Atonement ~ Ian McEwan

Med Atonement ville jeg gi McEwan en ny sjanse etter at jeg opplevde Saturday som ganske annerledes enn det jeg forventet, noe som bidro til å forringe leseopplevelsen. Boken var bra, men noe skurret. Ville det samme skje denne gangen? Spørsmålet klorte seg fast til tross for mine iherdige forsøk på å føyse det unna.

 Bakpå boken står det: 

On the hottest day of the summer of 1935, thirteen-year-old Briony Tallis sees her sister Cecilia strip off her clothes and plunge into the fountain in the garden of their country house. Watching her is Robbie Turner, her childhood friend who, like Cecilia, has recently come down from Cambridge. 

By the end of that day the lives of all three will have been changed for ever. Robbie and Cecilia will have crossed a boundary they had not even imagined at its start, and will have become victims of the younger girl's imagination. Briony will have witnessed mysteries, and committed a crime for which she will spend the rest of her life trying to atone.

Det første jeg gjorde var å holde forventningene nede, og ikke umiddelbart vente meg dramatiske begivenheter fra første stund slik jeg hadde med Saturday. For å si det først som sist: her er det begge deler; spenning og mindre spenning, og det er ikke til å komme ifra at baksideteksten lover store dramatiske begivenheter.

Boken er i likhet med Saturday ganske langsom. Ting skjer, men McEwan bruker lang tid på karakterene, og det er her jeg etterhvert klarte å løsne grepet i forhold til min opplevelse med Saturday. Jeg nevnte i anmeldelsen at jeg liker fortellerteknikken stream of consciousness, spesielt som i Til Fyret. Og McEwan gjør noe lignende, selv om jeg ikke kom nært nok karakterene i Saturday til å synes at boken var bra nok. Da er det annerledes med Atonement, hvor leseren kommer svært nær med denne teknikken.

Tiden er lagt til noen år før andre verdenskrig, i familien Tallis sitt engelske overklassehjem. Briony forbereder et skuespill for å ønske broren velkommen hjem, moren ligger med migrene, faren er i London, Cecilia har nettopp kommet hjem fra Oxford, tantens barn er på besøk grunnet foreldrenes skilsmisse, og Robbie gjør hagearbeid. Rundt enhver av disse tilsynelatende hendelsene skjer det svært mye, i personenes indre liv. Og det er virkelig bra, jeg liker denne skrivestilen godt! Teksten må dveles ved, ta den innover meg, og det er positivt. 

Romanen åpner med et sitat fra Northanger Abbey.

Dear Miss Morland, consider the dreadful nature of the suspicions you have entertained. What have you been judging from? Remember the country and the age in which we live. Remember that we are English, that we are Christians. Consult your own understanding, your own sense of the probable, your own observation of what is passing around you. Does our education prepare us for such atrocities? Do our laws connive at them? Could they be perpetrated without being known, in a country like this, where social and literary intercourse is on such a footing, where every man is surrounded by a neighbourhood of voluntary spies, and where roads and newspapers lay everything open? Dearest Miss Morland, what ideas have you been admitting?

They had reached the end of the gallery, and with tears of shame she ran off to her own room.

Jane Austen, Northanger Abbey

Da jeg googlet det fant jeg en forklaring; både Atonement og Northanger Abbey er bøker om bøker, og sistnevnte er en satire over de gotiske romanene. Miss Catherine Morland leser bunker av slike bøker, og fordyper seg såpass at hun blir "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". Briony, som er hovedpersonen i Atonement, har lett for å fordype seg i sine tanker, skriverier og bøker. Catherine lar fantasien løpe løpsk, og innbiller seg skrekkelige ting. Det samme gjør Briony. I Austens roman går det godt til slutt, men gjør det det i Atonement?

Robbie må sone i fengsel for en forbrytelse han ikke har gjort, og Cecilia bryter alle bånd med familien. Vi følger Robbie videre ut i krigen, gjennom grusomme opplevelser, savn og håp. Når de endelig kan være sammen, er mye skjørt og etterhvert gjør Briony seg gjeldende fordi hun ønsker å bli tilgitt. Akkurat som Catherine, brøt hun ut i "tears of shame" da hun oppdaget hvilket forferdelig feilgrep hun har gjort. Men går det an å tilgi noen som har ødelagt ens liv? Atonement handler dermed om, nettopp - atonement - soning. Briony sitt forsøk på å sone sin forbrytelse.

Jeg kan absolutt anbefale denne romanen, og skal ikke styre unna McEwan heretter. Boken har jeg lest sammen med Ina, og vi har holdt på med den en stund. Hun var ikke særlig begeistret for boken, og det er interessant å lese hennes opplevelse av den.  

Ian McEwan (født 1948 i Aldershot, England) er en engelsk forfatter av romaner og filmmanuskripter som i 2008 ble listet av The Times som en av "de femti største britiske forfattere siden 1945".

Atonement av Ian McEwan
Vintage, 2002
Første gang utgitt, 2001
Engelsk
372 sider
Pocket, kjøpt

Northanger Abbey ~ Jane Austen

Northanger Abbey var den første romanen Jane Austen gjorde ferdig og klar for publisering, selv om hun tidligere hadde begynt på Pride and Prejudice og Sense and Sensibility. Likevel ble den ikke publisert før etter hennes død.

Jane Austen startet på boken, som hun først kalte Susan, høsten 1798 og skrev den ferdig i 1799. I 1803 solgte hun manuskriptet for £10 til Crosby & Co., en bokselger i London, som besluttet å ikke utgi den. I 1813 kjøpte Austen det tilbake for samme sum, og fleipet i et brev fra 1817 med at "Miss Catherine is put upon the Shelve for the present, and I do not know that she will ever come out."

Hovedkarakterens navn ble endret til Catherine, og tittelen på manuskriptet ble tilsvarende omgjort. Jane Austen døde i 1817 hvorpå hennes bror, Henry, fikk romanen publisert sammen med Persuasion i 1818. Da hadde han forandret tittelen til Northanger Abbey. Det er blitt antydet at endringen ble gjort fordi populære gotiske romaners titler ofte refererte til stedet hvor handlingen foregikk, og denne tittelen vil således gjøre leseren oppmerksom på hvilken sjangertype Austen satiriserer.

Som jeg nevnte da jeg startet på boken er dette en satirisk komedie. Satirisk i det den gjør narr av tidens samfunn og enkeltmenneskets skrøpeligheter. Sosial satire kan også brukes, men begrepet komedie referer til komedien som oppstod i antikken: et skuespill som i motsetning til tragedien har en lykkelig slutt. En litterær komedie er underholdning, men med kontroversielle tema til ettertanke for leseren.

Romanen er i to deler og starter med å beskrive, ganske så overdrevent (det var her jeg måtte sjekke ut bokens sjanger), Catherine Morland's oppvekst - fra barn til å skulle bli presentert for offentligheten som en ung kvinne:

But when a young lady is to be a heroine, the perverseness of forty surrounding families cannot prevent her. Something must and will happen to throw a hero in her way.

s. 11

Følgelig blir hun invitert av familiens velstående venner Mr og Mrs Allen til å tilbringe noen uker i Bath, og hun takker ja. Men det første ballet da! Jeg skrev på en postitlapp: Ballet var skuffende. Mange folk og C. fikk ikke danset, de kjente ingen der. Men hun hadde blitt sett, og to herrer hadde uttalt at hun var "pretty". C. fornøyd. På neste ball blir hun imidlertid presentert for en dansepartner (the hero!), Mr Henry Tilney, og jeg for ironien Austen benytter seg av. Under samtalen stiller Henry de sedvanlige spørsmålene om vær og vind og Catherine "turned away her head, not knowing whether she might venture to laugh" når han gir uttrykk for å gjøre narr av disse konvensjonene. Dessverre ser hun ham ikke igjen før senere, og i mellomtiden får hun en venn i Isabella Thorpe og en beundrer i broren hennes, James.

Northanger Abbey er også en oppvekstroman. Å gå fra barn til voksen er ingen enkel prosess, og dagens mellommenneskelige relasjoner har ikke forandret seg nevneverdig: vi kan gjerne le i ettertid av mye som skjedde i oppveksten, men da det sto på var det ikke særlig morsomt. Falske venner, baksnakking, misforståelser, finne sin egen identitet, you name it! Austen klarer å skildre disse opplevelsene på en humoristisk måte og det er nok dette som gjør Austen's bøker tidløs og aktuelle.

Catherines naivitet og uerfarenhet gjør at hun har vanskeligheter med å skjelne mellom det hun leser og det virkelige liv. For eksempel sammenligner hun menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, og får ikke med seg hva som faktisk skjer - noe som fører til misforståelser og problemer. For eksempel ser hun ikke James Thorpe's forsøk på å oppvarte henne og når hun uten å mene det gir ham falske forhåpninger om ekteskap skjønner hun ikke det spor av det når hun blir konfrontert med det. Hun er også blind for at Isabella slett ikke er den gode venninnen hun utgir seg for. Denne mangel på livserfaring gjør at hun heller ikke får med seg at sin egen bror og Isabella utvikler et romantisk forhold, ikke før hun får vite at de er forlovet.

Isabella blir raskt opptatt med å omgås og flørte med Catherines bror, John, som også er i Bath. Dermed bestemmer Catherine seg for å bli venner med Henrys søster, Eleanor (som, selvsagt, er rake motsetningen til Isabella). En dag dag tar hun en spasertur sammen med dem. Hun oppdager at begge er like glade i bøker som hun selv er, også Udolpho: "...now I shall never be ashamed of liking Udolpho myself."

Det morsomme er at Austen parodierer tidens gotisk litteratur, og da særlig The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe. Nå angrer jeg på at jeg hoppet over den boken! Catherine leser den med stor interesse og selv om Isabella også har lest boken i tillegg til mange andre populære romaner, er hun mer opptatt av å snakke om hva hun skal ha på seg og annet overfladisk snakk. Catherine er derimot typen til å fordype seg i Udolpho og bli "lost from all worldly concerns of dressing and dinner". De gotiske romanene var delvis en reaksjon på opplysningstidens borgerlige, realistiske romaner og markerer overgangen til romantikken i europeisk kulturhistorie. Austen bruker de karakteristiske gotiske elementene på en svært humoristisk måte, og mange av disse romanene nevnes i Northanger Abbey med negativt fortegn. For eksempel når Catherine spør John Thorpe om han har lest Udolpho:

"Udolpho! Oh Lord! not I; I never read novels, I have something else to do".
Catherine, humbled and ashamed, was going to apologize for her question, but he prevented her by saying, "Novels are all so full of nonsense and stuff; there has not been a tolerably decent on come out since Tom Jones, except The Monk; I read that t'other day; but as for all the others, they are the stupidest things in creation".

s. 43

John Thorpe er arrogant og selvopptatt (ja, han er en tåpelig dust) og ikke en person hvis meninger man skal ta alvorlig. At Austen har lagt disse ordene i hans munn viser at hun mener The Monk er dårlig litterær smak.

I del 2 skjer det en utvikling hos Catherine, spesielt etter å ha reist fra Bath. Hun blir nemlig invitert til Northanger Abbey av General Tilney, og gleder seg til å utforske stedet med sine gotiske "briller". "Her passion for ancient edifices was next in degree to her passion for Henry Tilney", og hun forestiller seg lange, fuktige passasjer, smale rom og ødelagte kapell - og har et lite håp om å oppdage en mørk og dyster hemmelighet.

Henry fungerer som en korrigering på Catherines uvitenhet. Han har lengre livserfaring og som prest har han også mer erfaring med samspillet mellom mennesker, og selv om mye av ironien hans beror på dette er han også en omsorgsfull "gentleman". Han tiltrekkes av Catherines naive uerfarenhet, og noen ganger erter han henne for det, spesielt i første del av boken. Også i andre del ser vi en del av dette, for eksempel når Catherine sier da hun gjennomskuer Isabellas løgner at "I have never been so decived in any one's character in my life before", og Henry svarer: "Among all the great veriety that you have known and studied." Likevel; han er en sjarmerende gentleman.

Northanger Abbey viser seg å være alt annet enn hun hadde forestilt seg; innredningen er moderne, og selv om vinduene er bevart i gotisk stil, er glassene byttet ut med klare ruter. Likevel oppdager hun straks mysterier som må undersøkes, for eksempel en gammel kiste hun bruker mye energi og fantasi på å få åpnet. Det viser seg at den kun inneholder sengetepper. Hvor trivielt er ikke det! Og langt fra hva de gotiske romanene hun har lest! Hun innbiller seg at generalen har en hjerteløs personlighet og gjør ham til en ondsinnet karakter fra gotiske romaner, og spinner videre på historien sin helt til Henry viser henne hvor tåpelig det er at hun lager seg slike forestillinger. Fra da av oppfører hun seg slik en "novelistic character should", og "the anxieties of common life began soon to succeed to the alarms of romance". Hun modnes til en ung dame med livserfaring, klokere enn hva hun var i starten av romanen.

Hva med kjønn, er det et tema i boken? Tja, Northanger Abbey betraktes ikke som en feministisk roman, men ifølge brev Austen har skrevet kommer det frem at hun hadde et kvinnesyn som ikke var vanlig på den tiden, blant annet mente hun at kvinner bør handle rasjonelt for seg selv istedenfor å streve etter å imponere det motsatte kjønn. Men på den tiden var en kvinnes eneste utsikter til "inntekt" å gifte seg eller ved å arve, og en ugift kvinne var avhengig av sine slektninger (slik som Austens egen situasjon). I likhet med Mansfield Park snakkes det om hvorvidt ekteskapene er fordelaktige eller ikke, og da er det inntekt det går på. Spesielt i Mansfield Park kritiserer Austen det aristokratiske klassesystemet hvor den førstefødte sønn arver alt mens de yngre tvinges til å finne andre måter å tjene til livets opphold. Jentene ble sett på som finansielle eiendeler når de giftet seg og arvet kun hvis de ikke hadde brødre.

Single women have a dreadful propensity for being poor, which is one very strong argument in favour of matrimony.

Jane Austen (i et brev 13 mars 1816)

Ved å fremstille Catherine som en utypisk hovedkarakter parodierer hun gotiske romaner, men setter også spørsmålstegn ved tidens litterære kvinneideal. Catherine lar seg ikke pille på nesen, og mener for eksempel at det er galt å gifte seg for penger. Flere steder i boken viser hun at hun kan tenke selv og lar seg ikke presse av sosiale konvensjoner, hun handler rasjonelt for seg selv. Sitatet på side 104: "A woman especially, if she have the misfortune of knowing anything, should conceal it as well as she can" er et tydelig eksempel på hvordan Austen gjør narr av de som faktisk mente at det skulle være slik.

Northanger Abbey av Jane Austen
Barnes & Noble Books, 2005
Språk: Engelsk
236 sider
Kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Jeg plukker opp tråden fra forrige søndag hvor jeg presenterte hovedkarakteren Catherine i Northanger Abbey. Hun er fremdeles ingen "heroine". Catherine sammenligner menneskene rundt seg med karakterene fra bøkene hun leser, noe som fører til misforståelser og problemer. Hun ser ikke hva som skjer mellom andre rundt seg, og ettersom hun har problemer med kommunikasjonen utad får hun ikke med seg at John Thorpe beiler til henne og fritter henne ut om ekteskap:

[...] she hurried away, leaving him to the undivided consciousness of his own happy address, and her explicit encouragement.

s. 116  

En smakebit på søndag [northanger abbey]

Stolthet og fordom. Jeg har lest boken. Jeg har sett filmen: "Jane Austens fantastiske verden fylt av romantikk, intelligens og sterke følelser tar ennå en gang plass på den hvite duken i en ny filmatisering av Stolthet og fordom". Etter de første sidene av Northanger Abbey lurte jeg på hvilken type bok jeg hadde i hendene:

No one who had ever seen Catherine Morland in her infancy, would have supposed her born to be an heroine.

s. 7

Jeg trodde dette var en type Stolthet og fordom, men etter som jeg fortsatte å lese de overdrevne beskrivelsene av miljø og personer måtte jeg på nettet for å undersøke boken nærmere og fant at de språklige virkemidlene er der utelukkende for å parodiere datidens samfunnsforhold, det er altså en satirisk komedie! 

Mansfield Park regnes som Austens mest ambisiøse roman, og hovedtemaet i alle bøkene hennes anses å være sosiale endringer, så jeg skal i tenkeboksen ovenfor Northanger Abbey. Den er ikke spennende å lese, men snarere interessant. Og det får meg til å tenke: vil noen om to hundre år sitte å analysere bøkene skrevet i tyvetretten og undres over våre sosiale strukturer?