Wide Sargasso Sea ~ Jean Rhys

Wide Sargasso Sea er skrevet som en oppfølger til Jane Eyre, noe som er direkte årsak til at jeg la meg denne boken på minnet for mange år siden. Nå har jeg endelig lest den, og da sammen med Ina som har bokbloggen I Bokhylla. Vi har litt ulik oppfatning av boken, dels fordi Ina ikke har lest Jane Eyre, og dermed gikk glipp av den meningsfulle intertekstualiteten hvor dialogen mellom de to romanene gir interessante krysninger. Likevel, boken er i tre deler, og de to første gir ingen direkte koblinger til den nevnte teksten, men det er jo absolutt et pluss å ha lest Brontës kjente roman. Inas anmeldelse finner du her.

Handlingen i Wide Sargasso Sea er lagt til tiden før Jane forelsker seg i Edward Rochester, på øyen Dominica i Karibia, hvor Jean Rhys ble født i 1890 (hun døde i Exeter i Storbritannia i 1979). I Jane Eyre skriver Charlotte om det å kunne skape et liv for seg selv som kvinne, å være selvstendig uavhengig av ekteskap og samfunnets krav. Dette tar også Rhys opp i Wide Sargasso Sea, hvor hun poengterer den skjeve maktbalansen mellom menn og kvinner i ekteskapet. Hun skriver også om tema som rase, karibisk historie, slaveri og kolonialisme. 

Introduksjonen forteller at Sargassohavet er et vanskelig område å navigere i, lik situasjonen for romanes karakterer. I dette farvannet skal hovedkarakteren, Antoinette, bevege seg i. Det er for det meste fra hennes perspektiv romanen blir fortalt, men også ektemannens etter at hun giftet seg. Hans navn nevnes ikke, men ut fra hans forbindelser forstås det at han er den mannen Jane forelsker seg i senere, og dessuten nevnes Thornfield Hall mot slutten. Vi følger Antoinette gjennom oppveksten og frem til hun dør, og det spesielle med å lese boken er at jeg vet hva som skjer med henne. Gjennom det hun opplever og situasjonen hun er i, kan jeg se og forstå hva som fører henne frem til å bli The Madwoman in the Attic. I Jane Eyre representerer The Madwoman in the attic det gotiske elementet, mens i Wide Sargasso Sea kommer det mer indirekte til uttrykk ved at det skjulte aldri blir fullt avslørt. Og nettopp dette aspektet gjør romanen så utrolig spennende og interessant! Det at den mentalt syke, innesperret på et loft, får en stemme, opplevelser, følelser og rom for handling og virke. Boken anbefales varmt, spesielt for kvaliteten dens av menneskelig innsikt og hvordan Rhys belyser kvinners kamp for en selvstendig tilværelse.

Jean Rhys (født Ella Gwendolen Rees Williams) var en britisk forfatter, født på Dominica i Karibia. Hun er best kjent for Wide Sagrasso Sea, men har skrevet flere romaner og noveller. Hun debuterte med novellesamlingen The Left Bank i 1927, og er også kjent for romanene Voyage in the Dark (1934), Good Morning, Midnight (1939).

Wide Sargasso Sea av Jean Rhys
Penguin Classics, 1997
Utgitt første gang, 1966
Engelsk
151 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 

Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."

Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"

Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:

Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del I]

Elizabeth Gaskell møtte Charlotte Brontë første gang i august 1850. Da hadde Gaskell vært nysgjerrig på Jane Eyre og dens mystiske forfatter en god stund, og selv om de var ganske forskjellige med ulike oppfatninger om det meste, holdt de kontakt, besøkte hverandre og skrev brev. Noen måneder etter at Brontë døde i 1855, spurte faren om Gaskell ville skrive datterens biografi. Gaskell samlet sammen alt materiale hun kunne og begynte arbeidet med The Life of Charlotte Brontë.

Min utgave starter med en introduksjon skrevet av Elisabeth Jay, som sier at biografien var et grunnleggende verk i to viktige betydninger. For det første var boken den første suksessfulle biografi om en kvinnelig forfatter og skrevet av en kvinne, og for det andre kan det sies at Gaskell med biografien har skapt det Jay kaller Brontë-myten. For profesjonelle biografer har det å verne om sitt eget rykte, samt subjektets, alltid vært av avgjørende betydning. Kvinnelige biografer i Victoriatiden hadde mer å bevise - samtidig som de måtte arbeide under samtidens konvensjonelle forhold og virkelig vise at de fortjente retten å kalle seg forfatter, måtte de også løfte frem subjektets verdi. Gaskell var svært opptatt av kvinners manglende muligheter til selvstendig arbeid, og da især som forfatter. Da Jane Eyre ble utgitt i 1847, ble den beskrevet som et revolusjonerende forsvar for kvinners rettigheter, noe som altså var av stor interesse for Gaskell. I alle fall tilsynelatende, skal man tro Elisabeth Jay. Hun sier nemlig at det ikke var noen hemmelighet at Gaskell hadde stor glede av litterær sladder, og at hun i sine romaner demonstrerte større interesse i å utforske andres liv heller enn å vise antydning til selvransakelse og selvinnsikt. Jay gir realistiske eksempler fra Mary Barton (1848), Cranford (1851–1853) og Ruth (1853).

Uansett, Gaskell tok en beslutning om å "honour her as a woman, separate from her character as an authoress", og hun ville ikke etterkomme Charlottes fars innstendige ønske om å uttrykke sin kritiske mening om datterens publikasjoner. Hun sa at "public opinion had already pronounced her fiat, and set her seal". En viktig årsak til dette kan sies å være at hun var usikker på om hun i det hele tatt likte Charlotte Brontës romaner. Dermed kan ikke biografien The Life of Charlotte Brontë sees på som sannheten om Brontës liv, ettersom Gaskell utelot alt som kunne virke pinlig og sårende. Istedet ga hun et forbedret versjon av Charlottes liv, og slik oppstod Brontë-myten; bildet av en feminin dydig kvinne, til tross for at Brontës egne ord motsier dette bildet. Visstnok var Charlotte Brontë en utfordrende skikkelse for sine samtidige; hun var singel med et forførende drag av sex omkring seg, hun skrev storslåtte og lidderlige bøker, og det gikk rykter om et forhold med en gift mann.

Elisabeth Jay utforsker Gaskells motiver og bruker hennes romaner for å underbygge argumentasjonen, noe som gir et godt bilde av datidens forhold for kvinnelige forfattere og til tross for at Gaskells beretning om Charlotte Brontë er et glansbilde, har den mange kvaliteter om man ser bortenfor selve livshistorien som sådan. Jeg har kun kommet til side 47 i selve biografien, både på grunn av andre bøker som leses og fordi selve introduksjonen er lang og med et noe komplisert språk, men jeg kommer til å lese videre og vil oppdatere etterhvert. Heldigvis er ikke Gaskells språk like vanskelig tilgjengelig.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

Med dette benytter jeg anledningen til å ønske alle et fantastisk nytt leseår!

Jane Eyre og det gotiske

Mange av de temaene som interesserer meg som forfatter, leser og menneske har jeg funnet i gotikken.

~Kate Morton

Jeg kom på et intervju (pdf.) med Kate Morton som jeg leste for lenge siden (det er fra 2011) hvor det står at Morton  fikk sin litterære oppvåkning med bøkene til søstrene Brontë, Jane Austen og Daphne du Maurier:

Grunnen til at jeg husket det var at jeg googlet Den sanne historien om Muddermannen, i den tro at det faktisk var en ekte bok. Det samme trodde intervjueren. Videre en liste over Kate Mortons ti gotiske favoritter, i kronologisk rekkefølge. Jane Eyre står som nummer tre:

Listen inneholder også Stormfulle høyder, Huset Ushers fall, Bleak House og Rebecca.

Jane Eyre har absolutt et preg av gotisk roman, men er også et første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Når det gjelder sjanger er den ikke så enkel å plassere ettersom den er en kombinasjon av flere, blant annet den gotiske. Mange gotiske elementer er brukt, som store herregårder og øde forblåste heier, torden og regn, og stemmer i natten. Her er mystikk og spøkelser, både frykt og galskap. Og romantikk. 

Mer enn noe annet handler Janes historie om forsoning. I en situasjon der hun burde blitt knust av barndomsårene holder hun ut, og hun forveksler aldri sosial konformitet eller siner læreres fariseiske ondskap med Guds egentlige hensikt. Når hun møter Rochester er det ikke gitt at de til slutt vil finne lykken, men den blir hardt tilkjempet gjennom lidelse, offer og tap. Det er kanskje en mer realistisk skildring av kjærlighet enn den gotiske romanstilen ville få oss til å tro. Når alt kommer til alt er det bare ekte kjærlighet som kan forvandle det som er stygt, ødelagt og forkastet, slik at det blir uventet vakkert.

~ Sophie Lister, Kulturvinduet

En mørk tordenfull kveld denne uken, med øsende regnbyger sett fra "balkongen" min :)

Jane Eyre ~ Charlotte Brontë

Hin dagen så jeg miniserien Jane Eyre som jeg kjøpte fra cdon, og den var skikkelig bra! Anbefaler alle å se den. Og så var det boken da, som jeg har kost meg med så lenge. Føltes litt merkelig å skulle lukke den og ikke lengre ha den i vesken til lesing der det måtte passe. Her er et aldri så lite sammendrag av historien, linkene er til tidligere innlegg om boken:


Jane Eyre har vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847, og ble først utgitt under pseudonymet Currer Bell.

Romanen handler om foreldreløse Jane som vokser opp hos en rik slektning, sin onkel Reed. Dessverre dør han tidlig og hun blir etterlatt i tantens varetekt. Tanten bryr seg mest om sine egne barn som hun gir mengder av ros og oppmerksomhet, men misliker Jane som hun ignorerer og straffer urettmessig. Bessie, en tjener i huset, er den eneste som viser Jane vennlighet, og hun forteller historier og synger for henne. En dag blir Jane straffet for å ha sloss med fetteren og blir stengt inne på det røde rommet hvor onkelen døde. Der inne tror Jane at hun ser onkelens spøkelse, noe som fører til at hun skriker og deretter besvimer. Da hun våkner er Bessie der, samt en besøkende, Mr. Lloyd, som foreslår for Mrs. Reed å sende Jane til en skole. Til Janes glede er tanten enig, og Jane blir sendt til fattigskolen Lowood. Det er en streng evangelisk skole hvor Jane til tross for religiøs disiplin og beskjedne forhold møter elever og lærere som hjelper og oppmuntrer henne.

Jane får en venn på skolen, Helen Burns, som stadig blir straffet og irettesatt. Dette får Jane til å bli nysgjerrig på henne, for hun synes "the punishment seemed [...] in a high degree ignominious, especially for so great a girl" og Jane tenker om henne når de møtes for andre gang at hun vil vise tegn på bekymring, tristhet og skam. Men hun verken gråter eller rødmer. I stedet sier hun nøkternt at hun er sendt til Lowood for å få en utdannelse, og da må hun bli der og gjøre det som kreves.

Synet på barn i den tiden var helt annerledes enn i dag, noe som kommer godt frem i boken, selv om synet endret seg med romantikken og Rousseaus Émilie som ble en mektig inspirasjon. Men før det ble barn sett sett på som ufullstendige voksne og fikk tidlig ansvarsoppgaver. Jane lærer mye av Helen selv om hun er mer opprørsk og ikke kan forstå ideen om å vende det andre kinnet til i møtet med urettferdighet. De to blir etter hvert nære og gode venner til tross for morstetningene, disse er i stedet med på å bygge opp karakteren Jane. Helen dør senere av tyfus i likhet med mange andre av elevene, men Jane klarer seg og fortsetter på skolen. Etter noen år som elev og de to siste som lærer tar hun stillingen som guvernante på Thornfield Hall, et stort herskapshus på landet i Yorkshire, for å undervise den franske jenten Adéle. Herskapshusets eier, Mr. Rochester er hennes formynder, og er sjeldent hjemme på grunn av mye reising.

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester, et stormfylt møte hvor en hest og dens rytter kommer galopperende ut av tåken. Hesten sklir og faller og Jane går for å høre om rytteren er såret eller trenger hjelp. Mannen banner og sverger, er uhøflig og taktløs, men ber til slutt om hjelp til å komme i salen. Jane for senere vite at rytteren er eieren av Thornfield, og det er starten på en stormende forelskelse. Samtalene og stundene med Mr. Rochester gir et innblikk i verden utenfor, og hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende. Jane føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Mr. Rochester på sin side synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, hennes søkende øyne og knivskarpe svar.  

En natt redder hun ham fra en brann, som Mr. Rochester sier ble påtent av tjeneren, Grace Poole. Senere har Rochester med seg gjester hjem som blir værende noen uker. Jane blir fortvilet da det blir åpenbart at han har planer om å gifte seg med den vakre Blanche Ingram. I stedet frir han til Jane, hvorpå hun svarer ja. 

Dessverre inntreffer en hendelse på selve bryllupsdagen: Det kommer frem at Mr. Rochester allerede er gift, som heter Bertha. Ikke bare er hun i live, men hun bor på Thornfield! Innesperret som The Madwoman in the Attic. Rochester forteller henne om sin fortid og at han giftet seg med Bertha som ung mann, uten å vite at det var sinnssykdom i familien. Det var altså henne som startet brannen, og Grace Poole holder henne under kontroll. Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Jane bruker sine siste penger til transport, og blir nødt til å sove ute og tigge mat. Til slutt blir hun tatt inn av tre søsken på et gods. De heter Mary, Diana og St. John Rivers, og Jane blir fort venner med dem. St. John er prest og finner arbeid for Jane som lærer på en veldedighetsskole. En dag får Jane overraskende nyheter av St. John: han forteller at hennes onkel, John Eyre, er død og har testamentert henne en formue på 20 000 pund. Dette kunne han vite fordi det også var hans onkel, hvilket gjør at Jane og Rivers-søskene er slektninger og Jane bestemmer seg umiddelbart for å dele formuen likt med dem. 

St. John har besluttet å reise til India som misjonær og ønsker at Jane skal bli med som hans hustru, men Jane kan ikke gifte seg med ham siden hun ikke elsker ham. En natt hører hun Rochesters stemme som roper navnet hennes over heiene, og Jane reiser sporenstreks tilbake til Thornfield som er nedbrent. Mr. Rochester bor et annet sted sammen med to tjenere og det er her Jane finner ham, enarmet og blind etter å ha prøvd å redde Bertha fra brannen. Historien har en lykkelig slutt, slik kjærlighetsromaner skal.  

Denne språklige perlen av en bok anbefales på det varmeste! 

“A poet's mission is to make words do more work than they normally do, to make them work on more than one level.”

Jay-Z, Decoded

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Språk: Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag [jane eyre]

Charlotte Brontë ble født 21 april (1816), og i den anledning hadde jeg lyst til å se Jane Eyre på film. Jeg er nemlig ferdig med boken! Denne klassikeren er den mest filmatiserte noen sinne, og den versjonen jeg har valgt er en jeg har sett før: en miniserie fra 2006 som har fått hele 9 Emmy nominasjoner.

Jeg kan huske at denne serien er lagt tett opp til boken, og at den skapte en følelsesmessig reaksjon som gjorde det til en vakker og romantisk filmopplevelse. Dessverre får jeg ikke sett den i dag fordi jeg ikke fant den under handlerunden i går. Playcom var utsolgt - dvs, i datasystemet kunne de ikke se hvilken versjon de hadde hatt inne, men den kunne bestilles så det gjorde jeg. Men siden jeg ikke kan vite om det er den rette, kjøpte jeg den likegodt fra cd.on i morges. De har flere versjoner, og dessuten flere Austen-filmatiseringer, blant annet Northanger Abbey så jeg klikket på "kjøp" knappen til den i samme slengen. Jeg måtte skynde meg å logge ut før jeg klikket på flere "kjøp" knapper!

Jeg ble også inspirert av Anita som nettopp har sett den fra 2011, og som nå vil ha mer så her kommer utdrag fra boken, side 616 og 617:

En ny litterær (kvinne)kanon

Et supert initiativ fra Karen og Ellikken går ut på å bidra til listen over bøker skrevet av og om kvinner som alle menn burde lese, ved å foreslå tre bøker som på en eller annen måte kan bidra til å skape mer forståelse for kvinners liv, leven og utfordringer, eller rett og slett er så bra at de må leses av alle.

Årsaken til at dette kom i stand er Karens innlegg om "mannlige lesere og kvinnene de ikke leser" som er basert på en liste over "21 Books Written by and About Women That Every Man Should Read". Denne listen er et motsvar på GQ's (opprinnelig Gentlemen's Quarterly) liste "The New Canon: The 21 Books from the 21st Century Every Man Should Read” som inneholder kun tre bøker skrevet av kvinner.

Karen skriver at det er "en kjent sak at kvinner leser kvinner OG menn, mens menn leser mest menn. Hva har det å si for forståelsen av hverandres kjønn, og innsikten i andre mennesker? For empati og sympati?" og hevder at kvinner forstår menn bedre enn menn forstår kvinner. Derfor denne litterære kanonen som menn kan ta i bruk for bedre å forstå det andre kjønn.

Her er min liste:

1. Jane Eyre av Charlotte Brontë

Jane Eyre er ikke bare en kjærlighetshistorie, men også første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Romanen tar opp sosiale forhold i datidens samfunn, og ble møtt med hard kritikk da den kom ut. Det ble hevdet at Janes stolthet og mangel på ydmykhet var eksempel på de største kvinnelige synder.

2. Persepolis av Marjane Satrapi

Persepolis handler om Marjane Satrapis oppvekst i tiden etter den iranske revolusjonen som forandret Iran fra et autokratisk og vestlig orientert monarki til en islamsk teokratisk republikk. Det er både en politisk og en personlig historie. 

3. Alias Grace av Margaret Atwood

Grace blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver og hans hustru, og gitt psykologisk behandling på grunn av forbrytelsen og sin avvikende seksualitet som setter henne i kategorien "dårlig jente". Hun blir underlagt patriarkatet og de mannlige legene , og de påtvungne forventningene til kvinnerollen, men hun er ikke et passivt offer: hun bruker det hun kan for å forsvare seg.

Jane Eyre - en språklig perle

Part fairy tale, part Gothic horror, part love story, Jane Eyre is the archetypal account of an orphan's progress through a confusing and often cruel world.

Det er ikke bare historien som er bra i denne boken, men språket! Jeg har lyst å vise frem poesien i Brontës komplekse setningsoppbygning. Setningsleddene er så omstendelig og utførlig sammenflettet! Hendelser og måter å si ting på kunne vært sagt på en mye enklere måte, men som leser presenteres vi for intrikate tankerekker og ikke bare korte beskrivelser.

Advarsel (som jeg selvsagt skulle ha kommet med for lenge siden): Det blir jo en del spoilere i disse innleggene, så hvis du ikke ønsker å vite nøyaktig hva som skjer bør du nok unngå skriveriene mine om Jane Eyre.

Just sayin' :)

Etter at Jane forlot Thornfield og brukt sine siste penger til transport, blir hun nødt til å sove ute. Da hun våkner går hun til nærmeste landsby for å prøve å finne arbeid. Hun er sulten og tilbyr sitt lommetørkle av silke og hansker i en butikk i bytte mot mat, men det er lite hjelp å få. Senere får hun litt brød hos en bonde:

A little before dark I passed a farm-house, at the open door of which the farmer was sitting, eating his supper of bread and cheese. I stopped and said - "Will you give me a piece of bread? for I am very hungry." He cast on me a glance of surprise; but without answering, he cut a thick slice from his loaf, and gave it to me. I imagine he did not think I was a beggar, but only an eccentric sort of lady, who had taken a fancy to his brown loaf. As soon as I was out of sight of his house, I sat down and ate it.

I could not hope to get a lodging under a roof, and sought it in the wood I have before alluded to. But my night was wretched, my rest broken: the ground was damp, the air cold: besides, intruders passed near me more than once, and I had again and again to change my quarters; no sense of safety or tranquillity befriended me.

s. 467-468

Etter enda en natt ute, går hun for å finne arbeid - uten hell. Så hun vandrer avgårde mot heiene.

As the wet twilight deepened, I stopped in a solitary bridle-path, which I had been pursuing an hour or more.

"My strength is quite failing me," I said in a soliloquy. "I feel I cannot go much farther. Shall I be an outcast again this night? While the rain descends so, must I lay my head on the cold, drenched ground? I fear I cannot do otherwise: for who will receive me? But it will be very dreadful, with this feeling of hunger, faintness, chill, and this sense of desolation - this total prostration of hope. In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or believe, Mr. Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively. Oh, Providence! sustain me a little longer! Aid! - direct me!"

s. 468-469

Hun ser et lys og kommer til et hus utenfor landsbyen hvor hun blir stående utenfor en stund å betrakte beboerne før hun våger å banke på. Hushjelpen, Hannah, åpner, men Jane blir avvist som en simpel tigger med uærlige hensikter og sendt på dør. Akkurat da kommer husets herre, Mr St John Rivers, hjem og lurer på hva som er på ferde:

"Hush, Hannah! I have a word to say to the woman. You have done your duty in excluding, now let me do mine in admitting her. I was near, and listened to both you and her. I think this is a peculiar case - I must at least examine into it. Young woman, rise, and pass before me into the house."

s. 477-478

Jane blir tatt inn av Rivers-søsknene og kommer til hektene etter noen dager. Hun blir etterhvert kjent med de to søstrene Diana og Mary, og broren Mr Rivers. Fra en samtale en av de første dagene: 

I had now swallowed my tea. I was mightily refreshed by the beverage; as much so as a giant with wine: it gave new tone to my unstrung nerves, and enabled me to address this penetrating young judge steadily.

s. 492

Oppholdet ender med at Jane tar imot Mr Rivers' tilbud om å hjelpe til med å starte en skole, hvor hun også får et sted å bo. Jeg har nå kommet til side 544, og er svært spent på hvordan gjensynet med Mr. Rochester blir (jeg vet jo det kommer, jeg har sett én filmatisering allerede).

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
Språk: Engelsk
650 sider
Kjøpt

Undertrykkende feminisme?

I said my evening prayers

Jeg fortsetter med smålesingen av Jane Eyre, og befinner meg nå i kapittel 28. Snakk om bølgedaler! Mr Rochesters hemmelighet er blitt avslørt. Her kommer det sentrale gotiske element inn, for det er ingen spøkelser, men et høyst levende menneske: den gale kvinnen på loftet, og hun er gift med Mr Rochester.

Jeg kom over en artikkel på nrk.no om et aspekt ved 70-tallets feministiske litteraturkritikk, og feministiske forskere påpeker det undertrykkende i kvinners egne tekster. For eksempel i Jane Eyre, som forteller mye om kvinners liv på 1800-tallet.

Forskerne Sandra Gilbert og Susan Gubar skrev ga en ny tolkning i sin bok "The Madwoman in the Attic" (1979), hvor de vektlegger at boken også forteller en parallell historie. De skriver at det sinnet som Jane lærer seg å kontrollere overføres på en annen; den gale kvinnen på loftet. Dette er splittelsen i boken: dobbeltgjengermotivet kan leses som en undertekst hvor kvinnen tilpasser seg den mannlige normen ved å undertrykke og skjule de sidene ved seg selv som er "ukvinnelige". Disse sidene er jo der like fullt og kommer til uttrykk i en parallell, men nesten skjult historie. For Jane ender det lykkelig, men hun må altså først lære å mestre sinnet sitt.

Men akkurat nå finnes det ikke håp for Jane, hun vender seg til Gud og ber om at han forblir hos henne. Rochester forteller henne om sin fortid, men Jane innser at hun ikke kan leve med ham som hans elskerinne og pakker de få tingene hun har og drar fra Thornfield.

Hopeless of the future, I wished but this- that my Maker had that night thought good to require my soul of me while I slept; and that this weary frame, absolved by death from further conflict with fate, had now but to decay quietly, and mingle in peace with the soil of this wilderness.

s. 462

Smakebit på søndag [jane eyre]

Bildet er tatt fra Lille Lungegårdsvannet i Bergen. 

Husbonden og jeg var i går ettermiddag på vei til å se Anna Karenina på kino. 

En fantastisk filmopplevelse!

Sist jeg skrev om Jane Eyre var det fra kapittel 16, nå skal jeg begynne på 25. Overraskende at smålesing innimellom alt annet kan føre til fremdrift i en roman slik! Og det uten at jeg mister tråden. Denne månedens lesesirkelbok bød på vansker, det var rett og slett mye mer fristende å lese Jane Eyre i ledige stunder. Det vil si, jeg brukte morgenene før skole eller jobb til å lese Storm i juni. Andre stunder ble viet Jane Eyre. Uansett - jeg skulle startet ha på den neste boken i lesesirkelen, men den er ikke kommet ennå. Til postkassen altså :)

Men å! For en roman! Smakebiten er tatt ut fra en sammenheng hvor Jane svarer fornuftig, men samtidig emosjonelt på Mr Rochesters frieri. Det er med sine betraktninger om Miss Blanche Ingram som hans kone hun svarer, og med sine følelser som hun nekter å slippe fri.

"Do you think, because I am poor, obscure, plain, and little, I am soulless and heartless? You think wrong!"

s. 361

Etter en del snakk sier Jane at hans brud (Miss Ingram) står mellom dem, og han sier:

"My bride is here," he said, again drawing me to him, "because my equal is here, and my likeness. Jane, will you marry me?"

s. 363

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt

Smakebit på søndag [karakteren Jane]

Charlotte Brontë, 1854.

Biografien The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell (1810-1865) ble publisert i 1857, en betydningsfull studie av forfatteren bak Jane Eyre. Elizabeth Gaskell var nær venn av Charlotte Brontë og ble  invitert til å skrive om Brontës offisielle liv. For å gjøre det kontaktet hun de som hadde kjent Charlotte og reiste rundt i England og Belgia for å samle materiale. En hovedkilde var en stor samling brev, men også intervjuer og observasjoner la grunnlag for å skrive om Charlotte Brontës liv fra hennes isolerte barndom, gjennom forfatterskapet og til ekteskapet i en alder av 38 og hennes død under et år senere. Biografien ble gitt ut posthumt og kan leses i sin helhet her.

Jeg nevnte tidligere at Jane Eyre kan sees på som første steg i retning av realismen og viktoriatidens litteratur. Boken ble møtt med hard kritikk da den kom ut, spesielt på grunn av det mange mente at Jane ikke hadde de kvalitetene en kvinnelig heltinne burde ha.

Gaskell skriver at de tre søstrene Charlotte, Anne og Emily Brontë hadde pleide å snakke sammen om det de hadde skrevet og innimellom leste de for hverandre for å høre hva de andre mente om det. Charlotte fortalte Elizabeth Gaskell at disse bemerkningene sjelden hadde en influerende effekt når det gjaldt å forandre på arbeidet, og det var i en av disse anledningene Charlotte bestemte seg for å skrive en heltinne som var helt enkel og lite attraktiv.   

"She once told her sisters that they were wrong - even morally wrong - in making their heroines beautiful as a matter of course. They replied that it was impossible to make a heroine interesting on any other terms. Her answer was, 'I will prove to you that you are wrong; I will show you a heroine as plain and as small as myself, who shall be as interesting as any of yours.' Hence Jane Eyre, said she in telling the anecdote: 'but she is not myself, any further than that.' As the work went on, the interest deepened to the writer. When she came to 'Thornfield' she could not stop. Being short-sighted to excess, she wrote in little square paper-books, held close to her eyes, and (the first copy) in pencil. On she went, writing incessantly for three weeks; by which time she had carried her heroine away from Thornfield, and was herself in a fever which compelled her to pause."

Sitat fra en artikkel i The Daily News ("the death of Currer Bell")

Det kan være vanskelig for den moderne leser å se det nyskapende aspektet ved romanen fordi det er blitt så velkjent, men Charlotte Brontë lykkes med sin målsetting og skapte en trend med ordinære og alminnelige heltinner.

Den fornuftige Jane

I går hadde jeg seinvakt og begynte ikke før halv ti. Det gjorde at jeg fikk tid til overs og bestemte meg for å lese litt om hvordan det går med Jane. Noen sider lengre kom jeg og jeg liker Jane! Måten hun tolker og forklarer seg selv og andre på gjør det lett å identifisere seg med henne. 

For Jane betyr samtalene og stundene med Mr Rochester et innblikk i verden utenfor. Hans interesse for henne er intellektuelt stimulerende og hun føler seg smigret fordi han behandler henne som en jevnbyrdig. Hun har ellers vært vant til å bli sett på som en person av mindre betydning uten å kunne uttrykke sin mening, tanker og følelser. Mr Rochester synes det er noe enestående og merkelig ved hennes direkte tale, søkende øyne og knivskarpe svar. Jane på sin side opplever ham i godt humør, mindre streng og dyster og med et smil på leppene.  

En natt hun ikke får sove hører Jane en demonisk latter rett utenfor døren sin og går ut i gangen for å se etter. Der ser hun røyk fra Mr Rochesters rom som står i full brann. Hun vekker ham og får slukket flammene, og han takker henne for å ha reddet livet hans.

" I knew you would do me good in som way, at some time - I saw it in your eyes when I first beheld you: their expression and smile did not [...] strike delight to my very inmost heart so for nothing."

s. 219

Han vil at hun skal bli værende, men hun skynder seg tilbake til sitt eget rom. Etter brannen venter Jane på en anledning til å snakke med Mr Rochester, men Mrs Fairfax forteller at han har dratt i et selskap og ventelig vil bli borte en stund. Jane spør henne ut og får høre om den vakre og talentfulle Miss Blanche Ingram. 

Da hun er alene ransaker hun seg selv ("looking into my heart") og bestemmer seg for å være fornuftig: hun vet at en mann med hans posisjon og stand, overlegen på alle måter, ikke vil se på henne som en fremtidig ektefelle. Hun vil ikke oppmuntre til en slik kjærlighet, så hun setter seg ned og maler to portretter: ett av Miss Ingram med hennes skjønnhet og ett i svart-hvitt av seg selv uten retusjering. Disse skal hun ta frem og sammenligne hver gang hun tenker at Mr Rochester liker henne.

"Ere long, I had reason to congratulate myself on the course of wholesome discipline to which I had thus forced my feelings to submit. Thanks to it, I was able to meet subsequent occurrences with a decent calm, which, had they found me unprepared, I should probably have been unequal to maintain, even externally."

s. 233

Jane Eyre av Charlotte Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003
650 sider
Kjøpt hos Bokklubben.no

Jane møter Mr. Rochester

Litt videre i Jane Eyre har jeg kommet, til kapittel 16 på side 221 og Jane og Mr. Rochester begynner å bli godt kjent med hverandre. I alle fall har de glede av hverandres selskap og diskusjoner, og så langt handler det om hvordan forholdet mellom dem utvikler seg. Jane føler seg tiltrukket av ham, men han behandler henne med skiftende humør, noen ganger vennlig og andre ganger stikk motsatt. Likevel blir hun ikke fornærmet eller såret for hun innser at hun "had nothing to do with their alternation". 

Først etter noen måneder møter Jane Mr. Rochester. En ettermiddag i januar ber Mrs Faifax om at Adéle får fri fra undervisningen fordi hun er forkjølet, noe Jane godkjenner og sier seg villig til å spasere til byen for å poste et brev for Mrs Fairfax.

"It was three o'clock; the charm of the hour lay in its approaching dimness, in the low-gliding and pale-beaming sun. I was a mile from Thornfield, in a lane noted for wild roses in summer, for nuts and blackberries in autumn, and even now possessing a few coral treasures in hips and haws, but  whose best winter delight lay in its utter solitude and leafless repose. If a breath of air stirred, it made no sound here; for there was not a holly, not an evergreen to rustle, and the stripped hawthorn and the hazel bushes were as still as the white, worn stones which causewayed the middle of the path".

Underveis nyter hun naturens vakre vinterlandskap, og stanser for å skue utover Thornfield Hall. I kveldsroens hvisking og krusninger fra vannstrømningene som flyter forbi, høres plutselig lyden av tramping som umiddelbart bryter fortryllelsen av det myke og dempede. En uforskammet lyd! En hest kommer dundrende, og Jane tenker på hva Bessie, barnepleieren hos Mrs Reed, pleide fortelle om den svarte hunden Gytrash, "which, in the form of horse, mule or large dog, haunted solitary ways, and came upon belated travellers, as this horse was now coming upon me". Gytrash hadde derimot aldri en rytter, og på denne sitter en mann, hesten sklir og faller hvorpå et rop fanger Janes oppmerksomhet og hun går for å høre om han er såret og om hun kan gjøre noe.

Mannen banner og sverger, tydeligvis fordi foten er forstuet.
Innhyllet i en mørk ridekappe ser Jane et dystert ansikt med strenge, barske ansiktstrekk og et harmfullt og frustrert uttrykk. Hun blir ikke redd, men heller litt blyg; hadde han vært en tiltalende ung gentleman ville hun aldri våget å insistere på å hjelpe ham. Egenskaper som skjønnhet, kultiverthet, høflighet og sjarm, men om hun møtte disse egenskapene i mannlig form ville hun instinktivt visst at personen ikke nærte noen sympati for det som finnes i henne og følgelig ville hun unngått dem som man gjør med alt som er fiendtlig innstilt.

Hadde bare denne fremmede smilt og høflig avslått tilbudet om hjelp, ville hun gått videre uten å føle noen trang til å forsikre seg om at det gikk bra med ham, men den rynkede pannen, det skulende blikket og taktløsheten får Jane til å føle seg rolig og blir dermed værende når han vil at hun skal dra og sier til ham at hun ikke kan gå før hun vet at han er i stand til å stige opp på hesten. Han ser på henne for første gang og uten å gjøre seg til kjenne spør han henne ut og får vite at hun er guvernante på Thornfield. Deretter ber han henne om hjelp til å komme i salen og rir avgårde.

Like heath that, in the wilderness,

The wild wind whirls away.

(sitat fra et dikt av Thomas Moore, Fallen is Thy Throne; når det er kjærlighet luften, er den ukontrollerbar og blir en besettelse).

s. 170

Jane fortsetter til byen for å poste brevet og tenker ikke videre over episoden mer enn at det var en forandring i et ellers ensformig liv, men hun føler seg også oppkvikket

Jane Eyre av Charlotte Brontë

CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2003

650 sider

Kjøpt hos Bokklubben.no