Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker