Everything Under ~ Daisy Johnson

Everything Under valgte jeg å lese i forbindelse med Bookerprisens langliste i år. Til min glede kom den også med på kortlisten, men fikk ikke prisen. Daisy Johnson er en britisk forfatter, og den yngste hittil (født i 1990) som har blitt nominert til prisen. Boken viste seg seg å være ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Smussomslaget informerer om handlingen slik:

Words are important to Gretel, always have been. As a child, she lived on a canal boat with her mother, and together they invented a language that was just their own. She hasn't seen her mother since the age of sixteen, though – almost a lifetime ago – and those memories have faded. Now Gretel works as a lexicographer, updating dictionary entries, which suits her solitary nature. 

A phone call from the hospital interrupts Gretel's isolation and throws up questions from long ago. She begins to remember the private vocabulary of her childhood. She remembers other things, too: the wild years spent on the river; the strange, lonely boy who came to stay on the boat one winter; and the creature in the water – a canal thief? – swimming upstream, getting ever closer. In the end there will be nothing for Gretel to do but go back.

Det er to måneder siden jeg ble ferdig med boken, og jeg trodde at det å skrive om en bok såpass lenge etter skulle setter meg i en ufordelaktig situasjon. Spesielt siden jeg har klart å rote vekk notatene! Men nå som jeg tenker etter kommer handlingen til meg som om det var i går jeg lukket siste siden, så jeg skal forsøke å si noe vettugt.

Freud i moderne drakt  

Everything Under består av åtte deler, hvor underkapitlene for det meste veksler mellom The Cottage, The Hunt og The River. Innimellom er det noen få kapitler kalt Sarah. Sarah er Gretels mor som hun blir påminnet om etter en telefon fra sykehuset, og som gjør at hun begynner å huske barndommen, spesielt tiden hun og moren tilbrakte på kanalbåten i området Oxfordshire.

Boken er bygd opp ved at handlingen skjer i nåtid, og leseren får tidlig vite at etter å ha leitet i årevis, fant Gretel moren ved elven og tok henne med til huset hvor hun bor. Johnson svinger mellom nåtid og tilbakeblikk, og på denne måten går den røde tråden gjennom teksten og historien nøstes opp. Det er virkelig godt utført, og nysgjerrigheten for hva som skjedde i Gretels barndom holdes ved like hele tiden. Johnson har sagt at hun ventet på en anledning til å skrive om Ødipus-myten; “I loved the weird darkness of it, the blindings, the sense of rolling fate that carries you to the end of the myth.” Og det er en spesiell historie som overrasket meg, og som jeg absolutt kan anbefale!

Hukommelsen er kompleks, og Freud mente at store og viktige deler av personligheten er utilgjengelig for bevisstheten i det daglige. Da Gretel var seksten ble hun forlatt av moren, noe som har satt dype spor selv om hun i årenes løp ikke har villet vedkjenne seg det. Historien handler om moren og om hendelser i Gretels barndom, men mest av alt handler den om Gretel selv. Etterhvert som minnene flyter frem fra hukommelsen, kommer også de ambivalente følelsene for moren frem. Hun forsøker å finne ut av årsaken til at hun ble forlatt, men moren er aldrende med begynnende Alzheimer og det er vanskelig for Gretel å kommunisere med henne. Likevel, det hun finner ut og husker, er urovekkende, men hun klarer til slutt også å finne fred og akseptere det som har skjedd.

Jeg liker hvordan boken ender, den er tankevekkende på den måten at hele teksten fremstår som mye mer enn hva den gjør ved første øyekast. Fordi den handler om tilhørighet, det å bli sett og anerkjent, og hvor fortapt vi kan bli uten.

I morgen reiser jeg til Gran Canaria, to uker med sommer - herlig!
Dette bildet er fra sommerens tur :)

Everything Under av Daisy Johnson
Jonathan Cape/Penguin, 2018
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

The Water Cure ~ Sophie Mackintosh

The Water Cure er Sophie Mackintosh sin romandebut, men hun har tidligere skrevet flere noveller. Hun ble født i Sør-Wales i 1988, og bor for tiden i London. Boken leste jeg fordi den var på Bookerprisens langliste og det at den ble lansert som en feministisk dystopi gjorde meg svært nysgjerrig. I ettertid har jeg lest et intervju med Mackintosh hvor hun sier at hun kom over en artikkel som påstod at feministiske dystopier for tiden var en stor trend, og til dette uttaler hun at "dystopian feminism might be a trend, but it’s also our lives". Hun refererer til hendelser i nåtid, som #MeToo og folkeavstemning for eller imot abort, noe som viser at kvinners kropp fremdeles er oppe til debatt. Om dette skriver hun svært bra, og der finnes mange eksempler i vår egen hverdag her i Norge.

Søstrene Grace, Lia og Sky befinner seg på en isolert øy sammen med foreldrene, Mother og King, avsondret fra resten av verden. Ved første øyekast virker det som en god idé ettersom resten av verden er fylt av giftig luft, og etterhvert får jeg vite at det er mennene som sprer giften. Boken åpner med at faren forsvinner, og de antar han er død. Fortellerperspektivet skifter for det meste mellom Grace og Lia, innimellom alle tre som en enhet. Faren er den eneste mannen de kjenner, og han virker å være en varmere person enn den noe kjølige og distanserte moren.

Tittelen henviser til kurene som kvinnene må gjennomgå. Søstrene for å være trygge, og kvinnene som kommer til dem, til 'the promised place', for å bli kurert og renset etter at kroppen har blitt ødelagt. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Tilbakeblikkene fungerer som refleksjoner over livet slik det har vært for søstrene å vokse opp uten kontakt med andre enn hverandre og foreldrene, og over hvordan situasjonen endrer seg. For etterhvert viser det seg at livene deres, og verden utenfor, er alt annet enn hva det ser ut som. Etter at faren dør blir dette mer og mer synlig for søstrene som er lært opp til å passe på hverandre. Å overleve er første prioritet. Og der rammen ser ut til å tilhøre kvinnesfæren, blir det tydelig at slik er det langt ifra. Det er fremdeles patriarkatet som gjelder, som har makten, og som gjør alt for å beholde makten. For det viser seg at den kjølige moren har sine matriarkalske motiver, men hva med det eksisterende maktforholdet? Slutten gir en pekepinn som var overraskende tatt i betraktning hoveddelens innhold. 

The Water Cure er på mange måter en saktegående roman, hvor livet på øyen beskrives uten de store hendelsene. Likevel er denne delen noe intens, for atmosfæren er uhyggelig og jeg har mange spørsmål underveis. Men ut i siste halvdel av boken akselerer spenningen og antall leste sider hver kveld. Selv om Mackintosh ikke hadde intensjon om å skrive en feministisk bok, sier hun at når en bok sirkler rundt kvinnelige stemmer og utforsker hva det betyr å være en kvinne, så er det vanskelig å ikke være feminist. Boken ble skrevet på en tid hvor verden var i endring, og det føltes vanskelig og til tider farlig å være kvinne. På Goodreads rangerte jeg boken med tre stjerner, fordi jeg mente at den på ingen måte kunne sidestilles med Atwood sine dystopier. Nå har jeg endret til fire stjerner, både fordi historien og måten Mackintosh beskriver søstrenes indre liv på, tiltaler meg i sterk grad. Men også fordi jeg tenker at det faktisk finnes bøker som kan være jevnbyrdige. Ja, denne boken kan jeg absolutt anbefale!

The Water Cure av Sophie Mackintosh
Hamish Hamilton/Penguin, 2018
Engelsk
249 sider
Innbundet, gave

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.

Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Man Booker Prize

Det er alltid mye snakk om Bookerprisen på tvangslesekafétreffene, og jeg fant ut at jeg skulle forsøke meg på noen av bøkene. I år vil kortlisten bli annonsert tyvende september, så jeg får ikke lest alle bøkene før den tid, men det er en fin anledning til å lese bøker jeg ikke ellers hadde lest. Så får jeg se hvor mange andre jeg kan putte inn mellom de andre bøkene på leselisten.

Langlisten består av bøkene under, og de med oransje farge har jeg anskaffet. Washington Black er lest, og likt - fire sterner på Goodreads, anmeldelse kommer snart.

• Snap av Belinda Bauer (UK)
• Milkman av Anna Burns (UK)
• Sabrina av Nick Drnaso (USA)
• Washington Black: A Novel av Esi Edugyan (Canada)
• In Our Mad and Furious City av Guy Gunaratne (UK)
• Everything Under av Daisy Johnson (UK)
• The Mars Room av Rachel Kushner (USA)
• The Water Cure av Sophie Mackintosh (UK)
• Warlight  av Michael Ondaatje (Canada)
• The Overstory av Richard Powers (USA)
• The Long Take av Robin Robertson (UK)
• Normal People av Sally Rooney (Ireland)
• From a Low and Quiet Sea av Donal Ryan (Ireland)