House of Leaves ~ Mark Z. Danielewski

House of Leaves er Mark Z. Danielewskis debutroman fra 2000, og en knakende god en, men også til tider irriterende. Boken er meget spesiell, både plottet og layouten (jf. en smakebit jeg hadde tidligere). Danielewski har eksperimentert med typografien på en spennende måte, og det grafiske designet forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.   

Det er utrolig mye å si om boken, men det viktigste må være at den er ulik andre bøker jeg har lest. Jeg-fortelleren, Johnny, suser rett inn i en mørk, skremmende tilværelse da han begynner å lese en samling med papirer og notater som han har funnet. Det viser seg å være et manuskript kalt The Navidson Record. Johnny ordner og sorterer papirene, og etter hvert som han leser sniker det seg et mørke innover ham som truer med å ta fra ham forstanden. 

Manuskriptet er skrevet av en nylig avdød eldre mann, Zampanò, og er en slags filmkritisk avhandling av en dokumentar, House of Leaves, laget av den prisvinnende fotojournalisten Will Navidson. Navidson gjorde opptak av livet i huset han flyttet inn i sammen med familien, og etter en stund viser det seg at huset er større på innsiden enn på utsiden, og en døråpning som rommer irrasjonelle størrelser. Inne i korridoren befinner det seg en altoppslukende mørk stillhet som av og til spjæres av en gjennomtrengende knurring.

Teksten har mange fotnoter og henvisninger til appendiks, samt Johnnys egne notater og fotnoter. Leseren blir trukket med i en stream of consciousness (Johnny), blandet med den grøssende beskrivelsen av huset og de vitenskapelige kommentarene. Boken har altså mange lag og flere handlinger. Johnny, som er den som bearbeider papirene og får utgitt manuskriptet, bearbeider samtidig sine traumer og sorg. Navidson og familien får vi kun høre om i 3. person gjennom dokumentarfilmen og hva andre har uttalt og/eller teoretisert. På den måten har Danielewski lagt inn flere fortellerstemmer og synsvinkler. Det er her det ble en smule irriterende innimellom, for langt inne i Johnnys bevissthetsstrøm måtte jeg bla langt tilbake for å hente meg inn i manuskriptet igjen. House of Leaves har dermed også flere tema, hvor jeg tenker at hovedtemaet er å utforske seg selv, og det som befinner seg i sinnets irrganger. Det er så mange intertekstuelle referanser at det blir umulig å følge opp, men det er heller ikke meningen ettersom hele romanen er fiksjon. Samtidig er det å lese House of Leaves på samme måte som Johnny leser Zampanòs manuskript. Komplisert? Litt, men etter å ha lest den en gang, får jeg lyst til å lese den på nytt, fordi jeg mistenker enda flere lag. 

House of Leaves er virkelig en original og interessant bok jeg kan anbefale, denne blir ikke glemt med det første!

Mark Z. Danielewski er en amerikansk forfatter, født 1966 i New York. Han er mest kjent for debutromanen House of Leaves (2000), og hans bøker beskrives som en eksperimentell form, med komplekse narrativer i flere lag, typografisk variasjon, og inkonsekvent sidelayout, en stil kjent som ergodisk litteratur (wikipedia).

House of Leaves av Mark Z. Danielewski
Pantheon Books/Random House, 2000
Engelsk
710 sider
Paperback, kjøpt

Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 

Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Nattfilm ~ Marisha Pessl

Et nytt forfatterbekjentskap for meg, det er alltid spennende. Marisha Pessl gjorde suksess med sin debutroman Special Topics in Calamity Physics (Utvalgte emner i katastrofefysikk) i 2006. Også Nattfilm ble godt mottatt. Den første har jeg ikke lest, og denne har jeg lest sammen med Hedda, som har vært mye raskere enn meg og hennes tanker om boken kan du lese i dette innlegget.

Nattfilm handler om en undersøkende journalist, Scott McGrath, som prøver å finne ut sannheten om kult-filmregissøren Stanislas Cordova, en mann ingen har sett på mer enn tretti år. Nå er hans datter, Ashley, funnet død, angivelig selvmord. Men McGrath har sine mistanker, han var nemlig den siste som intervjuet Cordova og siden det har vært flere mystiske dødsfall, tenker han det ikke kan være en tilfeldighet. Han bestemmer seg for å jakte på sannheten.

McGrath er skilt, sist han prøvde å finne ut om Cordova kostet det ham både karrièren og ekteskapet. Det er en spennende historie som er godt skrevet, og jeg får sympati for hovedkarakteren. Skjønt, etterhvert sklir det litt ut. Boken er på over seks hundre sider, men kunne med fordel ha vært kortet ned for jeg kan ikke se hvorfor det skal være nødvendig å hale ut og hale ut en spenningsroman slik at leseren (i alle fall jeg) rett og slett går lei og bare lengter mot avslutningen. Og det at McGrath gjør alt, absolutt alt (til og med forsake sin fem år gamle datter) for å forfølge spor og komme til bunns i saken blir altfor søkt for meg.

Når det er sagt, boken kan uansett anbefales da den har mange gode kvaliteter. Man blir sugd inn i denne historien, både McGraths jakt og avsløringene om Cordova-familien som dukker opp. Ikke minst forfatterens bruk av bilder og screenshots av internettsider, det får det hele til å virke autentisk og mer skremmende. For det er mørke sider som kommer frem, og jeg må si Pessl har en god fantasi og hun må ha gjort grundig research for romanen. Det er virkelig forseggjort, såpass at jeg kunne tenke meg å lese debutromanen.

Nattfilm av Marisha Pessl
Originaltittel: Night Film (2013)
Oversatt av Vibeke Saugestad
Gyldendal, 2014
Norsk, bokmål
616 sider
Innbundet, kjøpt

Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Det jeg elsket ~ Siri Hustvedt

Første avsluttede bok dette året, og min første av Siri Hustvedt. Hun har skrevet syv romaner samt dikt, noveller og essay. Ellers har jeg startet på en tykk bok, Nattfilm av Marisha Pessl og Skam av Salman Rushdie og har satt Min kamp av A. Hitler på vent.

Baksideteksten forteller at:

Dette er en roman om to familier som møter sorgen, og om hvordan de lever seg gjennom den. De er kunstnere og intellektuelle, og vi følger dem gjennom mer enn to tiår i New Yorks Soho, der de bor i samme hus i hver sin etasje.

Begge parene får en sønn. De er jevngamle og er alltid sammen. Tilsynelatende lever de to familiene i en god balanse mellom foreldrenes intellektuelle og kunstneriske virksomhet og kjærligheten mellom de voksne og mellom foreldre og barn.

Så faller alt i grus. De voksnes erkjennelse av tilværelsen kan ikke forberede dem på hvordan livet plutselig omkalfatres når ulykken rammer. Sorgen erstatter kjærligheten. Er da kunsten nok til å fylle livet?

Jeg ble veldig revet med i første del av boken, og likte måten Hustvedt har komponert teksten. På sine gamle dager bestemmer Leo seg for å skrive en bok om de to familiene; Leo/Erica/Matt og Bill/Lucille/Violet/Mark. Historien begynner tjuefem år tidligere da Leo ser et maleri, kjøper det og blir kjent med kunstneren, Bill. "Vi er vel alle produkter av våre foreldres sorger og gleder. Følelsene deres er skrevet inn i oss, like mye som vi er preget av genene deres" er et tidlig sitat som kommer til å prege resten av teksten. Hovedpersonene ser hvordan dette gjelder for dem, men når man er midt oppi livet kan det være vanskelig å se at det også kan gjelde for ens egne barn.

Den intellektuelle og kunstneriske virksomheten viser seg i samtaler og arbeidene, men det kan være positivt at selve språket til Hustvedt ikke er så intellektuelt at man må stoppe opp eller lese setninger om igjen for å gruble over betydninger. På den måten når Hustvedt ut til flere. Et eksempel:

Den sommeren begynte jeg å gjøre notater til boken jeg hadde planer om å skrive om skiftende synsvinkler i vestlig malerkunst, en analyse av synsmåtens konvensjoner. Det var et storstilt prosjekt, og et faglig sådan. Tegn er ofte blitt forvekslet med andre tegn, og med tingene som ligger bak dem i verden. Men ikoniske tegn funksjonerer annerledes uten at man går i naturalismens felle. Mens jeg arbeidet med boken, hadde jeg ofte Matts firetall i tankene, en liten påminnelse for å unngå en svært forførerisk form for filosofisk feil.

s. 68

Selv om jeg likte den første delen, blir teksten mer og mer preget av tomhet i det at den mister sin interessante intellektuelle filosofering og innholdet dreier seg stort sett om hendelser som inntreffer. Det kan vise at Hustvedt makter å gi leseren den følelsen Leo sitter med i sin ensomhet, men det kan også være negativt hvis leseren begynner å skumme sidene. På den annen side, det er mye bra også i andre og tredje del, men karakterene blir for lite synlige, og jeg begynte å tenke på hvem historien er om. For den er ikke om Bill, den er ikke om Lucille, Violet eller sønnene. På et tidspunkt kommer jeg frem til at den egentlig er om Leo, men så innser jeg at ikke han heller har trådt frem som en personkarakter jeg har blitt kjent med. Til det har Hustvedt skrevet for lite om selve personene, og alle deres samtaler, det de gjør og det de tenker klarer ikke å veie opp. Dermed ble det til at jeg savnet atmosfæren fra første del av boken. Ja, ulykke og sorg forandrer et menneske, men det er selve tekstens innhold som gjorde at boken pulveriserte seg i hendene mine og blåste bort.

Til tross for dette er jeg glad for å ha lest Det jeg elsket, den har mange gode kvaliteter og jeg kan tenke meg å lese en av Hustvedts nyere romaner for å se om den har samme virkning på meg eller om jeg blir positivt overrasket. For mot slutten skriver Leo at "når vi forteller en historie om oss selv, kan den bare fortelles i fortid. Den slynger seg bakover fra stedet der vi befinner oss nå, og vi er ikke lenger aktører i historien, men tilskuere som har valgt å fortelle. Stien bak oss er noen ganger merket med småsteiner, som de Hans stødde etter seg først. Andre ganger er sporet borte, for fuglene kom flyvende ved soloppgang og spiste smulene. Historien flyr over de tomme partiene og fyller dem med hypotaksens "og" eller "og så". Jeg har gjort det på disse sidene, for å holde meg på en sti jeg vet er full av grunne dumper og dype hull. Å skrive er en måte å utforske min egen sult på, og sult er det samme som tomhet."

Hustvedt er født og oppvokst i Northfield i Minnesota. Hun er datter av norske Ester Vegan og norskættede Lloyd Hustvedt. Faren var professor i skandinavisk litteratur ved St. Olaf College. Foreldrene møttes på Universitetet i Oslo, der Ester studerte,og Lloyd var på et forskningsopphold. Siri Hustvedt bodde i Norge som barn og tok senere artium ved Katedralskolen i Bergen. Hustvedt er for det meste oppvokst i Northfield, men bor i dag i Brooklyn i New York sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster (fra Wikipedia).

Det jeg elsket av Siri Hustvedt
Aschehoug, 2003
Norsk, bokmål
411 sider
Pocket, gave

Larmen og vreden ~ William Faulkner

En av verdens vanskeligste bøker?

Larmen og vreden ble svært godt mottatt da den ble publisert i 1929, den fikk storartede kritikker og oppnådde en betydningsfull plass blant de store amerikanske romaner. Den regnes også som den første av William Faulkners store romaner. I modernistisk stil brukte han indre monologer, ulike perspektiver og lange, komplekse setninger.

Det jeg visste om boken står i baksideteksten: det er en skildring av familien Compsons forfall og undergang. Romanen består av fire kapitler som utspiller seg i løpet av fire dager. De danner en fortelling som bare blir mer og mer faretruende - om blodskam, alkoholmisbruk, raseforskjeller, livsudugelighet og viljen til å gå til grunne. 

Handlingen er lagt til Sørstatene i begynnelsen av 1900-tallet. Mitt første inntrykk etter å ha lest første del, som er sett fra Benjys synsvinkel, er noe forvirring over tidshoppene som på ingen måte er kronologiske. Det at vi hopper rett inn i handlingen uten noen forklaringer på personene som snakker eller stedet de er på, gjør det utfordrende. Bildene jeg lager meg får jeg fra det som blir sagt, og fra tankene til Benjy. Han er voksen, men behandles som et barn og jeg skjønner fort at han har en kognitiv utviklingshemming. Bare på de første sidene er det tre tidsplan; Benjy og Luster er ute, episoder får frem minner hos Benjy (disse er satt i kursiv), og samtidig er det andre hendelser fra fortiden som ikke er satt i kursiv. Men likevel, plutselig er tiden da Benjy og Luster er ute satt i kursiv. Forvirret? Moren er mye syk, og ligger ofte til sengs med "sykdommen". Caddy er en sentral karakter, og gjennom Benjy får jeg et sympatisk bilde av søsteren. Hun er den som Benjy føler seg knyttet til, hun er omsorgsfull ovenfor ham og de har et godt forhold. Hun er også rebelsk, og tøyer konvensjonelle regler.

Andre del er mer krevende da teksten bortsett fra å hoppe i tid, også er filosofisk og etterhvert uten tegnsetting som ville fått enhver korrekturleser til å steile. Denne delen er fra en tidligere tidsperiode, atten år tidligere, og først tenkte jeg det er broren Jason som forteller, men mange sider senere skjønner jeg at det er Quentin. Han er student ved Harvard, men fortiden drar ham ned. Hans nedbrytende tanker om hendelser som har skjedd og hvordan han ønsket seg fremtiden, er altoppslukende. Så altoppslukende at han knapt kan trekke pusten i sine lange tankerekker som kun ender i én konklusjon, og den skal jeg ikke røpe. Søsteren Caddie har en tungtveiende rolle da de to er tett sammenknyttet. Hun blir gravid, men med hvem blir aldri avklart, og kanskje det er uviktig, for hovedsaken er at Quentin var villig til å gjøre hva som helst for å hjelpe henne. Det er sterk lesing, og den ukonvensjonelle formen blir mer og mer suggererende etterhvert som teksten har mindre og mindre av tegnsetting og andre korrekte skrivemåter, men tankene kommer som en strøm av ord.

I tredje del er vi tilbake i tiden fra den første delen, og den blir fortalt av Jason, den yngste av Compson-søsknene. Han fremstår som svært bitter og sint, og gir et utvidet perspektiv på familien samt deres posisjon i samfunnet, hvis generasjoner tilbake har innehatt en høy status som nå er sviktende. Her får vi også en større forståelse for den helt sentrale rollen Caddy har, og mer konkret hvordan familien agerer på hverandre og verden omkring. 

Dilsey går igjen gjennom hele fortellingen, hun er den som holder alt sammenføyet i sømmene, hun lager mat, oppdrar barna, holder konfliktene nede og sørger for at fasaden opprettholdes. I alle fall forsøker. Siste del er hennes stemme, men fra en ekstern synsvinkel, to dager etter Jasons fortelling. Fra hennes perspektiv får kategoriene hvite og svarte en annen betydning enn det Compson-søsknene ga innblikk i. Nå har jeg med vel vitende og vilje ikke skrevet om raseproblemene på den tiden, og som Faulkner tok opp, men dette er betydningsfullt i romanen.

Jeg må si det er vanskelig å si noe konstruktivt om Larmen og vreden, mer enn at jeg likte den veldig godt. Nå tiltaler denne skrivestilen meg. Virginia Woolf er kjent for stream of consciousness, og blant andre har jeg lest Toni Morrison, Ian McEwan, Charlotte Brontë og faktisk er det innslag av dette i Sigrid Undsets romaner. Alle favoritter for meg.

Vanskelig bok?

Romanen er oversatt av Hans H. Skei, som også har skrevet bokens etterord og en artikkel i Store norske leksikon som jeg anbefaler å lese. Han skriver litt om Faulkners egne uttalelser om romanen, ytterst interessant, som "Larmen og vreden er et suverent eksempel på en dikter som satser på det umulige og søker nederlaget, men som dermed skaper tap og tomhet og fortvilelse om til stor litterær kunst." Her leser jeg også at tittelen er fra Macbeth, "fra en passasje der det heter at livet er en vandrende skygge, en beretning fortalt av en idiot, full av larm og vrede, uten betydning. Den skuldrer livet som et kortvarig, forbigående fenomen, vår bundethet i tiden, tomhet og tap og savn og sorg som det eneste sikre i det terningspill livet er, hvis ikke nærhet, varme, medmenneskelighet og omsorg for andre gis bedre rom enn i den virkelighet vi møter i romanens verden." Vanskelig bok? Ja, men absolutt verdt lesingen!

Boken har jeg lest sammen med Hedda.

William Faulkner (1897 - 1962) var en forfatter fra USA, født i New Albany, Mississippi. Han var bosatt det meste av sitt voksne liv i Oxford, Mississippi.

Larmen og vreden av William Faulkner
Originaltittel: The sound and the fury (1929)
Oversatt av Hans H. Skei
Solum Forlag, 2016
Norsk, bokmål
322 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Good Morning, Midnight ~ Lily Brooks-Dalton

Dette har vært en fantastisk leseopplevelse! Boken ble jeg så nysgjerrig på etter at Ann Helen snakket så varmt om den på et tvangslesekafétreff, at jeg så meg nødt til å spørre henne ut om boken på senere tidspunkt. Da jeg bestemte meg for å lese den, ønsket Ina å bli med på samlesing. Det er alltid spennende, for selv om vi ofte er enige, ser vi alltid ulike aspekter ved en bok.

Jeg postet en smakebit fra boken ved utgangen av april, og gjengir her hva den handler om: Augustine er en begavet eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser fra Arktis. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og dette arbeidet ønsker han å fortsette med. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene til å studere planetens måner. Hun har forsonet seg med det hun måtte forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.

Boken åpner med et sitat av Jean Rhys, og da jeg hadde lest den ut googlet jeg navnet og fant at det eksisterer en annen bok med samme tittel, og forfatteren er Jean Rhys. Boken sies å være godt skrevet, men den solgte dårlig, angivelig fordi den var så deprimerende. Boken av Lily Brooks-Dalton kan betegnes som science fiction, som er en samlebetegnelse brukt om ulike former av fantastisk litteratur, men i motsetning til de fleste bøker innen denne sjangeren, handler denne mer om menneskene som er berørt av en apokalypse. Og som Rhys sin roman handler den om følelser som sårbarhet, depresjon, ensomhet og desperasjon.

Alene i Arktis finner Augustine seg godt til rette, men da Iris blir et medlem av hans alene-team blir han mer opptatt av hvordan han skal kunne få henne videre. Og i live. De to lærer hverandre å kjenne, det vil si, fra hans perspektiv. Ombord på Aether får Sullivan god anledning til å tenke på livet. Brooks-Dalton har fantastiske beskrivelser, enten det er fra isødet eller fra rommet. Uten å røpe for mye, vil jeg bare nevne at forfatteren får frem mye når det gjelder de to hovedkarakteren uten å si alt direkte. Det liker jeg. Og, jeg liker hvordan den røde tråden til slutt knyttes rundt bokens avslutning.

Jeg fant frem til dockingen med ISS, og forestilte meg hvordan det kan være ute i rommet sett fra et romskip uten kontakt med hverken Jorden eller andre. Da mine barn var små, oppfordret jeg dem til å bli astronauter som kunne være med å finne en ny planet hvor vi kan bosette oss når denne blir ødelagt. Vi så Skatteplaneten, og lekte at vi var på romskip. Og jeg antok denne romanen handlet om det, eller om hva som kan skje når en er etterlatt alene i verdensrommet. Skikkelig actionfylt! Men den handler mer om det å tenke over og bevisstgjøre oss selv vårt liv. Før det er for sent. Men livet er hektisk, og vi har ikke alltid tid til å dvele. Må vi dra ut i verdensrommet eller til Arktis for å finne oss selv? Kanskje vi er nærmere oss selv enn vi tror.

Litt tanker som historien frembrakte hos meg, og selv om hovedkarakterene blir temmelig isolerte når all kontakt med Jorden opphører, så var de i utgangspunktet isolerte i seg selv. Science fiction handler ofte om fremmede objekter eller liv i universet, og det gjør forsåvidt denne boken også. Men den handler mer om vårt indre liv, heller enn det vi frykter utenfra, og jeg tror det er viktig å være i kontakt med oss selv, bli mer bevisst vårt indre liv. For å bli bevisst nettopp dette, har jeg begynt med morning pages som jeg håper å gi meg større innsikt i egen bevissthet. Boken tar opp viktige spørsmål som hvordan man skal kunne finne ut om våre liv, hva gir livet mening?

Tittelen er forresten avledet fra et dikt av Emily Dickinson, i samsvar med romanen til Rhys:

Good morning, Midnight!

I'm coming home,

Day got tired of me –

How could I of him?

Sunshine was a sweet place,

I liked to stay –

But Morn didn't want me – now –

So good night, Day!

Ann Helen har skrevet om boken her, og Ina her.

Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton
Weidenfeld & Nicolson, Orion Publishing Group Ltd, 2016
Engelsk
253 sider
Innbundet, kjøpt

Sing, Unburied, Sing ~ Jesmyn Ward

"I like to think I know what death is. I like to think that it's something I could look at straight."

Slik åpner boken Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward, og døden er det gjennomgående temaet. Men historien handler også om forholdet mellom barn og foreldre, mellom søsken, mellom hvite og svarte. Det er mye, men mest av alt foregår handlingen på det individuelle planet. Denne boken er blitt sammenlignet med Elskede av Toni Morrison, og selv om boken en svært god har Morrison en sterk posisjon hos meg. Hun er rett og slett i en kategori for seg selv. Som i hennes bøker, handler det mye om karakterenes indre liv. Jeg kan se sammenligningen, men mener at Sing, Unburied, Sing står støtt alene og ikke har behov for sammenligninger. Boken har jeg lest i forbindelse med Labbens lesesirkel på Goodreads.

Sing, Unburied, Sing, er Jesmyn Wards tredje roman, og hun fikk sin andre National Book Awards for Fiction for den. Dermed er hun første kvinne til å vinne to slike priser, så det må absolutt være noe med denne romanen. Og det er det. Vi er i Mississippi, og sitatet innledningsvis kommer fra Jojo, som vi møter på sin trettenårsdag, og idet bestefaren viser ham hvordan en geit skal slaktes. De viktigste personene i hans liv er besteforeldrene, Mam og Pop. Og lillesøsteren, Kayla. Moren og faren er ikke spesielt tilstedeværende, og derfor vokser Jojo og Kayla opp sammen med Mam og Pop. For besteforeldrene er det viktig å leve forenelig med jordens sang - den som representerer ånden som er i alt på Jorden. Og dette forsøker de å formidle videre til sine barn og barnebarn, om balanse. Leonie, forsøker derimot å glemme det meste, og sønnen, Given, døde tidlig som følge av en "jaktulykke". Jojo derimot, han lytter.

Det er tre skiftende stemmer som fremtrer i handlingen og utgjør kapitlene; Jojo, Leonie og Richie. Jojo ser opp til Pop, liker alt ved ham og ønsker å være som ham. Mam har kreft og er stort sett sengeliggende, men sterkt tilstede i fortellingen likevel. Noe av det beste Jojo vet er når Pop forteller historier, og det er spesielt én som går igjen i boken. Det er den om bestefaren og Parchman fengsel. I dette fengselet var også Richie, en gutt på tolv år som kom til å se på Pop som en far.

Dette er tilbakeblikk. Det som skjer i nåtid er at faren, Michael, blir løslatt fra fengsel (Parchman) og han prøver å være en tilstedeværende far. Det vil si - når han og Leonie ikke ruser seg. Leonie ser sin døde bror når hun er høy, og på et tidspunkt kommer Richie til Jojo for at han skal få Pop til å fortelle hva som skjedde den gangen i fengselet. Hva som gjorde at han døde. Opplevelsene til disse menneskene er mer hjemsøkt enn gjenferdene! Det er fascinerende å lese om, og virkelig godt utført skrivekunst etter min mening. Sangen er viktig på mange måter, og da særlig med tanke på bokens tittel. De dødes sang som må synges, og deres historie som må fortelles før de kan gå over til den andre siden. Men også er sang viktig i den afrikansk-amerikanske kulturen.

Det er hjerteskjærende, det er tragisk. Men likevel øyner jeg et håp i denne teksten. Et håp om å leve videre uten å måtte glemme. Uten å måtte være sterkere enn man er. Et håp om kjærlighet. Anbefales på det varmeste!    

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Scribner, 2017
Engelsk
285 sider
Innbundet, kjøpt