H(A)PPY ~ Nicola Barker

 

Mitt valg i Lesesirkelen 1001 bøker for kategorien Bok utgitt mellom 1961 og listens ende ble H(A)PPY av Nicola Barker. En fascinerende historie!

-------------------------------------

Imagine a perfect world where everything is known, where everything is open, where there can be no doubt, no hatred, no poverty, no greed. Imagine a System which both nurtures and protects. A Community which nourishes and sustains. An infinite world. A world without sickness, without death. A world without God. A world without fear.

Could you...might you be happy there?

H(A)PPY is a post-post apocalyptic Alice in Wonderland, a story which tells itself and then consumes itself. It's a place where language glows, where words buzz and sparkle and finally implode. It's a novel which twists and writhes with all the terrifying precision of a tiny fish in an Escher lithograph – a book where the mere telling of a story is the end of certainty.

-------------------------------------

Jeg hadde kun lest baksideteksten da jeg startet på boken, og syntes den virket tankevekkende. Allerede fra første side ble jeg raskt sugd inn i handlingen om Mira A. Dette er hennes fortelling, hennes narrativ. I en postapokalyptisk fremtid har Mira A tilpasset seg den nye verden hvor alle skapninger er likeverdige. Hun forteller om The New Path, og det høres forlokkende ut. Tenk på en tilstand hvor vi kan starte på nytt, en helt ny verden hvor alt er mulig! Etter hvert blir det mer som et mantra. For i denne perfekte verden er det ikke rom for individualitet eller egne tanker. Det er egoistisk og vil skade det fellesskapet som er bygget opp rundt The Young, de som skal ta den nye verden videre. Selv om de blir oppmuntret til egne valg, vet de likevel hva som forventes og da blir valgene deretter. Og fremfor alt er det forbudt å fortelle historier.

Could you...might you be happy there?

Vi skjønner at boken ikke handler om å være lykkelig i dette samfunnet, i alle fall ikke hvis man begynner å stille spørsmål og lager seg narrativer. Det gjør Mira A. Et narrativ om seg selv, om den verden hun lever i. Og da går det galt. Det er nemlig nuet som er viktig, og for så vidt fremtiden for at Systemet skal bestå, det som har vært er det for all del ønskelig å holde i fortiden. Måten Barker bygget opp romanen, sammen med skrivestilen, gjør den utrolig spennende. Typografien bidrar til å holde på atmosfæren ved at den hele tiden viser sinnstilstanden til Mira A, slik den vises for henne fra sin personlige graf. Språk og musikk understreker stemningen. Særlig begeistret er jeg for språket. Historien i seg selv er kanskje ikke det mest interessante, men språket gjør at spenningene i plottet løfter det jeg tenker er budskapet. For hva vil forfatteren med denne boken? Innimellom kan jeg ikke la være å tenke på at det er noe satirisk ved den, nettopp på grunn av hvordan hun legger vekt på ord og språk. Og i disse dager med en pågående krig som gir et gufs av tankefrihet i lenker, uten sammenligning for øvrig, blir H(A)PPY en uhyggelig, men absolutt tankevekkende og interessant roman!

Nicola Barker ble født i Cambridgeshire, England 1966. Hun tilbrakte deler av oppveksten i Sør-Afrika. Hun har skrevet flere romaner og noveller, og har mottatt flere priser. H(A)PPY vant Goldsmiths-prisen i 2017 og kom på langlisten for Women's Prize for Fiction i 2018.

H(A)PPY av Nicola Barker

Penguin, 2017
Engelsk
284 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.

The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

… som duften av en drøm … ~ Bjarne Benjaminsen

For en spennende novellesamling! Og svært tankevekkende... Boken har undertittelen kybernetiske fabler, og som vi vet oppfattes begrepet kybernetikk som læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknologien. Denne oppfatningen stammer fra matematikeren Wiener som i 1948 publiserte boken Cybernetics hvor han fremlegger ideen om at regulering og styring i både biologiske og tekniske systemer følger felles lover som kan uttrykkes matematisk.

Men nok tørrprat! For denne boken er milevis fra å være noe i den retningen. Novellene handler om det å være menneske i vår digitale og sosialt distanserte tid, og det er virkelig foruroligende lesing. Jeg er jo svak for dystopier nettopp fordi denne sjangeren kan være et varsko om hvordan fremtiden kan bli seende ut. Ta MaddAddam for eksempel. Men der Atwood skriver at selv om trilogien er fiksjon, inneholder den ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige, har Benjaminsen gått enda lengre. Disse korte historiene viser tilsynelatende lykkelige, eller i alle fall tilfredse mennesker som lever sine daglige liv en gang i fremtiden. Men under overflaten truer drømmer om et annet liv å forstyrre tilværelsen deres. Mange spørsmål melder seg, som det står bakpå boken:

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap?
Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler?
Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen?
Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten?
Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av?

I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

Jeg som er uvant med å lese noveller, ville egentlig ha mer etter den første, for hva skjer videre med miljøkonservator Palle? Han har vært i samme jobb i femten år, og er nå på det årlige oppdraget med avgangsstudenter som ønsker jobb i Virtuell Veritas. Midt ute i naturen hvor det er nødvendig med beskyttelsesdrakt. Palle begynner å tvile på vitsen med hele opplegget, og Villdyret rører på seg...

Så blir jeg mer vant til disse korte historiene, og leser videre om Siv som gjør sine daglige rutiner, i en leilighet som kjenner alle hennes behov, til og med drømmene får hun ikke ha for seg selv. Jeg leser om han som tenker på barndommen; den gang man kunne springe nakne på insektjakt. Og den svevende parken; en oase av gammeldags natur, verdens vakreste sted som dessverre krever mye innhenting av informasjon og identiteter for firmaet for å tilbringe en halvtime. Femåringen Rikard drømmer seg innover hullet i den idylliske himmelen over barnehagen, og om hun gjør sitt ytterste for å finne den rette. Den siste novellen er virkelig interessant, og gir meg lyst på en fortsettelse.

Alt er informasjon, alt lagres, ingenting overlates til tilfeldighetene. Vi logger, samler og matrisene ruller. Våre liv kan gjøres bedre, lettere, mer komfortable, enklere å håndtere. Men er det virkelig slik vi vil ha det? Hvor ble det av friheten? Som sagt så melder det seg mange spørsmål, og fortellingene nærmest lar meg fly avgårde til en tenkt fremtid. Jeg tenker på The Terminator, på Avatar, 1984, The Day After Tomorrow, WALL-E, og mange flere som gir fantasien fritt spillerom. Men novellene i ... som duften av en drøm... har et eget særpreg, både i fortellerstil og det at de korte tekstene har så mye å si. De er kraftfulle i måten de formidler drømmen som menneskene bærer i seg - en drøm om noe som er langt fra den tilværelsen de lever i...

Anbefales for alle, uansett om du liker science fiction eller ikke!

… som duften av en drøm … Kybernetiske fabler av Bjarne Benjaminsen
Orkana forlag, 2020
Illustrert av Thore Hansen
Norsk bokmål, 134 sider
Innbundet, fått av forfatteren/forlaget

The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave

Good Morning, Midnight ~ Lily Brooks-Dalton

Dette har vært en fantastisk leseopplevelse! Boken ble jeg så nysgjerrig på etter at Ann Helen snakket så varmt om den på et tvangslesekafétreff, at jeg så meg nødt til å spørre henne ut om boken på senere tidspunkt. Da jeg bestemte meg for å lese den, ønsket Ina å bli med på samlesing. Det er alltid spennende, for selv om vi ofte er enige, ser vi alltid ulike aspekter ved en bok.

Jeg postet en smakebit fra boken ved utgangen av april, og gjengir her hva den handler om: Augustine er en begavet eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser fra Arktis. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og dette arbeidet ønsker han å fortsette med. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene til å studere planetens måner. Hun har forsonet seg med det hun måtte forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.

Boken åpner med et sitat av Jean Rhys, og da jeg hadde lest den ut googlet jeg navnet og fant at det eksisterer en annen bok med samme tittel, og forfatteren er Jean Rhys. Boken sies å være godt skrevet, men den solgte dårlig, angivelig fordi den var så deprimerende. Boken av Lily Brooks-Dalton kan betegnes som science fiction, som er en samlebetegnelse brukt om ulike former av fantastisk litteratur, men i motsetning til de fleste bøker innen denne sjangeren, handler denne mer om menneskene som er berørt av en apokalypse. Og som Rhys sin roman handler den om følelser som sårbarhet, depresjon, ensomhet og desperasjon.

Alene i Arktis finner Augustine seg godt til rette, men da Iris blir et medlem av hans alene-team blir han mer opptatt av hvordan han skal kunne få henne videre. Og i live. De to lærer hverandre å kjenne, det vil si, fra hans perspektiv. Ombord på Aether får Sullivan god anledning til å tenke på livet. Brooks-Dalton har fantastiske beskrivelser, enten det er fra isødet eller fra rommet. Uten å røpe for mye, vil jeg bare nevne at forfatteren får frem mye når det gjelder de to hovedkarakteren uten å si alt direkte. Det liker jeg. Og, jeg liker hvordan den røde tråden til slutt knyttes rundt bokens avslutning.

Jeg fant frem til dockingen med ISS, og forestilte meg hvordan det kan være ute i rommet sett fra et romskip uten kontakt med hverken Jorden eller andre. Da mine barn var små, oppfordret jeg dem til å bli astronauter som kunne være med å finne en ny planet hvor vi kan bosette oss når denne blir ødelagt. Vi så Skatteplaneten, og lekte at vi var på romskip. Og jeg antok denne romanen handlet om det, eller om hva som kan skje når en er etterlatt alene i verdensrommet. Skikkelig actionfylt! Men den handler mer om det å tenke over og bevisstgjøre oss selv vårt liv. Før det er for sent. Men livet er hektisk, og vi har ikke alltid tid til å dvele. Må vi dra ut i verdensrommet eller til Arktis for å finne oss selv? Kanskje vi er nærmere oss selv enn vi tror.

Litt tanker som historien frembrakte hos meg, og selv om hovedkarakterene blir temmelig isolerte når all kontakt med Jorden opphører, så var de i utgangspunktet isolerte i seg selv. Science fiction handler ofte om fremmede objekter eller liv i universet, og det gjør forsåvidt denne boken også. Men den handler mer om vårt indre liv, heller enn det vi frykter utenfra, og jeg tror det er viktig å være i kontakt med oss selv, bli mer bevisst vårt indre liv. For å bli bevisst nettopp dette, har jeg begynt med morning pages som jeg håper å gi meg større innsikt i egen bevissthet. Boken tar opp viktige spørsmål som hvordan man skal kunne finne ut om våre liv, hva gir livet mening?

Tittelen er forresten avledet fra et dikt av Emily Dickinson, i samsvar med romanen til Rhys:

Good morning, Midnight!

I'm coming home,

Day got tired of me –

How could I of him?

Sunshine was a sweet place,

I liked to stay –

But Morn didn't want me – now –

So good night, Day!

Ann Helen har skrevet om boken her, og Ina her.

Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton
Weidenfeld & Nicolson, Orion Publishing Group Ltd, 2016
Engelsk
253 sider
Innbundet, kjøpt

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) ~ Stephen King

The Wind Through the Keyhole er en historie som er lagt mellom bøkene Trollmannen og glasskulen og Ulvene, og den har fått nummer 4.5 i serien om Det mørke tårn. Boken kom ut i 2012, altså en god stund etter siste bok som ble utgitt i 2004. Stephen King har uttalt at han aldri blir ferdig med The Dark Tower, så det kan godt tenkes at flere historier trenger seg på.

I The Wind Through the Keyhole følger vi Roland og hans ka-tet idet en voldsom storm, kalt the Starkblast, gjør at de må søke ly. Romanen er en historie i en historie i en historie idet at Roland forteller to historier mens de venter på at stormen skal passere. Historien er fra hans yngre dager da han ble sendt av faren for å undersøke vitneutsagn om et morderisk vesen som forandrer skikkelse (shape-changer).

Vi får noe mer kjennskap til Roland sin fortid, men romanen er hovedsaklig fokusert på å fortelle en historie og ikke for å nøste opp i løse tråder.

Bakpå boken står det: At the scene of the crime he had tried to comfort a terrified young boy called Bill Streeter by reciting a story from The Magic Tales of the Eld that his mother used to read to him at bedtime, "The Wind through the Keyhole". "A person's never too old for stories," he said to Bill. "Man and boy, girl and woman, we live for them." And stories like these, they live for us.

Jeg har virkelig gledet meg over denne serien, og selv om The Wind Through the Keyhole i utgangspunktet er en helt grei bok med en helt grei historie som til tider er spennende, så merket jeg at nok var nok. Det kommer av at serien er avsluttet, skjedd er skjedd og det kan ikke omgjøres. Samtidig er jeg ambivalent. For historier kan fortelles i ettertid, det er tross alt det som ofte utgjør en historie. Det er ikke noe galt i det, men boken er basert på Roland og hans ka-tet som er på vei mot noe som faktisk er avsluttet. Uansett, jeg er glad for å ha fått den med meg, men skal du lese serien så ta for all del å les denne boken der den hører hjemme: mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene.

Jeg har lest serien sammen med Ina.

Det mørke tårn I: Revolvermannen

Det mørke tårn II: De utvalgte

Det mørke tårn III: Ødemarken

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

Det mørke tårn V: Ulvene

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn

Offisiell nettside for The Dark Tower

Stephen Kings nettside

Trailer til filmen

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) av Stephen King
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Hodder & Stoughton, 2012
Engelsk
335 sider
Pocket, kjøpt

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn ~ Stephen King

Å skulle skrive om Det mørke tårn, som har vært med meg så lenge; ja omtrent ett år faktisk, faller meg vanskelig. Astrid Terese har skrevet oppsummerende om bøkene, og det hun tidligere har skrevet om bøkene er direkte årsak til at jeg fattet interesse for dem. Da jeg hadde lest første boken skrev jeg at det ville være vanskelig å si noe om den, men nå fortoner det seg som peanuts i forhold til å skulle avslutte serien. Men hvor vanskelig kan det være og hva er det som eventuelt gjør det vanskelig?

Det har vært en spennende og eventyrlig reise. Det har vært noe oppgitthet, men for det meste spenning, dramatiske begivenheter, hendelsesrikt innhold med fantasifulle og til dels tankevekkende partier, og jeg har sett frem til neste side og neste kapittel og neste bok. Det er rart å være ferdig. Sånn er det med det. Skjønt helt ferdig er ukorrekt; fremdeles gjenstår The Wind Through the Keyhole 
og filmen.

Stephen King har forklart sin fascinasjon for diktet Childe Roland to the Dark Tower came ved at Browning aldri sa noe om hva det mørke tårnet var, og King begynte å lure på hva det faktisk var. Dermed bestemte han seg for at alle har et mørt tårn i hjertet som de ønsker å finne. Denne syvende boken starter med de to siste versene av Brownings dikt:

Not hear? when noise was everywhere! it toll’d 

Increasing like a bell. Names in my ears

Of all the lost adventurers my peers,—

How such a one was strong, and such was bold,

And such was fortunate, yet each of old

Lost, lost! one moment knell’d the woe of years.

There they stood, ranged along the hill-sides, met

To view the last of me, a living frame

For one more picture! in a sheet of flame

I saw them and I knew them all. And yet

Dauntless the slug-horn to my lips I set,

And blew “Childe Roland to the Dark Tower came.”

- Robert Browning,

“Childe Roland to the Dark Tower came”

Margaret Atwoods tolkning er at Childe Roland er Browning og hans søken etter å skrive diktet, og Det mørke tårn inneholder akkurat det Roland/Browning frykter mest: Roland/Browning "in his poem-writing aspect." Det er mye inspirasjon å spore, for Browning lot seg inspirere av Shakespeares Kong Lear (ca. 1607) som igjen fant inspirasjon i eventyret Childe Rowland. Ikke nok med det, diktet har inspirert til flere romaner - se listen her.

Serien har jeg lest sammen med Ina, og vi har begge likt historien som har vært svært begivenhetsrik. Det som er vanskelig, som jeg skrev innledningsvis, er å kjenne på vemodigheten nå som serien er over. Og jeg antok den ville ende på en klassisk fantasy-vis, men derimot var slutten overraskende. Mer enn overraskende; den var helt vill for å si det mildt. Jeg tror jeg aldri vil komme over den. Rett og slett fordi jeg synes det er trist å tenke på at Roland kanskje aldri vil finne sitt mørke tårn. Summa summarum, så vil jeg absolutt anbefale denne serien videre! Nøl ikke, men les gjerne mine anmeldelser av de foregående bøkene for å få et bedre innblikk i hva serien går ut på:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene
• Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn av Stephen King
Originaltittel: The Dark Tower (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
923 sider
Pocket, gave

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen sin etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd i virkeligheten, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder ekteparet seg på the Positron Project etter at Charmaine har sett en tv-reklame om dette.

Dystopisk virkelighetsnært

"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.

s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene 

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn V: Ulvene ~ Stephen King

Femte bok i serien om Det mørke tårn er ferdiglest. Dette er nesten som da jeg leste Harry Potter for mine barn og vi knapt kunne vente å komme i gang med neste bok. Hver kveld ble stell og måltid raskt unnagjort med stor iver for hva kveldens kapittel ville gi oss. Det mørke tårn er slik, nesten, og om jeg ikke har sagt det før så sier jeg det nå: Anbefales! Serien leser jeg sammen med Ina.

Medrivende spenning

Roland og hans ka-tet (hans følge) er igjen på vandring langs Strålens vei, på jakt etter Det mørke tårn. I grenselandet ligger Calla Bryn Sturgis, hvor folk må klare seg selv uten hverken sheriff eller myndigheter. Og det er synd, for hver generasjon opplever at Ulvene kommer og stjeler barna. De blir levert tilbake, men da psykisk forstyrret. Heldigvis har de kommunikasjonsroboten Andy som forteller dem når ulvene er på vei. Det er ikke lenge til. Men også revolvermennene er på vei, kanskje de kan hjelpe?

Når Roland, Eddie, Susannah, Jake og Utt møter byens representanter, bestemmer de seg for å være behjelpelige selv om de har en viktigere oppgave foran seg. Det er ka, altså en plikt. I byen blir de kjent med presten Callahan som kommer fra 1983 og får høre hans utrolige historie. En historie de neppe hadde trodd om det ikke var for det de selv hadde opplevd, men de "kan ikke si om den besvarer flere spørsmål enn den stiller, eller motsatt." Samtidig har de andre problemer å forholde seg til. I bok to, Ødemarken, har Susannah sex med en demon for å hindre den i å angripe Eddie når han hjelper Jake gjennom til den verden de befinner seg i. Nå er hun gravid, og det vites ikke om faren er Eddie eller demonen, skjønt vi aner det er sistnevnte. Imellomtiden har en ny identitet utviklet seg hos Susannah; Mia, datter av ingen. Hun skal beskytte "krabaten" og kjemper om plassen.

Callahan har den verste av Trollmannens glasskuler, Sorte Tretten, også kjent som Bends o´the Rainbow. Den har fryktelige krefter, men også krefter slik at de kan reise mellom verdenene. Det blir flere turer til New York, som ledd i letingen etter Det mørke tårn, og det er mye foruroligende som skjer; tiden er i oppløsning, kraften og Tårnet som holder verdenene sammen er i oppløsning. Og tallet nitten går stadig igjen - hva er vel så spesielt med tallet nitten? Så mens de forbereder seg på at Ulvene skal komme er det også mye annet som skjer, og Roland har fremdeles sin oppgave i tankene; Det mørke tårn: "Det redder ikke denne verdenen vi befinner oss i, eller universet, men alle universer. Alt liv og all eksistens." Mot slutten blir deres ka-tet brutt, og en av dem er i stor fare.

Alt i alt en spennende bok, og jeg gleder meg til filmen om Det mørke tårn kommer. Noen irritasjoner må jeg likevel tilføye. For det første glemmer jeg at Jake kun er en guttunge. I sine resonnementer og samtaler med de andre fremstår han som mye eldre, og jeg undres på hva King kan ha ment med å gjøre ham såpass moden for alderen. Det blir for mye rett og slett. Dessuten er det Susannah. Hun har virkelig alle odds mot seg (svart, funksjonshemmet og gravid med et demonbarn). Som kvinnelig karakter fremstilles hun nå hjelpeløs, og kun hennes ka-tet (altså mennene) kan hjelpe henne. Neste bok heter Susannahs sang, forhåpentligvis balanseres dette inntrykket der.

Det er mange referanser til andre bøker, blant annet Harry Potter og Star Wars. Jeg har også fått med meg at Callahan er en karakter fra en av Kings tidligere romaner, Salem's Lot. Og akkurat denne boken dukker opp i Ulvene hvor Callahan kan lese om seg selv. Det får meg til å undres over hvor historien ender, og vil Roland og hans ka-tet lese om seg på et tidspunkt? Det er mye underlig, men King gjør det mulig og fullt troverdig i forhold til sjangeren. Mye av det som hender i Ulvene kan sies å være en digresjon, fordi det fører ikke våre venner nærmere tårnet, de vet like mye, eller lite, som da de ankom stedet. Men hendelsene fører dem enda tettere sammen og jeg forestiller meg at det vil være til stor hjelp i den videre letingen. Dessuten så jeg Continuum hvor tidsreiser er sentralt, og som jeg skrev i anmeldelsen av De utvalgte er det mange paradokser knyttet til det å reise i tid. I Continuum brukes teorien om at nye tidslinjer oppstår når noen forsøker å endre fortiden eller fremtiden, og det er mye det samme som skjer i Det mørke tårn.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

→ Ina leser serien på engelsk og hennes anmeldelse finner du her.

Ulvene av Stephen King
Originaltittel: Wolves of the Calla (2003)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2009
Norsk, bokmål
831 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen ~ Stephen King

Jakten på Det mørke tårn fortsetter, og nå har Ina og jeg lest fjerde bok i denne fantastiske serien. Roland, Eddie, Susannah og Jake er nå et ordentlig Ka-tet, en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik. Det er etterhvert blitt en sammensveiset gruppe som alle ønsker å finne ut av hva som er i ferd med å skje med verden. Eller verdenene. Det finnes flere, og det finnes dører mellom dem.

Forrige bok, Ødemarken, sluttet svært dramatisk og Trollmannen og glasskulen starter der den slapp. Bortsett fra et lite resymé og prolog som setter leseren raskt inn i historien om det er lenge siden forrige bok ble lest, noe som godt kan tenkes ettersom det er en del år mellom de to utgivelsene. De fire følgesvennene befinner seg altså fremdeles i toget Blaine, gåte etter gåte. De får en fornemmelse av dommedag. "Tro aldri at gåter utelukkende dreier seg om intelligensen til den som spør. Det dreier seg også om sorte hull hos den som blir spurt," sier Roland. Men sorte hull har til og med en sofistikert og intelligent datamaskin som Blaine. Toget nærmer seg endestasjonen og, hvis de ikke finner Blaines sorte hull, døden. Alle forsøker å finne en gåte som kan sette toget fast, og samtidig kjemper de for seg selv. I dette trer karakterene bedre frem, mer troverdige, fordi de har sitt å slite med. Sine tanker og spøkelser. Men, som Jake tenker; når alt kommer til alt, så finnes det andre verdener enn disse. Roland får noe å tenke på når det viser seg at Eddie ikke er slik en stor narr som han kanskje mistenker; han akter nemlig å skyte. Med forstanden.

Vel fremme, og i live, viser det seg at de befinner seg i Kansas. Skjønt; ikke det Kansas de kjenner, de befinner seg svært nær stedet der Mellomverdenen slutter og Endeverdenen begynner. Første etappe av deres søken er over, men kraften til Det mørke tårn er svekket, og tiden renner ut. Det kommer for dem at de kan ha krysset verdener på ferden med Blaine, stedet de er kommet til ligner ikke den verden de forlot. Etter å ha vandret et stykke, nærmer de seg en vakker bygning, et palass med mange tårn og spir.

En kveld forteller Roland om Susan, sin store kjærlighet. I forbindelse med de tre foregående bøkene er hun blitt nevnt og jeg har skjønt at hun er en viktig del av Rolands liv. Først nå kommer det frem hvorfor. Og vi får vite hva som gjorde at han reiste fra Gilead sammen med sine venner, Cuthbert og Alain. De blir sendt langt mot øst, til baroniet Mejis hvor faren, Stephen Deschain, mener de er trygge. Roland forteller om et borgspill hvor de siste trekkene er innledet. John Farson, også kalt Den gode mannen, står for demokrati og avskaffelse av "klasseslaveri og gamle eventyr", for forandringer. Han er en farlig mann som ønsker å styrte Unionen. Som tittelen tilsier handler boken også om en glasskule, det er en av Trollmannens glasskuler som kan brukes til å se med. I Mejis oppdager Roland og vennene en hemmelig allianse, de stikker nesene sine i mektige menns saker, og det får fryktelige konsekvenser.

I likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er også sann kjærlighet kjedelig - så snart historien om møtet og oppdagelsen er fortalt, blir kyssene fort harske og kjærtegnene langtekkelige... unntatt, selvfølgelig, for de som utveksler kyssene, og som gir og tar imot kjærtegnene mens hver eneste lyd og farge i verden synes å bli dypere og klarer omkring dem. I likhet med et hvilket som helst annet sterkt stoff, er sann kjærlighet egentlig bare interessant for dem som er blitt dens fanger.

Og i likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er den første, sanne kjærligheten farlig.

s. 489 

Innimellom stusser jeg litt over betraktninger som fjortenåringen Roland gjør, noe er rett og slett for viderekomne. Jeg synes han er for ung og uerfaren til å gjøre seg enkelte tanker, det er som om King har glemt alderen til sin helt. Noen ganger blir beskrivelsene av kjærligheten mellom Roland og Susan svulstige og klisjéaktige, men det går fort over. Det er nemlig en gripende historie, til tider hjerteskjærende, og uhyrlig spennende!

De tre første bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken

Trollmannen og glasskulen av Stephen King
Originaltittel: Wizard and Glass (1997, 2003)
Oversatt av Frank Lie
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2008
Norsk, bokmål
960 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn III: Ødemarken ~ Stephen King

Så var tredje bok i fantasyserien Det mørke tårn ferdiglest, og for en bok! Det kan jeg si med én gang: dette var neglebitende spenning, boken var rett og slett vanskelig å legge boken!

Ødemarken er delt i to bøker med kapitler i titler og nummererte underkapitler, noe som for meg forsterker det magiske i sjangeren. Vi følger Revolvermannen, eller Roland som er hans egentlige navn, videre i letingen etter Det mørke tårn. I forrige bok, De utvalgte, oppdaget Roland tre dører på en strand. Disse førte til vår verden og Roland besøkte New York for å hente to av de tre som skulle hjelpe ham å finne tårnet. For første gang på utallige år er han ikke lenger alene på sin vandring. Cuthbert, Alain, Jamie og Thomas, hans gamle følgesvenner, erstattes av Eddie og Susannah. Susannah er en tredje kvinne, forent av Detta Walker og Odetta Holmes. Hun er en sterkere og har en mer balansert personlighet enn de to andre selvene, og hun gjengjelder Eddies kjærlighet.

Roland har trent Eddie og Susannah til habile revolvermenn, og vi følger dem på vandring gjennom skogen hvor de finner en av Stålene, linjer som binder verden sammen, og følger den fordi de antar den vil føre dem til Det mørke tårnet som skal befinne seg i midten av Strålene. I denne verden holder alt på holder å dø eller gå i oppløsning. Spørsmålene er mange, svarene få eller ingen. Vil det hjelpe å finne tårnet, og vil det i så fall være tidsnok? Tidsnok til hva? Til å redde verden?

Vi blir bedre kjent med Jake, som er den tredje følgesvennen til Roland og derfor klarer å kommer seg til den verden hvor Revolvermennene befinner seg. Sammen drar de videre, og får enda en følgesvenn; dovenhunden Utt. Roland forklarer at de er en Ka-tet - en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik.

Gåter og ordspill går igjen i hele boken, og passer godt med det som har hendt med verden der. Antydninger som Den gamle krigen, Den store brannen, Syndfloden og Den store forgiftning er begreper som brukes. Er det en atomkrig? Roland vet ikke fordi de gamle nedtegnelsene er tapt, og de få historiene som er tilbake, er usammenhengenede og morstridende.

Langs strålen ligger byen Lud, som viser seg å være en øde ruinby, men det lever mennesker der. Både i og under byen, som er en labyrint av gater, søppel, døde trær, bilvrak og knuste gjenstander. Etter dramatiske hendelser møtes Roland og følgesvennene ved en togstasjon hvor de må komme seg ut av byen ved hjelp av toget Blaine. Toget er en intelligent og sofistikert datamaskin, med sansen for...ja, nettopp: gåter. Kas hjul dreier, og verden går videre. Sivilisasjoner oppstår, og sivilisasjoner går under. På vei mot Blaines endestasjon farer de gjennom den virkelige ødemarken, et forbrent og ødelagt landskap, forårsaket av en forferdelig hendelse. Den brente og ulmende jorden, de muterte og misdannede vesene...det var ingen atomkrig, det var noe mye verre. Og det er ikke over ennå.

Boken avsluttes på dramatisk vis, med en skikkelig cliffhanger. Det er virkelig fascinerende lesing, Stephen King har skapt et fantastisk univers! Og selv om det fremdeles er mye uavklart for meg, begynner jeg så smått å få en bedre forståelse for denne verden som Roland har viet livet sitt for å gjøre noe med. Redde den kanskje? I alle fall ligge svaret i Det mørke tårn. Slik jeg har forstått det, har King det med å avsløre litt etter litt. Det store bildet blir klarere etterhvert og da kan små detaljer underveis ha stor betydning. Serien leser jeg sammen med Ina, som leser på engelsk. Hun har skrevet om denne boken her.

Ødemarken av Stephen King
Originaltittel: The Waste Lands (1991, 2003)
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn & Lisa Vesterås
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2007
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn II: De utvalgte ~ Stephen King

Etter å ha lest første bok i serien om Det mørke tårn, Revolvermannen, så jeg frem til videre lesing og ble ikke skuffet! I utgangspunktet ble jeg inspirert av Astrid Terese og hennes begeistring for bøkene, og da jeg var så heldig å motta serien i gave nå i sommer grep jeg anledningen til å starte lesingen. Ekstra flott var det at også Ina var interessert i denne lange fortellingen og at vi kunne lese sammen.

I første bok var Revolvermannen på jakt etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Han når ham igjen til slutt, skjønt; hvem som finner hvem er et betimelig spørsmål. Den sortkledde spår Revolvermannens fremtid med tarotkort, og disse viser tre følgesvenner han må finne ved havet i vest; Fangen, Skyggenes dame og Døden. Han får også vite mer om tårnet og om verden som er gått videre, som er beskrivelsen av verden slik den fortoner seg etter en katastrofe som har ødelagt den verden Revolvermannen kjente. Men for det meste er det uklarheter. Han sovner på en strand ved havet, og det er her han våkner idet andre bok, De utvalgte, starter på dramatisk vis. Noen besynderlige, grufulle vesener med hummeraktige klør og takkete nebb kommer opp fra havet. Den ene biter og Roland mister en bit av to fingre og mesteparten av høyre stortå, noe som fører til forgiftning og infeksjon. De fleste patronene til revolverne er blitt våte, han har ikke mat, kun vann for en dag og trenger medisin. Det hele ser temmelig mørkt ut.

Han begynner å gå nordover langs stranden. Langt om lenge, på randen av utmattelse og i feberørske ser han en dør. Han har ikke noe annet valg enn å åpne den og gå gjennom, om han ikke vil legge seg ned og dø. Forskrekket finner han seg selv seende gjennom øynene til Fangen (hvis navn er Eddie), en narkoman på smugleroppdrag, og Roland deler nå kroppen hans. Sin egen ligger syk og utmattet på stranden. Han befinner seg i vår verden på 1980-tallet, en verden Roland tenker om ikke er særlig forskjellig fra hans egen, noe som virket underlig betryggende for ham. Gjennom noen dramatiske hendelser ender de på stranden sammen. Eddie blir fri fra heroinen og Roland har fått med seg antibiotika.

Gjennom samværet med Eddie, det tar lang tid å bli noenlunde frisk og abstinensfri, får jeg som leser mer innblikk i Roland som person. Også Eddie blir jeg kjent med, hans oppvekst og noe av årsaken til narkotikaproblemene. Samtaler, tanker og tilbakeblikk gir dybde til karakterene. Selv om bakgrunnen til Rolands oppdrag eller søken ikke belyses nærmere, og det ennå er ubesvarte spørsmål, sitter jeg igjen med en følelse av at dette vil komme senere. Og det er akkurat slik jeg liker det, som med Margaret Atwood sine bøker hvor ting på ingen måte er åpenbart. På et tidspunkt forteller Eddie mer om seg selv, og Roland lytter:

Det hele druknet i et brus som ikke var helt ulikt lyden av brottsjøen som slepte med seg stein opp på stranden. Roland kjente historien og sa ingenting. Det var Eddie som ikke kjente historien, en Eddie som muligens var klar i hodet for første gang på kanskje ti år eller mer. Eddie fortalte ikke historien til Roland; Eddie fortalte omsider historien til seg selv.

s. 210

De vandrer videre og oppdager dør nummer to på stranden. Her er det de skal hente Skyggenes dame fra 1960-tallet, noe som slett ikke blir enkelt. Betegnelsen betyr at hun har to ansikter, hun er schizofren. Den positive siden, Odetta Holmes, forelsker Eddie seg i. Den negative siden, Detta Walker, sverger å drepe dem. Men Roland er fortsatt syk, han trenger mer antibiotika. Gjennom den tredje døren, hvor det ikke stod Døden, men Dytteren, går Roland inn i en seriemorder på 1970-tallet.

Når det gjelder reiser i tid dukker det uunngåelige spørsmålet opp, "det latente paradokset"; vil en endring i én tid, påvirke i én annen? Her googlet jeg litt for å få noe mer håndfast og vitenskapelig tilknyttet dette, og en interessant artikkel har et eksempel:

Hvis jeg reiser tilbake i tid og skyter morfaren min som barn, så vil moren min, og dermed jeg, aldri bli født. Men hvordan vil jeg da kunne reise tilbake i tid og skyte morfaren min? Framtiden og fortiden henger uløselig sammen, så tidsreiser som endrer fortiden og dermed framtiden, er vanskelige å forstå.

Mange paradokser rundt sammenhengen mellom fortid og fremtid altså. Men løsningen kan være at parallelle verdener finnes, som er en gyldig tolkning i kantemekanikken. Hvis man reiser "tilbake i tid og skyter sin morfar som barn, oppstår det en parallell verden. En verden der du aldri har eller vil eksistere, fordi morfaren din ble skutt som barn, og en annen verden som du kommer fra. I din verden har disse tingene aldri skjedd – det skjedde i den parallelle verden." Det er en teori hvor uendelig mange verdener oppstår fordi ethvert utfall av en handling forårsaker et parallelt univers. Skjønt, det vil bli uendelig mange av dem og det blir vanskelig å forestille seg. En aldri så liten digresjon, men uansett spennende. Det er boken også. Svært spennende!

Resymeet i boken forteller at serien Det mørke tårn er inspirert av Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came”, som i sin tur hentet tittelen fra en linje i Kong Lear. Kings The Dark Tower har mange likheter med diktet, blant annet navnet til helten. På seriens offisielle side står det at serien er "inspired in equal parts by Robert Browning’s poem, “Childe Roland to the Dark Tower Came,” J.R.R.Tolkien’s Lord of the Rings, and Sergio Leone’s spaghetti Western classics, The Dark Tower series is an epic of Arthurian proportions. It is Stephen King’s magnum opus, and is the center of his amazing creative universe."

Neste ut er bok nummer tre, Ødemarken, som Ina og jeg starter på så snart hun har fått sin utgave i postkassen sin.

De utvalgte av Stephen King
Originaltittel: The Drawing of the Three
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
473 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn I: Revolvermannen ~ Stephen King

Ina og jeg leser Det mørke tårn, en bokserie av Stephen King. Første bok, Revolvermannen, er nå ferdiglest og jeg skal forsøke å si noen ord om den selv om det forekommer meg vanskelig.

Min utgave har bok I og II i samme bind. Bokens paratekst er temmelig dyster og fremsiden viser en blanding av øde ørkenlandskap og et slags tårn i bakgrunnen. Sant å si var jeg uforberedt på fantasy-faktoren i boken. Selvsagt, det er Stephen King vi snakker om, men likevel tenkte jeg mer i banen av eventyraktig fantasy. I stedet fikk jeg en dystopisk mørk fantasy som er vanskelig å beskrive. Bakpå boken står det at i Revolvermannen introduseres vi for en av Kings mest mystiske og sagnomsuste helter; Roland av Gilead, den siste revolvermann. For meg var det et nytt bekjentskap, for jeg hadde ikke hørt om denne helten før. Men så er det lenge siden jeg har lest noe av King, og siste filmen jeg så var The Mist for mange år siden.

I forordet (2003) til Revolvermannen skriver King at denne utgaven er en del av en samlet revidering fra hans side, fordi han innså at begynnelsen ikke samsvarte med slutten. Første bind ble skrevet av en veldig ung mann, den inneholdt svært mange feil og gale utgangspunkt, og den hadde en annen tone enn resten av serien som gjorde den vanskelig å lese. King skriver videre at han ikke har gjort endringer i selve handlingen, men ordnet skrivefeil og utelatt tompreik. Rettelser som skal gi nye lesere en tydeligere start og introduksjon til Rolands verden. Nå er det altså første gang jeg leser starten på denne serien og aner ikke hvordan den var før redigeringen, men jeg kan skrive under på at den har klart det King ønsket. Den har åpnet for en fantastisk og underlig verden, en forunderlig historie og ja, jeg føler meg aldri så lite bergtatt.

Vi møter Revolvermannen i det han følger etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Det er en pangstart rett inn i handlingen der han vandrer, og vi får vite at han er en tilpasningsdyktig pilegrim, med utseende som hentet fra en westernfilm. Jeg ser for meg Clint Eastwoods figur fra spaghetti-western filmene, noe som slett ikke er utiltalende. Revolvermannen har fulgt etter Den sortkledde i to måneder i den tørre, brennhete ørkenen. Han nærmer seg; uten hast, uten å somle. Etterhvert som han går, hviler, slukker tørsten, strømmer minner fra barndommen frem. Vi får også vite litt om hans ferd før ørkenen, om oppholdet på det avsidesliggende stedet Tull hvor Den sortkledde hadde demonstrert sin overnaturlige makt innen Revolvermannen kom. Ute i ørkenen møter han Jake, en gutt som ikke aner hvordan han havnet der, han husker kun bruddstykker fra livet før.

Underveis kommer det frem at historiens nåtid er lagt til en fremtid hvor den verden og sivilisasjon vi kjenner er ødelagt og for lengst glemt. Kun enkelte brokker vitner om dens eksistens. Og Jake er kommet derfra. Revolvermannen liker gutten, og tenker på sin egen oppvekst, "som han som regel hadde følelsen av omhandlet en annen person - en person som hadde gjort et sprang gjennom en fantastisk tidslinse for å bli en annen - men som nå virket gripende nær." Han er den siste av sitt slag, og verden var gått videre. Revolvermannen er ikke en mann som dveler ved fortiden, men han tar seg stdig i å tenke på den likevel. Og om enn så mistenkelig det er at han tenker om gutten som en del av Den sortkledde sin plan, vandrer Revolvermannen videre ut i ørkenen sammen med Jake. Vandringen kulminerer med et møte mellom Revolvermannen og Den sortkledde, og Roland får da vite mer om Tårnet som er hans endelige mål.

De retrospektive glimtene gir innblikk i Revolvermannens barndom og hans overgang til myndig alder. Etterhvert blir hans ferd mer forståelig, om enn ikke helt håndgripelig. Det regner jeg med trer tydeligere frem i neste bok. Jeg øyner en mykere side ved denne mannen enn den harde revolvermannen, som fremkommer av hans tanker, drømmer og tilbakeblikk. Og om enn ikke lynende intelligent, så i er han alle fall snarrådig og med en intuisjon som fører ham for det meste til riktige avgjørelser. Ihvertfall slik han selv ser det. Som barn fikk han navnet Roland, og han trer inn i de voksnes rekker som Revolvermannen. Jeg tenker om boken at det er en postapokalyptisk historie, med innslag av magi og demoner. Boken er en innledning til serien, det blir spennende å lese videre!

Stephen King, født 1947, bor i Maine og Florida sammen med sin kone, forfatteren Tabitha King. Han publiserte sin første novelle som tjueåring, og har siden skrevet mer enn førti bøker og to hundre noveller. Han begynte å jobbe med serien Det mørke tårn i 1970, og første bok kom ut i 1982. Serien ble fullført i 2004.

Revolvermannen av Stephen King
Originaltittel: The Gunslinger
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.

s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.

s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.

Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.

s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.

s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)

Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.

MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam

Oversatt av Inger Gjelsvik

Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.

Norsk bokmål524 sider

Innbundet, frieksemplar