Bel Canto ~ Ann Patchett

Tidligere i år fikk jeg denne boken anbefalt av Ann Helen da vi hadde et tvangslesekafétreff i Boksalongen hvor vi ransaket hyllene for interessant lesestoff. Hun hadde lest den og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse etter å ha hørt hva den handlet om. Bel Canto er Ann Patchetts fjerde roman, utgitt i 2001. Den ble tildelt den britiske Orange Prize, som ved siden av Man Booker Prize og Costa Book Awards er den største heder en kvinnelig forfatter kan få i England. Den fikk også den anerkjente prisen PEN/Faulkner Award, og kom på flere topplister, inkludert Amazon's Best Books of the Year. I romanen er opera sentralt og tittelen henviser til et uttrykk innen opera som betyr "vakker sang", og i 2015 ble det laget en opera på bakgrunn av romanen.

Nok opplisting, nå til selve boken! I et fattig Sør-Amerikansk land blir det arrangert et bursdagsselskap for en mulig investor, Katsumi Hosokawa, som er styreleder for et stort japansk selskap. Han er operaentusiast og en kjent operasanger, Roxane Coss, er invitert for å synge. Selskapet holdes i visepresidentens hus, og mot slutten blir de avbrutt av terrorister som stormer bygningen og vil ta presidenten som gissel. Det viser seg at presidenten ikke er tilstede, han har meldt avbud i siste liten. Dermed blir hele selskapet tatt som gisler istedenfor. Ganske snart blir kvinner og syke satt fri, men Roxanne Coss blir som eneste kvinne igjen. Terroristene vil ikke sette flere fri før de har fått innvilget sine (nye) krav.

Ann Patchett ble inspirert av gisseltakingen i den japanske ambassaden i Peru i 1996, og har sagt at "I definitely have a theme running through all my novels, which is people are thrown together by circumstance and somehow form a family, a society. They group themselves together. So as I'm watching this on the news, it was as if I was watching one of my own novels unfold. I was immediately attracted to the story." 

Og det er nettopp dette det handler om. For når terroristene og gislene befinner seg i det samme huset over lang tid utvikles interaksjoner, det er tross alt mennesker det handler om. Det oppstår et kjærlighetsforhold mellom Hosokawa og Cross, og mellom Hosokawas oversetter, Gen, og en ung terrorist som heter Carmen. Dette paret må, av opplagte grunner, holde sin kjærlighet hemmelig. Det er spesielt disse relasjonene som har hovedfokus i romanen, men vi får også innblikk i andre relasjoner og hvilke tanker enkelte av gislene gjør seg, både direkte og indirekte. 

Etterhvert er det flere som faktisk håper at de kan fortsette å være i huset, at de kan leve sammen i fordragelighet. Det er kanhende fordi livet er blitt satt på vent, ingen trenger å bekymre seg over dagligdagse saker annet enn det som er der og da, og dag for dag. Og dette skildres slik at jeg også håper det. Nesten. For det kan jo ikke vare, det må ta en slutt, selv om den ble brå og om enn ikke uventet, så kom den bardust. Men ved beskrivelsene av personenes håp, drømmer, deres fortid og hva de tenker om fremtiden, både terrorister og gisler, får jeg sympati for dem. Patchett skildrer dem dynamiske, og selv om noen av karakterene kan sies å være litt klisjéaktige, er ikke dette noen hindring for en god leseopplevelse. Musikk har som sagt en viktig rolle, og det er interessant hvordan denne kobler både terrorister og gisler sammen. Roxane synger, "as if she was saving the life of every person in the room." Helt til slutt ender boken med en epilog som var overraskende, men likevel ikke etter å ha tenkt meg om. Jeg vil ikke gi noen spoilere for dere som vil lese boken, og det håper jeg virkelig at mange gjør, for den ga meg noe å tenke på! 

Jeg leste at denne romanen kan kategoriseres under sjangeren magisk realisme. Da hevet jeg øyenbrynene, men det fantastiske med den er at terroristene gjør det operasangeren forlanger, og gislene oppdager et lykkelig fellesskap i fangenskapet. Dette tøyer sannelig reglene for hva som faktisk kan skje i virkeligheten. 

Bel Canto av Ann Patchett
Fourth Estate/ Harper Collins, 2002
Engelsk
318 sider
Pocket, kjøpt

Sing, Unburied, Sing ~ Jesmyn Ward

"I like to think I know what death is. I like to think that it's something I could look at straight."

Slik åpner boken Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward, og døden er det gjennomgående temaet. Men historien handler også om forholdet mellom barn og foreldre, mellom søsken, mellom hvite og svarte. Det er mye, men mest av alt foregår handlingen på det individuelle planet. Denne boken er blitt sammenlignet med Elskede av Toni Morrison, og selv om boken en svært god har Morrison en sterk posisjon hos meg. Hun er rett og slett i en kategori for seg selv. Som i hennes bøker, handler det mye om karakterenes indre liv. Jeg kan se sammenligningen, men mener at Sing, Unburied, Sing står støtt alene og ikke har behov for sammenligninger. Boken har jeg lest i forbindelse med Labbens lesesirkel på Goodreads.

Sing, Unburied, Sing, er Jesmyn Wards tredje roman, og hun fikk sin andre National Book Awards for Fiction for den. Dermed er hun første kvinne til å vinne to slike priser, så det må absolutt være noe med denne romanen. Og det er det. Vi er i Mississippi, og sitatet innledningsvis kommer fra Jojo, som vi møter på sin trettenårsdag, og idet bestefaren viser ham hvordan en geit skal slaktes. De viktigste personene i hans liv er besteforeldrene, Mam og Pop. Og lillesøsteren, Kayla. Moren og faren er ikke spesielt tilstedeværende, og derfor vokser Jojo og Kayla opp sammen med Mam og Pop. For besteforeldrene er det viktig å leve forenelig med jordens sang - den som representerer ånden som er i alt på Jorden. Og dette forsøker de å formidle videre til sine barn og barnebarn, om balanse. Leonie, forsøker derimot å glemme det meste, og sønnen, Given, døde tidlig som følge av en "jaktulykke". Jojo derimot, han lytter.

Det er tre skiftende stemmer som fremtrer i handlingen og utgjør kapitlene; Jojo, Leonie og Richie. Jojo ser opp til Pop, liker alt ved ham og ønsker å være som ham. Mam har kreft og er stort sett sengeliggende, men sterkt tilstede i fortellingen likevel. Noe av det beste Jojo vet er når Pop forteller historier, og det er spesielt én som går igjen i boken. Det er den om bestefaren og Parchman fengsel. I dette fengselet var også Richie, en gutt på tolv år som kom til å se på Pop som en far.

Dette er tilbakeblikk. Det som skjer i nåtid er at faren, Michael, blir løslatt fra fengsel (Parchman) og han prøver å være en tilstedeværende far. Det vil si - når han og Leonie ikke ruser seg. Leonie ser sin døde bror når hun er høy, og på et tidspunkt kommer Richie til Jojo for at han skal få Pop til å fortelle hva som skjedde den gangen i fengselet. Hva som gjorde at han døde. Opplevelsene til disse menneskene er mer hjemsøkt enn gjenferdene! Det er fascinerende å lese om, og virkelig godt utført skrivekunst etter min mening. Sangen er viktig på mange måter, og da særlig med tanke på bokens tittel. De dødes sang som må synges, og deres historie som må fortelles før de kan gå over til den andre siden. Men også er sang viktig i den afrikansk-amerikanske kulturen.

Det er hjerteskjærende, det er tragisk. Men likevel øyner jeg et håp i denne teksten. Et håp om å leve videre uten å måtte glemme. Uten å måtte være sterkere enn man er. Et håp om kjærlighet. Anbefales på det varmeste!    

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Scribner, 2017
Engelsk
285 sider
Innbundet, kjøpt

Om kjærlighet og skygge ~ Isabel Allende

Da var det tid for innlegg i Bjørgs Bokhylle-lesesirkel og siden oppfordringen var å lese en bok som opprinnelig er skrevet på spansk valgte jeg Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende som lenge har stått ulest. Hennes første roman Åndenes hus kom i 1982 og er en slektskrønike med mange selvbiografiske trekk og mye mystikk. Om kjærlighet og skygge er den andre romanen hennes (1984) og har også et sterkt preg av det overnaturlige. Den er basert på en sann historie: om oppdagelsen av femten lik i en forlatt gruve, ofre for politisk forfølgelse. Boken kan sies å være både en kjærlighetsroman, kriminalroman og en dokumentarisk reportasje med bakgrunn i Pinochets terrorregime i Chile.

Handlingen er satt til 1970-årenes Chile og er delt inn i tre deler. I den første "En ny vår" blir vi kjent med to unge mennesker og miljøet rundt dem. Irene arbeider som journalist for et moteblad og er ofte på oppdrag sammen med fotografen Francisco. Francisco er utdannet psykolog, men har måttet finne jobb utenfor sitt fagområde fordi hans private praksis alltid stod tomt og psykologistudiet var stengt. Det var som fotograf han møtte Irene, som er forlovet med en offiser. Francisco jobber også i det hemmelige motstandsarbeidet og sammen med broren på hans legekontor i et fattigkvarter, som var en slående kontrast til "damebladets flitterstas og lettsindighet".

En dag drar de for å intervjue en slags helgen som ble sagt å kunne utrette mirakler. Evangelina får stadige anfall, alltid til samme tid på døgnet - anfall som lignet epilepsi uten å være det. Da de ankommer huset hvor Evangelina bor dukker mange ulike mennesker opp for å bivåne anfallet. Nøyaktig klokken tolv blir de vitne til noe usedvanlig; ikke bare har Evangelina anfall, men en vaktstyrke kommer kjørende og styrter bevæpnet inn i huset. Da løytnanten skal arrestere henne sleper den spinkle og spede skikkelsen ham med ut og kaster ham noen meter bortover.

Dette blir opptakten til et brutalt møte med virkeligheten for Irene. Hun hadde levd i uskyld, men det var ikke av sløvhet eller dumhet - det var normen i hennes miljø og hun var oppdratt til å fornekte alle negative kjensgjerninger. Senere når Francisco setter Irene av utenfor hjemmet sitt har han vanskelig for å legge bånd på seg ovenfor hvordan hun tar episoden, det er som hun ikke aner hvilken fare de var i: "Hvorfor tar du sånn på vei, Francisco? Det gikk jo bra, bare noen kuler i luften og en død høne, det var det hele, lo hun da de skilte lag." Og Francisco som lenge har prøvd å holde henne utenfor all elendigheten, uretten og undertrykkelsen han daglig var vitne til, synes det er forbløffende at hun kan "seile så uskyldig over det opprørte havet som skyllet sine flodbølger inn over landet". Men idet han skal til å riste henne skjønner han at hun ikke er skapt for de skitne realitetene og "ønsket lidenskapelig at han kunne være hos henne til evig tid for å beskytte henne mot skyggene."

I del to, "Skyggene", blir Evangelina tatt til fange og ingen får vite noe om hvor hun er eller hva som har skjedd. Irene og Francisco bestemmer seg for å lete etter henne, og slik får Irene kjennskap til hvor mange som leter etter sine savnede og til diktaturets brede spekter av redsler. Men hun opplever også en oppvåkning, blant annet tør hun å kjenne på sine følelser for Francisco og innser at hun aldri har elsket sin forlovede.

Del tre, "Mitt elskede land", fører letingen dem til en nedlagt gruve hvor de finner ikke bare Evangelina, men også flere andre lik. Det blir svært farlig, og fordi de forsøker å oppnå rettferdighet og de ansvarlige dømt, må de til slutt flykte fra landet og skyggenes redsler.

Innimellom denne rammen har Allende flettet flere ulike historier, blant annet om familiene til Irene og Francisco, personene rundt Evangelina. Allendes personer trer frem etterhvert, og stadig nye historier fortelles. Helheten viser hvordan folk levde under diktaturet og hvordan de forsøkte å overleve i de vanskelige tidene til tross for omveltningene. Om usikkerhet og mistenksomhet, blandet sammen med religiøse og overnaturlige elementer. Og blandet sammen med politikk og kjærlighet får jeg i denne boken, som i alle hennes bøker, god innsikt i hvordan det var å leve under militærjuntaen, og jeg synes Allende fletter de ulike historiene godt sammen uten å miste helheten av syne. Dessuten liker jeg godt utviklingen til de to hovedpersonene, det at de er så fast bestemte på å søke rettferdighet og jo mer de involverer seg i saken, jo mer involverte blir de i hverandre.

Romanen er også filmatisert, den kan jeg godt tenke meg å se.

Isabel Allende er født i 1942, Peru, men vokste opp i Santiago, Chile. Hun arbeidet som journalist og lærere på 1960- og 70- årene, mens hun publiserte fortellinger for barn og og skrev dramatikk. Det var først i 1982 Allende slo igjenom for forfatter med romanen Åndenes hus som kom på norsk i 1984. Bøkene hennes er oversatt til nesten 30 språk. I 1975 dro hun i eksil etter at hennes onkel, daværende presiden Salvador Allende, ble styrtet og drept i et voldelig kupp ledet av Augusto Pinochet. For tiden bor hun i San Rafael, California.

Om kjærlighet og skygge av Isabel Allende
Originaltittel: De amor y de sombra (1984)
Gyldendal Norsk Forlag, 1986
Norsk, bokmål
257 sider
Innbundet, kjøpt
Bokhyllelesing