Mary Barton ~ Elizabeth Gaskell

 

Mary Barton satte jeg opp som oktoberboken i Lesesirkelen 1001-bøker, og jeg startet på den i oktober, men ble altså ikke ferdig før nå. Falt av lasset, det var det jeg gjorde. Men det er greit, lesing skal være en glede, ikke noe kappløp eller en konkurranse, og videre skal jeg si noe om denne klassikeren.

I følge snl var Elizabeth Gaskell (1810-1865) en av de mest kjente engelske forfatterne på midten av 1800-tallet. Hun skrev om sosiale ulikheter og kvinners kår, men også nostalgiske skildringer av et landsbyliv som var i ferd med å gå tapt under industrialiseringen. Hennes best kjente romaner er Cranford (1853), North and South (1855) og Wives and Daughters (1864-1866). Hun er også kjent for å ha skrevet den første biografien om Charlotte Brontë. 

Mary Barton ble utgitt i 1848 og handlingen er lagt til Manchester i 1830- og 1840-årene. Det var her hun og mannen William Gaskell bosatte seg etter at de giftet seg. Omgivelsene i industribyen ga inspirasjon til romanen, som har undertittelen A Tale of Manchester, og Elizabeth Gaskell viser ulikhetene i samfunnet. På denne tiden var det harde kår for de som ikke hadde så mye, noe Gaskell skildrer overbevisende. 

Som med Brontë-biografien, hvor Gaskell bevisst unnlot å ta med det som kunne virke pinlig og opprørende, er det også i Mary Barton spor av mangelfull eller feilaktig informasjon. I min utgave har Shirley Foster skrevet en introduksjon som jeg fant jeg svært nyttig. Foster sier at perioden da Gaskell skrev Mary Barton var en sosialt og politisk urolig tid, og Manchester var med sin enorme vekst gjenstand for mye bekymring. Og man fryktet at revolusjonen i Europa på slutten av 1840-årene skulle smitte over på Storbritannia. Så det var modig av Gaskell å beskrive ulikhetene og urettferdigheten i samfunnet, for det var ikke alle som var rede for verken sannheten eller endringer. Foster forteller også om kritikken som romanen mottok, som forståelig var delt, og sier en del om bakgrunnen for at Gaskell skrev som hun gjorde.

Men om romanen sammenligner situasjonen mellom fattig og rik, handler den, som tittelen sier, mer konkret om Mary Barton. Hun er 13 da moren dør under en fødsel, og må ta over mye av ansvaret i husholdningen. Hennes yngre bror døde tidlig, av underernæring, og hun ser at faren blir deprimert og involverer seg sterkt i fagforeningsbevegelsen. Når Mary er rundt 17 har hun arbeid hos en sydame, faren forbyr henne å jobbe på en fabrikk. Jem, som hun har kjent siden hun var liten, er forelsket i henne. Det er også Harry Carson, og det er ham hun dagdrømmer om. Eller, hun drømmer om livet hun kan få ved å gifte seg med ham siden han er sønn av en rik fabrikkeier. Hun ser for seg at hun kan gi faren et bedre liv. Men da hun sier nei til Jem, innser hun at det er ham hun faktisk elsker. Hun bestemmer seg for å unngå Harry, som konfronterer henne , men hun sier bestemt nei til hans tilbud om ekteskap. Videre byr ikke anledningen seg for at hun kan fortelle Jem om sine følelser, og en stund senere blir Harry skutt og dør av skadene. Alt peker mot Jem som blir arrestert og må belage seg på henging. Mary bestemmer seg for å finne ut av saken, og skaffe ham det nødvendige alibiet. 

Det er andre karakterer med også, som Marys venninne Margaret og bestefaren hennes Job, Will og Alice. Faren til Harry, Mr Carson, er viktig for å belyse den rike fabrikkeieren. J

eg må også nevne morens søster, Esther, som faren klandrer for at moren døde og ikke vil ha noe med å gjøre. Hun har på grunn av omstendighetene måttet livnære seg som prostituert, men har hele tiden Mary i tankene og vil gjøre sitt for at ikke hun skal ende i samme uføre som henne selv.

Jeg vil ikke si hvordan historien utvikler seg videre, i tilfelle du har tenkt å lese boken, og uansett finnes hele handlingen å finne på nettet. Men alt blir oppklart med en lykkelig slutt. Det som jeg likte med boken er hvordan Gaskell viser forholdene i samfunnet på den tiden. Hvor vanskelig det var for folk å klare seg i dårlige tider, og at fordelingen av gode var ytterst urettferdig. Gjennom karakterenes historier får vi dypere innblikk i situasjonen for de fattige, og med dette sier Gaskell mye om kvinnenes situasjon. Gaskell gir ingen konkret løsning på de sosiale ulikhetene, men som Foster sier så er det sentrale i reformvisjonen hennes er at man må lytte mer til hverandre og være mer generøse. Dette kan, som nevnt, komme av at det på den tiden var lite aksept for å skrive om den nedarvede forskjellen. Et motiv som Gaskell lar sine karakterer og det som skjer vitne om, er at konfliktene ikke vil bli løst før kvinner og menn, arbeidere og arbeidsgivere (masters), forstår og sympatiserer med hverandre. 

Mary Barton av Elizabeth Gaskell
Oxford World's Classics, 2008
Utgitt første gang, 1848
Engelsk
437 sider
Pocket, kjøpt

Lesesirkel 1001 bøker

Å lese Lolita i Teheran ~ Azar Nafisi

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon har stått lenge i bokhyllen min, og i en pustepause mellom andre bøker, hentet jeg den frem fordi jeg ved en tilfeldighet hadde lest noe om den. Jeg kan ikke huske hvor, men tittelen og en liten notis dukket opp et sted og jeg ble nysgjerrig på den siden den handler om litteratur.

Boken åpner med at Nafisi forteller om høsten 1995 da hun startet en studiegruppe hjemme hos seg med syv av sine beste og mest engasjerte studenter. Alle er kvinner, for det var for risikabelt med en blandingsklasse. Boken er i fire deler; Lolita i Teheran, Gatsby, James og Austen. Første del forklarer tittelen, og her må jeg si at jeg lærte noe nytt. Lolita er en bok på 1001-listen, og når man vet hva den handler om er det ikke gitt at man har lyst til å lese den. Den er skrevet av den russiske forfatteren Vladimir Nabokov og ble utgitt i 1955. I rommet hjemme hos Nafisi kan kvinnene kaste av seg kappe og sjal, uniformen, og bare være seg selv. Nafisi selv hadde sverget på å aldri ta på seg sjal, men måtte til slutt underkaste seg loven hun som alle andre. Likevel gjorde de opprør; neglelakk under hanskene, Reebok joggesko, jeans og fargeglade t-skjorter under kappen. Og diskusjonene! De ville blitt rapportert om noen visste.

Det er som sagt litteratur det dreier seg om, men vel så mye om livet i Iran etter revolusjonen i 1979 og fram til midten av 90-tallet. Og Lolita? For Nafisi er det dette litterære verket som svarer mest til livet under Irans Islamske Republikk. Diskusjonene og analysen av romanen er utrolig interessante, og det gir mening at det er en viktig bok.

For meg er litteraturen et magisk rom hvor politikk, nasjonalitet og språk ikke står i veien for noe. Litteratur er det som binder oss sammen. Den transcenderer alle kulturelle grenser av den enkle grunn at den gjør oss menneskelige.

Azar Nafisi

Nafisi skriver at hun er akademisk anlagt og derfor har vansker med å omforme sine erfaringer uten å dosere. Ja, det blir litt belæring innimellom, noen ganger som om det er en fagbok hun skriver, men det er helt i orden. Hun måtte kanskje ha skrevet en roman, og lagt sine doseringer i munnen på karakterene ellers. Uansett synes jeg det er interessant og engasjerende, og det er en handlingsmettet bok. Forfatteren hopper mye frem og tilbake i tid, noe som kan være forvirrende fordi det ikke alltid er klart hvilken periode hun snakker om. Men det kommer frem etterhvert i teksten, så det er bare å henge med. Sprangene mellom romanene de leser og egne liv er mange, for eksempel sammenlignes Invitasjon til halshugging med det totalitære regimes vilkårligheter. Slik flettes romanene de leser sammen med situasjonen i landet og sammen med livene deres.

Den store Gatsby er en annen bok som har fremtredende plass. Hun mener at verdiene i romanen var motsatte av det revolusjonen i Iran bygget på, og at det ironisk nok var disse som skulle triumfere. Det handler om drømmer, som Fitzgerald og andre skriver om på ulike måter, og som folket ønsker å realisere i en revolusjon. Som Mike Gold skriver; "Det gamle må dø..." og "La oss kaste alt det vi er, ned i revolusjonens heksegryte. For opp av vår død skal herlighet og ære stige." Setninger som kunne stått i en hvilken som helst avis i Iran. Men "det skulle vise seg at ved å bruke islam som middel til undertrykkelse, skadet den islamske revolusjonen islam mer enn noen fremmed makt noensinne kunne gjort."

Noen av studentene er så imot Gatsby at Nafisi lar seg provosere til å sette den på tiltalebenken, og lesingen av denne rettsaken er underholdende, men mest av alt virkningsfull med tanke på det som kommer ut av den. Staten hadde uansett stilt romaner for retten før, og mange ble bannlyst. Hva er moral i en roman? Skal romaner leses bokstavelig? Nafisi sier at man ikke leser Gatsby for å finne ut om utroskap er bra eller dårlig, men "for å lære noe om hvor kompliserte temaer som utroskap, trofasthet og ekteskap er. En stor roman skjerper våre sanser og vår sensibilitet for hvor sammensatt livet og individet er." Til felles med Fitzgerald, hadde de i Iran drømmen. Det ble en besettelse som overmannet virkeligheten. "Denne grusomme, vakre drømmen, umulig å sette ut i livet, skulle rettferdiggjøre og gi tilgivelse for all mulig vold." Deres deres skjebne var begynt å ligne Gatbys, som ønsket å oppfylle sin drøm gjennom å gjenta fortiden, og til slutt oppdaget han at fortiden var død, nåtiden humbug, og at det ikke fantes noen framtid. "Var det ikke det samme som med vår revolusjon, som hadde kommet i vår kollektive fortids navn og ødelagt livet vårt til fordel for en drøm?" Da ayatolla Khomeini døde i 1989 ble det tydelig hvilken bevisst myteskaper han hadde vært. Han hadde omskapt seg selv til en myte, og "som alle store myteskapere hadde han forsøkt å gjøre drømmen sin til virkelighet, og til slutt hadde han, som Humbert [Lolita], klart å ødelegge både virkeligheten og drømmen." Slik bruker Nafisi litteraturen for å belyse det som skjer; "i tillegg til forbrytelsene, som mordene og torturen, ble vi nå stilt overfor denne siste nedverdigelsen - mordet på våre drømmer. Men han hadde gjort det med vårt fulle samtykke. Vi hadde vært totalt ettergivende, vi hadde medvirket." De hadde støttet revolusjonen for å få flere rettigheter, ikke færre. Muligheter og frihet var noe alle ønsket, men så ble det alt annet enn det.

Henry James er en annen forfatter som blir omtalt, spesielt Daisy Miller. Jeg synes det er interessant å lese betraktningene om romaners karakterer og deres dypere betydninger. Blant annet om hvordan Daisy og Catherine (Washington Square) trosser konvensjonene, slik som også Elizabeth Bennet, Catherine Earnshaw og Jane Eyre nektet å føye seg. Nafisi bruker forfatterskapet til James til å illustrere dette på en god måte.

Og Jane Austen! Spesielt gir lesingen av Stolthet og fordom paralleller til deres egne personlige liv. De diskuterer kjærlighet, følelser, ekteskap og sex. Som en av studentene sier; "Det er en allment anerkjent sannhet at en muslimsk mann, uansett formue, nødvendigvis trenger en ni år gammel jomfrubrud." Han trenger også flere koner, og en løsning er midlertidige ekteskap. Erfaringene og tankene kvinnene i studiesirkelen deler gir meg assosiasjoner til Dødevaskeren, hvor Sara Omar retter hard kritikk mot kvinnefiendtlige tolkninger av islam. Det ble jo mye debatt rundt dette og rundt Omar som person etter at den ble utgitt i 2017. Men også Embroideries og Persepolis viser hvordan regimet undertrykker kvinnene. Der Austen snakket om individuell frihet, hvordan skulle de, som befant seg i slutten av et annet århundre, gjøre det samme? Nafisi argumenterer for at det i Austens romaner er rom for motsetninger, og for selvrefleksjon og selvkritikk, noe som skaper forandring. Ikke rart at Austen ble betraktet som farlig, når vi tenker på demokratiets kjerne: Retten til å velge!

Mellom disse ideologiske konfliktene, undertrykkelsen og utrenskningen, arrestasjoner og henrettelser, blir også kvinnenes liv og historier varmt beskrevet. Det er forferdelig å lese om hva kvinnene (og menn) kunne bli utsatt for av moralskvadronene og av regimet forøvrig. Mange begynte å snakke om å reise fra Iran. Kvinnene manglet ingenting hva intelligens og intellekt angår, men de manglet frihet. En av studentene stiller spørsmål om hvem som skal hjelpe til med å gjøre landet til noe hvis alle reiser. I 1997 reiste Nafisi med sin ektemann og to barn til USA, men sier at "Jeg forlot Iran, men Iran forlot ikke meg."

Jeg har begynt å tro at et virkelig demokrati ikke kan eksistere uten frihet til å drømme og frihet til å bruke diktverk uten restriksjoner. For å få et fullstendig liv, må man ha muligheten til offentlig å skape og gi uttrykk for private ord, drømmer, tanker og ønsker, til hele tiden å ha tilgang til dialog mellom den offentlige og den private verden. Hvordan kan vi ellers vite at vi har eksistert, følt, begjært, hatet, fryktet?

Jeg tenker dette sitatet sier noe om hovedessensen i boken, og grunnlaget for det glødende engasjementet for litteratur og i særlig grad de nevnte bøker. Nafisi har senere også skrevet en bok om sin egen oppvekst og Irans historie som hun har kalt Det jeg aldri snakket om, og The Republic of Imagination: America in Three Books; om viktigheten av litteratur i et demokratisk samfunn.

Å lese Lolita i Teheran: En historie om kjærlighet, bøker og revolusjon av Azar Nafisi
Originaltittel: Reading Lolita in Tehran. A memoir in books (2003)
Oversatt av Hilde Sophie Plau
Humanist forlag, 2007
Norsk, bokmål
401 sider
Pocket, gave

Bleak House ~ Charles Dickens

Til leses lesesirkelen 1001 bøker i august og kategorien mannlig forfatter, falt valget på Bleak House av Charles Dickens. Dette er hans niende roman, og ble først publisert som en føljetong i tjue deler, fra mars 1852 til november 1853. Min utgave er på 1071 sider, en skikkelig murstein med andre ord!

Jeg likte romanen svært godt, og som Store forventninger, den eneste av Dickens jeg tidligere har lest, er Bleak House velskrevet og med skildringer i særklasse. I bokens åpningsscene befinner vi oss i London, og kanslerretten hvor arvesaken Jarndyce mot Jarndyce pågår og har pågått i mange år. "Ubønnhørlig novembervær," med gjørme, røyk fra skorsteinene, tåke og kulde, og "aldri vil det bli en tåke for tett, aldri vil det bli en gjørme for dyp til å kunne sammenlignes med hvor famlende og vaklende denne kanslerretten fremstår, den forferdeligste av urgamle syndere, her i dag, for alles åsyn i himmel og på jord." Det er lett å forestille seg både London-været og atmosfæren i retten, hvor det eneste gode som er kommet ut av saken Jarndyce mot Jarndyce er at den er blitt en vits slik den har trukket ut i langdrag uten noen som helst løsning, bortsett fra at arvemidlene er i ferd med å fordufte. I saken er det nå to unge mennesker som dommeren skal avgjøre hvorvidt de skal bo hos sin slektning eller ei.

Det blir et innblikk i livet til Sir Leicester Dedlock og Mylady, og deres advokat Mr. Tulkinghorn, som leseren blir bedre kjent med etterhvert, før den autorale fortelleren erstattes av en jeg-forteller. Det er Esther Summerson som skriver sin historie. Hun vokste opp hos sin gudmor og fikk ikke vite noe om hverken sine foreldre eller noe annet, bortsett fra at moren var en skam, og blir en ung jente med liten selvtillit og tanker om at hun ikke er verdt noens kjærlighet, men livet skal komme til å bli ganske annerledes enn hun kunne forestille seg. Da gudmoren dør, kommer et tilbud fra Mr. Jarndyce, det viser seg at han er hennes formynder, og hun reiser først for å få undervisning som skal gjøre henne skikket som guvernante. Men istedenfor møter hun Ada og Richard, som er slektninger av Mr. Jarndyce, og de flytter inn hos formynderen. Her ser vi at Esther er svært intelligent og fornuftig, og sammen med sine to venner opplever hun mangt og meget, og hun blir både elsket og satt pris på av flere mennesker. Hun har også evnen til å inngå dype relasjoner. Formynderen viser seg som en godhjertet mann, og gjennom deres bevegelser møter vi flere ulike karakterer, alle beskrevet levende og med en humoristisk snert. Det er Mrs. Jellyby, som virkelig er et kapittel for seg selv der hun er så sterkt opptatt av Afrika-saken at hun ikke ser sin egen familie, den sjarmerende Mr. Skimpole som avviser ethvert ansvar og følgelig slipper unna med det meste, og mange flere. Det handler også om kvinners situasjon på den tiden, hvor det å forelske seg under sin stand var utenkelig, og å få et barn utenfor ekteskap den verste skandale.

Richard mener at kanslerretten absolutt ikke skal få påvirke dem på noen negativ måte, men det er nettopp hva den gjør, og med sorgfulle følger. Det er vanskelig å skrive kort om denne omfattende boken, men jeg skal ikke si særlig mer om selve innholdet, du må simpelthen lese selv for å glede deg over både skildringene og Dickens innsikt menneskers personlighet! Det som er spennende, er at romanen ikke kan settes i en enkelt genre, den har elementer av flere typer; romantikk, krim, politikk, samfunnskritikk og vanlig hverdagsliv. Karakterene krysser hverandres veier på ulike måter, og det hele nøstes opp på en noe overraskende måte. Selvfølgelig kunne boken ha vært mye kortere, men det passende ved dens lengde er parallellen til Jarndyce mot Jarndyce-saken som dras ut i det uendelige. Dickens får på denne måten frem sin kritikk av rettsystemet som suger ut både energi og penger av de involverte, og romanen bidro til å reformere systemet på 1870-tallet.

Jeg anbefaler boken for alle som er interesserte i klassisk litteratur, historie eller rett og slett en fornøyelig fortelling som inneholder lag på lag av kuriositeter. Min leseopplevelse har virkelig vært positiv, og til tross for mangelfull omtale håper jeg at jeg har klart å vekke lysten hos andre til å begi seg i kast med denne mursteinen. Det er vel verdt det!

Charles Dickens (1812–1870) var en britisk forfatter, født i Portsmouth, men vokste opp i London under vanskelige forhold og fikk ikke ordentlig skolegang. På 1800-tallet var han en sentral skikkelse i britisk litteratur, og blant de mest kjente bøkene er Pickwick-klubben, Oliver Twist, den delvis selvbiografiske David Copperfield og Store forventninger. Kjent er også novellen om den gjerrige Ebenezer Scrooge, En julefortelling (kilde: snl).

Bleak House av Charles Dickens
Originaltittel: Bleak House (1852-1853)
Oversatt av Ragnhild Eikli
Aschehoug, 2012
Norsk, bokmål
1071 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Autumn ~ Ali Smith

Som ledd i lesesirkelen 1001 bøker ville jeg lese Winter av Ali Smith i kategorien kvinnelig forfatter, men oppdaget jo at romanen er andre bok i en tetralogi og den første er altså Autumn. Med denne boken ble Ali Smith nominert til Man Booker-prisen i 2017, og Winter havnet på 1001 bøker listen. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men har fått med meg at Autumn ble utropt til den store brexit-romanen.

Handlingen i Autumn er lagt til 2016, like etter at et flertall i folkeavstemningen om utmeldelse av EU har vunnet frem. I denne kaotiske atmosfæren besøker Elisabeth den 101 år gamle Daniel, det er sekstini år mellom dem, og Elisabeth besøker ham på aldershjemmet, hvor han ligger for døden. Hun leser Huxley, Shakespeare, og Dickens for ham. De møttes første gang da hun var åtte år, og siden utviklet de et livslangt vennskap. "What you reading?" spurte Daniel hver gang de så hverandre, "always be reading something, [...] even when we're not physically reading. How else will we read the world?" Om vennskap mellom to med såpass stor aldersforskjell har Smith uttalt at "our young lives and our old lives are umbilically connected. It's all always a matter of birth and rebirth."

Mitt første møte med Ali Smith har vært positivt - språket er så nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Å bli oppslukt av å finne ut hva forfatteren mener om brexit i hvert avsnitt var lite nyttig for leseopplevelsen, for Smith tar det for det meste opp implisitt og dermed oppga jeg det raskt til fordel for språket og handlingen. Men selvfølgelig er det også tydelige referanser til motsetningene folkeavstemningen førte med seg, for eksempel er det gjennomgående at folk "All across the country" følte seg avmektige og splittet. Elisabeth og Daniel prater mye om ord, litteratur, kunst, fiksjon og fakta - ja, om livet, og for Elisabeth åpnes nye perspektiver. Mesteparten av handlingen foregår på innsiden av de to hovedpersonene ved Elisabeths tilbakeblikk og tanker, og Daniels drømmer, noe som utgjør romanens kompleksitet og bidrar til min positive oppfatning av boken.   

Smith har også fokusert en del på før og nå, hvordan nyhetene har forandret seg, klimaet, demokratiet og menneskerettigheter. En viktig del av romanen er historien om den britiske kunstneren Pauline Boty, som Elisabeth skriver avhandling om. Hvilken rolle dette har i romanen er jeg usikker på, men gjennom hennes undersøkelser og tanker får Smith frem at i en uforutsigbar verden er det opp til enhver å konstruere sitt eget liv, og å bryte ned murene som står i veien for friheten.

Det er alltid interessant å lese epigrafer da disse gir signal om romanens innhold, eller sitatet kan være et motto eller en dedikasjon. I Autumn har Ali Smith flere; Shakespeare, Clark, Keats, Graham og ett fra Guardian. For eksempel styrker sitatet fra the Guardian min forståelse av at Smith har en oppfordring eller appell; at vi må lære å se det som skjer rett foran øynene våre: "At current rates of soil erosion, Britain has just 100 harvests left" (Guardian, 2016).

Autumn av Ali Smith
Pantheon Books, 2016
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt

Trilogien om Herdis ~ Torborg Nedreaas

Trilogien om Herdis som er skrevet av Torborg Nedreaas (1906-1987) har jeg virkelig kost meg med, og lesingen har gått på bekostning av de andre bøkene jeg egentlig skulle bli ferdig med. Men sånn er det av og til. Det var etter at jeg leste Av måneskinn gror det ingenting at bøkene om Herdis fristet.

Den første, Trylleglasset, er en samling noveller som alle handler om Herdis og verden sett fra et barns perspektiv. Herdis vokser opp i Bergen som enebarn på begynnelsen av 1900-tallet, akkurat slik Nedreaas selv gjorde, en oppvekst preget av utrygghet og utestengning fra de andre barna. Og som Nedreaas er også Herdis et ensomt og fantasifullt barn. Torborg Nedreaas har uttalt at "Et ensomt barn har ikke stort annet enn fantasien", og den flykter Herdis inn i når livet er vanskelig. Og trylleglasset, et prisme som viser verden i fantastiske farger og nye bilder, blir redningen. Hun bruker fantasien også når hun er sammen med andre barn, og de beskylder henne for å komme med usannheter. Herdis skjønner ikke at det fører til at de andre holder henne utenfor, det blir en ond sirkel. Når hun får innblikk i andre familiers liv får hun en lengselsfull følelse av hjemløshet. Nedreaas bruker det stadige regnet (Bergen, ja!) i beskrivelsen av hvordan Herdis har det, for eksempel:

Men nå raste regnet ned, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes.

(s. 11)

Det er ikke enkelt å være overlatt til seg selv, uten å bli sett hverken av barn eller voksne. Foreldrenes stadige uoverensstemmelser og forsoninger som hun ikke forstår, og det at hun ikke helt passer inn blant de andre fordi middelklassefamilien bor i et arbeiderklassestrøk, skaper avstand. Herdis føler seg ensom og uten tilhørighet. Etterhvert får vi mer innblikk i Herdis sitt forhold til foreldrene, og det er litt sårt å lese om morens skiftende sinn. Hun kan overøse Herdis med "kjærtegn og søte ord", og plutselig skyver hun henne fra seg i utålmodighet. Det er forvirrende for et lite barn. Faren er jevnere som person, men mer på avstand for Herdis. Med trylleglasset "trengte hun ikke lenger innbilt angst for å oppleve, for i dette trylleglasset bodde det eventyr i hver minste ting og opplevelse i bare det å se."

Novellene bindes sammen av Herdis sin fantasiflukt, og av skildringene av sosial ulikhet og klasseforskjeller. Som i Av måneskinn gror det ingenting, er dette et gjennomgående tema. Boken avsluttes med at Herdis sin mor har møtt en annen mann og at foreldrene skal skilles. Og Herdis kommer til en svært moden og smertefull innsikt når det gjelder trylleglasset og virkeligheten. For plutselig har det mistet sin virkning og "trylleglasset var ikke noe trylleglass lenger, hun måtte klare seg med sine egne øyne." Denne utgaven har et etterord av Haagen Ringnes hvor han setter nettopp dette i sammenheng med Nedreaas: "Ligger det ikke i dette et innebygd krav til forfatteren selv, en avvisning av alt som kan friste til juks og forskjønning, en vilje til å se tingene som de er? Få har vel som Torborg Nedreaas selv greidd å innfri nettopp dette kravet."

Trylleglasset
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1950
Den norske Bokklubben, 1986, for denne utgaven
Norsk, bokmål
180 sider
Innbundet, kjøpt

Den andre boken, Musikk fra en blå brønn, er mer en roman, men likevel er ligner kapitlene noveller i det at de handler om ulike hendelser i Herdis sitt liv. Men de er mer sammenhengende enn i Trylleglasset, den røde tråden er mer tilstedeværende. Det var ikke rart at man ble forvirret da Torborg Nedreaas introduserte denne blandingsformen, og selv har hun sagt at i sine forsøk på å skrive en roman så fikk den formen til en novelle; "Kor du enn snur deg, så har du rumpen bak!" Musikk fra en blå brønn ble uansett hennes store gjennombrudd som romanforfatter, og Nedreaas har sagt i et intervju at romanen handler mest om jobbetiden under første verdenskrig. Handlingen er lagt til denne tiden, i årene mellom 1914 og 1917. Jeg er ikke noe god på å analysere romaner og deres symboler, men det er klart at brønnen har en sterk betydning i denne boken, og jeg velger å støtte meg på Torill Steinfeld som i etterordet sier at brønnen kan leses som et symbol på kunsten, og at den har utvidet betydning ved at den peker mot alt som kan friste mennesket så vi risikerer å miste makten over oss selv og kontakt med virkeligheten rundt oss. Men hun introduserer også enda en tolkning, nemlig at brønnen kan sammenlignes med moren til Herdis, og at den blir et bilde på Herdis sin "avhengighet av moren og manglende selvstendighet. Det å komme seg opp av brønnen vitner om behovet for å løsrive seg fra moren og finne sin egen identitet." For meg var det opplevelsen av identitetssøken som stod sterkest. Når Herdis hører musikk fra brønnen på landstedet, tar hun det med seg når de reiser tilbake til Bergen og bruker det i sin fantasi når virkeligheten blir vanskelig. Hun er på vei inn i puberteten og opplever sin egen gryende seksualitet, og etterhvert klarer hun å løsrive seg mer og mer og faktisk finne ut av seg selv.

Det var musikk nedi brønnen. Hun sa det en gang til Ester og Judith, men ble het i ansiktet med det samme. Det var altfor vanskelig å si hvordan det hadde seg med den musikken. Og det var slik med svært mange ting - de var vanskelige å snakke om. Når de kom ut av munnen på folk, ble de til en løgn.

Musikk fra en blå brønn
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2007
Utgitt første gang: 1960
Norsk, bokmål
310 sider
Pocket, kjøpt

I tredje bok, Ved neste nymåne, møter vi Herdis i alderen elleve til femten og leseren får en skildring av hennes søkende overgang til voksenlivet. Hun bor hos moren og onkel Elias, og det blir smått med besøk hos faren og Anna, men hun går da innimellom. Og hun har fått noen venner som hun går hjem til av og til. Det er artig å lese om når hun ferdes i gatene, de samme gatene som jeg selv gjerne spaserer rundt i.

Dette bindet er enda tydeligere på romansjangeren, selv om kapitlene også her til dels er novelleaktige. Ved neste nymåne - moren til Herdis tror at da inntreffer det forandringer, og hvorfor ikke? Det skjer forandringer; Herdis flytter til København sammen med moren og onkel Elias noen år. Herdis blir seg bevisst et seksuelt begjær. Bøkene har en sterk stemme for at man skal kunne ta sine egne valg, stille spørsmålstegn ved konvensjoner og tradisjonelle oppfatninger av hva moral er. Moren mener hennes ynkelige, lille opprør er kun egoisme. Men for å frigjøre andre, må man først frigjøre seg selv. Herdis begynner å tenke egne tanker, og gjør opprør mot konvensjonene. Likevel oppleves det vanskelig, og opprøret stanses. "Men bare vent! Snerret hun - Bare vent, dere!"

- Det ser ut som du føler deg trykket og klemt av alt som heter skikk og bruk. Herdis, du risikerer hele din fremtid. Skjønner du det?
- Nei. Jeg skjønner ikke det. Min fremtid er min egen.

Bøkene handler også om hvilken virkning krigen hadde på folk, om spekulanter og konkurser, om bolsjevikene og amerikanerne. Jeg har bevisst latt være å gå nærmere inn på disse temaene ettersom  det etter min oppfatning er et barns oppvekst som er det viktigste, og miljøet rundt som er med på å forme barnet. Torborg Nedreaas har sagt i et intervju at hun ikke først og fremst ville skrive om "denne Herdis, man la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Miljøet, de andre barna der, hennes forhold til de voksne. Og som nevnt, klasseskiller og sosial ulikhet.

Jeg er virkelig glad for at jeg fant frem disse bøkene, selv om det var andre både på vent og som allerede var påbegynte. Dette forfatterskapet har vært interessant å utforske så langt, men ennå er det mer å lese og det skal jeg prioritere i haugene med bøker.

Torborg Nedreaas anbefales på det varmeste!

Ved neste nymåne 
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1973
Utgitt første gang: 1971
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt

Av måneskinn gror det ingenting ~ Torborg Nedreaas

Lenge har jeg hatt lyst til å lese Torborg Nedreaas og vel ferdig med The Heart Goes Last grep jeg etter Av måneskinn gror det ingenting som har stått i bokhyllen siden 2014. Romanen kom ut i 1947 og er Nedreaas' første, etter to publiserte novellesamlinger. Det var Hedda som tipset meg med sine positive omtaler om forfatterverket, og hennes anmeldelse av denne boken gjorde at jeg bestemte meg for å starte med den.

Det er sterk lesing om tabubelagte tema, som kvinners seksuelle begjær og abort. På forhånd hadde jeg innhentet noen opplysninger om romanen og leste den utifra det, blant annet at den kan feiltolkes til fordel for fri abort. Bokens budskap er derimot at kvinner må ha rett og mulighet til å få de barna de ønsker selv. Litteraturforsker Irene Iversen sier at Av måneskinn gror det ingenting "retter en sterk anklage mot samfunnets behandling av kvinner, fordømmelsen mot dem som fikk barn uten å være gift og de illegale abortene som fulgte av det."

En mann møter en kvinne som blir med ham hjem. Hun spør om han vil ha sjelen eller kroppen hennes, og ettersom han ikke kan få begge deler velger han sjelen. Og hun begynner å fortelle. Hun har mye som skal ut, mye som hun har gått og båret på så lenge. Nå skal han lytte. Og det gjør han. Historien er det han som forteller slik hun forteller til ham. Ved at historien likevel formidles som førstepersonfortelling blir jeg trukket inn i hennes verden og ser det hun forteller fra hennes ståsted. Det handler om svik, løgn og hykleri. Hun forteller at hun aldri passet inn på det lille stedet hvor hun vokste opp, og da hun forelsket seg i læreren var det en kjærlighet som ikke kunne vises offentlig. De møttes i smug, og som oftest på hans premisser. Han var nemlig forlovet, og giftet seg ett år etter de møttes første gang. Første gang...hun var sytten og etterpå sa han at de skulle gå tilbake hver for seg slik at ingen så dem. Det var så vondt, et slag, en uforberedt smerte. Og så hører hun ingenting fra ham hele våren.

Har du opplevd våren noen gang - fra den gale siden, spurte hun sakte. Jeg mener - har du noensinne kjent, hvor ond våren kan være, mot den som har det vondt?

s. 29

Til slutt passet hun ham opp, etter at han har vært hos forloveden. Den natten begynte de å ødelegge hverandre. I den lille bygden rådet janteloven, og kirken hadde sin del av skylden. Prestene er blant dem som holder liv i løgnen, "at driftene er skapt av Satan og at utukten plutselig blir til kjærlighet, når folk blir gifte." Hun fant trøst i orgelmusikken, og ville også være glad slik som de andre unge. Det kom ikke så mye godt ut av det, bortsett fra at hun oppdaget alkoholen. Det ble gleden hennes. For en stund. For hun har alltid elsket alt som var skjønnhet. Ikke bare til å se på, men gleden! Gleden i skjønnheten...

Etterhvert som hun forteller får vi ta del i hennes kjærlighet for Johannes, og deres stjålne møter. Møter som hun lever for, og hun blir mer og mer alene og ensom. Foruten den ulykkelige kjærlighetshistorien handler boken også om samfunnskritikk. Om sosial ulikhet og nød. For eksempel faren som ble syk på grunn av sitt arbeid som gruvearbeider og moren som slet seg ut hjemme, og det at de aldri hadde nok penger. I veggene hang angsten som en tykk tåke, angsten for morgendagen. Det gjorde dem bitre og hatefulle.

Det er sårt å lese. Sårt og vondt. Beskrivelsene av selvpåførte aborter og hvordan hennes sjel gradvis blir mer og mer ødelagt. Hennes eneste venn sier det til henne; Av måneskinn gror det ingenting. "Menneskene er så svake for måneskinn. Det blender dem ikke. Det brenner dem ikke." Det er en nydelig tittel til fortellingen. Nettopp på grunn av alt som må skjules, døyves og holdes hemmelig. Alt som for all del ikke må komme frem i lyset. Kjærlighet, seksuelt begjær, politisk overbevisning, det å være en outsider. Å drømme om å være fri for alt som er vondt. Frihet for smerte og angst - det er det som er lykke. Jeg håper virkelig at Torborg Nedreaas ikke går i glemmeboken. Hennes novellistiske stil er en fryd å lese! Det er ingen tilfeldighet at hun bidro til å utarbeide en moderne norsk novelle, og samfunnskritikken var absolutt betimelig.  

I går så jeg også første del av Fjernsynsteatrets filmatisering i tre deler fra 1987 på NRK nett-tv (anbefales!), og neste lesning blir Herdis-trilogien.

Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2008
Utgitt første gang: 1947
Norsk, bokmål
208 sider
Pocket, kjøpt