Matthew Gregory Lewis var en engelsk forfatter som skrev sitt mesterverk,
The Monk, før han fylte tjue. Boken ble utgitt første gang i 1796 og er inspirert av tyske skrekkhistorier fra romantikken og Ann Radcliffes arbeid. Lewis var medlem av Underhuset da boken kom ut og han ble kalt både umoralsk og pervers.
Romanen starter i Madrid og Kapusinerkirken opplever at folk fra hele Madrid kommer for å høre den høyt respekterte munken Ambrosio, kjent som the "Man of Holines", tale. Som nyfødt ble Ambrosio funnet ved kirkedøren og blir av de andre munkene sett på som "a present from the Virgin".
Den vakre Antonia og tanten Leonella er nykommere i byen og møter Don Lorenzo og hans venn i kirken, hvor Don Lorenzo straks fatter interesse for den unge Antonia. Til tross for sin blyghet snakker Antonia med Lorenzo om munken og det som ligger foran ham; for etter å ha levd innenfor klosterets vegger er det nå han skal erfare livet utenfor, og ytterst få vender seirende tilbake etter prøvelsene ved å møte fristelsene. Ingen av dem tviler likevel på Ambrosios karakter og at han vil være blant disse få - det er sagt om Ambrosio at hans eneste feil er hans "too great severity".
Det blir dermed litt tragikomisk å lese om hvordan munken Ambrosio til de grader er seg bevisst disse prøvelsene og kampen for å vike unna fristeler. For eksempel når det gjelder Rosario, novisen som aldri viser sitt ansikt, men som dedikert og pliktoppfyllende gjør sine oppgaver; "he loved him with all the affection of a Father". Når Roasario klager over sitt liv, snakker Ambrosio om fordelene ved å tilhøre et klostersamfunn og hvordan fellesskapet skjermer mot umoralske handlinger.
Og hva skjer? Rosario viser seg å være en kvinne og ikke bare det: hun nærer en dyp kjærlighet til Ambrosio. Munken er overrasket, forvirret og harm, men føler også forfengelighet og stolthet. Smigret kjenner han en hemmelig glede over at en ung og vakker kvinne har forlatt verden for ham og ubevisst banker hjertet av begjær. Det blir en del frem og tilbake, til slutt bestemmer han seg for at hun skal få bli i klosteret. Tross alt, hun er en dødelig kvinne og ikke selveste djevelen!
"Ambrosio was yet to learn, that to an heart unacquainted with her, Vice is ever most dangerous when lurking behind the mask of Virtue".
s.74
Rosarios egentlige navn er Matilda, hans beundrede Madonna, som han kaster sitt begjær med all sin tyngde over. Hun er ikke uvillig, tvert imot. Hun elsker ham jo! Ambrosio ser det annerledes; hun er en fristerinne.
Parallelt fortelles også historien om Lorenzo og Antonia, samt kjærligheten mellom Lorenzo's søster, Agnes, og Raymond. Raymonds historie er i seg selv utrolig, underveis begynner jeg å skjønne hva man mente med at Lewis parodierte sjangeren han selv skrev. Og kvinner er (fremdeles) fristerinner enten det er bevisst eller ubevisst. De som ikke er fristerinner er uskyldige, men likefullt vakre. Så har man de som tillater seg å føle noe for en mann som ikke gjengjelder det, og ikke er vakre. Synd for dem! De kan råtne hjemme i sin ensomhet, eller lage kvalme for sine mer "heldige" medsøstre.
Agnes setter all sin lit til Raymond for å bli fri fra sin skjebne, men etter romansen mellom dem vil hun ikke ha noe med ham å gjøre siden han forførte henne til tross for at han lovet å vente. Hun ønsker å bli værende i klosteret, men da hun oppdager at hun er gravid sender hun ham et brev hvor hun ber ham om hjelp til å rømme: "[...] I am now obliged by circumstances to chuse between death and perjury. Woman's timidity, and maternal affection, permit me not to balance in the choice".
Etter lidenskapens fysiske brunst er det selvfølgelig vanskelig for en munk å erkjenne det syndige i sine handlinger, "the pleasures which He had just tasted for the first time [...]", og Ambrosio roper til Mathilda: "Dangerous Woman!". Matilda gir ham leksen tilbake og jeg synes Lewis på mange måter har gjort henne mer veltalende og reflektert enn munken. Etterhvert begynner munken å se seg mett på Matilda. Han drives fremdeles mot henne, ikke av kjærlighet, men av "the cravings of brutal appetite"og med et sultent begjær betrakter han andre kvinner med stadig større grådighet.
Joda, jeg fikk nesten litt medlidenhet med munken ettersom han var opplært av de andre munkene til å se på medfølelse for andres feil som en forbrytelse. Hans naturlig gode kvaliteter viste seg av og til, men klosteret ga ikke rom for å oppdage dårlige egenskaper så andre lidenskaper lå i dvale til de våknet med voldsomhet. Likevel, medlidenhet? Neppe.
Ambrosio fortsetter å være Madrids idol, ivrig som han er etter å bevare sitt gode rykte, hvilket skal vise seg å bli vanskelig. Når han møter Antonia vokser hans begjær til uante høyder. Matilda tilbyr seg å hjelpe ham, hun kan nemlig svartekunstner som kan fikse det slik at Ambrosio får Antonia helt for seg selv. Men det går ikke helt som planlagt. Etter at munken har voldtatt henne føler Antonia føler seg totalt ødelagt for alltid og ønsker å dra hjem for å "weep unrestrained my shame and my affliction". Men det går ikke munken med på, han er redd for at verden skal få greie på hans ugjerninger.
"Here shall you stay, and witness my sufferings; witness what it is to die in the horrors of despondency, and breathe last groan in blasphemy and curses! And who am I to thank for this? What seduced me into crimes, whose bare remembrance makes med shudder? Fatal Witch! was it not thy beauty? Have you not plunged my soul into infamy? Have you not made me a perjured Hypocrite, a Ravisher, an Assassin!"
Romanen inneholder mange av
de typiske trekkene for en gotisk roman. Her er mystikk, det overnaturlige, spøkelser, hjemsøkte bygninger, slott, dommedag, død, forfall, galskap, arvelige forbannelser og banditter. Det er snakk om tilværelsens gode og onde krefter.
Jeg leste et sted at
The Monk er en voldelig fortelling om ambisjoner, mord og incest. Kampen mellom å fastholde ved klosterløftet og virkeliggjøre personlige ambisjoner leder hovedkarakteren, munken Ambrosio, inn i fristelse og brudd på sine løfter, deretter til seksuell besettelse og voldtekt, og til slutt mord for å skjule sin skyld. Men jeg må si at historien på mange måter også er en fortelling om kvinner og deres situasjon på den tiden. Jeg irriterte meg over at kvinnene absolutt skal fremstilles som de som leder menn inn i fristelse, og måtte minne meg selv på hvilken tid boken ble skrevet. Bortsett fra at Matilda får sin hevn er det likevel menn som er i fokus, og når det blir giftermål er det ikke for at kvinnene skal få et bedre liv. Ekteskapet er rett og slett uunngåelig.
Nå som jeg skriver dette har jeg levert boken tilbake til biblioteket, men jeg mener at det var i forordet at jeg leste følgende:
Lewis lekte også med konvensjoner, alt fra grusom realisme til sosial komedie. Han parodierte til og med sjangeren han skrev. Moralen fra Lewis: mer skremmende enn fristelse og synd er den unike sannheten at alle mennesker har en demon i seg - men det er de som har til hensikt å være mest moralsk rettferdige som alltid er de mest ondsinnede og farligste.
Til tross for mine innvendinger synes jeg boken er leserverdig. Det har mye med selve språket å gjøre, men også det at den tar opp samfunnspolitiske forhold og retter kritikk mot religionen. Innenfor kirkesamfunn i dag er problemene med kyskhet blitt fremstilt som om det kun er de siste årene det har vært vansker, men et viktig moment fra Lewis er at han belyser at det allerede for 300 år siden var kjent som et gjennomgåene problem.
Boken lånte jeg som sagt på biblioteket og ble lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker.
En aldri så liten oppsummering av året er på sin plass når jeg føler jeg har lest få bøker, men på bokelskere står det oppført hele 28 stykker. Så da stemmer det nok, og jeg må si meg fornøyd med det. Ser jeg fornøyd ut?
