A Girl is a Half-formed Thing ~ Eimear McBride

 

For en leseopplevelse! Intenst, rått, nakent og sårt. Helt annerledes enn noe jeg har vært borti tidligere. Skrevet i en stream-of-consciousnes-stil som nok er mer McBride sin egen stream-of-consciousnes-stemme enn slik vi gjerne tenker oss denne skrivestilen. Måten hun bruker teknikken på er helt unik, jeg bare leste og leste og leste, og klarte ikke å legge boken fra meg lenge om gangen. 

Fra baksideteksten:

Eimear McBride’s award-winning debut novel tells the story of a young woman’s relationship with her brother, and the long shadow cast by his childhood brain tumour. It is a shocking and intimate insight into the thoughts, feelings and chaotic sexuality of a vulnerable and isolated protagonist. To read A Girl is a Half-formed Thing is to plunge inside its narrator’s head, experiencing her world at first hand. This isn’t always comfortable – but it is always a revelation.

Karakterene er ikke nevnt ved navn, stedet hvor handlingen utspilles er uspesifisert og det er heller ingen tidsplassering (bortsett fra at det er i Irland ikke langt fra Dublin og noen få referanser til 1980-tallet). Hovedkarakteren er to år i starten av boken, og broren er rundt fem. En operasjon forlenger livet, men det er ikke håp om at hjernesvulsten vil forsvinne. Faren har flyttet ut, de to søknene står hverandre nært og bor sammen med sin mor, som i det ene øyeblikket er kjærlig og god og det neste full av hån, slag og spark.  

Språket gjør at jeg settes direkte inn i karakterens opplevelser, og det er sterkt. Det er dristig! Mange av tankesprangene er vanskelige å følge, og i dialoger er det krevende å skille hvem som sier hva på grunn av fravær av komma og punktum, iblandet hovedkarakterens tanker. Det er mye sinne og sårhet, og det kommer til uttrykk i tekstens intensitet og denne skrivemåten som nærmest er helt uredigert, men som nettopp av den grunn gjør innholdet så mye sterkere. Følelsene rundt overgrepet hun utsettes for og morens negative holdning og væremåte ovenfor henne blir ekstremt tydelig - det er som om raseriet, avmakten og sårheten skrikes ut over sidene. Jeg forestiller meg at blyanten knekker der den risser inn bokstavene. Fortelleren, den "half-formed girl" påføres mye vondt, og det at hun ikke blir møtt eller sett gjør at hun volder smerte for seg selv, som for å få de vanskelige følelsene på avstand. Men kjærligheten til broren viker ikke for noe. 

Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001 bøker i kategorien Forfatter fra Europa. Eimear McBride har fått en rekke priser for denne debutromanen, blant annet Women’s Prize for fiction, noe som er vel fortjent. En spennende stemme som jeg kommer til å lese mer av!

A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Faber & Faber, 2014
Første gang publisert, 2013
Engelsk
205 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Larmen og vreden ~ William Faulkner

En av verdens vanskeligste bøker?

Larmen og vreden ble svært godt mottatt da den ble publisert i 1929, den fikk storartede kritikker og oppnådde en betydningsfull plass blant de store amerikanske romaner. Den regnes også som den første av William Faulkners store romaner. I modernistisk stil brukte han indre monologer, ulike perspektiver og lange, komplekse setninger.

Det jeg visste om boken står i baksideteksten: det er en skildring av familien Compsons forfall og undergang. Romanen består av fire kapitler som utspiller seg i løpet av fire dager. De danner en fortelling som bare blir mer og mer faretruende - om blodskam, alkoholmisbruk, raseforskjeller, livsudugelighet og viljen til å gå til grunne. 

Handlingen er lagt til Sørstatene i begynnelsen av 1900-tallet. Mitt første inntrykk etter å ha lest første del, som er sett fra Benjys synsvinkel, er noe forvirring over tidshoppene som på ingen måte er kronologiske. Det at vi hopper rett inn i handlingen uten noen forklaringer på personene som snakker eller stedet de er på, gjør det utfordrende. Bildene jeg lager meg får jeg fra det som blir sagt, og fra tankene til Benjy. Han er voksen, men behandles som et barn og jeg skjønner fort at han har en kognitiv utviklingshemming. Bare på de første sidene er det tre tidsplan; Benjy og Luster er ute, episoder får frem minner hos Benjy (disse er satt i kursiv), og samtidig er det andre hendelser fra fortiden som ikke er satt i kursiv. Men likevel, plutselig er tiden da Benjy og Luster er ute satt i kursiv. Forvirret? Moren er mye syk, og ligger ofte til sengs med "sykdommen". Caddy er en sentral karakter, og gjennom Benjy får jeg et sympatisk bilde av søsteren. Hun er den som Benjy føler seg knyttet til, hun er omsorgsfull ovenfor ham og de har et godt forhold. Hun er også rebelsk, og tøyer konvensjonelle regler.

Andre del er mer krevende da teksten bortsett fra å hoppe i tid, også er filosofisk og etterhvert uten tegnsetting som ville fått enhver korrekturleser til å steile. Denne delen er fra en tidligere tidsperiode, atten år tidligere, og først tenkte jeg det er broren Jason som forteller, men mange sider senere skjønner jeg at det er Quentin. Han er student ved Harvard, men fortiden drar ham ned. Hans nedbrytende tanker om hendelser som har skjedd og hvordan han ønsket seg fremtiden, er altoppslukende. Så altoppslukende at han knapt kan trekke pusten i sine lange tankerekker som kun ender i én konklusjon, og den skal jeg ikke røpe. Søsteren Caddie har en tungtveiende rolle da de to er tett sammenknyttet. Hun blir gravid, men med hvem blir aldri avklart, og kanskje det er uviktig, for hovedsaken er at Quentin var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Det er sterk lesing, og den ukonvensjonelle formen blir mer og mer suggererende etterhvert som teksten har mindre og mindre av tegnsetting og andre korrekte skrivemåter, men tankene kommer som en strøm av ord.

I tredje del er vi tilbake i tiden fra den første delen, og den blir fortalt av Jason, den yngste av Compson-søsknene. Han fremstår som svært bitter og sint, og gir et utvidet perspektiv på familien samt deres posisjon i samfunnet, hvis generasjoner tilbake har innehatt en høy status som nå er sviktende. Her får vi også en større forståelse for den helt sentrale rollen Caddy har, og mer konkret hvordan familien agerer på hverandre og verden omkring. 

Dilsey går igjen gjennom hele fortellingen, hun er den som holder alt sammenføyet i sømmene, hun lager mat, oppdrar barna, holder konfliktene nede og sørger for at fasaden opprettholdes. I alle fall forsøker. Siste del er hennes stemme, men fra en ekstern synsvinkel, to dager etter Jasons fortelling. Fra hennes perspektiv får kategoriene hvite og svarte en annen betydning enn det Compson-søsknene ga innblikk i. Nå har jeg med vel vitende og vilje ikke skrevet om raseproblemene på den tiden, og som Faulkner tok opp, men dette er betydningsfullt i romanen.

Jeg må si det er vanskelig å si noe konstruktivt om Larmen og vreden, mer enn at jeg likte den veldig godt. Nå tiltaler denne skrivestilen meg. Virginia Woolf er kjent for stream of consciousness, og blant andre har jeg lest Toni Morrison, Ian McEwan, Charlotte Brontë og faktisk er det innslag av dette i Sigrid Undsets romaner. Alle favoritter for meg.

Vanskelig bok?

Romanen er oversatt av Hans H. Skei, som også har skrevet bokens etterord og en artikkel i Store norske leksikon som jeg anbefaler å lese. Han skriver litt om Faulkners egne uttalelser om romanen, ytterst interessant, som "Larmen og vreden er et suverent eksempel på en dikter som satser på det umulige og søker nederlaget, men som dermed skaper tap og tomhet og fortvilelse om til stor litterær kunst." Her leser jeg også at tittelen er fra Macbeth, "fra en passasje der det heter at livet er en vandrende skygge, en beretning fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning. Den skuldrer livet som et kortvarig, forbigående fenomen, vår bundethet i tiden, tomhet og tap og savn og sorg som det eneste sikre i det terningspill livet er, hvis ikke nærhet, varme, medmenneskelighet og omsorg for andre gis bedre rom enn i den virkelighet vi møter i romanens verden." Vanskelig bok? Ja, men absolutt verdt lesingen!

Boken har jeg lest sammen med Hedda.

William Faulkner (1897 - 1962) var en forfatter fra USA, født i New Albany, Mississippi. Han var bosatt det meste av sitt voksne liv i Oxford, Mississippi.

Larmen og vreden av William Faulkner
Originaltittel: The sound and the fury (1929)
Oversatt av Hans H. Skei
Solum Forlag, 2016
Norsk, bokmål
322 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Waves ~ Virginia Woolf

Virginia Woolf regnes som en av modernismens mest sentrale forfattere, og var med å fornye romankunsten. Hun syntes ikke den tradisjonelle romanformen kunne uttrykke det hun ønsket og begynte å eksperimentere med fortellingens form. Med teknikken stream of consciousness skildret hun karakterenes indre liv og virkelighet. Hun var opptatt av å utforske forholdet mellom identitet, tid og bevissthet, og hennes frie prosaform ga henne mye anerkjennelse.

Det jeg likte så godt med Til fyret, var å få innblikk i det som befinner seg under overflaten; det indre livet til karakterene. Merete Alfsen, som har oversatt boken til norsk, sier at med The Waves går Woolf aller lengst i å fjerne seg fra den tradisjonelle romanformen, og det kan jeg absolutt være enig i! I et tidligere innlegg nevnte jeg hvor spesiell denne boken er, og der Til fyret regnes blant de mest vanskelige bøkene, går The Waves den en høy gang.

Boken ble publisert i 1931 og handler om seks venner som møtes etter mange år. Det er Bernard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis. De deler opplevelser fra barndommen som har innvirket på livene deres. Boken har ingen plott, og om den norske oversettelsen sier forlaget at Woolf selv har sagt at hun ville skrive ”til en rytme, ikke til en handling”. Virginia Woolf ønsket å vise at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av en enkelt hendelse, og var opptatt av tema som liv og død. Dette synes jeg kommer godt frem i The Waves; at den eneste meningen med livet er at døden kommer, spesielt mot slutten hvor Bernard oppsummerer. Det er ingen samtaler, men karakterenes monologer som er det dominerende. De seks personene møtes i begravelsen av en god venn, Percival, og Woolf har benyttet seg av den indre dialogen, eller stream of consciousness, på en noe annerledes måte enn i for eksempel Til fyret. Riktig nok er personene beskrevet ved deres egne tanker og enetaler, og ikke utfra ytre kjennetegn, men samtidig er disse monologene ekstremt fortettet og komplekse. Spesielt de første sidene er vanskelige å komme gjennom fordi det som nevnt er så annerledes enn andre romaner. Et handlingsreferat er derfor vanskelig å komme med ettersom det skjer ingenting som kan beskrives på et ytre plan. Vi blir altså kjent med personene gjennom hver enkelt sine tanker og monologer om seg selv og hverandre, og slik utforsker Woolf livets gang. Innimellom brytes dette med det som i introduksjonen kalles interludes, eller mellomspill, som består av nydelige landskapsbeskrivelser. Det er ni av dem, og i den første, har solen ennå ikke stått opp. Disse beskrivelsene følger solens gang, som i det siste går ned og mørket overtar. Et eksempel kan leses i dette innlegget.

Det er en utrolig fin bok, og det er mye som er skrevet og sagt om den. Jeg velger å fokusere på det poetiske språket, og hvordan Woolf makter å belyse menneskers bevissthet. Skjønt, det er ikke usannsynlig at jeg vil finne andre meninger i boken ved en gjenlesing, slik Margaret Atwood gjorde da hun leste Til fyret på nytt. Og bølgene! Det er selvfølgelig et viktig element i romanen, og det handler om rytmen: "All writing is nothing but putting words on the backs of rhythm. If they fall off the rhythm one’s done." Merete Alfsen har oversatt det til "Å skrive er å få ord til å ri på rytmer." Videre at rytmene kan sammenlignes med bølger, og at bevisstheten er "flytende, men syklisk og gjentagende snarere enn lineært." Virginia Woolf skrev i dagboken at hun strevde med å "få de gode formuleringene til å skinne. Den ene bølgen etter den andre." Det synes jeg hun klarte utmerket! Til og med lesingen av boken kom inn i en rytme, etter å ha forsert de første sidene.

The Waves av Virginia Woolf
Oxford World's Classics, 2015
Engelsk
190 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Saturday ~ Ian McEwan

Det er alltid fint å gjøre nye bekjentskap på forfatterfronten, og Ian McEwan har vært et greit møte som jeg har gjort sammen med Ina. Hun har forøvrig lest McEwan tidligere. Lesingen av Saturday startet med nysgjerrighet og ble avsluttet med at jeg følte meg noe forkommen. Jeg skal straks forklare hvorfor. Kort fortalt; det jeg leste på baksiden av boken ga meg forventninger som ikke innfridde.

Saturday, February 15, 2003. Henry Perowne is a contented man - a successful neurosurgeon, the devoted husband of Rosalind and proud father of two grown-up children. Unusually, he wakes before dawn, drawn to the window of his bedroom and filled with a growing unease. As he looks out at the night sky he is troubled by the stat of the world - the impending war against Iraq, a gathering pessimism since 9/11, and a fear that his city and his happy family life are under threat. 

Later, as Perowne makes his way through London streets filled with hundreds of thousands of anti-war protestors, a minor car accident brings him into a confrontation with Baxter, a fidgety, aggressive, young man, on the edge of violence. To Perowne's professional eye, there appears to be something profoundly wrong with him. But it is not until Baxter makes a sudden appearance as the Perowne family gathers for a reunion that Henry's earlier fears seem about to be realised. 

For meg lovet dette et thrilleraktig innhold, og dere som følger bloggen min vet at jeg ikke er av det slaget som må ha actionfylt og handlingsmettet innhold for å like en bok. Baksideteksten forespeiler en psykologisk thriller, og poenget mitt er at jeg ventet hele tiden på spenningskurven. Hele boken foregår sett fra hovedpersonens synsvinkel, og tidlig tenkte jeg på om teksten var skrevet i en stream of consciousness stil. Jeg liker meget godt fortellerteknikken slik Woolf utførte den. Stream of consciousness er "en form for tankegjengivelse som søker å avspeile bevissthetens ustrukturerte strøm ved å oppløse den strukturerte tekstens mønstre og ved å bryte med syntaktiske og eventuelt også ortografiske konvensjoner. Ved å forkaste de normale reglene for skriftlig tekst vil denne litterære teknikken gi inntrykk av å være en form for uredigert referat av den menneskelige tankestrømmen, slik at teksten framstår som en avskrift av tankens flukt snarere enn som et planlagt og gjennomarbeidet kunstnerisk produkt." (Kilde: Bibliotekarstudentenes nettleksikon). Men istedenfor å bruke Joyces eller Woolf sine teknikker, har McEwan en mer tradisjonell fortellermåte hvor en tredjepersons tale kombineres med fri indirekte tale, og som forsterkes med bruken av nåtid. Som indirekte fri stil opplever jeg ikke at det er Perownes indre stemme jeg leser slik jeg gjorde det i Til fyret, selv om det kommer godt frem at det er hans tanker og opplevelser som er i sentrum. Det kan nok sies å være en form for stream of consciousness, men med en vri. Uansett så er ikke dette virkemiddelet forfatterens hensikt med Saturday, selv om det å følge Henry Perowne gjennom dagen gir godt innblikk i hans indre liv. Ian McEwan har sagt at han ønsket å beskrive en vellykket mann med et stabilt kjærlighetsforhold og hvor barna ikke er på kjøret. Det er bare ikke nok. Jeg kommer ikke nært nok til at karakteren blir troverdig.

Henry Perowne våkner i det store huset sitt, og blir stående å se ut vinduet. Der blir han vitne til at et fly må nødlande, noe som utløser bekymrede tanker om hva som skjer. Er det et terrorangrep? Og slik fortsetter dagen. Alt Perowne foretar seg utløser lange tankerekker om assosiasjoner til hendelsene, og det er virkelig flott skrevet. Jeg liker hvordan McEwan beskriver hver minste detalj, og helt uten at vi får vite noe om de andre personene bortsett fra gjennom Perowne. Innimellom tenker jeg at slike tanker som faller i hodet på denne mannen, kan like gjerne falle i andres hoder. Mitt inkludert. Når han møter Baxter forsterkes forventningen om et høydepunkt, at han skal terrorisere Henry Perowne og familien hans. Familien Perowne skal nemlig komme sammen etter noen års atskillelse, og det ville vært et utmerket fortellergrep. Etter å ha ventet og ventet, hender det faktisk at Baxter kommer for å terrorisere familien. Men - det blir intet høydepunkt, det blir snarere en fortsettelse på Perownes flytende dagligliv med Baxter som en ørliten topp på barometeret over dagens hendelser.

Dermed sitter jeg igjen med et utilfreds inntrykk av boken. Ikke fordi den var dårlig, men fordi den ikke var som forventet. Derfor følte jeg meg noe forkommen. McEwan har mottatt prestisjetunge priser og flere av bøkene hans er blitt film, så jeg skal gi ham en sjanse til. Dessuten likte jeg skrivestilen, og hvordan han bruker intertekstualitet. Også perspektivet på det som skjer i verden, og at det diskuteres uten å være enten svart eller hvitt. Neste gang skal jeg forsøke å fri meg fra forventningene som jeg føler ødela leseropplevelsen av Saturday.

Jeg har lest boken sammen med Ina, hun har skrevet om den HER. 

Saturday av Ian McEwan
Vintage, 2006
Først utgitt, 2005
Engelsk
281 sider
Paperback, lånt på biblioteket
1001-bøker

Timene: Stream of consciousness

Jeg kom over en artikkel om stream of consciousness på Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier da jeg leste Til fyret av Virginia Woolf. Det jeg er interessert i nå er om hvorvidt Michael Cunningham har benyttet seg av denne teknikken i månedens 1001-bok, The Hours. Boken har jeg nettopp startet på og etter å ha lest fjorten sider synes jeg teksten hopper frem og tilbake i tid og rom for på den måten å uttrykke strømmen av tanker og følelser slik de oppstår hos personene. Det forekommer meg at til tross for bare litt over to hundre sider vil lesingen ta tid siden det er mye å dvele ved og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal like boken eller ikke. Jeg må jo gi den en sjanse, det er mange sider igjen, og jeg likte filmen da jeg så den for mange år siden!

Menneskets indre verden, vår psyke, er en åpen kjegle mot dypet, samtidig som den avgrenser hva vi oppfatter i den ytre virkelighet.

- Zéraffa (1972) 

Høstbladene jeg presset i en avis i forrige uke ligger fremdeles klar til bruk,

er de ikke fine?

Jazz ~ Toni Morrison

Jazz er andre boken i en trilogi skrevet av Toni Morrison. Den første er Elskede og den tredje er Paradis. Jazz ble utgitt i 1992 (til norsk samme år).

Baksideteksten:
Vi er i 1920-årene. Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape et nytt liv i Harlem, New York. Storbyens pulserende liv og jazzens tidsalder kombinert med en brutal råskap påvirker beboernes liv og psyke i den grad at Joe ta livet av sin unge elskerinne da hun vil forlate ham. Derfra føres historien bakover i tid og følger mønstrene og sammenhengene i Joe og Violets liv frem til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

Jazz er en bok full av kjærlighet til Byen, menneskene og deres historier som formidler noe vesentlig om afro-amerikansk kultur og amerikansk historie, samtidig som de sier noe universelt om menneskenes søken etter tilhørighet, om kjærlighetens kår og irrganger.

Året er 1926 og romanen åpner med at Violet forstyrrer i begravelsen til mannens elskerinne, for å se henne og "skjære opp det døde ansiktet hennes". Fortellerstemmen er en "jeg" som beretter om Violet og antyder at hun kanskje trodde hun kunne løse kjærlighetens mysterium - "lykke til, og si fra hvordan det går", men "det nytter ikke å konkurrere med de døde om kjærlighet". Violet og Joe bor sammen i en leilighet i Harlem, men ekteskapet er ikke så lykkelig som det en gang var. Noe gjorde at Joe forelsket seg i attenåringen Dorcas og fortellingen gir ingen direkte svar på hverken det ene eller det andre, men tilbakeblikkene fungerer slik at jeg som leser gjør meg mine tanker. For eksempel det at Violet har sluttet å snakke. Hun har nemlig ikke alltid vært slikt. En gang var hun "en kvikk, målbevisst jente og en arbeidsom ung kvinne, med en friserdames slagferdige tunge". Fortelleren kaller det sprekker; "mørke brister i kuppelen av dagslys". Forsnakkelser fører til at hun sier mindre og mindre. Selv om fortelleren i klartekst sier at tausheten hennes til slutt gjør Joe deprimert, har han sitt eget i bagasjen som ligger til grunn for hans handlinger - de har tatt sine spøkelser med til Byen.

Minnet om jenten blir som en sykdom i huset for Violet, men for Joe er det annerledes. Ømheten han fant tilhører egentlig noe i barndommen hans, og han ønsker tilbake tiden de to hadde. Sin nye elskede kan han fortelle ting han aldri har fortalt Violet. Noen ganger er teksten som en gåte og jeg må lese om igjen, gå tilbake, grunne over det før jeg kan gå videre. For eksempel tingene Joe kan forteller til Dorcas, som han ikke en gang kan fortelle seg selv:

Viktige ting som hvordan hibiskus lukter på en elvebredd i skumringen; at han knapt kan se knærne sine stikke ut av hullene av buksa, så hva får ham til å tro at han kan se hånden hennes selv om hun skulle bestemme seg for å strekke den ut gjennom buskene og bekrefte, en gang for alle, at hun virkelig var moren hans?

s. 39-40

Her øynes en sårhet, men hva menes med at hun var moren hans? Svaret kom etterhvert. Dette er Morrisons måte å fremstille sine personer på, og der er ingen kronologi i historien, men som nevnt gjør man seg sine tanker underveis. Som slett ikke alltid holder stikk, overraskelsene kan komme på løpende bånd og perspektivene skifter ofte. En rød tråd finnes, selv om den kan være vanskelig å følge. Da jeg skrev om Paradis nevnte jeg at Morrison ser på livet som opplevd i øyeblikket, liknende som Woolf uttrykte det: sinnet mottar myriader av inntrykk og denne bevissthetsstrømmen omgir oss gjennom hele livet. Som utgangspunkt i en roman kan det gjøre historien komplisert å følge. Likevel, det et dette som gjør det så spennende å lese, man må rett og slett improvisere som leser! Bare det å skrive dette slynger meg tilbake i fortellingen, i Morrisons magisk-realistiske verden og får meg til å tenke på hva man kan ha opplevd som gjør at en handler som en gjør. For selv om skrivestilen hennes til tider oppleves komplisert, er dette noe av det jeg liker så godt (jeg gjentar sikkert meg selv i det uendelige); at det som er vanskelig å få tak på gjør nettopp at forbindelsen mellom det hun skriver om og metoden hun bruker får helheten i boken (og de andre for den saks skyld) tryllet frem, som om jeg kan føle den pulserende byen og endringene som er i anmarsj. Det er vrient å forklare, men Morrison får frem så mye med så lite. For eksempel er parallellene til de andre bøkene stukket inn hvor man minst skulle ane det: Paradis! Det er ganske intenst. Flere historier trer frem, og slik sett kan det overføres til i dag: man sitter stramt fast i oppdragelsen og fører videre noe man sverget på ikke å gjøre. Man gir det videre likevel. Rene krigstilstanden! Alle disse tankene som farer gjennom hodet. Det er som med Rikka, jeg må tenke, tygge, undre meg. Finne en betydning etterhvert som jeg leser. Setninger som "lyden som kom fra munnen hennes, tilhørte noe med skinn istedenfor kåpe" - fantastisk! og når tanker og følelser blir voldsomt tilstedeværende er det få komma eller punktum eller andre skilletegn:

Jeg plukket ham ut blant alle de andre ingen var som Joe han kunne får hvem som helst til å stå ute på åkeren midt på natta; få en hvilken som helst kvinne til å drømme seg sånn bort om dagen at hun bommet med plogen og måtte slite verre for å få muldyra tilbake på plass.

Denne måten å skrive frem personligheter, skjebner, livsvilkår og ens drømmer og håp på - å komme inn under huden på ens tanker og handlinger, følelse av tilhørighet og det å kunne se at foreldrene ikke hadde mulighet til å se etter barna sine i sin harde hverdag: "Vi plukket bomull, hogg ved, pløyde. Jeg har aldri visst hva det vil si å sitte med henda i fanget før nå". Å spise stivlese, velge når du ville ta bærestykket, sy, plukke, lage mat, hogge ved. Violet tenkte på det alt sammen og sukket. "Jeg trodde det ville være noe mer enn dette. Jeg visst at det ikke kom til å vare, men jeg trodde det ville være noe mer."

Jeg skal ikke gå mer inn i bokens handling, men kan uten videre anbefale den. Og de to andre. Og alle de andre! Men noen aspekter har jeg lyst til å gå inn på, for eksempel det med musikken. Morrison lar Byens pulserende liv være bakteppe og fletter det inn i menneskenes livshistorier. Jeg er ikke særlig stø i musikk og av nysgjerrighet slo jeg opp musikksjangeren jazz for å få et innblikk i årsaken til tittelen. På wikipedia fant jeg at jazz har røtter i blues, musikken de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. I begynnelsen var det ren dansemusikk og rytmen det vesentlige. Denne rytmen finnes i Morrisons beskrivelser av Byen (New York) siden improvisasjon er sentral hos musikerne. En annen ting jeg leste på wikipedia (hva skulle man gjort uten!) er at det er vanlig å se fortellerstemmen i Jazz som Morrisons egen, eller kanskje boken selv. Det hadde jeg ikke tenkt på og jeg lurte nemlig på hvem som fortalte - det kom aldri frem.

Slutten er ganske åpen, akkurat som jazzmusikken kan være det, noe som er interessant ettersom Morrisons romaner er preget av en blanding av fabulering og realisme. Rasisme er et overordnet tema, i varierende form. Kanskje Morrison ønsker at vi skal improvisere frem våre egen bilder av å føle, kjenne, erfare på kropp og sinn hvordan det er å være diskriminert på bakgrunn av rase, av kjønn? Det å leve med sine spøkelser, men også å kunne finne utløp for dem. Ja, bøkene til Morrison har gitt meg mye i så henseende, og vist en veg. Den handler også om frigitte slaver som dro ut for å finne et bedre liv. Det er også en vei.

Jeg fikk som sagt ikke helt taket på denne fortelleren. Hvem er hun, som på slutten minner oss på at historien også handler om henne? Og mens Violet og Joe opplever kjærligheten sammen og lever lykkelig videre innser fortelleren at hun har brukt for mye tid på å observere andre og lite til å leve selv. Jeg søkte på nettet og fant en side med mange tankevekkende drøftinger fra boken. For eksempel at hun også ønsker seg kjærlighet, og hun antyder at det ikke er tilstrekkelig å observere, man må være mer enn det: man må også leve. Og ved å finne sin egen mor finner hun sin tilhørighet. I løpet av fortellingen sin har hun funnet det samme som Violet og Joe: helbredelse.

Morrison har sagt at det som binder romanene sammen er kjærlighet, men her er også traumer. Både i Paradis og Elskede er dette gjennomgående og de traumatiske opplevelsene kommer frem ved tilbakeblikk og bearbeides med personenes indre dialoger og i samspill med andre. Dette oppleves som frigjørende og helbredende, og både Violet og Joe erfarer til slutt at en ødelagt barndom lar seg leve med bare de kan tilgi seg selv. Og det som er skjedd. Det handler om å bli fri. Fra savn, skam og kunne bli et helt menneske.

“Freeing yourself was one thing, claiming ownership of that freed self was another.”

Toni Morrison, Elskede

Jazz av Toni Morrison
Originaltittel: Jazz
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1992
Norsk, bokmål
212 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Paradis ~ Toni Morrison

Toni Morrison! Bøkene jeg har lest av henne har alltid berørt meg på måter det er vanskelig å beskrive, skrivestilen fremkaller flere tanker per setning enn mange andre bøker gjør over flere sider. Jeg var ganske ung første gangen jeg leste Morrison, det må ha vært De blåeste øynene. Så leste jeg Sula, Sangen om Salomon, Dukke i bek, Elskede, Jazz, Paradis, Kjærlighet og senere En nåde. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Og nå om igjen. For det var bøker jeg slukte og nå trenger jeg å fordøye dem. Paradis leste jeg ut på lørdag, men det er en av de bøkene som er vanskelige å skrive om og dermed har utsettelse vært enklere.

Paradis starter med at "de skyter den hvite jenta først. Med de andre kan de ta seg den tiden de trenger. Ingen grunn til hastverk her ute". Det er midten på 1970-tallet og mennene er der for å sørge for at ingenting skal få ødelegge byen deres, og ihvertfall ingen kvinner fra Klosteret. Ruby er en helsvart by i Oklahoma, grunnlagt i 1949 av femten afrikansk-amerikanske familier med forfedre som har vært i Amerika siden midten av 1700-tallet. Etthundreogfemti frigitte slaver grunnla byen Haven, og det er etterkommere av disse som reiser lengre vest for starte på nytt. Forfedrene har en lang historie med å forsvare og beskytte sin frihet. Som på ferden fra Mississippi til Oklahoma i 1890 ble vist bort, jaget, hånet. Til og med avvist i fargede byer som allerede var under bygging. En avvisning som bidro til at de ble stoltere og steilere for hver ulykke som rammet dem. Fordi de var eight-rock, med blåsvart hud, det eneste som skilte dem ut fra deres fargete likemenn.

De tar med seg Ovnen, som blir et symbol gjennom hele romanen, en helligdom og et minnesmerke over det forfedrene hadde bygget og fått til. Den har en jernplate inngravert med ord som "først syntes å velsigne dem; senere å forvirre dem; til slutt å kunngjøre at de hadde tapt". Det er sterke følelser involvert i deres historie og når ungdommene vil endre ordene blir dette kimen til konflikt. Om det ingen snakker om; forandring. For det har kostet å bygge byen, noe de eldre mener at den nye generasjonen ikke hadde begreper om, at de ikke aner hva de var beskyttet mot og hvilke ydmykelser de slipper. Friheten - "en prøve naturen satte en mann på, som han måtte bestå hver dag. Og bestod han mange nok prøver lenge nok, ble han konge". De unge mener at de eldre er akterutseilte, at tilstandene har forandret seg alle andre steder enn i Ruby - noe som er uforståelig for de eldre. Med denne konflikten argumenterer Paradis for at et samfunn må vær åpen for mangfold og endringer.

Ruby er isolert, men ikke mindre enn tredve kilometer unna står et stort herskapshus som går under navnet Klosteret. Selv om det er lenge siden det har fungert som et kloster. Egentlig var det en skole for indianerjenter, og opprinnelig bygget av en underslager tjuefem år før Ruby, før fire nonner flyttet inn. Bokens kapitler forteller om kvinnene som søker ly her, eller har kommet dit av andre grunner. Kvinner som mer eller mindre tilfeldig driver mot stedet. Det er Mavis som i uforsiktighet lot babyene sine dø og rømmer fordi hun tror mannen og de andre barna skal drepe henne. Hun møter Connie (Consolata) som bor i det store herskapshuset:

[Mavis]: "Er dere ikke redde for å bo her ute helt aleine? Ser ut som det er mange kilometer til folk". Connie lo. "Uhyggelige ting er ikke alltid ute. De fleste uhyggelige ting er inne."

s. 52

Det er Grace (Gigi) som vil se steinen hvor et par elsker i all evighet. Seneca, forlatt som barn og flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og ikke klarer å la være å skade seg selv. Pallas (Divine), fra en velstående familie som rømmer fra en dominerende far og sviktet av kjæresten. Connie (Consolata) kom til Klosteret sammen med priorinne Mary Magna og etter dennes død betraktes hun som lederen av Klosteret. Consolata ble tatt hånd av Mary Magna etter å ha blitt funnet på gaten Sør-Amerika, og har følgelig ingen identitetspapirer eller familie.

Konfliktene...som fører frem til aksjonen boken starter med og som alle var enige i til tross for striden som herket mellom byens menigheter. Som forteller om et samfunn med den tunge børen fra forfedrene. De kan ikke bare tenke på seg selv som individer, men som en felles mur mot inntrengere. For eksempel presten Misner, han kommer til byen med håp om forandring, men forblir en utenforstående - innbyggerne tenker om ham at "han kunne anspore til underlig oppførsel". Misners syn på mennene i Ruby; "de tror de har lurt de hvite, mens de i virkeligheten etterligner dem" får meg til å tenke på at frihet kan oppleves forskjellig, og er man egentlig fri selv om man opplever det slik? Frihet handler også om å bli fri fra sine egne stengsler og traumer, fri til å være seg selv. Det er dette kvinnene i klosteret opplever og som er en befriende tilstand. Med indre dialog og tilbakeblikk bearbeider de sine traumer og får utløp for sine drømmer og innerste tanker. Det er dette jeg liker så godt ved Morrisons bøker; innblikket i personenes indre liv og at de er mer enn de blir definert som, og stream of consciousness-teknikken passer godt til å få frem hvilke traumatiske opplevelser personene sliter med.

Romanen har ingen kronologi, noe som gjør den litt komplisert å følge. Om dette har Morrison uttalt at forventningene om en lineær kronologi er så tilstedeværende fordi det narrative blir vist slik på tv og filmer, men livet oppleves i øyeblikket, håp om fremtiden og med mange biter av fortiden. Det er som med modernistene og Virginia Woolf som mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi mennesker ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Så har jo også Morrison skrevet hovedfags-avhandling om Woolf.

Religionen står også sterkt i romanen. Opp gjennom historien har kvinner hatt lite de skulle ha sagt, og de afrikansk-amerikanske kvinner har måttet gå gjennom en dobbelt kamp; mot patriarkatet og mot raseskillet. Morrison har selv sagt at bøkene ikke skal leses som feministiske, hun støtter ikke patriarkatet, men heller ikke matriarkatet. "I think it's a question of equitable access, and opening doors to all sorts of things." Uansett; Patricia, læreren som forsøker å finne ut av byen og familienes historier, mener å ha forstått oppskriften på udødeligheten til generasjonene med eight-rocker: for å sikre seg udødelighet måtte blodet være rent og ublandet. "I så fall, tenkte hun, må alt som bekymrer dem komme fra kvinner".

I Paradis er det avvisningen eight-rockerne møter i fargete byer som fører til at de grunnlegger sin egen by. Det var ikke bare skillet mellom frie og slaver, fattige og rike, hvite og svarte, men også lyshudete og svarte. At avvisningen kom fra fargete gjør at borgerne hegner om byen, om sin raserenhet, og isolerer. De utvikler en frykt for folk som kommer utenfra, noe som kommer til uttrykk i angrepet på Klosteret, "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville". Et spørsmål som har opptatt Morrison er hvorfor Paradiset nødvendiggjør eksklusjon. Og kanskje er det nettopp det; at separatisme ikke er løsningen, hverken for hvite/svarte eller menn/kvinner. Udødelighet er ikke å bli værende på stedet hvil, å gjøre ting slik det alltid har vært gjort, men den trenger fornying og forandring. "Fremtiden stod ved porten".

Jeg var ikke klar over at Paradis var den siste i en trilogi (det står ingenting i omslaget eller tittelbladet om det, men de kan heldigvis leses frittstående) som starter med Elskede, om en rømt slave som dreper barna sine heller enn å se dem fanget. Den andre er Jazz med handling fra Harlem i 1920-årene, boken følger karakterens fortid bakover til midten av 1800-tallet. Denne har jeg lånt på biblioteket og tar den med når jeg reiser på mandag så det kommer nok et innlegg om den når jeg er tilbake fra Holmen.

Oppdatering 20. juli: Åslaug med bloggen Med bok og palett har også nettopp lest boken :)

Paradis av Toni Morrison
Originaltittel: Paradise
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1998
Norsk, bokmål
367 sider
Innbundet, kjøpt

Til fyret ~ Virginia Woolf

Før jeg leste boken kom jeg over en artikkel hvor den er ført opp på listen over the world's most difficult books, og fikk bange anelser. Dette er en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen eller den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Etter å ha lest første siden antok jeg straks at det måtte være syntaksen som gjorde at boken kom med på den listen. Bare sjekk sitatet fra side fem, et eksempel på de lange setningene som boken består av. Som lesingen skred videre gikk det tregt til tross for få sider og det var ikke fordi boken i seg selv var treg, men det var så mye å absorbere i denne korte romanen. Det føltes som om Sigrid Undset skulle ha kortet ned Olav eller Kristin til noen korte notater med svært godt resultat.

Til fyret (1927) er den engelske forfatteren Virginia Woolfs femte roman, og regnes som en av de mest betydningsfulle i det 20. århundres modernistiske litteratur. Den er også delvis selvbiografisk (se lengre nede). Romanen handler om familien Ramsay som reiser til sommerhuset på Isle of Skye i Skottland i tiåret omkring første verdenskrig, og noen bekjente som besøker dem der. Alt virker idyllisk; fru Ramsay er den perfekte hustru, mor og vertinne og herr Ramsay er oppslukt av sitt arbeid. Som leser får jeg innblikk i tanker som viser at livet likevel ikke er så idyllisk, under overflaten skjer det nemlig svært mye, og jeg som ikke har lest noe av Woolf tidligere ble overrasket over at det tok så lang tid før de kom seg til fyret. Ti år faktisk. Det har å gjøre med fortellerstilen; "stream of consciousness", en litterær teknikk hvor forfatteren forsøker å gjengi bevissthetsstrømmen av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom et menneskes bevissthet. Teknikken bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på og Til fyret har for eksempel ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Modernistiske forfattere ønsket å skildre og problematisere forholdet mellom ytre og indre virkelighet, og mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi et menneske ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Dermed var det ikke særlig virkelighetsnært å gjengi personers tanker i ryddige, grammatisk korrekte setninger ettersom bevisstheten forholder seg både til logikk og assosiasjoner og følelser.

Romanen består av tre deler. Den første, Vinduet, er den lengste delen og foregår i løpet av noen timer. Fru Ramsay og hennes yngste sønn, James, sitter ved vinduet og leser. Maleren Lily Briscoe holder på med et bilde ute i hagen og scenen ved vinduet er en del av motivet. I innledningen spør James om de kan reise til fyret dagen etter og moren sier ja, hvis været blir bra. Men faren er uenig og James blir usigelig skuffet:

"Men", sa faren og stanset foran stuevinduet, "det blir ikke pent vær".
Hadde James hatt en øks for hånden, en ildtang, et hvilket som helst redskap som hadde kunnet flenge hull i farens bryst og drepe ham på flekken, så ville han ha grepet det. Så voldsomme var følelsene Ramsay vekket hos barna sine ved sitt blotte nærvær.

Et konfliktfylt forhold mellom far og barn kommer frem allerede her, og lengre ut i boken leser jeg at herr Ramsay blir oppfattet som en tyranniserende person av sine barn. Det er lite ytre handling og det som skjer formidles stort sett gjennom indre dialog. De to viktigste karakterene er fru Ramsay og Lily Briscoe, men det er mest fru Ramsay vi blir kjent med gjennom hennes indre liv. Hun er svært vakker og den som holder familien samlet:

I grunnen stod hele det motsatte kjønn under hennes beskyttelse; av årsaker hun ikke kunne redegjøre for; fordi de var ridderlige og tapre, fordi de forhandlet om traktater, styrte India og stelte med finansene; dessuten fordi deres opptreden ovenfor henne var slik at enhver kvinne nødvendigvis måtte finne behag i det; tillitsfull, barnlig, tilbedende; noe en eldre kvinne kunne aksepterer fra en ung mann uten å miste sin verdighet, og ve den unge piken - Gud gi at ingen av hennes døtre var slik! - som ikke følte verdien av dette, og alt det innebar, langt inn i margen.

 s. 7  

Traktater og finanser til tross; den ene kan ikke fungere uten den andre. Ramsay er avhengig av sin kones anerkjennelse og ros, og fru Ramsay trenger å vite at han erkjenner henne som hustru og samtalepartner. Hun unngår å belemre ham med hverdagslige ting, men plages av tanker om hva som er meningen med livet. Og hun tenker at døtrene bærer på et opprør om et liv som er annerledes enn hennes, hvor de "ikke alltid skulle stå på pinne for en eller annen mann". Lily er motsetningen til fru Ramsay; hun ønsker å realisere sine kunstneriske ambisjoner. Woolf var opptatt av å vise at ulike mennesker kan ha forskjellige oppfatninger av samme hendelse, og det er noe jeg synes kommer godt frem i Til fyret hvor perspektivet skifter ofte og en kort spasertur avdekker mye av personenes tanker. Det er dette jeg liker så godt med boken! Å få innblikk i det store isfjellet som befinner seg under overflaten; det indre liv.

Om kvelden samles familien og gjestene for å spise middag. "Men hva har jeg gjort ut av livet mitt?", tenker fru Ramsay idet hun setter seg. Oppsyn med maten og dekking av bordet er deler av fru Ramsays gjøremål og som hun behersker til fulle. Som vertinne klarer hun også å snu den litt ampre stemningen til harmoni, noe som viser hennes idealistiske egenskaper som kvinne.

Andre del, Tiden går, dekker et tidsrom på ti år og knytter sammen første og siste del. Første verdenskrig finner sted, fru Ramsay og to av barna dør og sommerhuset forfaller. I tredje del, Fyret, kommer herr Ramsay, barna og noen gjester til sommerhuset, blant annet Lily. Herr Ramsay og to av barna gjennomfører turen til fyret som ble planlagt ti år tidligere, og Lily fullfører maleriet hun begynte på for så mange år siden. James opplever at faren roser ham, og kan endelig løses fra tankene om å skulle stå imot tyranniet hans. Lily maler, tenker og får tingene i perspektiv. Spørsmålet om meningen med livet er stadig tilbakevendende og uten at hun får den store åpenbaringen innser hun at det er "de små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket" som utgjør livet. Romanen avsluttes med at Lily opplever et øyeblikk av lykkelig erkjennelse; "jeg har hatt min visjon".

"Kvinner kan ikke male, kvinner kan ikke skrive" sier en av gjestene, Charles Tansley, til Lily. I følge wikipedia har Woolf sagt at fyret er tilfeldig og uten symbolsk verdi, men en vanlig oppfatning blant feministiske litteraturkritikere er at det representerer herr Ramsays overlegenhet i forhold til sin hustru; hun blir den andre, slik Simone de Beauvoir skriver i boken Det annet kjønn (1949). Virginia Woolf ønsket ikke å bli kalt feminist, men i tidligere utkast av boken viser Lily Briscoe mer politiske og feministiske sider ved seg selv som senere ble tatt bort. For eksempel vil hun si noe ved middagsbordet men "she could not bear to be called, as she might have been called had she come out with her views as a feminist." Av ukjente årsaker valgte Woolf å stryke begrepet feminisme gjennom hele romanen. Ved fokus på hovedkarakterene fru Ramsay og Lily, men også de andre, sees den underliggende feminismen selv om romanen ikke i utgangspunktet er feministisk. De to hovedkarakterene er som sagt motpoler; fru Ramsay er den tradisjonelle husmor som sørger for at familien har det de trenger, og hun forsøker å Lily til å gifte seg. Lily på sin side ønsker ikke ekteskap og lever som kunstner uten mann og barn. Ingen av dem forstår at den andre er tilfredse med sine livsvalg. Lily blir symbolet på neste generasjon frigjorte kvinner. Men også fru Ramsay brenner for ting hun gjerne skulle ha gjort. Hvis hun hadde tid. Kanskje når barna ble større.    

Selvbiografisk er boken i det at Woolf tar opp sin opplevelse av morens død. Hun har skrevet at faren var en vanskelig, krevende og avhengig ektemann, og med så mange barn ble moren mer et nærvær enn en bestemt person for barna: "Husker jeg at jeg var alene med henne i mer enn noen få minutter? Alltid kom det noen å forstyrret". Britt Andersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap, har sagt at Woolfs følelser ble fryst fast og hun klarte ikke å sørge, men med Til fyret fikk hun bearbeidet sorgen (selv om hun ikke ble kvitt melankolien). Videre at Woolf kalte romanen for en elegi. "En elegi er en sørgesang som blir skrevet i anledning et dødsfall, og er et forsøk på å vinne tilbake nytt liv etter at noen døde og borte. Den beskriver ofte en reise over sjøen frem mot lys - elegien har gjerne motiver som en vandrer, en sjøreise". I moderne diktning betegner elegien et (sentimentalt) klagedikt uten hensyn til den ytre form (snl).

For å komme tilbake til den vanskelige boken som jeg nevnte innledningsvis så er det ikke bare syntaksen Woolf brukte som virkemiddel, men det er altså flere forhold som gjør boken vanskelig. Som "stream of consciousness"-teknikken og det at så mye blir sagt på få sider. Som må tenkes over. Hvordan er det når tankene seiler avsted? Plutselig, hvis jeg lot tankene fare kom jeg helt ut av lesingen og måtte lese om igjen avsnittet jeg holdt på med, eller hvis jeg ble forstyrret ville jeg kveppe og se opp og vanskelig finne tråden igjen. Dette er ingen bok å skumme gjennom for å si det slik, og jeg bruket lengre tid på denne en en annen som hadde tredobbelt antall sider. Og jeg synes det var fryktelig vanskelig å skrive om den!

Jeg har tidligere skrevet at Til fyret er en fantastisk bok som fikk meg til å minnes tiden da jeg lest Undset, men der Undset følger Olav og Kristin til bunns skifter Woolf perspektiv og noen ganger er det vanskelig å vite om det som står der er tanker eller utsagn - uten at det føles ubekvemt av den grunn. Hvordan de går og tenker om hverandre, men holder igjen blant annet for ikke å såre andre eller kanskje den andre ikke bryr seg.

Boken ANBEFALES!

Til fyret av Virginia Woolf
Originaltittel: To the Lighthouse
Oversatt av Merete Alfsen
Bok nr. 34 i Verdensbiblioteket, 2007
Norsk, bokmål
161 sider
Kjøpt, innbundet
Lesesirkel 1001 bøker

Ordinary mind, ordinary day

Sammen med forfattere som James Joyce og Marcel Proust innførte Virginia Woolf begrepet "bevissthetsstrøm" ("stream of conciousness") i prosalitteraturen. Denne modernistiske tankegangen preges av eksperimentering, kunstnerisk frigjøring og tro på fremskrittet. Den litterære modernismen bryter med det etablerte og sjangeren preget litteraturen i Europa fra begynnelsen av 1900-tallet. Romankunsten ble også gjenstand for eksperimentering, og "stream of conciousness" innebar at alle innfall og inntrykk skulle være med i fortellingen og forfatteren skriver direkte fra sin egen bevissthet og underbevissthet.

Virginia Woolf forklarte teknikken slik:

Undersøk et øyeblikk et alminnelig menneske på en alminnelig dag. Hjernen mottar et utall av inntrykk, trivielle, fantastiske, flyktige, eller slike som festner seg med stålets skarphet. De kommer fra alle kanter uten stans, og ettersom de kommer, danner de seg etter livet den spesielle dagen, og virkningen er forskjellig for hver gang. Livet er ikke en rekke lys symmetrisk ordnet, det er en lysende glorie, et halvt gjennomsiktig slør som omgir oss fra vår bevissthets begynnelse til slutten er nådd.

"An ordinary mind on an ordinary day" ble et utgangspunkt for Woolf hvor hun blandet blomsterkjøp og betaling av regninger inn i tankestrømmen om liv, død og kjærlighet. Fokus lå på de innerste tankene til karakterene, og jeg tenkte å ha med eksempler på "stream of conciousness" i omtalen av Til fyret i helgen.

Juni solnedgang sett fra altanen (igjen).

En smakebit på søndag [til fyret]

"Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen," sa fru Ramsay. "Men da må du opp med solen," la hun til.

For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han synes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av et kjøleskap med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede.

s. 5

Jeg kom over en artikkel hvor Til fyret er ført opp på listen over the world's most difficult books, en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen, den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Nå har jeg kun lest de to første sidene i boken, og er tilbøyelig til å tenke at her må det være syntaksen. Sjekk oppbyggingen av setningene!