Bokpakke og streik

I går kom bokpakken fra Anette med de to bøkene som jeg vant på hennes Giveaway hun hadde i begynnelsen av mai.

"Huset du elsket" av Tatiana de Rosnay og "Fortellingen i fiolinen" av Natasha Solomons, to bøker jeg ser frem til å lese. Tusen takk, Anette!

Ikke nok med det, Anette hadde sendt med en overraskelse! Nemlig skrapelodd, og selv om det var ingen gevinst å hente der (jeg er ikke den som har stor vinnerlykke og bokpakken er nok min skjerv på en lang stund) så var spenningen stor under skrapingen (lenge siden jeg har gjort det, gitt). Til og med ungene syntes det var gjevt, noe som også kan ha å gjøre med at vi sjeldent har denslags mellom fingrene :)

~

Så er det jo streik for tiden og som medlem av Fagforbundet ble jeg sammen med mine kolleger tatt ut i streik fra tirsdag av. Den dagen var det registrering og deretter møte på Torgalmenningen her i Bergen hvor lederen, Jan Davidsen, holdt en appell før alle gikk samlet med kamprop til Nav i Valkendorfsgate hvor arbeidsminister Hanne Bjurstrøm skulle komme.

I går satt jeg streikevakt som jeg også skal i morgen om streiken fortsetter, noe jeg håper hvis ikke det kommer til enighet slik at lønnsgapet mellom offentlig og privat sektor ikke øker ytterligere. I mellomtiden blogger jeg midt i arbeidstiden og planlegger en sykkeltur litt senere på formiddagen, det er oppholdsvær og solen skinner selv om skyene truer i horisonten. Eller kanskje ikke. Kanskje jeg heller benytter anledningen til å lese et kapittel i boken jeg holder på med.

Her går arbeidsministeren ned gaten til venstre:

Protestmarsj

Señor Peregrino ~ Cecilia Samartin

Señor Peregrino er en roman av Cecilia Samartin som ble svært populær da den kom ut på norsk i 2006. Samartin ble født på Cuba under revolusjonen i 1961 og flyktet til USA hvor hun i dag bor sammen med mann og to katter. Hun er en veletablert forfatter som er oversatt til flere språk og har i flere år lagt på bestselgerlistene med sine bøker.

Fra bokens bakside: 

- Hvorfor kastet barna stein på meg, mamma?

Jamilet er en usedvanlig vakker jente i en støvete, meksikansk landsby. Men under klærne skjuler hun et grotesk fødselsmerke. Det er som om hun har sittet i djevelens hånd. 

Med håp om å bli som alle andre flykter Jamilet til USA. Hun får som jobb å ta seg av den gamle Señor Peregrino. Når han forteller om sin pilegrimsvandring til Santiago de Compostella, forandres alt.

Forlaget Juritzen skriver om boken at den "er en poetisk og overraskende fortelling om aldri å miste troen på kjærligheten. Om å våge å lever på den skjøre linjen mellom fantasi og virkelighet. Når du har lest boken vil sjelen din være fylt med duften av søt chili."

På forsiden står det at dette er "den nye Isabel Allende ispedd en dose Paulo Coelho", noe jeg langt fra er enig i. Det blir for mye klisjeer, i betydningen forslitte uttrykksmåter, og språket er platt. Selv om historien er grei nok gir ikke romanen meg en leseropplevelse som jeg vil anbefale videre. Jeg ble rett og slett skuffet etter å ha hørt så mye positivt om boken og satt igjen med en følelse av å ha lest en ukebladnovelle, og chilien ble altfor søt. Sånn sett var det helt i orden at de siste dagene har vært varme og solrike til lat lesing utendørs av denne romanen, den skal ikke dømmes for hardt! En lettlest og underholdende bok uten de store litterære opplevelsene.

Noen av landskapsbeskrivelsene er gode, men personskildringene er stort sett overfladiske og plumpe. Det fokuseres veldig mye på skjønnhet og kontrastene vakker/stygg, sømmelig/vulgær osv. blir for store.

Historien om Jamilet og Señor Peregrino fortsetter i La Peregrina, så vil tiden vise om jeg kommer til å lese den :)

• Sitat fra s. 40
• Sitat fra s. 278

Lesesirkel 1001 bøker [trainspotting]

Trainspotting av Irvine Welsh

Fra boken bakside:

I lurvete puber og nedslitte leiligheter tråler de omkring: Rents, Begbie, Sick Boy, Abbedissa og noen forbrukte venninner. I et Edinburgh som svetter av øl, dop og tidlig død lever de slik herointilførselen og aids-trusselen bestemmer.
Irvine Welsh er erklært som rave-generasjonens forfatter - og har blitt en sensasjonell bestselger. Trainspotting er hans første roman, den er også filmatisert.

Romanen er en serie korte historier hvor hvert kapittel fokuserer på enkelthendelselser for det meste fortalt av hovedkarakteren Mark Renton, men også de andre forteller sine historier og det på forskjellige måter. Boken ble publisert i 1993 og handlingen er satt til midten av 1980-årene i Leith, Edinburgh. Personene i boken bruker heroin, er venner av disse eller på andre måter involvert i aktiviteter som kan beskrives å ha samme funksjon som heroinavhengighet.

Boken er hovedsaklig skrevet på Edinburgh-dialekt, slik den snakkes av skotter med arbeiderklassebakgrunn som ikke via utdannelse eller annen påvirkning har normalisert talemålet i retning av det boklige. Siden jeg leste boken på norsk har jeg kanskje ikke helt fått opplevelse av den opprinnelige rytmen i det muntlige språket, men oversetterne skriver i etterordet at for å gjengi det muntlige språket har de tatt utgangspunkt i dialekten i deler av Oslo som synes å ha et lignende miljø som Leith walk-strøket i Edinburgh, noe jeg synes fungerer bra sammenlignet med andre bøker eller også filmer fra et slikt miljø.

Hovedtemaet er narkotikabruk, eller misbruk, og årsaker til dette og hva som opprettholder en avhengighet, men generelt kan en si at grunntemaene hos Welsh er klassemotsetninger og skotsk identitet de seneste femti årene. Trainspotting har siden oppnådd kult-status på grunn av filmen som kom i 1996.

Tittelen refererer sannsynligvis til en episode hvor Renton og Begbie går langs den nedlagte Leith sentralbanestasjon hvor de skal urinere. Her møter de en alkoholiker som spør om de driver med "togtitting". Idet de spaserer vekk innser Renton at mannen er Begbies far. Relevansen til de generelle temaene er omdiskutert, men kan ha å gjøre med at Begbie vokste opp uten far og hans uansvarlige holdning ovenfor egne barn vil gjøre dem lik ham selv. Det engelske "trainspotting" er også slang for å sette en sprøyte heroin (stoffet renner langs sporene eller årene), men også slang for å være på utkikk etter en narkolanger.

Til tider blir jeg direkte kvalm av å lese om brutaliteten, dritten og de skitne omgivelsene, tankemønsteret, alt et menneske er i stand til å gjøre for å skaffe seg det en er avhengig av. Men samtidig ligger årsakene bak:

"...Likevel...man ska'kke friste skjebnen...skjønt hvorfor ikke...I hvert fall veit jeg jeg fremdeles er her, fortsatt i live, for så lenge jeg har anledning te å få tak i et berte og veska hennes, så er det alt, det er faen meg alt, alt jeg kan finne, NULL, te å fylle det digre SVARTE HØLET som sitter som en jævla knyttneve midt i brøstet på meg..."

Slutten er ganske uklar idet Renton forråder sine venner og setter kursen mot Amsterdam med penger de har ervervet seg fra en narkotikahandel. Renton har hele tiden ønsket å slutte med narkotikamisbruket, nå "var han befridd for dem alle og han ville stige eller falle alene, en tanke som både skremte og lokket ham der han satt og grublet over sin fremtidige tilværelse".

En bok jeg er glad jeg har lest, men filmen har jeg likevel ikke noe ønske om å se.

• Smakebit fra s.15 og fra s. 139.
• Listen over bøker å lese i 2012
• Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag #21 [Samartin]

For tiden holder jeg på med to bøker, den ene ser det ut som jeg ikke kommer meg gjennom på en stund (The Moonstone) og den andre blir nok ferdiglest i løpet av dagen så jeg henter en smakebit fra den:

Sommeren er kommet for fullt og det er herlig å sitte ute å lese i solen! Det siste jeg leste før jeg lukket Señor Peregrino av Cecilia Samartin i går var slutten på kapittel 21, en av samtalene mellom hovedpersonen Jamilet og señor Peregrino.

- Den fullstendige åndsfraværelsen din i dag gjør meg overhodet ikke i tvil om at du enten er besatt eller forelsket.
Jamilet rødmet og fomlet med hendene, men sa ingenting. Hun begynte å rydde sammen kaffekrus og teskjeer, men stanset.
- Hvordan vet man om det er kjærlighet eller besettelse?
- Først vet du ikke forskjellen, svarte han. - Det tar tid å vite hva du holder på med, men alt av verdi tåler tidens tann. Det er ikke noe annerledes med kjærlighet.
- Hvordan kan jeg elske noen jeg knapt kjenner?
- Det skjer hele tiden, sa han og lente seg fremover i stolen. - Men vær forsiktig, Jamilet. Når du befinner deg i denne tilstanden, er ikke alltid ting som de ser ut til å være.

s. 278

Håper bare at det blir mer sommer,

og ikke som i fjor da vi hadde noen vidunderlige

dager i mai og niks mer!

Boktema [favorittforfatter H]

Bergljot Hobæk Haff er en forfatter jeg setter svært høyt og selv om jeg har lest flere av bøkene hennes er det ennå noen uleste og det har jeg tenkt å gjøre noe med. Mitt første møte med denne forfatteren var for mange år siden da jeg leste Skammen, en roman som Dagbladet kåret som nummer to på listen over de beste norske samtidsbøkene. Noen ganger oppdager man bøker helt tilfeldig og en tenker at hvorfor i himmelens navn har jeg ikke lest noe av denne forfatteren før! Jeg stod og kikket i min mors bokhylle, som jeg forøvrig fremdeles gjør når jeg er på besøk, og var i beit for lesestoff så jeg lånte med meg Skammen. Forfatteren hadde jeg ikke hørt om, hun er jo mediasky, men boken gjorde et slikt sterkt inntrykk at jeg ennå kan huske følelsen jeg satt igjen med under lesingen. Fascinerende at det går an å skrive slik!  

Hobæk Haff debuterte i 1956 med Raset, en sterk ekteskapskildring som tematiserer kvinneskjebner i konfrontasjon med et utenforstående mannssamfunn,  og videre i sitt forfatterskap "ble hun ved å fortelle sine medrivende og fargesterke historier der andre forfattere av hennes generasjon svermet for 60-tallets modernisme." (dagbladet.no).

Bergljot Hobæk Haff ble født i 1925 og har bodd mange år i Danmark, for tiden er hun bosatt Oslo. Hun har fått Kritikerprisen og har vært innstilt til Nordisk Råds litteraturpris to ganger.
Renhetens pris og Skammen har jeg skrevet litt om i min gamle blogg, samt Den guddommelige tragedie og hvorfor Skammen er en av vår tids beste bøker kan du lese om her :)

Jeg har skildret mange maktfulle mennesker som styrtes ned fra selvforherligelsens tinder. Det er ingen tilfeldighet. Selv står jeg på utskuddenes og tapernes side. Jeg har ingen dragning mot seiersrusen. Suksessen er alltid banal. Nederlaget er mer interessant. Men det må være et ordentlig nederlag. Det er alltid betagende med noe stort og vakkert som går under. Jeg føler meg like fremmed for storborgerlighet som for småborgerlighet, alle deres gjerninger og alt deres vesen.
~ Sitat funnet hos Dipsolitteraten.

Bibliografi

Raset (roman) 1956

Liv (roman) 1958

Du finner ham aldri (roman) 1960

Bålet (roman) 1962

Skjøgenes bok (roman) 1965

Den sorte kappe (roman) 1969

Sønnen (roman) 1971

Heksen (roman) 1974

Gudmoren. En menneskelig komedie (roman) 1977

Jeg, Bakunin (roman) 1983

Den guddommelige tragedie (roman) 1989

Renhetens pris (roman) 1992

Skammen (roman) 1996

Sigbrits bålferd (romen) 1999

Den evige jøde (roman) 2002

Attentatet (roman) 2004

"Sannheten er ikke noe som kan stadfestes én gang for alle, den er hele tiden i vekst og forvandling, likesom vårt opphav naturen er det. (...) det er fantasien som er vår guddomsgave, den er uten grenser og foregriper begivenheter som det blir ettertidens sak å bevise og sette ut i livet." 
~ fra Den evige jøde (dagbladet.no)

Mansfield Park ~ Jane Austen

Mansfield Park er en roman skrevet av Jane Austen som hun startet på i 1811 og gjorde ferdig sommeren 1813. Romanen ble publisert i mai 1814 og var hennes tredje publiserte bok, men som med alle hennes romaner som ble publisert mens hun levde, ble også denne gitt ut anonymt, med påskriften "By a Lady".

"Fanny Price flytter fra enkle kår i Portsmouth til sine rike slektninger på det elegante godset Mansfield Park. Både på grunn av sin beskjedne bakgrunn og sitt stilferdige vesen blir hun en outsider i den fornemme familien Bertram. Familiefaren, Sir Thomas Bertram, er bortreist, og ungdommene rår grunnen alene. Mary Crawford og hennes bror Henry besøker godset. De bringer med seg en smak av storbylivet i London, av flørt og sanselighet som står i skarp kontrast til de solide verdier livet på Mansfield Park er tuftet på. Krisen uteblir da heller ikke, med dramatiske følger for flere av beboerne."

Som jeg har nevnt, ble boken stående lenge i bokhyllene etter at jeg hadde begynt på den og det til tross for at jeg hadde en del igjen å lese. Mest på grunn av andre bøker som var mer interessante. Fra før har jeg lest Stolhet og fordom og synes den var bra på den måten at den var vanskelig å legge fra seg. Motsatt er det med Mansfield Park, historien er rett og slett langdryg. Det kan også komme av at hovedpersonen, Fanny Price, er så annerledes enn Elizabeth Bennet. Fanny står fast ved sine prinsipper uansett hva som skjer og i alle anleggenheter, som visselig nok setter henne på prøve gang på gang, men det virker litt irriterende. Skjønt, i sin motsetning til andre litterære skikkelser er det greit å lese om en som er annerledes enn hva som forventes av en sentral karakter. Der andre helter har mye å lære har Fanny alle egenskapene fra naturens side som forventes av en lady i denne tidsperioden.

Mansfield Park regnes som Austens mest ambisiøse roman og hovedtemaet er som i alle hennes bøker ansett å være sosiale endringer. Selv om historiene hennes er underholdende er de samtidsromaner som påpeker kjønnsrollemønsteret og hva samfunnet forventer, det er dette som holder denne romanen oppe for å lese om de strenge kravene som møter spesielt kvinner er nyttig innblikk i datidens britiske samfunn. Austen kritiserer det aristokratiske klassesystemet hvor den førstefødte sønn arver alt mens de yngre tvinges til å finne andre måter å tjene til livets opphold. Jentene ble sett på som finansielle eiendeler når de giftet seg og arvet kun hvis de ikke hadde brødre, men i Mansfield Park får alle som de fortjener til slutt og godt er det!

"Mansfield Park står som Austens granskende blikk av politikk, hennes respons på datidens kriger og revolusjoner."

~ Amanda Claybaugh, engelsk litteraturkritiker

En smakebit på søndag #20 [Samartin]

"Jamilet kjente en nervøs oppstemthet ved tanken på at hun var så nær målet. Reisen hadde vært lettere enn forventet. Hun hadde vært forberedt på å bruke dager, til og med uker, på å krysse grensen, fullstendig klar over at mange ble tatt og sendt tilbake bare for å forsøke igjen allerede neste dag. slik kunne det fortsette i ukevis, og ofte ble de mest utholdende arrestert og hold fengslet i måneder. Men her var hun, deltaker i en plan som var like ukomplisert som å gjøre husarbeid." 

s. 40

Endelig ble jeg ferdig med Mansfield Park og faktisk også Trainspotting og har startet på Señor Peregrino av Cecilia Samartin. Nå har jeg ikke kommet langt i denne boken, men at dette er "den nye Isabel Allende ispedd en dose Paulo Coelho" som det står på forsiden er jeg ikke enig i, så får jeg se om det endrer seg etterhvert som lesingen går fremover.