Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?

Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.

Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.

s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipedia, denne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.

Skjebne, historie og myter

Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.

s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.

- Pythagoras

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny Jordahl. Førstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

I Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?

Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt

Smakebit: Det annet kjønn

Sammen med Hedda har jeg gått i gang med en skikkelig murstein, en bok vi lenge har snakket om, men ikke helt våget å gyve løs på; Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som er på 778 sider og består av to bøker; den første heter Fakta og myter og den andre Levd erfaring. Toril Moi har skrevet et innledende essay, og beskriver hvor viktig denne boken har vært for henne. Det at en så eksepsjonell kvinne hadde påtatt seg arbeidet med å forklare hvorfor de fleste andre kvinner ikke hadde muligheter til å leve like fritt som henne selv, var for Moi noe av det store med boken:

Det annet kjønn (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst for forandrer liv. Jeg snakker om egen erfaring.

Simone de Beauvoir gjør rede for bokens bakgrunn i innledningen, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at det er akkurat det samme vi snakker om i dag:

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renn, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle de dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i det hele tatt kvinner? 

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del I]

Elizabeth Gaskell møtte Charlotte Brontë første gang i august 1850. Da hadde Gaskell vært nysgjerrig på Jane Eyre og dens mystiske forfatter en god stund, og selv om de var ganske forskjellige med ulike oppfatninger om det meste, holdt de kontakt, besøkte hverandre og skrev brev. Noen måneder etter at Brontë døde i 1855, spurte faren om Gaskell ville skrive datterens biografi. Gaskell samlet sammen alt materiale hun kunne og begynte arbeidet med The Life of Charlotte Brontë.

Min utgave starter med en introduksjon skrevet av Elisabeth Jay, som sier at biografien var et grunnleggende verk i to viktige betydninger. For det første var boken den første suksessfulle biografi om en kvinnelig forfatter og skrevet av en kvinne, og for det andre kan det sies at Gaskell med biografien har skapt det Jay kaller Brontë-myten. For profesjonelle biografer har det å verne om sitt eget rykte, samt subjektets, alltid vært av avgjørende betydning. Kvinnelige biografer i Victoriatiden hadde mer å bevise - samtidig som de måtte arbeide under samtidens konvensjonelle forhold og virkelig vise at de fortjente retten å kalle seg forfatter, måtte de også løfte frem subjektets verdi. Gaskell var svært opptatt av kvinners manglende muligheter til selvstendig arbeid, og da især som forfatter. Da Jane Eyre ble utgitt i 1847, ble den beskrevet som et revolusjonerende forsvar for kvinners rettigheter, noe som altså var av stor interesse for Gaskell. I alle fall tilsynelatende, skal man tro Elisabeth Jay. Hun sier nemlig at det ikke var noen hemmelighet at Gaskell hadde stor glede av litterær sladder, og at hun i sine romaner demonstrerte større interesse i å utforske andres liv heller enn å vise antydning til selvransakelse og selvinnsikt. Jay gir realistiske eksempler fra Mary Barton (1848), Cranford (1851–1853) og Ruth (1853).

Uansett, Gaskell tok en beslutning om å "honour her as a woman, separate from her character as an authoress", og hun ville ikke etterkomme Charlottes fars innstendige ønske om å uttrykke sin kritiske mening om datterens publikasjoner. Hun sa at "public opinion had already pronounced her fiat, and set her seal". En viktig årsak til dette kan sies å være at hun var usikker på om hun i det hele tatt likte Charlotte Brontës romaner. Dermed kan ikke biografien The Life of Charlotte Brontë sees på som sannheten om Brontës liv, ettersom Gaskell utelot alt som kunne virke pinlig og sårende. Istedet ga hun et forbedret versjon av Charlottes liv, og slik oppstod Brontë-myten; bildet av en feminin dydig kvinne, til tross for at Brontës egne ord motsier dette bildet. Visstnok var Charlotte Brontë en utfordrende skikkelse for sine samtidige; hun var singel med et forførende drag av sex omkring seg, hun skrev storslåtte og lidderlige bøker, og det gikk rykter om et forhold med en gift mann.

Elisabeth Jay utforsker Gaskells motiver og bruker hennes romaner for å underbygge argumentasjonen, noe som gir et godt bilde av datidens forhold for kvinnelige forfattere og til tross for at Gaskells beretning om Charlotte Brontë er et glansbilde, har den mange kvaliteter om man ser bortenfor selve livshistorien som sådan. Jeg har kun kommet til side 47 i selve biografien, både på grunn av andre bøker som leses og fordi selve introduksjonen er lang og med et noe komplisert språk, men jeg kommer til å lese videre og vil oppdatere etterhvert. Heldigvis er ikke Gaskells språk like vanskelig tilgjengelig.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

Med dette benytter jeg anledningen til å ønske alle et fantastisk nytt leseår!

En smakebit på søndag: The Life of Charlotte Brontë

Denne uken har jeg startet på The Life of Charlotte Brontë, en biografi skrevet av Elizabeth Gaskell (1810-1865). Gaskell skrev, som Charlotte, romaner og hun beskrev detaljert livene til ulike samfunnslag og dermed har blant annet sosialhistorikere brukt disse i sin forskning. Hun var nær venn med Charlotte, og historisk sett regnes biografien som den mest berømte av Charlotte Brontë. Jeg har akkurat lest ut introduksjonen, som faktisk var utrolig vanskelig å lese på grunn av språket. Sjeldent har jeg måttet slå opp så mange ord, og lese setninger om igjen for å få med innholdet. Nå ser jeg frem til å lese selve biografien, spesielt ettersom Gaskell var kjent for å slarve. Smakebiten er fra introduksjonen, skrevet av Elisabeth Jay

If one of Gaskell's aims in this biography was to redeem Charlotte from the charge of 'a total ignorance of the habits of society, a great coarseness of taste, and a heathenish doctrine of religion' to which Lady Elizabeth Rigby consigned Currer, Ellis and Acton Bell in the pages of the Quarterly Review, it might be that Emily would have to be offered up as the scapegoat.

s. xx

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, kritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -

Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.

s. 7  

Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.

Vinterdans ~ Marit Beate Kasin

Vinterdans av Marit Beate Kasin valgte jeg å lese i forbindelse Moshonistas biografilesesirkel i kategorien 'Polfar-ing og Villmark-ing' som hadde bloggdato i går. Jeg ble noe usikker på hvorvidt boken kunne kalles en biografi, eller selvbiografi ettersom forfatteren er den samme som det fortelles om. Etter å ha lest om dette, kan jeg absolutt argumentere for sjangeren selvbiografi.

1000 kilometer. 14 hunder. Én kvinne. Bokens undertittel lover dramatikk og spenning, og omslaget gir et ekstra løfte om dette. Jeg gledet meg til lesingen! Den starter rett på beskrivelser fra Kasins første Finnmarksløp. Hun og hundene er 813 kilometer inn i løpet. Kroppen hennes er i ulage, det er voldsom vind og dårlige forhold på fjellet. Jeg merker umiddelbart at skrivemåten er uvant, jeg føler meg ikke helt komfortabel med å lese tekster som hakker slik som denne og har ord og uttrykk som er fjerne fra mitt vokabular. For eksempel å kalle hunder for bikkjer, det lyder så negativt i mine ører. Men jeg tar meg i det og tenker at det nok er dialekten, for teksten er i en muntlig sjanger. Denne skildringen er kort og stopper helt plutselig, deretter kommer en dobbeltside av Kasin og hundespannet, og neste kapittel er faktaorientert. Her holdt jeg på å miste tråden, for om meningen er å la leseren få et dramatisk innblikk i forholdene i hundeløpet ved at forfatteren forteller om det direkte og så ut av det blå begynner å ramse opp fakta om løpet, om planene for det, og hvordan forberedelsene hadde vært, så holdt jeg på å falle av lasset. Dett var ikke helt det jeg hadde forventet, men jeg var fast bestemt på å lese videre. For det første hadde jeg kjøpt boken, og for det andre ville jeg delta i biografilesesirkelen.

Innimellom skildringene av løpet kommer altså fakta om selve løpet, men også Kasins egne kommentarer til hvordan hun pleier å gjøre det på sjekkpunktene, hvor avhengig kjørerne er av handlerteamet, detaljer om foring, om hva som skjer med kroppen når søvnmangelen blir stor, hva som skjedde i løpet året før, og så er det inn i selve løpet igjen. Og nye fakta bryter opp teksten. Men samtidig gir hun innblikk i hvordan humør og motivasjon svinger. Fra å juble og tenke at "nå lever vi drømmen" til å virkelig lure på hva hun holder på med, med smerter, apati og manglende fokus.

Etter hennes første Finnmarksløp ble hun klar over sin egen utrente fysikk. Prøvelsene med smertene hadde ødelagt mye av opplevelsen, tanker og følelser hadde strømmet på uten kontroll og hun bestemte seg for at det ikke skulle skje igjen. Hun hadde prioritert at hundene var i toppform, men hadde oversett seg selv.

Økt selvinnsikt var noe av det viktigste jeg tok med meg hjem fra mitt første Finnmarksøp, sammen med en sterkere selvtillit og fornyet tro på at drømmer blir virkelighet, om man er villig til å forplikte seg til konkrete mål, og legge ned den nødvendige arbeidsinnsatsen.

s. 42

Å leve drømmen

Dermed startet hun å tilegne seg mest mulig om fysisk og mental trening, og fikk seg mange aha-opplevelser. Også det "at vi allerede har det vi trenger, bare vi lærer å se det og bruke det". Så følger et kapittel hvor Kasin forteller om oppveksten, at hun ble kalt hundejenta og at hun - endelig - fikk sin egen hund etter å ha hatt med familiens hunder å gjøre. "Respekt for og kjærlighet til dyr og natur var noe foreldrene mine overførte til meg og mine to brødre," og dette kjenner jeg meg igjen i! Nå begynte jeg å like boken bedre. For jeg innså at det handlet ikke om tåpelig stahet for å skulle gjennomføre et løp til tross for smerter og andre prøvelser, eller om litterære kvaliteter. Det handlet om "å leve drømmen", det enkle og ekte, det sterke samspillet mellom menneske, hund og natur, slik hun hadde følt så sterkt i oppveksten. Sammen med samboeren, Susana, begynte de å planlegge fremtiden, og resultatet er kennelen Vinterdans. Kasin forteller om det økonomiske aspektet som aldri vil bety en strøm med penger. Deres valuta er hverdagslykke, noe som er verdt mye mer enn penger. Videre forteller hun om hvordan de har bygget opp sitt egen hundespann, og deres første valpekull hvor kun tre av syv valper overlevde etter en smittsom leverbetennelse. Dette ga et nytt perspektiv på livet, med fokus på ubetinget kjærlighet, om håp og vilje, om verdien om å kjempe for enkeltindividene og jobbe med de hundene man har.

Så var det klart for Finnmarksløp nummer to, som startet med kaos for deres del, men endte med andre plass. Kasin begynte å tenke på verdens lengste og mest prestisjefylte langtistanseløp; The Iditarod Trail Sled Dog Race i Alaska, og vi får mye historie knyttet til dette løpet og hennes tanker rundt det. I et hundeløp kan det oppstå mange farlige situasjoner, og Kasin sier at det bare er ved å være redde at vi kan handle med mot. Hun slår et slag for sårbarheten, frykten for å feile, at det å være sårbar ikke er det samme som å være svak.

Lykkes jeg, er det fint. Lykkes jeg ikke, er det også greit, for uansett har jeg vist mot og erfart. Med dette tankesettet går ikke suksessen til hodet, eller feilene til hjertet. Det handler om å akseptere det som kanskje er det viktigste av alt: Du kan ikke bli bedre, med mindre du er villig til å mislykkes. Målet mitt er ikke å komme frykten til livs, men aldri å la den stoppe meg.

s. 123

Videre forteller Kasin om Finnmarksviddas mystiske landskap, om sjamaner og om da hun mistet spannet sitt under sitt tredje Finnmarksløp og ingen hadde stoppet dem. Likevel fant hun dem igjen stående uskadd og på linje, klare til å løpe videre. Da var følelsen av å ha fått hjelp, at de ikke hadde vært alene i uværet, sterk. Selv om påkjenningene, både fysiske og psykiske, er store foran, under og i tiden etter et løp, er hun aldri i tvil om det er verdt det. Mye av fascinasjonen ligger nettopp i at det er krevende, for det handler like mye om å overvinne som om å vinne. Dette gjør boken leseverdig både for hundeinteresserte, og for andre. I det at Kasin forteller om sin egen erfaring og sin vei mot større selvinnsikt. At vi har det i oss, det gjelder bare å åpne opp, å finne veien innover. For meg ble dette en fin leseopplevelse som viste meg at en bok kan ha kvaliteter selv om de tilsynelatende er fraværende i starten.

Urinstinktet vårt vekkes når de første snøfillene legger seg. Da er vi igjen pionerer på sporet av opprinnelsen, på leting i det ukjente, søkende, lekende, dansende i alt det hvite.

s. 137

Fra forlaget: Marit Beate Kasin (f. 1983) er hundekjører og journalist. 2008 startet hun kennelen Vinterdans. Marit og hundene konkurrerer i norgeseliten og har mange gode resultater, blant annet ble de beste rookie/førstegangskjører på Finnmarksløpet i 2015, Norgesmester i 2016 og sammenlagtvinner på Finnmarksløpet i 2016 og 2017. Marit jobber i redaksjonen i avisa Valdres på Fagernes, og bor i Øystre Slidre i Valdres.

Vinterdans av Marit Beate Kasin
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
214 sider
Innbundet, kjøpt

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.

s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.

s. 16

Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.

Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen

Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.

Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me

Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til ~ Toril Moi

Denne boken har jeg hatt i hyllen, eller rettere sagt i diverse hyller, ettersom den har fulgt meg siden jeg kjøpte den i 1995, altså det året den ble utgitt. Hvorfor den ikke har blitt lest tidligere kunne jeg nok ha snakket i lange setninger om, men jeg velger å la være. Helt kort; jeg antok at det var tørt og tungt stoff. Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til er Toril Mois nylesing av den franske forfatter og filosof som i sine romaner, dramatikk og essays diskuterer filosofiske problemer: spørsmål om frihet og ansvar, mål og middel. Boken ble først utgitt på engelsk under tittelen Simone de Beauvoir. The Making of an Intellectual Woman (1993). I forordet redegjør Toril Moi for sin bakgrunn for å skrive boken på norsk, og sier at den hovedsaklig er et resultat av sitt eget "helnorske første møte med Simone de Beauvoir" da hun var femten, bodde på hybel og nøt sin nyoppdagede frihet. Samtidig leste hun Det annet kjønn, og identifiserte seg med det mystiske bildet av Beauvoir; et ekte eksempel på en Selvstendig Kvinne. Det var sjeldent kvinner på den norske landsbygden på 1950 og 1960-tallet gjorde noe annet enn å være husmødre, og for Moi representerte altså Beauvoir en helt ny type kvinner og Moi bestemte seg for å følge hennes eksempel. Da boken ble skrevet hadde Beauvoir hjulpet henne til å gjøre det hun drømte om i 1968.

En emblematisk intellektuell kvinne eller en uoppdragen pike?   

Simone de Beauvoir ble født i 1908, og tilhørte den første generasjonen av europeiske kvinner som fikk samme utdannelse som menn.Tidligere generasjoners store intellektuelle kvinner som Madame de Staël, George Sand, George Eliot og Virginia Woolf, hadde derimot ingen adgang til utdanningsinstitusjonene.

Mois prosjekt er her å granske hvordan Simone de Beauvoir ble en intellektuell, og hvordan hun ble en sentral intellektuell figur i det 20. århundre sitt liv, bøker og de ulike reaksjoner på hennes arbeid, og samtidig belyse hvor vanskelig det var, og er, for kvinner å bli tatt alvorlig som intellektuelle. For meg har det tatt tid å lese boken, rett og slett fordi den har blitt liggende mellom andre påbegynte bøker. Men svært interessant lesing, og nå som jeg skal vinkle boken til februars kategori i Biografisirkelen som er Uoppdragne Piker har jeg hatt lynlesing den siste tiden. Baksideteksten annonserer at boken ikke kan sies å være verken biografi eller litterær studie, men at forfatteren isteden sprenger genregrensene, og hevder at det ikke finnes noe opplagt skille mellom "liv" og "tekst" - de kan begge leses og fortolkes. Moi kaller det personlig genealogi. Jeg skulle ønske at jeg hadde lest noen av bøkene til Simone de Beauvoir, nettopp på grunn av det Moi sier om at "det intertekstuelle nettverket av tekster [...] er vår Simone de Beauvoir." Men Moi studerer ikke Simone de Beauvoir fordi hun er en emblemisk intellektuell kvinne: "Nettopp fordi hun befant seg i en enestående stilling i forhold til de dominerende intellektuelle diskursene i sin samtid, ble hun også vårt århundres største feministiske tenker. Lenge før kvinnebevegelsen gjenoppstod på 1960-tallet, tok Det annet kjønn for seg så å si alle de problemene som feminister i dag fremdeles forsøker å løse. Boken forandret bokstavelig talt tusenvis av kvinners liv; jeg finner ikke noe annet verk med samme virkning i dette århundret."

Beauvoir møtte medstudenten Jean-Paul Sartre da de begge leste til den mest prestisjetunge "agrégation"-eksamen i filosofi, og da sensuren falt ble Sarte nummer én og Beauvoir nummer to. I sin selvbiografiske roman, En veloppdragen ung pikes erindringer, med originaltittelen Mémoires d´une jeune fille rangée (1958), forteller Beauvoir om da hun og Sartre satte seg ned ved Medici-fontenen i Luxembourg-parken for å diskutere hennes filosofiske ideer. Etter tre timer var hun knust: "Jeg er ikke lenger sikker på hva jeg tenker, eller om jeg i det hele tatt kan sies å tenke". For første gang føler hun seg intellektuelt underlegen i forhold til noen, og hun gir opp sin filosofiske etikk for å vie sitt intellekt til Sarte sine tanker og ideer. Videre i selvbiografien dannes bildet av Beauvoir som et opprørsk og stolt barn, men som lærte seg å behage både seg selv og andre; hun oppdaget at kjærlighet ikke er gratis, man må beherske kunsten å behage for å oppnå kjærlighet. Hun var oppdratt til plikter og ansvar, men var samtidig kunnskapstørst og elsket bøker. Skjønt, moren regulerte hva hun fikk lese. Forholdet til foreldrene var preget av konflikter og turbulens.

En intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn

Det er mange som var skuffet over at Beauvoir holdt fast ved sin manglende filosofiske originalitet i forhold til Sartre, men Moi sier at hennes eksempel bør "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Og da i betydningen av "en kvinne som nekter å godta den tradisjonelle patriarkalske splittelsen mellom kropp og sinn, forføring og forstand." Faktisk begrunner Beauvoir sin tilsynelatende underkastelse ved å erklære Sartres tanker for å være svaret på hennes egne bønner om frigjøring fra familiens kvelende univers, en drøm om å overskride konflikten mellom moren og farens verden. Sartre blir hennes håp om frihet, og han representerer hennes mest utopiske ønsker. Hun beveget seg inn i hans verden fordi det var den verdenen hun hadde lengtet etter. Ifølge Moi er En veloppdragen ung pikes erindringer "full av etterpåkloke kommentarer til sin egen ungdommelige naivitet og feiloppfatninger," og for Moi blir dette en beleilig versjon. Hun hevder at siden Beauvoir skrev memoarene tretti år senere fremstiller hun nederlaget for Sartre som om det slett ikke var et nederlag, men et sannhetens øyeblikk der hun stod ansikt til ansikt med sitt eget opprinnelige prosjekt; som var å vite og å skrive ("å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med bidra til å forandre verden."). På denne måten, sier Moi, er Sartre Beauvoirs eget, frivillige valgte prosjekt - å vite og å skrive. For Simone de Beauvoir blir dermed nederlaget i Luxembourg-parken øyeblikket der den problematiske grunnsetningen vi er ett skapes: denne enheten er den skjulte kjernen. Her viser Moi hvordan Beauvoir retorisk konstruerer sitt filosofiske nederlag for Sartre som en nødvendig ingrediens i sitt eget, frivillig valgte prosjekt. Og fremstillingen er ikke nødvendigvis feilaktig, men den viser hvordan myten om enheten mellom de to i 1958 fremdeles fungerer som et av de mest grunnleggende elementene i hennes egen identitetsfølelse. Troen på den grunnleggende enheten mellom dem blir kilde til mye stolthet og glede, men også årsak til dyp smerte.

”Å bekjempe feiloppfatninger, å finne sannheten, å fortelle den, å opplyse verden, kanskje til og med å bidra til å forandre verden. Det er mitt mål.”

Simone de Beauvoir

Toril Moi skriver fantastisk godt! Det er skarpsindig og gjennomtenkt. Hun har godt belegg for sine standpunkter, og bygger teksten omhyggelig opp og med høydepunkt som gir en spennende lesing med et levende og interessant språk. Moi legger frem problemstillinger, og går gjennom argumenter fra kritikere som hun tilbakeviser med egne tankerekker, forklaringer og teorier. Slik går hun virkelig i dybden på det hun skriver om. I kapittel to viser hun at flere ulike samfunnsfaktorer bidro til å produsere Beauvoirs eget syn på sine intellektuelle evner. Et poeng som Moi kommer med i den forbindelse er at Beauvoir "internaliserer og identifiserer seg med det franske intellektuelle feltets habitus uten å si i hvor stor grad den habitusen favoriserer menn." Muligheten til høyere utdanning gjorde at hun kunne bli en selvstendig intellektuell kvinne, men men det førte også til at hun ikke maktet å se hvordan det samme intellektuelle feltet hun identifiserte seg med marginaliserte henne som kvinne. Ikke før på slutten av 1940-tallet, begynte hun å tenke over hva det har betydd for henne å være kvinne. Dette førte til at hun begynte på Det annet kjønn.

En veloppdragen ung pikes erindringer

Nå kunne jeg avsluttet denne anmeldelsen, men jeg tenker å bruke litt plass til å begrunne hvorfor jeg har valgt å legge denne boken inn under kategorien 'Uoppdragne piker' i Biografilesesirkelen. Fra det som allerede er nevnt, trer det frem at Simone de Beauvoir på mange måter kan passe inn blant de flinke pikene. Men så skjer det noe. Toril Moi tilbakeviser ethvert forsøk på å redusere Beauvoir enten til en mindre intellektuell enn hun faktisk var, eller til en forfatter med få kvaliteter. Uoppdragen? Yessss, til de grader! Ikke bare var, og er, feministene skuffet over henne, men kritikkene har haglet.

Boken er bygget opp rundt tre tekstøyeblikk i Beauvoirs forfatterskap, og utgjør bokens tre deler. Første del av boken er viet hendelsen i Luxembourg-parken og Mois glimrende utgreiing rundt dette - både i forhold til Beauvoirs egen fremstillingen og andres. I del to har Moi tatt for seg Beauviors bemerkning om hvordan hun endelig, etter en samtale med Sartre i 1946, forstod at det å bli født som kvinne ikke var det samme som å bli født som mann. Her bruker hun L'invitée og Det annet kjønn i sin argumentasjon. Og til slutt kommer Moi inn på Beauvoirs depresjon i del tre. For å finne ut av det følger hun de psykologiske trådene i Beauvoirs selvbiografiske skrifter. Altså forsøker Moi å finne ut av hva det å være forfatter betydde for Beauvoir. 

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til viser at den friheten og selvstendigheten vi forbinder med Simone de Beauvoir har en bakside. Eller det kan sies at det er to sider av samme sak, og jeg vil hevde at alt dette viser et helhetlig menneske. Beauvoir opptrådte som en sterk og frigjort kvinne som velger å ikke gifte seg og få barn. Etter at hennes memoarer og brev ble publisert ser vi at hun også var dypt ulykkelig, ofte deprimert og sjalu. I sine memoarer skriver hun at hun innimellom spurte seg selv om lykken hvilte på en løgn, og "Jeg lurte meg selv da jeg sa vi er ett". Sartre løy for henne og omga seg med elskerinner. Selv om de hadde inngått en pakt som sa at de kunne møte andre og ha seksuelle forbindelser, kan brev og memoarer tyde på at situasjonen ikke var så tilfredstillende som de likte å fremstille. Dermed er vi inne på det betimelige spørsmål, og slutten på mitt forsøk på å si noe vettugt om denne interessante boken. Etter min mening et godt formulert retorisk spørsmål:

Hvorfor følte så mange lesere seg dypt såret da de oppdaget at Beauvoir, da det kom til stykket, likevel ikke hadde levd et fullkomment lykkelig liv med Sartre?

Torill Moi, Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til

Toril Moi (født 1953) er en norsk litteraturviter og professor i litteratur og romanske språk ved Duke University i North Carolina, og har skrevet om feminisme, litteraturteori, dagligdagsfilosofi og litteratur i tillegg til å være en aktiv spaltist og anmelder. Bøkene hennes er oversatt til femten språk. Moi er spesielt opptatt av spørsmål der litteratur og filosofi overlapper hverandre; og feministisk teori og kvinnelige forfattere.

Simone de Beauvoir: En intellektuell kvinne blir til av Toril Moi
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1995
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, kjøpt

The Art of the Novel: I ~ Milan Kundera

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet og Udødeligheten for mange år siden, og likte dem så godt at da jeg kom over den lille boken The Art of the Novel hos Boksalongen kjøpte jeg den sporenstreks. Boken inneholder syv essay som alle handler om hvordan Milan Kundera ser på den europeiske romanen, hans filosofiske betraktninger i så henseende. Bakteppet er ekstremiteten i det 20. århundret.

Jeg har lest første del av denne boken, som faktisk ikke er lang, tyve sider. Men det er tyve sider med høy tankevirksomhet og dermed målt i tid lang nok, og jeg har ikke klart å komme videre. Derfor skriver jeg nå om disse tyve første sidene og forhåpentligvis leser jeg resten i løpet av året. Jeg anbefaler dere som er interesserte å lese denne artikkelen i Klassekampen. fordi her hevdes det at Kundera mener at kunsthistorien er forgjengelig. Dette får meg til å tenke på Knausgård og hans undring over hva man kan føle når en ser kunst og hvordan det kan påvirke oss.

The crisis of European humanity

Den første teksten, "The Depreciated Legacy of Cervantes", skisserer den europeiske romanens historie. Kundera nevner blant andre Edmund Husserl (1859-1938), som snakket om menneskehetens krise i sine berømte forelesninger rundt om i Europa, og også skrev om dette i boken Krisen i de Europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologi (1936). Ifølge Kundera mente Husserl at krisens opphav ligger tilbake til begynnelsen av den moderne tid, som startet med Galilei og Descartes i det at de fremhevet viktigheten av den målbare vitenskapen fordi det var det eneste man kunne være sikker på. Dermed ble menneskets eksistens glemt, menneskets livsverden eller 'die Lebenswelt', som Husserl kalte det, kom i bakgrunnen.

Men så sier Kundera at også Cervantes er en av grunnleggerne av den moderne tid, fordi epoken innehar en tvetydighet; både forfall og fremskritt. Han hevder at om de to andre har glemt menneskets eksistens, så formet det seg en storartet kunst hvor nettopp studien av denne glemte eksistens er i fokus, og det er Don Quijote som drar ut i en ugjenkjennelig verden og blir en motpol til den målbare verden. Gud har ikke samme autoritet som før, og Don Quijote opplever at alt er mulig. For Kundera betyr Cervantes roman mye, og han argumenterer med eksempler fra etterfølgende forfattere, og kommer frem til at det han er tilknyttet er nettopp den reduserte arven etter Cervantes.

Denne delen avsluttes med det retoriske spørsmålet: But if the future is not a value for me, then to what am I attached? To God? Country? The people? The individual?

My answer is as ridiculous as it is sincere: I am attached to nothing but the depreciated legacy of Cervantes.

The Art of the Novel av Milan Kundera
Originaltittel: L'Art du roman, 1968
Faber and Faber, 1990
Denne utgave, 2005
Engelsk
165 sider
Pocket, kjøpt