Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

En uke av sommerferien skulle tilbringes med sekk og telt på Hardangervidda, noe som betydde at jeg måtte ha med en lett bok. Valget ble denne pocketboken som jeg lånte av min mor etter at hun hadde gitt den gode skussmål. Jeg var litt skeptisk da jeg så omslaget og leste forlagets beskrivelse av romanen som storslått "om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om sterke kvinneskjebner på begynnelsen av 1900-tallets Island," men tenkte det kunne være grei lesing mens solen gikk ned over vidda. 

Boken starter i 1915 og handler om islandske Karitas Jónsdóttir som er nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren ble slukt av havet for flere år siden, og på tross av trange kår bestemmer moren seg for at alle skal ha en utdanning slik at de kan få seg en bedre tilværelse. Hun ønsket også at jentene skulle få ta del i forandringene som tiden var fylt med, at kvinner går på skole, sitter i bystyret og stiftet fagforening. Veiskillet for Karitas blir et tilfeldig møte med en malende kvinne som fører til at hun begynner på kunstakademiet i København.

Kunsten blir en viktig del av livet for Karitas, men så forelsker hun seg i fiskeren Sigmar, og livet tar igjen en vending. Hun flytter med ham til hans lille hus hvor de gifter seg og får barn. Etter hvert innser at det blir vanskelig å kombinere kunstneriske ambisjoner med den tradisjonelle islandske husmorrollen. Sigmar har sine planer som skal bidra til at de får et bedre liv, men Karitas opplever mye sorg og tap og reiser til slutt til en kvinne, Audur, som er kjent for å ha helende effekt på kvinner med arr.

En smakebit fra der Audur tar Karitas med for å plukke urter, men hennes egentlige plan er å bestige Islands høyeste topp slik at Karitas skal kunne se sitt eget liv i perspektiv:

Den bitreste erfaringen er den man får mest nytte av senere, sa öræfikvinnen med usedvanlig dyp stemme. Hun så seg over skulderen og betraktet den hvite vidda og vill fortsette. Fortsette? sa Karitas skeptisk, og humøret sank litt, når skal vi plukke, da? På veien ned, sa Audur helt rolig, det er livsfarlig, ropte Karitas, det er folk som har falt ned i sprekkene og omkommet her oppe! Audur så skarpt på henne: Livet er fullt av sprekker. Det er derfor hvert skritt er så viktig. Folk har falt ned i sprekker og dratt seg opp igjen ved hjelp av mot og tålmodighet. Har du aldri falt ned i en sprekk? Befinner du deg ikke i en sprekk nå? Så fortsatte hun å gå mens hun mumlet: Sprekkene er fortsatt lukket. Vi går over til det nordligste punktet på Skerjatangi og spiser matpakken der.

s. 390

Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006, noe som kan være forståelig fordi temaer som drømmer og lengsler, lykke og sorg, stor lidenskap beskrives på en fengslende måte. Jeg synes derimot dette ble litt lite realistisk ettersom ytterpunktene er så store, enten voldsom lykke eller bunnløs sorg. Det er altså mye dramatikk gjennom hele boken. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er positivt, men rent språklig har den ikke mye ved seg. Det er underholdningsverdien den skårer på, og det å lese om hvordan kvinner hadde det på Island på den tiden er absolutt svært interessant. Jeg skal uansett lese oppfølgeren, Karitas: Kaos på lerret, ganske snart.

Karitas av Kristin Marja Baldursdottir
Originaltittel: Karítas án titils (2004)
Gyldendal, 2013
Norsk
464 sider
Pocket, lånt

Hestvik ~ Gerdur Kristny

Lettlest underholdning fra Island

Romanen Hestvik utspiller sin historie på Island, og handler om Elín. Hun arbeider som lærer og bor sammen med sønnen Dóri på 12 år. De to skal tilbringe litt tid sammen i sommerhuset hun har arvet etter foreldrene sine. Et sted hun som barn elsket å være, men for Dóri er det ikke helt det samme. Uten strøm og internet ville han heller vært på ferie med sin far. Plutselig står en liten jente utenfor døren, og det viser seg at faren hennes er klassens plageånd fra Elíns oppvekst. Utpå kvelden forsvinner datteren, og snart skjønner de at også Dóri er borte.

Det er en handlingstett historie, og det skjer mye både på det ytre og det indre plan. Likevel opplever jeg det som om at trådene blir for løse, de munner ikke ut i noe og som leser har jeg lite å holde fast ved. Dermed fremstår historien som som ufullstendig og lite troverdig. Der en roman kan ha løse tråder og meningen er at leseren skal bruke en åpen slutt til å trekke egne konklusjoner, blir denne historien for vag. Det er rett og slett for mange sidespor og for lite stoff til hvert av dem til å kunne trekke dem sammen til noe som helst. Enkelte frampek tyder på hva som vil skje, men det er ikke nok til å få en helhet.

Jeg likte hvordan forfatteren bruker tilbakeblikk for å bygge opp under karakteren Elín, og man kan tenke seg årsaker til hennes atferd og tankemønstre som voksen. Slutten leste jeg to ganger, for etter første tenkte jeg at det var bussturen som var trettende. Det var det ikke, for jeg var våken og oppegående da jeg leste den for andre gang. Eller, selvsagt, så er det at jeg generelt ikke er så oppegående som jeg liker å tro! Om jeg hadde skjønt mer av hva alle de løse trådene skal bety i forbindelse med handlingen så er det godt mulig at jeg ville likt boken bedre.

Gerdur Kristny (f. 1970) vant Islandsk litterære pris i 2010 for sitt boklange dikt Blóðhófnir. Hun har skrevet 30 bøker, inkludert novellesamlinger og romaner for voksne og for barn. Kristny er blitt tildelt en rekke priser for sitt forfatterskap, og er oversatt til flere språk (fra forlaget).

Beathe har skrevet mer utfyllende og sammenknyttende av løse tråder, jeg anbefaler å lese hennes innlegg. 

Hestvik av Gerdur Kristny
Oversatt av Tone Myklebost
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
157 sider
Innbundet, leseeksemplar