Et innlegg om sommerferiens bøker

Ferien ble tilbrakt høyt til fjells og av fem medbrakte bøker ble tre lest og én påbegynt.

Vår av Ali Smith

Som jeg skrev i en smakebit på boken, er dette tredje del i Smiths romantetralogi. "En umulig fortelling om en umulig tid, " sier forlaget. Og det kan de ha rett i, for Smiths bøker er ganske umulige. I alle fall ved første øyekast. Jeg liker å referere til foredraget av oversetteren Merete Alfsen når jeg skriver om Ali Smith, hvor hun blant annet sier at bøkene ble skrevet fortløpende fordi de skal handle om nå, samtidig som de griper tilbake i tiden. 

Første side kaster meg inn i noe som ligner en tirade, en anklage mot dagens samfunn. Men våren er tid for nytt liv, renselse, vekst, og den første stemmen er... våren, som sier klart i fra om at "kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere." Deretter er det Richard, tv- og filmregissør, som står på jernbaneperrongen et sted i Nord-Skottland en tirsdag morgen i oktober 2018. Egentlig bor han i London, men på impuls har han tatt toget nordover, han har forlatt livet sitt. Hans gode venn og kollega, Paddy, er død. Hun beriket livet hans. Og hun hadde kunnskaper om så mangt. 

Mye av teksten handler om Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke, og jeg fikk virkelig lyst til å lese noe av disse to forfatterne ("det de skriver, det forandrer alt. De bryter mønsteret. De er moderne. [...] de to store, hjemløse forfatterne, de store outsiderne."), spesielt Mansfield som også Simone de Beauvoir tidvis henviser til. Men uansett, det er ikke alltid lett å henge med i Smiths romaner. 

I boken tar Smith opp politikk (toryene ved makta igjen, folk på gata igjen), Brexit, #metoo, klimaendringene. Både Trump og andre får passet sitt påskrevet. Fjell har også en fremtredende betydning. Og snøskred. Richard forlot livet sitt, tilsynelatende av ulike grunner, men til syvende og sist på grunn av forandringer. Forandringer som tar fra ham meningen med livet. Han legger seg på togskinnene; for en lettelse å være ferdig med alt sammen! Det er Brit som stanser ham.

Starten på del to er nesten som en dystopisk skrekkfilm, men er i aller høyeste grad her og nå. En annen viktig karakter er jentungen som får til det umulige, som å spasere rett inn i forvaringssenteret hvor Brit arbeider, og får ledelsen til å vaske toalettene. Brits stemme viser en annen side av verden, men samtidig mye av det samme som Richard. "Moren trodde alltid at nyhetene var viktig. Nå for tiden visste alle at det ikke var det man så på for å finne ut hva som virkelig foregikk. Bortsett fra moren. Hun trodde fremdeles på tv. Gamle folk gjorde det." Disse setningene måtte jeg sende på familysnappen, for vi gamle får stadig høre at nyhetene ikke MÅ må sees klokken syv på nrk :D

Måten Smith legger ordene i munnen på sine karakterer minner litt om Atwood. Og det at alt ikke blir fortalt med én gang eller kronologisk, men ting blir klarere etterhvert, og til slutt har man oversikten. I historien er det altså et barn som skaper forandringer, og andre følger henne som en Messias. Det er kanskje det som skal til for å stanse skredet. Man får øye på håpet om en ny og bedre verden. 

Jeg ser allerede etter vårtegn.

~ Katherine Mansfield

Vår av Ali Smith

Originaltittel: Spring, 2019

Oversatt av Merete Alfsen

Forlaget Oktober, 2020
Norsk, bokmål
302 sider

Innbundet, kjøpt

Skyggedanseren av Sara Omar

I juni hørte jeg en direktesending fra Litteraturhuset med Sara Omar og Hilde Sandvik i samtale om æreskultur, sosial kontroll, islam og feminisme; Med pennen som våpen og livet som innsats. Her snakker hun om den nye boken som ble utgitt tidligere i år, og er en fortsettels på historien om Frmesk fra debutboken Dødevaskeren. Vi får høre om oppveksten i Kurdistan på 1990-tallet, og om hennes nye liv i Danmark og Tyskland på 2000-tallet, samt hva som skjedde før Frmesk kom til Danmark. 

Boken har en annen tematikk enn Dødevaskeren, nemlig barneprostitusjon og utnyttelse av barn, og Sara Omar sier den er en slags vasking av de mange jentene som har mistet livet i undertrykkelsen. I Skyggedanseren vises grusomhetene enda verre enn i den foregående boken. Omar forteller at hun har sett og vært vitne til utnyttelse av barn, og at hun i boken åpnet døren til et muslimsk hjem og viser hvordan det kan være. Så er det opp til folk å tenke over det, men at hun ikke skriver noe som ikke har skjedd. Men boken handler også om de unge mennene. Mange ber om råd for hvordan de kan leve annerledes, hvordan de kan slippe å være slik som sin far. Omar kaller det for en bevegelse, en stille revolusjon.

Hilde Sandvik spurte om hvordan det er å utsette seg for fare slik Omar har gjort, og hun svarte: "Jeg er klar over at det er en risiko hver gang jeg snakker om det og skriver om det, for en kvinne med min bakgrunn skal ikke det.", men legger til at mange som har vært kritiske, har etter å ha lest boken og hørt henne snakke om dette, skjønt at det er i orden å stille spørsmål. 

Omar fortalte om den rystende historien om mannen som i februar drepte sin kone og deres åtte år gamle sønn, og mener den danske stat burde brukt pengene for å få døtrene til Danmark for å hindre at de blir utsatt for utnyttelse. 

I Skyggedanseren tar Sara Omar opp den særdeles ubehagelige muligheten til å gifte seg i et såkalt "gledesekteskap". Her er hva jeg noterte av det hun sa om dette:

• gledesekteskap: en imam vier et barn (9-14 år) til en voksen mann
• jeg kaller det for prostitusjon
• imamen tjener penger, jentene er dem det går utover
• når mannen er ferdig med dem, kan han bare gå
• mannen får beskjed om ikke penetrere vaginalt, kun analt, i tilfelle hun skal giftes senere
• det finnes ingen alder hvor kvinnen er gifteklar, hun er klar når familien mener hun er klar
• gledesekteskap er nevnt i hadith

Boken er forferdelig lesing, skikkelig grusomt! Men absolutt nødvendig. Om Frmesk har Sara Omar sagt at "jeg skriver ingenting jeg ikke har opplevd, sett eller hørt. Men om det er meg eller mennesker jeg kjenner jeg skriver om, er egentlig likegyldig. Frmesk er over alt."

Som stein døde jeg og reiste meg igjen som en plante

Som plante døde jeg og reiste meg igjen som et dyr

Som dyr døde jeg og reiste meg igjen som et menneske

Hva her jeg å frykte? Hva her jeg mistet ved døden?

~ Rumi

En må-lese-bok!

Skyggedanseren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2020
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2020
Norsk, bokmål
440 sider
Innbundet, kjøpt

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff

Jeg har likt de bøkene jeg har lest av Bergljot Hobæk Haff, og denne føyer seg inn i rekken, og som er en historisk roman om attentatet mot den russiske keiser Aleksander II i 1881. Den minner meg bittelitt om Jeg, Bakunin som er "en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført av den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse."

Baksideteksten:

«Terrorisme er krig, bare i mindre målestokk.» Replikken er lagt i munnen på Andrej Zjeljabov, som i 1881 ble dømt til døden for medvirkning til drapet på tsar Aleksander 2. Sammen med ham ble også Sofia Perovskaja dømt og henrettet. Med stor dikterisk kraft tegner Bergljot Hobæk Haff disse to livsskjebnene. Andrej og Sofia er medlemmer i en bevegelse som arbeider for frigjøring av den russiske allmuen. Så driver det undertrykkende tsarregimet dem gradvis over mot terrorvirksomhet, en vei som kulminerer med sprengningen av Vinterpalasset og attentatet mot tsaren. Attentatet er en roman om troskap mot idéer og mennesker, om ordenes styrke og vilje til å skape forandring. Romanen retter søkelyset mot maktmisbruk og en motstandskamp som til sist munner ut i terror, med fortvilte paralleller til vår egen tid.

I romanen følger vi Sofia og Andrej gjennom barndom og frem til dødsstraffen for å ha vært med på attentatet mot keiseren. Hun er fra aristokratiet, han er sønn av livegne bønder, og de møtes som unge aktivister. Hobæk Haff gir et interessant bilde av hvordan de, fra å være fredelige aktivister, blir radikale og tyr til vold for å fremme saken og få slutt på undertrykkingen av folket. Romanen er ikke tørr og kjedelig slik den ved første øyekast kan virke, men er virkelig spennende lesing! 

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004
Norsk, bokmål

257 sider
Innbundet, gave

The Blind Assassin ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood, en av mine yndlingsforfattere! The Blind Assassin fikk jeg tilsendt fra en venn i hennes hjemland og betyr litt ekstra for meg på grunn av det. Av kritikere er noen skuffet og andre begeistret, selv heller jeg mer til å være begeistret med fire stjerner på Goodreads. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes innlegg finner du her. Vi leste den for en tid tilbake, faktisk ble den siste siden bladd om den andre januar, og nå har vi begge fått somlet oss til å skrive om den.

Boken starter med at jeg-personen, Iris, forteller om søsteren, Laura, som døde i en bilulykke tjuefem år gammel. Eller var det selvmord? Dette skjedde i mai 1945. Så er det bildet, omtrent det eneste hun har av ham, omhyggelig beskrevet slik at jeg fikk en inntrengende følelse av hvor viktig dette bildet var for henne. Hvem han er kommer frem etterhvert. I god Atwood-stil hopper historien i tid, der Iris er gammel og ser tilbake på livet, eller rettere sagt skriver ned for at barnebarnet, Sabrina, skal få en forståelse av hvorfor ting ble som de ble. Men i historien er det også en annen fortelling, nemlig den om den blinde morderen som et forelsket par dikter sammen under sine hemmelige møter. Dette inngår som utdrag fra boken som ble publisert etter Lauras død, i hennes navn, som The Blind Assassin. Teksten i romanen er ispedd avisutklipp med hendelser vedrørende familien, da denne er celebriteter og byens midtpunkt (søstrenes bestefar var byens store grunder, og faren overtar). På denne måten får leseren innblikk i episoder som har betydning for livshistorien Iris forteller, uten at Atwood trenger å la karakteren komme med fakta. Disse fungerer godt som frempek, og forstås etterhvert når Iris utdyper historien.

De to søstrene vokser opp i en canadisk småby i 1920-30- årene, et skjermet liv i materiell velstand i familiens herskapshus. Vi følger den historiske utviklingen i landet, og barnas oppvekst som innebærer lite kontakt med andre. Iris og Laura blir svært knyttet til hverandre. Men ting skjer. Søstrenes mor dør tidlig, bestefarens fabrikk går konkurs, og faren bukker også under. For å overleve og for å kunne gi søsteren et anstendig liv, gifter Iris seg med den rike forretningsmannen Richard. Det blir et utilfredsstillende liv. Tidligere, mens faren fremdeles levde, ble søstrene kjent med den unge radikaleren Alex. Selv om han, tilsynelatende, forsvinner, er han med som en rød tråd i livene deres og hans betydning blir mer enn en tidlig forelskelse fra begges side. Det kommer spesielt frem mot slutten, men jeg skal ikke røpe noe mer om det. Det handler om hevn, og etter endt lesing tenker jeg at tittelen egentlig henspeiler mot Iris selv. Det handler også om forsoning. Iris har levd et langt liv, og det er mye hun angrer på. I alle fall ønsker hun at barnebarnet skal få vite sannheten, og at hun selv får fred med seg selv.

En utrolig spennende historie, godt skrevet og fordi det er en sammensatt tekst kan det ta litt tid å komme inn i da det skjer mye. Mye av det som skjer er på det kognitive og emosjonelle planet. Historien tar form på en stillferdig måte, etterhvert som Iris forteller, og Atwood gjemmer det beste til slutt. Skjønt, det er som om det brer seg ut mens man leser. Lenge lurte jeg på hva hun ville med den historien til de to elskende som møtes i hemmelighet, hvilken betydning hadde den? Når man leser Atwood er det alltid mellom linjene at det viktigste skjer, og det er dette som var det spennende elementet, når alt faller på plass. Bør du lese boken? Ja, absolutt!

The Blind Assassin av Margaret Atwood
Anchor Books, 2001
Engelsk
521 sider
Pocket, gave

Land ingen har sett ~ Edvard Hoem

Nå er det snart ett år siden jeg begynte på serien om Hoem-slekten, og hvem vet når jeg blir ferdig! Den første, Slåttekar i himmelen, likte jeg godt. En fin og lettlest bok om om Edvard Hoems oldefar, Nesje, men også om landets historie på slutten av 1800-tallet. Den andre boken, Bror din på prærien, som handler hovedsaklig om en av sønnene til Nesje, Eilert Knudson, som reiste til USA, og om andre slektninger som reiste. Eilert dro videre til Alberta-prærien i Canada, hvor han bygde seg hus, sådde jord og stiftet familie. Nå har jeg altså lest den tredje boken, Land ingen har sett. Den handler mye om Anton Edvard, yngste sønn til Nesje som ble fostret bort til onkelen og tanten da han var syv år gammel. De var barnløse, og ønsket en arving til gården. Tjuefem år gammel ble han bonde på gården, og begynte en utstrakt modernisering av gårdsdriften, noe som satte ham i dyp gjeld.

Anton Edvard og Eilert skriver lange brev til hverandre om hvordan det går med dem og familiene, fra 1912 til 1927. Det er nok på bakgrunn av disse brevene Hoem har fått materiale til det meste av boken. På Alberta-prærien følger vi Eilert gjennom et hardt liv, og han begynner virkelig å merke hvordan kroppen reagerer på dette. Han ønsker å se igjen moren, men når første verdenskrig starter må han vente. Hoem skriver også om kvinnene, som ofte beskrives som sterke og med egne meninger. Det som opptar de to brødrene mest, er å bli gjeldfrie slik at de kan få en god alderdom og sikre etterfølgerne. Vi følger dem i deres strev og slit for å få endene til å møtes, og uten sine hustruer ville de nok aldri ha klart det like godt, for de er støttende og har ideer om såvel gårdsdrift som økonomi. Svangerskap er også et tema Hoem tar opp, for det satte sine spor å få det ene barnet etter det andre. Ikke var det lett å holde seg unna hverandre heller, for det er sterke følelser med i bildet. Og det går galt til slutt - Martha, dør i barselseng og Eilert blir enkemann med åtte barn. Han ser at livet kan ta plutselige vendinger og om han ikke reiser til Norge nå, kan det være for seint. Trettifire år siden han forlot landet, står han igjen på norsk jord.   

Som jeg nevnte i innlegget om Bror din på prærien, er det en spennende historie, og Hoem skriver virkelig godt. Men det blir litt i meste laget, og han dveler for mye ved detaljer og enkelthendelser. Boken kunne godt vært kortet ned, for jeg skumleste ganske mye uten å gå glipp av handlingen. Dette oppleves enda mer enn hva jeg gjorde i bok nummer to. Jeg vil likevel poengtere at jeg ikke ville vært foruten bøkene, det er som sagt spennende og dessuten mye interessant historie å lese om, og er en fin fortsettelse på slekthistorien. Det å lese om hvordan de små samfunnene (husklyngene) på prærien utvides, og at de forsøker å holde på sin norske kultur og språk - noe som ikke er enkelt, spesielt når barna vil bli mest mulig integrert i det nye landets språk og sammensmeltede kultur. Edvard Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før er lik menneskene nå, og at selv om personene han skriver om faktisk har levd, blir de mer og mer romanpersoner jo mer han skriver om dem. Forståelig nok; alle detaljene, tanker og følelser, er umulig å vite noe om, men når han har det utgangspunktet fungerer det helt utmerket.

Jeg kommer til å lese den fjerde boken, Liv andre har levd, skjønt hvem vet når det blir. I alle fall får Anton Edvard en sønn i denne tredje boken, som er Edard Hoems far. Og hans , så det blir spennende å følge denne historien videre.

Land ingen har sett av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2016
Norsk, bokmål
413 sider
Innbundet, kjøpt

Cry, the Beloved Country ~ Alan Paton

Enda en bok jeg er glad for å ha lest! Ikke bare på grunn av innholdet, men også måten forfatteren har klart å fremstille temaet fra flere perspektiv. Cry, the Beloved Country fra 1948 gjorde Alan Paton internasjonalt kjent, og var et av de første vitnesbyrdene på apartheidstatens rasediskriminering som gikk ut i verden. Den er oversatt til norsk med tittelen Gråt, mitt elskede land (Wikipedia). Boken kjøpte jeg på Boksalongen mot slutten av fjoråret, og hadde den med på sommerens ferie til Gran Canaria hvor den for det meste ble lest på Amadores-stranden.

Alan Paton (1903-1988) var en sørafrikansk forfatter, liberaler og antiapartheidaktivist som jeg ikke hadde hørt om før. Jeg kan godt forstå at denne boken har havnet på 1001 bøker å lese-listen, spesielt med tanke på det jeg skrev innledningsvis. Først i boken har forfatteren skrevet et notat hvor han redegjør for bokens tilblivelse. Litt artig at han startet å skrive den i Trondheim! Det var i september 1946, og avsluttet i San Francisco julaften samme år. Cry, the Beloved Country handler i utgangspunktet om en far som drar for å lete etter sin sønn som ikke har gitt livstegn fra seg. Presten Stephen Kumalo mottar et brev underskrevet Msimangu, også prest, som forteller om Kumalos søster, Gertrude, som er syk, og videre at han ønsker at Kumalo skal komme til Sophiatown (en forstad til Johannesburg).

Kumalo looked at his letter. It was dirty, especially about the stamp. It had been in many hands, no doubt. It came from Johannesburg; now there in Johannesburg were many of his own people. His brother John, who was a carpenter, had gone there, and had a business of his own in Sophiatown, Johannesburg. His sister Gertrude, twenty-five years younger than he, and the child of his parent's age, had gone there with her small son to look for the husband who had never come back from the mines. His only child Absalom had gone there, to look for his aunt Gertrude, and ha had never returned. And indeed many other relatives were there, though none so near as these.

s. 9

All roads leads to Johannesburg

Sør-Afrika. Johannesburg. Det er her det skjer. Stephen Kumalo reiser til den store byen for å hjelpe søsteren, og kanskje finne sønnen. Stephen Kumalo og hustruen har kun ett barn; sønnen Absalom. I denne søken oppdager han en ny verden. Han blir møtt av Msimangu, og får bo hos en kristen kvinne som har et kall for å hjelpe andre mennesker. Når han møter søsteren er hun ikke syk i den forstand han først trodde, men i psykisk nød fremtvunget av pengemangel og fortvilelse. Dette har ledet henne ut i prostitusjon og fremstilling av ulovlig brennevin, og Kumalo får vite at mange driver med dette. Hun vil gjerne være med tilbake til landsbyen, og broren får henne innkvartert hos Mrs Lithebe, sammen med sin lille sønn. Så møter han broren sin, som er annerledes enn han husker. Istedenfor å arbeide som snekker, er han nå politisk aktiv og sier han er mer fri fordi han er sin egen herre med eget foretak. Sammen med Msimangu drar Kumalo rundt på leting etter sønnen, og underveis får han kunnskap om mye av det som skjer i storbyen og i folks bevissthet. Dette skildrer Paton på en fantastisk måte, uten å moralisere i selve teksten. Men han beskriver de faktiske hendelsene og ved at karakterene snakker om det, får vi innblikk i de sosiale forholdene i datidens Sør-Afrika, altså rett før innføringen av apartheidsystemet. Selv om systemet ennå ikke var gjeldene, var samfunnet gjennomsyret av diskriminering av den svarte befolkningen.

The white man has broken the tribe. And it is my belief—and again I ask your pardon—that it cannot be mended again. But the house that is broken, and the man that falls apart when the house is broken, these are the tragic things. That is why children break the law, and old white people are robbed and beaten.

s. 25

Msimangu har en drøm om at alle en dag skal bli forenet, både svarte og hvite. Han og Kumalo snakker mye sammen om forholdene i samfunnet. De følger sporene etter Kumalos sønn, som til slutt ender med mord. Absalom har sammen med to andre brutt seg inn i et hus i en hvit bydel for å stjele, men blir overrasket av eieren, Arthur Jarvis, som blir skutt. Det er Absalom som trykker på avtrekkeren. Arthur var en kjent ingeniør som var opptatt av sosiale problemer og for sin innsats for den ikke-europeiske befolkningen. 

Det er her jeg mener at Paton har fremstilt temaet fra flere perspektiv på en glimrende måte. Han skildrer Kumalos søken og hvordan han får kunnskap om de sosiale problemene underveis. Samtidig får vi høre om hvordan den faren til Arthur, James, opplever sønnens død. Først med sinne og fortvilelse, men når de to møtes, oppdager de blant annet at de kommer fra samme sted. De to historiene sammenflettes, og begge får en ny innsikt; i hverandres situasjon og i samfunnets. På denne måten viser Paton samfunnet fra begge sider, og menneskene som er involvert blir fremstilt levende og dynamiske. Det fine med boken er nettopp at begge sider blir beskrevet uten å være formanende, men likevel får forfatteren frem sitt budskap om hvordan diskriminering fører til at familier blir splittet og at de som diskrimineres utvikler hat mot overmakten. Og om hvordan mennesker fra den hvite befolkningen enten mener de har full rett til makten, har sympati med den svarte befolkningen, eller også forsøker å gjøre endringer. Men som oftest skjer det hver for seg. Om de hadde gått sammen ville apartheid kanskje vært mulig å unngå.

Nå føler jeg at jeg har gjentatt meg selv flere ganger, og skal ikke si mer enn at de to mennenes historier er viktige vitnesbyrd om forholdene like før apartheidsystemet ble innført, sammen med folks historier, tanker og følelser som spesielt Kumalo møter. Det er virkelig bra skrevet og interessant å lese, samt at man får en god innsikt i hvilken innvirkning dette hadde for menneskene som ble berørt. Også  J.M. Coetzee skriver også om hvordan det systemet skapte og befestet sosiale og mentale mønstre hos folk, om enn på ulik måte enn Paton.

Landet mitt er rikt på mineraler og edelstener som ligger under bakken, men jeg har alltid visst at landets største rikdom er folket, finere og mer ekte enn de reneste diamanter.

Nelson Mandela, Veien til frihet, 1994

Denne boken har jeg forøvrig ulest i bokhyllen, den bør jo ikke være ulest så veldig lenge!

Cry, the Beloved Country av Alan Paton
Vintage Publishing, 2002
Engelsk
240 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Rosens navn ~ Umberto Eco

Da var ferien uomtvistelig slutt, og hverdagen slo hardt inn i slaraffenlivets late dager. En del bøker har jeg fått lest, og forhåpentligvis kommer anmeldelsene på løpende bånd, men sannsynligvis vil det ta sin tid. Uansett, først ut er Rosens navn, som er Umberto Eco sin første roman, utgitt i 1980, som jeg for det meste leste på Amadores-stranden på Gran Canaria. Jeg visste lite, om ingenting, om denne forfatteren da Hedda foreslo å lese den sammen, så jeg ble nysgjerrig. Spesielt da hun nevnte at Eco med vilje hadde gjort de første femti sidene kjedelige for å riste av uinteresserte lesere. Om forfatteren står det mye på nettet, blant annet har Wikipedia nyttig informasjon. For eksempel om nettopp det at han har lagt inn atskillelige "filosofiske og teologiske diskusjoner" (denne siden inneholder spoilere), for å advare leseren om at det ikke dreier seg om en vanlig kriminalroman. For romanen kan leses som krim eller detektivroman, men det er også andre måter å lese den på.

Romanen handler om broder William fra Baskerville som en novemberdag i 1327 ankommer et kloster i de norditalienske fjellene sammen med sin lærling, Adso fra Melk. Han er utsendt for å megle i maktkampen mellom paven i Avignon og keiser Ludvig IV, men allerede første dagen blir en av munkene i klosteret funnet drept. De neste dagene blir enda flere av beboerne drept, og Abbeden ber William om å bistå i granskningen av disse forbrytelsene. Han kjenner til at William er særdeles god til å løse vanskelige saker med sin utpregede deduktive metode, og William sier ja til å gjøre et forsøk. Dermed starter en intens etterforskning hvor jeg som leser blir sugd inn i en virvelstrøm av klassisk detektivvirksomhet, historiske hendelser, kjærlighet, begjær, kunnskapstørst, sensur og mye annet. Handlingen utspiller seg over syv dager, og disse dagene preges av både det som skjer i umiddelbar nærhet; klosteret, men også det som skjer andre steder i verden.

Allerede fra første side får jeg et frempek på romanens allsidighet og Ecos måte å få leseren med på tolkingen av teksten, og da spesifikt med det første kapitlets tittel; Selvfølgelig, et manuskript. Deretter følger en beskrivelse av hvordan jeg-personen, som forøvrig antakeligvis er forfatteren, kom over et manuskript og etter mye om og men bestemte seg for å publisere de nedskrevne hendelsene som angivelig er fra Adsos hånd. Adso skriver i prologen at han nå er en gammel mann og skriver om "de forunderlige og rystende begivenheter som ble [ham] forunt å bivåne i [sin] ungdom."

Bokens inndeling er slik at de syv dagene fungerer som hovedkapitler, og for hver dag følger underkapitler etter tidebønnene. Gjennom disse dagene og innimellom tidebønnene følger vi Adso og hans læremester der William anvender sin deduktive metode, svært inspirert av Roger Bacon som anses som en av de tidligste talsmenn for den vitenskapelige metode, og teologien til Thomas Aquinas. William nærer en iboende skepsis mot universelle ideer, og ser det individuelle og det enkelte avgrensede fenomen som mer rasjonelt.

Selv om teksten inneholder mange filosofiske betraktninger, er den ikke vanskelig å lese. Man må bare være konsentrert og for all del ikke skumlese noe! Det kan høres ut som tørrkjedelig lesing, med munker i et middelaldersk kloster og filosofiske spørsmål. Overhodet ikke! Skjønt, noen passasjer var ganske tunge, men for det meste glir teksten fremover mot et dramatisk høydepunkt. Som nevnt får man underveis utfordret intellektet med Williams tankegang og hans lærde samtaler med de andre munkene. Det er nok ikke tilfeldig at Eco valgte å legge handlingen til høymiddelalderen da denne perioden var preget av økonomisk tilbakeslag, feilslåtte avlinger og hungersnød, samt svartedauden, og flere kriser innen kristendommen. Blant annet får vi et historisk innblikk i konflikten mellom pave Johannes XXII og den tysk-romerske keiser Ludvig IV. Det jeg vil frem til, er at i denne tiden ble folk torturert og brent som kjettere hvis de ikke trodde eller ga uttrykk for at de trodde på den rådende retningen. Dette tenker jeg at Eco viser frem som et tankekors til vår egen tid, hvor vi stadig opplever fanatisme og dens destruktive virkning. Det strides også om hvorvidt Jesus eide noe eller ikke, og denne striden stakk dypt fordi det handlet om hvordan alle samfunnslag burde leve et fullkommet liv.  Og ikke minst - sannheten har en sentral rolle i romanen, for hvem har rett til å definere sannheten?

"Men hvem hadde rett, og hvem har rett i dag, hvem har tatt feil," spurte jeg høyst forvirret.
"Alle hadde rett på sin vis, og alle tok feil."

s. 218

Aristoteles har en sentral rolle i denne fortellingen, spesielt med sin antatt tapte Poetikk II, som kan være et verk som fokuserer på komedien til forskjell fra Poetikken hvor tragedien er det sentrale. Noe som forøvrig er utrolig spennende i seg selv, og helt sikkert et materiale til konspirasjoner. Men også det at han "la grunnlaget for moderne vitenskap og filosofi, og er fortsatt aktuell innen blant annet etikk, politisk filosofi og metafysikk", noe som broder William setter høyt. I alle fall refereres det til hans logikk, som setter premiss for flere av henvisningene til senere filosofer og forfattere. Men på et sted i romanen advarer William Adso mot å ha for stor tiltro til syllogismene, fordi verdien av logikken er avhengig av hvordan man anvender logikken.  William er demokratisk i forhold til datidens etikette, og han har evnen til å se ulike perspektiver på en sak. Adso prøver å henge med i hans filosofiske og logiske tankegang, og etterhvert blir han dyktigere til å resonnere. Den tapte boken blir forsøkt gjemt bort fordi den anses av enkelte som farlig, faktisk anses alt skrevet av Aristoteles som farlig og må gjemmes bort slik at ikke folk blir forført av det. I 1983 ga Eco ut Randbemerkninger til Rosens navn, og her forklarer han mye av teksten slik han hadde tenkt det da han skrev den, men fortsatt slik at leseren må selv tolke både romanen og hans bemerkninger.

Og selvfølgelig; biblioteket! I abbediets bibliotek finnes det "flere bøker enn noe annet sted i kristenheten," og munker kommer langveisfra for å skrive av manuskripter som bare finnes der. En makeløs samling, med andre ord, som kan komme alle til gode, i alle fall mener William det. Men biblioteket voktes, og ingen uvedkommende kan entre. Kunnskap er makt, og makt er ikke tilskrevet hvem som helst. Hvis all den nye viten som munkene begjærlig fant frem til skulle flomme fritt ut fra klosterets murer, ville stedet miste sitt preg og sine hemmeligheter.

Bøker blir ikke skrevet for at man skal tro på dem, men for at man skal granske dem. Når du får en bok i hendene, skal du ikke feste deg ved hva den sier, men hva den har villet si [...]

s. 340

Jeg må si at Eco har en fantastisk måte å beskrive natur og omgivelser på, og ikke minst den nøkterne livstroen til William, Jeg fant at Eco har benyttet seg av intertekstualitet i stor grad, og da i forhold til nyere tids litteratur og at han er opptatt av at når leseren "har gjort seg kjent med annen litteratur og historiske begivenheter åpner det seg nye lag i teksten." Dette var synlig for meg innimellom, men jeg kan ikke si at jeg på noen måte gjenkjente mer enn noen få av disse. Faktisk var det eneste koblingen til Sherlock Holmes og Dr. Watson, men jeg må si det er uhyre interessant og synes at forfatteren har utviklet en gjennomtenkt og velskrevet roman som jeg godt kan tenke meg å lese flere ganger og da med et annet perspektiv. Et detektivperspektiv, for å finne alle disse forbindelsene. Dette er absolutt en bok som er verdt å lese! Den har så mange lag, så mye i selve teksten og så mye mellom linjene å utforske. Fremfor alt er den et godt stykke skrivekunst!

Hedda har skrevet om boken her.

Overalt søkte jeg ro, men fant det ikke før jeg satt i min krok med en bok.

- Thomas à Kempis, tysk augustinermunk (1380-1471)

Rosens navn av Umberto Eco
Originaltittel: Il nome della rosa/Oversatt av Carsten Middelthon
Tiden Norsk Forlag, 2016
Norsk, bokmål
587 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Dødevaskeren ~ Sara Omar

Dødevaskeren er en urovekkende beretning om kvinners stilling i islam, og fikk meg til å tenke på To søstre av Åsne Seierstad som omhandler en sann historie om to søstre som reiser til Syria for å gjøre en forskjell ved å gifte seg med fremmedkrigere og gjøre sitt for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Denne handler i hovedsak om radikalisering, og er et bidrag til større forståelse og bredere innblikk. Om Dødevaskeren er en historie fra virkeligheten vil ikke Omar si direkte, men det hun sier forstås dit hen at deler er selvopplevd, og at romanen er inspirert av virkeligheten. Men denne virkeligheten tilhører ikke bare Omar.

Romanen har en brutal åpning, hvor en liten jente blir slått av sin far og får tungen skåret av, fordi hun har falt på sykkel og begynt å blø. Det handler om ære, og denne episoden forfølger Frmesk gjennom livet. Hun ble født i Zamwa (nå Suleimania) i Kurdistan-regionen i Nord-Irak, 1986. I nåtid (2016) ligger hun på sykehus i Danmark, og gjennom sin kontakt med den unge legestudenten, Darya, får vi vite om Frmesk sitt ståsted i forhold til islam som er farget av hva hun har opplevd gjennom livet og da spesielt i barndommen. Dette presenteres i tilbakeblikk gjennom nåtidshistorien og gir meg som leser innblikk i et barns tilværelse av kjærlighet og omsorg, men også om trusler og mørke hemmeligheter som lurer. For det handler ikke bare om Frmesk, men om kvinner generelt.

Som nyfødt er Frmesk uønsket av faren fordi han vil ha en sønn, og farmoren insisterer på at hun må omskjæres. Moren frykter at spedbarnet ikke vil overleve inngrepet, og enda mer frykter hun mannens trussel om å ta Frmesk av dage ved å begrave henne levende. Hun velger å la barnet vokse opp hos besteforeldrene.

Islam trenger en reform

Boken er ikke en kritikk av religionen islam; Omar sier hun er muslim, men at religionen trenger en reform. Det minner meg på noe jeg leste for en tid tilbake, og som jeg ikke finner tilbake til, men hovedtanken var at kristendommen har sin reform - islam trenger en også. Der noen mener at islam må reformeres for å gi kvinner samme status som menn, mener andre at det slett ikke er løsningen. Så hva skal vi tro på? Vi kan lese bøker som Dødevaskeren, og vi kan kreve at menneskerettighetene skal gjelde alle. Når noen kan mene at det er bedre å myrde eller begå seksuelle overgrep mot barn enn å glemme en bønn, så er det sannelig på sin plass å forlange en reform også innen denne religionen.

Det er så enkelt sagt; når en jente eller en kvinne ikke har noen rettsikkerhet, må det gjøres noe! Og dette er ikke kritikk av selve religionen, for boken har ikke noe med fremmedhat å gjøre. "Min bok og mine budskap er et forsvar for menneskerettigheter. Et forsvar for kvinners og barns rettigheter og rett til å være frie i denne verden".

Viktig bok

Dette er en ekstremt viktig bok som jeg er glad for å ha lest, selv om det gjorde vondt langt inn i hjerterøttene! Det er ikke bare i Kurdistan for tretti år siden, men det skjer nå i dag. Det Darya opplever og forteller til Frmesk, viser at æresbegrepet fremdeles er fullt operativt. Jeg blir nødt til å henvise til middelalderens Norge med Sigrid Undset sin trilogi om Olav Audunssøn, hvor æresbegrepet lå sterkt på hvordan kvinner oppførte seg. Omar selv mener reformasjonen av islam allerede er igang fordi vi kan se at muslimske kvinner lever annerledes enn Koranen foreskriver. "De har sex utenfor ekteskapet, forelsker seg i ikke-muslimer, danser, utdanner seg og blir til store tenkere. De må bare tørre å sette ord på dette, for det er nettopp et reformert liv de lever."

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste, skynd deg og les!

Min "lille" Pelle - alltid klar for å være med å lese!

Sara Omar (f. 1986) er dansk-kurdisk. Hun har bodd i Danmark siden 2001. Hun er født og oppvokst i Kurdistan, men måtte flykte derfra på slutten av nittitallet på grunn av krig. Omar studerer statsvitenskap og er aktiv i flere av Danmarks kvinneorganisasjoner- og foreninger. Hun har tidligere bidratt med dikt i antologiutgivelser. Dødevaskeren er hennes romandebut (fra forlaget).

Andre som har lest og skrevet er Beathe og Rose-Marie.

Dødevaskeren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2017
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2018
Norsk, bokmål
333 sider
Innbundet, leseeksemplar

Bror din på prærien ~ Edvard Hoem

Bror din på prærien er andre boken i slektshistorien til Edvard Hoem. Den første, Slåttekar i himmelen, handlet mye om Hoems oldefar, Nesje, og etterhvert om de som reiste til Amerika for å bygge seg et nytt og (håpet de) bedre liv. I Bror din på prærien blir vi kjent med Eilert Knudson, en av sønnene til Nesje som reiste over bare seksten og et halvt år gammel. Først oppholder han seg hos tanten, Gjertine. Han oppholdt seg i USA i tolv år før han dro videre til Alberta-prærien i Canada.

Dette er enda en fin og lettlest bok med mye interessant informasjon om de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. Likevel blir det innimellom for mye. For mye om det samme, og jeg detter av midt under lesingen og finner meg selv skumlesende på sidene. Men ettersom jeg i det store og det hele liker denne historien, skal jeg ikke bruke mer plass til å snakke om det negative.

Som nevnt i forhold til Slåttekar i himmelen, er enkelte skeptiske til fremdikting slik Hoem har gjort det, men jeg synes det fungerer svært bra. Virkelighetsdebatten som pågår, om hvor mye skjønnlitterære forfattere kan skrive om andre mennesker i bøker, ønsker ikke Hoem å gå for hardt inn i. Han er enig med dem som sier at det ikke kan være regler for skjønnlitteratur. Hoem har sagt at han er sikker på at menneskene før ligner på menneskene nå, og selv om navn og datoer er korrekte, er det tanker, følelser og replikker oppdiktede i disse romanene.

Da Eilert kjøper seg jord på Alberte-prærien og stifter familie, er det ikke bar hus de må bygge. Alt må bygges, lages, legges til rette. Et helt samfunn må etableres, med kirker, skoler, veier. Som Hoem selv har beskrevet det i en tale:

Eilert Knudtson, min grandonkel, gav store bidrag og var ein leiande talsmann for Bibel-instituttet i Camrose frå 1932, og da han døde, kom det talsmenn for instituttet for å helse i gravferda.

Å skapa trygge, kristne skular der den oppveksande slekt kunne få den utdanninga pionerane sjølve ikkje fekk, var like viktig som å bygge opp nybyggarsamfunn med vegar og kyrkjer og etter kvart med telefon og elektrisitet. Det var i neste omgang ikkje merkeleg at mange av desse pionerbarna og barnebarna utdanna seg til prestar og misjonærar. Dei var oppvaksne og opplærte i eit miljø der ein på ingen måte kunne få det ein peika på eller lengta etter, men dei fekk ei sjølvforståing som hadde røter i den haugi-anske oppfatninga av at alle menneske, same kva yrke dei tilhøyrer, er like for Gud. Den som køyrer møkk, utfører eit like heilagt arbeid som presten som står på preikestolen. Kvinner og menn er likeverdige, sjølv om dei er tiltenkte ulike oppgåver. Barn er like viktige som vaksne, dei gamle like viktige som dei unge og sterke. Det tok mange år før eg sjølv var klar over at dette var ein viktig del av den haugianske arven i mitt eige oppvekstmiljø. Når ein i min syskenflokk ytra ei oppfatning om det eine og det andre, stansa far og mor nesten alltid opp for å lytte. Det hadde ikkje noko med nokon forkvakla filosofi å gjera, som at barna skulle bestemme over dei vaksne, men at barna skulle kjenne seg verdsette og sette, og at vi alle for Gud var like og like viktige.

Det er absolutt et godt utgangspunkt, særlig når hverdagen ble lang og tung med hardt arbeid og vansker med å livberge seg. Nesje skjønner fremdeles ikke hvorfor folk reiser avgårde, for det skjer store ting i Molde og i landet forøvrig! Er det bare han som ser det? På Alberte-prærien ønsker Eilert seg en stor barneflokk, han har hørt at det øker sjansene for å klare seg ettersom de da er flere om å arbeide. Men han tenker ikke på faren og moren som går hjemme i Norge og ikke har noen til å hjelpe seg. De er blitt gamle og helsen skranter. Da Nesje ligger for døden er det en setning han forsøker å si til sin yngste sønn, Anton Edvard, men kommer ikke lengre enn til: "Bror din på prærien..." 

Tredje bok, Land ingen har sett, står klar i bokhyllen og skal ikke stå der for lenge ulest. Først har jeg et par andre bøker som må leses, så blir det gjensyn med personene fra Hoems slektshistorie.

Bror din på prærien av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2015
Norsk, nynorsk
466 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Bror din på prærien

I forrige innlegg skrev jeg at bloggen trengte et navneskifte, og nå har jeg tatt en avgjørelse. Takk til Marianne for forslag! Jeg har gått hele uken og tygget på det :)

For tiden leser jeg videre på Hoems slektshistorie og nå har jeg kommet et godt stykke ut i Bror din på prærien, som er andre bok i trilogien. Den første boken handler mest om oldefaren til Hoem som bodde på et jordstykke i Molde, samt familie som utvandrer til Amerika.

Atter ein gong kom våren til menneska i Day og Marshall County, og dei andre stadene i Midtvesten der innvandrarane frå Europa hadde slått seg ned. Dei var frå mange nasjonar no, frå Tyskland og Frankrike, Sverige og Norge, det var irar og polakkar, litauarar og estlendarar. Det var ukrainarar og russarar, ungararar og slovakar, og alle var dei komne for å finne eit betre liv for seg og etterkomarane sine.

s. 205  

Slåttekar i himmelen ~ Edvard Hoem

Slåttekar i himmelen er historien om Edvard Hoems oldefar, Nesje. Men også en del av landets historie på slutten av 1800-tallet. Det er ikke mye informasjon Hoem har om oldefaren, og i romanen har han diktet ham frem. Enkelte er skeptiske til slik fremdikting, men jeg synes det fungerer svært bra. Nesje bodde i Rekneslia ovenfor Molde, på jordstykket han hadde leid av storbonden. Her starter fortellingen i 1874, trettiseks år etter Nesje ble født og to år etter at hustruen døde. Han er slåttekar på Gørvell-gården, men arbeidet på gården hele året. Dette innebar at han måtte ta seg av sin egen jord i ledige stunder, som oftest om natten. "Ein plassbonde og husmann har inga tid til rangling og lediggang."

Hoem beskriver landskapet slik at jeg ser det for meg selv om jeg aldri har vært der, og utsikten fra Kringsjå var nesten som på bildet. Men det er lite romantisk, selv om landskapet er vakkert. Skjønt, det oppstår når Nesje møter Serianna. De giftet seg og fikk barn, tre gutter og en jente. Nesje hadde også en sønn fra sitt første ekteskap, Hans. Det er harde tider og mange reiser til Amerika, men Nesje vil bli akkurat der han er. Seriannas søster, Gjertine, har derimot andre tanker. Hun har ikke tro på at det vil bli bedre i Norge, og snakker om å reise. Det blir gjennom henne at vi får innblikk i både det å være kvinne og hvordan livet var som nybygger i Amerika. Det er sterke kvinner Hoem skriver om, som både sier imot presten og som tar styring i sitt eget seksualliv.

Dette er en svært fin bok som både er lettlest og som inneholder mye interessant i forhold til de vanskelige årene her i Norge og hvordan det var å bygge seg et nytt liv i Amerika. I perioden 1865–1900 emigrerte 432 000 nordmenn, hovedsakelig til USA og Canada (snl), og felles for de fleste var at de ønsket å skape seg et bedre liv. Norge var et fattig jordbruksland, og det var stor befolkningsvekst som førte til lite plass på gårdene. Det var også sviktende avlinger på 1800-tallet, mens i Amerika var det enorme landbruksarealer med anledning til å bygge seg en gård og skape seg et nytt liv. Edvard Hoem skriver frem endringene som skjer i landet og i Molde. Nesje skjønner ikke at folk drar, enten over havet eller til andre og større byer. For det skjer jo ting i Molde hele tiden! Eller? Det er økonomiske nedgangstider, motløshet og yrker som slåttekar og salmaker blir utkonkurrert av maskiner. 

Vi blir kjent med Gjertine når hun hos Serianna i forbindelse med fødslene, og i 1881 giftet hun seg med salmaker Ole. Amerika lokket, eller snarere brevene fra slektninger over there, og de bestemte seg for å dra. Det var så mange som reiste at amerikareisen var blitt en immigrantindustri, slik at selv den største reddharen trygt kunne våge seg ut på langferd. Vel fremme er det likevel hardt arbeid som gjelder, det var ingen dans på roser der heller. Det er utrolig spennende å lese om, og nå ser jeg frem til oppfølgeren! 

Slåttekar i himmelen av Edvard Hoem
Forlaget Oktober, 2014
Norsk, nynorsk
352 sider
Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: Olav Audunssøn i Hestviken

For tiden leser jeg Olav Audunssøn i Hestviken av Sigrid Undset sammen med Hedda, og vi er begge enige om at dette er en fantastisk historie! Nå har jeg kommet til slutten av del tre, Ingunn Steinfinnsdatter, og ser frem til fortsettelsen. Bakpå boken, som ble utgitt første gang i 1925, står det:

"Olav Audunssøn i Hestviken" er første bok i tobindsverket om Olav som hele livet fører kampen mellom egen vilje og Guds lov. Handlingen foregår rundt Oslo-fjorden på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. 

Olavs sjelekvaler dreier seg om de allmenngyldige og menneskelige emnene; om forholdet mellom begjær og kjærlighet, ektemann og hustru, foreldre og barn. Fortellingen om den unge Olav og Ingunns reise til Hamar der de oppdager hverandre som mann og kvinne, er en vakker kjærlighetshistorie. Men alt har sin pris, og mørke krefter driver inn i Olavs sinn og gjerning.

Og hun kjente gleden piple opp i sitt hjerte - over at verden var full av sol og fagerhet og glede. Om hun hadde satt seg selv utenfor, dømt seg til kroken. Det var da godt at det var så godt å leve likevel - for noen andre, for alle som ikke hadde ugjort seg.

s. 281

Prinsessen av Clèves ~ Madame de la Fayette

I forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker hadde jeg planlagt å være med oftere enn hva faktisk ble tilfelle, og for november i fjor skulle det leses en bok utgitt før 1800-tallet. Jeg kjøpte til og med inn en bok til formålet, men kom aldri så langt som å lese den. I går fikk den lysende idé å finne frem boken: Prinsessen av Clèves som ble utgitt i 1678, skrevet av den franske forfatteren Marie-Madeleine Pioche de La Vergne (bedre kjent som Madame de La Fayette). Den er ikke lang, og ble fort lest.

Elisabeth Aasen skriver i Kvinners spor i skrift at litteraturen på 1600-tallet var preget av den kompliserte kjærligheten, det var nemlig ansett som en umulighet å være gift og samtidig forelsket. I Frankrike samlet kvinner fra overklassen seg i salonger hvor de diskuterte språk, litteratur og kunst. De ble kalt les précieuses (de presiøse), og Madame de la Fayette var en hyppig gjest. Prinsessen av Clèves var en oppsiktsvekkende roman, som regnes for den første psykologiske romanen i fransk litteratur. Hennes romaner representerte et radikalt brudd med den franske lange barokkromanen og dens innviklede handling med usannsynlige hendelser. Les précieuses tok opp det psykologiske aspektet ved mennesket, og mente at sjelelivet var interessant. De var kjent for å tilstrebe en åndfull og korrekt konversasjon om kjærlighetens vesen og kvinnenes situasjon, samt en særegen språkbruk som var rik på metaforer, omskrivinger og neologismer.

Handlingen i Prinsessen av Clèves utspiller seg rundt kong Henrik IIs hoff på midten av 1500-tallet, og jeg må si det er fornøyelig lesing! Først presenteres hoffets medlemmer, som aldri før har bestått av "så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser". Midt oppi dette dukker det sannelig opp en skjønnhet ved hoffet som tiltrakk seg alles blikk ("og man må tro det var en fullkommen skjønnhet, siden hun vakte oppsikt på et sted hvor man var så vant til å se vakre kvinner.") Moren, Madame de Chartres, vil presentere henne ved hoffet, og Mademoiselle de Chartres som er i sitt sekstende år møter prinsen av Clèves. Han blir hodestups forelsket, og selv om han innser at han ikke vekker de samme følelsene hos den unge pike ønsker han å gifte seg. Madame de Chartres hadde med stor omhu oppdratt datteren til "dydig atferd", og ved hoffet var det særlig nødvendig ettersom det var så mange farlige eksempler. "Ærgjerrighet og koketteri var sjelen i dette hoffet og opptok både menn og kvinner." Her var mange fraksjoner og det gjaldt å stå på god fot med den som hadde sammenfallende interesser. Mademoiselle de Chartres mottok mange ekteskapstilbud, men hun sier til moren at hun ikke vil ha noe i mot å gifte seg med prinsen, til tross for at hun ikke føler noen spesiell dragning mot hans person. Bryllup blir holdt, og den unge piken blir Madame de Clèves. Prinsen får snart nok erfare et slør over sin lykke og han beklager seg ofte til sin hustru om at han ikke har vekket noen følelser hos henne.

Så har vi hertugen av Nemours, som "var et naturens mesterverk; det minste av hans glimrende fortrinn var å være den vakreste og mest velskapte blant hoffets kavalerer." Når han og Madame de Clèves møtes oppstår lidenskapelige følelser og hun forstår at det hun føler for ham, er det samme som Monsieur de Clèves ønsket så inderlig av henne. Hun bestemmer seg imidlertid for å avvise hertugen, tross hans iherdige forsøk på å nærme seg henne i sin lidenskapelige forelskelse. At han er hoffets Don Juan får prinsessen til å tvile på at kjærligheten vil vare; hun har selv sett hvordan affærene ved hoffet skjer mer eller mindre i det skjulte. "Hvis du dømmer efter det ytre her på stedet, [...], vil du ofte ta feil: det man kan se, er nesten aldri sannheten", hadde moren sagt. Da Monsieur de Clèves dør, velger hun å trekke seg tilbake fra offentligheten heller enn å gifte seg med Monsieur de Nemours.

Tittelsiden til Princesse de Clèves, utgave fra 1678

Det som gjør Prinsessen av Clèves så interessant er nettopp det aspektet at den var nyskapende på den tiden og at den nå regnes som en av de viktigste forløperne for den moderne romanen på grunn av den psykologiske dybden. Oversetteren, Anne-Lisa Amadou, har i etterordet skrevet at romanen er en tragisk kjærlighetsroman fordi kjærligheten viser seg umulig å virkeliggjøre. Prinsessens motstand mot kjærligheten er stor fordi hun frykter dens død. På den måten handler romanen om "kjærlighetens altbeseirende makt og om dens håpløse utsikter i denne verden." For oss som er vant til helt andre samfunnsstrukturer og etikette, kan det være vanskelig å lese boken uten å tenke at både personer og handling er fremstilt i overkant svulstige vendinger. Noen ganger undres jeg over om det hele er ironisk ment, men nettopp derfor er det interessant lesning. For eksempel var noen av de radikale tankene som det ble diskutert av les précieuses at ekteskapet skulle tidsbegrenses og at menn skulle passe barna fra ett årsalderen. Kjærlighetsromanene var ikke ment som underholdning, men de skulle vise at for å være fri måtte kvinnene unngå å følge sine seksuelle lidenskaper.

Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette
Originaltittel: La Princesse de Clèves (Paris, 1678)
Oversatt av Anne-Lisa Amadou
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2000
Norsk, bokmål
187 sider
Innbundet, kjøpt
1001-bøker

Helgenkongen ~ Vera Henriksen

Helgenkongen er siste boken i Sigrid-trilogien, som jeg har lest sammen med Hedda. Serien er skrevet av Vera Henriksen (1927-2016), en norsk forfatter som skrev flere bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes tar opp den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom og Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut i 1961-1963.

Som tittelen tilsier omhandler boken perioden da kongen ble erklært hellig; Olav den hellige. Det var denne helgenstatusen i det norske samfunnet som ble Olav Haraldssons viktigste rolle i tidlig norsk historie. Allerede året etter hans fall på Stiklestad ble hans legeme tatt opp, erklært hellig av kirken, lagt i skrin og satt på høyalteret i Klemenskirken i Nidaros. Dyrkelsen bredte seg raskt, også utover Norges grenser (Store norske leksikon).

Når det er sagt er det Sigrid det handler om, og hvordan helgendyrkelsen får innvirkning på livet hennes og ellers i samfunnet. Tegn og undere etter at kongen er død, gjør at folk ber til ham som en helgen. Sigrid liker ikke denne utviklingen, ei heller danestyret. Kong Knut har satt en av sønnene sine, Svein, som konge i Norge. Han har aldri ment å la Norge være et fritt land, men et danestyrt rike med lover hardere enn de danske. Folk er misfornøyde med dette styret, og tenker bedre og bedre om kong Olav. Men praten om jærtegn og hellighet blåser Sigrid av, hun kan ikke se noe hellig ved den Olav Haraldsson som hun hadde kjent. Selv om hun må medgi at han hadde gjort mye bra for landet og kjempet for å spre kristendommen, nekter hun å akseptere at han var hellig av den grunn. Både første bok, Sølvhammeren, og andre bok, Jærtegn, forteller om Sigrids utvikling mot moden kvinne. Som jeg nevnte i anmeldelsen av Jærtegn, strever hun med grublerier og tanker, sine feil og hovmod. Det gjør hun også i denne siste boken. Hun lengter etter en fred, en fred hun glimtvis aner, som en stillhet i hennes stormfulle sinn. Hun grunner på det at hun har kjempet mot Guds vilje, en håpløs kamp istedenfor å gi etter. Har hun i dette skapt sine egne sorger? Disse tankene og det at hun snakker med biskopen angående Olavs hellighet gjør at hun begynner å forstå jærtegnene og at kongen selv hadde angret sin voldsomme fremferd for å kristne landet. Sigrid opplever en indre trygghet, og en dyptgripende konflikt med Kalv får henne til å tenke hvor lite han betyr for henne. Før hadde det alltid vært en gnist av håp om at forholdet skulle bli bedre mellom dem, men nå kunne hun på ingen måte øyne dette håpet. Den stille tryggheten hjelper henne videre, og hun grubler svært mye på sine synder og på skyld. Etterhvert kommer det likevel til en slags forsoning mellom dem ved at de begynner å snakke åpent med hverandre.

Mange godtok den nye læren som et skrifte av guder, og levde videre som før. Sigrid undrer seg over dette, og tenker på Olve som forstod kristendommen så altfor godt til å bare fortsette som før. Hun ser med fortvilelse at hennes hovmod fremdeles sitter godt i, og at hun ikke har vært ydmyk. Åsatroens hevnplikt og hat ligger ennå sterkt i henne. Som hun kjemper med sine tanker aner hun at kristendommen gir henne noe som ikke har med hat og hevn å gjøre, og hun ser ting i et nytt lys hvorpå hun prøver å nærme seg Kalv. Hun skjønner at hun trenger ham som han er, og forholdet mellom dem blir stadig bedre nå som åpenheten har brutt ned muren de har hatt mellom seg.

Det er harde tider, og motviljen mot danestyret øker. Kalv og Einar Tambarskjelve snakker om å hente hjem Olavs sønn, Magnus, etter at kongen og dronningen reiser med danene sørover. Nå har det vært fire år med med håp, men også skuffelser og vanskeligheter. Einar bryter sitt løfte om at de skal være likemenn, og det blir tydelig at han har til hensikt å bruke alle midler for å være den som står høyest i kongens gunst. Det blir til at Kalv beslutter at familien skal reise til Orknøyene, for å komme i sikkerhet. Sigrid synes det er øde og forblåst, men etterhvert begynner hun å føle seg hjemme selv om det koster. Hun er fast besluttet på at hun skal like seg, men selv om hun forsøker å tvinge minner og lengsel ut av tankene, kan hun likevel våkne om natten med et sug av lengsel etter å se Egge igjen. Og denne kampen! Hva om den hadde vært unødvendig og alt hun trengte var skrifte når hun skjønte hun hadde syndet, godta prestenes ord og la være å grunne på tingene? Hun kjente seg trett. År etter år hadde hun kjempet mot sitt hovmod. Til til og med sønnen, Trond, sa til henne at hun ikke måtte være så selvrådig. Det er mye som skjer i kulissene ved at man søker forbundsfeller, ruster seg til slag og konger kommer og går. Det er ikke godt å vite hvem man skal stole på. Etter elleve år kan de dra tilbake til Egge. Datteren, Sunniva, er gift og har fått en sønn og blir værende på Orknøyene. Når Kalv dør, savner Sigrid ham sterkt. Hun tenker at all hennes kamp og grubling ikke hadde gitt henne annet enn sorg, og det kommer for henne at håpet om Guds nåde er det som gir henne freden hun har lengtet etter.

Det har vært interessant å lese om Sigrids utvikling, om hennes grublerier og tanker rundt den nye læren og hvilken innvirkning denne brytningstiden har hatt for henne og for samfunnet generelt. Selv om mye allerede er sagt med de foregående bøkene, vil jeg likevel fremlegge hvor stor betydning kristendommen fikk for folk etter at den festet seg. Nettopp fordi livet selv dreide seg rundt de nye skikkene. Her vil jeg si meg enig med Hedda i at Helgenkongen er en verdig og fullendt avslutning på trilogien om Sigrid, og det er absolutt bøker jeg kan anbefale videre.

Tine og Berit har også skrevet om trilogien :)

Helgenkongen av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1963
Norsk, bokmål
265 sider
Innbundet, gave

Jærtegn ~ Vera Henriksen

Jærtegn er andre bok i Vera Henriksens trilogi om Sigrid, og fortsettelsen av Sølvhammeren. Denne serien leser jeg sammen med Hedda, og Berit har også slengt seg med.

Det er uår i Trondheimen og Olav Haraldsson har styrt landet med hard hånd i fem år. Han har reist rundt i landet for å spre den nye læren, med vold og makt. Hvis noen nektet å la seg døpe, tok han gårdene deres og lot dem lemleste eller drepe. Dette får Sigrid etterhvert stifte nærmere bekjentskap med.

I Sølvhammeren forlot vi Sigrid idet hun gjorde korstegn da hun følte at skogens tusser og troll, dauinger og vetter ville ta henne, og at det vonde slipper taket ved denne handlingen. Nå har Sigrid og Olve fått fire barn: Grjotgard (eldst med sine tolv år), Tore, Gudrun og Trond (tre år). I bygden snakkes det om Ragnarok, folk ser skrømt, det hender merkelige ting og farsotten kommer. Ettersom Kong Olav ønsker å kristne landet vil han blotingen til livs, men stormennene i Inn-Trondheimen fortsetter med blot på Mærin, noe som gjør kongen mektig forbannet. Til våren er det Olve sin tur å holde gildet, men han vil ikke blote ettersom han har tatt kristendommen til seg. Sigrid vet ikke helt hva hun skal tro på, og ber både til de norrøne gudene og kristendommens gud hvis hun trenger hjelp eller er i fare. Farsotten krever sine ofte, blant annet de to yngste barna. I sorgen kommer Sigrid og Olve enda nærmere hverandre, og Olve snakker om 'agape' slik han hadde gjort en gang for lenge siden; en kjærlighet som er uselvisk, en kjærlighet som ikke forventer noe til gjengjeld. Her lar Henriksen Olve være talerør for hvorfor man burde følge kristendommen, og gir et innblikk i hvordan det kan ha seg at kong Olav fôr frem på en slik brutal måte. Det er ikke alt Sigrid forstår, men hun aner "en kjærlighet som strakte seg oppover og som var annerledes enn noe annet hun hadde drømt om."

Ved gildet på Mærin spares det ikke på noe, men andre natten omringes de og Olve blir drept. Det er kong Olav som er kommet, og flere blir drept eller lemlestet før han drar tilbake til Nidaros. Kongen bestemmer at Sigrid skal gifte seg med Kalv Arnesson, en av hans menn, noe hun aksepterer etter en del veiing frem og tilbake. Hun trenger en til å verne seg, hun har sønnene sine å tenke på, og hun er gravid. Kongen sier også at hun skal døpes så fort som mulig, og undervises i kristendommens lære.

For en underlig ting liver er, tenkte hun. Og selv om den enkelte måtte bukke under til slutt, rullet det frem, bølge på bølge, slektledd på slektledd. Men på samme tid var det så skrøpelig skjørt.

s. 53

Sigrid skjønner at Kalv er snill, men det er vanskelig å forestille seg livet sammen med ham som kongens lendmann på Egge. Og som husbond i Olves sted. Det blir heller ikke enkelt. Folk i bygden vender henne ryggen, og det blir til at hun slutter hun seg nærmere Kalv, men tenker samtidig mye på sitt samliv med Olve, som hun sårt savner. Hennes bror, Tore, blir gode venner med Kalv, noe Sigrid synes er bittert. Etter en samtale med ham føler hun seg likevel nærmere ham, selv om ting er vanskelige. Om vinteren føder hun en gutt, og hun visste "endelig at hun hadde handlet riktig da hun giftet seg med Kalv Arnesson [...], hun hadde gitt gutten en fosterfar som ville verne ham og hjelpe ham frem." Det er i det hele tatt mye Sigrid tenker på, for eksempel den nye læren som både var tvetydig og vanskelig å forstå, og dessuten den gamle som fremdeles har feste.

Sigrid irriterer seg over Kalv. Han er streng, men rettferdig som lendmann, og omtenksom og snill ovenfor henne. Men hun synes ikke han duger til å lede henne, for hun kan som oftest få ham til å gi seg og det gjør at forakten for ham får grobunn.

Det gikk opp for henne med ett at hun ikke bare hadde latt andre bestemme for seg alltid, hun hadde latt dem tenke for seg også; først hadde det vært Tore og siden Olve. Og så lenge Olve levde, hadde det ikke falt henne inn at det kunne være på annen måte. Men nå, med Kalv, var det en annen sak. Selv om det han sa lød riktig på sin måte, visste hun at tingene kunne ses annerledes enn han så dem.

s. 121

Som høvding for hele Inn-Trondheimene har Kalv stor makt, og Sigrid sitter som den fremste kvinnen i bygden. Hun blander seg ikke i styre og stell som er ansvarsområder tilhørende Kalv, men hun liker den nye makten hun har til å lede Kalv inn på de veier hun mener er riktige. Og han virker "tergende tilfreds" med tingenes tilstand, noe som gjør Sigrid svært irritert. Hun vet hele tiden hva hun kan forvente av ham, men alle hennes forsøk på rokke ham ut av den stødige klippen som han er faller på steingrunn og hun gir opp. Der hun stadig sammenligner ham med Olve kommer han til kort. Sigrid søker etter fred og forståelse i det nye hun har fått et glimt av; kristendommens kjærlighet og lys, og hun har lange samtaler med Anund prest, hun stiller spørsmål og går til messe og skrifte. Hun er ikke sikker på om hun forstår alt. Hun har ventet på en følelse av Guds nærhet eller et tegn på at han har tatt henne imot, men presten sier at hun skal gi av seg selv uten å vente noe igjen. Det faller henne tungt å skulle tilgi for eksempel kongen som hun hater, særlig siden hun går med hevntanker over uretten han har gjort henne. Sønnene ønsker også hevn, og Sigrid tenker på Kalv som en brikke i utførelsen av hevnen.

Etter Mærin har ikke Kalv samme tillit til kongen som før, han føler seg mer som trøndernes høvding enn som kongens lendmann. Det er mange som er misfornøyd med styret til kong Olav og hans voldsomme fremferd. Da danekongen, Knut, benytter seg av dette for å overta landet er det flere som sverger troskap til ham. For Sigrid blir det en sorgtung høst, begge sønnene blir drept da de er med på et forsøk på å styrte kongen. I denne tiden er Kalv borte i to år i forbindelse med dette forsøket, og da han kommer hjem ser Sigrid glimt av mannen han er; høvdingen som mange frykter, som er aktet og som kan vinne menns troskap. De har det bedre sammen enn noen gang, men etterhvert faller alt tilbake til det gamle og Sigrids bitterhet flammer opp igjen. Om det er hatet mot kongen eller bitterheten mot Kalv som driver henne vet hun knapt selv. Hun maser om hevn for sønnene, men da han lover å slutte seg til de som ønsker død over kong Olav, finner hun andre ting å mase om.

I denne tiden grubler hun mye og snakker en del med presten. Han mener det er blitt gjort stor skade ved at kristendommen er innført med vold og grusomhet, og at man ikke kan forvente av folk som har sett frender og venner lemlestet eller drept for lærens skyld skal forstå budskapet om godhet og kjærlighet. Sigrid synes det lysner for henne da hun hører presten snakke om hvordan man skal elske vår neste, uten å måtte like vedkommende, og hatet til kongen blir ikke lenger noe skille mellom henne og kristendommen.

En stor hær samles i Trondheimen, anført av av stormenn som Kalv og Tore Hund. Det kommer til et slag ved Stiklestad, og bondehæren seirer. Kong Olav er død. Dette skulle bli starten på en rekke undere som førte til at Olav Haraldsson fikk status som helgen. For Sigrid blir det annerledes enn hun hadde forestilt seg. Dette øyeblikket har hun ventet på i over ni år, men det gir ikke noen glede. Det hjelper jo ikke at kongen er død, hverken Olve eller sønnene kommer noensinne tilbake. Til slutt ikke bare aner hun, men føler lyset som er Guds kjærlighet, og hun kan endelig ta i mot den nye læren og samtidig se Kalv som han er uten å sammenligne ham med Olve. Også Kalv vender seg mot Gud i denne tiden, han har selv sett hvordan kongen døde og tegnene på Guds tilstedeværelse. Mot slutten av boken oppstår en solformørkelse som blir sett på som et varsel fra Gud idet Han viser sin harme over bøndene som drepte kong Olav som hadde kristnet landet. Dermed blir Stiklestad-slaget et minne som nevnes med med frykt.

I Jærtegn følger vi Sigrid i hennes utvikling mot en mer mode kvinne. Hun har en lang vei å gå. Foruten den tidløse søken etter lykke og kjærlighet, beskrivelser av hverdagslivets gleder og sorger, viser også Henriksen hvor vanskelig det må ha vært å godta en ny lære. Det er interessant å lese om denne brytningstiden, og særlig det at vi får et annet perspektiv enn hva sagaene og historien ellers har å by på. Som Berit sier er ikke Sigrid Toresdatter nevnt mer enn et par ganger av Snorre, de andre sagaene er tause, og det er spennende å tenke hvordan det kan ha artet seg for andre personer enn de som skildres i sagaene. Hedda nevner at Sølvhammeren bærer preg av amerikansk underholdningslitteratur i forhold til det norske middelalderskildringer gjør (for eksempel Sigrid Undset), noe jeg er enig i. Jærtegn viser derimot en forfatters utvikling mot et mer levende språk, og en større innlevelse i karakterene. Jeg synes å komme nærmere inn på Sigrid, som strever med sine tanker og grublerier, sine feil og og sitt hovmod. Nå er jeg spent på hvordan Sigrid takler den nye tiden, og siste bok er allerede påbegynt.

Jærtegn av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1962
Norsk, bokmål
252 sider
Innbundet, gave

Sølvhammeren ~ Vera Henriksen

Sølvhammeren er Vera Henriksens debutroman fra 1961, som jeg nå har samlest med Hedda. Også Berit kastet seg på lesingen, til tross for at hun hadde lest trilogien før. Dette er første bok i trilogien om Sigrid fra Bjarkøy. Andre boken, Jærtegn, kom ut året etter og den siste, Helgenkongen, i 1963. Sigrid er søsteren til Tore Hund, en av de mest betydningsfulle høvdingene i Hålogaland. Han hadde en gård på Bjarkøy i dagens Troms fylke, og er omtalt fra ca. 1022-1030. Dette ble et noe langt innlegg så gjør deg klar for historietime!

Boken er delt inn i fem deler; Bjarkøy, Sigrid, Olve, Tore og Nesjar. Den starter med å beskrive femtenåringen Sigrid og broren Tore som mener at hun nå er klar til å gifte seg. Han har lovet henne til en eldre mann, Olve Grjotgardsson på Egge, en velstående gård og han er også venn av Ladejarlene. Etter at foreldrene døde har det vært harde år, og en ny konge var kommet til landet; Olav Tryggvason. Han hadde gitt bud om at folk skulle vende seg fra gudene sine og ta imot kristendommen, noe som skapte uro blant folk. Toressønnene, Tore Hund og Sigurd, hadde økt rikdommene etter faren, og Sigurd hadde "gjort et grunnrikt gifte med Sigrid Skjalgsdatter, søster av den mektige Erling Skjalgsson på Sola". Hild og mannen har styrt gården frem til Tore kunne overta, og de har også stått for oppdragelsen av Sigrid. Men Tore gir Sigrid medhold i det meste og hun blir både egenrådig og stolt.

Giftermålet ble avtalt, men når den kommende ektemannen seiler inn med to skip blir hun i tvil og løper sin vei. Olve løper etter, og jeg øyner at det kan bli et livlig ekteskap. Det blir i alle fall mange opp- og nedturer. På bryllupsnatten sier han frem strofer fra kvadet Skirnesmål, noe som mykner Sigrid og får henne til å gi seg hen til ham. "Da de seilte fra Bjarkøy tre dager senere, så hun seg nesten ikke tilbake."

I tidsrom strekker fortellingen seg fra året 1008 til slaget ved Nesjar i 1016. Vikingtiden regnes historisk sett fra angrepet på Lindisfarne i 793 til slaget ved Stamford Bridge i 1066. Det var store forskjeller mellom kvinner og menn, men kvinnene hadde likevel en sterkere posisjon og større frihet enn det kvinner hadde andre steder i Europa på den tiden.

I sagaene møter vi sterke, stolte og uavhengige kvinner, mange av dem blir beskrevet som både viljesterke, manipulerende og kompromissløse. Det virker som de er blitt oppdratt til å være både selvbevisste og makthungrige. Samtidig ser vi at unge kvinner blir giftet bort for å bekrefte allianser mellom familier. Man skulle tro at de hadde fått en oppdragelse som la vekt på lydighet og selvoppofrelse. Det kan virke som det er et motsetningsforhold mellom disse to rollene som vikingkvinnene skulle passe inn i. Er dette to helt forskjellige rollemodeller? Eller kan det være at kjønnsrollene i vikingtida var mye mer komplekse enn man får inntrykk av gjennom det bildet som vanligvis tegnes av menneskene som levde for 1000 år siden?

- Marit Synnøve Vea, leder for Avaldsnesprosjektet (funnet HER)

Dette var interessant, fordi vikingkvinnene tradisjonelt sett har blitt fremstilt som husfruer hvor deres rolle har vært ansvar for hus og familie. Men som øverste ansvarlig for husholdet hadde hun mye makt, og symbolet på dette var overrekkelsen av nøkkelknippet. Mennene var ofte på reiser og da måtte hun også ta beslutninger som var mannens ansvarsområde. Kvinnene kunne også drive med andre ting, som å være prestinner og håndverkere, drive handel og være skalder.

Uansett; Sigrid kommer frem til Egge sammen med Olve, og hun får en angstfull forutfølelse som skal vise seg å stemme. For det første nekter Olves mor, Tora, å gi fra seg nøkkelknippet, og Sigrid oppdager at Olve har en frille. Det var ikke uvanlig at menn holdt seg med elskerinner, men Sigrid får en vondt tid når ektemannen tilbringer mye tid hos frillen og senere henter henne til gården. Da Sigrid føder en sønn innser Olve at det er kjærlighet han føler for Sigrid, og sender frillen bort. Sigrid får også utlevert nøkkelknippet av svigermoren som har sett hvilken to det er i henne. Selv om vekten av nøklene var tyngre enn hun hadde trodd, vokser hun inn i rollen som husfrue og overhode for husholdningen. Helt siden hun reiste fra Bjarkøy har hun hatt med seg en Torshammer av sølv som hun fikk av Hild. Den skulle gi beskyttelse og Sigrid har stor trøst av å ha den rundt halsen.

I ekteskapet lærer Olve og Sigrid mye om relasjoner, det å være åpen og meddelsom ovenfor hverandre, om følelser og egen og den andres styrke. Sigrid utvikler seg fra en egenrådig jente til en fornuftig og sikker kvinne, men det er mange kamper som skal kjempes underveis. Etterhvert begynner hun å kjenne en lykke; lykke over de tre barna, over å kjenne en fred i sinnet og over å ha en godt forhold til Olve.

Etterhvert som Olve viser henne verden skjønner hun at det er mange måter å leve på. For eksempel er det mye religion med i bildet ettersom dette var en brytningstid mellom norrøn og kristen tro. Samtidig som Olve er hovgode (en offerprest) og leder for blotene, begynner han og Sigrid å gå i kirken og Sigrid får undervisning av presten. Når Tore Hund kommer til Egge blir det meget snakk om tilstanden i riket. Jeg leste om Egge at det var et høvdingsete som inngår i en lang historisk utvikling der makt, samfunnsorganisasjon og nasjonsbygging inngår som helt sentrale begreper. Denne makten ble utfordret rundt år 1000 gjennom vikingkongenes krav om innordning under en rikskonge og under ett rikskongedømme. Dette førte til konflikter, og høvdingen på Egge var en av de sentrale personene i denne striden. Som leder av de religiøse samlingene på Mære var han bindeleddet mellom menneskene og den norrøne gudeverden. Han kunne ikke la seg diktere av tronearvinger som hevdet å ha sin kongsrett av en helt annen gud enn den høvdingen selv var representant for.

Når Olav Haraldsson (også kjent som Olav Digre og Olav den hellige) kommer til Trondheimen sverger bøndene troskap til ham som konge. Det er Einar Tambarskjelve, som også stod i opposisjon til kongen, som sendte bud om dette. Olav Haraldsson vil samle riket under en konge og innføre kristendommen. Svein jarl samlet en flåte og sammen med Tore Hund og Olve reiser de for å kjempe mot kongen. Det ble et slag ved Nesjar palmesøndag 1016, men kongens flåte var større og vant. I slaget seiret Olav Haraldsson og tok et viktig sted i prosessen mot kristningen og samlingen av Norge. Etter dette ønsker Tore å sverge troskap til kongen, noe som fører til uvennskap mellom ham og Olve. Da han reiser gir Sigrid Torshammeren til Tore for at den skal verne ham. Han sier: "Glem aldri [...] at ættebåndet er sterkere enn alle andre bånd. Og jeg skal ikke glemme det, heller, om den dag kommer da sønnene dine trenger meg" (s. 246).

Henriksen har uttalt at hun ønsket å skrive om Olav Haraldsson fra et negativt perspektiv, og leitet etter den som hadde størst grunn til å hate ham. Wikipedia sier at "Sølvhammeren gir et annet bilde av Tore Hund enn det de fleste kjenner. Her ser man ikke en niding, men en mann som gjorde det han mente var rett." Og det stemmer, men jeg synes det er så flott at noen skriver historien til kvinnene som knapt ble nevnt i sagaene.

Gamle Moster kirke, en av de eldste kirkene i landet.

Kongesteinen, hvor Olav Tryggvason stod og talte til folket.

Statue av Tora Mosterstong 

Krossen på Vetahaugen

Det passet egentlig fint at jeg hadde en tur til Bømlo og Moster Amfi i forrige uke. I vikingtiden var sjøfart svært viktig, og vestlandet var i sentrum av landet. Bømlo lå midt i dette området, og tre av de store vikingkongene i norsk historie er knyttet til den tidligste misjonshistorien og til Moster; Håkon den Gode, Olav Tryggvason og Olav Haraldsson. 

Det mest artige med lesingen av Sølvhammeren er det historiske aspektet, det var virkelig interessant og jeg synes Vera Henriksen har klart å beskrive en troverdig bakteppe for de historiske begivenhetene som skjedde den gangen for så lenge siden. Jeg kommer derimot ikke utenom Sigrid Undset. Henriksen har uttalt at hun ikke leste Undsets middelalderromaner før etter at Sølvhammeren var ferdig skrevet. "Selv mener jeg at vi er svært forskjellige forfattere - blant annet fordi hun skriver om høymiddelalderen, en temmelig stabil periode, mens jeg særlig interesserer meg for menneskers reaksjoner i historiske brytningstider, da de blir stilt ovenfor motstridende krefter og oppfatninger." Sølvhammeren kan ikke sammenlignes med Sigrid Undset sine middelalderromaner sånn uten videre, eller om den skal det så vil jeg si at Undset har en mye større litterær tyngde. Språket i Sølvhammeren er enkelt, og som leser får man ikke ordentlig innblikk i karakterene slik som hos Undset. Det var noe jeg savnet da jeg leste denne boken, Undset ble for ever en av mine yndlingsforfattere da jeg leste bøkene om Kristin Lavransdatter, som forøvrig førte til at jeg leste hele hennes forfatterskap. Men for all del, det er virkelig interessant lesing og som sagt har det gitt meg en oppfriskning i landets historie. Nettopp derfor anbefaler jeg boken, og det skal bli spennende å lese videre om Sigrid sammen med Hedda. 

Vera Henriksen (født Vera-Margrethe Roscher Lund, 1927-2016) var en norsk forfatter som skrev mange bøker med handling fra middelalderen og andre historiske perioder. Flere av bøkene hennes omhandler den problematiske overgangen fra norrøn mytologi til kristendom. Sigrid-trilogien fikk stor suksess da den kom ut. 

Sølvhammeren av Vera Henriksen
Aschehoug & Co. (W. Nygaard) A/S, 1973
Utgitt første gang: 1961
Norsk, bokmål
254 sider
Innbundet, gave