Boktema [feelgood]

Forrige uke lanserte Geir et nytt boktema som jeg straks ble med på, jeg har nemlig savnet Anettes Boktema så dette var kjærkomment. Geirs boktema går ut på å laste opp en gammel bokomtale, eller lage en ny, for å fortelle om en bok som passer til ukens tema. Meningen er at flere skal få anledning til å lese bokomtaler som har passert usett.

Denne ukens tema er en fin "feelgood" roman, og jeg tenkte først på Kate Morton. Likevel; jeg vil ikke plassere henne i denne kategorien selv om bøkene hennes ligger tett opptil.

Så kom jeg på at jeg har lest Fortellingen i fiolinen av Natasha Solomons. Ikke den mest originale historien, men velskrevet, underholdende og med en seriøs undertone. Forutsigbar, uten at det er et minus og med en nydelig avslutning på en historie om tap og savn.

Hvis du vil lese hele omtalen, kan du finne den her :)

Kafka på stranden ~ Haruki Murakami

Det er sagt om å lese Mukakamis bøker at det er som å drømme med øynene åpne, og at Kafka på stranden kanskje er den rareste boken han har skrevet.

Første bok i årets Lesesirkel 1001 bøker, en som var vanskelig å legge ned. Jeg bare måtte lese en side til. Og enda en! Da jeg så litt av Kongens tale på nyttårsaften var den røde tråden "å bli seg selv", og han henviste til Ringenes Herre hvor Aragorn skal reise ut for å kjempe det godes kamp mot det onde, og får oppfordringen om å "bli den du ble født til å være". Kongen sa videre han at han tror den viktigste livsoppgaven vi alle har fått er å bli det beste av oss selv, uansett hvor vanskelig livet kan være.

I et intervju har Murakami fortalt at han gjennom bøkene sine ønsker å fortelle at hver og en må holde fast ved den man er og ikke prøve å være noen annen, og jeg tenker at det er nettopp hva Kafka på stranden handler om. "Vi er alle nødt til å bruke alle de egenskaper og krefter vi har for å holde oss selv fra å miste forstanden", har Murakami sagt. Og som Kongen sa mot slutten av talen: "Det er opp til oss å velge hvilken kraft som skal få styre våre handlinger. Det er opp til hver enkelt å finne sin livsoppgave. Det er opp til hver enkelt av oss å bli den vi ble født til å være".

På 15-årsdagen rømmer Kafka Tamura hjemmefra for å flykte fra en ødipal spådom og for å finne moren og søsteren, som forsvant elleve år tidligere. Etter en rekke hendelser ender han opp i et lite bibliotek i byen Takamatsu, hvor han blir kjent med den intelligente og vennlige Oshima og den reserverte kvinnelige bestyreren, Saeki. Her tilbringer Kafka dagene med å lese frem til politiet kommer for å undersøke en blodig hendelse.

Parallelt fortelles Nakata's historie. Etter en mystisk ulykke som barn har Nakata kunnet snakke med katter, og det er da han leter etter en forsvunnet katt at han får blod på hendene og må legge ut på reise. Gradvis veves trådene i Kafkas og Nakatas liv sammen. 

Kafka rømmer hjemmefra fordi han ellers ville ende opp med å bli en han ikke ville være, og det blir en reise på godt og vondt. Murakami har uttalt at den ødipale myten ikke nødvendigvis er det sentrale element i historien, men som myte er den mønster for fortellingen. Slik jeg ser det handler boken mest om det "å bli seg selv", veien mot en egen identitet og det å våge å holde fast ved den man er. Romanen er blitt sett på som en moderne gresk tragedie, og velger man dette perspektivet vil jeg si at den er en odyssé: en reise til sitt indre, en reise til å bli seg selv.  
Gjennom hele boken er det mange mystiske og gåtefulle hendelser hvor løsningen slett ikke faller på plass. "Instead several og these riddles combine, and through their interaction the possibility of a solution takes shape. And the form this solution takes will be different for each reader" (Murakami).

Et eksempel er "steinen til veien inn", som jeg relaterte jeg til barns uttrykk; veien kan stenges umiddelbart og kun ved et trylleslag. Vi har sikkert alle opplevd situasjoner hvor et ord eller handling har vært nok til at vi har mistet motet til å hevde oss og heller stengt oss inne i oss selv, der anerkjennelse (som innebærer at man prøver å forstå den andres perspektiv) og det å bli sett ville vært en måte som styrket selvfølelsen. Underveis møter Kafka mennesker som ser ham og som gir ham mot og styrke til å fortsette reisen mot sin egne identitet.  

Kafka på stranden er mitt første møte med Murakami, en spennende og fascinerende roman og jeg skal definitivt lese mer av denne forfatteren! Boken har også mange henvisninger til musikk og litteratur. For eksempel fikk jeg lyst til å lese Fortellingen om regn og måne av Ueda Akinari og Historien om Genji av Murasaki Shikibu.

Haruki Murakami (født 1949) er en av Japans mest populære forfattere og bøkene hans er oversatt til mer enn 40 språk. Han har også vunnet flere litterære priser, blant annet Franz Kafka-prisen og den prestisjetunge Frank O’Connor International Short Story Award.  

Kafka på stranden av Haruki Murakami
Pax, 2005
575 sider
Kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

On My Phone

Takket være Mariannes begeistring for e-bøkene har jeg lastet ned mobilversjonen av Kindle og det første jeg gjorde var å installere Les Misérables av Victor Hugo. Så da Marianne fortalte om Michael R. Hicks og serien Season Of The Harvest, samt at den nå var til gratis nedlastning måtte jeg sporenstreks få tak i den. Hun har nemlig vært med å redigere de to første bøkene, og når hun sier de er fantastiske ser jeg frem til å lese denne serien. Spørs jo når det blir, leselisten for året er fylt opp, men hvem vet - kanskje dukker det opp ledig tid og mobilen har jeg stort sett med meg :)

God helg!

Bokpakke med bok på vent [til fyret]

Jeg blir alltid så spent når det ligger en bokpakke til meg i postkassen, til tross for at jeg egenhendig har bestilt den og ventet på at den skulle komme! Denne gangen kjøpte jeg en bok til Lesesirkel 1001 bøker, Til fyret av Virginia Woolf som skal leses i juni. Boken ble i 2002 valgt som en av de hundre til Verdensbiblioteket, en samling av litteraturhistoriens 100 viktigste verker.

Baksideteksten:

Til Fyret (1927) hører med blant de virkelig sentrale romanene i moderne litteratur. Selv sa Virginia Woolf at hun snarere hadde skrevet et sørgedikt enn en roman. Hun skrev det som skulle bli en forløsning av sorgen og savnet etter hennes foreldre, portrettert i boken gjennom ekteparet Ramsay: "Jeg uttrykte noen svært gamle og dype følelser. Og ved å uttrykke dem forklarte jeg dem, og så ble de lagt til hvile."

I Til fyret videreutviklet Woolf sin teknikk fra romanen Mrs. Dalloway - hun kalte det å grave tunneler bak personene. Her fanger teksten nåtid, fremtid og fortid, drømmer, lengsler, tanker og følelser i ett fabulerende sveip.

Allerede på planleggingsstadiet visste Virginia Woolf at romanen skulle bestå av tre deler. Første og siste del, henholdsvis Vinduet og Fyret, som begge skildrer noen dager på familien Ramsays sommersted på Hebridene, men med ti års mellomrom, knyttes sammen av den korte delen i midten, Tiden går.

Til fyret er, blant mange ting, en roman om å skape kunst. Kunsten seirer over død og sorg og savn, kunstneren skaper orden i kaos: "Midt i kaos fantes form; alt det som fløt og drev falt brått til ro," sier en av romanfigurene, maleren Lily Briscoe. 

Smakebit på søndag [karakteren Jane]

Charlotte Brontë, 1854.

Biografien The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell (1810-1865) ble publisert i 1857, en betydningsfull studie av forfatteren bak Jane Eyre. Elizabeth Gaskell var nær venn av Charlotte Brontë og ble  invitert til å skrive om Brontës offisielle liv. For å gjøre det kontaktet hun de som hadde kjent Charlotte og reiste rundt i England og Belgia for å samle materiale. En hovedkilde var en stor samling brev, men også intervjuer og observasjoner la grunnlag for å skrive om Charlotte Brontës liv fra hennes isolerte barndom, gjennom forfatterskapet og til ekteskapet i en alder av 38 og hennes død under et år senere. Biografien ble gitt ut posthumt og kan leses i sin helhet her.

Jeg nevnte tidligere at Jane Eyre kan sees på som første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Boken ble møtt med hard kritikk da den kom ut, spesielt på grunn av det mange mente at Jane ikke hadde de kvalitetene en kvinnelig heltinne burde ha.

Gaskell skriver at de tre søstrene Charlotte, Anne og Emily Brontë hadde pleide å snakke sammen om det de hadde skrevet og innimellom leste de for hverandre for å høre hva de andre mente om det. Charlotte fortalte Elizabeth Gaskell at disse bemerkningene sjelden hadde en influerende effekt når det gjaldt å forandre på arbeidet, og det var i en av disse anledningene Charlotte bestemte seg for å skrive en heltinne som var helt enkel og lite attraktiv.   

"She once told her sisters that they were wrong - even morally wrong - in making their heroines beautiful as a matter of course. They replied that it was impossible to make a heroine interesting on any other terms. Her answer was, 'I will prove to you that you are wrong; I will show you a heroine as plain and as small as myself, who shall be as interesting as any of yours.' Hence Jane Eyre, said she in telling the anecdote: 'but she is not myself, any further than that.' As the work went on, the interest deepened to the writer. When she came to 'Thornfield' she could not stop. Being short-sighted to excess, she wrote in little square paper-books, held close to her eyes, and (the first copy) in pencil. On she went, writing incessantly for three weeks; by which time she had carried her heroine away from Thornfield, and was herself in a fever which compelled her to pause."

Sitat fra en artikkel i The Daily News ("the death of Currer Bell")

Det kan være vanskelig for den moderne leser å se det nyskapende aspektet ved romanen fordi det er blitt så velkjent, men Charlotte Brontë lykkes med sin målsetting og skapte en trend med ordinære og alminnelige heltinner.

Den fornuftige Jane

I går hadde jeg seinvakt og begynte ikke før halv ti. Det gjorde at jeg fikk tid til overs og bestemte meg for å lese litt om hvordan det går med Jane. Noen sider lengre kom jeg og jeg liker Jane! Måten hun tolker og forklarer seg selv og andre på gjør det lett å identifisere seg med henne. 

For Jane betyr samtalene og stundene med Mr Rochester et innblikk i verden utenfor. Hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende og hun føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Hun har ellers vært vant til å bli sett på som en person av mindre betydning uten å kunne uttrykke sin mening, tanker og følelser. Mr Rochester synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, søkende øyne og knivskarpe svar. Jane på sin side opplever ham i godt humør, mindre streng og dyster og med et smil på leppene.  

En natt hun ikke får sove hører Jane en demonisk latter rett utenfor døren sin og går ut i gangen for å se etter. Der ser hun røyk fra Mr Rochesters rom som står i full brann. Hun vekker ham og får slukket flammene, og han takker henne for å ha reddet livet hans.

" I knew you would do me good in som way, at some time - I saw it in your eyes when I first beheld you: their expression and smile did not [...] strike delight to my very inmost heart so for nothing."

s. 219

Han vil at hun skal bli værende, men hun skynder seg tilbake til sitt eget rom. Etter brannen venter Jane på en anledning til å snakke med Mr Rochester, men Mrs Fairfax forteller at han har dratt i et selskap og ventelig vil bli borte en stund. Jane spør henne ut og får høre om den vakre og talentfulle Miss Blanche Ingram. 

Da hun er alene ransaker hun seg selv ("looking into my heart") og bestemmer seg for å være fornuftig: hun vet at en mann med hans posisjon og stand, overlegen på alle måter, ikke vil se på henne som en fremtidig ektefelle. Hun vil ikke oppmuntre til en slik kjærlighet, så hun setter seg ned og maler to portretter: ett av Miss Ingram med hennes skjønnhet og ett i svart-hvitt av seg selv uten retusjering. Disse skal hun ta frem og sammenligne hver gang hun tenker at Mr Rochester liker henne.

"Ere long, I had reason to congratulate myself on the course of wholesome discipline to which I had thus forced my feelings to submit. Thanks to it, I was able to meet subsequent occurrences with a decent calm, which, had they found me unprepared, I should probably have been unequal to maintain, even externally."

s. 233

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

Kuldskjær pelsdott

På side 64 i Storm i juni beskrives en person:

Herr Langelet burde ha reist for lengst. Han innrømmet det for seg selv nå, men han var like sterkt knyttet til de gamle vanene sine som om de skulle ha vært nære slektninger. Han var kuldskjær og nedlatende, og det eneste han elsket her i verden, var leiligheten sin og de gjenstandene som nå lå strødd utover gulvet foran bena hans - teppene var rullet sammen i naftalin og lå skjult i kjelleren.

Så tenker jeg: Har ordet kuldskjær et synonym? Eller betyr det utelukkende at personen er svært ømfintlig ovenfor kulde? Han var kuldskjær og nedlatende. Som om det ikke passer å sette de to adjektivene sammen. Anyone?

Her er en som kan kalles å være kuldskjær. Hun har vært ute i bånd noen ganger nå i kulden sammen med sekstenåringen, men kryper oppover bena hennes og legger seg rundt nakken oppi hetten. Nei, best å ligge i sofakroken foran peisen!