Karitas ~ Kristin Marja Baldursdottir

En uke av sommerferien skulle tilbringes med sekk og telt på Hardangervidda, noe som betydde at jeg måtte ha med en lett bok. Valget ble denne pocketboken som jeg lånte av min mor etter at hun hadde gitt den gode skussmål. Jeg var litt skeptisk da jeg så omslaget og leste forlagets beskrivelse av romanen som storslått "om drømmer og lengsler, om uventet lykke og bunnløs sorg - og om sterke kvinneskjebner på begynnelsen av 1900-tallets Island," men tenkte det kunne være grei lesing mens solen gikk ned over vidda. 

Boken starter i 1915 og handler om islandske Karitas Jónsdóttir som er nest yngst i en søskenflokk på seks. Faren ble slukt av havet for flere år siden, og på tross av trange kår bestemmer moren seg for at alle skal ha en utdanning slik at de kan få seg en bedre tilværelse. Hun ønsket også at jentene skulle få ta del i forandringene som tiden var fylt med, at kvinner går på skole, sitter i bystyret og stiftet fagforening. Veiskillet for Karitas blir et tilfeldig møte med en malende kvinne som fører til at hun begynner på kunstakademiet i København.

Kunsten blir en viktig del av livet for Karitas, men så forelsker hun seg i fiskeren Sigmar, og livet tar igjen en vending. Hun flytter med ham til hans lille hus hvor de gifter seg og får barn. Etter hvert innser at det blir vanskelig å kombinere kunstneriske ambisjoner med den tradisjonelle islandske husmorrollen. Sigmar har sine planer som skal bidra til at de får et bedre liv, men Karitas opplever mye sorg og tap og reiser til slutt til en kvinne, Audur, som er kjent for å ha helende effekt på kvinner med arr.

En smakebit fra der Audur tar Karitas med for å plukke urter, men hennes egentlige plan er å bestige Islands høyeste topp slik at Karitas skal kunne se sitt eget liv i perspektiv:

Den bitreste erfaringen er den man får mest nytte av senere, sa öræfikvinnen med usedvanlig dyp stemme. Hun så seg over skulderen og betraktet den hvite vidda og vill fortsette. Fortsette? sa Karitas skeptisk, og humøret sank litt, når skal vi plukke, da? På veien ned, sa Audur helt rolig, det er livsfarlig, ropte Karitas, det er folk som har falt ned i sprekkene og omkommet her oppe! Audur så skarpt på henne: Livet er fullt av sprekker. Det er derfor hvert skritt er så viktig. Folk har falt ned i sprekker og dratt seg opp igjen ved hjelp av mot og tålmodighet. Har du aldri falt ned i en sprekk? Befinner du deg ikke i en sprekk nå? Så fortsatte hun å gå mens hun mumlet: Sprekkene er fortsatt lukket. Vi går over til det nordligste punktet på Skerjatangi og spiser matpakken der.

s. 390

Romanen ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2006, noe som kan være forståelig fordi temaer som drømmer og lengsler, lykke og sorg, stor lidenskap beskrives på en fengslende måte. Jeg synes derimot dette ble litt lite realistisk ettersom ytterpunktene er så store, enten voldsom lykke eller bunnløs sorg. Det er altså mye dramatikk gjennom hele boken. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er positivt, men rent språklig har den ikke mye ved seg. Det er underholdningsverdien den skårer på, og det å lese om hvordan kvinner hadde det på Island på den tiden er absolutt svært interessant. Jeg skal uansett lese oppfølgeren, Karitas: Kaos på lerret, ganske snart.

Karitas av Kristin Marja Baldursdottir
Originaltittel: Karítas án titils (2004)
Gyldendal, 2013
Norsk
464 sider
Pocket, lånt

The Book of Accidents ~ Chuck Wendig

Boken åpner med en prolog hvor en mann, Edmund Walker Reese, blir henrettet i den elektriske stol for å ha drept fire jenter. Allerede her får jeg en kald gysning på ryggen, for i samme øyeblikk strømmen slås på, forsvinner han. Det skjer også andre merkelige ting, for eksempel når en jeger kommer over en skadet gutt. Gutten oppfører seg merkelig, og Mike ender opp død. Dette er kun et lite frempek på hva vi har i vente.

Selve romanen handler om Nate, Maddie og deres sønn, Oliver, som er ekstremt følsom. Han har en spesiell evne til å sense andres emosjoner, særlig smerte, frykt og angst, noe som blant annet har ført til at bøllene på skolen er etter ham. Han går i terapi for å lære å beskytte seg mot å la hva andre føler gå for mye inn på seg.

Nate får vite at faren er døende, men han har ingenting til overs for denne "tremendous piece of garbage"- faren og ønsker ikke å ta imot tilbudet om å overta huset. Etter å ha diskutert med Maddie, bestemmer de seg likevel for å flytte, i håp om at det vil gjøre tilværelsen lettere for Oliver. Både Nate og Maddie opplever uforklarlige hendelser, også etter at de har flyttet. Barndomshjemmet er fullt av minner, stort sett vonde, og Nate hjemsøkes av dem samtidig som han prøver å forstå det som skjer.  

Jeg tenkte først at dette var en thriller, men boken har for så vidt ingen tydelig sjanger. Det er snarere en blanding av ulike sjangertyper, med blant annet thriller som i spenning med psykologisk preg, overnaturlig skrekk/grøsser og elementer av apokalypse. Forholdet mellom familiemedlemmene er sterkt fremtredende og gjennomgår en fase med utfordringer - hva kan et forhold tåle? Begge sitatene i starten av boken bidrar til å se både det en far er i forholdet til sin sønn (dette gjelder for øvrig for begge foreldre), og hvor sterk man må være for å hindre at andre trakker en ned. Et godt grep fra forfatteren! Forholdet far og sønn går igjen, for det er en del asshole-fedre i denne historien.

Dermed, midt oppe i bisarre, uforklarlige hendelser blir forhold satt på prøve, og hver og en må selv ta stilling til hvordan de skal reagere ovenfor ondskap, både av den grøssende overnaturlige typen og den mer realistiske ondskapen som foregår i mellommenneskelige forhold. 

Jeg likte boken svært godt, og er den første jeg ha lest av Chuck (Charles David) Wendig. Han er en amerikansk forfatter som er kjent for sin blogg Terribleminds, og har skrevet Star Wars trilogien Aftermath som jeg godt kan tenke meg å lese. Det samme med Wanderers, en post-apokalyptisk serie som høres spennende ut! Men altså, jeg synes Wendig har snekret sammen et godt plot med The Book of Accidents. Nå har jeg lagt vekt på romanes mellommenneskelige forhold, men helheten Wendig har flettet dette sammen med det skrekkinngytende er verdt oppmerksomhet.

Litt fra baksideteksten: 

[...]

Because Nate was a child being abused by his father, and has never told his family. Because Maddie was a little girl who saw something she shouldn't have. Because something sinister, something hungry, walks in the tunnels and the mountains and the coal mines of this town in rural Pennsylvania...

And now, what happened all those years ago is happening again, and this time, it is happening to Oliver. When he meets a strange boy with secrets of his own and a taste for dark magic, he has no idea that what comes next will put his family at the heart of a battle of good versus evil.

Høres det ikke spennende ut! Det tar litt tid å se den røde tråden, men Wendig har som sagt gjort det bra. Litt etter litt får leseren kjennskap til de bakenforliggende hendelsene for de merkelige tingene som familien opplever. Frempekene gir etter hvert mening, og leseren holdes i spenning fra perm til perm - en skikkelig pageturner med andre ord. Jeg kunne nok ønsket å komme litt nærmere inn på karakterene, men da ville boken blitt enda lengre, og 530 sider holder selv om den er lettlest. Boken har jeg lest sammen med Ina. Vi har lest en del bøker sammen nå, det er alltid interessant å prate underveis om boken, men denne gangen har vi ikke oppdatert hverandre så mye og jeg er nysgjerrig på hva hun skriver om The Book of Accidents.

The Book of Accidents av Chuck Wendig
Del Rey Books, 2021
Engelsk
530 sider
Innbundet, kjøpt

Mitt menneske ~ Herbjørg Wassmo

Mitt menneske er en oppfølger til romanen Det sjuende møte (2000), noe jeg ikke ble jeg ikke klar over før boken var ferdiglest. Det står for så vidt i baksideteksten at den er en frittstående oppfølger, men står godt alene (jeg opplevde ikke at jeg gikk glipp av noe).

Forlagets omtale av boken:

Rut og Gorm. Hun er anerkjent kunstner fra små kår på en øy utenfor kysten av Nord-Norge, han er kjøpmannssønn fra samme landsdel. Fra deres første, tilfeldige møte som barn har de hatt en plass i hverandres bevissthet. Men først som voksne, med havarerte ekteskap og nye begynnelser bak seg, møtes de for alvor. Mitt menneske er historien om disse to, om Ruts forhold til malerkunst og anerkjennelse, om Gorms søken etter et liv med et større innhold. Den trangen de begge har til å leve i noe som kjennes sant, brytes og skjerpes mot nordnorske livsvilkår og kontant jordnærhet. I denne romanen utforsker Wassmo videre noen av de temaene som har preget forfatterskapet: det avgjørende opprøret mot vilkårene livet byr deg, og de omkostningene dette opprøret har for en selv og omgivelsene. Men først og fremst handler det om det brennende behovet for å møte det mennesket i livet som du kan kalle ditt.

Mitt menneske på fjellet.

Jeg likte denne boken godt, og synes jeg fant tilbake til Wassmo slik jeg leste Dina-trilogien. Handlingen spenner over tidsrommet 1984-2019, og gjennom romanen veksler Gorm og Rut som fortellerstemme. Nå som de har funnet hverandre igjen, skriver han i notatboken sin, den han tyr til for å sortere tankene; "For hun er hans menneske. Ikke for at han skal eie henne. Men for at han skal møte henne med kjærlighet." Og det er jo nydelig, å elske noen betingelsesløst. Men klarer de å håndtere dette største av alt, gjennom alle problemene som dukker opp?

Wassmo har sagt at det var mannen, hennes menneske, som utfordret henne til å skrive om å møte mennesket i sitt liv og å tørre å skrive om det som kan blir banalt - "for kjærligheten er jo banal for alle andre enn de det gjelder". Wassmos fortellerkunst gjør lesingen både spennende og interessant, og hun skriver om vanlige liv. Kjærligheten er ikke banal, men noe vakkert som skjer mellom to mennesker. Om Rut sitt nye, frie liv som hun undrer på om hun har kompetanse for å klare. Gorm som innser at han må ta tak i sjelelivet sitt. Begge har mye bagasje med inn i forholdet, og det er mye som går dem imot. Likevel klarer de å holde fast. På kjærligheten, og på søken etter en dypere personlig mening. For det er ikke utelukkende forholdet deres boken handler om, men like mye Gorm og Rut som individer og deres individuelle utvikling. Kunst har en sentral rolle, der Rut er maler, og Gorm utdanner seg innen litteraturvitenskap og blir forfatter. Wassmo har lagt inn mange referanser til både billedkunst og litteratur, og Gorms lesing av Trolldomsfjellet går igjen som en rød tråd i hans utvikling. 

Selv om forutsetningene deres kan virke ulike, har Wassmo lagt til rette for at det skal være enklere for dem å holde fast. Som Marta Norheim sier, hjelper det at hun har gjort karakterene symmetriske. Særlig det at begge har skyldfølelse for et søsken som døde, de har barn de ikke har fulgt opp, de sliter med dårlige relasjoner til enkelte i familien, og begge er kunstnere. Men absolutt en troverdig roman som skildrer livets turbulens, og Wassmo klarer å få frem at kjærligheten er verdt å ta var på til tross for problemer og dramatiske hendelser. Om det å satse på det mennesket du vil ha nær. 

Virkeligheten finnes i menneskesinnet, og ingen andre steder.

George Orwell, 1984

(sitat i starten av boken)

Mitt menneske av Herbjørg Wassmo
Gyldendal, 2021
Norsk
464 sider
Innbundet, kjøpt

Den motvillige fundamentalist ~ Mohsin Hamid

Den motvillige fundamentalist valgte jeg til Lesesirkelen 1001 bøker for Asia-kategorien. I boken tar Mohsin Hamid opp viktige spørsmål spørsmål som er like aktuelle i dag som da den ble publisert i 2007. Boken er en lang monolog, noe som er ganske spesielt. Det fungerer greit nok, men blir til tider litt masete. Noe som gjør enetalen bra, er at Changez får frem sin historie uten innvendinger, samt utviklingen fra å være svært vestlig orientert til å søke sin identitet og tilhørighet langt fra den amerikanske drømmen. 

Monologen foregår ved et kafebord i Lahore, hvor Changez sitter sammen med en amerikaner som er tydelig utilpass og urolig. Han forteller om sin tid i Amerika og hvordan han levde immigrantenes drøm. Med toppkarakterer fra Princeton fikk han jobb i et firma som drev med finansanalyse. Han blir forelsket i en rik amerikansk jente, og blir introdusert til Manhattan-sosieteten som gir ham assosiasjoner til posisjonen hans egen familie hadde i Lahore. Han stiger fort i gradene på jobben og alt ligger til rette for en strålende fremtid som new-yorker. Så skjer 9/11, og livet tar en ny vending. Etter hvert som hans person blir mistenkeliggjort i ulike settinger blant annet på grunn av hudfargen, og det at USA startet krigen i Afghanistan, gjorde ham rasende og satte følelsene i sving. Han oppdaget noe ved seg selv, nemlig at han ble "fanget av symbolikken" i det som skjedde 9/11 og det at noen faktisk hadde "brakt Amerika i kne." Dette er noe han tenker mye på, og gjør at han vender seg fra sin personlige amerikanske drøm, ser den smuldre opp.

Den motvillige fundamentalist gir et innblikk i hva som kan føre til at et menneske vender seg mot fundamentalisme. Den type fundamentalisme som den vestlige verden frykter og tenker på som lenker i det at den er frihetsberøvende og en fiende av den frie tanken. Boken stiller også spørsmål ved hva fundamentalisme er, og at den kan opptre i ulike former. Teksten er lettlest og fungerer godt, krydret med humor og ironi, men akkurat denne monolog-teknikken likte jeg ikke. Det ble for kunstig og ga for lite driv til historien. Og selv om tankene til Changez gir innblikk i et menneskets endring, blir jeg som leser ikke godt nok kjent med karakteren til å sympatisere med ham der han finner "en troskap og tilhørighet som er mer fundamental enn penger og makt, og kanskje også kjærlighet."

Den motvillige fundamentalist av Mohsin Hamid
Originaltittel: The Reluctant Fundamentalist, 2007
Cappelen Damm, 2007 (denne utgave, 2013)
Oversatt av Mona Lange
Norsk
160 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Den hvite byen ~ Karolina Ramqvist

Den hvite byen er en frittstående oppfølger av Kjæresten, som jeg leste for en stund siden. Nå er det elegante, moderne, alltid rene huset med utsøkt interiørdesign mørkt og dystert. Og skittent. Hele atmosfæren er mørk og dyster, den siver ut og omslutter meg allerede fra første side. Ramqvist bruker slutten av vinteren til å beskriver både Karins sinnstilstand og hvordan livet hennes har tatt en ny vending. Hun har nå en baby å ta hånd om, og jeg skjønner at John ikke lengre er til stede, at han ikke deltar i Karin og barnets hverdag. Himmelen er grå, snø og is kaster mørke skygger rundt huset. Inne er det dimt, kaldt og skittent.

 

Slik har det vært lenge, og Karin enser knapt om det er dag eller natt. Hun tar hånd om barnet, det får mat og nærhet, men hun er likevel ikke helt til stede. Namsmannen er etter henne, hun kommer til å miste alt. Hun er ikke lengre kjæresten til John. Og det er ingen hjelp å få. 

Hun lurte på om kroppen kunne fortsette å produsere brystmelk etter at man var død. Hvis det skulle skje henne noe, at hun skulle sette noe i halsen og bli kvalt, eller at et blodkar skulle briste i hjernen, eller om noen skulle komme inn her og rydde henne av veien en gang for alle, da ville det antagelig ta lang tid før noen begynte å savne henne. Men vis hun hadde nok melk i brystene, ville Dream ha en mulighet til å overleve likevel, til noen kom, tenkte hun (s. 27).

Den røde tråden fra Kjæresten, nemlig spørsmålet om hva feminisme handler om, er ikke uttalt i klartekst på samme måte. Men Karins valg bølger uansett mellom linjene, den alvorstunge stemningen vibrerer gjennom hele boken i sterk kontrast til det lyse og lette fra første bok. Det er interessant å få et innblikk i Stockholms gangstermiljø, sett fra kjærestens perspektiv. Hun visste hva hun involverte seg i, men ikke hvordan det ville bli. 

Som Bjørnekvinnen er skrivemåten personlig og nær, det er det som gjør at atmosfæren kryper under huden på meg. Jeg likte disse to bøkene skikkelig godt! Hvordan Ramqvist bygger historien opp er virkelig strålende gjort. Finnes det er lyspunkt i den mørke tilværelsen? Karin ønsker å gjøre det hun kan for å ta vare på barnet, og som leser følger jeg den røde tråden helt til siste side. Og jeg simpelthen fryder meg over slutten!

Den hvite byen ble nominert til Sveriges Radios romanpris. 
Ramqvist mottok Vi:s litteraturpris, og PO Enquist-prisen romanen i 2015.

Den hvite byen av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Den vita staden, 2015
Gyldendal, 2016
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
172 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Kjæresten ~ Karolina Ramqvist

Etter å ha lest Bjørnekvinnen, nevnte Ingun at Den hvite byen var verdt å lese. På biblioteket oppdaget jeg at boken er en frittstående oppfølger av Kjæresten (2009), og da ville jeg lese den først. Denne boken handler nettopp om det; å være kjæresten til en mann. Karin er kjæresten til John, en kriminell mann som kjøper et hus til henne hvor hun nærmest blir innestengt. Ikke at det er et krav, mer som en uuttalt forventning. Hun tenker umiddelbart på Karen Hill, som stadig dukker opp i tankene hennes og trekker paralleller til sitt eget liv. 

Handlingen utspilles over noen få dager der Karin går hjemme og venter på at John skal komme hjem fra jobb. Boken er lettlest, men med en ubehagelig og rå stemning som sitter lenge i. Beskrivelsene av det elegante og moderne huset hvor alt er nyvasket til enhver tid, alt er perfekt, også Karin. Hennes ambisjoner forsvant da hun møtte John, hun ville bare være kjæresten hans. Han er en type som får ting gjort og som ingen svikter. Hun har brutt med familie og venner, nå er det kun kjærestene til Johns gangstervenner hun har kontakt med. Moren skammer seg over valgene hennes, av at hun blir forsørget av en mann. Moren er feminist, og Karin spør retorisk, "Men mor, handlet ikke feminismen om å gjøre det man vil?" Her er den røde tråden, og gjennomgående i romanen er at Karins tanker stadig kretser omkring valget hun har gjort.

Når han er borte, er hun desperat etter livstegn. Han ville ta seg av henne, sa han, men "et eller annet sted i kjernen av å få det man alltid har hatt lyst på, var det en tomhet." Hun går rundt i huset, ligger seg på hans side i sengen, går inn på badet hans, har på seg t-skjorten hans - hun prøver å ikke tenke, men tankene kommer, de lar seg ikke tvinge så lett vekk. Den røde tråden er således synlig, i det at hun selv har valgt dette livet, hun får alt penger kan kjøpe, men likevel ønsker hun seg noe annet. Eller rettere sagt, hun ønsker at de to skal kunne leve et såkalt normalt liv. 

Måten Ramqvist skriver på gjør at Karins ørkesløse vandring i huset kommer under huden. Karins tanker og hva hun føler ovenfor sine egne valg - det kommer så tett på og gjør noe med meg som leser. Den røde tråden handler om hvilke valg vi tar, og hvordan leve med dem. Spørsmål dukker opp, som må vi forsvare våre valg? For hvem? Handler feminisme om å gjøre hva man vil? Hvem skal definere hva som er greit? Karin har aldri turt å gjøre det hun vil før hun møtte John, men når hun først gjør det, passer det ikke. Noe hun mener er hyklersk da feministene sier "vær deg selv, ta for deg og gjør det du vil - men du må gjøre det på vår måte."

Likevel trenger tanken frem om at dette ikke er bra for henne, at tomheten hun kjenner på er et signal på at hun må tenke seg om. Anbefales! 

Kjæresten av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Flickvännen, 2009
Gyldendal, 2010
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Norsk
264 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

H(A)PPY ~ Nicola Barker

 

Mitt valg i Lesesirkelen 1001 bøker for kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende ble H(A)PPY av Nicola Barker. En fascinerende historie!

-------------------------------------

Imagine a perfect world where everything is known, where everything is open, where there can be no doubt, no hatred, no poverty, no greed. Imagine a System which both nurtures and protects. A Community which nourishes and sustains. An infinite world. A world without sickness, without death. A world without God. A world without fear.

Could you...might you be happy there?

H(A)PPY is a post-post apocalyptic Alice in Wonderland, a story which tells itself and then consumes itself. It's a place where language glows, where words buzz and sparkle and finally implode. It's a novel which twists and writhes with all the terrifying precision of a tiny fish in an Escher lithograph – a book where the mere telling of a story is the end of certainty.

-------------------------------------

Jeg hadde kun lest baksideteksten da jeg startet på boken, og syntes den virket tankevekkende. Allerede fra første side ble jeg raskt sugd inn i handlingen om Mira A. Dette er hennes fortelling, hennes narrativ. I en postapokalyptisk fremtid har Mira A tilpasset seg den nye verden hvor alle skapninger er likeverdige. Hun forteller om The New Path, og det høres forlokkende ut. Tenk på en tilstand hvor vi kan starte på nytt, en helt ny verden hvor alt er mulig! Etter hvert blir det mer som et mantra. For i denne perfekte verden er det ikke rom for individualitet eller egne tanker. Det er egoistisk og vil skade det fellesskapet som er bygget opp rundt The Young, de som skal ta den nye verden videre. Selv om de blir oppmuntret til egne valg, vet de likevel hva som forventes og da blir valgene deretter. Og fremfor alt er det forbudt å fortelle historier.

Could you...might you be happy there?

Vi skjønner at boken ikke handler om å være lykkelig i dette samfunnet, i alle fall ikke hvis man begynner å stille spørsmål og lager seg narrativer. Det gjør Mira A. Et narrativ om seg selv, om den verden hun lever i. Og da går det galt. Det er nemlig nuet som er viktig, og for så vidt fremtiden for at Systemet skal bestå, det som har vært er det for all del ønskelig å holde i fortiden. Måten Barker bygget opp romanen, sammen med skrivestilen, gjør den utrolig spennende. Typografien bidrar til å holde på atmosfæren ved at den hele tiden viser sinnstilstanden til Mira A, slik den vises for henne fra sin personlige graf. Språk og musikk understreker stemningen. Særlig begeistret er jeg for språket. Historien i seg selv er kanskje ikke det mest interessante, men språket gjør at spenningene i plottet løfter det jeg tenker er budskapet. For hva vil forfatteren med denne boken? Innimellom kan jeg ikke la være å tenke på at det er noe satirisk ved den, nettopp på grunn av hvordan hun legger vekt på ord og språk. Og i disse dager med en pågående krig som gir et gufs av tankefrihet i lenker, uten sammenligning for øvrig, blir H(A)PPY en uhyggelig, men absolutt tankevekkende og interessant roman!

Nicola Barker ble født i Cambridgeshire, England 1966. Hun tilbrakte deler av oppveksten i Sør-Afrika. Hun har skrevet flere romaner og noveller, og har mottatt flere priser. H(A)PPY vant Goldsmiths-prisen i 2017 og kom på langlisten for Women's Prize for Fiction i 2018.

H(A)PPY av Nicola Barker

Penguin, 2017
Engelsk
284 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker