The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."

Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"

Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:

Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 

The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt