Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del I]

Elizabeth Gaskell møtte Charlotte Brontë første gang i august 1850. Da hadde Gaskell vært nysgjerrig på Jane Eyre og dens mystiske forfatter en god stund, og selv om de var ganske forskjellige med ulike oppfatninger om det meste, holdt de kontakt, besøkte hverandre og skrev brev. Noen måneder etter at Brontë døde i 1855, spurte faren om Gaskell ville skrive datterens biografi. Gaskell samlet sammen alt materiale hun kunne og begynte arbeidet med The Life of Charlotte Brontë.

Min utgave starter med en introduksjon skrevet av Elisabeth Jay, som sier at biografien var et grunnleggende verk i to viktige betydninger. For det første var boken den første suksessfulle biografi om en kvinnelig forfatter og skrevet av en kvinne, og for det andre kan det sies at Gaskell med biografien har skapt det Jay kaller Brontë-myten. For profesjonelle biografer har det å verne om sitt eget rykte, samt subjektets, alltid vært av avgjørende betydning. Kvinnelige biografer i Victoriatiden hadde mer å bevise - samtidig som de måtte arbeide under samtidens konvensjonelle forhold og virkelig vise at de fortjente retten å kalle seg forfatter, måtte de også løfte frem subjektets verdi. Gaskell var svært opptatt av kvinners manglende muligheter til selvstendig arbeid, og da især som forfatter. Da Jane Eyre ble utgitt i 1847, ble den beskrevet som et revolusjonerende forsvar for kvinners rettigheter, noe som altså var av stor interesse for Gaskell. I alle fall tilsynelatende, skal man tro Elisabeth Jay. Hun sier nemlig at det ikke var noen hemmelighet at Gaskell hadde stor glede av litterær sladder, og at hun i sine romaner demonstrerte større interesse i å utforske andres liv heller enn å vise antydning til selvransakelse og selvinnsikt. Jay gir realistiske eksempler fra Mary Barton (1848), Cranford (1851–1853) og Ruth (1853).

Uansett, Gaskell tok en beslutning om å "honour her as a woman, separate from her character as an authoress", og hun ville ikke etterkomme Charlottes fars innstendige ønske om å uttrykke sin kritiske mening om datterens publikasjoner. Hun sa at "public opinion had already pronounced her fiat, and set her seal". En viktig årsak til dette kan sies å være at hun var usikker på om hun i det hele tatt likte Charlotte Brontës romaner. Dermed kan ikke biografien The Life of Charlotte Brontë sees på som sannheten om Brontës liv, ettersom Gaskell utelot alt som kunne virke pinlig og sårende. Istedet ga hun et forbedret versjon av Charlottes liv, og slik oppstod Brontë-myten; bildet av en feminin dydig kvinne, til tross for at Brontës egne ord motsier dette bildet. Visstnok var Charlotte Brontë en utfordrende skikkelse for sine samtidige; hun var singel med et forførende drag av sex omkring seg, hun skrev storslåtte og lidderlige bøker, og det gikk rykter om et forhold med en gift mann.

Elisabeth Jay utforsker Gaskells motiver og bruker hennes romaner for å underbygge argumentasjonen, noe som gir et godt bilde av datidens forhold for kvinnelige forfattere og til tross for at Gaskells beretning om Charlotte Brontë er et glansbilde, har den mange kvaliteter om man ser bortenfor selve livshistorien som sådan. Jeg har kun kommet til side 47 i selve biografien, både på grunn av andre bøker som leses og fordi selve introduksjonen er lang og med et noe komplisert språk, men jeg kommer til å lese videre og vil oppdatere etterhvert. Heldigvis er ikke Gaskells språk like vanskelig tilgjengelig.

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

Med dette benytter jeg anledningen til å ønske alle et fantastisk nytt leseår!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger ~ Anka Ryall

Hvem har ikke hørt om Virginia Woolf! Det er ingen tvil om at hun var en grensesprengende forfatter, og hun regnes som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Anka Ryall åpner boken med et sitat fra essayet Impassioned Prose (1926), som kan leses i et tidligere innlegg, hvor Woolf uttrykker sin glede over at det finnes forfattere som volder kritikerne hodebry; de som nekter å gå i flokk, men skrever over grenselinjene. Det er nettopp dette boken tar for seg, for Ryall hevder at Virginia Woolf fremdeles volder hodebry. "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger henvender seg til norske lesere, og tar for seg Woolfs forfatterskap sett således "med norske øyne". Store politiske omveltninger, og sosial og kulturell utvikling pågikk mens Woolf levde, og hun var selv med på å påvirke samfunnsdebatten. Likevel, hun hadde "ett ben i en tradisjonell britisk dannelsekultur og ett i en moderne og internasjonalt orientert avantgardisme," og denne dobbeltheten sier Anka Ryall er viktig å ha i tankene når vi leser forfatterskapet hennes.

Boken har jeg lest i forbindelse med Biografilesesirkelen og kategorien Genderbender Realness, og selv om den nok ikke kan passe helt inn i kategorien, er det mye ved Virginia Woolf som utfordret også kjønnsidentitet. Se bare på Orlando! Og for sin tid utfordret hun sannelig tradisjonene, også ved å ha, i alle fall ett, lesbisk forhold. Uansett er Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger interessant lesing som har åpnet opp for større forståelse av damen. Selv om Woolf ikke skrev selvbiografisk, sier tekstene mye om hennes livsopplevelse. Hun var opptatt av å formidle "moments of being": Ifølge Ryall var hun "opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innhold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker". Det er disse øyeblikkene Virginia Woolf har skrevet om i romaner, noveller og essays, og hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, som jeg leste i essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, kritiserer Woolf samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode. Hun mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter".

Jeg merker at dette er en svært vanskelig bok å skrive om, den rommer så mye og har vist meg større dybde når det gjelder Virginia Woolf som person og hennes forfatterskap. Hun etterlot brev, dagbøker og personlige memoarer som gir et godt innblikk i hennes verden, og jeg skal sannelig lese mer om henne! Anka Ryall tar opp Woolfs barndom, men i et skrivende perspektiv, om hvordan hun ga sine erfaringer mening ved å skrive om dem. Videre utforsker Ryall bøkene i et kronologisk blikk, sammen med det som Woolf selv har skrevet i dagbøker, brev og andre skriftlige materiell. Hun tar også opp hennes psykiske lidelse, og setter alt i sammenheng med hennes liv og det som skjer både med familie og venner, og med det som skjer i samfunnet og i verden. Gjennom romaner og essay vises Woolf interesse for kvinners vilkår og historie, samt hennes vilje til å eksperimentere med å blande sjangrer og overskride de tradisjonelle skillene mellom diktning og dokumentasjon.

Kanskje alt ikke er fryd og gammen med Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger, jeg kom over en artikkel (denne kunne jeg dessverre ikke lese som helhet ettersom jeg ikke abonnerer) som særlig påpeker at den mangler problemstillinger og skarpe hypoteser, noe jeg helst vil trykke til mitt akademikerhjerte når jeg finner slike. Likevel synes jeg denne boken er perfekt for meg og andre som ikke vet allverden om Virginia Woolf, som har lest litt og har litt kunnskap å bygge det Ryall formidler på. Jeg ser meg nødt til å si at denne boken må leses!

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger av Anka Ryall
Pax Forlag, 2011
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger

I går startet jeg på denne boken om Virginia Woolf som jeg jeg kjøpte tidligere i år. Til nå har jeg kun lest noen få sider, og her er en smakebit fra første side:

Men heldigvis finnes det til alle tider enkelte forfattere som volder kritikerne hodebry, som nekter å gå i flokk. Gjenstridig står de der og skrever over grenselinjene -

Virginia Woolf: Impassioned Prose, 1926

Virginia Woolf er selv blant de gjenstridige. 70 år etter sin død har hun for lengst blitt anerkjent som en av det forrige århundrets epokegjørende forfattere. Like fullt volder hun fremdeles hodebry. Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner. Å lese henne kan være blant de erfaringene som snur opp ned på livet. Noen av oss blir aldri ferdige med henne og vender tilbake til forfatterskapet hennes igjen og igjen. Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger er skrevet med utgangspunkt i en slik mangeårig interesse, som bare har blitt større over tid og med stadig nye gjenlesninger [...] Boken er den første på norsk som favner hele Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Dermed innebærer den også en mulighet til å plassere de mest kjente romanene hennes i sammenheng med forfatterskapet som helhet.

s. 7  

Baksideteksten:
Virginia Woolf er en ruvende skikkelse i 1900-tallets litteratur. Hun er mest kjent for sine nyskapende formeksperimenter. I romaner og kortprosa utforsker hun språkets muligheter med en lyrikers omtanke og presisjon. Likevel står Virginia Woolf gjennom hele forfatterskapet midt i sin tids brennbare litterære, politiske og kulturelle debatter. Som litterær provokatør overskrider hun alle tradisjonelle grenser – mellom roman og biografi, drama og essay, mellom prosa og poesi, mellom kanoniske og marginaliserte sjangrer. Som modernistisk språkkunstner er hun motstander av politisk agitasjon i litteraturen, samtidig som hun alltid bruker litterære eksperimenter til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre. Som feminist hevder hun kvinners rett til et eget rom, men også at det er fatalt for en forfatter å la kjønnsforskjeller dominere tankene.

Virginia Woolf. Litterære grenseoverganger følger Woolfs forfatterskap fra debuten til det siste uferdige essayet. Anka Ryall løfter frem hele bredden i livsverket hennes og ser henne både som skjønnlitterær pioner, feministisk tenker, samfunnskritiker og debattant.

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science ~ Dr Krista Varady

Det er en stund siden jeg sist leste en bok om helse, og for å være helt ærlig synes jeg svært lite om alle de ulike tilnærmingene til emnet. Rett og slett fordi det finnes så mange av dem, og de er tilsynelatende forskjellige og skal alle gi fasiten for hvordan oppnå god helse. Når alt kommer til alt dreier det seg som oftest om å gå ned i vekt. Jeg har vært interessert i periodisk faste, et spisemønster som passer meg bra. Da jeg kom over denne boken som skal være den eneste vitenskapelig beviste diett om å faste ble jeg i overkant nysgjerrig. Men det dreier seg altså om å, ja, nettopp: gå ned i vekt. Det trenger jeg strengt tatt ikke, men jeg leste boken likevel og kommer til å anbefale den og samtidig slå et slag for en mer helsefremmende livsstil.

Diets don't work!

Forfatteren, Dr Krista Varady, sier i introduksjonen at dietter ikke virker fordi man er på diett hver dag og maten man liker best av alt er forbudt. Motsatt vil the Every-Other-Day Diet (heretter EOD) fungere fordi den tillater maten som man ellers er berøvet. Varady støtter seg til sin mangeårige, rigorøse vitenskapelige forskning. Sammen med Bill Gottlieb resulterte forskningen i denne boken som utkom i 2014. EOD dietten gjør det gøy å miste vekt, påstår de, for det er ingen langvarige forbud og det er kun én regel:

Spis 500 kalorier dagen du faster (Diet Day), og spis hva du vil og hvor mye du vil den neste dagen (Feast Day).

Det startet med at Varady undersøkte hvilken effekt kalorirestriksjon hadde på kreft. Andre studier viste at mus som fikk mindre mat levde lengre enn mus med normalt kosthold, og dessuten at noen av de biokjemiske mekanismene utløst av kalorirestriksjon reduserte sjansene for å utvikle kreft. Her spisset jeg oppmerksomheten, for dette er interessant! Problemstillingen for undersøkelsen var: kan den ultimate form for kalorirestriksjon - faste - redusere veksten av kreftceller, uten at dyret går ned i vekt? Men musene gikk likevel ned i vekt. Dette førte til hell i uhellet; konseptet the Every-Other-Day Diet. For - kan det også fungere på mennesker?

Hvorfor 500?

Videre kunne Varady konstatere at vitenskapelig litteratur om vekslende faste mot kreft og hjertesykdommer viste at mange av risikofaktorene for de to sykdommene ble mest effektivt redusert når dyret spiste kun 25 prosent av de vanlige kaloriene på fastedagene. Ikke 75 eller 50 prosent, ei heller 0. Neb altså 25. Dette hindret også svinn av muskelmasse, som ellers viste seg ved for eksempel 0 prosent. Så for et menneske vil det si omtrent 500 kalorier. Dermed gikk Varady i gang med studiet av hvordan dette kunne fungere på mennesker, og fant at det fungerte som bare det.

• EOD Diet er en effektiv strategi for å hjelpe overvektige personer med å gå ned i vekt.
• Den hjelper til med å beskytte mot, og reversere, hjerte- og karsykdommer. 
• Ingen overspising på spisedagen.
• Sultfølelsen forsvant etter ca to uker.
• Dietten fungerer like godt ved kosthold med høyt fettinnhold, som med et lavt sådan.
• Kombinert med fysisk aktivitet blir resultatene mer effektive.
• Det er høy sannsynlighet for at vekten forblir den samme etter nedgangen.

Spise nøyaktig den maten du vil?

Ja, det er det studiene viser. Varady sier til og med at et kosthold med høyt fettinnhold er bedre enn et med lavere fettinnhold, og begrunner det med at fett er essensielt. Altså kan man spise akkurat hva man vil på spisedagene. Skjønt, boken har mange konkrete tips til hva som kan være smart å spise. Hvilket kan være nyttig, for man vil vel ikke spise granidosa og sjokolade annenhver dag? 

Dietten er svært enkel å sette seg inn i, og boken er oversiktlig inndelt:

1. Det vitenskapelige materialet og bakgrunn
2. Fastedagen
3. Spisedagen
4. Oppskrifter for fastedagen
5. Dietten og trening
6. Metode for vedlikehold 

Hva tenker jeg?

Vel, for meg fremstår forfatterne og boken troverdig, forskningen peker i retning av en metode som fungerer hvis man ønsker å gå ned i vekt. Grunnlaget er at man ikke endrer hva man spiser, men selve spisemønsteret. Det forekommer meg som en enkel og effektiv metode.

Likevel; jeg mener at man bør passe litt på hva man putter i oss, for eksempel bearbeidet mat tilført sukker og tilsetningsstoffer. Generelt er jeg positiv til faste, noe kroppene vår er mer tilpasset enn å spise gjennom hele dagen. Jeg har ellers skrevet om lavkarbo-bøker her, som kan være nyttig å ta en titt på om du kunne tenke deg å forsøke faste eller bedre helsen gjennom kostholdet:

• Matrevolusjonen av Andreas Eenfeldt
• Dr. Dahlqvists guide til LCHF - et revolusjonerende kosthold for optimal helse av Annika Dahlqvist

Dette er forøvrig flettet inn i tips og råd, oppskrifter og vitenskapsbasert forskning. Periodisk faste har vært utfordrende i forhold til trening, da man helst skal trene på tom mage. For meg er det sjelden anledning til å trene før jobb, så jeg har planlagt at jeg skal forsøke dette spisemønsteret og skrive om det her etterhvert som jeg merker noen forandringer. Wish me luck! 

The Every Other Day Diet: The only fasting diet proven by science av Dr Krista Varady og Bill Gottlieb
Yellow Kite, Hodder & Stoughton Limited, 2014
Engelsk
214 sider
Paperback, kjøpt

Kvinners spor i skrift ~ Elisabeth Aasen

Elisabeth Aasens Kvinners spor i skrift er et supplement til norsk litteraturhistorie. Et glimrende sådan! Om bakgrunnen for nødvendigheten av et slikt supplement har jeg skrevet om i et tidligere innlegg, for det handler om de glemte forfatterne. I bøkene om litteraturhistorie var kvinner så og si fullstendig fraværende, og hvorvidt det forholder seg slik i dagens bøker om litteraturhistorie skal jeg ikke dvele ved, men nøye meg med å henvise til en masteroppgave fra 2010, som retter fokus på hvorvidt kvinner er representert i skolens litterære kanon, og hvordan. Den konkluderer med at lærebøkene fremdeles er preget av et skjevt forhold mellom mannlige og kvinnelige forfattere: "Utvalget av kvinnelige forfattere virker tilfeldig, og kan gi et uheldig inntrykk av at de kvinnelige forfatterskapene er av mindre betydning." Uansett, Kvinners spor i skrift er som nevnt et utmerket bidrag til å belyse kvinnelige skribenter. Og jeg er svært takknemlig for at Aasen har børstet støv av dem, for boken er vel verdt å lese selv om den ble utgitt for så mange år siden - historien er den samme uansett. Boken ble jeg ferdig med 22. november og jeg leste sammen med Hedda, da vi etter å ha lest Ragnhild Jølsen undret oss over hvor mange andre kvinnelige forfattere som faktisk har skrevet seg inn i historien.

Aasen loser leseren gjennom århundrene, og gir en oversiktlig fremstilling av samfunnsendringer og veien mot aksept for skrivende kvinner. Dette henger uunngåelig sammen med kvinnesaken, kampen for like rettigheter, og er utrolig interessant. Boken er delt inn med følgende perioder:

• Middelalderen 
• 1600-tallet 
• 1700-tallet 
• Overgangstid ca. 1790-1814 
• 1814-1850 
• 1850-1900 
• 1900 
• Etter 1945 

Jeg liker oppbygningen fordi den går inn på samtidige samfunnsstrukturer og hvordan kvinners stemme sakte men sikkert bidro til å endre rådende syn. Ved å skissere opp de ulike litterære periodene og samfunnsepokene og samtidig gi et innblikk i skribentenes liv og forfatterskap får jeg som leser ny kunnskap, og repetisjon, om kjente tema. Bakerst i boken er det en generell bibliografi over forfattere i de ulike periodene som er nyttig.

Kvinner var tradisjonsbærere helt tilbake til det første vi kjenner til av litteratur, og vi kan regne med at det finnes spor etter dem i norrøne skrifter. Både som sterke og kløktige i diktene, men også som videreformidlere av fortellinger i det virkelige liv. I brytningstiden mellom gammel og ny tro ble kristendommen en forlengelse av norrøn tro, og middelaldernes kvinner som vi kjenner til holdt enten til i kloster eller i adelskretser. Aasen nevner Hildegard von Bingen (1098-1179) som etterlot seg både religiøse og medisinske skrifter, Marie de France (levde på 1100-tallet) som den første kvinnelige poet i Frankrike. Også den første kvinnelige profesjonelle forfatteren var fransk; Christine de Pisan (1363 - ca. 1430). Kvinnesynet i middelalderen var preget av motsetninger; klosterlivets fromme kvinne og den onde heksen, men litteraturen fra denne tiden viser likevel at kvinner var aktive og handlekraftige. Tradisjonelt ble litteratur ofte tradert av kvinner, men da skriftspråket ble innført var det menn som hadde kunnskapen på bakgrunn av skolering. Kvinner kunne dog studere i klostrene og medvirke til skriftlig overlevering. Mange skrivende kvinner skulle komme fra en gruppe som fikk en viktig rolle etter reformasjonen på 1500-tallet; prestekonene. De var nærmest en institusjon - "mor" for hele bygden, og stod for sosialt og kulturelt liv, og hadde mye å administrere.

Det er gledelig at Elisabeth Aasen ble tildelt den gjeveste prisen i årets Brageprisutdeling; nemlig hedersprisen. Juryen begrunnet valget blant annet med at hun har arbeidet målbevisst med sitt prosjekt: å finne kvinnene litteraturhistorien glemte - "historien måtte skrives om. Kvinnene måtte skrives inn". For meg har det vært svært spennende å lese om disse kvinnene, og jeg kan absolutt anbefale alle å skaffe seg boken. Den fungerer som et oppslagsverk, samtidig som den gir en rik kilde til historien om kvinnelige forfattere. Det å lese om kvinner som fant måter å uttrykke seg på selv om de juridisk sett var umyndige har vært lærerikt og tankevekkende. Spesielt med tanke på at da jeg vokste opp var det det Amalie Skram, Camilla Collett, Sigrid Undset og Cora Sandel vi hørte om bortsett fra de mannlige forfatterne. Elisabeth Aasen har gjort en utmerket jobb som folkeopplyser og påvist at det fantes mange kvinnelige skribenter.

Jeg vil nevne at selv om 1700-tallet var opplysningstid, rådet likevel en dobbeltmoral: det var akseptert at kvinner kunne være lærde, men samtidig kom kvinnefiendtlige skribenter med mer systematiske nedvurderinger. Disse tankene gjenspeilte idéer som preget kvinnesynet, og Rousseau formulerte tankene om oppdragelse i sitt hovedverk Emile - eller om oppdragelse (1762), som fikk mye å si for senere pedagogikk. Her argumenterer han for en ny oppdragelse som i frihet skulle utvikle mennesket til naturlighet, men poengterer at det gjelder gutter. Kvinnen må ha en annen opplæring for å gjøre mannen til lags. Aasen snakker om en ideologi som "lå i luften", og som Rousseau omgjorde til skrift.

Det er viktig å ha denne ideologien klårt føre seg fordi den har prega samfunnets holdning til kvinnene heilt til våre dagar. Kvinnene på 1800-tallet fekk nok ei oppseding i samsvar med dei pedagogiske idéane til Rousseau [...].

s. 39

1800-tallet kom med mange endringer, men fremdeles var opplæringen preget av det Rousseauiske synet. Camilla Collett (1813-1895) og Vilhelmine Ullmann (1816-1915) representerte en ny kategori kvinnelige skribenter fordi de arbeidet som forfattere og skrev med tanke på offentliggjøring, men i begynnelsen av århundret var det kun et fåtall som skrev direkte for et offentlig publikum, og da helst anonymt. Tidligere hadde det helst dreiet seg om memoarer og brev tiltenkt familie og venner.

Hvor mange kvindelige Evner er visnet hen, fordi de ingen Udviklingsbetingelser fandt, vil aldrig noget Menneske faa vide.

Ragna Nielsen, Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede, 1904

Siste halvdel av 1800-tallet betegnes som gullalderen i norsk litteratur, og de berømte "fire store" har vi alle kjennskap til. Men også Camilla Collett, som forfatter av vår første realistiske roman, og Amalie Skram, som vår fremste representant for naturalismen, har fått plass i dette selskapet. Amtmandens Døtre (1854-55) betraktes som landets første samfunnskritiske roman, og markerte at litteraturen også tilhørte kvinnene. Aasen nevner flere andre, og med ett fellestrekk: brudd med den stilltiende kvinnerollen. 1880-årene var dramatiske og innholdsrike, både i norsk historie og litteratur. Støtet til diskusjon om kvinnens stilling i ekteskapet, hennes økonomiske umyndiggjøring, kom med Et Dukkehjem i 1879. "Hanskedebatten" førte til at mange kvinner kastet seg ut i offentlig debatt, og det gikk mot en ny forfattertradisjon og en ny kvinnetype. 1890-årenene er kjent for å markere en nyromantisk strømning, i opposisjon til positivismen og samfunnsdiktingen. Kvinnene skrev likevel fremdeles hverdagshistorier og holdt seg til realismen. Aasta Hansteen, blant andre, var flittig som essayist og debattant, men hverken hun eller Camilla Collett var med i den organiserte kvinnebevegelsen. De ble sett på som pionerer, de banet veien for skrivende kvinner, og viste at ordet var til for å bli brukt på flere plan. Alvilde Prydz (1846-1922) skrev romaner og noveller om kvinners liv i og utenfor ekteskapet, og hun hadde en visjon: et ekteskap mellom to selvstendige mennesker. Av samme generasjon har vi Helene Dickmar (1851-1929), som med debutromanen Ud i Livet (1890) kom med hard kritikk mot "støpegodsoppdragelsen" som Collett kalte det.

Jeg maa sige, vore mødre sender sine døtre vel forberedte ud i livet - egteskabet vil jeg sige - det kommer jo ud paa et... - min mening er [...] det er - at det igrunden ikke er bedre end et bedrageri, som man øver mod os - ja, jeg kalder det simpelthen et bedrageri.

Hele Dickmar, Ud i Livet, 1890

Flere tok til orde og penn mot 1800-tallets kvinneundertrykkelse og for et fritt liv uten samfunnets fordømmelse. Dette århundret skulle vise seg å være en rik kvinnelitterær periode, og selv om alt som skrevet nok ikke av like stor litterær verdi beskrives kvinners liv. Det nye hundreåret kom med optimisme og tro på fremskrittet. Kvinnene engasjerte seg i fredsbevegelsen og arbeiderbevegelsen, men først i 1913 ble det lovfestet allmenn stemmerett. "Fri kjærlighet" kunne være en grei løsning for menn, men katastrofe for kvinnene.

Vi snakker saa mange store ord, og nogle af os tror, vi mener dem, om fri kjærlighed og frihed og frihed, men naar saa følgerne kommer, - saa er det jo skam alligevel, - såå tør vi ikke bære den, saa føler vi skammen helt, helt ind i hjerteroden, - og saa ligger de der, alle de blanke, tomme ord.

Nini Roll Anker, I blinde, 1898

Den store økningen i tallet på kvinnelige forfattere mot slutten av 1800-tallet tyder på at de hadde funnet en passende form. Memoarene tidligere på 1800-tallet var til dels kultur- og sosialhistorie, men denne genren ser det ut til at fiksjonen tok over. Etter hvert som det ble mer vanlig - og legitimt - å være skjønnlitterær forfatter, kunne fortellinger og romaner, ikke minst historiske romaner, erstatte memoarene. Det samme stoffet kunne brukes, samtidig som den rent skjønnlitterære formen tillot konflikter og "avsløringer". I de første ti-årene dukket det opp flere nye navn, men innholdet var ikke alltid særlig nytt. Og mange nøyde seg med en bok, muligens fordi de hadde fått frem det de ville si.

1907 er tradisjonelt et skille i norsk litteratur med flere store debutanter: Sigrid Undset, Olav Duun, Johan Falkberget og Herman Wildenvey. Realismen ble igjen fremtredende, og perioden ble kalt ny-realismen. Men realisme hadde de kvinnelige forfatterne, og noen menn, skrevet i de ny-romantiske 1890-årene, og det fortsatte de med. Typisk er det at Sigrid Undset kalte Dikken Zwilgmeyer for sin "lærerinde". Men en uvanlig kvinne skilte seg ut i de første årene av det nye hundreåret; Ragnhild Jølsen. Hun er en av de kvinnelige forfatterne som har flest elementer av ny-romantikken. Ut fra fire forfattere, Ragnhild Jølsen, Regine Normann, Nini Roll Anker og Sigrid Undset konkluderer Helene Lassen i en artikkel at "man kunde si at der fra nu av ikke er noget som heter "damebøker"" (1914). Også Hulda Garborg og Barbra Ring markerte seg, og alle disse hadde en solid plass på det norske bokmarkedet frem til andre verdenskrig.

Selv om korsett ble umoderne, "reformdrakten" lansert, og etter andre verdenskrig var ikke den "kvinnelige" kvinnen på moten - så viser de kvinnelige forfatterne at frihet i kjærlighet ikke gjør livet enklere. Mange skrev kritiske skildringer om kvinneliv på landsbygden, det er ikke noe bonderomantikk. Sterke var kvinnene, men utnyttet ble de. Magnhild Haalke (1885-1984) skrev om sterke kvinner som holdt liv i gårdene og en i en romanserie forteller hun om Gry som på et tidspunkt utbryter: "[...] slaveriet det er ikke avskaffet i verden".

I litteraturhistorien snakkes det som nevnt om de "fire store" også når det gjelder kvinnelige forfattere: Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel (1880-1974). De var opptatt av kvinners liv og skjebne, som mange andre. Det som gjorde at de skilte seg ut var at de maktet å frigjøre seg fra konvensjonelle litterære normer, og verkene deres har fått plass i den litterære kanon, den "godkjente" norske litteraturhistorien. Cora Sandel plasserer seg i mellomkrigstidens diskusjon om frihet og abort, og peker fremover mot 1970-årenes kvinnekamp ved å fokusere på tidløse kvinneproblemer.

Tiden etter andre verdenskrig kalles gjerne "vår egen tid", og de kvinnelige forfatterne har fått sin plass i nyere litteraturhistorie. Av den grunn har ikke Aasen gått nærmere inn på deres forfatterskap i Kvinners spor i skrift. Med den nye kvinnebevegelsen i 1970-årene kom det en økende interesse for litteratur av kvinnelige forfattere, og førte til en ny-lesing av de eldre. Ideene fra feministklassikere som franske Simone de Beauvoir (1908-1986): Det annet kjønn (1949), og amerikanske Betty Friedan (f. 1921): Myten om kvinnen (1963), var grunnlaget.

Aasen ser på sitt prosjekt som et demokratiserings-arbeid heller enn feministisk arbeid, fordi det løfter frem stemmer som ville blitt glemt. Hun nevner Camilla Colletts oppfordring: For å forstå kvinnene må du ikke gå til historiebøkene, for der er ikke kvinnenes stemmer. Du må gå til romanene.

Elisabeth Kjørsvik Aasen (født 24. august 1935) er en norsk lektor, faglitterær forfatter, oversetter og statsstipendiat. Hun har skrevet innsiktsfulle biografier om historiske kvinner, særlig kvinnelige pionerer innen litteratur, kunst og vitenskap. I 2006 fikk hun Sverre Steen-prisen, og om Kvinners spor i skrift sies det i begrunnelsen at det er "en omfattende litteraturhistorisk gjennomgang av totaliteten av litterære tekster skrevet av norske kvinner." Hun har også mottatt andre priser, se her. 

Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen
Det Norske Samlaget, 1986
Norsk, nynorsk
232 sider
Heftet, kjøpt

Å verte gløymd kan hende dei beste...

Mot slutten av denne uken begynte jeg å lese Kvinners spor i skrift (1986) av Elisabeth Aasen. Boken kjøpte jeg i 1997 og selv om jeg har bladd i den opptil flere ganger er den langt fra lest fra perm til perm. Så da Hedda og jeg var ferdig med Bjørneboes Ragnhild Jølsen falt det naturlig å lese om andre glemte kvinner. Og det er mange av dem, så dette kommer til å bli spennende!

Aasen forteller at det i 1976 ble satt i gang en kampanje i forbindelse med Stortingsvalget året etter, "Kvinnepolitisk aksjon" ble den kalt. En av arbeidsgruppene som skulle se på ulike sider av det norske samfunnet, arbeidet med litteratur. I kvinnebevegelsen på den tiden var en av de sentrale tankene at litteraturen blant annet avspeiler livet i forskjellige historiske faser - og hva er vår historiske bakgrunn? Hvordan er vår skjulte tradisjon? Når svært får kvinner var nevnt i bøkene om kultur, -kunst og litteraturhistorie stilte man seg spørsmål om hvorvidt kvinner hadde drevet skapende virksomhet eller om det kun var menns historie som var formidlet. De fleste hadde med Camilla Collett og Amalie Skram, men that's it. Av den grunn så man nødvendigheten av å supplere historien. Aasen arbeidet først med å vise at norsk litteratur faktisk har hatt skrivende kvinner, og utga bøkene "Vår bestemmelse er å giftes": En samling tekster av kvinnelige forfattere fra 1800-tallet (1978) og Fra gamle dage. Memoarer, dagbøker, salmer og dikt av kvinner ca. 1660-1880 (1983).

Noe som er interessant er at vi liker å tenke at kultur - og litteraturhistorien er en tydelig og ubrutt tradisjon. Men den gang ei. For eksempel ble Aristoteles gjenoppdaget på slutten av middelalderen, og Edda-diktene dukket opp igjen midt på 1600-tallet. På 1800-tallets pågikk en kamp om frihet og likestilling, det var tanken på at klasseskille ikke er en naturlov som lå til grunn. På mange måter var kjønnsforskjellene en parallell til klasseskillet.

1970-årenes kvinneforskningen fant ifølge Aasen skjulte tradisjoner innenfor flere felt, ikke minst litteraturen. Der vi trodde at kvinners situasjon og manglende selvstendighet alltid har vært som på Camilla Colletts tid, viser det seg at dette ikke stemmer.

Det kan hende dei beste at verka deira vert gløymde i hundreår, som tankane til Aristoteles og Edda-diktinga, no er dei noko sjølvsagt. Ein dag gjeld dette dei gløymde kvinnene óg.

s. 16

Bli best med mental trening ~ Erik Bertrand Larssen

Lurer du på hvordan du kan få ut potensialet ditt og prestere bedre enn du hadde trodd var mulig? Mentaltrener Erik Bertrand Larssen får næringslivstopper, Norges beste idrettsutøvere og helt vanlige folk til å nå målene sine, både i hverdagslivet og når det virkelig gjelder. Metoden hans virker, gang på gang. Erik Bertrand Larssen skriver enkelt, men uten å forenkle, om hvordan du kan hente frem dine skjulte ressurser og bli den beste versjonen av deg selv.

Slik presenteres Bli best med mental trening i baksideteksten, og illustrasjonen på fremsiden er med på å forsterke inntrykket om at her har vi med å gjøre en total forvandling. Fra før har jeg lest Kunsten å lede seg selv av Randi B. Noyes, som også går på det å oppdage ens sterke sider og bevisstgjøring ved å tenke at man ikke lever for alltid. Det å finne svar på spørsmål om hva jeg vil og foreta valg, og begge fokuserer på følelser. Når det gjelder denne boken er det mange som har sagt at den føyer seg inn i rekken av selvhjelpsbøker man kan klare seg uten, eller at den ikke presenterer noe nytt og så henseende om man har lest én har man lest alle. Det kan godt hende, og som sagt var det mye likt.

"Det handler ikke om talent. Det handler om valg." Det er mange valg vi gjør i løpet av en dag, og summen av alle disse er det som utgjør en forskjell. Skal jeg spise en sunn frokost, eller skal jeg ta et pizzastykke fra i går? Bertrand Larssen hevder at vi mennesker ønsker å ha det behagelig, å være i komfortsonen er det vi liker best av alt. Det er følelsene som trekker oss, men for å kunne ble en bedre utgave av oss selv må vi innimellom ut av denne sonen. For eksempel om "du er sliten etter en lang dag på jobben og spør deg selv: Skal jeg ta meg en joggetur, eller skal jeg legge meg på sofaen og se på tv?" - da er det følelsene som forteller deg at du vil legge deg på sofaen. Forfatteren har tre mål med boken:

1. Bidra til å skjerpe bevisstheten om deg selv og måten du tenker på.
2. Endre noen av tankemønstrene som virker begrensende på din evne til å prestere.
3. Bidra til å gi deg mer av godfølelsen (som følge av mestring).

Gir den dette? Til en viss grad. Bertrand Larssen forteller om sin tid som fallskjermjeger og den harde, vanskelige veien dit. Disse erfaringene bruker han for å få sine klienter til å nå målene de har satt seg. Det handler om å sette livet i perspektiv ved å tenke på at man en gang skal dø (se et sitat HER), livet er kort og det er ingen vits i å utsette det du har lyst til. Her kommer forfatteren med et godt poeng som jeg vil ta med meg videre, nemlig om 40-årskrisen. Han har et annet syn på den enn det at den er en narsissistisk konstruksjon: 

40-åringen setter livet i perspektiv - kanskje for aller første gang. Som barn er du bekymringsløs og øyeblikksorientert. Som ungdom er du fremtidsrettet. Som ung voksen er du gjerne full av planer og tro på deg selv. 40-åringen, derimot, begynner sakte, men sikkert å innse at tiden beveger seg ubønnhørlig, at det haster.

s. 43

En annen måte er å tenke at "når han eller hun har fått det til, da kan jeg også klare det." Noe som er svært effektivt. Jeg husker min mor sa dette til meg da jeg skulle ta lappen og jeg var nervøs for ikke å klare det. Det gjorde noe med tankegangen min, og jeg tenkte at "selvfølgelig klarer jeg det! Se på alle de som kjører rundt!" 

Uten å si så mye mer om innholdet vil jeg bare nevne at Bertrand Larssen spiller på følelsene, får frem tanken på at livet er kort og at det er unødvendig å kaste bort tiden på å utelukkende gjøre ting i komfortsonen. Oppskriften er enkel, men likevel så vanskelig. For en må gå mange runder med seg selv for i det hele tatt ta valgene som fører til en bedre utgave av en selv. Har jeg blitt en bedre utgave av meg selv etter å ha lest boken? Tja, han anbefaler å lese den på nytt og notere underveis for eksempel ens verdier og mål. Noyes' bok er mer praktisk med konkrete øvelser, mens Bli best med mental trening er mer generell, likevel er metoden lik og beskrevet inngående ved hjelp av historier fra forfatterens arbeid med sine klienter. Han forteller også suksesshistorier fra dette arbeidet, og selv om det dreier seg mest om toppledere og idrettsutøvere henvender boken seg også til "helt vanlige folk". Skjønt, siste halvdel av boken var enkel å skumme da det ble litt i overkant mye. Men - jeg er blitt mer bevisst på hvordan jeg tenker, og på viktigheten av å endre tankemønstre for å kunne prestere og selv om jeg ikke kan rope høyt hurra for mer godfølelse har jeg i alle fall begynt å tenke over at jeg vil ha mer av den. Sånn sett har Bertrand Larssen oppnådd målene sine og vekket noe i meg, slik Noyes gjorde i 2012.

Nå gjenstår det å se om jeg kommer meg mer ut av komfortsonen, eller om jeg blir værende der! Men da må jeg lese boken en gang til, og det har jeg ikke tid til.

Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen
J.M. Stenersen forlag, 2013
Norsk, bokmål
248 sider
Pocket, kjøpt

Matrevolusjonen ~ Andreas Eenfeldt

Matrevolusjonen: naturlig sunn med skikkelig mat av Andreas Eenfeldt kom ut i 2011 og er et resultat av hans ønske om å spre kunnskap om hvordan stadig flere får orden på helsen og vekten etter å ha begynt å spise det motsatte av det de tidligere har fått anbefalt. Det handler om en ny måte å betrakte mat og helse på. Eenfeldt utdannet seg til lege tidlig på 2000-tallet og begynte etterhvert å se at pasientene stadig ble fetere og sykere når de forsøkte å leve sunt. Dette fikk ham til å engasjere seg og i 2007 startet han bloggen Kostdoktorn.se, hvor han skriver om hvordan man kan spise og leve for en langsiktig helse, normal vekt og velbefinnende. Han mener det er en stor forandring på gang som kan revolusjonere vår fremtidige helse, en forandring som handler om å spise mat som kroppen er utviklet for å spise.

Som tidligere nevnt har jeg hatt et lavkarbo-kosthold siden april 2010 og selv om jeg har lest mye om emnet har denne boken gitt meg større kunnskap om bakgrunnen for blant annet fettfobien og kostrådene vi har vokst opp med. Det har ikke alltid vært like enkelt å skulle argumentere for et kosthold som går fullstendig på tvers av anbefalingene, men etter å ha lest Matrevolusjonen har jeg fått større ballast for å kunne uttale meg. Ikke minst har jeg fått godt innblikk i historien som førte til gjeldende kostråd.

Hva er vi skapt for å spise?

Eenfeldt vektlegger at menneskene har utviklet seg over flere millioner år som jegere og samlere. Våre forfedre spiste den maten som var tilgjengelig, de jaktet på dyr, fanget fisk, og spiste egg, nøtter, røtter, frukt og andre spiselige planter. Ren stivelse i form av brød, pasta, ris og poteter har kun fantes i 5-10 000 år, etter jordbruksrevolusjonen. For 100-200 år siden fikk vi industrialismen som gjorde det mulig å fremstille store mengder sukker og hvitt mel, som er ekstra raske karbohydrater. Dette har vi ikke rukket å tilpasse oss, våre gener er tilpasset den maten våre forfedre inntok gjennom millioner av år. På 1980-tallet slo redselen for fett gjennom og lettprodukter dukket opp overalt. Eenfeldt hevder at om man spiser mindre fett trenger man mer karbohydrater for å bli mett, og dette har ført til en betraktelig økning av det han kaller de vestlige sykdommene som blant annet fedme, diabetes, hjerte-karsykdommer, kreft, høyt blodtrykk.

I Matrevolusjonen blir tidligere teorier og hypoteser analysert og plukket fra hverandre, og en grundig gjennomgang av historiske fakta frem til dagens kostråd viser hva som gjorde at anbefalingene fikk oppslutning. Det argumenteres svært overbevisende om at det ikke finnes et eneste bevis for at fett er farlig. Eenfeldt påpeker at det fantes mange advarsler mot de nye kostrådene, men at disse ble skjøvet til side. For eksempel forsket en engelsk marinelege, Thomas L. Cleave, på skadevirkningene av å innta raffinerte karbohydrater. Han hevdet at sukker og hvitt mel var årsaken til de vestlige sykdommene og oppsummerte sin teori i boken The Saccarine Disease (1974). Derimot var det en konkurrerende teori fikk gjennomslag, den om at det er kolesterol som er farlig. Eenfeldt redegjør for hvordan forskeren Ancel Keys på 1950-tallet arbeidet for å påvise sammenhengen mellom høyt inntak av mettet fett, høyt kolesterolnivå og høy dødelighet av hjerte- og karsykdommer. Det er her frykten for fett har sitt opphav, ifølge Eenfeldt. Det ble hevdet at fettfattig kosthold ville beskytte mot hjertesykdom. Eenfeldt mener at denne frykten er feil og underbygger sine påstander med vitenskapelige studier, og beskriver hva som skjer i kroppen når vi spiser kalorifattig kost med mye karbohydrater i forhold til fettrik kost med lite karbohydrater. Han legger frem resultatene fra ulike randomiserte studier som viser at lavkabokost ga størst vektnedgang, bedre blodfettverdier og bedre blodtrykk sammenlignet med fettfattig kost.

Til tross for fettfattig kost har vi mennesker aldri før vært så overvektige, og antall mennesker med diabetes har økt betraktelig. Dette er i følge Eenfeldt toppen av isfjellet, under overflaten skjuler resten av våre livsstilsykdommer seg. Det er "et interessant paradoks: Samtidig med at fettfobien satte inn, gikk fedmen rett til værs". Lettprodukter ble lansert, men disse inneholder som regel flere tilsetningsstoffer enn mat med naturlig fettinnhold og fettet er erstattet med sukker. I dag lar stadig flere seg overbevise om at kostrådene er feilaktige og i Sverige har fedmeepidemien bremset opp etter at mange har valgt å se bort fra tidligere anbefalinger. Her til lands har det også skjedd endringer. For eksempel endret Helsedirektoratet kostrådene 2011, og den seneste forskningen om emnet ble inkludert i de nye nordiske næringsstoffanbefalingene fra 2013. Her anbefales det å øke inntaket av fett og redusere inntaket av karbohydrater. Opplysningskontoret for Meieriprodukter sier at de tradisjonelle rådene om å redusere inntaket av mettet fett for å redusere risikoen for hjerte- og karsykdommer blir utfordret av nyere forskning. Det strides likevel om hvilken type fett vi bør velge og Helsedirektoratet er tydelig på at mettet fett bør byttes ut med umettet.

Det er egentlig ganske enkelt:

Karbohydrater -> insulin -> fedme

Insulin er et fettlagrende hormon, og den enkleste måten å senke insulinet på er å innta mindre karbohydrater. Det som skjer er at karbohydratene fra kosten fører til stigning i blodsukkeret, og et høyt blodsukker stimulerer utskillelsen av insulin som omdanner blodsukker til fett og fremmer fettlagring. Høyt insulin blokkerer også fettforbrenningen. Høyt blodsukker og høyt insulin i blodet kan skape betennelsestilstander i kroppen. Vi bør spise mat som holder blodsukkeret stabilt, og fett er det eneste som ikke påvirker blodsukkeret, og dermed heller ikke utskillelsen av insulin.

Eenfeldt skriver i innledningen at boken er for "deg som er interessert i nyheter og nye funn, for deg som kan frigjøre deg fra foreldede oppfatninger". Jeg anbefaler alle å lese boken. Fordi den gir fakta og kunnskap. Fordi den er lettlest og forståelig, og viser hvordan vi kan se en friskere fremtid i møte, og samtidig gir den praktiske råd for hvordan vi kan starte med lavkarbokost for å spise oss friskere og smalere.

Matrevolusjonen av Andreas Eenfeldt
Originaltittel: Matrevolutionen
Oversatt av Dag Biseth
Lille Måne, 2011
Norsk, bokmål
250 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

En smakebit på søndag [språkutvikling]

En stor begivenhet fant sted i Oslo i går, nemlig Norges første bokbloggtreff! Høres spennende ut, og spesielt interessant er diskusjonen som har gått for seg i det siste om at det bør være noen retningslinjer for hvordan man skal blogge, noe jeg er svært uenig i. Det er en av fordelene med en blogg, man kan gjøre akkurat som en vil med tanke på innhold, hensikt og utforming. I utgangspunktet ganske enkelt; kommer man over en blogg man ikke liker trenger man ikke gå tilbake.

Jeg holder fremdeles på med Elskede av Toni Morrison, uten at jeg har kommet særlig langt, så jeg har en annerledes smakebit i dag enn det jeg vanligvis har om søndagene siden det jeg har lest mest av denne uken er norsk i forbindelse med førskolelærerutdanningen.

Et delkapittel i Barns språkutvikling av Anne Høigård handler om språkfunksjoner, som handler om at all språkbruk kommuniserer noe selv om vi ikke alltid er klar over det.

Når vi prøver å klargjøre hvilken kommunikasjonsintensjon språkbrukeren har, snakker vi om språkfunksjoner. Barn bruker gester, mimikk, blikk, stemme og andre kroppslige uttrykk for å vise hvilken kommunikasjonsintensjon de har og i samvær med barn er det viktig å være bevisst på disse signalene for at barnet skal blir møtt med anerkjennende kommunikasjon.

Det siste understreker Berit Bae, norsk forsker og professor ved Høyskolen i Oslo, viktigheten av. Hun er kjent for sin forskning i anerkjennende relasjonskompetanse og formidling av Anne Lise Løvlie Schibbyes teori om anerkjennende relasjoner, og sier at den anerkjennende kommunikasjonen er avgjørende for barnets selvopplevelse og selvutvikling.

Begrepet anerkjennelse forstås slik:

"Jeg anerkjenner deg som et individ med rettigheter, integritet og en separat identitet. Jeg gir deg retten til å ha dine egne erfaringer og opplevelser. Jeg behøver ikke godta dem som riktige; jeg er simpelthen villig til å la deg ha rett i ditt syn."

(Løvlie Schibbye, 1984, s. 40)

Kunsten å lede seg selv ~ Randi B. Noyes

Fra bokomslaget:
Kunsten å lede seg selv er selvledelse i praksis og bygger bl.a. på vår viten om emosjonell intelligens. Den kan hjelpe deg til å bli bedre kjent med deg selv, oppdage dine sterke sider, bli flinkere til å kommunisere og til å håndtere stress – og derved få større gjennomslagskraft som medarbeider, partner og forelder. 

Boken kom ut første gang i 1995 og er hittil trykt i mer 58 000 eksemplarer og oversatt til 15 språk.

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen
Sjanger: Selvutvikling
Sideantall: 174
Kilde: Lånt av en kollega

Litt om forfatteren:
Randi B. Noyes er profesjonell coach/samtalepartner for ledere og en etterspurt foredragsholder. I sin mangeårige virksomhet har hun holdt seminarer og foredrag innen temaet ”Resultatrettet selvledelse”, der emosjonell intelligens er en av grunnpilarene, bl.a. innenfor firmaer som Phillips Petroleum Co., Esso Norge/Exxon USA, Nokia og AT&T. Hun er medeier i Leadership International, Inc., med virksomhet både i Norge og USA.

Kunsten å lede seg selv er en lettlest bok, men det betyr ikke at leseren får presentert lettvinte løsninger og et bedre liv når boken er lukket etter endt lesing. Det ligger mye refleksjon på veien til å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i og finne veien til et mer meningsfylt liv. Noyes mener det er mulig og gir oss verktøy for egenutvikling, problemløsning og holdninsutvikling. Boken er skrevet for alle, enten livet er rolig eller mer stormfullt, og det går som en rød tråd gjennom boken at det å erkjenne sine følelser og gjennomarbeide dem er en forutsetning for å kunne lede oss selv. Boken bygger på den første vitenskapelige definisjonen av emosjonell intelligens (EI), formulert av Dr. John D. Mayer og dr. Peter Salovey i 1990: 

"Evnen til å oppfatte følelser, til å få kontakt med og frembringe følelser for derigjennom å støtte opp under tenkning, til å forstå følelser og følelsesmessige kunnskap og til gjennom refleksjon å regulere følelser for derigjennom å fremme emosjonell og intellektuell vekst."

Da jeg var yngre leste jeg en del selvutviklingsbøker, men syntes det var mye fjas som stod i dem og senere har jeg styrt unna slike bøker. Denne er derimot enkel og grei, med konkrete og gode måter å finne frem til hvordan en kan få et bedre liv. En praktisk og nyttig bok som gjør deg bevisst på flere viktige sider ved ditt eget liv. Øvelsene bak i boken er til stor hjelp, selv om jeg ikke har gjennomgått dem skikkelig ennå. På den måten kan boken sies å være en oppslagsbok, eller arbeidsbok som Noyes selv sier.

Det er utrolig spennende å kunne finne svar på spørsmål som hva er det jeg vil og hva føles viktig for meg? Nettopp ved å lære å ta i bruk min emosjonelle intelligens kan jeg foreta bedre valg for meg selv, for det faktum at jeg har ansvar for livet mitt betyr at livet begynner med meg, og ikke omverdenen. Som en klok mann en gang har sagt: "Hvis du følger meg og gjør som jeg sier, vil du gå deg vill, men følger du deg selv, da er du alltid på riktig vei."

Det gjelder å finne sine sterke sider og satse på disse i stedet for å fokusere på de svake. Negative følelser gir negative resultater, men det er viktig å være i kontakt med og erkjenne dem for det er her vi kan hente den største drivkraften - hvis vi bare lærer å bruke de negative følelsene til gavn for oss. Hvordan? Enkelt sagt er det tre måter: bære dem inni oss, øse dem ut over omgivelsene eller få dem ut uten å overføre dem på omgivelsene. Det er det siste alternativet som er den emosjonelt intelligente måten å håndtere følelser på.

Et eksempel på bevisstgjøring er å tenke at du har ett år igjen å leve, hva ville du gjort da? Hvis det er store avvik mellom måten du lever på og det du ville ha gjort er det viktig å komme igang, vi vet ingenting om morgendagen. Noyes påpeker at det å skrive ned våre mål har en nesten magisk kraft, som om underbevisstheten får instrukser om hva den skal styre etter. Tør du ville ditt mål? spør hun.

Avslutningsvis tar forfatteren opp det store spørmålet Meningen med livet og sier at det kun er jeg selv som kan gi livet mitt mening. Det er fint å glede seg til noe, men det er trist å utsette å leve fordi alt skal bli så mye bedre siden.

«Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å  kunne utnytte den. Denne boken gir et innblikk i den kunsten. Boken er informativ, personlig, inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv.»

 – John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Noe av grunnen til at jeg likte boken så godt er at vertøyene som presenteres minner meg om Samspillsmetoden Dialog, en metode som brukes til å fremme bedre kommunikasjon og som vi har blitt kurset i og aktivt bruker i barnehagen hvor jeg jobber. Dette har jeg skrevet mer om her, og er blitt noe jeg brenner for fordi jeg har erfart at det fungerer utrolig bra i praksis.

En liten smakebit her :)

En smakebit på søndag [noyes]

I grunnen har jeg kun kommet til forordet siden jeg rett og slett har vært altfor opptatt med En svunnen tid, som forøvrig endelig er avsluttet.

"Jeg er overbevist om at alle som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta ta styringen, men det koster mer å la de være. Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv. Som personlig coach og samtalepartner har jeg sett nok av bevis på at det er mulig å påvirke livet i positiv retning, bryte ut av den fasttømrede sirkelen og finne veien mot et mer meningsfylt liv:

Hvordan får du kraft til å komme deg ut av sirkelen?

Hvordan får du tak i din egen motivasjon?

Hva ønsker du å skape i ditt liv, privat og i arbeidslivet?

Hvordan kommer du deg dit?"

Det er hva boken handler om, og jeg er veldig spent på fortsettelsen. Kommer jeg til å lære noe nytt? Eller i det minste noe å ta med videre...?

"Når det stormer rundt meg, har jeg fullstendig ro, fordi jeg vet hvem jeg er og hva jeg vil."  

~ Vigdis Finnbogadottir

Fremtidige favoritter [evas sju døtre]

Evas sju døtre av Bryan Sykes (professor i menneskelig genetikk ved University of Oxford ) er en bok som beskriver forfatterens pionerforskning på et bemerkelsesverdig gen som nedarves fra mor til datter, og som forblir uendret fra generasjon til generasjon.

Hos Bokvrimmel leste jeg en omtale om boken som gjorde at jeg syntes den virket interessant så jeg klikket meg like gjerne inn på Pax forlag og bestilte den med en gang.

Det var ikke mye informasjon å finne på norsk om boken, men biblioteket har en egen artikkel på sine sider som heter "Hvor kommer vi fra?" Dette gjorde boken enda mer interessant for sannsynligheten for at det moderne mennesket utviklet seg i Afrika og utvandre til resten av verden er stor, men det er en viss uenighet forskerne i mellom. 

Fra forlaget:

En fortelling om våre genetiske formødre

Hvordan er det mulig å lokalisere en levende etterkommer av noen som levde for tusener av år siden? Ved å undersøke DNA-prøver fra hele verden, har Sykes kommet frem til en oppsiktsvekkende konklusjon: De aller fleste kvinner med europeisk opprinnelse nedstammer fra én av bare sju kvinner som levde for titusener av år siden. Gjennom fortellinger om våre sju genetiske formødre gir Sykes oss et fascinerende innblikk i genetikkens versjon av vår egen fortid. 


Titt innom hos Bokelskerinnen for andre favoritter :)

Boken på vent [frisk med lavkarbo]

Frisk med lavkarbo av Dr. Sofie Hexeberg, en bok jeg kjøpte for omtrent ett år siden, men kun lest noen få sider i og det er ikke fordi temaet er uinteressant. Snarere tvert imot! Lavkarbo startet jeg med i april 2010 og har siden det hatt dette kostholdet konsekvent, det eneste jeg har slitt med er sjokolade...mmm! Heldigvis finnes det metoder for det også :)

Husbonden leste derimot boken fra perm til perm da vi reiste på ferie, han ble mektig imponert over alle historiene fra Hexebergs pasienter og ikke minst det vitenskapelige grunnlaget bak. Han har også hatt dette kostholdet omtrent like lenge som meg, men jeg har lest meg opp via nettet på dette området og deretter videreformidlet til ham. Likevel er det noe annet å lese disse tingene selv, spesielt når det er mye tall og dokumentasjon. På en måte følte jeg meg ferdig med boken etter at han leste den, kanskje det var et underliggende motiv for å kjøpe den...hehe! Boken skal åpnes igjen, av meg, for til tross for at jeg har lest det meste før er det alltid noe nytt og interessant. Dessuten kan det være greit med repetisjon.

Omtale fra forlaget:

Maten er din beste medisin. Du kan bli kvitt plager som migrene, overvekt og høyt blodtrykk og sykdomer som diabetes, muskel- og skjelettsykdommer og kronisk betennelse bed å gå over til et nytt kosthold. Forfatteren er lege og kostholdsekspert og viser deg hvordan. Mange oppsiktsvekkende pasienthistorier og grundig veiledning!

[Tirsdagspalte hos Beathe]