Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

Dei vaksnes løgnaktige liv ~ Elena Ferrante

Fint gjensyn med Ferrante! Fra før har jeg lest Svikne dagar og sett filmatiseringen av Mi briljante venninne (Napoli-kvartetten), begge ble godt likt. Dei vaksnes løgnaktige liv nådde derimot ikke helt opp, men god lesing var det uansett. For meg har det vært en lykksalig følelse å få lest mer. Siden september har jeg slitt med long covid, og det verste har vært kraftig hodepine og utmattelse. Ute av stand til å verken lese eller gjøre noe av det som hører med til hverdagen. Nå endelig kjenner jeg at det løsner, og jeg er optimistisk med tanke på å bli helt frisk!

Baksideteksten:

Ungjenta og einebarnet Giovanna får livet snudd på hovudet den dagen ho overhøyrer far sin, som ho elskar så høgt, seie at han synest ho er stygg. Denne vesle augneblinken er starten på den første av mange oppdagingar Giovanna gjer, som får grunnmuren i den trygge heimen til å smuldre. Foreldra er ikkje dei ho trur dei er, og ho lærer på den harde måten kva det vil seie å vere vaksen.

Elena Ferrante er ein av vår tids største forfattarar. Med Napoli-kvartetten gjekk ho tett på kvinners liv og vilkår i det 20. hundreåret og skildra vennskap på ein måte som manglar sidestykke i litteraturhistoria.

I «Dei vaksnes løgnaktige liv» er handlinga lagd til eit middelklassemiljø i Napoli i 1990-åra. Ferrante legg opp til eit stort og tett familiedrama om oppvekst, identitet og klasse, om seksualitet, utruskap og kunsten å balansere sanning og løgn.

Romanen åpner altså med at Giovanna en dag overhører faren si til moren at hun begynner å bli like stygg som sin søster. Før det var livet enkelt. En trygg barndom med foreldre som viste omsorg og øste av sine moderne overbevisninger. Men plutselig er det ikke slik lengre. Hun er tolv år og skoleresultatene er nedslående, sannsynligvis har det å gjøre med puberteten, men faren avfeier det og sammenligner henne med sin forhatte søster, Vittoria. For Giovanna er det et sjokk. Å være i denne berg- og dalbane- fasen av livet hvor den eneste trøsten er å vite at faren verdsetter absolutt alt ved henne, og så krasjer alt! Hun opplever at identiteten hennes omgjøres til en flokete smerte. Finnes det en tråd som kan nøstes opp til forsoning?

Giovanna gjennomgår en prosess hvor hun får voksenlivet kastet på seg, og må finne sin egen vei. Det blir en litt heseblesende lesing å følge henne mot en gryende voksen kvinne. Hvordan navigerer man i dette landskapet? Ferrante er kjent for å skrive fra et kvinneperspektiv og Dei vaksnes løgnaktige liv diskuterer en jentes oppvekst, men også voksnes kvinners vilkår i en brytningstid hvor kjønnsrollemønstrene ble utfordret og hvilke konsekvenser det får for individet. Det er herlig å lese, men også sårt, særlig det at man får høre at alle dører er åpne, men opplever at det ikke er tilfelle. Giovanna får erfare at det i den trygge tilværelsen skjuler seg mye og på leiting etter sin egen identitet og sin egen vei opplever hun et følelsesmessig kaos. Hvem har vel ikke vært der! Skjønt, det er mye å forholde seg til, både for Giovanna og for leseren. Som forfatteren selv sier; "jeg har mistanke om at et stykke ungdomstid alltid dukker opp i alle bøker, i alt man forteller om, nettopp fordi denne tiden er full av lyn og tordenvær, storm og forlis."  

Elena Ferrante skriver godt og medrivende, og det fungerer ypperlig på nynorsk. Det er mange tema i boken, men først og fremst handler den om overgangen mellom barn/voksen og det å bli sett for den man er. Det er en vanskelig balansegang som jeg synes Ferrante formidler på en utmerket måte, selv om karakteren Giovanni til tider uttrykker seg vel modent for alderen. Romanen er i lengste laget, litt for mye av det gode rett og slett. Jeg mistet konsentrasjonen mot midten av boken på grunn av gjentakelser og lange passasjer med grubling og tankekjør. Men alt i alt en bok som er verdt å lese, og det er jo gjerne slik livet er :) 

Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
Originaltittel: La vita bugiarda degli adulti, 2019
Oversatt av Kristin Sørsdal
Det Norske Samlaget, 2020
Norsk, nynorsk
400 sider
Innbundet, kjøpt

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Bjørnekvinnen ~ Karolina Ramqvist

 

En dag i desember var jeg innom biblioteket, og ble gående mellom reolene med skjønnlitteratur, uten noe konkret mål. Hånden gled over bokryggene, og stoppet ved en med hvitt omslag og enkel svart skrift. Tittelen Bjørnekvinnen tiltalte meg. Den ble med meg hjem, og lest i løpet av kort tid. 

Baksideteksten:

I 1542 reiser den unge, franske adelskvinnen Marguerite de la Rocque på en ekspedisjon til Nord-Amerika. Underveis oppstår en skandale, og som straff etterlater de henne på en øy. Hun overleverer de mest krevende forhold, og omsider vender hun tilbake til Frankrike.

I vår egen tid hører en forfatter den spektakulære historien hennes, og blir som besatt. Noe i adelskvinnens historie minner om forfatterens eget liv, og snart veves fortellingene deres sammen til en beretning om å skrive, om kvinners rolle i sin egen fortelling, om den forfatteren en gang var og hvem hun nå er blitt.

Karolina Ramqvist er en av de mest innflytelsesrike svenske forfattere og feminister i sin generasjon, og i Bjørnekvinnen skriver hun en altoppslukende metaroman om eksil, ensomhet og det å være kvinne.

Allerede i starten ble jeg nysgjerrig, da jeg-fortelleren (forfatter, kvinne) sier at det ikke finnes noen begynnelse eller slutt på denne historien. Og hva kan det faktisk slås fast som fakta om Marguerite? Svært lite, men bokens hovedperson graver og leter. Hun hørte fortellingen fra en venn for lenge siden, og siden har hun tenkt på henne konstant. Hvordan hun så ut, kledd i bjørneskinnene og istykkerslitt høyhalset kjole, eller naken med bloduttredelser, hva hun gjorde, hvordan hun overlevde. Men også hvordan hun gjorde seg klar til reisen, og rideturen til havnen, forholdene om bord på skipet og ilandsettelsen. Alle detaljene. Hovedkildene er Heptameron av dronning Margrete (Marguerite) av Navarra (1492–1549), og historier av François de Belleforest og André Thévet, samt Elizabeth Boyer som skrev mange bøker om historiske kvinner, blant annet Marguerite de la Rocque.

Skrivemåten er personlig og nær, sett fra jeg-fortellerens synsvinkel og leseren får hennes opplevelse av historien om Marguerite, hva hun finner ut og hvordan hun setter det inn i en sammenheng, men like mye er dette historien om henne selv. Det er det som er så spennende, og her har Karolina Ramqvist har virkelig skrevet en bok til ettertanke! Ikke minst handler det om skriving og fortellinger, og hvordan jeg-fortellerens historie flettes sammen med Marguerites, både i et historisk og et feministisk perspektiv. Det feministiske er ikke et høylytt rop, men kommer til uttrykk mer indirekte ved blant annet der jeg-fortelleren samtaler med og betrakter sin tenåringsdatter, hvor generasjonsforskjellene blir så tydelige etter hvert som hun forsker i historien fra 1500-tallet. Men også der Ramqvist spinner en rød tråd mellom alt dette og jeg-fortellerens liv, tanker og opplevelser. 

[...] Ved siden av meg på setet lå en pocketbok jeg skulle lese på flyet, det var et essay av en amerikansk journalist som hadde bekymret datteren min på grunn av sin tittel: Derfor er jeg ikke feminist. Et feministisk manifest (...)

Diskusjonene våre hadde i flere år handlet om identitet og identitetspolitikk i forskjellige former, og jeg hadde likt å få innblikk i tankene hennes og også gledet meg over hvordan teorier som jeg selv hadde interessert meg for mange år tidligere, da de ble ansett for å være verdensfjerne og irrelevante, nå synes å ha "sivet ut" på akkurat den måten man den gangen sa at de aldri kom til å gjøre.

s. 61

Det er mesterlig gjort, og jeg tror jeg har funnet en ny favorittforfatter. 

Ønsker alle leseglade et strålende 2022 :)

Bjørnekvinnen av Karolina Ramqvist

Originaltittel: Björnkvinnan, 2019
Gyldendal, 2020

Oversatt av Andreas Eilert Østby
Norsk
336 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del II

Så er hele den tykke boken lest og innlegg nummer to klart. Boken har jeg lest sammen med Hedda, og vi har begge storkost oss med den. I det første innlegget om boken skrev jeg at dette var et fantastisk verk, da hadde jeg bare lest omtrent en tredjedel. Hva skal jeg si om det resterende! Wow er rett og slett ikke nok. Bok II har fått tittelen Levd erfaring, og er om mulig enda mer ambisiøs enn første del, for "Hvordan lærer kvinnen om sin tilstand, hvordan føler hun den, i hvilket univers er hun lukket inne, hvordan kan hun bryte ut, [...]. Først med en slik tilnærming kan vi forstå hvilke problemer kvinnene stilles overfor når de forsøker å skape seg en ny fremtid, etter å ha arvet en tung fortid."

Simone de Beauvoir fremlegger to hovedtanker: 1) man fødes ikke som kvinne, man blir det; og 2) oppdragelsen påtvinger kvinnene "kvinnelighet", den får dem til å oppfatte seg selv som Den andre i forhold til menn.

For å bruke Beauvoir sin terminologi så har vi sett at det handler om å kunne realisere seg selv som menneske. Det er kvinnens biologiske skjebne som historisk sett har plassert henne som Den andre, men ettersom menneskene ikke utelukkende søker å bestå som art, men å nå ut over seg selv, er det altså ingen grunn til at ikke kvinnen i likhet med mannen skal kunne transcendere. Når dette oppnås, kan hun bli den hun er; et fritt og autonomt vesen. 

Det er altså samfunnet som former det som kalles kvinnelig. Beauvoir argumenterer for at den kvinnelige passiviteten blir utviklet fra fødselen, og at dette på ingen måte er en biologisk kjensgjerning slik det er hevdet, men at det er en skjebne som blir pålagt henne av oppdragerne og samfunnet. Hun viser hvordan gutter tidlig blir befridd fra småbarnsalderens narsissisme, mens jentene blir bekreftet av den ved å gjøre seg til objekt. Gutten blir oppmuntret til å skaffe seg en egen posisjon, han tar fatt på ting, han er oppfinnsom, våger og handler. Jenten opplever en konflikt mellom sin selvstendige eksistens og det at hun er Den andre; hun lærer at for å behage må hun anstrenge seg, hun må gjøre seg til objekt og dermed oppgi sin selvstendighet.

Kvinnesaken har gjort mye for å endre dette, sier Beauvoir, men oppdragelsen av gutter og jenter var i 1949 fremdeles ulik, og hun påpeker hvordan synet på kvinnens rolle som Den andre opprettholdes gjennom sosialiseringsprosessen. Hun henviser til spørreundersøkelser som viser at de fleste foreldre ønsker seg sønner fremfor døtre, de snakker og behandler dem forskjellig. Dette er fremdeles aktuelt, for eksempel viser studier at barnehageansatte i dag behandler gutter og jenter forskjellig. Jentene får tilbakemeldinger på klær og utseende, som at de er søte, yndige og fine, mens guttene får kommentarer på fysiske egenskaper, som at de er tøffe, sterke og kule. 

Det annet kjønn er et komplekst verk hvor Beauvoir virkelig dykker dypt ned i hva som gjør at kvinnen har blitt Den andre, hvorfor forskjellene er der og hva vi kan gjøre med det. Det er bare å applaudere, og det meste er fremdeles aktuelt! Hun går grundig gjennom forskjellene for å bygge sine argumenter, det er så spennende! Dilemmaet for kvinnen er at hun oppfatter seg selv som vesentlig, og dermed blir det vanskelig for henne å bli uvesentlig slik det kreves. Simone de Beauvoir skriver om at kvinnen er et eksisterende vesen som blir bedt om å gjøre seg til objekt, og på den måten viderefører sosialiseringen til omgivelsene og til sine egne barn. Det hele er et bedrag og en løgn. Det er mye kvinnen bebreides for, men det er et uttrykk for hennes situasjon.

Sett fra et et biologisk, sosialt og psykologisk synspunkt er situasjonen ganske så forskjellig for menn og kvinner, og Beauvoir viser hvordan asymmetrien skaper problemer så lenge det er kamp mellom dem. Det som skal til er gjensidighet. Er det virkelig slik ennå? Hun analyserer ekteskapet, fordi det fremstår som radikalt forskjellig for mannen og kvinnen, og det er den skjebnen samfunnet tradisjonelt tilbyr kvinnen. Det tradisjonelle ekteskapet oppfordrer ikke kvinnen til å transcenderes sammen med mannen; det holder henne innelukket i immanensen. Men intet eksisterende vesen gir noen gang avkall på sin transcendens, selv når den fornektes hardnakket. 

Hun snakker om husarbeidet, hvor kvinnen virkeliggjorde seg som virksomhet, men det er en virksomhet som holder henne i immanensen, det er et ensomt og kjedelig arbeid, og det opptar tankene. Selv om vi i dag har hatt store fremskritt i likestillingen, er det fremdeles kvinnene som gjør mest husarbeid, og dessuten viser det seg at likestilling øker skilsmisserisiko. Allerede den gangen var den tradisjonelle formen for ekteskap i ferd med å forandres, men ifølge Beauvoir er det en illusjon så lenge mannen beholder det økonomiske ansvaret. Fordi begge kjønn undertrykkes i denne situasjonen, er det av felles interesse å forandre den. Likevel, fremdeles er det slik at kvinner leter etter eldre menn som kan trygge dem økonomisk, og menn vil ha yngre kvinner med et attraktivt, feminint utseende - verdier som ikke har forandret seg på 30 år, og forklares med evolusjonsteorien. 

Sikrere og praktiske prevensjonsmidler har vært til stor hjelp i kvinnens seksuelle frigjøring, men her er det hykleri ute å går. Beauvoir langer kraftig ut mot argumentene som benyttes mot å legalisere abort, hun mener de er absurde. Jeg må skyte inn at Torborg Nedreaas skrev om abort i 1947, og abortspørsmålet er stadig oppe til diskusjon. Flere amerikanske delstater har vedtatt mer restriktive abortlover den siste tiden, og Polen har innført forbud. Med tanke på at kvinner tvinges til å foreta farlige og ulovlige inngrep, er faktisk Nedreaas sin roman fortsatt aktuell i det at den minner oss på viktigheten av å kunne bestemme over egen kropp. "Det er bemerkelsesverdig at Kirken tillater drap på ferdiglagde mennesker når det passer, når det gjelder krig eller dødsdom, mens den påberoper seg en kompromissløs humanisme når det gjelder fosteret." 

Simone de Beauvoir skriver utførlig om rollen som mor og kvinne, det å skulle kombinere dette, om klær og kropp, og at påkledningen er ikke bare pynt; men et uttrykk for kvinnens sosiale situasjon i det at hun er et objekt. Det er et slaveri, det er dyrt, det tar tid og er en kamp mot tiden. Hun sier at kvinnen gjerne anklages for å velte seg i immanensen, men hennes atferd er ikke er diktert av hennes hormoner eller ligger forutbestemt i deler av hjernen, de er baksiden av hennes situasjon. Ut fra dette perspektivet får hun oss til å forstå det "evig kvinnelige" i alle dets økonomiske, sosiale og historiske betingelser. Manglene er et uttrykk for at horisonten er stengt for dem, men intet eksisterende vesen kan være tilfreds med en uvesentlig rolle. Det er jo et paradoks at kvinnen stenges inne i huset, og så er man forbauset over at hun har en begrenset horisont. Hun vingeklippes, og så klages det over at hun ikke kan fly. 

Men, det er ikke slik at kvinnen ikke protesterer! Selv om hun stort sett anerkjenner mennenes overlegenhet, godtar deres autoritet og dyrker deres idoler, protesterer hun rent generelt på deres herredømme; derav kommer den famøse "motsigelseslysten" som hun så ofte blir bebreidet for; fordi hun ikke har noe selvstendig område, kan hun ikke sette positive sannheter og verdier opp mot dem som mennene hevder, hun kan bare fornekte dem. Hun sperres inne i et dilemma, det hele blir en komedie, der mannen ønsker at kvinnen skal være Den andre, men siden de lurer hverandre, og kvinnen er ute av stand til å bygge opp et "mot-univers" som kan utfordre mennene. Hun forblir mannens vasall. 

Så - hele kvinnens "karakter", hennes overbevisninger, verdier, visdom, moral, smak og adferd kan forklares gjennom hennes situasjon. Hun nektes transcendens, og har derfor ikke adgang til de edleste menneskelig holdninger som heltemot, opprørskhet, upartiskhet, oppfinnsomhet og skaperkraft. Beauvoir er opptatt av frihet, og mener at kvinnene ikke har noen annen utvei enn å arbeide for sin frigjøring, for selv om ethvert individ har fullstendig frihet er det abstrakt, og kan bare ta den inn over seg ved å gjøre opprør. Denne frigjøringen kan bare være kollektiv, og den krever fremfor alt økonomisk selvstendighet. Men det er skremmende å ta styringen i sitt eget liv, dermed virker uavhengigheten lite tiltrekkende. Den ytterste seier er frihet, og for å vinne denne må kjønnene komme til en gjensidighet, de må bli likestilt på alle områder. 

Simone de Beauvoir ble selv anklaget for å være ukvinnelig, og ble sett på som Sartres vedheng, hans disippel og elskerinne. I 1948 ble hun omtalt som hans sekretær i det skjønnlitterære tidsskriftet Vinduet. Men, jeg støtter det Toril Moi sier om at Beauvoir er mer relevant enn noensinne, "hun skriver om kroppen som en konkret situasjon, om kvinner og frihet, om kampen for enhvers rett til å utfolde seg seksuelt på sine egne premisser, og hun viser hvordan sexistisk logikk fungerer." Fremfor alt skriver hun om bakgrunnen for at kvinnen er Den andre, og selv om det har skjedd mye siden 1949, er det likevel mange som hevder at forskjellene er biologiske. Og for en formidabel tenker! Dette har vært utrolig interessant lesing, og jeg ser frem til å lese romanene hennes! 

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Å lese Lolita i Teheran ~ Azar Nafisi

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon har stått lenge i bokhyllen min, og i en pustepause mellom andre bøker, hentet jeg den frem fordi jeg ved en tilfeldighet hadde lest noe om den. Jeg kan ikke huske hvor, men tittelen og en liten notis dukket opp et sted og jeg ble nysgjerrig på den siden den handler om litteratur.

Boken åpner med at Nafisi forteller om høsten 1995 da hun startet en studiegruppe hjemme hos seg med syv av sine beste og mest engasjerte studenter. Alle er kvinner, for det var for risikabelt med en blandingsklasse. Boken er i fire deler; Lolita i Teheran, Gatsby, James og Austen. Første del forklarer tittelen, og her må jeg si at jeg lærte noe nytt. Lolita er en bok på 1001-listen, og når man vet hva den handler om er det ikke gitt at man har lyst til å lese den. Den er skrevet av den russiske forfatteren Vladimir Nabokov og ble utgitt i 1955. I rommet hjemme hos Nafisi kan kvinnene kaste av seg kappe og sjal, uniformen, og bare være seg selv. Nafisi selv hadde sverget på å aldri ta på seg sjal, men måtte til slutt underkaste seg loven hun som alle andre. Likevel gjorde de opprør; neglelakk under hanskene, Reebok joggesko, jeans og fargeglade t-skjorter under kappen. Og diskusjonene! De ville blitt rapportert om noen visste.

Det er som sagt litteratur det dreier seg om, men vel så mye om livet i Iran etter revolusjonen i 1979 og fram til midten av 90-tallet. Og Lolita? For Nafisi er det dette litterære verket som svarer mest til livet under Irans Islamske Republikk. Diskusjonene og analysen av romanen er utrolig interessante, og det gir mening at det er en viktig bok.

For meg er litteraturen et magisk rom hvor politikk, nasjonalitet og språk ikke står i veien for noe. Litteratur er det som binder oss sammen. Den transcenderer alle kulturelle grenser av den enkle grunn at den gjør oss menneskelige.

Azar Nafisi

Nafisi skriver at hun er akademisk anlagt og derfor har vansker med å omforme sine erfaringer uten å dosere. Ja, det blir litt belæring innimellom, noen ganger som om det er en fagbok hun skriver, men det er helt i orden. Hun måtte kanskje ha skrevet en roman, og lagt sine doseringer i munnen på karakterene ellers. Uansett synes jeg det er interessant og engasjerende, og det er en handlingsmettet bok. Forfatteren hopper mye frem og tilbake i tid, noe som kan være forvirrende fordi det ikke alltid er klart hvilken periode hun snakker om. Men det kommer frem etterhvert i teksten, så det er bare å henge med. Sprangene mellom romanene de leser og egne liv er mange, for eksempel sammenlignes Invitasjon til halshugging med det totalitære regimes vilkårligheter. Slik flettes romanene de leser sammen med situasjonen i landet og sammen med livene deres.

Den store Gatsby er en annen bok som har fremtredende plass. Hun mener at verdiene i romanen var motsatte av det revolusjonen i Iran bygget på, og at det ironisk nok var disse som skulle triumfere. Det handler om drømmer, som Fitzgerald og andre skriver om på ulike måter, og som folket ønsker å realisere i en revolusjon. Som Mike Gold skriver; "Det gamle må dø..." og "La oss kaste alt det vi er, ned i revolusjonens heksegryte. For opp av vår død skal herlighet og ære stige." Setninger som kunne stått i en hvilken som helst avis i Iran. Men "det skulle vise seg at ved å bruke islam som middel til undertrykkelse, skadet den islamske revolusjonen islam mer enn noen fremmed makt noensinne kunne gjort."

Noen av studentene er så imot Gatsby at Nafisi lar seg provosere til å sette den på tiltalebenken, og lesingen av denne rettsaken er underholdende, men mest av alt virkningsfull med tanke på det som kommer ut av den. Staten hadde uansett stilt romaner for retten før, og mange ble bannlyst. Hva er moral i en roman? Skal romaner leses bokstavelig? Nafisi sier at man ikke leser Gatsby for å finne ut om utroskap er bra eller dårlig, men "for å lære noe om hvor kompliserte temaer som utroskap, trofasthet og ekteskap er. En stor roman skjerper våre sanser og vår sensibilitet for hvor sammensatt livet og individet er." Til felles med Fitzgerald, hadde de i Iran drømmen. Det ble en besettelse som overmannet virkeligheten. "Denne grusomme, vakre drømmen, umulig å sette ut i livet, skulle rettferdiggjøre og gi tilgivelse for all mulig vold." Deres deres skjebne var begynt å ligne Gatbys, som ønsket å oppfylle sin drøm gjennom å gjenta fortiden, og til slutt oppdaget han at fortiden var død, nåtiden humbug, og at det ikke fantes noen framtid. "Var det ikke det samme som med vår revolusjon, som hadde kommet i vår kollektive fortids navn og ødelagt livet vårt til fordel for en drøm?" Da ayatolla Khomeini døde i 1989 ble det tydelig hvilken bevisst myteskaper han hadde vært. Han hadde omskapt seg selv til en myte, og "som alle store myteskapere hadde han forsøkt å gjøre drømmen sin til virkelighet, og til slutt hadde han, som Humbert [Lolita], klart å ødelegge både virkeligheten og drømmen." Slik bruker Nafisi litteraturen for å belyse det som skjer; "i tillegg til forbrytelsene, som mordene og torturen, ble vi nå stilt overfor denne siste nedverdigelsen - mordet på våre drømmer. Men han hadde gjort det med vårt fulle samtykke. Vi hadde vært totalt ettergivende, vi hadde medvirket." De hadde støttet revolusjonen for å få flere rettigheter, ikke færre. Muligheter og frihet var noe alle ønsket, men så ble det alt annet enn det.

Henry James er en annen forfatter som blir omtalt, spesielt Daisy Miller. Jeg synes det er interessant å lese betraktningene om romaners karakterer og deres dypere betydninger. Blant annet om hvordan Daisy og Catherine (Washington Square) trosser konvensjonene, slik som også Elizabeth Bennet, Catherine Earnshaw og Jane Eyre nektet å føye seg. Nafisi bruker forfatterskapet til James til å illustrere dette på en god måte.

Og Jane Austen! Spesielt gir lesingen av Stolthet og fordom paralleller til deres egne personlige liv. De diskuterer kjærlighet, følelser, ekteskap og sex. Som en av studentene sier; "Det er en allment anerkjent sannhet at en muslimsk mann, uansett formue, nødvendigvis trenger en ni år gammel jomfrubrud." Han trenger også flere koner, og en løsning er midlertidige ekteskap. Erfaringene og tankene kvinnene i studiesirkelen deler gir meg assosiasjoner til Dødevaskeren, hvor Sara Omar retter hard kritikk mot kvinnefiendtlige tolkninger av islam. Det ble jo mye debatt rundt dette og rundt Omar som person etter at den ble utgitt i 2017. Men også Embroideries og Persepolis viser hvordan regimet undertrykker kvinnene. Der Austen snakket om individuell frihet, hvordan skulle de, som befant seg i slutten av et annet århundre, gjøre det samme? Nafisi argumenterer for at det i Austens romaner er rom for motsetninger, og for selvrefleksjon og selvkritikk, noe som skaper forandring. Ikke rart at Austen ble betraktet som farlig, når vi tenker på demokratiets kjerne: Retten til å velge!

Mellom disse ideologiske konfliktene, undertrykkelsen og utrenskningen, arrestasjoner og henrettelser, blir også kvinnenes liv og historier varmt beskrevet. Det er forferdelig å lese om hva kvinnene (og menn) kunne bli utsatt for av moralskvadronene og av regimet forøvrig. Mange begynte å snakke om å reise fra Iran. Kvinnene manglet ingenting hva intelligens og intellekt angår, men de manglet frihet. En av studentene stiller spørsmål om hvem som skal hjelpe til med å gjøre landet til noe hvis alle reiser. I 1997 reiste Nafisi med sin ektemann og to barn til USA, men sier at "Jeg forlot Iran, men Iran forlot ikke meg."

Jeg har begynt å tro at et virkelig demokrati ikke kan eksistere uten frihet til å drømme og frihet til å bruke diktverk uten restriksjoner. For å få et fullstendig liv, må man ha muligheten til offentlig å skape og gi uttrykk for private ord, drømmer, tanker og ønsker, til hele tiden å ha tilgang til dialog mellom den offentlige og den private verden. Hvordan kan vi ellers vite at vi har eksistert, følt, begjært, hatet, fryktet?

Jeg tenker dette sitatet sier noe om hovedessensen i boken, og grunnlaget for det glødende engasjementet for litteratur og i særlig grad de nevnte bøker. Nafisi har senere også skrevet en bok om sin egen oppvekst og Irans historie som hun har kalt Det jeg aldri snakket om, og The Republic of Imagination: America in Three Books; om viktigheten av litteratur i et demokratisk samfunn.

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon av Azar Nafisi
Originaltittel: Reading Lolita in Tehran. A memoir in books (2003)
Oversatt av Hilde Sophie Plau
Humanist forlag, 2007
Norsk, bokmål
401 sider
Pocket, gave

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?

Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.

Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.

s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipedia, denne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.

Skjebne, historie og myter

Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.

s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.

- Pythagoras

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist ~ Marta Breen

Dette var en perfekt bok å lese i mars, og en perfekt håndbok å ha på skrivebordet, stuebordet eller i bokhyllen! Marta Breen har tidlige skrevet flere bøker som er supre å ha, for eksempel Kvinner i kamp: 150 år med frihet, likhet, søsterskap og 60 damer du skulle ha møtt: norsk kvinnehistorie for deg som har det travelt, skrevet sammen med Jenny Jordahl. Førstnevnte utgitt på selve kvinnedagen for to år siden. Breen ble kjent da hun i 2006 skrev boken «Piker, vin og sang», der hun setter fokus på en del kvinnelige artister og musikkgrupper opp gjennom historien. Hun ville rette på skjevheten der det har etter hennes mening vært for lite fokus på jenter og jentegrupper i media opp gjennom historien.

I Hvordan bli (en skandinavisk) feminist har Marta Breen samlet trådene fra tidligere publikasjoner, oppsummert i tyve punkter. Hun tar for seg en del myter og misforståelser rundt den feministiske bevegelsen og gir en innføring i hva som kjennetegner "den fjerde feministiske bølgen", som hun mener vi er midt oppe i akkurat nå. Hun håper å gi både ferske og mer erfarne feminister håndfaste råd om hvordan man selv kan bidra på veien mot et postpatriarkalsk samfunn.

Har feminismen gått for langt?

Årets kvinnedagsmarkering var preget av usikkerhet rundt korona, men det det var stort oppmøte på Torgalmenningen og jeg var også der i regnet. Leder for Bergen Rødt, Sofie Marhaug, holdt den første appellen og snakket om at den internasjonale kvinnedagen handler om solidaritet, og at en streng og urettferdig innvandringspolitikk rammer kvinner. Hun kom med flere eksempler. Leder for AUF Vestland, Leonora Hjelle, tok opp abortsaken i sin appell, og Kadra Yusuf hold et innlegg om trakassering fra sinte menn på grunn av sine uttalelser, og mente at samfunnet må gjøre mer for å unngå at menn blir tapere; "Jeg er ikke fri før min søster er fri. Og hvis hun skal være fri, må også min bror være fri." Parolene viser at det fremdeles er en vei å gå når det gjelder likestilling; "Ja til heltid og faste stillinger!", "Lik lønn for likt arbeid!" Vi hører ofte, spesielt når det nærmer seg kvinnedagen, at feminismen har gått for langt, at vi har likestilling og ergo trenger vi ikke noen kvinnedag.

Likestilling er målet. Feminisme er veien.

Breens opplevelse etter å ha reist rundt både i Norge og andre land for å holde foredrag og snakke om feminisme, er at det er mye usikkerhet knyttet til begrepet, og at det her i Norge er stor kunnskapsløshet rundt det skandinaviske likestillingsprosjektet. "Folk vet generelt nokså lite om hvilke kamper som er blitt utkjempet og hvorfor, om hvem som har stått på barrikadene og ikke minst: Hvilke kamper som gjenstår." Dette mener jeg denne lille boken bidrar til å rette opp i.

Jeg har hørt mange si at de er for likestilling, men at de for alle del ikke er en feminist. Breen tar til orde for at feminisme ikke handler om en kjønnskamp, slik mange feilaktig tror, men at alle vinner på et mer likestilt samfunn. Det handler om frihet for begge kjønn. Definisjonen på feminisme i Store norske leksikon viser akkurat det; "Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn." Grunnen til parentesen i bokens tittel er at vi i Norden har oppnådd mange rettigheter og muligheter som kvinner i mange andre land bare kan drømme om, og derfor har vi "ansvar for å kjenne våre formødres historie, for å videreføre deres mange kamper - og samtidig støtte alle dem som nå seiler i motvind." Det er mye står på spill, og viser til utviklingen hvor autoritære ledere har tatt makten i flere land (for eksempel Ungarn, Polen, Tyrkia, USA, Brasil). Her er både ytringsfrihet og menneskerettigheter truet, og det synes som om de helst vil skru tiden tilbake til da "kvinner var kvinner og menn var menn." Gamle seiere er tydeligvis ikke hugget i stein! 

Feminismens historie omtales ofte i bølgemetaforer, og Marta Breen sier det er stor enighet om at vi befinner oss midt i en slik bølge. Skjønt, noen mener at det hadde vært bedre hvis feminismen gikk fremover istedenfor. Uansett, Breen nevner de tre foregående: Den organiserte feminismen som begynte med stemmerettsaksaktivistene rundt det forrige århundret, kvinnebevegelsen i 1970-årene og feminismens inntog i akademia i 1990-årene. Historien viser at det går an å forandre tingenes tilstand, men da må vi være radikale, åpne og nysgjerrige. Virginia Woolf påpekte allerede i 1929 at "historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen." 

Marta Breen har en del oppfordringer til oss i boken, men poengterer at en feminist ikke skal kunne alt om emnet. Det er ikke slik at fordi vi kaller oss feminist kan svare på alt, og derfor er denne boken veldig grei å ha som oppslagsverk. Breen nevner aktuelle bevegelser og kampanjer, gir oss en innføring i likestillingspolitisk historie, og mener at vi også bør løfte frem menns utfordringer, for eksempel ved å markere den internasjonale mannsdagen. Økonomisk selvstendighet har vært en viktig kampsak i over hundre år, noe som (dessverre) fremdeles er en aktuell sak, spesielt globalt. I boken tar Breen også opp kvinnehat og prostitusjon, som hun mener er kvinneforakt satt i system.

For å vise hvorfor vi protesterer og demonstrerer mot fremmarsjen av reaksjonære krefter holder Breen frem The Handmaid's Tale som et eksempel, og det fungerer utrolig bra! Det er virkelig flott at boken fra 1985 nå er blitt en filmserie, for slik kan unge i dag se en tenkt, og mulig, utvikling. "Frihet er ferskvare," sier Breen, og hevder at det er viktigere enn noen gang at feminister står sammen på tvers av landegrensene.

Språk er makt, og ord og begreper kan hjelpe oss til å "kjenne igjen strukturer, normer og mekanismer på ulike områder i samfunnet." Patriarkat er ikke et utdatert begrep. Hun tar også opp begrepene biologisk og sosialt kjønn, samt mansplaining som Rebecca Solnit problematiserer i Menn forklarer meg ting. Nye ord og begreper er også med, forklart på en lettfattelig måte. Hersketeknikker og whataboutism er teknikker som er viktige å avsløre. Ikke minst oppfordrer hun oss til å ha det gøy underveis, og le av patriarkatet (det hater nemlig å bli ledd av). Og å våge å bli upopulær, for noen ganger må vi stå i det og ta kampen når vi brenner for en sak.

Det eneste jeg savnet med med boken var litt mer om hvordan unge i dag oppfatter feminismen og hvilke former den har tatt, men det er kanskje stoff til et kapittel i nest bok.

Hvordan bli (en skandinavisk) feminist av Marta Breen
Cappelen Damm, 2020
Norsk, bokmål
176 sider
Innbundet, kjøpt

Smakebit: Det annet kjønn

Sammen med Hedda har jeg gått i gang med en skikkelig murstein, en bok vi lenge har snakket om, men ikke helt våget å gyve løs på; Det annet kjønn av Simone de Beauvoir, som er på 778 sider og består av to bøker; den første heter Fakta og myter og den andre Levd erfaring. Toril Moi har skrevet et innledende essay, og beskriver hvor viktig denne boken har vært for henne. Det at en så eksepsjonell kvinne hadde påtatt seg arbeidet med å forklare hvorfor de fleste andre kvinner ikke hadde muligheter til å leve like fritt som henne selv, var for Moi noe av det store med boken:

Det annet kjønn (1949) er det 20. århundres viktigste feministiske tekst fordi den gir filosofisk dybde til kvinners dagligdagse erfaringer. Beauvoirs klarsynte forståelse av frihet, og hennes grunnleggende analyse av hvordan kvinner formes til å oppfatte seg selv som sekundære i forhold til menn, har inspirert kvinner over hele verden til å se sine egne erfaringer i et nytt lys. det eneste en trenger for å la seg inspirere av denne boken, er et dypt og brennende ønske om frihet. Dette er en tekst for forandrer liv. Jeg snakker om egen erfaring.

Simone de Beauvoir gjør rede for bokens bakgrunn i innledningen, og jeg fikk umiddelbart en følelse av at det er akkurat det samme vi snakker om i dag:

Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene, og det er ikke nytt. Striden om kvinnesaken har fått nok blekk til å renn, nå er den nesten avsluttet; ikke la oss snakke mer om den. Men likevel gjør vi det. Og det virker ikke som om alle de dumhetene som har vært bragt til torgs i løpet av det siste århundret har bidratt noe særlig til å belyse problemet. Og er det forresten noe problem? Hva består det i så fall i? Finnes det i det hele tatt kvinner? 

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen ~ George Eliot

Middlemarch. Det forekommer meg som en umulig oppgave å skulle beskrive dette verket! Så stort, så mye, så intens! Romanen er skrevet av Mary Ann (eller Marian) Evans (1819-1880), publisert under pseudonymet George Eliot på slutten av 1860-årene, og ble første gang utgitt i åtte deler i løpet av 1871 og 1872. Langholm skriver i forordet at Middlemarch er en realistisk roman i dens "balanse mellom interessen for de enkelte personenes utvikling, og interessen for den sosiale bakgrunnen."

Gjennom 944 sider (i mine eksemplarer inkluderer det forord, etterord, mottositater og noter) har Hedda og jeg storkost oss, ja, det har vært en sann fornøyelse å lese og vemodig å bla om siste side og lukke permen. Handlingen er lagt til den imaginære engelske småbyen Middlemarch fra september 1829 til like før reformlovgivningen i 1832. Dette danner bakteppe for et samfunn i endring. Blant de mange karakterene i romanen er Dorothea Brooke mest fremtredende, sammen med legen Tertius Lydgate. Men også Will Ladislaw, Fred Vincy og hans beiling til Mary Garth, Nicholas Bulstrodes skam og vanære, og Rosamond Vincy spiller viktige roller for handlingen. Dorothea og Celia Brooke er av svært god familie. Den nittenårige Dorothea er vakker og begavet med teoretiske anlegg, og "lengtet etter noe som kunne gi henne en dypere erkjennelse av verden," og hun har planer om gjøre noe stort og godt for andre, noen mener det grenset mot religiøs fanatisme. Nettopp dette fører henne inn i et ekteskap med en mye eldre prest og forsker, Mr. Causabon. Han er utrolig pedantisk, en stiv tørrpinn, men for Dorothea er han den mest interessante mannen hun har truffet, og hun tenker at han vil være den som skal veilede henne og vise henne den store sannheten, at de skal samarbeide om hans storverk; Nøkkelen til alle mytologier, og iverksette hennes planer om store og gode gjerninger. Men slik går det ikke.

Ganske snart viser det seg at Mr. Causabon ikke er interessert i at Dorothea skal ta del i hans arbeid, han ønsker ikke at hun ser på alle notatene som ligger usystematisk og usortert, ei heller hjelpe henne i å utvide sin intellektuelle horisont. Han er redd for at hun skal oppdage at storverket han har holdt på med i alle år er foreldet og umoderne, og uten verdi for samtiden. På bryllupsreisen er han mer opptatt av å samle materiale enn å være sammen med sin unge hustru, som på sin side utforsker Roma på egen hånd, og møter Will Ladislaw, en ung idealistisk mann som er i slekt med Mr. Causabon. Ganske snart forelsker han seg i Dorothea, som med sin naive, uselviske og altruistiske innstilling, ikke innser før senere hva hennes følelser for ham betyr.

Så er det Lydgate, også idealistisk og intelligent, dedikert til sin legegjerning og med planer om å revolusjonere legevitenskapen. Ettersom han er relativt fattig er han avenging av rike velgjørere, selv om han er fast bestemt på å forbli uavhengig av både politikk, andre personer og hva som er passende i samfunnet. Det skal vise seg å være et vanskelig forsett. Hans lidenskap tilhører forskningen, men gifter seg med Rosamond som viser seg å være ham en krevende hustru da hennes forventninger overstiger hans økonomiske kapasitet, og konfliktene mellom blir større og større.

Men han siktet ikke bare mot å bli en bedre lege enn det som var vanlig. Han ville oppnå noe mer; kanskje kunne hans arbeider og oppdagelser på anatomiens område føre til ny kunnskap og bli et ledd i en kjede av oppdagelser. Dette var hans mål, dette brant han for.

s. 165

Rosamonds bror, Fred, er forelsket i Mary, som ikke ønsker å gifte seg med en døgenikt. Han setter seg i gjeld for å kunne leve ut sine lyster som innbefatter hester og spill, og dermed må han gjennomføre farens krav om å bli prest, men da blir det ikke ekteskap med Mary, det er hun klinkende klar på. Hvis hun skal gifte seg, skal det bli med en mann som er tro mot seg selv. Denne utviklingen er spennende å følge med tanke på at den ordinære Mary på mange måter er den som har størst spillerom selv uten utsikter til formue av noe slag. 

Romanen kretser mest rundt Dorothea og Lydgate, og hvert kapittel innledes med et treffende sitat som passer til innholdet. Flere ganger måtte jeg si til meg selv at Eliot sannelig var i besittelse av en stor mengde kunnskap om forfattere, tenkere og ulike personer som har hatt noe å si for utviklingen av blant annet vitenskapen! Og alt er så fantastisk bra skrevet, det er ikke kjedelig et eneste sekund! Selv den allvitende fortellerstemmen er så godt skrevet inn at den i sin til tider moraliserende pekefinger gjør helheten til en av de beste leseopplevelsene mine. Endringene i samfunnet flettes sammen av denne fortellerstemmen, sammen med de hendelser som inntreffer og praten mellom middlemarcherne. Og spesielt dette med ekteskapet er jo interessant ettersom George Eliot selv levde sammen med en mann (George Henry Lewes) i mange år uten å være gift, og i romanen ligger det kritikk mot datidens ekteskapsinngåelser som vanligvis var arrangerte utifra fornuft. At Fred hadde tanker om å gifte seg med Mary var uhørt, det passet ikke det han hadde lært om at alt som betyr noe er penger, stand og status. 

George Eliot skrev med politisk skarpsindighet, hennes bøker er ikke ment som underholdningslitteratur, og noe av årsaken til pseudonymet var at hun ikke ønsket å bli assosiert med datidens triviallitteratur, eller den såkalte dameromanen. Middlemarch tar opp mange tema som var aktuelle, som idealisme, religion, utdanning og politiske reformer, og siden samfunnet var i en endringsprosess er romanen ekstra interessant, men jeg vil trekke frem kvinnespørsmålet. Eliot viser at kvinner absolutt kunne ha tanker og ideer om andre ting enn det som befant seg i de huslige sfærer, for eksempel ergret Dorothea seg over det at hun ikke hadde greie på sosialøkonomi alltid ble brukt mot henne, hennes tanker og ideer. Som kvinne hadde hun jo ikke fått anledning til å lære det, og må støtte seg på det andre, mannlige, personer har skrevet eller sagt. Hun vil gjerne være klok selv, og ikke bare nøye seg med en klok ektemann. Eliot skapte en roman som var annerledes enn det som var vanlig fra kvinnelige forfattere, og dermed bidro til å utvikle den moderne romanen. Slik tingene utvikler seg får Dorothea til slutt handlingsrom til å virkeliggjøre noen av sine idealer, og Eliot viser at et lykkelig ekteskap er de hvor partene får bestemme

Emily Dickinson skrev i et brev til sine kusiner Louse og Fannie Norcross: "What do I think of 'Middlemarch'?" What do I think of glory – except that in a few instances this "mortal has already put on immortality." George Eliot was one. The mysteries of human nature surpass the "mysteries of redemption," for the infinite we only suppose, while we see the finite.

Det er bare å applaudere, og mer skal leses av Eliot! Virkelig fascinerende hvordan Eliot makter å føye sammen så mye innhold i en sammenheng hvor man aldri mister tråden, men ser betydningen av hver enkelt relasjon mellom karakterene og det som skjer. Anbefales på det sterkeste!

Dette blir årets siste innlegg, og jeg benytter anledningen til å ønske alle et riktig godt nytt år :)

Middlemarch. Bilder av livet i provinsen av George Eliot
Originaltittel: Middlemarch. A Study of Provincial Life (1871-1872)
Oversatt og med etterord av Mona Lyche Ramberg
De norske Bokklubbene A/S, 1996
Norsk, bokmål
Bind 1: 480 sider
Bind 2: 464 sider
Innbundet, kjøpt

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde ~ Anne-Mette Vibe

Biografisirkelens kategori for denne perioden er Frost, Fjell og Fossefall, og jeg hadde en bok om en pionér som fjellklatrer og fjellvandrer i Norge, nemlig Therese Bertheau, som blant annet var den første kvinnelige bestiger av Store Skagastølstind.

Boken innledes med et forord av Ragnhild Amundsen, norsk fjellklatrer som var aktiv fra begynnelsen av 1980-tallet med en rekke krevende høyfjellsbestigninger. I 1979 klatret hun Rimmonruta i Trollveggen som første kvinne, og det var også den første fribestigningen av denne ruten. Hun har selv kjent på det å være kvinne blant klatrere, og syntes det var tragisk at tindeklubben var stengt for kvinner. Først i 1982 ble hun opptatt som medlem, Therese ble kun et innbudt medlem, og Ragnhild kan fortelle at det på generalforsamlingen ble bemerket av herrene at "det var hyggelig med litt bordpynt". Da NTK fylte hundre år i 2008 ble hun valgt til klubbens første kvinnelige leder. I forordet skriver hun at "Anne-Mette Vibe har skrevet en informativ og morsom bok om en viktig del av klatrehistorien", noe jeg kan si meg enig i. Det har vært interessant og spennende å lese om Therese og historiske begivenheter rundt kvinners kamp for selvstendighet.

I første del av boken tar Vibe for seg litt om familie og oppvekst, utdanning og yrkeskarriere. Hun forble ugift og forsørget seg selv som lærerinne på Nissens Pigeskole. Forøvrig er kvinnenes kamp for universitetsutdanning godt kjent, og Cecilie Thoresen var første kvinnen som tok artium i Norge i 1882. I 1878 fikk Nissen rett til å avholde middelskoleeksamen, og ble dermed Norges høyeste undervisningsanstalt for kvinner inntil universitetet ble åpnet for dem i 1882. Utdanningen ble kalt guvernanteeksamen, som Therese var blant de første til å fullføre. Mange kjente kvinner fra den tiden hadde avlagt eksamen på Nissens Pigeskoler, og flere var også lærere der. Vibe sier at Therese må ha fått mange kontakter, både som forbilder og turkamerater. Brytningstiden ga kvinner nye utdanningsmuligheter og større plass i det offentlige rom, og mange ressurssterke kvinner møttes på Nissen.

Therese Bertheau søkte ikke på universitetet, sannsynligvis fordi hun måtte forsørge seg selv og moren. En annen som heller ikke gikk videre etter guvernanteeksamen, var Antoinette Kamstrup, en av Thereses mest omtalte klatrevenninner. Det er artig å lese om koblingen mellom utdanning for kvinner og fysiske anstrengelser da kvinner begynte å ta artium. Var de sterke nok til å tåle et langt og hardt studium? Dermed ble det satt i gang gymnastikkpartier for de kvinnelige studentene i 1896. 1880-årene var preget av ny kunnskap og nye holdninger til svangerskap, fødsel og barseltid, hvorpå det ble oppfordret til fysisk aktivitet for å styrke helse og velvære. Nå hadde kvinnene begynt å innta fjellheimen, og om det var kvinnefrigjøringen som motiverte, er ikke godt å si, men både Therese og Antoinette valgte klatring.

Med sine kunnskaper i engelsk, tysk og fransk var Therese en ettertraktet tolk, Vibe sier at hun hadde "en usedvanlig lett og morsom penn," i sine artikler, oversettingarbeid og brevveksling. En sommerdag i 1885 hadde Therese vært på fottur i Hardanger og ble ble invitert med av en engelsk klatrer, William Cecil Slingsby, til Uranostind, og dermed var gløden tent. Det varte ikke lenge før hun var på Galdhøpiggen, og hun ble svært fascinert av Jotunheimen hvor hun fortsatte hun å gå turer og klatre. Hun måtte klatre sammen med minst to menn, fordi det ble ikke ansett som passende at en mann stod på skuldrene av en kvinne. Om utstyret den gangen sier Vibe at det "er et kapittel for seg." Kvinnene klatret i lange skjørt og med en liten hatt på hodet. Det var ikke før rundt 1910 at det ble akseptert at de brukte bukser på tur.

Det er ikke mange kvinner som har foretatt førstebestigninger i norske fjell, men Therese er en av dem med sin bestigning av Store Skagastølstind (Storen) i 1894. En annen førstebestigning var Austre Holåtind, som i 1896 ble oppkalt etter Therese; Tussetind - det ble for omstendelig med Theresetind.

Vibe skriver også en del om Therese som lærerinne, et yrke hun var kjent for å være dyktig i, selv om hun hadde et heftig temperament. Det blir sagt at hun ble mildere med årene. Moren døde i 1897, og Therese bodde da i Kristiania sammen med søsteren. I boken beskrives mange av turene, klatrevenner og litt om andre kvinner som klatret. Den økende interessen for klatresporten i Norge førte til stiftelsen av Norsk Tindeklub i 1908, som lenge var lukket for kvinner. Therese sluttet å klatre da hun var rundt femti år, og flyttet til Drøbak sammen med søsteren og to andre ugifte kvinner. Her levde hun et stille og rolig liv som forfatter og oversetter, og da hun døde i 1936 ble hun hedret med flere minneord.

Therese Bertheau: Tindestigerske og lærerinde av Anne-Mette Vibe
Fri Flyt AS, 2016
Norsk, bokmål
103 sider
Innbundet, kjøpt