Elskede av Toni Morrison er hennes femte roman, og den fikk Pulitzerprisen året etter den kom ut. Av de bøker jeg har lest av Morrison må jeg si dette den beste, en sterk og gripende historie!Originalens tittel: Beloved (1987)
Oversetter: Mona Lange
Utgitt først gang: 1987, Aschenhoug & Co.
Min utgave: 1994, De norske Bokklubbene A/S
Sider: 288
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Gave
Lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker
Handlingen er lagt til tiden under og rett etter den amerikanske borgerkrigen på 1800-tallet med fokus på slaveriets grusomheter. Selv om det er flere stemmer i boken er det særlig historien til Sethe som blir fortalt. Sethe flykter fra farmen Sweet Home for å slutte seg til resten av familien som har reist til den frie staten Ohio. Hun er høygravid, og da hun møter igjen sin svigermor (Baby Suggs) og de andre barna sine er det med sin nyfødte datter (Denver) i armene. Uheldigvis blir tiden i frihet kort og hun blir innhentet av eierne. Dette fører til en desperat handling i sin kjærlighet til barna; hun slår i hel sin yngste datter og prøver å drepe de to guttene for å skåne dem fra et liv som slave i de hvites makt.
Romanen starter med å beskrive spøkelset som har bodd i huset i atten år: "124 var hatsk. Full av giften til en liten unge". Alle er enige i at spøkelset er Sethes døde datter, men som leser skjønner jeg fort at spøkelset ikke egentlig er ondt, bare trist. Skjønt, Denver mener den lille er ensom og avvist. På datterens gravstein står det "Elskede".
Paul D, en medslave fra Sweet Home, ankommer huset 124 og tvinger spøkelset ut: han får høre historien om treet på Sethes rygg og stående bak henne, rører han treet og gjør seg kjent med sorgen hennes, "dens røtter; den tjukke stammen og det fine nettverket av grener". Mens de står slik, og Sethe kjenner på følelsen av å overlate til en som tar i mot, begynner huset å riste, ting å fare gjennom luften og Paul D skriker, veiver og slår rundt seg til ristingen tar slutt. En stund ser det ut til at spøkelset er forsvunnet, men en dag finner de en ung jente sittende foran huset. Hun sier hun heter Elskede.
Det er Denver som er ensom. Ensom og trist. En gang oppdaget hun hva det vil si å leve, men en hendelse gjør at hun flykter fra livet og inn i sine egne hemmeligheter og til et lønnkammer i skogen hvor hun, "skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte [...] fantasien sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut". Med Elskedes entré blir hungeren holdt i sjakk.
Etter hendelsen for atten år siden blir 124 og dets beboere isolert fra omgivelsene, ingen ville ha noe med dem å gjøre.Å gå fra en tilhørighet til å bli utstøtt gjør noe med et menneske, det preger dem selv om de ikke vil vedkjenne seg det. Paul D er den eneste i nabolaget som ikke vet hva som skjedde den gangen, og som ikke vet årsaken til at ingen snakker med dem. Da han blir fortalt historien konfronterer han Sethe som bekrefter det han sier. Dette blir for mye for ham og han reiser. Nå forsvinner virkelighetsfølelsen for Sethe, som oppriktig tror at Elskede er hennes døde datter og skyldfølelsen får henne til å oppvarte og skjemme den unge jenten bort. Etterhvert mister Sethe jobben og når det minker på maten slutter hun å spise:
"jo større Elskede ble, desto mindre ble Sethe; jo mer det skinte av øynene til Elskede, desto mer ble de øynene som aldri pleide å se bort, til sprekker av søvnløshet. Sethe gredde ikke håret lenger eller vasket seg i ansiktet. Hun satt i stolen og vætet leppene som et tuktet barn, mens Elskede åt opp livet hennes, tok det, svulmet opp av det, ble høyere av det. Og den eldre kvinnene ga det fra seg uten å mukke".
Til slutt ber Denver lokalsamfunnet om hjelp, men da de kommer er Elskede sporløst forsvunnet. Slik spøkelser har for vane? Eller var hun jenten som ble holdt fanget av en hvit mann den sommeren?
Denne boken leste jeg i 1994 da min mor fikk den fra Bokklubben, og er en av de bøker som har etterlatt seg et utslettelig inntrykk. Det er en følelse, en tristhetens stemning som henger igjen, men samtidig er det også det poetiske språket og beskrivelsene. Jeg er glad jeg nå har lest denne historien om kampen for å frigjøre seg fra fortiden om igjen.
Inspirasjonen til boken fikk Toni Morrison da hun kom over en historie om en mor, Margaret Garner, som flyktet fra en plantasje i Kentucky og da de ble innhentet av eieren og Margaret drepte sin 2-årige datter for å spare henne for å vokse opp som slave.
Elskede føles til tider som en utfordring, noen ganger lurte jeg på hva som er fortid før fortid og enkelte steder måtte jeg stoppe opp og tenke meg om før jeg kunne lese videre. Men det er noe av det spennende ved Morrisons fortellermåte og skrivestil; det blir en fantastisk og rystende leseropplevelse.
Mot slutten er det hjerteskjærende å lese om de tre kvinnenes syn og tanker, og når det gjelder Sethe og hennes grusomme handling den gangen for mange år siden gir det uante perspektiver til nyheter som for eksempel det jeg leste hin dagen om den tyske kvinnen som er anklaget for å ha drept fem av sine nyfødte barn. Skjønt, da jeg leste årsaken ble jeg betenkt. Hun var nemlig redd for at mannen skulle forlate henne. Han ønsket ikke flere barn. Sethe...vel, du blir bare nødt til å lese det selv. Hjertet mitt blør.
Også gjennom det Paul D forteller om livet sitt fra Sweet Home og årene etterpå får vi innblikk hva en slave måtte tåle. I etterordet skriver Hans H. Skei at romanen reiser spørsmål om hvor grensene for menneskelig fornedrelse går og fremstiller den mangedobbelte undertrykkelse og fornedrelse som en svart kvinne og mor utsettes for.
Vi vet alle at et system hvor mennesker står i eiendomsforhold til andre slik at de betingelsesløst kan utnyttes er forferdelig galt, og at slavene ikke ble sett på mennesker, men snarere dyr, for å lette (og rettferdiggjøre) den umenneskelige behandlingen av dem. Danmark var først ute med å oppheve slavehandelen i 1792, mens det i flere arabiske land ikke ble formelt avskaffet før i 1960-årene.
I lys av hva som dokumenteres av moderne slaveri, det være seg trafficking, barnearbeid, sexslaveri, gjeldsslaveri og tvangsarbeid (som er de mest utbredte formene for slaveri i våre dager) er det virkelig et tankekors at slaveri fortsatt eksisterer fremdeles selv om det er forbudt i alle land hvor det praktiseres. Hva er for eksempel en kvinne i stand til etter å ha blitt voldtatt av to politimenn mens den tredje holder hennes forlovede fast? Poenget mitt er at faktainformasjon om emnet er nødvendig, men kan aldri erstatte skjønnlitterær lesing som dette, om hvordan det føles på kropp og sjel å være en annens eiendom.
På bokens første side står teksten: 60 millioner og mer. Dette lurte jeg litt på, og slo det opp på nettet hvor jeg fant at researchen førte Morrison til Brasil. Her finnes historiske museer hvor slaveriet er dokumentert (med kjettinger, munnstykker (bissel) og torturinstrumenter) og hun undersøkte hvor mange som egentlig var involvert. Ett tall var 200 millioner, ett annet var 60 millioner. Dette utløste et ramaskrik i USA, som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord.
Anbefales!
Smakebit fra begynnelsen av boken (s. 10) og en fra Sethes tanker om å være fri.
Kilder:
forfatterweb.dk
Store Norske Leksikon
