We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

Ny samlesing med Ina, denne gangen en overnaturlig thriller. Marcus Kliewers debutroman, We Used to Live Here, startet som en seriefortelling på Reddit. Den ble raskt anerkjent og vant prisen for Scariest Story of 2021 på NoSleep-forumet, som har over atten millioner medlemmer. Før historien ble utvidet til en hel roman, sikret Simon & Schuster i USA utgivelsesrettighetene. Både Ina og jeg hadde fått med oss at boken ble sammenlignet med House of Leaves, noe jeg kan forstå nå når boken er lest, uten at påvirkningen utgjorde noe negativt for meg.

Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.

As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.

Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?

Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.

Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på. 

Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.

Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!

We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt

The Book of Accidents ~ Chuck Wendig

Boken åpner med en prolog hvor en mann, Edmund Walker Reese, blir henrettet i den elektriske stol for å ha drept fire jenter. Allerede her får jeg en kald gysning på ryggen, for i samme øyeblikk strømmen slås på, forsvinner han. Det skjer også andre merkelige ting, for eksempel når en jeger kommer over en skadet gutt. Gutten oppfører seg merkelig, og Mike ender opp død. Dette er kun et lite frempek på hva vi har i vente.

Selve romanen handler om Nate, Maddie og deres sønn, Oliver, som er ekstremt følsom. Han har en spesiell evne til å sense andres emosjoner, særlig smerte, frykt og angst, noe som blant annet har ført til at bøllene på skolen er etter ham. Han går i terapi for å lære å beskytte seg mot å la hva andre føler gå for mye inn på seg.

Nate får vite at faren er døende, men han har ingenting til overs for denne "tremendous piece of garbage"- faren og ønsker ikke å ta imot tilbudet om å overta huset. Etter å ha diskutert med Maddie, bestemmer de seg likevel for å flytte, i håp om at det vil gjøre tilværelsen lettere for Oliver. Både Nate og Maddie opplever uforklarlige hendelser, også etter at de har flyttet. Barndomshjemmet er fullt av minner, stort sett vonde, og Nate hjemsøkes av dem samtidig som han prøver å forstå det som skjer.  

Jeg tenkte først at dette var en thriller, men boken har for så vidt ingen tydelig sjanger. Det er snarere en blanding av ulike sjangertyper, med blant annet thriller som i spenning med psykologisk preg, overnaturlig skrekk/grøsser og elementer av apokalypse. Forholdet mellom familiemedlemmene er sterkt fremtredende og gjennomgår en fase med utfordringer - hva kan et forhold tåle? Begge sitatene i starten av boken bidrar til å se både det en far er i forholdet til sin sønn (dette gjelder for øvrig for begge foreldre), og hvor sterk man må være for å hindre at andre trakker en ned. Et godt grep fra forfatteren! Forholdet far og sønn går igjen, for det er en del asshole-fedre i denne historien.

Dermed, midt oppe i bisarre, uforklarlige hendelser blir forhold satt på prøve, og hver og en må selv ta stilling til hvordan de skal reagere ovenfor ondskap, både av den grøssende overnaturlige typen og den mer realistiske ondskapen som foregår i mellommenneskelige forhold. 

Jeg likte boken svært godt, og er den første jeg ha lest av Chuck (Charles David) Wendig. Han er en amerikansk forfatter som er kjent for sin blogg Terribleminds, og har skrevet Star Wars trilogien Aftermath som jeg godt kan tenke meg å lese. Det samme med Wanderers, en post-apokalyptisk serie som høres spennende ut! Men altså, jeg synes Wendig har snekret sammen et godt plot med The Book of Accidents. Nå har jeg lagt vekt på romanes mellommenneskelige forhold, men helheten Wendig har flettet dette sammen med det skrekkinngytende er verdt oppmerksomhet.

Litt fra baksideteksten: 

[...]

Because Nate was a child being abused by his father, and has never told his family. Because Maddie was a little girl who saw something she shouldn't have. Because something sinister, something hungry, walks in the tunnels and the mountains and the coal mines of this town in rural Pennsylvania...

And now, what happened all those years ago is happening again, and this time, it is happening to Oliver. When he meets a strange boy with secrets of his own and a taste for dark magic, he has no idea that what comes next will put his family at the heart of a battle of good versus evil.

Høres det ikke spennende ut! Det tar litt tid å se den røde tråden, men Wendig har som sagt gjort det bra. Litt etter litt får leseren kjennskap til de bakenforliggende hendelsene for de merkelige tingene som familien opplever. Frempekene gir etter hvert mening, og leseren holdes i spenning fra perm til perm - en skikkelig pageturner med andre ord. Jeg kunne nok ønsket å komme litt nærmere inn på karakterene, men da ville boken blitt enda lengre, og 530 sider holder selv om den er lettlest. Boken har jeg lest sammen med Ina. Vi har lest en del bøker sammen nå, det er alltid interessant å prate underveis om boken, men denne gangen har vi ikke oppdatert hverandre så mye og jeg er nysgjerrig på hva hun skriver om The Book of Accidents.

The Book of Accidents av Chuck Wendig
Del Rey Books, 2021
Engelsk
530 sider
Innbundet, kjøpt

House of Leaves ~ Mark Z. Danielewski

House of Leaves er Mark Z. Danielewskis debutroman fra 2000, og en knakende god en, men også til tider irriterende. Boken er meget spesiell, både plottet og layouten (jf. en smakebit jeg hadde tidligere). Danielewski har eksperimentert med typografien på en spennende måte, og det grafiske designet forsterker leseopplevelsen med sitt ukonvensjonelle format. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.   

Det er utrolig mye å si om boken, men det viktigste må være at den er ulik andre bøker jeg har lest. Jeg-fortelleren, Johnny, suser rett inn i en mørk, skremmende tilværelse da han begynner å lese en samling med papirer og notater som han har funnet. Det viser seg å være et manuskript kalt The Navidson Record. Johnny ordner og sorterer papirene, og etter hvert som han leser sniker det seg et mørke innover ham som truer med å ta fra ham forstanden. 

Manuskriptet er skrevet av en nylig avdød eldre mann, Zampanò, og er en slags filmkritisk avhandling av en dokumentar, House of Leaves, laget av den prisvinnende fotojournalisten Will Navidson. Navidson gjorde opptak av livet i huset han flyttet inn i sammen med familien, og etter en stund viser det seg at huset er større på innsiden enn på utsiden, og en døråpning som rommer irrasjonelle størrelser. Inne i korridoren befinner det seg en altoppslukende mørk stillhet som av og til spjæres av en gjennomtrengende knurring.

Teksten har mange fotnoter og henvisninger til appendiks, samt Johnnys egne notater og fotnoter. Leseren blir trukket med i en stream of consciousness (Johnny), blandet med den grøssende beskrivelsen av huset og de vitenskapelige kommentarene. Boken har altså mange lag og flere handlinger. Johnny, som er den som bearbeider papirene og får utgitt manuskriptet, bearbeider samtidig sine traumer og sorg. Navidson og familien får vi kun høre om i 3. person gjennom dokumentarfilmen og hva andre har uttalt og/eller teoretisert. På den måten har Danielewski lagt inn flere fortellerstemmer og synsvinkler. Det er her det ble en smule irriterende innimellom, for langt inne i Johnnys bevissthetsstrøm måtte jeg bla langt tilbake for å hente meg inn i manuskriptet igjen. House of Leaves har dermed også flere tema, hvor jeg tenker at hovedtemaet er å utforske seg selv, og det som befinner seg i sinnets irrganger. Det er så mange intertekstuelle referanser at det blir umulig å følge opp, men det er heller ikke meningen ettersom hele romanen er fiksjon. Samtidig er det å lese House of Leaves på samme måte som Johnny leser Zampanòs manuskript. Komplisert? Litt, men etter å ha lest den en gang, får jeg lyst til å lese den på nytt, fordi jeg mistenker enda flere lag. 

House of Leaves er virkelig en original og interessant bok jeg kan anbefale, denne blir ikke glemt med det første!

Mark Z. Danielewski er en amerikansk forfatter, født 1966 i New York. Han er mest kjent for debutromanen House of Leaves (2000), og hans bøker beskrives som en eksperimentell form, med komplekse narrativer i flere lag, typografisk variasjon, og inkonsekvent sidelayout, en stil kjent som ergodisk litteratur (wikipedia).

House of Leaves av Mark Z. Danielewski
Pantheon Books/Random House, 2000
Engelsk
710 sider
Paperback, kjøpt

The Institute ~ Stephen King

Endelig en King-bok igjen! Det er en stund siden Ina og jeg leste Det mørke tårn, en fascinerende serie. Nå har vi lest The Institute, som ble utgitt i fjor og handler om ondskap satt i system, et grusomt system hvor barn blir brukt som brikker i et spill. King har tatt med en opplysning i starten av boken hvor det står at ifølge National Center for Missing and Exploited Children, blir rundt 800 000 barn rapportert savnet hvert år i USA. De fleste blir funnet. Tusenvis blir det ikke.

Med dette som innledning møter vi Tim Jamieson som er på vei til New York etter å ha måttet slutte i stillingen som politi. På ferden havner han på et gudsforlatt sted hvor han sier ja til jobben som nattlig sikkerhetsvakt. For som han sier: Great events turn on small hinges.

Jeg liker hvordan King bygger opp karakterene, og selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor han skal være så omstendelig med Tim og omgivelsene i den lille byen, kommer det tydeligere frem mot slutten da Tims holdninger og væremåte, er med på å føre plottet i havn og den noe åpne slutten. Jeg kjenner igjen Tim i Roland, den ensomme ulven som til tross for sin hardbarkede fremtoning synes å ha en god rettferdighetssans og en magefølelse som fører ham inn i farlige situasjoner og halsbrekkende omgåelser av loven.

Den andre hovedpersonen er Luke, en svært intelligent gutt på tolv år, som en dag våkner opp på et sted som ligner gutterommet hans, men som viser seg å være Instituttet, dypt inne i Maines skoger, etter å ha blitt kidnappet. Med sterk hjemlengsel og mange spørsmål finner han ut at det er mange andre barn der, med spesielle evner som telekinese, som Luke har et snev av, og telepati. Barna blir utsatt for ulike eksperimenter for å stimulere disse evnene, og sammen med noen av barna finner Luke ut den forferdelige sannheten om stedet og hvorfor de er fanget der. Hvis barna samarbeider under eksperimentene, får de tokens som de kan bruke til å kjøpe seg blant annet godteri og sigaretter. Derimot er det brutale straffer hvis de lager trøbbel. Instituttet delt i Front Half, hvor Luke er, og Back Half, hvor barna havner når evnene er godt nok forbedret. Men ingen har noensinne sett igjen de som havner i Back Half og når vennene hans blir hentet dit, legger han en plan for å rømme og hente hjelp.

The Institute forteller en skremmende historie, som til tross for sitt overnaturlige preg, kunne ha skjedd. Ondskapen som menneskene ved Instituttet viser kan ikke forstås, men blir rettferdiggjort av instituttets leder; “Thousands of children have died in this process, but billions of children have been saved”. Men hvordan kan noen mishandle barn? Og la det bli en rutine fordi det er en del av jobben? Boken er på nesten fem hundre sider, men blir aldri langdryg. Det skjer hele tiden noe, og spenningen bygges opp gradvis på en intens måte. Som i Det mørke tårn har også The Institute en åpen slutt, og jeg satt igjen med et hva om spørsmål. Mer skal jeg ikke røpe, for jeg tenker at denne romanen må du lese! Absolutt å anbefale, og jeg tror at selv ihuga King-fans som kanskje venter seg noe i retning Ondskapens hotell og It, vil like The Institute.

The Institute av Stephen King
Hooder & Stoughton, 2019
Engelsk
485 sider
Innbundet, kjøpt

The Darkness Within ~ Lisa Stone

Lisa Stone er et nytt bekjentskap for meg, og det blir nok ikke siste gangen jeg leser en av bøkene hennes. The Darkness Within har et spennende tema som absolutt gjør den vel verdt lesingen, selv om selve historien er forutsigbar og til tider irriterende. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.

Boken innledes med Shane, en sint ung mann som stadig havner i trøbbel uten at han på noen måte innser at han har skyld i det selv. Det er alltid andre som er problemet. Han er en skikkelig ubehøvlet bølle. Men en dag går det for langt, og han omkommer i en, selvpåført, trafikkulykke. Så er det Rosie, som kjenner lettelse over at Shane ikke kommer hjem og ser på hendelsen som en fluktrute vekk fra ham fordi hun er redd for ham. Hun får ikke vite at han dør, hun barrikaderer seg for alt som har med ham å gjøre og ser frem til et liv uten den voldelige, uforutsigbare fyren. Hun vet heller ikke at organene hans blir donert, og at hjertet blir transplantert til Jacob som er svært syk.

Jacob blir vi kjent med gjennom andre, især foreldrene og Rosie, for når han får nytt hjerte endrer han oppførsel og det er denne karakteren som trer frem.

You know your son better than anyone. Don’t you?

Når deres elskelige sønn forandrer seg mer og mer til å bli en respektløs, voldelig person med en særdeles stygg språkbruk, blir foreldrene er svært bekymret. Er det deres feil? Til å begynne med tenkte jeg at det var tåpelig at vi får vite donorens atferd, det er jo opplagt hva som forårsaker endringene hos Jacob. Men så er det atmosfæren som gjør det hele nifst, uten at det er overnaturlig. Moren tar opp personlighetsforandringen med legene, som avfeier det som sludder, og sier at personlighet og følelser ikke kan transplanteres.

Men, Jacob blir mer og mer fremmed, begynner med narkotika og stjeler penger for å få tak i det og for å se hardporno på internett. Moren må innrømme at han er blitt en "deceitful, sly, manipulative liar", men klandrer likevel seg selv. Hun har hatt for vane å stelle med ham, litt for mye, synes hennes mann. Derfor er han tvilende ovenfor hennes mistanker om årsaken til sønnens endringer. Ganske tidlig møter Jakob ingen andre enn ...Rosie, og blir sammen med henne, noe som jeg fant ganske irriterende med historien. Det er som om de trekkes mot hverandre, og selv om Rosie er tilbakeholden til å begynne med, sier hun ingenting når han en dag flytter inn. Men det bidrar til å forsterke det nifse ved historien, nemlig det moren undersøker på egen hånd; cellulær hukommelse. Hypotesen er at atferd og følelser kan overføres fra en organdonor til mottakeren gjennom minner som er lagret i organenes neuroner. Hun finner mange eksempler på slik overføring, og hun oppsporer donoren, og ting blir tydeligere for henne. Men spørsmålet er; enten har han blitt ond på grunn av cellulær hukommelse i sitt transplanterte hjerte, eller så er hun og faren ansvarlig på bakgrunn av oppveksten. Hva er verst? En dag skjer det en fæl forbrytelse i nabolaget, og de blir nødt til å møte sin verste frykt. Det må også Rosie.

Forfatteren skriver at "While this story is fiction, I find the subject matter of cellular memory fascinating, and also the fact that so many people experience inexplicable personality changes after a transplant." Og det er jeg enig i, det er et fascinerende tema, men langt ifra anerkjent vitenskapelig. Selv om det er langt mellom det man de siste årene omtaler som muskelhukommelse og denne type cellulær hukommelse, er det absolutt et fascinerende tema, om enn ikke vitenskapelig anerkjent. Lisa Stone viser et ytterpunkt for hva som teoretisk sett kan skje i et tilfelle hvor deler av personligheten blir "husket" av cellene og overført til mottakeren av organet. Spennende!

Lisa Stone bor i England, og har sin egen nettside her: Lisa Stone 

The Darkness Within av Lisa Stone
Avon/Harper Collins, 2017
Engelsk
363 sider
Pocket, kjøpt

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.

Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!

The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt

Single White Female ~ John Lutz

Mitt første møte med denne forfatteren, som har mange bøker bak seg, og da i første rekke spenningsromaner og thrillere. Og boken Single White Female er virkelig spennende! Ikke helt til å gjøre meg direkte skjelven slik det står på omslaget, men absolutt nok til at jeg nileste. I alle fall etter at starten var unnagjort, da den var litt treg. I ettertid ser jeg jo at den bidro til å etablere en tiltro til hovedpersonen, noe som er viktig for resten av historien.

Spennende thriller som lar det gå kaldt nedover ryggen! 

Allie bor sammen med Sam i en leilighet i Manhattan, New York. De har vært kjærester i noen måneder og han har flyttet inn slik at de kan være mest mulig sammen. De er begge fremadstormende karrièremennesker, og har et godt forhold med gjensidig respekt og kjærlighet. I alle fall tror Allie det. Helt til hun finner ut at Sam er utro.

Etter at hun har kastet ham ut, befinner hun seg i den kjedelige situasjon å skulle betale leien for leiligheten alene, så hun averterer etter en roommate og Hedra Carlson virker å være den perfekte; en grå mus som ikke har noe Allie kan være sjalu på. Men det går ikke lang tid før Allie oppdager urovekkende ting når det gjelder kvinnen hun deler leilighet med. Gradvis endrer Hedra utseende, og til slutt ligner hun Allie så mye at andre tar feil av dem. Også Sam, som forsøker å vinne Allie tilbake. Han har blant annet sex med Hedra, i den tro at det er Allie. Og det er akkurat det Hedra ønsker...

Det er ikke bare utseende Hedra overtar, men etterhvert tar hun over hele Allies identitet og utslette den egentlige Allie. Da sannheten går opp for Allie er det for sent. Hedras fascinasjon av Allie består i at Allie har alt og Hedra har ingenting. Hun har heller ikke en egen identitet, noe vi etterhvert øyner har sammenheng med en traumatisk barndom uten at noe mer blir avdekket. Spenningsmomentet høynes når Hedra blir Allie, og Allie står igjen uten identitet.

Skikkelig spennende roman som etter høydepunktet glir over i en selvsagt og bra avslutning i tråd med en god, klassisk thriller. Jeg kan godt tenke meg å se filmen fra 1992 med Bridget Fonda, den må være en nervepirrende opplevelse! Boken tar også for seg hvordan det er å leve som enslig kvinne i en urban storby som New York. I alle fall på 90-tallet, men det er kanhende ikke spesielt annerledes nå. I alle fall er det fra en kvinnes perspektiv vanskelig, også det å gjøre karriere i en manns verden. Jeg har lest boken sammen med Ina, og du kan lese hennes anmeldelse her.       

John Lutz (født 1939) er en amerikansk forfatter som hovedsaklig skriver mysteriefortellinger. Han har mottatt en Edgar Award og the Shamus Award to ganger (fra wikipedia).

Single White Female av John Lutz
Constable & Robinson Ltd., 2013
Første gang utgitt i 1990
Engelsk
302 sider
Pocket, kjøpt

Mapuche ~ Caryl Férey

Om smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.

Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.

Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.

Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.

Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".

Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.

Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget

En smakebit på søndag (mapuche)

Når påsken kommer stormer vi nordmenn til fjells for å leke oss i isen, Tone skrev det så treffende i en annen smakebit om forklaringen på hvorfor nordmenn forlater våren til fordel for vinteren i påsken, hun hadde lest boken til Odd Børretzen om den første nordmann, han som løp etter isen. Det er dette vi har i genene våre og som gjør at vi skynder oss på fjellet så snart varmen og våren går sitt inntog. Artig teori, artig er det også at påskekrimen er et særnorsk fenomen:

[...]Det begynte 23. mars 1923. Det var lørdagen før palmelørdag, og det var rykket inn en annonse i Aftenposten med teksten: Bergenstoget plyndret i natt. Mange trodde det var en nyhetssak, men det var en annonse for en fersk krimbok.

Den vakte stor oppsikt og skapte varig interesse for påskekrim. Boken om de unge studentene som gikk på ski over Hardangervidda og robbet påsketoget ved Finse, var skrevet av Nordahl Grieg og Nils Lie, under pseudonymet Jonathan Jerv.

Jeg har også valgt å lese krim denne påsken, eller snarere en thriller: Mapuche av Caryl Férey. Dette er ingen kosekrim, det kan jeg si med én gang! Boken er forsåvidt tykk med sine 528 sider og jeg har lest 164 av dem. 

Han la merke til en detalj. Han rettet Magliten mot det rektale området, som var spesielt medtatt: Et eller annet formløst stakk opp, en klump av kjøtt og hår. Han svelget. Var det et kjønnsorgan? Hva skulle det ellers være? Var det den unge fyrens eget kjønnsorgan?

s. 34

Season Of The Harvest ~ Michael R. Hicks

Season Of The Harvest er første bok i en trilogi skrevet av Michael R. Hicks. Siden jeg har holdt på med boken ganske lenge (i januar 7%) bestemte jeg meg for å lese den ut i helgen. Det har tatt tid fordi jeg har lest den på mobilen til og fra trening sånn omtrent tre dager i uken, og det har ikke vært fordi boken var kjedelig. Det var spenning fra første side!

Michael R. Hicks (f. 1963) vokste opp under Apollo-programmet og brukte mye av ungdomstiden foran tv-en med den originale Star Trek serien og andre science fiction filmer, som fortsatte å bli en kilde til underholdning og inspirasjon. Han bor nå i Florida sammen med sin hustru, to stesønner og to siberiske katter, og lever sin drøm som fulltidsforfatter.

På Hicks hjemmeside presenteres boken slik:

Season Of The Harvest is the first novel of the bestselling Harvest trilogy that brings new, terrifying meaning to the old saying you are what you eat…

At a genetics lab where a revolutionary strain of corn is being developed, FBI Special Agent Jack Dawson’s best friend and fellow agent is brutally murdered, his body torn apart.

Jack is convinced that Naomi Perrault, a beautiful geneticist and suspected terrorist, is behind the murder. But when Jack is framed for setting off a bomb that devastates the FBI lab in Quantico, Naomi becomes Jack’s only hope of survival.

Confronted by the terrifying truth of what the genetically engineered seeds stolen by his friend are truly for and who is really behind them, Jack joins Naomi in a desperate fight across half the globe to save humanity from extermination…

Du er hva du spiser

I et kort forord skriver Hicks om bruken av genmodifiserte organismer (GMO) i matindustrien, da fortrinnsvis USA (som står for rundt 50% av produksjonen), hvor det genetiske materialet i mange av våre grunnleggende matplanter som soya, mais, hvete og ris har blitt endret slik at de er blitt motstandsdyktige mot sprøytemidler og/eller insekter, eller de trenger mindre vann og vokser raskere eller høyere. Ved å overføre egenskaper mellom arter som ikke er i slekt, brytes naturens egne barrierer. Og det er en multimilliard dollar industri som kontrollerer en enda større del av verdens matforsyning. De sier det er trygt. Og da må vi tro på det. 

Alt annet enn kjedelig! 

Season Of The Harvest holder et forrykende høyt tempo, og hadde det ikke vært for mine egne pålagte lesetider ville jeg ha lest boken ut like forrykende fort. Den har likheter med en skikkelig spennende film i thrillerklassen, og jeg er overbevist om at den hadde gjort seg utmerket på tv-skjermen. Det spiller ingen rolle, for Hicks skriver så bra at handlingen er på netthinnen hele tiden og jeg har nå kjøpt andre boken.

Selv om det nå ble mye snakk om genmodifisering, handler boken om så mye mer. FBI agent Jack Dawson opplever at hans beste venn blir drept og ingen kan forklare hva som har skjedd med ham. Vennen er også FBI agent, og Jack får vite at han etterforsket en rekke cyber-​​angrep mot flere forskningslaboratorier som arbeider med genmodifiserte organismer og at en organisasjon kalt Earth Defense Society (EDS) står bak. Ideen er å skape vekster som ikke trenger mye plantevernmidler, og at eventuelle kjemikalier ikke skader plantene .EDS blir beskyldt for terrorhandlinger mot laboratoriene, og Naomi Perrault er lederen.

Men ting er ikke som de ser ut til, og det finner Jack ut etter hvert. Han bestemmer seg for å undersøke omstendighetene rundt vennens død, og i det som blir et kappløp på liv og død, både for de involverte og for hele menneskeheten, er den ettersøkte Naomi Perrault hans håp og redning. Det er nemlig ikke mennesker som står bak genmodifiseringen. Og planen er snarere å fremstille planter som gjør oss til mat, eller verter for den andre arten. Deres agenda er todelt: "The first is to control as much of the world's food supply as possible. The second [...] is to kill us." De nye plantene vil inneholde et retrovirus som endrer DNA-et, og følgene er mye mer skremmende enn først antatt.

We'll be wiped out if we aren't able to stop it, Jack. The human race will be exterminated.

s. 78

Boken har en actionfylt handling med en troverdig historie, selv til science fiction å være. Jack Dawson er ingen "I'll do it alone"-type, selv om han ikke nøler med å kaste seg inn i kamper på egen hånd. Han tenker, han gråter, han koser med katten sin, og er i det hele tatt en sympatisk person.

Om noen er i tvil - det er absolutt verdt å laste ned gratisversjonen!

Season Of The Harvest av Michael R. Hicks
Imperial Guard Publishing, LLC, 2012
Engelsk
388 sider
E-bok, Kindle edition lastet ned på mobilen

En smakebit på søndag (Season Of The Harvest)

Smakebit #2 fra denne boken, første skrev jeg i januar og nå har jeg lest 57% av denne spennende thrilleren som jeg stort sett leser i bilen til og fra trening tre dager i uken. Nå har FBI-agenten Jack Dawson reist til Svalbard sammen med Naomi Perrault for å redde frølageret fra å bli ødelagt. Jeg kan si det med én gang: dette er bra saker!

What if the genetically modified crops that we’re being forced to depend on for food weren't really created by man? What if they had a far more sinister purpose? 

The silhouette in the doorway resolved into a Norwegian soldier who looked like he'd been recycled through Hell half a dozen times. Claret, his thermal sight over his right eye now, turned and nodded to Hathcock. The man was human.

"Kaptein Terje Halvorsen," the man said as he stared at the creature's shattered exoskeleton and burning, fatty flesh, an unmistakable look of hatred in his eyes, "at your service."

En smakebit på søndag (Season Of The Harvest)

På mobilen leser jeg nå Season Of The Harvest, som er bok 1 i Harvest-trilogien skrevet av Michael R. Hicks. Boken ble jeg oppmerksom på etter at Marianne skrev så entusiastisk om forfatteren. Nå har jeg bare kommet 7 % inn i den, men det var spenning fra første side så jeg ser frem til trening i morgen for da leser jeg videre i bilen frem og tilbake. På Hicks hjemmeside presenteres boken slik: 

Season Of The Harvest is the first novel of the bestselling Harvest trilogy that brings new, terrifying meaning to the old saying you are what you eat…

At a genetics lab where a revolutionary strain of corn is being developed, FBI Special Agent Jack Dawson’s best friend and fellow agent is brutally murdered, his body torn apart.

Jack is convinced that Naomi Perrault, a beautiful geneticist and suspected terrorist, is behind the murder. But when Jack is framed for setting off a bomb that devastates the FBI lab in Quantico, Naomi becomes Jack’s only hope of survival.

Confronted by the terrifying truth of what the genetically engineered seeds stolen by his friend are truly for and who is really behind them, Jack joins Naomi in a desperate fight across half the globe to save humanity from extermination…

~

What the hell happened, Sheldon? Jack asked himself. It's like you were shooting at a goddamn phantom that could absorb bullets. 

Innlandshete ~ Kristine S. Henningsen

Det var en lettelse å være ferdig med norskeksamen i forrige uke, skuldrene senket seg og jeg kunne rydde bort alle pensumbøkene for det faget. Neste eksamen, og semesterets siste, er på tirsdag om en uke og vi får utlevert oppgavene i morgen. Det er en lederprøve i musikk og altså ikke noe å lese til. Så det er herlig å lese noe annet med god samvittighet! Som på mandag. Jeg tok frem Innlandshete som jeg vant hos Beathe tidligere denne måneden og gjorde noe som det er lenge siden jeg har gjort; leste boken fra perm til perm, kun avbrutt av en kort handletur, middagslaging, litt blogging og til og fra kjøkkenet for å hente te eller kaffe. Og vann. Til kvelds hadde jeg jordbær og blåbærskyr - det passet godt i varmen!

Jeg var litt usikker på denne romanen. Presentasjonen på baksidepermen får den til å fremstå som en nervepirrende thriller, eller krim, men det er det ikke. Eller det er det likevel. Når det ramses opp hvordan karakterene har forestilt seg noen dagers rolig ferie, men støter på merkelige mennesker og før de vet ordet av det er toåringen sporløst forsvunnet og marerittet begynner- ja, så forventer jeg at det skal skje det fortløpende. Handlingen starter på mandag, og etter 85 sider er det onsdag uten at noe slikt har skjedd. Det er sikkert bare meg, men førforståelsen min var altså annerledes enn hva lesingen tilsa. Ikke at boken er dårlig av den grunn!

Neida, det er full spenning helt fra starten, in medias res. Julie og Petter har leid et sommerhus på en øy i Danmark hvor de skal feriere noen dager sammen med datteren, Mina, på to år. Fortellerstemmen er hovedkarakteren, Julie, og det som skjer er sett fra hennes perspektiv. Det antydes allerede på bokomslaget at "innlandshete" ikke er noe positivt, og et frempek om dette kommer tidlig da de kjører i et flatt og endeløst landskap, og Julie håper det ikke er langt til sjøen - hun kan ikke utstå innlandshete.

I retrospektiv får jeg som leser innblikk i en vanskelig barndom som litt etter litt kaster lys over Julies personlighet og beveggrunner. For det er tydelig at forholdet mellom henne og Petter er raknende, og Julie tenker mye på før og nå, og hvor ulike de to har blitt. Fremmende for hverandre. For eksempel kommer det frem under en krangel at Julie trodde meningen med ferien var at de skulle være sammen som en familie, mens han trodde det var for at de skulle forsøke å være venner. Før og etter Mina. Ulike behov, ulike måter å håndtere livet på. Og Julie irriterer seg. Hun irriterer seg så kraftig at hun får kvelningsfornemmelser og må pålegge seg selv å ta det rolig. Hun må ha kontroll. På alt. Det er som i seriestripen jeg leste i avisen i går:

Det er ikke før mot slutten av Mina forsvinner, men marerittet startet lenge før første side. Det er barndommen og forholdet til foreldrene som stadig bringes frem som årsak til Julies aversjon mot heten i innlandet, og etter hvert også hvilken betydning det har for hennes eget parforhold. Hun har gjort alt for å unngå å bli som moren, men erkjenner til slutt at likevel er lik henne. Hun hakker på alt Petter foretar seg eller sier, det blir en evig krangling om tema de aldri blir ferdig med. Denne kranglingen og irritasjonen ligger hele tiden og ulmer. Sammen med heten, de mørke skyene som siger mot dem og den klamme luften. Ikke minst de mystiske naboene som trenger seg ubehagelig på. Det blir heseblesende lesing, men det illustrerer også hvordan forholdet som kan sammenlignes med armbåndet Julie kjøpte til Petter; trådene som holder det sammen er i ferd med å slites i stykker. Rutiner og spontanitet, ting de gjorde sammen som bare visnet vekk av seg selv.

Jeg skulle ønske det fantes en fasit, sier jeg [...], - da jeg spurte foreldrene mine om de hadde det bra, sa de alltid at de hadde det bra nok. Hva betyr det? Hva er bra nok? Eller er det bare noe de har bestemt seg for?

s. 309

Det er nesten så jeg irriterer meg over Julie som ikke kan slappe av og la være å tenke på mulige farer og mistanker mot naboene som selv om det viser seg at hun til syvende og sist har rett gjør at hun fremstår som hysterisk. Hun holder på å tippe over. Og er det virkelig slik at men og kvinner er fra to ulike planeter? Er vi så grunnleggende forskjellige at det eneste som kan få et parforhold til å fungere er kurs for å forstå partnerens kommunikasjonsform og følelsesmessige behov?

Henningsen selv har uttalt at boken kan betraktes som en samlivsthriller, og at hun håper å bli nominert til Rivertonprisen. Oppbyggingen er definitivt karakteristisk krim, og spenningen er hele tiden tilstedeværende, i en vid definisjon av krimbegrepet passer boken inn. Men som thriller helt perfekt, det er en "svært spennende historie"! Du kan lese begynnelsen her og se om det frister. Jeg anbefaler ihvertfall boken, lett og grei lesing og med noen tankekors underveis.

- Hjelp! -

Kristine Storli Henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og har skrevet serieromanen Sofia på Måkøya og debuterte skjønnlitterært i fjor med I skyggen av store trær.

Innlandshete av Kristine Storli Henningsen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013

Innbundet

Norsk, bokmål
317 sider
Gave

Allahs tårer ~ Rikard Spets

Spenning på høyt nivå

Jeg var så heldig å vinne Mariannes påskegiveaway, og har virkelig nilest denne tykke boken de siste dagene. Nilest fordi spenningen var så til de grader tilstedeværende hele tiden.

Rikard Spets er en norsk forfatter som debuterte med Allahs tårer i 2011. Boken inneholder spenning fra første til siste side og jeg ble revet med fra første stund! Her er bibelske oldtidsgåter, islamske dommedagsprofetier, action og drama. En anmeldelse i dagsavisen.no konkluderer med at boken "skiller seg ut i mengden med sine eksakte og gode beskrivelser av det som foregår i verden".

Boken ga meg en spennende historie, samt innsikt og ny kunnskap, noe som også er Spets ønske med boken. For eksempel når det gjelder våpen: jeg hadde hørt om den russiske kalasjnikoven AK-47 og østerrikske Glock , men Sig Sauer P226, H&K, Diemaco, Para TTR og 1911 GI - finnes det virkelig så mange forskjellige? Men de nevnes underveis og i en naturlig setting. Det blir mange faguttrykk og mye informasjon, men fordi fokuset er på menneskene falt jeg ikke av lasset. Jeg må si det først som sist; jeg har vært fordomsfull ovenfor denne type bøker. Jeg er på bedringens vei, og godt er det for sannelig går en glipp av spenning i hverdagen ved å ha slike holdninger! Just take a look:

Den norske marinejegeren Angus Storm blir håndplukket for å lede en internasjonal spesialstyrke som skal være løsningen på enhver gordisk knute. Styrken får i oppdrag å stanse al-Qaidas planer om en spektakulær terrorhandling. Selv om jeg først så for meg en Schwarzenegger, er ikke Storm en som skyter rundt seg med replikken "I work alone!", og godt er det.

Boken er delt inn i tre deler med sitater fra George Orwell. Som kjent var det ham som innførte begrepet "den kalde krigen", og brukte uttrykket første gang i en artikkel i det sosialistiske tidsskriftet Tribune i 1945. Ingen tilfeldig referansebruk.

Som jeg nevnte ble jeg revet med fra første stund, mye på grunn av beskrivelser av to vulkanutbrudd fra en fjern fortid, det siste (Lake Toba i Sumatra) utryddet nesten menneskene. Starten på boken omhandler hemmeligheten med Paktens ark hvor lovtavlene lå, og hvordan den ble til en myte da vokterne døde. Senere er det al-Qaida som finner kisten, og bruker den i en konspirasjon hvor Osama bin Laden skal gjenoppstå som Mahdi. Jeg er svak for konspirasjonsteorier, og sammenhengen mellom vulkanutbruddene og atomangrepet er interessant vinklet. Det blir etterhvert nervepirrende dramatisk, og spenningen stiger mot slutten. Klarer de å stanse den planlagte atomsprengningen og dermed den geotermiske eksplosjonen som vil oppstå i kjølvannet?

Her er ingen tilfeldigheter for Spets har gjort grundige undersøkelser, og handlingen er basert på faktiske hendelser. Den aktuelle politikken går blant annet på konspirasjon: vesten som fiende, beskytter, marked og leverandør. Boken ble gitt ut bare en måned etter 22. juli, og har likhetstrekk med Breiviks påstander om hva som vil skje i Europa. Spets har uttalt at vi lever litt i vår egen boble her i Norge. For å forstå al-Qaidas symbolbruk og mål må det sees i en mytologis sammenheng, en side vi ikke er så kjent med her i vesten. Det er ikke bare Breivik som har tanker om hva som vil skje ved en islamsk fremvekst, og forfatteren mener det er en viktig debatt.

Det var litt usannsynlig å lese om den umenneskelige påkjenningen soldatene må gjennomgå i treningen, men det er vel slikt som må til. Og det viste seg at det absolutt kom til nytte. I boken er det mange referanser til fisk og fiskesporten, og vi får blant annet høre om Montesquieu og hans maktfordelingsprinsipp: En regjering skal dannes slik at ingen mann skal frykte en annen. Dette skal spesialstyrken rette på ved å løse rettsstatens spilleregler. Jeg hadde forventet meg en god del klisjeer, men det er få forslitte uttrykk.

Fordommenes skanse har rast, og jeg skal absolutt lese flere spenningsbøker som dette.

Marianne sin omtale.

Allahs Tårer av Rikard Spets
Juritzen forlag, 2011
Språk: bokmål
601 sider
Gave, paperback

En smakebit på søndag [allah's tårer]

Rett etter jeg var ferdig med The Inspector Bärlach Mysteries begynte jeg på Allah's Tårer av Rikard Spets og jeg er kommet over halvveis allerede. Her er virkelig spenning på høyt plan! Boken blir nok ferdiglest i løpet av noen dager, jeg har nemlig fri helt til neste tirsdag :)

"Den muslimske verden har blitt forberedt på dette øyeblikket i snart femten hundre år. De siste årene har apokalyptisk litteratur og ditto videoer overgått selv Koranen i salgstall. Når dette angrepet, eller angrepene, kommer, og når martyren bin Laden gjenoppstår fra de døde med Paktens ark og krever den mest eksklusive tittel i islam, har han 1,5 millioner muslimer i sin hule hånd. Og vi står overfor intet mindre enn tredje verdenskrig."

s. 349

My lucky day

Jeg vant Mariannes påske-giveaway, og pakken kom i dag! Hun hadde fått et eksemplar av Rikard Spets' action/thriller Allahs tårer som hun ønsket å gi bort. "Rikard Spets sikter høyt - og treffer", sier Tom Egeland om debutboken. Jeg tar meg den friheten, Marianne, å poste kortversjonen av omtalen din:

"Allah's Tårer er en thriller som utspiller seg i Afghanistan, og ikke uventet handler den om kampen mot terror. al Qaida planlegger en storstilt terrorhandling som vil utslette hele USA og Europa med, og muldvarper er allerede plassert i større, ledende selskap i verden som jobber innenfor teknologi for å skaffe til veie våpnene som al Qaida planlegger å bruke. En gruppe spesialsoldater, ledet av den norske marinejegeren Angus Storm, blir håndplukket for å avverge terrorhandlinger over hele verden. Gruppen, som får kallenavnet Herkules, får ansvaret for å eliminere trusselen - en trussel som vil rykke grunnlaget vekk for tre verdensreligioner og dermed endre den eksisterende maktbalansen i Midtøsten. Osama bin Laden er nemlig ikke død, og han skal stå i spissen for dette terrorangrepet som vil bli den største politiske krisen i moderne tid om det blir gjennomført."

Høres unektelig spennende ut, eller hva? Ikke nok med det, spenningen steg da jeg åpnet pakken og så en personlig hilsen fra forfatteren! Da Marianne skrev at boken skulle en svipptur innom forfatteren før den havnet i postkassen min, tenkte jeg ikke videre over det og overraskelsen var stor da jeg i ettermiddag bladde opp på den første siden og leste en hilsen jeg først trodde var fra Marianne, men raskt oppdaget var fra selve Rikard Spets. Jeg kjenner på meg at alle leselister må overstyres og at dette blir boken etter The Inspector Bärlach Mysteries - weee! Gleder meg!