Bare Alberte ~ Cora Sandel

Nå har jeg levd med Alberte så lenge at det føles rart å ikke skulle lese mer om henne. Men trilogien er avsluttet og Alberte fant til slutt veien hun lette etter. Og friheten. Når det gjelder disse bøkene er det viktig å være klar over at det finnes mange ulike versjoner, og min utgave er basert på førsteutgaven og inneholder rettelser og mye som ble sensurert bort. Under andre verdenskrig ble for eksempel flere sider med politisk innhold tatt ut av Bare Alberte, så skal du lese trilogien anbefaler jeg denne utgaven. Jeg har lest trilogien sammen med Hedda.

I Bare Alberte møter vi Alberte i Bretagne sammen med sønnen på fem år, Liesel, Pierre og Jeanne, samt datteren deres. Pierre, en anerkjent forfatter, er en av Siverts bekjentskaper, og Sivert selv er ventende etter å ha gjort suksess med sine malerier. Sammenlignet med Jeanne er Alberte håpløs med husmorting, gutten er tynn og svakelig og klærne hun syr henger totalt på skakke og "er ubehjelpelig i hele snittet". Pierre er den som oppmuntrer henne til å skrive, selv om hun gjemmer seg bak alt som må gjøres. "Er det kommet dit med Dem, at De må koke og sy, så kok og sy. Da er det altså intet å gjøre." Men hun griper anledningen og finner frem mappen med lappene, ser fiendtlig på dem.

Hvad skal hun gjøre med denne plutselige tretimers frihet? Frihet er noe hun står håndfallen med og ikke forstår sig på. Hun hadde masser engang. Den rant bort mellem fingrene på henne, mens hun drev omkring og beså sig i tilværelsen, var publikum. Da det omsider demret for henne, at nå hadde hun besett sig nok, nå øinet hun sammenheng, hadde et og annet å si om livet, tok livet henne i nakkeskinnet og slipper henne ikke igjen. Som for grundig å slå fast at for sent er for sent.

s. 412

Sivert "akter det for intet det hun gjør", og hun selv rår ikke med skrivingen som kun Liesel og Pierre støtter henne åpent i. Hva skal det hele være godt for? Det hun har er løst og fillet, uten begynnelse og ende. Men plutselig kan hun oppleve en klarhet og setter streker, retter, tilføyer. Hun tenker på at hun kanskje blir alene med gutten en gang og trenger en inntekt, og hun vet at det vil lysne, "det er som et puzzle, det varer lenge, før en ser hvad det skal bli". Lappene blir til sider og i bunker. Hun aner veien å gå, til å kunne skaffe seg et og annet, ha medbestemmelse i sitt liv. Selvstendighet. Forholdet til Sivert er anstrengt. Alberte føler stor takknemlighet ovenfor ham, for alt han har skaffet henne og gutten. Likevel, side om side med medfølelse og moderlighet, kjenner hun frykt og uvilje. Hun dras mot Pierre som inspirerer henne til å skrive. Tilbake i Paris henger det trykkende spørsmål over henne: Når gikk hun feil? Hvor gikk hun feil?

"Men sjeldent hender det, en lengter efter. Andre ting hender."

s. 498  

Hun forfølges av en nagende følelse av tid som går og av at noe helt annet skulle skje. Slik går dagene, men så møter hun igjen Pierre og sammen med ham opplever hun følelsen av å være fremme. Hun tenker på å forlate Sivert, men da får hun ikke ha gutten hos seg, så hun sier ja til å reise til Norge. Her klarer hun å samle sine skriverier til et manuskript, tar mot til seg og drar alene til Kristiania for å selge det. I visshet om at hun ikke blir den samme etter det, ikke skal tilbake.

Livet forandrer oss som mennesker, vi er ikke den samme som i ungdommen. Det viser også trilogien. Både Alberte og Sivert går gjennom en utvikling, likeså som de andre karakterene, som Pierre etter å ha vært i krigen og venninnen Liesel etter aborten. I lys av tiden bøkene ble skrevet i (Bare Alberte ble utgitt i 1939) vises konflikten mellom ønsker og det å fylle den tradisjonelle kvinnerollen, dette går som en rød tråd gjennom trilogien. Utviklingen mot voksen kvinne, mot selvstendighet og det å gjøre noe mer utover det kvinnerollen pålegger, sees i romanen ved Albertes trang til å finne sin vei. Men det kommer ikke av seg selv, en er nødt til å handle.

Bare Alberte av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

Alberte og friheten ~ Cora Sandel

Alberte og friheten (1931) er oppfølgeren til Alberte og Jakob som jeg leste i april 2014. Det gjorde også Hedda og vi bestemte oss for å lese de to andre bøkene sammen. Nå ble det lite lesing for min del og Hedda har skrevet om boken for lenge siden, men jeg kom da i mål til slutt.

I Alberte og friheten er Alberte i Paris i tiden før første verdenskrig, hvor hun har oppholdt seg i syv år. Fremdeles fryser hun. Fremdeles venter hun. På livet. Allerede helt i begynnelsen kommer det frem at økonomien er skral, og hun står modell for håpefulle malere. Ikke fordi hun vil, men fordi hun trenger pengene. Beskrivelser som "Vinden kommer i kast. Det er en av de dager i mars, da hvasst, varmt solskinn veksler med kolde vintergufs. Langs gaten, som er kantet med lave murer og haver bak murene, svaier nakne grener fortumlet mot skyer i drift og plutselige ultramarinblå himmeldyp." (s. 216) er med på å underbygge stemningen. Det er noe jeg synes Sandel gjør utrolig bra, å beskrive omgivelsene lik Albertes følelser.

Alberte ferdes i kunstnermiljøet, og venninnen, Liesel, kan ikke skjønne at hun står modell når hun tross alt kan andre ting. Som fransk og det å skrive. Alberte er ikke enig, og ser på når Liesel stiller opp sine lerreter for å mønstre sine verker som ikke en gang femfrancsmannen vil ha. Alberte er takknemlig for at de to kan le bort det meste. Men hun skriver når hun må, "i anfall av fortvilet pengenød og hensynsløs foretagsomhet", artikler om ditt og datt som får henne til å føle at hun "øver vold mot noget i sig og at det man skildrer er usant, fordi det er overfladisk og rent ytre". Innimellom skriver hun annerledes, små lapper som hun legger i kofferten, uten å se på dem igjen. Det kan ikke brukes til noe så Alberte ser på det som en form for lediggang. "Hun driver dank med virtuositet."

Andre mennesker har et mål og strever mot det, eller i det minste et arbeide. Deres liv er ikke som en dunkel sti, som slynger sig i mørket utenom dem og som de ikke kan komme sig over på.

s. 232

På mange måter sliter Alberte med de samme "negative instinktene" som forteller henne hva hun ikke vil. Nå er hun i alle fall fri fra det hun ikke ville, men hva skal hun gjøre videre? Hun kjenner seg ensom, og driver i gatene på kveldstid. Suger atmosfæren inn. Så skjer det at Liesel strålende betror henne at hun er sammen med bildehuggeren Eliel, og Alberte kjenner igjen den uklare angsten for livet, "for at det tross alt skal rinne som ubrukt bort mellom fingrene". For å unngå ensomheten bør en kvinne "ta nogen", en kjæreste eller ekteskap er redningen. Også Alberte har behov for ømhet, men hun vegrer seg. Ser hvordan andre kvinner har det i sine ekteskap, hvordan ømheten forsvinner etterhvert. Det mangler ikke på muligheter, men hun er unnvikende og drar seg bort. Når de andre reiser bort for sommeren, låner Alberte leiligheten til Eliel hvor hun alene sitter med sine tanker. Alphonsine, en bekjent, kommer av og til innom, hun som "henter frem svakheten i en, holder den op i lyset". Også Sivert Ness kommer innom, det antydes at han føler noe for Alberte, men hun er ikke videre begeistret for ham. Alphonsine advarer mot hans baktanker, noe Alberte ler av og sier det ikke er noen fare for at hun havner sammen med ham. Han er en landsmann, det er det hele.

Det går fjorten dager uten at hun snakker med et menneske, så kommer dansken Veigård hun tidligere har møtt innom og inviterer henne på en båttur. Det blir starten på et kjærlighetsforhold. Han prater og stiller henne spørsmål som får henne til å åpne seg, til å reflektere over tilværelsen. Men også nærgående spørsmål som hva hun gjør på i Paris. Han sier "de gaar her og ligesom jasker tilværelsen av. Ja, jasker den av. Hvad er det ogsaa for en maade at leve paa? De maler ikke, de skriver ikke, De gør ingen verdens ting. Er det ikke gaaet galt, saa kan det gøre det. Der er nogen, som gaar her saadan, bare gaar her, vil De bli en av dem?" Han graver i hennes ømmeste punkter, men hvordan forklare hva hun hadde tenkt? Hun ønsket å unnslippe, og unnslapp til Paris. Veigård forstår dette, men vil likevel at hun skal finne noe å gjøre på. Han definerer hennes frihetsbegrep og mener hun er dum som tror det er frihet og uavhengighet å leve slik hun gjør. "Du forsumper, gør du, gaar og ødelægges av mangel paa alt mulig, fra mad og luft og ordentlige klær til - - - til godhed og omsorg." Alberte samtykker, også når han sier de kan bo sammen, arbeide med hvert sitt, og han trenger såvisst ingen til å komme med kaker og kaffe. Likevel vegrer hun seg, hun ser for seg storvask og julesjau. Men hun møter ham igjen og igjen, med sin nye latter og bevegelser hun ikke visste om. Så blir han nødt til å reise hjem til Danmark og ønsker at hun skal bli med, han er bekymret for henne. Det vil hun ikke, og etter at han har reist venter hun på brev som aldri kommer. Hun innhentes av tilværelsen og er vergeløs mot den. Tenker på hans ord om forpliktelser hjemme som han ikke kan løpe fra. Også hun har sitt hun ikke kan løpe fra: noe som vanskelig lar seg sammenfatte i ord, som hun har kjempet og holdt ut for - "Den uklare forvissningen om, at det er her, hun tross alt skal søke og finne veien å gå. Sin vei."

Alberte-trilogien går overhodet ikke an å skumme, det er så mye som ligger i hvert enkelt avsnitt, enten det er beskrivelser både av hvordan Alberte har det eller omgivelsene som nevnt over. Alt er så fortettet av Albertes ønske om noe for seg selv. Når hun får høre at Liesel har fått antatt et bilde på høstsalongen begynner hun å tenke på hvordan hun egentlig har det. Hun ser henne sjeldent, vet bare at hun bor hos Eliel og det skal være hemmelig. Så flytter hun til et tarvelig hotell og Sivert er den eneste som kommer innom. Han holder alltid på med noe, litt traust og metodisk. Han synes det er litt rart at Liesels bilde står så godt plassert, mens Eliels skulptur er i en krok - det må være merkelig for ham. Han hadde egentlig ikke trodd at Liesel kunne gjøre såpass.

Alphonsine skjenner på henne, at hun bor slik alene på et lurvete sted. Og Alberte betror henne sin kjærlighetssorg. Hun ser på en måte sitt liv passere forbi, "Alle er to", mens hun er bare en. For første gang på lenge tenker hun at hun må ta seg sammen, at hun må gjøre noe, og kjenner en rasende motvilje mot å gå under. Tilværelsen ryster henne, hun har ingen penger og skylder overalt. Nedbrutt og syk finner Sivert henne. Han blir redningen og hun flytter inn hos ham. Mens han maler disker hun opp med gode måltider, men en dag kommer det henne for øret at Veigård er død og hun flykter til hotellet igjen. Her leser hun gjennom lappene i kofferten, "de overrasket henne, var som små biter liv, slengt om hverandre." Og hun tenker de kanskje kan bli til noe. En slags rød tråd. Sivert og hun "de er kommet til hverandre fra hver sin store ensomhet", og hun fornemmer at han nok ikke er den store kjærligheten, men hun er gravid og nekter å gjøre som Liesel å ta abort. For Liesel ble inngrepet noe gjennomgripende og hun forandres etterpå, spesielt fordi et barn ville ødelegge Eliels (og hennes) fremtid som kunstnere. Sivert vil Alberte skal ta abort, men hun fornemmer det lille ufødte barnets livslyst lik sin egen, og på et tidspunkt kjenner hun også glede over det lille livet som vokser i henne. Samtidig innser hun at hun ønsker å skrive, men blir usikker på hvorvidt det lar seg forene med å ha et barn, en familie.

Alberte og friheten handler om hvor vanskelig det er å forene det å være være fri, gjøre noe for seg selv og samtidig ha behovet for omsorg og kjærlighet. Spesielt kvinnerollen er i sentrum, for på den tiden var det ikke ensbetydende å være kvinne og å være selvstendig, og det var avgjort vanskelig å kombinere egen trang til frihet og forventninger til det å være kvinne. Alberte er fri fra mye av det hun lengtet etter hjemme i Norge, hun er fri fra det hun ikke vil. Men man må jo leve, og det betyr å ha penger nok. Det betyr også å være tro mot sine overbevisninger, og Alberte klarer ikke å finne ut hva hun skal satse på, hva som skal være motsatsen til kjærligheten. Man kan gjerne irritere seg over Alberte som går der og ikke gjør noe, men samtidig er det som fra Alberte og Jakob som viser hva hun ikke ønsker, og det kan sies at konflikten mellom kvinnerollen og det å være selvstendig går som en rød tråd. Fantastiske beskrivelser! Om jeg skal sammenligne med De grunnleggende bestanddeler ettersom det er en lignende bok jeg nylig leste, må jeg si det ligger et hav mellom dem. Også Alberte-trilogien kan sies å være samfunnskritisk, men Alberte går i seg selv der Michel og Bruno utelukkende anklager samfunnet. Selv tenker jeg at et systemisk perspektiv vil gi et bredere innblikk, også på hva Alberte går gjennom. Uansett må vi ta i betraktning tidsperiodene, skjønt jeg tenker mye av det samme er aktuelt også i dag. Til ettertanke.
 

Alberte og friheten av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt

Alberte - og et rom for meg selv

Puh! Ferdig med eksamener for dette semesteret! I dag hadde jeg min verste, nemlig muntlig som jeg aldri har hatt før. Alltid var det streik når det var klart for muntlig på videregående, så lite øving har jeg hatt på det feltet. I alle fall: nå er det klart for fortsettelse av Alberte, noe jeg virkelig har sett frem til! I morgen har jeg dagen fri og den skal brukes til å lese videre uten å måtte tenke på pensum og eksamener. Og - det er ganske utrolig å tenke på, men jeg har faktisk kun ett og ett halvt år igjen av utdannelsen! Jeg som tenkte det var skrekkelig lenge å gå fire år på høgskolen, og nå er det så kort tid igjen så jeg bevilger meg et glass hvitvin til lesingen og slapper maksimalt av i den forstand man kan slappe av med å lese om Alberte.

Kveldens lesing

En smakebit på søndag: Alberte og friheten

Denne måneden starter Hedda og jeg (endelig) på andre bok i Alberte-trilogien, Alberte og friheten av Cora Sandel. Første boken ble lest i 1001-lesesirkelen, og ga mersmak til lesing av de to oppfølgerne. I Alberte og friheten fra 1931 bygger Sandel på en tidsperiode og et miljø hun kjente selv: kunstnermiljøet i Paris i tiden like før første verdenskrig. Alberte lever i det internasjonale malermiljøet, men maler ikke selv. Hun skriver heller ikke, men samler notater og papirlapper i en koffert. Venninnen, Liesel er hele tiden tilstede i romanen som en søster, kunstnervenn, og et sted mellom Liesels og Albertes fiktive livserfaringer ligger antakelig forfatterens egne. Mot slutten av romanen blir Alberte gravid, mens Liesel har gjennomgått en dramatisk abort (fra Norsk biografisk leksikon).

For å friske opp kommer en smakebit fra første boken Alberte og Jakob slik den sluttet:

Gatebelysningen er forlængst slukket. Kirkeuret lyser alene, som en måne i mørket. Alberte står endda med næsen mot ruten. Nu samler hun de våte skjørtene om sig, skaker til av frost og går ind på sit værelse.

Snart er det atter en dag -

S. 207

Alberte og Jakob ~ Cora Sandel

Alberte og Jakob er mitt første møte med Cora Sandel, og da jeg leste at romanen fikk uvanlig stor oppmerksomhet til å være en debutroman i 1926 ble jeg svært nysgjerrig. Som nevnt lånte jeg tre forskjellige utgaver på biblioteket og i innledningen i den fra 1967 skriver Odd Solumsmoen at romanen ikke var "oppsiktsvekkende i formell henseende, ikke sensasjonell på det ytre plan, ikke 'dristig'. Hva kunne det være som fikk folk til å sperre øynene opp?" Jeg valgte å lese den fra 2003 fordi det i forordet påpekes at utgavene etter førsteutgaven er blitt endret ved hver ny utgivelse, og noen ganger drastisk. Denne er basert på førsteutgaven, ettersom jeg leste intenst forrige helg ble jeg ferdig med boken så fort at den gikk rett inn på "har lest" hos Bokelskere.

"Hvorfor angår Alberte og Jakob oss i dag som da den første gang kom [...]? Enda den altså ikke var 'nyskapende', men solid forankret i norsk fortellertradisjon." spør Solumsmoen, og svarer at "litt Alberte er det i oss alle" - hennes hverdag, hennes drømmer om å være seg selv, kunne bli noe annet enn det som er påkrevd av konvensjonene. "I den kalde, blåsende tilværelsen er hun aldri langt unna. Så underlig går det at den ensomme Alberte gjør en selv mindre ensom." Jeg tror han er inne på noe vesentlig, til tross for årene som skiller.

Romanen handler om Alberte og broren Jakob som vokser opp et embetsmannshjem i en nordnorsk by og starter med å beskrive en ny dag - som oftest er det tykt med snø "som avrunder, dæmper, nedstemmer alt, form, farve og lyd." Til dette våkner Alberte, god og varm - eneste tid på døgnet hun ikke fryser. "Varme er liv, kulde er død." Alberte tilber varmen, varmen gjør alt mulig, man blir et nytt menneske. Kontraster vises også i relasjonene mellom familiemedlemmene. For eksempel er Alberte mer skoleflink enn broren, men hun måtte slutte på skolen for å gi ham sjanse til en utdannelse. Nå går hun hjemme og hjelper moren i huset, men det er en rolle hun ikke trives med. I hjemmet har alle lært seg å sondere terrenget, "det er blitt et vel utviklet instinkt, en evne." Moren og faren har et anstrengt forhold, det samme kan sies om forholdet mellom Alberte og moren. Alberte - stillferdig, en skygge, rødmende, med en stivhet som ikke utelukkende er på grunn av kulden. Hun springer, går på ski, vandrer. "Å gå blir en tilflukt hvor hun kan hente nytt mot." Jakob er på sin side også tynget av krav, det handler om å bli noe, men han er på kant med samfunnet, full av opprør. Og de dekker og støtter hverandre.

Innimellom møtes de unge i byen til prat, noe som gir Alberte energi og mot. For eksempel er Beda hennes rake motsetning, hun er ikke redd for å si det som det er med "fæle ord" og et språk som "næsten er som landsfolkets". Hun møter unge menn og sjeneres ikke for å bli sett sammen med først den ene så den andre. Beda blir Albertes alter ego, og hun forsvarer henne når andre snakker nedlatende om henne. For Alberte blir det å vente. For det må jo skje noe snart!

Stuene er som et ishav og verden utenfor en hvit og grå hvirvel. Sneen står som røk fra takene, piskes op i skavler rundt hjørnene, martrer menneskenes ansikter og blinder deres syn. Den lægger sig tæt og hårdt på fremspring og kanter, stænger hver dag pånyt de vinduer, som med møie holdes frostfrie, fylder sprækker og fuger, står ind som en sky, når en dør åpnes. Sne i bislaget om morgenen, sne høit op på gatedøren, sne indi krave og op gjennom ærmene, når man er ute. Når blåsten av og til lægger sig, blir sneen ved at drysse og drysse fra den tykke himmel som fjær fra en uuttømmelig grå dyne.

s. 51

Med andre skjer ting. Venninnene blir forlovet, gifter seg, får barn. Noe Albertes mor gjerne hadde sett at også datteren gjorde. Men Alberte vet at hennes største og vesentlige mangel er at hun aldri kan bli noe som helst i retning av sin mor, hun er "blottet for selskapelige talenter og alle ytre egenskaper." Mens hun går og gjør ingenting og blir ingenting, venter hun på at noe må skje. Hun har vel som Jakob tendenser til opprør i seg, men hun venter, det er hennes kjønns lodd å gjøre som konvensjonene forventer. Likevel, hun tenker og funderer, hva vil hun? Det er ikke godt å si, men hun vet hva hun ikke vil, og hun vil bort.

Hun øiner noget åpnet, fritt og solbeskinnet. Og et mylder av mennesker. Som ikke er ens pårørende, ikke kan kræve en til regnskap for ens skabelon og tilbøieligheter. Hvem man skylder at være anderledes end man er.

s. 88

Etter all kulden og isen blir det faktisk varme og sommer til slutt. Faren hjelper Jakob slik at han får hyre på en båt, noe moren motsetter seg, men ikke kan gjøre noe med. Alberte og Jakob har et nært forhold, og når han reiser sier han at han vil hjelpe henne til å reise til Kristiania når han får lagt seg opp litt penger. Likevel, de pirker ikke unødvendig i ømtålelige saker. Men Alberte bekymrer seg for Jakobs fremtid som sjømann, og samtidig hvordan foreldrene vil ha det hvis hun også skulle reise. Et svik.

Som i blink ser hun sig selv, fri og frank, løst fra alt ondt, ute i verden. I det mindste i Kristiania, kanske andre steder, helst så langt borte som mulig. Hun er freidig og aktiv, som de er, som kommer hjem om somrene.

s. 115

Det er flere andre kontraster i romanen, som Albertes motstridende følelser for Cedolf. Det er forventet at hun skal gifte seg med en passende mann, og Cedolf vil være under hennes stand. Det blir til at hun unngår ham så godt hun kan. Sommeren er kort og høsten er over dem på et blunk, og det er tiden da alle reiser. Alberte øyner et håp; hvis hun kan begynne på gymnaset kan hun bli vitende og fri, bli noe. Faren sier nei, de har ikke råd og dessuten er det "de huslige netheter". Men Alberte holder ikke ut tanken på å bare gå der i huset.

Skimter hun ikke et endeløst, grått ocean, lyst og farvefattig som en sløret høstdag? Er det ikke i og bak alle ting - er det ikke de man glir ut i og blir ett med, når døden kommer?
  Døden?

s. 203

Hun klarer ikke å se for seg å skulle leve med uendelige grå og trykkende hverdager bak og foran seg, og bestemmer seg for å drukne seg i sjøen. Men nede i det iskalde vannet reiser det seg i henne en rasende motvilje, hun klorer seg til bryggeplankene og innser at hun har noe som er sitt eget: livet. Vel hjemme samler Alberte sammen de våte skjørtene og går til rommet sitt. "Leve allikevel, leve videre, så godt man kan." Historien viser at det finnes lys i mørket, men man er nødt til å gjøre noe selv og ikke bare sitte og vente. Å bruke energien på noe som gir mening. Derfor angår Alberte og Jakob oss også i dag. Alberte bestemmer seg for å gjøre noe med livet sitt, og selv om vi i dag har allverdens muligheter kan det også være hindringer som gjør at vi ikke kan være oss selv helt og fullt. Men drømmene fyller oss med mot, for de er oppnåelige, nettopp fordi noen gikk i bresjen for å gjøre det mulig. "Snart er det atter en dag." Jeg får så lyst til å slå armene rundt Alberte og si at du kan gjøre som du vil, fremtiden er din!

Alberte og Jakob av Cora Sandel
(Alberte-trilogien)
Gyldendal Norsk Forlag, 2002
De norske Bokklubbene AS, 2003, for denne utgaven
Norsk, bokmål
629 sider (hele trilogien)
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag (Alberte og Jakob)

Alberte og Jakob er første bok i en trilogi skrevet av Cora Sandel som jeg startet på her om dagen, og nå kommet til side 169 av 207 utelukkende fordi jeg satt (og tidvis lå) på sofaen noen timer i går og bare leste. Og drakk kaffe. Og pepsi max. Det var befriende herlig!

Sandheten om Alberte er, at hun bare vet, hvad hun ikke vil. Om hvad hun vil, har hun ingen anelse. Og det gir uro og sugen under brystet ikke at vite det. Hun går omkring som sin egen negativ, har denne skavank til alle de andre.

Bort herfra, ut i verden! Hinsides dette utviskes alle omrids. Hun øiner nogen åpent, fritt og solbeskinnet. Og et mylder av mennesker. som ikke er ens pårørende, ikke kan kræve en til regnskap for ens skabelon og tilbøieligheter. Hvem man ikke skylder at være anderledes end man er.

s. 88

Hehe, jeg må jo le! Da jeg snakket i telefonen i går satt jeg vendt mot bokhyllen og plutselig så jeg Alberte og Jakob stå der. Jeg kjøpte den nok på et loppemarked. Sånn kan det gå, men nå kan jeg i alle fall levere tilbake bibliotekets tre utgaver.

Hvem er Cora Sandel?

Til tross for halvleste bøker (knapt nok påbegynt vil jeg si) har jeg begynt på enda en; månedens 1001-bok. Da jeg skulle låne Alberte og Jakob på biblioteket hadde de flere ulike utgaver tilgjengelig, og med forord eller etterord skrevet av ulike personer. Den ene var en tekstkritisk utgave med forord og kommentarer av Nina M. Evensen fra 2003 som jeg syntes virket interessant og dermed lånte, men også den første utgaven fra 1926. Det er alltid spennende å lese den aller første utgaven av en bok, så den lånte jeg. Den tredje er fra 1967 og har en innledning av Odd Solumsmoen. Når jeg ser bort fra førsteutgaven (den har jo ingen kommentarer eller forord) ser jeg at begge de andre legger vekt på at Alberte og Jakob fikk uvanlig stor oppmerksomhet til å være en debutroman, og er senere blitt stående som et av hovedverkene i norsk litteratur. Solumsmoen skriver at bokhøsten 1926 ikke så "ut til å bli oppsiktsvekkende, før Alberte og Jakob kom." Romanen var skrevet av en debutant ingen visst hvem var, og den var ikke "oppsiktsvekkende i formell henseende, ikke sensasjonell på det ytre plan, ikke 'dristig'. Hva kunne det være som fikk folk til å sperre øynene opp?"

Den øverste er førsteutgaven fra 1926 (godt brukt), og den nederste fra 2003.

Høsten 1926 var preget av spørsmålet: Hvem er Cora Sandel?

Evensen sier boken ble "ansett som en forholdsvis tradisjonell fortelling med trekk fra utviklingromanen" og underveis har den blitt tatt til inntekt for kvinnesaken, men at man senere ble oppmerksom på trekkene som bryter med den realistiske romantradisjonen. "I nyere lesninger er det de modernistiske aspektene ved både tematikk og framstillingsform som vektlegges; den fragmenterte skildringen av Albertes indre utvikling og hennes opplevelse av omgivelsene ses som et forsøk på å forme språket og strukturere virkeligheten på en ny måte."  Dette var nok til at jeg avgjorde at førsteutgaven måtte det bli, da ville jeg få romanen i sin helhet.

Uoverensstemmelser mellom de senere utgavene og førsteutgaven

Dette skjedde i 1997, og Gyldendal bestemte seg for å utgi en utgave basert på førsteutgaven. Historien om Alberte er en trilogi og den er kommet i en rekke utgaver og opplag. Hver gang med endringer i tekstene, samtidig som feilene fra forrige utgave ikke ble rettet opp. Antall avvik økte og selv om dette ikke er et uvanlig fenomen, ser det ut til at Alberte-trilogien ble særlig sterkt rammet. Det er ikke bare snakk om stavefeil, men helt nye ord, som at "rått" er blitt til "rart", "fremtiden" til "friheten", "havtonen" til "halvtonen" og "formene" til "ormene". I 1941 ble fem avsnitt med politisk tekst fjernet fra Bare Alberte, noe som kan sies å være politisk motivert; de krasseste utsagnene om Tyskland og første verdenskrig ble fjernet, mens den øvrige teksten er beholdt. Slik kunne utgaven tilpasses de aktuelle forholdene. Det viktigste i dag er at den usensurerte versjonen er tilgjengelig, og at man er klar over at det finnes to versjoner av Bare Alberte.

Dette er fritt sitert fra Evensens forord, og da jeg leste at denne opprettede utgaven gjør trilogien tilgjengelig i sin helhet for første gang siden førsteutgavene ombestemte jeg meg utelukkende fordi ved å lese denne utgaven slapp jeg de doble a-ene.

Forøvrig

Cora Sandel er et pseudonym, for Sara Cecilia Margareta Gjørwel Fabricius (omtales som Sara Fabricius), født i 1880 i et typisk embetsmannsmiljø.