To søstre ~ Åsne Seierstad

Mens krigen i Syria pågår har jeg lest om to unge jenters vei til det de anser som et bedre liv. To søstre som valgte å reise til Syria for å leve slik de mente var et sannere og renere muslimsk liv. Den omtalte krigen startet med demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011, og Seierstad gir en grundig fremstilling av utviklingen av konflikten. Boken handler således om familien til de to jentene, om farens kamp for å få dem hjem, og stiller spørsmålet: hva fikk søstrene til å reise fra et land med høy levestandard og demokrati for å kjempe for jihad, hellig krig, et sted med motsatt fortegn?

Det er nå tre år siden søstrene på 16 og 19 år reiste. De er gift med fremmedkrigere, har fått barn og bor sannsynligvis i den IS-kontrollerte byen Raqqa. Av og til ringer de hjem. For tre år siden ble foreldrene bekymret da døtrene ikke kom hjem slik de pleide, og ble forferdet da de fikk meldingen om valget de tok.

Seierstad kaller boken litterær journalistikk, men enkelte mener denne formen for journalistikk har et tvetydig aspekt ved at virkelighetskontrakten mellom journalist og leser blir uklar. For meg går det greit så lenge tanker og følelser er basert på dybdeintervjuer, og som leser er det opplagt at en person ikke kan vite nøyaktig hva som foregår inni en annen persons hode. Søstrene selv har ikke bidratt til boken, men i etterordet har Seierstad skrevet om hvordan boken ble til, og påpeker at det er intervjuer med familien, venner, bekjente og lærere som har vært det viktigste kildegrunnlaget. Hun har så forsøkt å finne en rød tråd i det som inspirerte søstrene til å reise til Syria, og hun mener selv at boken er relevant for spørsmålet om hvorfor de reiste. Det synes jeg hun har klart på en god måte, og jeg kan sterkt anbefale å lese boken for å utvide kunnskapen om temaet radikalisering, og ikke minst for å få et innblikk i en nokså ukjent verden. Selv om hovedtrekkene er kjente, både i denne historien og når det gjelder hellig krig, vil jeg si boken er et særlig nyttig bidrag til forståelse. Foreldrene til de to søstrene er ikke alene, og familier med barn som har reist til Syria har startet et internasjonalt nettverk som heter Mothers for Life.

Når det gjelder radikalisering er det en "prosessen der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå sine politiske mål." Dette kan skje innenfor alle typer totalitære livssyn og politiske ideologier, og feltet er svært komplekst. Blant annet deltar mange i voldsekstremistiske grupper ut fra sosiale grunner og behov, og ikke på grunn av ideologisk overbevisning. Altså finnes det både personer som aktivt oppsøker ekstreme grupper, og personer som blir manipulert inn.

Det snakkes om radikalisering og hvor forferdelig dette er, men ellers lite om mekanismene bak. For eksempel blir fag som historie og religion nedprioritert i skolen, noe som er urovekkende med tanke på hvilket stort fokus det er på inkludering i samfunnet. For å inkludere og å bli inkludert er det nødvendig med kunnskap, og for å kunne hjelpe er det nødvendig å forstå de psykologiske mekanismene bak radikasliseringsprosesser, men forhåpentligvis også for å unngå at slike prosesser trer i kraft. Slik jeg ser det bidrar To søstre til en større forståelse og bredere innblikk.

Omslaget gir assosiasjoner til nikab og teksten er del av den islamske trosbekjennelsen: Det finnes ingen Gud unntatt Allah, og Muhammad er Hans Profet. Trosbekjennelsen står skrevet på mange muslimske lands flagg, og IS bruker det på sitt. I skrivende stund pågår en skjør våpenhvile:

For de minste er det den lille verden som betyr noe. De første leveårene kan bli gode i et hus i kalifatet om de får omsorg, nærhet og oppmerksomhet. Barn kan føle seg trygge selv under ekstreme forhold dersom rutiner blir opprettholdt; dersom de voksne ikke blir satt ut av spill.

Samtidig er barnehjernen sårbar. Dramatiske hendelser og frykt vil lagres i hjernen som fragmenterte bilder, skremmende biter, som kommer tilbake som mareritt og traumer. Erfaringene påvirker den delen av hjernen der tanker og trossystemer formes, der den menneskelige forstand skal bygges.

s. 471

To søstre av Åsne Seierstad
Kagge Forlag A/S, 2016
Norsk, bokmål
491 sider
Innbundet, kjøpt

Kvinners spor i skrift ~ Elisabeth Aasen

Elisabeth Aasens Kvinners spor i skrift er et supplement til norsk litteraturhistorie. Et glimrende sådan! Om bakgrunnen for nødvendigheten av et slikt supplement har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, for det handler om de glemte forfatterne. I bøkene om litteraturhistorie var kvinner så og si fullstendig fraværende, og hvorvidt det forholder seg slik i dagens bøker om litteraturhistorie skal jeg ikke dvele ved, men nøye meg med å henvise til en masteroppgave fra 2010, som retter fokus på hvorvidt kvinner er representert i skolens litterære kanon, og hvordan. Den konkluderer med at lærebøkene fremdeles er preget av et skjevt forhold mellom mannlige og kvinnelige forfattere: "Utvalget av kvinnelige forfattere virker tilfeldig, og kan gi et uheldig inntrykk av at de kvinnelige forfatterskapene er av mindre betydning." Uansett, Kvinners spor i skrift er som nevnt et utmerket bidrag til å belyse kvinnelige skribenter. Og jeg er svært takknemlig for at Aasen har børstet støv av dem, for boken er vel verdt å lese selv om den ble utgitt for så mange år siden - historien er den samme uansett. Boken ble jeg ferdig med 22. november og jeg leste sammen med Hedda, da vi etter å ha lest Ragnhild Jølsen undret oss over hvor mange andre kvinnelige forfattere som faktisk har skrevet seg inn i historien.

Aasen loser leseren gjennom århundrene, og gir en oversiktlig fremstilling av samfunnsendringer og veien mot aksept for skrivende kvinner. Dette henger uunngåelig sammen med kvinnesaken, kampen for like rettigheter, og er utrolig interessant. Boken er delt inn med følgende perioder:

• Middelalderen 
• 1600-tallet 
• 1700-tallet 
• Overgangstid ca. 1790-1814 
• 1814-1850 
• 1850-1900 
• 1900 
• Etter 1945 

Jeg liker oppbygningen fordi den går inn på samtidige samfunnsstrukturer og hvordan kvinners stemme sakte men sikkert bidro til å endre rådende syn. Ved å skissere opp de ulike litterære periodene og samfunnsepokene og samtidig gi et innblikk i skribentenes liv og forfatterskap får jeg som leser ny kunnskap, og repetisjon, om kjente tema. Bakerst i boken er det en generell bibliografi over forfattere i de ulike periodene som er nyttig.

Kvinner var tradisjonsbærere helt tilbake til det første vi kjenner til av litteratur, og vi kan regne med at det finnes spor etter dem i norrøne skrifter. Både som sterke og kløktige i diktene, men også som videreformidlere av fortellinger i det virkelige liv. I brytningstiden mellom gammel og ny tro ble kristendommen en forlengelse av norrøn tro, og middelaldernes kvinner som vi kjenner til holdt enten til i kloster eller i adelskretser. Aasen nevner Hildegard von Bingen (1098-1179) som etterlot seg både religiøse og medisinske skrifter, Marie de France (levde på 1100-tallet) som den første kvinnelige poet i Frankrike. Også den første kvinnelige profesjonelle forfatteren var fransk; Christine de Pisan (1363 - ca. 1430). Kvinnesynet i middelalderen var preget av motsetninger; klosterlivets fromme kvinne og den onde heksen, men litteraturen fra denne tiden viser likevel at kvinner var aktive og handlekraftige. Tradisjonelt ble litteratur ofte tradert av kvinner, men da skriftspråket ble innført var det menn som hadde kunnskapen på bakgrunn av skolering. Kvinner kunne dog studere i klostrene og medvirke til skriftlig overlevering. Mange skrivende kvinner skulle komme fra en gruppe som fikk en viktig rolle etter reformasjonen på 1500-tallet; prestekonene. De var nærmest en institusjon - "mor" for hele bygden, og stod for sosialt og kulturelt liv, og hadde mye å administrere.

Det er gledelig at Elisabeth Aasen ble tildelt den gjeveste prisen i årets Brageprisutdeling; nemlig hedersprisen. Juryen begrunnet valget blant annet med at hun har arbeidet målbevisst med sitt prosjekt: å finne kvinnene litteraturhistorien glemte - "historien måtte skrives om. Kvinnene måtte skrives inn". For meg har det vært svært spennende å lese om disse kvinnene, og jeg kan absolutt anbefale alle å skaffe seg boken. Den fungerer som et oppslagsverk, samtidig som den gir en rik kilde til historien om kvinnelige forfattere. Det å lese om kvinner som fant måter å uttrykke seg på selv om de juridisk sett var umyndige har vært lærerikt og tankevekkende. Spesielt med tanke på at da jeg vokste opp var det det Amalie Skram, Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel vi hørte om bortsett fra de mannlige forfatterne. Elisabeth Aasen har gjort en utmerket jobb som folkeopplyser og påvist at det fantes mange kvinnelige skribenter.

Jeg vil nevne at selv om 1700-tallet var opplysningstid, rådet likevel en dobbeltmoral: det var akseptert at kvinner kunne være lærde, men samtidig kom kvinnefiendtlige skribenter med mer systematiske nedvurderinger. Disse tankene gjenspeilte idéer som preget kvinnesynet, og Rousseau formulerte tankene om oppdragelse i sitt hovedverk Emile - eller om oppdragelse (1762), som fikk mye å si for senere pedagogikk. Her argumenterer han for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet, men poengterer at det gjelder gutter. Kvinnen må ha en annen opplæring for å gjøre mannen til lags. Aasen snakker om en ideologi som "lå i luften", og som Rousseau omgjorde til skrift.

Det er viktig å ha denne ideologien klårt føre seg fordi den har prega samfunnets holdning til kvinnene heilt til våre dagar. Kvinnene på 1800-tallet fekk nok ei oppseding i samsvar med dei pedagogiske idéane til Rousseau [...].

s. 39

1800-tallet kom med mange endringer, men fremdeles var opplæringen preget av det Rousseauiske synet. Camilla Collett (1813-1895) og Vilhelmine Ullmann (1816-1915) representerte en ny kategori kvinnelige skribenter fordi de arbeidet som forfattere og skrev med tanke på offentliggjøring, men i begynnelsen av århundret var det kun et fåtall som skrev direkte for et offentlig publikum, og da helst anonymt. Tidligere hadde det helst dreiet seg om memoarer og brev tiltenkt familie og venner.

Hvor mange kvindelige Evner er visnet hen, fordi de ingen Udviklingsbetingelser fandt, vil aldrig noget Menneske faa vide.

Ragna Nielsen, Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904

Siste halvdel av 1800-tallet betegnes som gullalderen i norsk litteratur, og de berømte "fire store" har vi alle kjennskap til. Men også Camilla Collett, som forfatter av vår første realistiske roman, og Amalie Skram, som vår fremste representant for naturalismen, har fått plass i dette selskapet. Amtmandens Døtre (1854-55) betraktes som landets første samfunnskritiske roman, og markerte at litteraturen også tilhørte kvinnene. Aasen nevner flere andre, og med ett fellestrekk: brudd med den stilltiende kvinnerollen. 1880-årene var dramatiske og innholdsrike, både i norsk historie og litteratur. Støtet til diskusjon om kvinnens stilling i ekteskapet, hennes økonomiske umyndiggjøring, kom med Et Dukkehjem i 1879. "Hanskedebatten" førte til at mange kvinner kastet seg ut i offentlig debatt, og det gikk mot en ny forfattertradisjon og en ny kvinnetype. 1890-årenene er kjent for å markere en nyromantisk strømning, i opposisjon til positivismen og samfunnsdiktingen. Kvinnene skrev likevel fremdeles hverdagshistorier og holdt seg til realismen. Aasta Hansteen, blant andre, var flittig som essayist og debattant, men hverken hun eller Camilla Collett var med i den organiserte kvinnebevegelsen. De ble sett på som pionerer, de banet veien for skrivende kvinner, og viste at ordet var til for å bli brukt på flere plan. Alvilde Prydz (1846-1922) skrev romaner og noveller om kvinners liv i og utenfor ekteskapet, og hun hadde en visjon: et ekteskap mellom to selvstendige mennesker. Av samme generasjon har vi Helene Dickmar (1851-1929), som med debutromanen Ud i Livet (1890) kom med hard kritikk mot "støpegodsoppdragelsen" som Collett kalte det.

Jeg maa sige, vore mødre sender sine døtre vel forberedte ud i livet - egteskabet vil jeg sige - det kommer jo ud paa et... - min mening er [...] det er - at det igrunden ikke er bedre end et bedrageri, som man øver mod os - ja, jeg kalder det simpelthen et bedrageri.

Hele Dickmar, Ud i Livet, 1890

Flere tok til orde og penn mot 1800-tallets kvinneundertrykkelse og for et fritt liv uten samfunnets fordømmelse. Dette århundret skulle vise seg å være en rik kvinnelitterær periode, og selv om alt som skrevet nok ikke av like stor litterær verdi beskrives kvinners liv. Det nye hundreåret kom med optimisme og tro på fremskrittet. Kvinnene engasjerte seg i fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, men først i 1913 ble det lovfestet allmenn stemmerett. "Fri kjærlighet" kunne være en grei løsning for menn, men katastrofe for kvinnene.

Vi snakker saa mange store ord, og nogle af os tror, vi mener dem, om fri kjærlighed og frihed og frihed, men naar saa følgerne kommer, - saa er det jo skam alligevel, - såå tør vi ikke bære den, saa føler vi skammen helt, helt ind i hjerteroden, - og saa ligger de der, alle de blanke, tomme ord.

Nini Roll Anker, I blinde, 1898

Den store økningen i tallet på kvinnelige forfattere mot slutten av 1800-tallet tyder på at de hadde funnet en passende form. Memoarene tidligere på 1800-tallet var til dels kultur- og sosialhistorie, men denne genren ser det ut til at fiksjonen tok over. Etter hvert som det ble mer vanlig - og legitimt - å være skjønnlitterær forfatter, kunne fortellinger og romaner, ikke minst historiske romaner, erstatte memoarene. Det samme stoffet kunne brukes, samtidig som den rent skjønnlitterære formen tillot konflikter og "avsløringer". I de første ti-årene dukket det opp flere nye navn, men innholdet var ikke alltid særlig nytt. Og mange nøyde seg med en bok, muligens fordi de hadde fått frem det de ville si.

1907 er tradisjonelt et skille i norsk litteratur med flere store debutanter: Sigrid Undset, Olav Duun, Johan Falkberget og Herman Wildenvey. Realismen ble igjen fremtredende, og perioden ble kalt ny-realismen. Men realisme hadde de kvinnelige forfatterne, og noen menn, skrevet i de ny-romantiske 1890-årene, og det fortsatte de med. Typisk er det at Sigrid Undset kalte Dikken Zwilgmeyer for sin "lærerinde". Men en uvanlig kvinne skilte seg ut i de første årene av det nye hundreåret; Ragnhild Jølsen. Hun er en av de kvinnelige forfatterne som har flest elementer av ny-romantikken. Ut fra fire forfattere, Ragnhild Jølsen, Regine Normann, Nini Roll Anker og Sigrid Undset konkluderer Helene Lassen i en artikkel at "man kunde si at der fra nu av ikke er noget som heter "damebøker"" (1914). Også Hulda Garborg og Barbra Ring markerte seg, og alle disse hadde en solid plass på det norske bokmarkedet frem til andre verdenskrig.

Selv om korsett ble umoderne, "reformdrakten" lansert, og etter andre verdenskrig var ikke den "kvinnelige" kvinnen på moten - så viser de kvinnelige forfatterne at frihet i kjærlighet ikke gjør livet enklere. Mange skrev kritiske skildringer om kvinneliv på landsbygden, det er ikke noe bonderomantikk. Sterke var kvinnene, men utnyttet ble de. Magnhild Haalke (1885-1984) skrev om sterke kvinner som holdt liv i gårdene og en i en romanserie forteller hun om Gry som på et tidspunkt utbryter: "[...] slaveriet det er ikke avskaffet i verden".

I litteraturhistorien snakkes det som nevnt om de "fire store" også når det gjelder kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel (1880-1974). De var opptatt av kvinners liv og skjebne, som mange andre. Det som gjorde at de skilte seg ut var at de maktet å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære normer, og verkene deres har fått plass i den litterære kanon, den "godkjente" norske litteraturhistorien. Cora Sandel plasserer seg i mellomkrigstidens diskusjon om frihet og abort, og peker fremover mot 1970-årenes kvinnekamp ved å fokusere på tidløse kvinneproblemer.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne "vår egen tid", og de kvinnelige forfatterne har fått sin plass i nyere litteraturhistorie. Av den grunn har ikke Aasen gått nærmere inn på deres forfatterskap i Kvinners spor i skrift. Med den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene kom det en økende interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og førte til en ny-lesing av de eldre. Ideene fra feministklassikere som franske Simone de Beauvoir (1908-1986): Det annet kjønn (1949), og amerikanske Betty Friedan (f. 1921): Myten om kvinnen (1963), var grunnlaget.

Aasen ser på sitt prosjekt som et demokratiserings-arbeid heller enn feministisk arbeid, fordi det løfter frem stemmer som ville blitt glemt. Hun nevner Camilla Colletts oppfordring: For å forstå kvinnene må du ikke gå til historiebøkene, for der er ikke kvinnenes stemmer. Du må gå til romanene.

Elisabeth Kjørsvik Aasen (født 24. august 1935) er en norsk lektor, faglitterær forfatter, oversetter og statsstipendiat. Hun har skrevet innsiktsfulle biografier om historiske kvinner, særlig kvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap. I 2006 fikk hun Sverre Steen-prisen, og om Kvinners spor i skrift sies det i begrunnelsen at det er "en omfattende litteraturhistorisk gjennomgang av totaliteten av litterære tekster skrevet av norske kvinner." Hun har også mottatt andre priser, se her. 

Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen
Det Norske Samlaget, 1986
Norsk, nynorsk
232 sider
Heftet, kjøpt

Urd ~ Ruth Lillegraven

Jeg har nettopp lest Urd av Ruth Lillegraven, en diktsamling som handler om to kvinner, Seselja og Cecilie, "to kvinner i kvar sin ende av det tjuande hundreåret" (fra forlaget), og kan si med én gang at jeg ble svært begeistret. Boken handler også om forgjengelighet, og starter med Cecilie som overtar det gamle huset på gården. Huset hvor Seselja bodde, hvor hun sydde for hele bygden, ugift og barnløs. Og Cecilie undres på om hun lengtet:

lengta ho etter
dette som vi har
som vi nesten gløymer at
vi har

denne
bregnegrøne
fugleungemjuke
tråden som spinn
mellom oss

Det er denne tråden som går gjennom hele boken, tråden som binder fortid, nåtid og fremtid sammen, for alt blir en gang borte, men likevel henger det sammen. I intervjuer har Lillegraven sagt at hun er opptatt av tiden som går, av det som forsvinner og blir borte for alltid, av generasjoner som avløser hverandre, noe jeg synes hun får så godt frem. Det er noe jeg selv har tenkt mye på etter at jeg fikk barn.

og så kjenner eg igjen dette søkket, denne vissa
alt dette skal bli borte, alt dette skal ta slutt

Diktene forteller om liv og død, levde liv og liv som lever, om tiden som går, sykdom, savn og sorg. Om lengsler og hvordan en kan se ens eget liv. Det er ikke trist å lese, men det er gripende. Å få frem så mye, så mange følelser, med såpass få ord, er virkelig godt gjort. Jeg kan ikke skilte med å kunne diktanalyse, men opplevelsen og følelsene som diktene fikk frem i meg er nok til at jeg kan anbefale denne boken.

all tida som
renn gjennom oss
piplar ut huda vår

vi merker henne
ikkje, vi trur det
berre er varmen

Selv om tiden går og mennesker og ting blir borte, er det likevel en tråd som forbinder, det flyter i blodet, sitter i veggene, roper fra glemselen og kommer frem igjen, selv etter to hundre år. Cecilie tar sine barn, tvillinger, med tilbake til det gamle huset og de gjør seg kjent med det. Livslinjen fortsetter.

Tittelen passer også godt til innholdet, og selv om Lillegraven først tenkte på ukebladet Urd, som var myntet på kvinnelige lesere, kan Urd også vise til norrøn mytologi hvor Urd (Urðr) var en av skjebnegudinnene som sitter ved brønnen Urdarbrunn under verdenstreet Yggdrasil og spinner på skjebnesveven. Slik flettes tittelen sammen med historien om de to kvinnene.

Ruth Lillegraven (f. 1978) er fra Granvin i Hardanger, og bor nå i Bærum. Hun debuterte med diktsamlingen Store stygge dikt (2005) og har senere utgitt romanen Mellom oss og diktsamlingen Urd, som hun vant Brageprisen for i 2013. Hun har også gitt ut tre barnebøker, og jeg leste et sted at Haugen-diktet i begynnelsen av boken er et av hennes favorittdikt. Boken har jeg lest i forbindelse med Bokbloggerprisen 2013.

Urd av Ruth Lillegraven
Tiden Norsk Forlag, 2013
Norsk, nynorsk
120 sider
Pocket, lånt på biblioteket