Jacob's Room ~ Virginia Woolf

Jacob's Room (1922) er Virginia Woolfs tredje roman, etter The Voyage Out (1915) og Night and Day (1919), og det er med denne at hun for alvor startet med teknikken og skrivemåten som videre med Mrs. Dalloway (1925) viser at hun var med på å fornye romanens form. På grunn av det eksperimentelle, som kom til å prege hennes senere arbeider, i Jacob's Room er den ansett som en viktig modernistisk tekst.

Boken er annerledes enn det jeg hadde sett for meg, mest fordi jeg antok at Jacobs historie ble fremstilt fra hans perspektiv. Men det er gjennom andre at karakteren Jacob trer frem, og det sånn sett flere fortellinger. Det har selvsagt vært skrevet mye om Virginia Woolf, og jeg har blitt virkelig glad bøkene hennes. Etter å ha lest Til Fyret, Orlando, The Waves, Mrs Dalloway, essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, og ikke minst Anka Ryall sin bok om forfatterskapet; Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, var det nå å ta for meg Jacob's Room.

Boken har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001 bøker i kategorien kvinnelig forfatter. Den åpner med at Betty Flanders er på stranden i Cornwall med sine barn, lille John, Jacob og Archer. Hun har vært enke i to år, og det er mye for henne uten hjelp av mannen. Helt fra starten er bevissthetsstrømmen tydelig, selv om romanen også har mange passasjer med direkte tale og beskrivelser. Betty har mye å tenke på, og selv om hun er sammen med barna, er hun mentalt fraværende. Romanen drives fremover i tid, men hovedkarakteren får vi ikke vite mye om. Ikke direkte, han er på en måte hele tiden i bakgrunnen. Woolf maler med pennen, og gir beskrivelser av personer nær ham, og personer som tilfeldig dukker opp. Landskapsbeskrivelsene er også nydelige, og på ingen måte klisjeaktige, men på Woolfs særegne måte. Slik følger vi livet til Jacob, fra han vokser opp, utdanner seg ved Cambridge, og til slutt hans brå død i krigen. Den første verdenskrig hører vi lite om, og avslutningsvis ved at moren går gjennom hans rotete rom, men den er der som et mørkt, ullent bakteppe.

Jacob's Room er ikke den boken av Woolf jeg har likt best, men ved å ha lest den, kan jeg se utviklingen til de neste romanene, fra svakt eksperimenterende til virkelig å bruke stream of consciousness som metode. Og det er spennende! Det kan også være krevende, for selv om denne boken er kort må man følge med hele tiden, og det er alltid en del mellom linjene. Den fraviker fra en vanlig oppbygging av plot eller en tradisjonell måte å fortelle en historie, så hva boken handler om blir ikke like enkelt å få tak på. Et annet viktig punkt er hva forfatteren vil med boken. Da jeg leste, kjente jeg på menneskenes strev med å få endene til å møtes, ensomhet og sorg, og det å finne en mening i tilværelsen. Alle har sitt, og det kan være en frustrerende, men også givende reise. I dette tilfellet fikk ikke Jacob oppleve voksenlivet, eller utfordringene menneskene rundt ham hadde, og hvordan det kunne være å finne ut av det. Alt dette skriver Woolf så utrolig godt om, selv den minste trivialitet blir interessant, jeg anbefaler virkelig å lese bøkene hennes!

 

Jacob's Room av Virginia Woolf

Utgitt første gang, 1922

Bibliotech Press, 2018

Engelsk
160 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Mrs Dalloway ~ Virginia Woolf

Årets siste bok i lesesirkelen 1001 bøker, og jeg valgte meg Mrs Dalloway, en roman av Virginia Woolf som jeg skulle helst ha lest før Cunninghams The Hours. Boken er en av Woolf best kjente romaner, og et eksempel på stream of consciousness-teknikken som hun benyttet seg mye av for å skildre karakterenes indre liv og virkelighet. 

I denne romanen er handlingen konsentrert om en enkelt dag i Clarissa Dalloways liv, en junidag i 1923, og hun drar om morgenen for å kjøpe blomster til selskapet hun skal holde senere. Junimorgenens friske luft får henne til å tenke på tiden da hun var i familiens hus Bourton og var forelsket i Peter Walsh. Nå har hun bodd i Westminster i over tjue år. Clarissa elsker livet i London akkurat nå i midten av juni! Det kommer plutselig over henne, hva om Peter hadde vært her nå? Uten den gamle bitterheten kretser tankene rundt ham, også det at de er svært ulike og kranglet mye. 

Selv om Clarissa og Peter er hovedkarakterene, er det også andre stemmer, som Septimus. Clarissa kjenner ham ikke, og jeg oppfatter hans historie som det mørke som kan ligge i underbevisstheten vår. Han lider av posttraumatisk stresslidelse etter krigsopplevelser og det at hans beste venn døde. Septimus har trukket seg inn i sin egen verden, og truer med å ta selvmord. Å se verden fra hans perspektiv skiftevis med Clarissas' gir romanen en dybde som nok ikke ville vært der om alt var lyst og lett. Clarissa er glad i det vakre, og liker å holde selskaper, men hun grubler også over livet og døden. Og selv om hun utad virker selvsikker og rolig, er hun også full av tvil og ting hun er redd for. Det som Peter tenker om henne er ganske annerledes enn hva hun tenker om seg selv. Han har vært mange år i India, og hatt noen mislykkede kjærlighetsaffærer. Det kommer fort frem at han fremdeles er glad i Clarissa, selv om han knapt vil innrømme det for seg selv. 

Clarissa tenker stadig på hvordan livet hadde blitt hvis hun giftet seg med Peter, også når hun kommer hjem til Dalloway-huset. Selv om hun vet at valget var rett, tenker hun likevel på at de elsket hverandre, men hun hadde ikke fått det aristokratiske livet i the upper class miljøet som hun har nå, for dette er noe Peter ikke liker. Hun ønsket også at de skulle dele av seg selv, noe som er en av tingene hun frykter. Det å skulle dele tanker og følelser, å skulle si alt til en annen slipper med Mr Dalloway. Et slikt forhold har hun kun hatt med Sally, sin beste venninne i ungdomstiden, som hun også kysset en gang. Med Richard Dalloway har hun kunnet opprettholde livet i overklassen slik hun har vært vant til da hun vokste opp. 

Romanen har ikke en tradisjonell oppbygging med en begynnelse, midtdel og en avslutning, men Woolf lar karakterenes tanker gli frem og tilbake, mellom fortid og nåtid, og ved vekslende overganger fra den ene til den andre. Woolf gjør dette virkelig bra, og det blir portretter av mennesker med mange lag. Det er nok mye jeg går glipp av, for Virginia Woolf har en svært særegen stil. De store temaene som opptok Woolf var kjærlighet, døden og meningen med livet, noe hun absolutt utforsker i Mrs Dalloway. Jeg funderte litt over slutten, og gjør det ennå. Det er noe optimistisk ved den, og det at Clarissa tenker på den unge mannens (Septimus) sitt selvmord, forstår det og således velger å se på livet sitt på en ny måte. For meg ser det ut til at hun har utviklet en indre ro, i forhold til de intense følelsene hun viser gjennom boken, og hun overkommer sin største frykt, nemlig døden. 

Virginia Woolf viser oss kvinnenes situasjon på den tiden, hvor trivielle livene deres var på grunn av begrensningene i kjønnsrollene. Clarissa er blitt Mrs Dalloway, uten egen identitet. Jeg tror også at det var vanskeligere å forme seg en identitet når man hovedsakelig ble assosiert med ektemannen. Mener jeg leste et sted at dette er årsaken til at Woolf valgte tittelen, for å poengtere at kvinners muligheter var begrensede, og ved å gifte seg mistet de sin egen identitet.

She would have been, like Lady Bexborough, slow and stately; interested in politics like a man; with a country house; very dignified, very sincere. Instead of which she had a narrow pea-stick figure; a ridiculous little face beaked like a bird’s. But often now this body she wore (she stopped to look at a Dutch picture), this body, with all its capacities, seemed nothing—nothing at all. She had the oddest sense of being herself invisible, unseen; unknown; there being no more marrying, no more having of children now, but only this astonishing and rather solemn progress with the rest of them, up Bond Street, this being Mrs. Dalloway; not even Clarissa anymore; this being Mrs. Richard Dalloway.

s. 13

Mrs Dalloway av Virginia Woolf
Penguin Classics, 1996
Utgitt første gang, 1925
Engelsk
213 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, kritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

The Waves ~ Virginia Woolf

Virginia Woolf regnes som en av modernismens mest sentrale forfattere, og var med å fornye romankunsten. Hun syntes ikke den tradisjonelle romanformen kunne uttrykke det hun ønsket og begynte å eksperimentere med fortellingens form. Med teknikken stream of consciousness skildret hun karakterenes indre liv og virkelighet. Hun var opptatt av å utforske forholdet mellom identitet, tid og bevissthet, og hennes frie prosaform ga henne mye anerkjennelse.

Det jeg likte så godt med Til fyret, var å få innblikk i det som befinner seg under overflaten; det indre livet til karakterene. Merete Alfsen, som har oversatt boken til norsk, sier at med The Waves går Woolf aller lengst i å fjerne seg fra den tradisjonelle romanformen, og det kan jeg absolutt være enig i! I et tidligere innlegg nevnte jeg hvor spesiell denne boken er, og der Til fyret regnes blant de mest vanskelige bøkene, går The Waves den en høy gang.

Boken ble publisert i 1931 og handler om seks venner som møtes etter mange år. Det er Bernard, Susan, Rhoda, Neville, Jinny og Louis. De deler opplevelser fra barndommen som har innvirket på livene deres. Boken har ingen plott, og om den norske oversettelsen sier forlaget at Woolf selv har sagt at hun ville skrive ”til en rytme, ikke til en handling”. Virginia Woolf ønsket å vise at ulike mennesker kan ha ulik oppfatning av en enkelt hendelse, og var opptatt av tema som liv og død. Dette synes jeg kommer godt frem i The Waves; at den eneste meningen med livet er at døden kommer, spesielt mot slutten hvor Bernard oppsummerer. Det er ingen samtaler, men karakterenes monologer som er det dominerende. De seks personene møtes i begravelsen av en god venn, Percival, og Woolf har benyttet seg av den indre dialogen, eller stream of consciousness, på en noe annerledes måte enn i for eksempel Til fyret. Riktig nok er personene beskrevet ved deres egne tanker og enetaler, og ikke utfra ytre kjennetegn, men samtidig er disse monologene ekstremt fortettet og komplekse. Spesielt de første sidene er vanskelige å komme gjennom fordi det som nevnt er så annerledes enn andre romaner. Et handlingsreferat er derfor vanskelig å komme med ettersom det skjer ingenting som kan beskrives på et ytre plan. Vi blir altså kjent med personene gjennom hver enkelt sine tanker og monologer om seg selv og hverandre, og slik utforsker Woolf livets gang. Innimellom brytes dette med det som i introduksjonen kalles interludes, eller mellomspill, som består av nydelige landskapsbeskrivelser. Det er ni av dem, og i den første, har solen ennå ikke stått opp. Disse beskrivelsene følger solens gang, som i det siste går ned og mørket overtar. Et eksempel kan leses i dette innlegget.

Det er en utrolig fin bok, og det er mye som er skrevet og sagt om den. Jeg velger å fokusere på det poetiske språket, og hvordan Woolf makter å belyse menneskers bevissthet. Skjønt, det er ikke usannsynlig at jeg vil finne andre meninger i boken ved en gjenlesing, slik Margaret Atwood gjorde da hun leste Til fyret på nytt. Og bølgene! Det er selvfølgelig et viktig element i romanen, og det handler om rytmen: "All writing is nothing but putting words on the backs of rhythm. If they fall off the rhythm one’s done." Merete Alfsen har oversatt det til "Å skrive er å få ord til å ri på rytmer." Videre at rytmene kan sammenlignes med bølger, og at bevisstheten er "flytende, men syklisk og gjentagende snarere enn lineært." Virginia Woolf skrev i dagboken at hun strevde med å "få de gode formuleringene til å skinne. Den ene bølgen etter den andre." Det synes jeg hun klarte utmerket! Til og med lesingen av boken kom inn i en rytme, etter å ha forsert de første sidene.

The Waves av Virginia Woolf
Oxford World's Classics, 2015
Engelsk
190 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -

Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.

s. 7  

Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.

En smakebit på søndag: The Waves

Med meg i bagasjen til Gran Canaria hadde jeg blant annet The Waves. Jeg valgte utelukkende pocketbøker på grunn av vekten, ja bortsett fra Frankenstein, som jeg leste sammen med Ina. Jeg har lest omtrent halve boken, og liker den godt. Likevel, det er en svært annerledes roman enn det jeg er vant til. Også annerledes enn Til fyret. Jeg skal ikke si mer om det nå, det kommer i anmeldelsen når boken er ferdiglest. Her er i alle fall en liten smakebit. Skjønt, det er vanskelig å finne frem til én som kan vise bokens fortreffelighet.

The sun fell in sharp wedges inside the room. Whatever the light touched became dowered with a fanatical existence. A plate was like a white lake. A knife looked like a dagger of ice. Suddenly tumblers revealed themselves upheld by streaks of light. Tables and chairs rose to the surface as if they had been sunk under water and rose, filmed with red, orange, purple like the bloom on the skin of ripe fruit. The veins on the glaze of the china, the grain og the wood, the fibres of the matting became more and more finely engraved. Everything was without shadow. A jar was so green that the eye seemed sucked up through a funnel by its intensity and stuck to it like a limpet. Then shapes took on mass and edge. Here was the boss of a chair; here the bulk of a cupboard. And as the light increased, flocks of shadow were driven before it and conglomerated and hung in many-pleated folds in the background.

s. 64 

Orlando ~ Virginia Woolf

Det er tredje bok av Virginia Woolf jeg leser nå, og jeg kan like gjerne si det først som sist; at flere skal det bli! For en fortellerstemme! For noen beskrivelser! Det var synd det tok slutt. Orlando ble først utgitt i 1928, og oversatt til norsk i 1993. Utgaven min er fra 2005, med et forord av Anka Ryall, som også har skrevet forord i Indiskresjoner og andre essay. Boken er skrevet som en biografi som skal redegjøre for livet til Orlando. Her er ingen stream of consciousness, slik som i Til fyret, som forøvrig heller ikke har et typisk plot, men derimot følges karakterenes strøm av tanker. Orlando er mer en tradisjonell roman, både i form og innhold, og med et sterkt innslag av humor. Språket er likevel både poetisk og velskrevet. 

Orlando vokser opp som en aristokratisk ung gutt på slutten av 1500-tallet på familiens gods hvor han ligger ved røttene til et stort og gammelt eiketre og drømmer og skriver poesi. Da Elizabeth I kommer på besøk, blir hun så begeistret for den vakre og yndige Orlando, og ønsker å ha ham med som pasje ved hoffet hvor han blir dronningens favoritt. Senere forelsker han seg hodestups i Sasja, russisk fyrstinne, som sviker ham så hardt at det blir vanskelig å finne troen på kjærligheten igjen.

Ryall sier at "utgangspunktet for skildringen av Orlandos livshistorie er Virginia Woolfs kjærlighetsforhold til en annen kvinne, forfatteren Vita Sackville-West" og at det det var henne som var inspirasjon til boken. Den er også tilegnet henne, og som biografi har boken med fotografier, hvorpå tre av dem er egentlig Vita. Woolf skrev i dagboken sin i 1927 at "plutselig fikk jeg denne spennende ideen om en biografi som begynner i år 1500 og som fortsetter fram til i dag, kalt Orlando: Vita; bare med en forandring fra et kjønn til et annet ». Allerede med første setning skjønner vi at det handler om kjønn og dets betydning; "Han - for det kunne ikke være tvil om hvilket kjønn han tilhørte, selv om tidens moten bidrog til å tilsløre det [...]."

Vi følger altså Orlando gjennom sitt lange livsløp, til hun i 1928 (nøyaktig samme dato som romanen Orlando ble utgitt) gir ut diktet, Eiketreet, som ble påbegynt da hun var han på familiens gods på slutten av 1500-tallet. For Orlando skifter kjønn i løpet av fortellingen, og får dermed erfaringer fra begge sider av kjønn(et). Jeg er enige med de som mener at romanen ironiserer over kvinnerollen på 1800 og 1900-tallet, da etter at han ble hun for da sammenligner hun rollene og gjør seg flere oppdagelser om hvordan man skal oppføre seg i forhold til sitt kjønn. Jeg leser romanen slik at Woolf stiller spørsmål ved begrepet "kjønn", og hvilken betydning det har. Og da spesielt om det nødvendigvis må ha den betydningen det har. Kan vi se på hverandre som mennesker, uavhengig av kjønn? Orlando fant kjærligheten, og stod på terskelen til en bedre fremtid for kvinner som fikk fulle rettigheter i forhold til stemmeretten i England.

Boken er fornøyelig lesing, med nydelige skildringer og tankevekkende stoff. Virginia Woolf kan virkelig det å ta opp tabubelagte emner med et ironisk blikk og beskriver det hele på en humoristisk måte. Orlando anbefales varmt!

Ikke Orlando, men likevel yndig =^^=

Orlando av Virginia Woolf
Originaltittel: Orlando: a biography

Oversatt av Merete Alfsen
Pax Forlag A/S, 2005
Norsk, bokmål
224 sider
Kjøpt, pocket
1001 bøker

En smakebit på søndag: Orlando

Denne uken begynte jeg å lese Orlando av Virginia Woolf, en ganske annerledes bok i forhold til Til Fyret for eksempel. Mer humoristisk, men samtidig dypt seriøs. Jeg skal lese den i sammenheng med 

Indiskresjoner og andre essay, for jeg håper at den kan gi meg en bedre forståelse av budskapet i boken. Men heldigvis har oversetteren et forord med hvor hun forklarer en god del, og på bakgrunn av det synes jeg boken er svært bra så langt. For hva slags bok er egentlig Orlando? På tittelbladet står det at det er en biografi, og det er til og med bilder av Orlando. På et tidspunkt treffer biografen på et problem:

Biografen står nå ovenfor et problem som det muligens er bedre å erkjenne enn å tilsløre. Så langt i nedtegnelsen av Orlandos livshistorie har skriftlige kilder, så vel private som historiske, gjort det mulig å innfri det viktigste kravet som stilles til en biograf, nemlig å traske i sannhetens uutslettelige fotefar, uten å skjele til høyre eller venstre; uten å la seg lokke på avveier av blomster; uten å akte på skygge; stadig og planmessig videre, til vi ramler bums ned i graven og skriver finis på gravsteinen over vårt hode. Men vi kommer nå til en episode som ligger rett i vår vei, slik at det ikke nytter å overse den. Likevel er den mørk, mystisk og udokumentert, og lar seg dermed ikke forklare. Bindsterke fortolkninger kunne avfattes, hele religioner kunne grunnlegges på dens betydning. Vår enkle plikt er å konstatere fakta så langt de er kjent, og overlate til leseren å få ut av dem hva han kan.

s. 44

Denne forsiden er fra 1928, hentet fra wikipedia.

Atwood og Woolf

I første boken i MaddAddam-trilogien, Oryx og Crake, har Margaret Atwood tatt med to sitater før innholdsfortegnelsen, det ene fra Til fyret av Virginia Woolf:

Var en aldri trygg? Ble en aldri klok på verden? Fantes det ingen ledestjerne, intet ly, var det hele et mirakel, var det bare å kaste seg ut fra den høyeste tind?

Da Atwood leste boken på nytt i godt voksen alder fant meninger i den som hun ikke hadde sett som nittenåring. "How was it that, this time, everything in the book fell so completely into place? How could I have missed it - above all, the patterns, the artistry - the first time through?" [...] How could I not have grasped that the person painting and the one writing were in effect the same? And the way time passes over everything like a cloud, and solid objects flicker and dissolve? And the way Lily's picture of Mrs Ramsay - incomplete, insufficient, doomed to be stuck in an attic - becomes, as she adds the one line that ties it all together at the end, the book we've just read?"

Artikkelen ble skrevet kort tid før boken kom ut, og det er kanskje ikke rart at Woolf dukker opp i romanen etter at den ga et slikt sterkt inntrykk. Et annet sted i boken minnes Jimmy (Snømann) menneskehetens store verker og nevner blant annet Til fyret. Nå har jeg nettopp lest andre boken, Flommens år, og anmeldelse kommer på mandag.

God sommer videre :)

Roser fra Baroniet, Rosendal.

The Hours ~ Michael Cunningham

Da Virginia Woolf arbeidet med utkastet til romanen Mrs. Dalloway, kalte hun den The Hours, og hun skrev i dagboken sin i 1923:

I have no time to describe my plans. I should say a good deal about The Hours, and my discovery: how I dig out beautiful caves behind my characters: I think that gives exactly what I want; humanity, humor, depth. The idea is that the caves shall connect and each come to daylight at the present moment.

Tittelen The Hours viser til timene gjennom en dag, "studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag" sier Virginia Woolf i essayet Moderne litteratur. Cunningham leste boken som femtenåring uten helt å forstå innholdet eller betydningen av romanen, men kunne se symmetrien i setningene:

I thought, wow, she was doing with language something like what Jimi Hendrix does with a guitar. By which I meant she walked a line between chaos and order, she riffed, and just when it seemed that a sentence was veering off into randomness, she brought it back and united it with the melody.

Å lese Mrs. Dalloway forvandlet ham til en leser. Selv har jeg dessverre ikke lest den, hvilket er synd siden det skal være mange paralleller til romanen som jeg har gått glipp av. Boken står klar i hyllen så den skal jeg lese snarest, men jeg vet at det dreier seg om en dag i Mrs. Dalloways liv hvor hun arrangerer et selskap. Det gjør også The Hours. Cunninghams barndom var uten høydepunkter, og det er en av grunnene til at han liker så godt Mrs. Dalloway. Forstaden han bodde i var et helt vanlig sted, men for ham var det magisk, merkelig, komplisert og enestående, og da han leste Mrs. Dalloway som handler om en vanlig dag i livet til en vanlig person tenkte han sannelig skulle han forsøke det samme, å formidle magien i det vanlige og alminnelige!

The Hours ble utgitt i 1989 og starter med at Virginia Woolf er på vei mot en elv, hun fyller lommene sine med stein og vasser ut i vannet og drukner. Deretter følger vi tre ulike kvinner i tre forskjellige tidsperioder, en dag i deres liv. Utenom Woolf, som arbeider med romanen Mrs. Dalloway i 1923, er det i nåtid Clarissa Vaugne, og i 1949 Laura Brown, som presenteres og kapitlene veksler mellom disse. Romanen fletter sammen historiene; Virginia skriver den, Laura leser den og Clarissa lever den.

For å imitere Woolfs Mrs. Dalloway har Cunningham benyttet teknikken stream-of-consciousness, noe jeg synes han har gjort på en bra måte ettersom strømmen av tanker og følelser gjør at jeg som leser kommer på innsiden av personene. På denne måten kommer handlingen til syne, sammen med en del dialog. Likevel er det nok denne teknikken som har vært vanskeligst å kopiere. Det er når jeg leser om den fiktive Woolf at jeg ikke helt skjønner hvor Cunningham vil, derfor var det så greit å lese om bakgrunnen for hvorfor han skrev boken. For hva kunne han vite om hvordan hun tenkte eller handlet, men så viser det seg at The Hours har ført til at Cunningham er blitt en slags godkjent ekspert på hennes liv og arbeid. Han har visst gjort mye reasearch for å skrive boken.

For eksempel er det mye Clarissa tenker på når hun om formiddagen er på vei for å kjøpe blomster til et selskap hun skal holde. Da hun var atten fikk hun tilnavnet Mrs. Dalloway av, sin beste venn og tidligere elsker, Richard. Hun dveler ved denne tiden, og forsøker å se for seg hvordan livet hadde vært om hun hadde tatt andre valg den gangen, "still, there is this sense of missed opportunity", og hun innser at det faktisk var lykke hun opplevde den gangen for over tretti år siden. Virginia våkner til en god dag og bestemmer seg for å jobbe med romanen, "at this moment there are infinite possibilities, whole hours ahead", men sliter med tilbakevendende hodepine og stemmene hun hører. Og Laura Brown skal lage til bursdags-middag for sin mann, men hun strever med husmorrollen, og befinner seg i en tilstand der hun vakler mellom det hun ønsker å gjøre og det som er forventet av henne - "...overhead was what she loved; life; London; this moment of June" er en setning fra Mrs. Dalloway hun stadig kommer tilbake til. Etter å ha bakt kake, ordnet med middagen og fått pass til sønnen tar hun inn på hotell for å lese ferdig boken.

Det handler om eksistens og væren i verden og i egne liv, om lykke, kjærlighet, identitet. Eller mangel på sådan. På hver sin måte føler de tre kvinnene seg ulykkelige og maktesløse i møte med konvensjonene i tiden de lever, og det til tross for at de er aksepterte medlemmer av samfunnet. Likevel, det er noe som mangler og det er dette Woolf fikk så godt frem i Til fyret, som er den eneste romanen jeg har lest, men også i essayene. Tankestrømmen og refleksjonene omkring disse som jeg likte så godt å lese i Til fyret kommer ikke like godt frem i The Hours. Men for all del, boken er bra! Og med en overraskende sammenfletting av historiene når dagen går mot slutt, litt slik som var Woolf egen intensjon. Dette er den type bøker jeg foretrekker å lese, men denne havner ikke på favorittlisten min, i den forbindelse var jeg nok for skeptisk i utgangspunktet ettersom The Hours blir betraktet som en imitasjon. Det er uansett ingen kopi og forskjellene er kanskje dens styrke, det får jeg forhåpentligvis vite mer om når jeg leser Mrs. Dalloway. Eller kanskje jeg bare var trøtt da jeg leste ut boken i går kveld!

The Hours av Michael Cunningham
Harper Perennial, 2006
Engelsk
226 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Timene: Stream of consciousness

Jeg kom over en artikkel om stream of consciousness på Bibliotekarstudentenes nettleksikon om litteratur og medier da jeg leste Til fyret av Virginia Woolf. Det jeg er interessert i nå er om hvorvidt Michael Cunningham har benyttet seg av denne teknikken i månedens 1001-bok, The Hours. Boken har jeg nettopp startet på og etter å ha lest fjorten sider synes jeg teksten hopper frem og tilbake i tid og rom for på den måten å uttrykke strømmen av tanker og følelser slik de oppstår hos personene. Det forekommer meg at til tross for bare litt over to hundre sider vil lesingen ta tid siden det er mye å dvele ved og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg skal like boken eller ikke. Jeg må jo gi den en sjanse, det er mange sider igjen, og jeg likte filmen da jeg så den for mange år siden!

Menneskets indre verden, vår psyke, er en åpen kjegle mot dypet, samtidig som den avgrenser hva vi oppfatter i den ytre virkelighet.

- Zéraffa (1972) 

Høstbladene jeg presset i en avis i forrige uke ligger fremdeles klar til bruk,

er de ikke fine?

Fernanda Mona ~ Ragnhild Jølsen

Ragnhild Jølsens mest kjente roman er Rikka Gan, som hun skrev like etter at slektsgården Ekeberg måtte selges fordi faren var konkurs og boken kan leses på bakgrunn av denne hendelsen som gikk sterkt inn på Jølsen. Historien fortsetter i Fernanda Mona som jeg nå har lest sammen med Hedda; jeg våknet tidlig i morges og lå i sengen og leste de siste sidene. Å igjen oppleve dette magiske universet som nærmest er litt eventyraktig var fantastisk og denne gigantboken vil det bli lenge til biblioteket ser igjen!

Enhver beskikkes jo sitt kors i denne verden, 
men enkelte beskikkes også flere kors enn ett.

Arnhild Skre, som har skrevet biografien La meg bli som leoparden, påtok seg en dristig oppgave da hun skulle skrive om den myteomspunnede Ragnhild Jølsen. En slektning av Jølsen mente at det var bortkastet tid - det finnes nemlig lite skriftlig kildemateriale, men historier om henne skorter det ikke på. Skre mener å ha avlivet mange av mytene om Jølsen, blant annet at hun neppe var gravid da hun bare 32 år gammel døde. Videre at hun misbrukte både opiater, alkohol og sovemidler, men at det er lite trolig at hun begikk selvmord. Hun var en oppsiktsvekkende person som hadde forhold til mange menn og flere av dem var gift, blant annet hadde hun et stormfullt forhold med maleren Carl Dörnberger.

Fernanda Mona ble utgitt året etter Rikka Gan, i 1905, og starter med den gamle prokuratoren som vender hjem etter mange år i syden. Slik står det skrevet i hans gamle håndskrifter:

For kvinnene på Gan, de utdør ikke lett. Så er min tro at først opphører deres saga, når de farer langt ifra gården, og blodet blandes med andre slekters blod.

Prokuratoren var ankeret for Rikka og han ønsker å hjelpe niesen, Fernanda, til et bedre liv enn hva Rikka fikk. Men slektslenken tynger, og han skjønner at hennes sjeleliv har fått en brist slik at hun er blitt trett av livet, før det har begynt. En dag vil han at hun endrer navnet sitt, noe Fernanda motsetter seg. Han forteller henne at "hva du selv vil, det kan du, hva enten det er et navn eller en skjebne, du vil bytte" og gir henne tilnavnet Mona. Gjennom samtaler med prokuratoren klarer Fernanda å se det hvite i det sorte og også oppofrelsen til Rikka i det hun har ofret for slekten. Han må likevel se sitt håp om en bedre tilværelse for henne bli knust, selv om hun ønsker å se lyset. Hun får nemlig innblikk i dette kjærlighetens lys, forelsker seg i gården Herbys eier og får kjenne elskovens hete omfavnelser. Likevel blir motsetningene mellom det dystre og mørke Gan og lysets og kjærlighetens gård, Herby, for store og umulige å utholde. Elskeren viser seg å være en rundbrenner og Fernanda ender i depresjon og tomhet. Motsetningene kan også sees i kvinnekarakterene som svinger mellom ønsket om å være selvstendig og sterk, og samtidig sårbarheten i for eksempel behovet for å bli elsket. I dette sees også at Fernanda mot slutten opplever en glede, en rik og mektig følelse av å ikke være bundet i "drageklør" og med kjærligheten hun kjenner strømme innover seg ser hun frem til å starte sitt nye liv.

Fernandas to yngre søstre er hennes motsetning og har fått tilnavnet "Gangaupene" ved at de til stadighet fartet omkring i skog og mark, og "med en sterkt hang til å skremme". De erter oksene, plager lærerne, drikker seg full, forfører fetteren og de prøver å ta livet av Mattias Aga. Det ender med at han temmer dem, men han får ikke Fernanda slik han lyster. Deres møter og samtaler får henne til å innse at han påfører straff til seg selv for hva som skjedde med Rikka og at det er mer enn nok. Prokuratoren vekket hennes kjærlighet for det vakre, noe hun utøver i hagen hvor hun steller blomstene. Men Fernanda skulle aldri få oppleve et liv hvor blomstene aldri visnet i hagen.

Jeg liker godt hvordan Jølsen har flettet inn legenden om Melusine, måten hun har brukt sagnet til å illustrere forholdet mellom Fernanda og elskeren fra Herby! At jeg kvapp da jeg leste dette er kanskje ikke så rart. For det første ventet jeg ikke å finne et slikt sagn i denne boken og for det andre...vel, det er opplagt. Men at jeg nå har funnet meg en ny favorittforfatter som samtidig har skrevet om Melusine, ja, det er mer enn forventet. En annen forfatter jeg setter høyt er Sigrid Undset og i biografien om Undset forteller Tordis Ørjasæter at Undset og Nils Collett Vogt snakket sammen etter Jølsens død og var enige om at hun var et geni. Sigrid Undset mente, ifølge Arnhild Skre, at Jølsen var den største av de to.

Jølsen var banebrytende på flere måter, for eksempel var hun den første som skrev om orgasmer i litteraturen. Tittelen på biografien har Arnhild Skre valgt fordi Jølsen ønsket å være fri og frank som leoparden, og hun har sagt at Jølsen skrev detaljert om oppsiktsvekkende ting som utroskap, morfinisme, rus, kvinners drifter og attrå - store temaer og sterke saker for sin tid som gjorde at det ble stilt spørsmål om tekstene virkelig var skrevet av en kvinne.

For å kunne skrive som hun ville måtte Virginia Woolf ta livet av "Engelen i huset"; selvsensuren som stadig hang over henne, stemmen fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive: "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev" (fra essayet Yrker for kvinner). Ragnhild Jølsen drepte også sin engel og skapte en ny sjanger- og språkform og tekstene hennes viser at hun så kropp og sinn som en helhet.

Fascinerende lesing!

Oppdatering: Hedda har skrevet om boken her :)

Fernanda Mona av Ragnhild Jølsen
i Romaner og fortellinger
Aschehoug, 1988
Norsk, bokmål
794 sider, Fernanda Mona: 175
Innbundet, lånt på biblioteket

Indiskresjoner og andre essay ~ Virginia Woolf

Endelig var jeg på nett! Eller - på nett har jeg vært, men pc-en min måtte inn til reparasjon forrige mandag og det kunne ta over en uke før jeg fikk den tilbake. Den er der fremdeles. Heldigvis har jeg fått låne husbondens pc, men den har ikke tillatt meg å skrive innlegg på bloggen, det gjorde heller ikke pc-ene på jobb. Muligens det har noe å gjøre med ie-utgaven, hva vet jeg, men jeg ble ihvertfall hindret i å skrive omtalene som planlagt før skolen startet. Nå sitter jeg på HiB og har endelig funnet et pc hvor jeg kan poste noen tanker om essaysamlingen som jeg har lest sammen med Hedda:

Indiskresjoner og andre essay er en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, den første samlingen utgitt på norsk, med et bredt utvalg av essayene som spenner over hele hennes tid som forfatter, fra 1905 til begynnelsen av andre verdenskrig. Selv ga hun kun ut to essaysamlinger, The Common Reader (1925) og The Common Reader: Second Series (1932), men i ettertid er de fleste av hennes artikler, essay, kåserier, foredrag og anmeldelser blitt samlet i flere bind.

Jeg er ingen litteraturviter eller -kritiker og er ikke på noen måte utdannet i det feltet så jeg skal ikke forsøke meg på noen analyse av essayene eller skrivingen til Woolf, men rett og slett formidle hvordan jeg opplevde dem og kanskje gjøre andre nysgjerrig på å lese samlingen som inneholder et bredt utvalg av Virginia Woolfs essay. De spenner over hele hennes tid som forfatter, men mest sentralt står de litterære essayene. Innlegget er kanskje langt, men jeg håper du holder ut og blir like begeistret som meg som nå har kjøpt boken til odel og eie! 

Jeg startet med det første essayet, En nattlig vandring, som satte meg akkurat i den rette stemningen til å fortsette for her var den Woolf jeg kjente igjen fra Til fyret i det hun skildrer hvordan det er å vandre ute nattestid og skildringer var hun ufattelig god på.

Deretter leste jeg om George Eliot som jeg ble nysgjerrig på da jeg leste Middlemarch for mange år siden. I likhet med mange andre ga hun ut bøker under mannlig pseudonym for å sikre at de ble tatt seriøs. Essayet er en hylles til Eliot og Woolf tar for seg biografien George Eliot's life as related in her letters and journals som ble publisert av ektemannen fem år etter at hun døde. Biografien syntes hun var "uhyre deprimerende lesing" for selv om hun delte farens interesse for litterære biografier var hun kritisk til hvordan de portretterte "store menn" og at kompleksiteten i livshistoriene ikke kom ordentlig frem. Å lese med Woolfs briller fikk meg til (som mange ganger før) å tenke på hva vi skulle ha gjort uten alle disse kvinnene som utrettet så mye på tvers av konvensjonene, spesielt etter at jeg nettopp hadde lukket Rikka Gan.

Jeg bladde tilbake til essayet før: Jane Eyre og Stormfulle høyde. Det var interessant å få et nytt perspektiv på Brontë-søstrene og dermed se bøkene fra en annen side. For eksempel mente Woolf at livsvilkårene gjorde at de ikke fikk utviklet seg som forfattere og hadde de kunnet beveget seg bort fra den avsidesliggende prestegården ville det de skrev utviklet seg til å bli enda bedre. Uunngåelig måtte jeg lese om Austen, som vi vet så lite om siden søsteren brente all korrespondanse dem i mellom med unntak av noen få brev (av trivielt innhold). På bakgrunn av de få opplysningene, "litt sladder, noen få brev og bøkene" har Woolf laget et praktfullt portrett av henne som er verdt å få med seg: "Den mest fullkomne kunstner blant kvinner, den forfatter hvis bøker er udødelige, døde 'nettopp idet hun begynte å få tro på sin egen suksess'". 

Så valgte jeg å lese essayene etterhvert som de ble presentert i innledningen av Anka Ryall som skriver at essayene "først og fremst er [...] skrivekunst på høyt nivå" og at vi her møter "den lekne og vittige" Virginia Woolf. Mange av Woolfs essay har lesing og litteraturens forhold til "livet selv" som tema, og hun var opptatt av at lesing og skriving skulle være uavhengig av kjønn og "at det skillet som virkelig betyr noe for en skribent ikke går mellom seriøse og populære medier, men mellom ytringsfrihet og sensur". Dette kunne være spesielt vanskelig for kvinner som til forskjell fra menn måtte streve med det faktum at den litterære verden var skapt av menn og dermed hadde flere restriksjoner. Hun kalte denne selvsensuren for "Engelen i huset", en stemme fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive. Engelen sa: "Hør, vennen min, du er en ung kvinne. Du skriver om en bok som er skrevet av en mann. Vær forståelsesfull, vær snill, smigre, bedra, bruk alle vårt kjønns kunstner og knep. La ingen ane at du har egne meninger. Fremfor alt, vær kysk". For at en kvinnelig forfatter skulle kunne skrive som hun vil måtte hun ta livet av Engelen; "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev". Likevel, selv om hun tok livet av Engelen stod det fremdeles mange fordommer å kjempe mot. I dette essayet, Yrker for kvinner, som var et foredrag holdt for The National Society for Women's Service i 1931, oppfordrer hun tilhørerne om å tenke over hvordan de skal innrede sine nyvunne egne rom, spørsmål som kvinner for første gang hadde anledning til selv å stille og besvare.  

Ryall skrivet at etter at Woolf ble sin egen forlegger kunne hun som romanforfatter skrive som hun ville, men hun innså likevel at kompromisser var unngåelige når hun skulle skrive essay, både i forhold til redaktør og leser. Woolf kritiserte også samtidens forfattere for ikke å fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke var en god nok metode. Selv om dette virker som et forsvar for en modernistisk metode, skriver Ryall, så er det ikke tilfelle for Woolf mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter" (sitater fra Moderne litteratur). Ifølge Woolf endret menneskenaturen seg rundt 1910 - viktoriatiden var over og det kom en ny epoke i engelsk litteratur som gjorde en ny metode nødvendig. En slik utvikling av noe helt nytt tok tid, det var mye prøving og feiling og derfor var samtidslitteraturen såpass dårlig, men "vi står skjelvende på randen av en av de store epoker i engelsk litteratur" (Herr Bennett og fru Brown) og kun ved å arbeide videre kunne denne nye metoden oppnås. Dette skillet tok hun også opp i Sett med samtidens blikk hvor hun argumenterer for at den holdningsmessige endringen som, selv om den viser seg ved manglende mesterverk i litteraturen, vil gjøre seg gjeldende bare vi er tålmodige ved å "speide mot horisonten, se fremtiden i forhold til fortiden, og slik berede veien for kommende mesterverker". 

Både Hedda og jeg har kost oss med denne essaysamlingen, Woolfs skrivestil er utrolig spennende og, for å bruke Woolfs eget uttrykk, så var det "uhyre interessant" lesing. Hun bruker mye metaforer og essayene er ikke lest i en håndvending, flere må leses sakte og noen ganger om igjen for ordentlig å få tak på meningen. De må fordøyes og noen ganger måtte jeg stoppe opp og stille meg selv spørsmålet: Hva mente du nå, Virginia? Det noe med hvordan setningene er bygd opp og måten hun for eksempel analyserer andre forfatteres arbeid, både hvordan og hva de skriver, men også på bakgrunn av livsvilkår. Jeg liker det litterære uttrykket hun eksperimenterte seg frem til, og jeg merket meg ved det Ryall (takk og pris for innledningen!) skriver om at det er nær sammenheng mellom essayene og romanene og at noe av det som kjennetegner Virginia Woolf er overskridelsen av konvensjonelle skiller mellom forskjellige sjangere. Og så må jeg bare nevne hennes entusiasme for lesingens gleder og hennes tro på den alminnelige leseren som "i motsetning til den profesjonelle litteraturkritikeren og forskeren ikke er opptatt av å formidle kunnskaper eller korrekte meninger til andre".  

Lesingen av boken bærer preg av dager på stranden, for eksempel da jeg skulle til å lese om Christina Rossetti og plutselig ble avbrutt av en svettedråpe som landet i boken. På tide med et bad! Og det var like greit for jeg innrømmer flatt at jeg ikke visste en tøddel om Christina Rossetti. Det gjør jeg nå. 

Ryall nevner at Woolf noterte i dagboken sin under arbeidet med den første Common Reader at hun ville "utforske litteratur med tanke på å besvare visse spørsmål om oss selv" uten å bli for personlig. Dette paradokset; aldri være seg selv, og likevel alltid, er således viktig for forståelsen av essayene – og jeg skjønner hva Ryall mener: essayene er skrevet i en personlig tone med henvisninger til eget liv, men "de tar aldri form av bekjennelser", for eksempel i essayene om reiser og vandringer hvor hun fletter inn historier som kommer til henne underveis.  

Det jeg nevnte tidligere om den vittige Woolf kan absolutt Er jeg en snobb? være et eksempel på. Dette var et uformelt foredrag holdt i 1936 for en gruppe nære venner og handler om snobberiets kjerne som hun tilla ønsket om å gjøre inntrykk på andre. Ved å fortelle en opplevd historie, en svært underholdende sådan, utforsket hun sitt eget snobberi og ganske så finurlig innpakket i språket også andres. Uten direkte å refse, hun får frem sitt poeng med vittig ironi. Andre ganger handler det om vandringer i London som tegner et stemningsfullt bilde av byen samt betraktninger om hvordan ting i byen fungerer. Hva kan jeg si, annet enn I'm in love med denne praktfulle bruken av språket, hun får frem så mange nyanser som ellers er uvanlig når det gjelder å beskrive en vandring eller reise, som i Til Spania - jeg må undres over hvordan lesingen ville vært på originalspråket når oversettelsen er så glimrende! Og bruken av sitater faller så naturlig, de sklir rett inn i teksten som en forlengelse av tankene hun forfatter på papiret. 

Det var Line som gjorde meg oppmerksom på essaysamlingen da jeg skrev om Virginia Woolf tidligere. Hun synes essayisten Woolf er helt vidunderlig, noe jeg kan skrive under på nå som jeg har lest Indiskresjoner og andre essay! I innlegget Til fyret kommer jeg inn på at Woolf ikke ønsket å kalle seg feminist, noe Line forklarte med at hun mente at romanene ble dårligere av et politisk budskap, men at hun i aller høyeste grad var opptatt av kvinners vilkår og essayene belyser dette ytterligere. Jeg føler jeg har kommet mer på innsiden av forfatteren Woolf, men også mennesket hun var med mange tanker og skarp innsikt på mange områder. På mange måter følte Woolf seg som en outsider. Dette var noe jeg grublet en del på og i Kvinner og litteratur ser jeg at hun syntes det var nødvendig å ta opp andre ting enn bøkene til kvinnelige forfattere fordi skrivingen var påvirket av andre forhold enn ren kunst. Svarene ligger i det hun kalte "de upåaktede liv", og dette dukker ifølge Ryall "stadig opp i essayene som ledd i et feministisk oppgjør med viktoriatidens (og farens) beundring for ‘store menn’". Levevilkårenes forutsetning var "strengt regulert av lov og sedvane". Dette ser jeg for eksempel i hennes tekster om kjente og mindre kjente kvinnelige forfattere som for eksempel i Geraldine og Jane. Om Charlotte Brontë som "levde sitt liv i dagligstuen" og trente "seg opp i å bruke sin forstand til å observere og analysere mennesker" - til å bli romanforfatter, ikke poet". Videre at endringene i samfunnet gjorde at kvinner (vanlige og uvanlige) kunne skrive mer uavhengig av sine livsvilkår selv om det fremdeles var hindringer som måtte forseres før en kvinne kunne skrive nøyaktig slik hun ville.   

Jeg måtte humre litt over Originalene, "som særmerkes ved at de ikke selv synes de er eksentriske" (s. 211), men for andre oppfattes som "til sjenanse" for da kom jeg til å tenke på Ignatius! Det er så mange interessante tanker, og måten hun uttrykte seg på vitner om en belest og intelligent kvinne! Det at hun var opptatt av å formidle "moments of being" synes jeg kommer like godt frem i essayene som i Til fyret, så skal jeg lese mer Woolf? Yesss! Neste ut er Mrs Dalloway, lånt på biblioteket uten at jeg har lesetid igjen. Den kommer, hvis ingen andre står på liste, til å bli levert tilbake ulest. Men en gang!

Indiskresjoner og andre essay: Virginia Woolf
Utvalg og innledning: Anka Ryall
Oversatt av Merete Alfsen
Norsk, bokmål
276 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

En smakebit på søndag [indiskresjoner]

Sammen med Hedda leser jeg Indiskresjoner og andre essay, en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, som vi skulle blogge om denne helgen, men ingen av oss er ferdige med boken så vi satser på neste helg istedenfor. Ute regner det og selv om jeg har satt altandøren åpen synes jeg det er litt sur vind, dermed passer det bra å tilbringe søndagen innendørs med en bok i hånden. Og hvilken lesing! Dette er interessant, morsomt og spennende! Så bra er denne essaysamlingen at jeg kjøpte meg et eksemplar til odel og eie, den dumper ned i postkassen min i neste uke. Likevel, jeg er redd innlegget kommer til å bli fryktelig langt for å skrive noe vettugt med få linjer ser jeg for meg kan bli problematisk.

I essayet Moderne litteratur, Woofs mest kjente, kritiserer hun samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode:

Vender man blikket innad, vil man se at livet slett ikke er 'slik'. Studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag. Sinnet mottar myriader av inntrykk - trivielle, absurde, flyktige eller sylskarpt risset inn. Fra alle kanter kommer de, en uopphørlig strøm av millioner av atomer; og idet de treffer, idet de danner livet slik det er på en mandag eller en tirsdag, faller tyngdepunktet annerledes enn før; det viktige øyeblikket kom ikke her, men der; slik at dersom en dikter var en fri mann og ikke en slave, om han kunne skrive som ha ville og ikke som han måtte, om han kunne bygge sitt verk på egne følelser og ikke på konvensjoner, så ville det ikke finnes handling eller komedie eller tragedie eller romantikk eller katastrofe på den vedtatte måten, og kanskje ikke en eneste knapp påsydd slik skredderne i Bond Street mener det skal gjøres. Livet er ikke en rad med gigg-lykter symmetrisk arrangert; livet er en lysende glorie, noe halvt gjennomsiktig som omslutter oss fra bevissthetens begynnelse og til slutten. Er det ikke romanforfatterens oppgave å formidle denne omskiftelige, denne ukjente og uinnskrenkede energien, hva den enn måtte oppvise av avvik og floker, ispedd minst mulig av det uvedkommende og det utvendige? Vi ivrer ikke bare for tapperhet og oppriktighet; vi påstår at romaner egentlig bør handle om noe litt annet enn hva sedvanen tilsier.

Virginia Woolf, Moderne litteratur

Papegøyeblomst i Puerto de Mogán, Gran Canaria.

En smakebit på søndag [woolf]

Uken som passerte har med godværet noen av dagene gjort det mulig å male alle gjerder rundt huset og i går ble vi ferdig med å tapetsere vindfanget, og det gjenstår kun en handletur til Ikea for å kjøpe skohyller og noe å henge klærne på. Det gikk fra mørkt til lyst. Hagen er derimot et begredelig kapittel som jeg etter hvert har begynt å gjøre noe med. Alt er ikke like gale, men blir naturen overlatt til seg selv tar den overhånd og velger selv planter. Det er ihvertfall...grønt!

Det gode med ferie er at leseintensiteten øker og jeg er til og med ferdig med Paradis. Dermed har jeg startet på nye bøker som gjør sommerleselisten lengre enn planlagt, blant annet Indiskresjoner og andre essay av Virginia Woolf, et utvalg av hennes essay.

Fra En nattlig vandring:

Og likevel, når man først hadde vent seg til det ukjente element, rommet det stor fred og skjønnhet. Det var som om håndgripelige ting bare fantes som skygger og åndesyn; skyer svevde hvor det før var åser, og husene var gnister av ild. Blikket kunne bade og forfriske seg i mørkets dyp uten å gnisse mot realitetenes krasse konturer; kloden med dens mylder av detaljer var oppløst i et ubestemmelig tomrom. Husets vegger ble for trange og lampelyset for grelt for oss nyvåkne og inntrykksvare; vi var som fugler som nettopp har lært å fly og så er fanget og satt i bur.

s. 29

Bildene er tatt fra altanen. 

Det er ikke så ofte jeg lar kamera sikte nedover, 

som oftest blir det solnedganger og utsikten oppover jeg foreviger. 

Startet på denne i dag - bok og espresso = kosestund :)

Til fyret ~ Virginia Woolf

Før jeg leste boken kom jeg over en artikkel hvor den er ført opp på listen over the world's most difficult books, og fikk bange anelser. Dette er en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen eller den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Etter å ha lest første siden antok jeg straks at det måtte være syntaksen som gjorde at boken kom med på den listen. Bare sjekk sitatet fra side fem, et eksempel på de lange setningene som boken består av. Som lesingen skred videre gikk det tregt til tross for få sider og det var ikke fordi boken i seg selv var treg, men det var så mye å absorbere i denne korte romanen. Det føltes som om Sigrid Undset skulle ha kortet ned Olav eller Kristin til noen korte notater med svært godt resultat.

Til fyret (1927) er den engelske forfatteren Virginia Woolfs femte roman, og regnes som en av de mest betydningsfulle i det 20. århundres modernistiske litteratur. Den er også delvis selvbiografisk (se lengre nede). Romanen handler om familien Ramsay som reiser til sommerhuset på Isle of Skye i Skottland i tiåret omkring første verdenskrig, og noen bekjente som besøker dem der. Alt virker idyllisk; fru Ramsay er den perfekte hustru, mor og vertinne og herr Ramsay er oppslukt av sitt arbeid. Som leser får jeg innblikk i tanker som viser at livet likevel ikke er så idyllisk, under overflaten skjer det nemlig svært mye, og jeg som ikke har lest noe av Woolf tidligere ble overrasket over at det tok så lang tid før de kom seg til fyret. Ti år faktisk. Det har å gjøre med fortellerstilen; "stream of consciousness", en litterær teknikk hvor forfatteren forsøker å gjengi bevissthetsstrømmen av tanker og forestillinger, assosiasjoner, inntrykk og følelser som til stadighet passerer gjennom et menneskes bevissthet. Teknikken bryter med den tradisjonelle måten å formidle en fortelling på og Til fyret har for eksempel ikke et typisk plot, men følger karakterenes strøm av tanker.

Modernistiske forfattere ønsket å skildre og problematisere forholdet mellom ytre og indre virkelighet, og mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi et menneske ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Dermed var det ikke særlig virkelighetsnært å gjengi personers tanker i ryddige, grammatisk korrekte setninger ettersom bevisstheten forholder seg både til logikk og assosiasjoner og følelser.

Romanen består av tre deler. Den første, Vinduet, er den lengste delen og foregår i løpet av noen timer. Fru Ramsay og hennes yngste sønn, James, sitter ved vinduet og leser. Maleren Lily Briscoe holder på med et bilde ute i hagen og scenen ved vinduet er en del av motivet. I innledningen spør James om de kan reise til fyret dagen etter og moren sier ja, hvis været blir bra. Men faren er uenig og James blir usigelig skuffet:

"Men", sa faren og stanset foran stuevinduet, "det blir ikke pent vær".
Hadde James hatt en øks for hånden, en ildtang, et hvilket som helst redskap som hadde kunnet flenge hull i farens bryst og drepe ham på flekken, så ville han ha grepet det. Så voldsomme var følelsene Ramsay vekket hos barna sine ved sitt blotte nærvær.

Et konfliktfylt forhold mellom far og barn kommer frem allerede her, og lengre ut i boken leser jeg at herr Ramsay blir oppfattet som en tyranniserende person av sine barn. Det er lite ytre handling og det som skjer formidles stort sett gjennom indre dialog. De to viktigste karakterene er fru Ramsay og Lily Briscoe, men det er mest fru Ramsay vi blir kjent med gjennom hennes indre liv. Hun er svært vakker og den som holder familien samlet:

I grunnen stod hele det motsatte kjønn under hennes beskyttelse; av årsaker hun ikke kunne redegjøre for; fordi de var ridderlige og tapre, fordi de forhandlet om traktater, styrte India og stelte med finansene; dessuten fordi deres opptreden ovenfor henne var slik at enhver kvinne nødvendigvis måtte finne behag i det; tillitsfull, barnlig, tilbedende; noe en eldre kvinne kunne aksepterer fra en ung mann uten å miste sin verdighet, og ve den unge piken - Gud gi at ingen av hennes døtre var slik! - som ikke følte verdien av dette, og alt det innebar, langt inn i margen.

 s. 7  

Traktater og finanser til tross; den ene kan ikke fungere uten den andre. Ramsay er avhengig av sin kones anerkjennelse og ros, og fru Ramsay trenger å vite at han erkjenner henne som hustru og samtalepartner. Hun unngår å belemre ham med hverdagslige ting, men plages av tanker om hva som er meningen med livet. Og hun tenker at døtrene bærer på et opprør om et liv som er annerledes enn hennes, hvor de "ikke alltid skulle stå på pinne for en eller annen mann". Lily er motsetningen til fru Ramsay; hun ønsker å realisere sine kunstneriske ambisjoner. Woolf var opptatt av å vise at ulike mennesker kan ha forskjellige oppfatninger av samme hendelse, og det er noe jeg synes kommer godt frem i Til fyret hvor perspektivet skifter ofte og en kort spasertur avdekker mye av personenes tanker. Det er dette jeg liker så godt med boken! Å få innblikk i det store isfjellet som befinner seg under overflaten; det indre liv.

Om kvelden samles familien og gjestene for å spise middag. "Men hva har jeg gjort ut av livet mitt?", tenker fru Ramsay idet hun setter seg. Oppsyn med maten og dekking av bordet er deler av fru Ramsays gjøremål og som hun behersker til fulle. Som vertinne klarer hun også å snu den litt ampre stemningen til harmoni, noe som viser hennes idealistiske egenskaper som kvinne.

Andre del, Tiden går, dekker et tidsrom på ti år og knytter sammen første og siste del. Første verdenskrig finner sted, fru Ramsay og to av barna dør og sommerhuset forfaller. I tredje del, Fyret, kommer herr Ramsay, barna og noen gjester til sommerhuset, blant annet Lily. Herr Ramsay og to av barna gjennomfører turen til fyret som ble planlagt ti år tidligere, og Lily fullfører maleriet hun begynte på for så mange år siden. James opplever at faren roser ham, og kan endelig løses fra tankene om å skulle stå imot tyranniet hans. Lily maler, tenker og får tingene i perspektiv. Spørsmålet om meningen med livet er stadig tilbakevendende og uten at hun får den store åpenbaringen innser hun at det er "de små daglige mirakler, glimt av lys, fyrstikker som uventet ble revet av i mørket" som utgjør livet. Romanen avsluttes med at Lily opplever et øyeblikk av lykkelig erkjennelse; "jeg har hatt min visjon".

"Kvinner kan ikke male, kvinner kan ikke skrive" sier en av gjestene, Charles Tansley, til Lily. I følge wikipedia har Woolf sagt at fyret er tilfeldig og uten symbolsk verdi, men en vanlig oppfatning blant feministiske litteraturkritikere er at det representerer herr Ramsays overlegenhet i forhold til sin hustru; hun blir den andre, slik Simone de Beauvoir skriver i boken Det annet kjønn (1949). Virginia Woolf ønsket ikke å bli kalt feminist, men i tidligere utkast av boken viser Lily Briscoe mer politiske og feministiske sider ved seg selv som senere ble tatt bort. For eksempel vil hun si noe ved middagsbordet men "she could not bear to be called, as she might have been called had she come out with her views as a feminist." Av ukjente årsaker valgte Woolf å stryke begrepet feminisme gjennom hele romanen. Ved fokus på hovedkarakterene fru Ramsay og Lily, men også de andre, sees den underliggende feminismen selv om romanen ikke i utgangspunktet er feministisk. De to hovedkarakterene er som sagt motpoler; fru Ramsay er den tradisjonelle husmor som sørger for at familien har det de trenger, og hun forsøker å Lily til å gifte seg. Lily på sin side ønsker ikke ekteskap og lever som kunstner uten mann og barn. Ingen av dem forstår at den andre er tilfredse med sine livsvalg. Lily blir symbolet på neste generasjon frigjorte kvinner. Men også fru Ramsay brenner for ting hun gjerne skulle ha gjort. Hvis hun hadde tid. Kanskje når barna ble større.    

Selvbiografisk er boken i det at Woolf tar opp sin opplevelse av morens død. Hun har skrevet at faren var en vanskelig, krevende og avhengig ektemann, og med så mange barn ble moren mer et nærvær enn en bestemt person for barna: "Husker jeg at jeg var alene med henne i mer enn noen få minutter? Alltid kom det noen å forstyrret". Britt Andersen, førsteamanuensis i litteraturvitenskap, har sagt at Woolfs følelser ble fryst fast og hun klarte ikke å sørge, men med Til fyret fikk hun bearbeidet sorgen (selv om hun ikke ble kvitt melankolien). Videre at Woolf kalte romanen for en elegi. "En elegi er en sørgesang som blir skrevet i anledning et dødsfall, og er et forsøk på å vinne tilbake nytt liv etter at noen døde og borte. Den beskriver ofte en reise over sjøen frem mot lys - elegien har gjerne motiver som en vandrer, en sjøreise". I moderne diktning betegner elegien et (sentimentalt) klagedikt uten hensyn til den ytre form (snl).

For å komme tilbake til den vanskelige boken som jeg nevnte innledningsvis så er det ikke bare syntaksen Woolf brukte som virkemiddel, men det er altså flere forhold som gjør boken vanskelig. Som "stream of consciousness"-teknikken og det at så mye blir sagt på få sider. Som må tenkes over. Hvordan er det når tankene seiler avsted? Plutselig, hvis jeg lot tankene fare kom jeg helt ut av lesingen og måtte lese om igjen avsnittet jeg holdt på med, eller hvis jeg ble forstyrret ville jeg kveppe og se opp og vanskelig finne tråden igjen. Dette er ingen bok å skumme gjennom for å si det slik, og jeg bruket lengre tid på denne en en annen som hadde tredobbelt antall sider. Og jeg synes det var fryktelig vanskelig å skrive om den!

Jeg har tidligere skrevet at Til fyret er en fantastisk bok som fikk meg til å minnes tiden da jeg lest Undset, men der Undset følger Olav og Kristin til bunns skifter Woolf perspektiv og noen ganger er det vanskelig å vite om det som står der er tanker eller utsagn - uten at det føles ubekvemt av den grunn. Hvordan de går og tenker om hverandre, men holder igjen blant annet for ikke å såre andre eller kanskje den andre ikke bryr seg.

Boken ANBEFALES!

Til fyret av Virginia Woolf
Originaltittel: To the Lighthouse
Oversatt av Merete Alfsen
Bok nr. 34 i Verdensbiblioteket, 2007
Norsk, bokmål
161 sider
Kjøpt, innbundet
Lesesirkel 1001 bøker