse av hjemløshet. Nedreaas bruker det stadige regnet (Bergen, ja!) i beskrivelsen av hvordan Herdis har det, for eksempel:

Men nå raste regnet ned, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes.

(s. 11)

Det er ikke enkelt å være overlatt til seg selv, uten å bli sett hverken av barn eller voksne. Foreldrenes stadige uoverensstemmelser og forsoninger som hun ikke forstår, og det at hun ikke helt passer inn blant de andre fordi middelklassefamilien bor i et arbeiderklassestrøk, skaper avstand. Herdis føler seg ensom og uten tilhørighet. Etterhvert får vi mer innblikk i Herdis sitt forhold til foreldrene, og det er litt sårt å lese om morens skiftende sinn. Hun kan overøse Herdis med "kjærtegn og søte ord", og plutselig skyver hun henne fra seg i utålmodighet. Det er forvirrende for et lite barn. Faren er jevnere som person, men mer på avstand for Herdis. Med trylleglasset "trengte hun ikke lenger innbilt angst for å oppleve, for i dette trylleglasset bodde det eventyr i hver minste ting og opplevelse i bare det å se."

Novellene bindes sammen av Herdis sin fantasiflukt, og av skildringene av sosial ulikhet og klasseforskjeller. Som i Av måneskinn gror det ingenting, er dette et gjennomgående tema. Boken avsluttes med at Herdis sin mor har møtt en annen mann og at foreldrene skal skilles. Og Herdis kommer til en svært moden og smertefull innsikt når det gjelder trylleglasset og virkeligheten. For plutselig har det mistet sin virkning og "trylleglasset var ikke noe trylleglass lenger, hun måtte klare seg med sine egne øyne." Denne utgaven har et etterord av Haagen Ringnes hvor han setter nettopp dette i sammenheng med Nedreaas: "Ligger det ikke i dette et innebygd krav til forfatteren selv, en avvisning av alt som kan friste til juks og forskjønning, en vilje til å se tingene som de er? Få har vel som Torborg Nedreaas selv greidd å innfri nettopp dette kravet."

Trylleglasset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1950
Den norske Bokklubben, 1986, for denne utgaven
Norsk, bokmål
180 sider
Innbundet, kjøpt

Den andre boken, Musikk fra en blå brønn, er mer en roman, men likevel er ligner kapitlene noveller i det at de handler om ulike hendelser i Herdis sitt liv. Men de er mer sammenhengende enn i Trylleglasset, den røde tråden er mer tilstedeværende. Det var ikke rart at man ble forvirret da Torborg Nedreaas introduserte denne blandingsformen, og selv har hun sagt at i sine forsøk på å skrive en roman så fikk den formen til en novelle; "Kor du enn snur deg, så har du rumpen bak!" Musikk fra en blå brønn ble uansett hennes store gjennombrudd som romanforfatter, og Nedreaas har sagt i et intervju at romanen handler mest om jobbetiden under første verdenskrig. Handlingen er lagt til denne tiden, i årene mellom 1914 og 1917. Jeg er ikke noe god på å analysere romaner og deres symboler, men det er klart at brønnen har en sterk betydning i denne boken, og jeg velger å støtte meg på Torill Steinfeld som i etterordet sier at brønnen kan leses som et symbol på kunsten, og at den har utvidet betydning ved at den peker mot alt som kan friste mennesket så vi risikerer å miste makten over oss selv og kontakt med virkeligheten rundt oss. Men hun introduserer også enda en tolkning, nemlig at brønnen kan sammenlignes med moren til Herdis, og at den blir et bilde på Herdis sin "avhengighet av moren og manglende selvstendighet. Det å komme seg opp av brønnen vitner om behovet for å løsrive seg fra moren og finne sin egen identitet." For meg var det opplevelsen av identitetssøken som stod sterkest. Når Herdis hører musikk fra brønnen på landstedet, tar hun det med seg når de reiser tilbake til Bergen og bruker det i sin fantasi når virkeligheten blir vanskelig. Hun er på vei inn i puberteten og opplever sin egen gryende seksualitet, og etterhvert klarer hun å løsrive seg mer og mer og faktisk finne ut av seg selv.

Det var musikk nedi brønnen. Hun sa det en gang til Ester og Judith, men ble het i ansiktet med det samme. Det var altfor vanskelig å si hvordan det hadde seg med den musikken. Og det var slik med svært mange ting - de var vanskelige å snakke om. Når de kom ut av munnen på folk, ble de til en løgn.

Musikk fra en blå brønn
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2007
Utgitt første gang: 1960
Norsk, bokmål
310 sider
Pocket, kjøpt

I tredje bok, Ved neste nymåne, møter vi Herdis i alderen elleve til femten og leseren får en skildring av hennes søkende overgang til voksenlivet. Hun bor hos moren og onkel Elias, og det blir smått med besøk hos faren og Anna, men hun går da innimellom. Og hun har fått noen venner som hun går hjem til av og til. Det er artig å lese om når hun ferdes i gatene, de samme gatene som jeg selv gjerne spaserer rundt i.

Dette bindet er enda tydeligere på romansjangeren, selv om kapitlene også her til dels er novelleaktige. Ved neste nymåne - moren til Herdis tror at da inntreffer det forandringer, og hvorfor ikke? Det skjer forandringer; Herdis flytter til København sammen med moren og onkel Elias noen år. Herdis blir seg bevisst et seksuelt begjær. Bøkene har en sterk stemme for at man skal kunne ta sine egne valg, stille spørsmålstegn ved konvensjoner og tradisjonelle oppfatninger av hva moral er. Moren mener hennes ynkelige, lille opprør er kun egoisme. Men for å frigjøre andre, må man først frigjøre seg selv. Herdis begynner å tenke egne tanker, og gjør opprør mot konvensjonene. Likevel oppleves det vanskelig, og opprøret stanses. "Men bare vent! Snerret hun - Bare vent, dere!"

- Det ser ut som du føler deg trykket og klemt av alt som heter skikk og bruk. Herdis, du risikerer hele din fremtid. Skjønner du det?
- Nei. Jeg skjønner ikke det. Min fremtid er min egen.

Bøkene handler også om hvilken virkning krigen hadde på folk, om spekulanter og konkurser, om bolsjevikene og amerikanerne. Jeg har bevisst latt være å gå nærmere inn på disse temaene ettersom  det etter min oppfatning er et barns oppvekst som er det viktigste, og miljøet rundt som er med på å forme barnet. Torborg Nedreaas har sagt i et intervju at hun ikke først og fremst ville skrive om "denne Herdis, man la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Miljøet, de andre barna der, hennes forhold til de voksne. Og som nevnt, klasseskiller og sosial ulikhet.

Jeg er virkelig glad for at jeg fant frem disse bøkene, selv om det var andre både på vent og som allerede var påbegynte. Dette forfatterskapet har vært interessant å utforske så langt, men ennå er det mer å lese og det skal jeg prioritere i haugene med bøker.

Torborg Nedreaas anbefales på det varmeste!

Ved neste nymåne 
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1973
Utgitt første gang: 1971
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Bror din på prærien

I forrige innlegg skrev jeg at bloggen trengte et navneskifte, og nå har jeg tatt en avgjørelse. Takk til Marianne for forslag! Jeg har gått hele uken og tygget på det :)

For tiden leser jeg videre på Hoems slektshistorie og nå har jeg kommet et godt stykke ut i Bror din på prærien, som er andre bok i trilogien. Den første boken handler mest om oldefaren til Hoem som bodde på et jordstykke i Molde, samt familie som utvandrer til Amerika.

Atter ein gong kom våren til menneska i Day og Marshall County, og dei andre stadene i Midtvesten der innvandrarane frå Europa hadde slått seg ned. Dei var frå mange nasjonar no, frå Tyskland og Frankrike, Sverige og Norge, det var irar og polakkar, litauarar og estlendarar. Det var ukrainarar og russarar, ungararar og slovakar, og alle var dei komne for å finne eit betre liv for seg og etterkomarane sine.

s. 205  

The Name of the Wind ~ Patrick Rothfuss

The Name of the Wind (2007) er første bok i trilogien The Kingkiller Chronicle, skrevet av Patrick Rothfuss. Andre bok, The Wise Man's Fear kom ut i 2011, mens den tredje er ennå ikke kommet. Boken fikk jeg anbefalt av min datter og da jeg skulle reise til Gran Canaria i januar tok jeg den med i kofferten. Hun hadde selv lest den på stranden med solkrem og sand, dermed gjorde det ingenting om jeg lagde flekker på sidene. Uten forventninger til innholdet startet jeg med baksideteksten:

I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

You may have heard of me.

Interessen ble absolutt vekket, men det er fantasy vi snakker om her og fantasy kan være så mangt. Handlingen er satt til en verden kalt the Four Corners of Civilization, og leseren presenteres for en vertshusholder ved navn Kote og hans assistent Bast. Etterhvert blir det klart at Kote egentlig heter Kvothe, hvis rykte skal ha det til å ha drept en konge og forårsaket en krig som fremdeles pågår. En gjest ankommer vertshuset, og da det viser seg å være en omreisende skribent ved navn Devan Lochees, kalt "Chronicler", ønsker Kvothe at han skal skrive ned hans historie. The Name of the Wind er basert på den første dagen Kvothe forteller om sitt liv. Fortellerstemmen har en personal synsvinkel og veksler mellom tredje-person og første-person. Som leser blir handlingen presentert ved at fortelleren er én av personene, samtidig som det er Kvothes jeg-perspektiv vi får når han forteller sin historie. Bast bekymrer seg for Kvothe fordi han synes å ha mistet livsgnisten, og han håper at Chroniclers tilstedeværelse vil endre situasjonen slik at Kvothe finner igjen meningen med sin eksistens, og rykkes ut av sin resignasjon.

Selv om starten er treg synes jeg i ettertid at det fungerte utmerket for resten av historien i denne første boken. Det jeg mente med at fantasy kan være så mangt, er at The Name of the Wind er noe annerledes enn tradisjonell fantasy hvis man sammenligner med sjangerens moderne forbilde, J.R.R. Tolkien. Joda, det handler om kampen mellom det gode og det onde, og det er en drage med, samt magi og demoner. Og handlingen foregår i en oppdiktet verden. I en fantasy kan eventyrlige og fantastiske ting skje, men her er det Kvothe selv som må få dem til å skje. Og mye av hans fortelling handler nettopp om hvordan en myte eller en legende oppstår, for det er stor forskjell mellom ryktene og Kvothes egen versjon av historiene.

Min datter har anskaffet bok nummer to, og når hun er ferdig er det min tur. Jeg er spent på fortsettelsen, og synes forfatteren har et utrolig fint språk og skildrer troverdige karakterer. For eksempel har Kvothe og andre sentrale karakterer både gode og dårlige sider. Til nå er det ikke fremkommet at helten må redde verden fra de mørke kreftene, snarere at det er mye som ennå ikke er blitt sagt og jeg ser frem til å lese om. Hvis du liker fantasy anbefales The Name of the Wind på det varmeste.

It's like everyone tells a story about themselves inside their own head. Always. All the time. That story makes you what you are. We build ourselves out of that story. 

Om forfatteren på Goodreads: Patrick Rothfuss. Han har også sin egen nettside: patrickrothfuss.com.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle: Day One
Gollancz, the Orion Publishing Group, 2007
Engelsk
661 sider
Pocket, lånt

Jærtegn ~ Vera Henriksen

Jærtegn er andre bok i Vera Henriksens trilogi om Sigrid, og fortsettelsen av Sølvhammeren. Denne serien leser jeg sammen med Hedda, og Berit har også slengt seg med.

Det er uår i Trondheimen og Olav Haraldsson har styrt landet med hard hånd i fem år. Han har reist rundt i landet for å spre den nye læren, med vold og makt. Hvis noen nektet å la seg døpe, tok han gårdene deres og lot dem lemleste eller drepe. Dette får Sigrid etterhvert stifte nærmere bekjentskap med.

I Sølvhammeren forlot vi Sigrid idet hun gjorde korstegn da hun følte at skogens tusser og troll, dauinger og vetter ville ta henne, og at det vonde slipper taket ved denne handlingen. Nå har Sigrid og Olve fått fire barn: Grjotgard (eldst med sine tolv år), Tore, Gudrun og Trond (tre år). I bygden snakkes det om Ragnarok, folk ser skrømt, det hender merkelige ting og farsotten kommer. Ettersom Kong Olav ønsker å kristne landet vil han blotingen til livs, men stormennene i Inn-Trondheimen fortsetter med blot på Mærin, noe som gjør kongen mektig forbannet. Til våren er det Olve sin tur å holde gildet, men han vil ikke blote ettersom han har tatt kristendommen til seg. Sigrid vet ikke helt hva hun skal tro på, og ber både til de norrøne gudene og kristendommens gud hvis hun trenger hjelp eller er i fare. Farsotten krever sine ofte, blant annet de to yngste barna. I sorgen kommer Sigrid og Olve enda nærmere hverandre, og Olve snakker om 'agape' slik han hadde gjort en gang for lenge siden; en kjærlighet som er uselvisk, en kjærlighet som ikke forventer noe til gjengjeld. Her lar Henriksen Olve være talerør for hvorfor man burde følge kristendommen, og gir et innblikk i hvordan det kan ha seg at kong Olav fôr frem på en slik brutal måte. Det er ikke alt Sigrid forstår, men hun aner "en kjærlighet som strakte seg oppover og som var annerledes enn noe annet hun hadde drømt om."

Ved gildet på Mærin spares det ikke på noe, men andre natten omringes de og Olve blir drept. Det er kong Olav som er kommet, og flere blir drept eller lemlestet før han drar tilbake til Nidaros. Kongen bestemmer at Sigrid skal gifte seg med Kalv Arnesson, en av hans menn, noe hun aksepterer etter en del veiing frem og tilbake. Hun trenger en til å verne seg, hun har sønnene sine å tenke på, og hun er gravid. Kongen sier også at hun skal døpes så fort som mulig, og undervises i kristendommens lære.

For en underlig ting liver er, tenkte hun. Og selv om den enkelte måtte bukke under til slutt, rullet det frem, bølge på bølge, slektledd på slektledd. Men på samme tid var det så skrøpelig skjørt.

s. 53

Sigrid skjønner at Kalv er snill, men det er vanskelig å forestille seg livet sammen med ham som kongens lendmann på Egge. Og som husbond i Olves sted. Det blir heller ikke enkelt. Folk i bygden vender henne ryggen, og det blir til at hun slutter hun seg nærmere Kalv, men tenker samtidig mye på sitt samliv med Olve, som hun sårt savner. Hennes bror, Tore, blir gode venner med Kalv, noe Sigrid synes er bittert. Etter en samtale med ham føler hun seg likevel nærmere ham, selv om ting er vanskelige. Om vinteren føder hun en gutt, og hun visste "endelig at hun hadde handlet riktig da hun giftet seg med Kalv Arnesson [...], hun hadde gitt gutten en fosterfar som ville verne ham og hjelpe ham frem." Det er i det hele tatt mye Sigrid tenker på, for eksempel den nye læren som både var tvetydig og vanskelig å forstå, og dessuten den gamle som fremdeles har feste.

Sigrid irriterer seg over Kalv. Han er streng, men rettferdig som lendmann, og omtenksom og snill ovenfor henne. Men hun synes ikke han duger til å lede henne, for hun kan som oftest få ham til å gi seg og det gjør at forakten for ham får grobunn.

Det gikk opp for henne med ett at hun ikke bare hadde latt andre bestemme for seg alltid, hun hadde latt dem tenke for seg også; først hadde det vært Tore og siden Olve. Og så lenge Olve levde, hadde det ikke falt henne inn at det kunne være på annen måte. Men nå, med Kalv, var det en annen sak. Selv om det han sa lød riktig på sin måte, visste hun at tingene kunne ses annerledes enn han så dem.

s. 121

Som høvding for hele Inn-Trondheimene har Kalv stor makt, og Sigrid sitter som den fremste kvinnen i bygden. Hun blander seg ikke i styre og stell som er ansvarsområder tilhørende Kalv, men hun liker den nye makten hun har til å lede Kalv inn på de veier hun mener er riktige. Og han virker "tergende tilfreds" med tingenes tilstand, noe som gjør Sigrid svært irritert. Hun vet hele tiden hva hun kan forvente av ham, men alle hennes forsøk på rokke ham ut av den stødige klippen som han er faller på steingrunn og hun gir opp. Der hun stadig sammenligner ham med Olve kommer han til kort. Sigrid søker etter fred og forståelse i det nye hun har fått et glimt av; kristendommens kjærlighet og lys, og hun har lange samtaler med Anund prest, hun stiller spørsmål og går til messe og skrifte. Hun er ikke sikker på om hun forstår alt. Hun har ventet på en følelse av Guds nærhet eller et tegn på at han har tatt henne imot, men presten sier at hun skal gi av seg selv uten å vente noe igjen. Det faller henne tungt å skulle tilgi for eksempel kongen som hun hater, særlig siden hun går med hevntanker over uretten han har gjort henne. Sønnene ønsker også hevn, og Sigrid tenker på Kalv som en brikke i utførelsen av hevnen.

Etter Mærin har ikke Kalv samme tillit til kongen som før, han føler seg mer som trøndernes høvding enn som kongens lendmann. Det er mange som er misfornøyd med styret til kong Olav og hans voldsomme fremferd. Da danekongen, Knut, benytter seg av dette for å overta landet er det flere som sverger troskap til ham. For Sigrid blir det en sorgtung høst, begge sønnene blir drept da de er med på et forsøk på å styrte kongen. I denne tiden er Kalv borte i to år i forbindelse med dette forsøket, og da han kommer hjem ser Sigrid glimt av mannen han er; høvdingen som mange frykter, som er aktet og som kan vinne menns troskap. De har det bedre sammen enn noen gang, men etterhvert faller alt tilbake til det gamle og Sigrids bitterhet flammer opp igjen. Om det er hatet mot kongen eller bitterheten mot Kalv som driver henne vet hun knapt selv. Hun maser om hevn for sønnene, men da han lover å slutte seg til de som ønsker død over kong Olav, finner hun andre ting å mase om.

I denne tiden grubler hun mye og snakker en del med presten. Han mener det er blitt gjort stor skade ved at kristendommen er innført med vold og grusomhet, og at man ikke kan forvente av folk som har sett frender og venner lemlestet eller drept for lærens skyld skal forstå budskapet om godhet og kjærlighet. Sigrid synes det lysner for henne da hun hører presten snakke om hvordan man skal elske vår neste, uten å måtte like vedkommende, og hatet til kongen blir ikke lenger noe skille mellom henne og kristendommen.

En stor hær samles i Trondheimen, anført av av stormenn som Kalv og Tore Hund. Det kommer til et slag ved Stiklestad, og bondehæren seirer. Kong Olav er død. Dette skulle bli starten på en rekke undere som førte til at Olav Haraldsson fikk status som helgen. For Sigrid blir det annerledes enn hun hadde forestilt seg. Dette øyeblikket har hun ventet på i over ni år, men det gir ikke noen glede. Det hjelper jo ikke at kongen er død, hverken Olve eller sønnene kommer noensinne tilbake. Til slutt ikke bare aner hun, men føler lyset som er Guds kjærlighet, og hun kan endelig ta i mot den nye læren og samtidig se Kalv som han er uten å sammenligne ham med Olve. Også Kalv vender seg mot Gud i denne tiden, han har selv sett hvordan kongen døde og tegnene på Guds tilstedeværelse. Mot slutten av boken oppstår en solformørkelse som blir sett på som et varsel fra Gud idet Han viser sin harme over bøndene som drepte kong Olav som hadde kristnet landet. Dermed blir Stiklestad-slaget et minne som nevnes med med frykt.

I Jærtegn følger vi Sigrid i hennes utvikling mot en mer mode kvinne. Hun har en lang vei å gå. Foruten den tidløse søken etter lykke og kjærlighet, beskrivelser av hverdagslivets gleder og sorger, viser også Henriksen hvor vanskelig det må ha vært å godta en ny lære. Det er interessant å lese om denne brytningstiden, og særlig det at vi får et annet perspektiv enn hva sagaene og historien ellers har å by på. Som Berit sier er ikke Sigrid Toresdatter nevnt mer enn et par ganger av Snorre, de andre sagaene er tause, og det er spennende å tenke hvordan det kan ha artet seg for andre personer enn de som skildres i sagaene. Hedda nevner at Sølvhammeren bærer preg av amerikansk underholdningslitteratur i forhold til det norske middelalderskildringer gjør (for eksempel Sigrid Undset), noe jeg er enig i. Jærtegn viser derimot en forfatters utvikling mot et mer levende språk, og en større innlevelse i karakterene. Jeg synes å komme nærmere inn på Sigrid, som strever med sine tanker og grublerier, sine feil og og sitt hovmod. Nå er jeg spent på hvordan Sigrid takler den nye tiden, og siste bok er allerede påbegynt.

Jærtegn av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1962
Norsk, bokmål
252 sider
Innbundet, gave

Sølvhammeren ~ Vera Henriksen

Sølvhammeren er Vera Henriksens debutroman fra 1961, som jeg nå har samlest med Hedda. Også Berit kastet seg på lesingen, til tross for at hun hadde lest trilogien før. Dette er første bok i trilogien om Sigrid fra Bjarkøy. Andre boken, Jærtegn, kom ut året etter og den siste, Helgenkongen, i 1963. Sigrid er søsteren til Tore Hund, en av de mest betydningsfulle høvdingene i Hålogaland. Han hadde en gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke, og er omtalt fra ca. 1022-1030. Dette ble et noe langt innlegg så gjør deg klar for historietime!

Boken er delt inn i fem deler; Bjarkøy, Sigrid, Olve, Tore og Nesjar. Den starter med å beskrive femtenåringen Sigrid og broren Tore som mener at hun nå er klar til å gifte seg. Han har lovet henne til en eldre mann, Olve Grjotgardsson på Egge, en velstående gård og han er også venn av Ladejarlene. Etter at foreldrene døde har det vært harde år, og en ny konge var kommet til landet; Olav Tryggvason. Han hadde gitt bud om at folk skulle vende seg fra gudene sine og ta imot kristendommen, noe som skapte uro blant folk. Toressønnene, Tore Hund og Sigurd, hadde økt rikdommene etter faren, og Sigurd hadde "gjort et grunnrikt gifte med Sigrid Skjalgsdatter, søster av den mektige Erling Skjalgsson på Sola". Hild og mannen har styrt gården frem til Tore kunne overta, og de har også stått for oppdragelsen av Sigrid. Men Tore gir Sigrid medhold i det meste og hun blir både egenrådig og stolt.

Giftermålet ble avtalt, men når den kommende ektemannen seiler inn med to skip blir hun i tvil og løper sin vei. Olve løper etter, og jeg øyner at det kan bli et livlig ekteskap. Det blir i alle fall mange opp- og nedturer. På bryllupsnatten sier han frem strofer fra kvadet Skirnesmål, noe som mykner Sigrid og får henne til å gi seg hen til ham. "Da de seilte fra Bjarkøy tre dager senere, så hun seg nesten ikke tilbake."

I tidsrom strekker fortellingen seg fra året 1008 til slaget ved Nesjar i 1016. Vikingtiden regnes historisk sett fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men kvinnene hadde likevel en sterkere posisjon og større frihet enn det kvinner hadde andre steder i Europa på den tiden.

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?

- Marit Synnøve Vea, leder for Avaldsnesprosjektet (funnet HER)

Dette var interessant, fordi vikingkvinnene tradisjonelt sett har blitt fremstilt som husfruer hvor deres rolle har vært ansvar for hus og familie. Men som øverste ansvarlig for husholdet hadde hun mye makt, og symbolet på dette var overrekkelsen av nøkkelknippet. Mennene var ofte på reiser og da måtte hun også ta beslutninger som var mannens ansvarsområde. Kvinnene kunne også drive med andre ting, som å være prestinner og håndverkere, drive handel og være skalder.

Uansett; Sigrid kommer frem til Egge sammen med Olve, og hun får en angstfull forutfølelse som skal vise seg å stemme. For det første nekter Olves mor, Tora, å gi fra seg nøkkelknippet, og Sigrid oppdager at Olve har en frille. Det var ikke uvanlig at menn holdt seg med elskerinner, men Sigrid får en vondt tid når ektemannen tilbringer mye tid hos frillen og senere henter henne til gården. Da Sigrid føder en sønn innser Olve at det er kjærlighet han føler for Sigrid, og sender frillen bort. Sigrid får også utlevert nøkkelknippet av svigermoren som har sett hvilken to det er i henne. Selv om vekten av nøklene var tyngre enn hun hadde trodd, vokser hun inn i rollen som husfrue og overhode for husholdningen. Helt siden hun reiste fra Bjarkøy har hun hatt med seg en Torshammer av sølv som hun fikk av Hild. Den skulle gi beskyttelse og Sigrid har stor trøst av å ha den rundt halsen.

I ekteskapet lærer Olve og Sigrid mye om relasjoner, det å være åpen og meddelsom ovenfor hverandre, om følelser og egen og den andres styrke. Sigrid utvikler seg fra en egenrådig jente til en fornuftig og sikker kvinne, men det er mange kamper som skal kjempes underveis. Etterhvert begynner hun å kjenne en lykke; lykke over de tre barna, over å kjenne en fred i sinnet og over å ha en godt forhold til Olve.

Etterhvert som Olve viser henne verden skjønner hun at det er mange måter å leve på. For eksempel er det mye religion med i bildet ettersom dette var en brytningstid mellom norrøn og kristen tro. Samtidig som Olve er hovgode (en offerprest) og leder for blotene, begynner han og Sigrid å gå i kirken og Sigrid får undervisning av presten. Når Tore Hund kommer til Egge blir det meget snakk om tilstanden i riket. Jeg leste om Egge at det var et høvdingsete som inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging inngår som helt sentrale begreper. Denne makten ble utfordret rundt år 1000 gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette førte til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Når Olav Haraldsson (også kjent som Olav Digre og Olav den hellige) kommer til Trondheimen sverger bøndene troskap til ham som konge. Det er Einar Tambarskjelve, som også stod i opposisjon til kongen, som sendte bud om dette. Olav Haraldsson vil samle riket under en konge og innføre kristendommen. Svein jarl samlet en flåte og sammen med Tore Hund og Olve reiser de for å kjempe mot kongen. Det ble et slag ved Nesjar palmesøndag 1016, men kongens flåte var større og vant. I slaget seiret Olav Haraldsson og tok et viktig sted i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Etter dette ønsker Tore å sverge troskap til kongen, noe som fører til uvennskap mellom ham og Olve. Da han reiser gir Sigrid Torshammeren til Tore for at den skal verne ham. Han sier: "Glem aldri [...] at ættebåndet er sterkere enn alle andre bånd. Og jeg skal ikke glemme det, heller, om den dag kommer da sønnene dine trenger meg" (s. 246).

Henriksen har uttalt at hun ønsket å skrive om Olav Haraldsson fra et negativt perspektiv, og leitet etter den som hadde størst grunn til å hate ham. Wikipedia sier at "Sølvhammeren gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett." Og det stemmer, men jeg synes det er så flott at noen skriver historien til kvinnene som knapt ble nevnt i sagaene.

Gamle Moster kirke, en av de eldste kirkene i landet.

Kongesteinen, hvor Olav Tryggvason stod og talte til folket.

Statue av Tora Mosterstong 

Krossen på Vetahaugen

Det passet egentlig fint at jeg hadde en tur til Bømlo og Moster Amfi i forrige uke. I vikingtiden var sjøfart svært viktig, og vestlandet var i sentrum av landet. Bømlo lå midt i dette området, og tre av de store vikingkongene i norsk historie er knyttet til den tidligste misjonshistorien og til Moster; Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. 

Det mest artige med lesingen av Sølvhammeren er det historiske aspektet, det var virkelig interessant og jeg synes Vera Henriksen har klart å beskrive en troverdig bakteppe for de historiske begivenhetene som skjedde den gangen for så lenge siden. Jeg kommer derimot ikke utenom Sigrid Undset. Henriksen har uttalt at hun ikke leste Undsets middelalderromaner før etter at Sølvhammeren var ferdig skrevet. "Selv mener jeg at vi er svært forskjellige forfattere - blant annet fordi hun skriver om høymiddelalderen, en temmelig stabil periode, mens jeg særlig interesserer meg for menneskers reaksjoner i historiske brytningstider, da de blir stilt ovenfor motstridende krefter og oppfatninger." Sølvhammeren kan ikke sammenlignes med Sigrid Undset sine middelalderromaner sånn uten videre, eller om den skal det så vil jeg si at Undset har en mye større litterær tyngde. Språket i Sølvhammeren er enkelt, og som leser får man ikke ordentlig innblikk i karakterene slik som hos Undset. Det var noe jeg savnet da jeg leste denne boken, Undset ble for ever en av mine yndlingsforfattere da jeg leste bøkene om Kristin Lavransdatter, som forøvrig førte til at jeg leste hele hennes forfatterskap. Men for all del, det er virkelig interessant lesing og som sagt har det gitt meg en oppfriskning i landets historie. Nettopp derfor anbefaler jeg boken, og det skal bli spennende å lese videre om Sigrid sammen med Hedda. 

Vera Henriksen (født Vera-Margrethe Roscher Lund, 1927-2016) var en norsk forfatter som skrev mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes omhandler den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom. Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut. 

Sølvhammeren av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1961
Norsk, bokmål
254 sider
Innbundet, gave

Råta ~ Siri Pettersen

Jeg leste Odinsbarn for to år siden; imponerende fantasy, skrev jeg den gangen. Råta er andre bok i trilogien Ravneringene og som jeg startet å lese i julen. Etterhvert klarte jeg ikke å legge boken fra meg, selv om jeg har mer enn nok pensum å lese dette siste semesteret. Det er uhyre spennende, og anbefales på det sterkeste!

Råta starter rett i handlingen og fengslet meg fra første side. Konflikten mellom nord og sør er fremdeles til stede, men ettersom Hirka har forlatt Ymslanda og befinner seg i menneskenes verden er fokuset på konflikten mellom de parallelle verdene. Egentlig mellom det gode og det onde. Men hvem er hva og hvordan skal Hirka klare å skille? Hun blir nødt til å stole på seg selv.

Som i Odinsbarn, veksler historien mellom perspektivene til Hirka og Rime. I den nye verden er Hirka en fremmed, uten å forstå språket eller skikkene, uten å bli forstått eller trodd. Hun lærer seg å overleve blant de merkelige menneskene, mobiler, mat i plastikk og kjøretøyer som beveger seg raskere enn noen hest. "Å overleve: Eksistere. Klare seg. Å ikke dø." Så mange ord hun ikke kjenner! Så mye hun ikke vet om hva man gjør i denne andre verden! Dette fikk meg til å tenke at temaet er høyst aktuelt, med tanke på hvor mange som, frivillig eller ufrivillig, kommer til et nytt land.

Rime går sine egne veier, følger ikke Rådet slik som er forventet av en høyættet rådsmann. Han begynner å undres om Hirka har resit forgjeves. Han føler sorg over at hun er borte, men også håp om at hun fremdeles er i live. Og han vet at få vil tro ham om han fortalte sannheten om Ymslandas eksistens og historiene de har blitt oppfostret til å tro på, at det er løgn alt sammen.

Hirka erfarer mye nytt også ved seg selv, oppdagelser som gjør henne sterkere enn hun trodde var mulig. Men også oppdagelser som gjør henne matt av fortvilelse. Som at hun er nøkkelen til krigen som vil komme. Likevel klarer hun å mobilisere styrke når sammenstøtet mellom det gode og det onde finner sted. Og selv om hun i utgangspunktet kun har seg selv å stole på, oppdager hun at det er noen som vil henne vel. Likevel slutter ikke historien med kampen, det er fremdeles mye som står på spill. Og det viser seg at sannheten er ganske annerledes enn de alle hadde trodd. Og ikke minst jeg som leser. Det er virkelig litt av et høydepunkt, et overraskende et! Etter min mening en kreativ, engasjerende bok nummer to, med en handling som driver fremover i et forrykende tempo. Like imponerende som første bok, og jeg ser frem til å lese siste boken i denne trilogien!

Kan du huske min mister? 

Han gjør det fremdeles vanskelig å jobbe foran pc-en, 

og ble gladelig med da jeg skulle skrive dette :)

Råta av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
504 sider
Innbundet, kjøpt

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.

s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.

s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.

Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.

s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.

s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)

Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.

MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam

Oversatt av Inger Gjelsvik

Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.

Norsk bokmål524 sider

Innbundet, frieksemplar

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.

s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Alberte og friheten

Denne måneden starter Hedda og jeg (endelig) på andre bok i Alberte-trilogien, Alberte og friheten av Cora Sandel. Første boken ble lest i 1001-lesesirkelen, og ga mersmak til lesing av de to oppfølgerne. I Alberte og friheten fra 1931 bygger Sandel på en tidsperiode og et miljø hun kjente selv: kunstnermiljøet i Paris i tiden like før første verdenskrig. Alberte lever i det internasjonale malermiljøet, men maler ikke selv. Hun skriver heller ikke, men samler notater og papirlapper i en koffert. Venninnen, Liesel er hele tiden tilstede i romanen som en søster, kunstnervenn, og et sted mellom Liesels og Albertes fiktive livserfaringer ligger antakelig forfatterens egne. Mot slutten av romanen blir Alberte gravid, mens Liesel har gjennomgått en dramatisk abort (fra Norsk biografisk leksikon).

For å friske opp kommer en smakebit fra første boken Alberte og Jakob slik den sluttet:

Gatebelysningen er forlængst slukket. Kirkeuret lyser alene, som en måne i mørket. Alberte står endda med næsen mot ruten. Nu samler hun de våte skjørtene om sig, skaker til av frost og går ind på sit værelse.

Snart er det atter en dag -

S. 207

Mockingjay ~ Suzanne Collins

Mockingjay er tredje og siste bok i trilogien The Hunger Games av Suzanne Collins som jeg nå endelig har lest, tradisjonen tro har jeg lest en bok hver sommer de siste tre årene og ettersom planen har vært å lese bøkene før filmene fant jeg frem Mockingjay fra min datters bokhylle. Den første boken er best, den andre nestbest og den siste, vel jeg skummet gjennom den rett og slett. Det er jo absolutt en spennende historie, og filmene har vært gode, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke helt orket å nilese denne boken. I ettertid tenker jeg det kan komme av Atwood (ah, Atwood - en trilogi fra henne kan aldri skummes!), eller også muligens at jeg hadde for mange bøker å lese før skolestart. Jeg holder en diger knapp på det første, og jeg skal forsøke å forklare.

Bøkene jeg holder på med, bortsett fra Mockingjay
 - den ble jeg ferdig med for noen dager siden. 

Jeg mener fremdeles at trilogien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon. Men der jeg i første boken opplevde å "glemme tid og sted for denne fascinerende og samtidig dystre verden hvor kampen mellom det gode og det onde er i fokus", ble Mockingjay litt av en tidtrøyte. Og dosen med romantikk, vel den er temmelig fraværende, noe som er forståelig og som jeg skal komme tilbake til. Jeg kan rett og slett karakterisere det som tvangslesing, og det er sjeldent en god idé.

Etter at Katniss Everdeen ble berget av rebellene og våkner opp i Distirict 13, er hun tilbake i District 12, hvor hun vokste opp. Byen er ødelagt og huset hvor hun og søsteren Prim vokste opp er en askehaug. Collins skriver på samme måte som i de andre bøkene, og godt er det - en forventer at det går i samme fortellerstil - en fortellerstemme som beskriver nøkternt det som skjer. Ingenting overlates til  fantasien. Alt blir fortalt etterhvert som handlingen skrider fremover, men med tilbakeblikk fra Katniss sitt tidligere liv. Dette gjør historien mer forståelig, at hun vegrer seg mot å være rebellenes symbol, at hun vegrer seg mot å bli for intim både når det gjelder kjærlighet og ellers i det sosiale samfunnet. Hennes tanker utgjør denne boken og hun slites fremdeles mellom Peeta og Gale, men hennes hovedbekymring er hva som vil skje med de hun er glad i. Hun tenker på at alt er hennes skyld, alle de døde og at alt hun har forårsaket.

The girl who was on fire 

I District 13 befinner alt seg under jordens overflate, det er slik de har klart å overleve og ha både et forsvar og et samfunn unndratt fra the Capitol. Peeta er tatt til fange av president Snow og kommunikasjon skjer via tv-skjermen. På et tidspunkt vises clip hvor Peeta forteller fra arenaen, og han sier at det å drepe koster "everything you are." Ingen har noen gang snakket om hvordan det var å være i arenaen, og dette blir Katniss sin bane. Hun kan ikke være symbolet for rebellene uten å drepe, men kan likevel ikke forsone seg med at så må gjøres.

Nå høres jeg veldig negativ ut, men boken er ikke så ille som det høres ut og jeg vil anbefale å lese den hvis du liker filmene, eller sjangeren for den saks skyld. Det er bare meg som sammenligner med Atwood og da falt Mockingjay mange hakk under. Det positive er at historien tok en overraskende vending og det jeg liker spesielt godt er at ikke alt ender i lutter glede og med en strålende lys fremtid. Katniss modnes på mange måter og det at hun tæres av død og elendighet, og særlig av spillets kyniske regler, synes jeg viser en driv i boken. For det er et spill. Fremdeles. Hun går med på å være the Mockingjay, rebellenes symbol, men erfarer at begge sider gjør akkurat det samme, bruker like metoder og taktikk i krigen. The games are still on. 

Det handler om frihet. I District 13 opplever hun om mulig enda strengere kontroll enn i the Capitol. Så hva er frihet? Å kunne gjøre det man har lyst til, men innenfor etiske begrensninger. Det er dette som gnager hos Katniss. Oppdagelsen av at det ene samfunnet er lik det andre gjør henne frustrert, forståelig nok. Her i Norge har vi stor frihet til å være den man vil, til å velge side, religion, politiske partier, hva man vil spise, hvem man vil ha sex med, hvilken utdannelse man ønsker. I andre land er slikt strengt kontrollert. Jeg tenker at friheten ligger i dette. At man kan velge. 

Uten å spoile mer av denne siste boken som jeg er glad for å ha lest ettersom de foregående bøkene var hendelsesrike og dramatiske, vil jeg advare mot sterke bilder:

Dette er nok bare en pus som liker å kose seg i varmen, men jeg mistenker en av de andre pelsdottene for å likvidere en fugl - og hvem vet hva de driver med når de ikke er kosete puser, for en av disse sommerdagene møtte det meg et skrekkelig syn på kjøkkengulvet:

Sånn er det der ute, en hard verden og man kan alltids tenke om et samfunn er bra eller ikke - hvis man hadde anarki ville det muligens endt slik for alle og enhver. Hvem vet.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Mockingjay av Suzanne Collins
Scholastic, 2010
453 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt