We Used to Live Here ~ Marcus Kliewer

Ny samlesing med Ina, denne gangen en overnaturlig thriller. Marcus Kliewers debutroman, We Used to Live Here, startet som en seriefortelling på Reddit. Den ble raskt anerkjent og vant prisen for Scariest Story of 2021 på NoSleep-forumet, som har over atten millioner medlemmer. Før historien ble utvidet til en hel roman, sikret Simon & Schuster i USA utgivelsesrettighetene. Både Ina og jeg hadde fått med oss at boken ble sammenlignet med House of Leaves, noe jeg kan forstå nå når boken er lest, uten at påvirkningen utgjorde noe negativt for meg.

Baksideteksten:
Young couple Charlotte and Eve can’t believe the killer deal they got on an old house in a beautiful yet remote neighbourhood nestled deep in the mountains. One day, there’s a knock at the door. A man stands there with his family, claiming to have lived there years before and asking if it would be alright if he showed his kids around. People pleaser to a fault, Eve lets them in.

As soon as the family enters their home, strange things start to happen, and Eve wants nothing more than for them to leave and never come back. But they can’t – or won’t – take the hint that they are no longer welcome.

Then Charlie suddenly vanishes, and Eve begins to lose her grip on reality. She’s convinced there’s something terribly wrong with the house and its past inhabitants . . . or is it all in her head?

Hva er det med gamle hus? De kan i alle fall være skremmende, eller kanskje det snarere er beboerne som skaper den skumle atmosfæren. Uansett ble jeg oppslukt av historien (oppslukt vil nok være ironisk med tanke på hva som skjer med folk som blir for lenge i det gamle huset) og synes plotet er skikkelig godt sammensatt. Selv om starten er noe saktegående, gjør det at uhyggen kryper innpå og blir en intens leseopplevelse. Eve er ganske introvert med en "broken spidey-sense", som varsler henne om farer som egentlig ikke er der. En annen av hennes særegenheter er et selvdestruktiv behov for å gjøre andre til lags. Charlie er rake motsetningen, og ville raskt fått familien ut. Men hun er ikke hjemme. Og da går det galt. Etter hvert aner hun uråd, som om det venter en grusom skjebne, noe verre enn døden. Det gjør det.

Parallelt med Eves opplevelser, får leseren innblikk i dokumenter som har forbindelse med den gamle huset og flere inneholder skjulte beskjeder. Alle avsluttes med morsekoder. En smule forvirrende, og jeg fant ikke ut av morsekodene før etter boken var ferdig lest. På Reddit står det mye om dette, hvor folk har diskutert og begitt seg ut på mulige teorier om hva som egentlig foregår. Det er nemlig flere tidslinjer og settinger, og muligens flere steder og ikke kun dette gamle huset langt ute i ingenmannsland. Så det kan være ganske forvirrende selv uten morsekodene. Men historien oppleves likevel etter forholdene lett å følge, jeg liker at det er en del mellom linjene og at det som skjer ikke nødvendigvis har en plausibel forklaring. At jeg ble sittende igjen med mange spørsmål er ikke et minus, for meg viser det at en bok fenger og gir meg noe å tenke på. 

Jeg kan absolutt anbefale denne grøssende historien, også til dere som vanligvis unngår sjangeren, nettopp fordi den ikke er en tradisjonell grøsser. Og - Netflix har sikret seg filmrettighetene, og jeg håper det kommer en dato snart. Ina sitt innlegg kan leses her.

Til slutt: House of Leaves leste jeg i 2021, og det hender jeg fremdeles tenker på den. Tror den må leses på nytt!

We Used to Live Here av Marcus Kliewer
Emily Bestler/Atria, 2024
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt

The Crooked Thing ~ Mary MacDonald

 

På Instagram følger jeg en kanadisk poet og forfatter som ofte poster tankevekkende og stemningsfylte dikt (gjerne haiku) og som jeg synes utvider bildene. I 2020 utga hun en novellesamling som forlaget sier at "For fans of Alice Munro and Carol Shields comes an emotional and hopeful collection of short stories that delve into the tragedies that befall each of us in the search for goodness and meaning." Spennende! Nå har jeg lest den, og jeg likte disse historiene om det (tilsynelatende) hverdagslige, men vi vet jo at i det hverdagslige ligger selve livet. Med alt det innebærer. Kjærlighet, sorg, savn, lengsler, frykt, gleder og minner. 

Også Norge er nevnt, samt andre land hvor karakterene enten har vært eller reiser til. Det var jo litt artig! Mary MacDonald skriver godt og jeg kan forstå sammenligningen med Alice Munro (Carol Shields har jeg ikke lest, men hun nevnes i Bildøens litterære salong). Som med Munro er det mye mellom linjene, slik det gjerne er med noveller, og det er gjort på en slik måte at karakterene kommer til å huskes lenge. Noen mer enn andre.

Hennes poetiske skrivestil er med på å gjøre historiene mer tankevekkende og bidro til en langsom lesing fordi jeg ønsket å få med meg alt og ikke gå glipp av det mellom linjene eller det lyriske språket. Det er noe gjenkjennbart i karakterenes selvrefleksjon i møte med andre mennesker eller situasjoner, på godt og vondt, som er fint å lese om. Nettopp fordi de er mennesker som meg selv, med tanker og følelser i hverdagen.

Anbefales! 

The Crooked Thing av Mary MacDonald
Caitlin Press, 2020
Engelsk
200 sider
Pocket, kjøpt

Surfacing ~ Margaret Atwood

Surfacing er Atwoods andre roman, utgitt i 1972, og handler om en ung kvinne som drar for å lete etter sin far på en fjerntliggende øy nord i Quebec. Det er her hun har vokst opp sammen med sine foreldre og en eldre bror. Moren og broren er døde, og faren har nå forsvunnet på mystisk vis. I denne boken kan jeg se at allerede i Atwoods tidlige forfatterskap finnes hennes særegne måte å flette inn opplysninger i teksten uten å gi det til leseren kronologisk eller i tydelige formuleringer, men lar det dukke opp i opplevelser og tanker som (den ikke navngitte) kvinnen i Surfacing har. Dette gir en ekstra dybde i lesingen, noe jeg liker godt.

Sammen med kjæresten, Joe, og to venner, ekteparet Anna og David, drar hun fra byen til barndomshuset i ødemarken hvor hun gjenopplever hendelser og følelser mens hun forsøker å finne spor etter faren. Etter hvert innhentes hun av fortiden som hun iherdig har forsøkt å holde på avstand. 

Men det er lenge siden hun har vært der, ingenting er som det var og hun husker ikke en gang veien ordentlig. En stund har hun rett og slett lyst til å snu. Hun liker følgesvennene, men de kommer ikke til å forstå hvis hun forteller om familien sin. Om barndommen. Det ville gjort dem brydd hvis hun fortalte årsaken til reisen.  

Det er juli og varmt. Jeg liker godt stemningen, og det som kommer frem i tankene hennes. Om hva som har vært medvirkende til at hun dro og ikke ønsket å returnere. Men det er ikke alltid hun kan stole på sine egne minner. Som det Linn Ullmann sier om fortellingen om våre egne historier så er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på.  

I have to be more careful about my memories. I have to be sure they're my own and not the memories of other people telling me what I felt, how I acted, what I said.

Letingen etter faren blir mer en leting etter seg selv. Hun har undertrykt barndommen og fortiden fra hjemstedet, men tar nå mer og mer avstand fra samfunnet hun har prøvd å innordne seg i og det er dette hun slites mellom. Måten Atwood linker tittelen til opplevelsen av å leve akkurat i overflaten, holde seg flytende og at det kvinnen har med seg i "bagasjen" hele tiden har vært nedsenket og nå kommer opp til overflaten, er rett og slett en skikkelig god leseopplevelse! Heia Atwood!

Margaret Atwood skriver ofte om kvinners liv og hvordan kvinner blir diskriminert, og i Surfacing kan man si at hennes ikke-navngitte hovedperson står for kvinner generelt. Hun føler seg fremmedgjort, noe de fleste kvinner har opplevd, også i dagens samfunn. Boken ble utgitt i 1972 og mye av det som Atwood tar opp var mer fremtredende og kjentes sterkere for flere enn det gjør i dag. Heldigvis har vi kommet lengre. Men resultatet for hovedpersonen er psykose og tilbaketrekking fra verden rundt seg. 

Romanen tar opp et viktig tema, nemlig at dypene som finnes under overflaten er nødvendige å utforske for å bli kjent med og leve i balanse med seg selv. Uten å avsløre for mye, vil jeg nevne at hovedpersonen tar et oppgjør med sitt liv hvor fortiden har holdt henne fastlåst og gjør seg klar for et nytt kapittel i livet. Jeg gleder meg allerede til neste Atwood-bok!

Surfacing av Margaret Atwood
Virago, 2022
Første gang publisert, 1972
Engelsk
251 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Lives of Girls and Women ~ Alice Munro

I Lives of Girls and Women følger vi Della (Del) Jordan fra hun er barn og vokser opp i utkanten av en liten by i Canada. Historiene har en sammenheng som gir en helhetlig mening, men i motsetning til en roman har hvert kapittel ulike tema, og dette kalles novellesyklus. Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001-bøker til kategorien bok utgitt mitt fødselsår. Fra før har jeg lest to av hennes novellesamlinger For mye lykke og Utsikten fra Castle Rock som jeg likte godt. Og - nå har jeg hatt denne siden oppe lenge uten evne til å sette ord på min opplevelse av den. Sitter med fingrene på tastaturet og ser ut i luften, kjenner på at denne boken kommer til å bli med meg videre i tankene. Jeg skal gjøre et forsøk, og har bestemt meg for et lite sammendrag først:

Alice Munro regnes som en av de fremste novelleforfatterne og ble i 2013 tildelt Nobelprisen i litteratur. Hun skriver om mellommenneskelige forhold sett i et hverdagslig perspektiv, og i Lives of Girls and Women skildres Dels oppvekst på det avsidesliggende stedet skildres svært levende. Hennes oppdagelser i området rundt samt det som skjer i de voksnes verden blir spennende lesing selv om det ikke skjer så mye hele tiden. Likevel, ytre hendelser påvirker henne på det indre plan og hun gjennomgår mange kriser og da særlig i form av hvilke valg hun skal ta. Fra enklere valg til mer eksistensielle, som for eksempel spørsmålet om Gud, og hun ønsker klare svar. Moren har en betydningsfull rolle for henne, hun er opptatt av vitenskap og kunnskap og mener at jenter må ta utdannelse for å kunne styrke sin livssituasjon. Hennes forsøk på å endre kvinners situasjon gjør at hun faller i unåde av lokalsamfunnet og noen ganger skammer Del seg over moren. Del forstår etter hvert at foreldrene ikke er lykkelige sammen slik hun har trodd, og moren flytter med barna inn til byen.

Noen ganger er gode bøker vanskelig å skrive om. Og man kan jo undres over viktigheten av en bok med fortellinger av vanlige folks hverdagsliv. Likevel, det er nettopp det jeg liker å lese. Vel og merke når forfatteren beskriver det slik at det blir interessant og jeg må ha boken med meg overalt. Slik er det med Alice Munro og Lives of Girls and Women. Jeg blir engasjert i Dels oppvekst og hennes ungdomsutprøvinger, hennes søken etter sin egen identitet. Og Munro skriver om alle de små hendelsene som utgjør et liv, hun gjør det slik at vi skjønner at de små hendelsene slett ikke er små, men viktige opplevelser. Alt det som foregår på innsiden av hver av oss som gjør livet dramatisk og storslagent, dette skriver Munro om så overbevisende og levende! Kvinners liv. Vanlige liv levd med individuelle erfaringer og opplevelser som gjør hvert enkelt liv uvanlig. Dette er noe av essensen jeg slet med å få frem. Boken anbefales :)

Lives of Girls and Women av Alice Munro

Utgitt første gang, 1971
Vintage Books, 2015
Engelsk
320 sider
Pocket, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

The Robber Bride ~ Margaret Atwood

 

Årets første bok lest, og første ut i lesesirkelen 1001 bøker med kategorien 'bok utgitt mellom 1961 og listens ende'. The Robber Bride ble utgitt i 1993, men mye av det Margaret Atwood skriver om kunne like gjerne vært hentet fra nåtiden. Jeg leste ut boken 27. januar, og nå kommer en liten anmeldelse. Boken anbefales varmt!

Handlingen utspiller seg i Toronto, Kanada på begynnelsen av 1990-tallet. Tony, Roz og Charis møtes til lunsj, slik de har gjort månedlig de siste 4 årene etter at Zenia døde. De tre er ganske ulike, men de har det til felles at de har latt seg lure av sistnevnte.   

Krigen mellom kjønnene er en rød tråd gjennom boken, og blir materialisert ved Zenia. Som historiker opplever Tony at mannlige kollegaer mener hun invaderer deres område som er krigs- og militærhistorie, og at hun heller burde skrive sosialhistorie. Kvinnelige historikere mener hun svikter kvinnene og at hun burde studere fødsler istedenfor død. Roz er en kvinne med makt, noe som gjør at hun må justere seg i forhold til ektemannen, dempe seg og gjør seg mer tilbakeholden. Charis har opplevd seksuelle overgrep gjennom mange år, og har holdt seg unna menn inntil Billy dukker opp. Og Zenia? Hun bruker alle midler for å oppnå sine mål, inkludert å stikke av med andres menn. Skjønt, det er ikke alltid hun har et mål. De tre kvinnene er enige om at Zenia var giftig, hun tok for seg av det hun ville ha, sannelig godt hun er død!

Mens de er på restauranten, betimelig nok er navnet The Toxique, dukker Zenia plutselig opp. Er det en ond ånd? Er hun ikke død likevel? Hver av de tre kvinnenes historier blir fortalt, men på ingen måte kronologisk. Litt etter litt får jeg som leser innblikk i hvordan deres liv har blitt formet og hvordan de lot seg bli offer for Zenias utnyttelse. På den ene siden blir man sint og heier på Tony, Roz og Charis når de prøver å finne løsninger for å bli kvitt dette kvinnemennesket, men på den annen side kommer krigen mellom kjønnene ekstra godt frem. For slik Zenia driver på, kunne ikke en mann gjort det samme og sluppet unna med det? Man forventer ikke slikt av en kvinne, og spesielt ikke en som, tilsynelatende, er en venn. 

Selv om romanen er lang med sine 602 sider er det ingen kjedelige passasjer, og jeg sier nok en gang: bravo for Atwood! Det som er så spennende med bøkene hennes er at det ligger mye mellom linjene, og at leseren ikke får servert alt rett i fanget. Og hun skriver strålende!

Edit: Glemte å ta med at boken er inspirert av brødrene Grimms eventyr The Robber Bridegroom, som handler om en ond brudgom som lurer unge jomfruer til sin hule og sluker dem en etter en.

The Robber Bride av Margaret Atwood

McClelland & Stewart - Penguin, 2019

Utgitt første gang, 1993

Engelsk

602 sider

Pocket, gave

Lesesirkel 1001 bøker

Hekseyngel ~ Margaret Atwood

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde, og i den forbindelse har Hogarth Press (forlaget som ble startet av Virginia and Leonard Woolf i 1917) lansert The Hogarth Shakespeare project hvor forfattere gir en moderne versjon av Shakespeares skuespill. Av disse har jeg nå lest Hekseyngel av Margaret Atwood, og jeg har skaffet meg Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Stormen (engelsk originaltittel: The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill, sannsynligvis skrevet i 1611, i alle fall ble den første kjente oppførelsen funnet sted 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det er en eventyrkomedie med filosofisk grunntone: Vismannen Prospero er fordrevet fra sitt hertugdømme, men lærer seg magiske kunster og tar luftånden Ariel og den dyriske Caliban i sin tjeneste. Ved hjelp av en storm bringer han sine fiender til sin øde øy, avslører deres ondskap og forsoner seg med dem. Stykket rommer også en romantisk kjærlighetshistorie (snl).

Felix er på høyden av sin karriere som leder for Makeshiweg teaterfestival. Oppsetningene hans vekker både undring og forbløffelse. Nå skal han sette opp Shakespeares Stormen på en helt ny måte. Ikke bare vil det styrke hans omdømme, det vil også lege hans indre smerte. Det var i hvertfall planen. Men etter å ha blitt utsatt for et grovt svik, trekker Felix seg tilbake i en avsidesliggende hytte. Han hjemsøkes av minnene om sin høyt elskede datter Miranda. Og han planlegger hevn.

Det Atwood har gjort, er å overføre historien til dagens samfunn, og det fungerer fantastisk godt! Her er faktisk tre historier i én; Shakespeares skuespill Stormen, Felix' oppsetning og Felix' egen gjennomføring av sin private storm. Det er jo genialt å la hovedkarakteren sette opp et skuespill i romanen som er basert på det samme skuespillet! Jeg hadde litt kunnskap om Stormen fra The Stranger Diaries som jeg leste for en stund siden, hvor det var mange referanser og sitat fra Stormen som ga meg et innblikk i historien. Miranda var med der også, i form av en tenkt datter til en gotisk forfatter. Men hele handlingen var det nok meningen av man skulle ha kjennskap til i forkant, og det ble ikke lagt mer vekt på det. Etter å ha lest Hekseyngel har jeg fått større innsikt i handlingsforløpet, og Atwood har fått med seg både drama og humor.

Det finnes en Readers guide i forbindelse med utgivelsen av Hekseyngel, som skal gi tankevekkende spørsmål for å nå frem til viktige aspekter av romanen, og jeg har tenkt litt over noen av dem. For eksempel ble jeg noe overrasket over Atwoods tilnærmelse. Å skulle gjenfortelle skuespillet i en moderne vri forekom meg å måtte være vanskelig, spesielt balansen i tid - mellom det dagsaktuelle og renessansen. Men så er Shakespeare uansett aktuell nå til dags, mye på grunn av de evige spørsmål og universelle følelser som vi kan kjenne oss igjen i. Umiddelbart tenker jeg på Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord som Undset avslutter med: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Siden jeg ikke har lest det originale skuespillet, ante jeg lite om hva jeg hadde i vente, men så snart likhetstrekk mellom Felix og Prospero. Dette blir mer og mer tydelig jo lengre ut i romanen jeg leste, fordi Atwood gjennom boken gir en innføring i Stormen og tolkninger av karakterene. Felix er tørstig etter hevn, og trenger penger for å gjennomføre den. Han får jobb som engelsklærer i et fengsel for å øke lese- og skriveferdighetene hos de innsatte. Metoden hans blir å sette opp Shakespeares stykker. Det blir en suksess, og lese- og skriveferdighetene forbedres slik at det går gjetord langt utenfor fengselsmurene. De innsatte respekterer ham, og gjør sitt beste, blant annet fordi han gir dem lov til å banne - men kun i Shakespeares ånd, må vite! Og etter visningene smugler han inn sigaretter. Fengslet har en symbolsk betydning, noe Atwood formidler ved at Felix sier til de innsatte at det er et av hovedtemaet i Stormen. De får i oppgave å finne alle fengslene i stykket, og etterpå diskuterer de funnene inngående.

Vi blir nok aldri ferdig med Shakespeare, og jeg tror han vil bli tolket og modernisert i lang tid fremover. På Shakespeares tid var det vanlig å låne stoff fra eldre kilder, og Shakespeare gjordet det lånte stoffet til sitt eget og preget det med sitt geni. På samme måte har Atwood brukt Shakespeares Stormen til å lage sin egen historie, skildret karakterene og handlingen med sitt eget språk, og fremviser sin egen evne til å beskrive menneskesinnet med "dets voldsomme lidenskaper, og vare stemninger, og ikke minst dets moralske og følelsesmessige ambivalens."

Romanen er skikkelig atwoodsk, i Shakespeares ånd - en genistrek!

Hekseyngel av Margaret Atwood
Originaltittel: Hag-Seed, 2016
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug & Co., 2016
Norsk, bokmål
298 sider
Innbundet, kjøpt

Washington Black ~ Esi Edugyan

Dette er første bok jeg bevisst leser fordi den er med på listen til Bookerprisen, altså langlisten. Det blir spennende å se om den kommer videre til kortlisten, noe jeg absolutt synes den bør. Men - jeg har ikke lest flere av bøkene, så jeg kan ikke gjøre noen sammenligninger. Jeg har akkurat startet på The Overstory, og den er jeg svært spent på. Men altså - Washington Black!

Boken er delt inn i fire deler, og handlingen foregår tidlig på attenhundretallet. I første del beskrives en sukkerplantasje på øyen Barbados, 1830. Det vil si, det er George Washington Black som gir beskrivelsene, i retrospektiv, og forteller om årene på plantasjen Faith. Fra hans perspektiv får vi kjennskap til forholdene der og hvordan Wash, som han blir kalt, og de andre slavene har det. I oppveksten har han kun hatt Big Kit, som har tatt seg av ham siden han var fem. Hun forteller ham at døden er en dør videre. Til friheten. Det er kommet en ny master på plantasjen, som er temmelig streng og Wash, som er tolv år, blir en dag kalt inn for å servere ved middagen sammen med Big Kit. Her sitter the master, Erasmus Wilde og broren, Christopher som blir kalt Titch. De er temmelig forskjellige og med ulikt syn på verden. Det er en brutal hverdag for slavene, men Titch ønsker at Wash skal være hans assistent i byggingen av en luftballong og ellers i hans forskning, noe som blir springbrettet for Wash på veien mot frihet da det viser seg at han har et stort talent for tegning.

Boken minner litt om Cry, the Beloved Country, skjønt den er fra en senere periode (1948), men tematikken er den samme: frihet. Big Kit snakker mye om frihet, og Wash bærer med seg det hun lærer ham. Titch viser ham veien, og fra å vokse opp til å adlyde uten å stille spørsmål utvikler Wash seg til å bli en reflektert ung mann. Men det koster, og det er mildt sagt en humpete vei. Det er interessant at Edugyan fikk ideen fra the Tichborne claimant trial; en sann historie i Viktoriatiden hvor en mann ble antatt død etter et skipsforlis. Hans mor klamret seg seg til at han fremdeles var i live og sendte en tidligere slave til Australia da hun hørte om en mann som påstod at han var sønnen. Edugyan ønsket å utforske hvordan det kunne være for denne tidligere slaven å tre inn i et nytt samfunn som en svart mann, og hvordan noen kan ta eierskap og ansvar over eget liv etter å ha vokst opp i et undertrykkende system.

Etter min mening har Edugyan klart dette godt, og selv om historien på sett og vis kan virke urealistisk er det tross alt fiksjon og da kan alt skje. Også at en hvit mann og en svart gutt reiser avgårde med The Cloud Cutter, havner i Amerika, drar til Arktis og den svarte gutten blir til ung mann i området Nova Scotia og foretar flere reiser utover dette. Han forsøker å frigjøre seg fra sin fortid, men den henger ved ham som en lenke. I fjerde og siste del innser han at det er han selv som holder lenken, og klarer å bryte den. Avslutningen er utrolig fin, det er bare å glede seg! Washington Black handler ikke bare om frihet, eller - jeg vil si den handler om frihet på flere plan. En slaves ønske om å være en fri mann, en gutt som ønsker å frigjøre seg fra sin "omsorgsperson", frihet til å kunne mene og si det høyt. Med friheten kommer også ansvar for eget liv, og dette er vanskelig for Wash å begripe. Men på sin ferd innser han at selv om livet er hardt er mye opp til ham selv.

Smussomslaget er nydelig! Forstørr gjerne bildet for bedre å se detaljene.

Washington Black av Esi Edugyan
Serpent’s Tail Books, 2018
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen sin etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd i virkeligheten, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder ekteparet seg på the Positron Project etter at Charmaine har sett en tv-reklame om dette.

Dystopisk virkelighetsnært

"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.

s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

Cat's Eye ~ Margaret Atwood

Cat's Eye ble utgitt i 1988 og er Atwoods syvende roman. Den handler om maleren Elaine Risley som er tilbake i Toronto hvor hun vokste opp og nå skal ha en retrospektiv utstilling av sine tidligere malerier. I sine romaner er Atwood opptatt av hvordan kvinner føler, tenker og handler. Cat's Eye er intet unntak, og som i andre av hennes bøker som jeg har lest er det særlig kvinnelig identitetsutvikling som utforskes. Boken ble jeg ferdig med 20. september, men har altså ikke rukket å skrive om den før nå.

Time is not a line but a dimension, like the dimensions of space. If you can bend space you can bend time also, and if you knew enough and could move faster than light you could travel backward in time and exist in two places at once. [...] ''You don't look back along time but down through it, like water. Sometimes this comes to the surface, sometimes that, sometimes nothing. Nothing goes away.''

s. 3

Elaine er altså tilbake i byen hun vokste opp i. Skjønt, sine første åtte år tilbrakte hun sammen med moren, faren og broren, Stephen, "on the road" fordi faren arbeidet som entomolog og samlet inn kunnskap om insekter. De kjørte rundt og bodde i telt eller på motell, men da faren ansettes som professor ved universitetet i Toronto anskaffet de sitt første (ordentlige) hus og Elaine og broren begynte på skolen. Så spennende å endelig skulle leve normalt, å få andre venner enn broren, jentevenner! Men det går ikke som hun ser for seg.

Bakerst i boken er gjengitt et intervju hvor Margaret Atwood redegjør for bokens tema. Hun sier den handler om hvordan barndommens traumer forfølger oss i voksen alder. Jenter har en kultur med hemmeligheter og skiftende allianser som kan forårsake mye vonde følelser og angst. Hun som var din venn i går er det ikke i da, og du aner ikke hvorfor. Disse stridighetene farger vennskap mellom kvinner. Atwood har spurt kvinner om de frykter kritikk mer fra menn eller kvinner, og det overveldende svaret var: "Fra kvinner".

Why do we remember the past, and not the future?
~ Stephen W. Hawking, A Brief History of Time

Og slik skrider handlingen frem. Elaine i Toronto, med sine bekymringer for alderen, hun er i femtiårene, og minnene fra barndommen som dukker så levende opp. Fordi hun er vant til gutters måte å være på forstår hun ikke jentene og deres signaler. Hun blir et lett offer for mobbing. Det skjer i det skjulte og ingen ville på noen måte stusset på vennskapet mellom Elaine og de andre jentene, og da særlig Cordelia som er hennes beste venn.

Jeg fant boken litt langsom til å begynne med, men etterhvert gjorde det ingenting. Cat's Eye er ikke drevet frem med et plot hvor spenningskurven stadig stiger for så å kulminere i et klimaks og avslutning. Konflikten består i det at barndommens hendelser fremdeles påvirker Elaines valg og levemåte, hennes tanker og samhandling med andre. Dette får leseren innblikk i via tilbakeblikk, og hennes retrospektive utstilling blir en retrospeksjon av livet. Atwood skriver så utrolig bra, det er en fornøyelse å dvele ved språket, og det gjør historien spennende og interessant.

Anbefales!

Cat's Eye av Margaret Atwood
Seal Books, 1999
Engelsk
578 sider
Paperback, gave
Lesesirkel 1001-bøker 

Stone Mattress: nine wicked tales ~ Margaret Atwood

Denne boken har jeg holdt på med en stund, og endelig lest den ferdig. Bakpå boken står det at Stone Mattress "gives us nine unforgettable tales that reveal the grotesque, delightfully wicked facets of humanity", og sannelig gjør den det! Nyansene som Atwood trekker opp gir virkelig et innblikk i ulike perspektiver på livet og verden. Mørke perspektiver til tider. Og med mennesker som viser seg å ha lag på lag av levd liv, akkurat som tittelen. I fortellingen Stone mattress benytter Verna seg av en stromatolitt som drapsvåpen. "The word comes from the Greek stroma, a mattress, coupled with the root word for stone. Stone mattress: a fossilized cushion, formed by layer upon layer of blue-green algae building up into a mound or dome. It was this very same blue-green algae that created the oxygen they are now breathing. Isn't that astonishing?"

Det er i det hele tatt mye astonishing ved disse fortellingene, og Atwood fortsetter å begeistre meg. Det handler mye om eldre mennesker som i tilbakeblikk ser på deler av sine liv, og jeg tenker det er dette tittelen viser til. Mye ligger under lagene et menneske består av, og mye kan ligge der som ikke uten videre er synlig. På den måten var det en del overraskende elementer i fortellingene, lagene kommer frem etterhvert.

De tre første fortellingene handler om de samme menneskene, men fra tre ulike perspektiver. Enda en måte å få frem flere av et menneskets mange lag, glimrende utført av Atwood! Constance, forfatter av fantasyserien Alphinland, er ute og går i kraftig snøstorm. Hun tar seg i å sammenligne seg med folkene i Alphinland, serien befinner seg nå i datamaskinen hennes. Det er her hun har gamlekjæresten, poeten Gavin, stashed inside. Han får vi møte i Revenant, avhengig av sin yngre kone til å hjelpe seg på sine eldre dager. I det han dør, møter han igjen Constance, i Alphinland? Dark Lady forteller om et tvillingpar som stadig snakker om det som har vært, de har en pågående samtale hvor de stadig kommer tilbake til tidligere punkt i denne samtalen. Det virker nok litt kjedelig, men wow! for noen historier, og for en avslutning! Disse blir stående som de jeg likte best av disse ni fortellingene.

Lusus Naturae handler om en jente med en uvanlig sykdom som gjør at hun ikke kan leve slik som sine jevnaldrende. Ganske hjerteskjærende, familien arrangerer hennes begravelse og gjemmer henne så på et rom. I The Freeze-Dried Groom blir Sam kastet ut av sin kone, og finner til gjengjeld noe meget interessant. I Dream of Zenia with the Bright Red Teeth fant jeg ut er en oppfølger til en annen historie av Atwood som jeg ikke har lest; The Robber Bride. Tre eldre kvinner snakker om følgende av at Zenia la seg etter mennene deres, og det er tydelig at dette har påvirket dem svært mye. Ved at de snakker sammen om det kommer de til ny erkjennelse, både på godt og vondt. Så er det Jack som har skrevet en International Horror Classic, The Dead Hand Loves You. I utgangspunktet for å tjene penger som fattig student, med følger som å signere en kontrakt med sine tre venner slik at de skulle få prosenter av salget siden han skylte dem penger. Boken blir etterhvert en stor suksess, og en god inntektskilde. Men Jack er ikke særlig fornøyd med livet sitt, og bestemmer seg for å oppsøke de tidligere vennene angående kontrakten. Her får vi innblikk i menneskers handlinger med ulike intensjoner, temmelig interessant! Den nest siste fortellingen bærer tittelen til hele samlingen, The Stone Mattress. Verna er på cruise, og møter igjen mannen som hun klandrer for å være direkte årsak til at livet hennes har blitt ødelagt. Han voldtok henne brutalt som 14-åring, noe som ødela hennes evne til å få barn, og det ødela hennes tillit til andre mennesker. Hun tar revansj så det synger. Den siste fortellingen, Torching the Dusties, handler om Wilma som bor tilbaketrukket på i en privat omsorgsbolig. Hun har Charles Bonnet syndrom, som medfører blindhet og hallusinasjoner, men "the little people" som hun ser trives hun godt med. Når en gruppe aktivister samles ved porten fordi de ønsker at de eldre skal forsvinne og gi plass til de yngre, blir Wilma utfordret i sin virkelighetsoppfatning. Denne historien er også en favoritt.

Det tydelig at fortellingene ikke utelukkende er skrevet for å vise eldre menneskers liv, men at aldring handler om mye mer enn å sitte å se tilbake på et levd liv. Alle lagene som utgjør et menneske, med personlighet, erfaringer, opplevelser, kunnskap og selvinnsikt, kjærlighet, anger, hevn, misforståelser og mye mer er med på å gjøre et menneske til det det er. Disse fortellingene bidrar til å vise dette på en meget god måte - nettopp fordi livet ikke er en dans på roser, men også wicked. Både hvordan man er som menneske, men også det å balansere på kanten av liv og død. Anbefales!

Lesing ute i høstsolen.

Stone Mattress: Nine wicked tales av Margaret Atwood
Emblem Editions, McClelland & Stewart, a division of Random House of Canada     Limited, a Penguin Random House Company, 2015
Engelsk
289 sider
Paperback, gave

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.

s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.

s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.

Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.

s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.

s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)

Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.

MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam

Oversatt av Inger Gjelsvik

Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.

Norsk bokmål524 sider

Innbundet, frieksemplar

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag: Alias Grace

Første smakebit i 2015! Jeg startet på Alias Grace av Margaret Atwood i desember som månedens 1001-bok, og er så langt kommet godt over halvveis, men det må altså bli et januar innlegg. Romanen er basert på faktiske hendelser fra 1800-tallet, baksideteksten forteller:

Hva er sann historie? Det er spørsmålet i denne fascinerende beretningen om Grace Marks fra forrige århundres Canada. Grace er seksten år gammel da hun blir dømt til livsvarig fengsel for det brutale drapet på sin arbeidsgiver, Thomas Kinnear og hans husholderske og elskerinne Nancy Montgomery. Hennes medsammensvorne, James McDermot blir hengt for drapene 21. november 1843. 

Men hvilken rolle spilte egentlig Grace i det grusomme dobbeltdrapet? Var hun en femme fatale som stod bak forbrytelsen og som manipulerte James McDermot slik noen av samtidens eksperter hevdet? Eller var hun tvert imot en vettskremt jentunge, som ble trukket inn i er drama hun ikke kunne ane rekkevidden av, slik de som arbeidet for benådning mente? 

Margaret Atwood lar henne møte legen Simon Jordan, en ung lovende psykiater, som interesserer seg for det ubevisste og som vil prøve å løse gåten ved å nå fram til Grace's ubevisste. Grace forteller ham villig om sitt liv, men får han vite sannheten om det som skjedde i Thomas Kinnears hjem?

Smakebiten er fra en formiddag Dr. Simon Jordan står foran speilet for å kytte sitt halsbind og ergrer seg over de stive og korrekte plaggene. Han undres over hvorfor den siviliserte mann finner det for godt "å martre sitt legeme ved å klemme det inn i det uklanderlige antrekks tvangstrøye.

Han er i det minste ikke kvinne, og derfor ikke nødt til å gå med korsett og snøre seg inn inntil det deformerte. Den utbredte oppfatning at kvinner av naturen er gelélignende skapninger uten ryggrad og ville sige sammen som smeltet ost hvis de ikke var surret inn, har ha bare forakt til overs for. Mens han studerte medisin, dissekerte han en god del kvinner - fra arbeiderklassen, naturligvis - og deres ryggrader og muskulatur var i det store og hele ikke svakere enn mennenes, selv om mange led av engelsk syke.

s. 94-95

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?

s. 15

Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.

Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Oryx og Crake ~ Margaret Atwood

Oryx og Crake er en dystopisk roman skrevet av Margaret Atwood. Den ble først publisert i 2003, og ble nominert til kortlisten for Bookerprisen samme år og for Women's Prize for Fiction året etter. Atwood foretrekker å plassere boken innenfor sjangeren speculative fiction, noe hun har begrunnet med at boken ikke handler om "things that have not been invented yet". Akkurat den biten, at det finnes en sannsynlighet for at det kan skje, er fascinerende. Og skremmende.

Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

Handlingen i Oryx og Crake finner sted en gang i nær fremtid hvor en katastrofe har utslettet menneskeheten. Fortelleren er Snømann, tilsynelatende eneste overlevende, men alene er han imidlertid ikke. På stranden bor også crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Snømanns tanker kretser om "tiden før" og tilbakeblikk viser hendelsene som har ført til at Snømann nå befinner seg på en strand, sovende i et tre og strever for å overleve. Det er nesten ikke mat, solen er farlig og rovdyr lusker på bakken. Vann er det også vanskelig å få tak i. "Det var en gang da Snømann ikke var Snømann. Dengang var han Jimmy." Jimmy vokste opp i en enklave hvor eliten bor; vitenskapsfolk og forskere. Byene utenfor kalles plebland. Her lever de fattige og mindre privilegerte, og kontrastene er store mellom de strengt avgrensede områdene og områdene som er preget av vold og kriminalitet. Foreldrene er uenige seg i mellom om ting barnet Jimmy ikke forstår, for eksempel farens arbeid med grisongene; genmodifiserte griser til bruk av dyrking av organer til senere transplantasjon til mennesker. Det er sårt å lese om det lille barnet som ikke blir sett, som ingen bekrefter. Samtidig kommer det frem at hans apatiske mor strever med tanker som gjør at jeg får forståelse for hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Det gjør også Jimmy. Skjønt, altfor sent.

Faren tiltrodde ham aldri å ha særlige kunnskaper, men Jimmy klarer å ordne seg. Han overlever når dyrene som er skapt i laboratorier kretser rundt ham; vaskunker, grisonger, vargunder. Derfor sover han i et tre. Gjennom tilbakeblikkene blir vi kjent med tiden før, og Jimmys møte med Crake, som egentlig heter Glenn, som han blir venner med. De bruker mye tid på nettspill og å se live henrettelser og porno. En dag kommer de over en barnepornografisk side hvor de begge blir berørt av en jentes blikk. Disse øynene forfølger Jimmy. Senere, når Jimmy arbeider som reklameforfatter og Crake som vitenskapsforsker, finner Crake henne (eller en som kan være henne) og ansetter henne for å undervise crakerne. Hun kalles Oryx, hennes egentlige navn er ukjent. Jimmy forelsker seg i Oryx, og de innleder et seksuelt forhold uten at Crake vet det. Han har nemlig også et intimt forhold til henne, noe som gjør at Jimmy hele tiden er redd for å bli oppdaget. Oryx har tidligere medvirket i barnepornografiske filmer og er offer for sex-trafficing, noe Jimmy ikke kan forsone seg med. Hun ser nemlig på sitt tidligere liv som springbrett til noe annet, noe bedre. For er det ikke tross alt bedre å bli solgt av sine foreldre for å tigge, enn å skulle dø av sult? Kanskje har Atwood tatt med denne delen fordi det i en verden hvor alt går i oppløsning blir mindre av verdiene vi verdsetter. Nettporno er big business i dagens samfunn, og når en har sett det som er å se, hva kan da nettsiden tilby? Det samme gjelder for vold. Her har trilogien The Hunger Games mye å vise. Oryx og Crake drar dette lang, men hva vet jeg? Når nyhetene stadig forteller om organisert barneporno, endatil iscenesatt av barnas foreldre, så kan en jo begynne å lure på hvilken vei det hele tar.

Som forsker i et bioteknisk selskap arbeider Crake med et prosjekt som har som mål å skape et paradis hvor krig og konflikter er fraværende. Crakerne er genmanipulerte mennesker med atferd lik det vi ser i dyreverden; de kjenner ikke seksuelt begjær og har samleie kun på bestemte tider, og de spiser gress. Samtidig utvikler han et farlig virus som til slutt forårsaker en verdensomspennende pandemi. Snømann har et ambivalent forhold til Crake, og det kommer tidlig frem at Crake er den som er anfører for det som er skjedd. Samfunnet er rasert slik vi kjenner det, klasseskiller hersker, alle ønsker foryngelse, å leve bedre og lengre, og for at så skal skje må det andre midler til enn tidligere forskning har klart. Hva er mulig? Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

"Hver gang kvinnene viser seg, blir Snømann like overrasket. De er i alle mulige farger, fra det sorteste sorte til det hviteste hvite, og i ulike høyder, men eller er nydelig proporsjonert. Alle har friske tenner og glatt hud. Ingen fettvalker rundt midjen, ingen buler, ingen appelsinhud på lårene. Ingen hårvekst på kroppen, ingen loddenhet der i gården. De er akkurat som retusjerte motebilder eller reklame for et kostbart treningsprogram." 

Men hvorvidt er Snømann medskyldig? Når han som overlevende tenker tilbake og gir liv til Crake tilnærmet slik vi ser det blir gjort i religionene blir det mer enn idealisme. Å eksperimentene i laboratoriene, "man følte seg nesten som Gud".  Ved å gi stemme til Jimmys mor fletter Atwood inn motstanden mot det som skjer, motstanden som også Jimmy føler, men som han ikke er i stand til å mobilisere. Hvor går grensen mellom nødvendig søken etter nye løsninger og selvutslettelse? Crake påpeker at sykdom i seg selv ikke er produktiv, den genererer ikke varer og derfor ingen penger. Når alle sykdommer er kurert vil det være behov for nye sykdommer. I romanen har bedrifter som tjener penger på å medikamenter og metoder som kurerer sykdommer i hemmelighet skapt nye sykdommer slik at de kan fortsette å tjene penger. Jimmy lar det skje.

Hva kan skje når det er minimal tilgang på mat og voksende populasjon?

Som dystopi advarer boken mot en mulig samfunnsutvikling som går i retning av et svært negativt samfunn. Det er kanskje en pessimistisk tankegang, men det er ikke så rart. Grisongene er på vei, laboratoriedyrket kjøtt er allerede fremstilt og det er lett å forestille seg hva som skjer når oljen tar slutt. Steg i retning av designerbarn er allerede tatt og jakten på det perfekte mennesket er i aller høyeste grad vireklighet for mange. Noen mener vi langt på vei allerede har et sorteringssamfunn, mens andre sier at de som snakker om sorteringssamfunn og designerbabyer sprer skremselspropaganda.

Atwood er en glimrende forteller! Selv om det tidlig blir kjent at det har skjedd store ødeleggelser, er intensiteten i lesingen der nettopp fordi jeg får servert litt etter litt hva katastrofen består i. Slikt liker jeg! Boken tvinger også frem mange spørsmål. Er det mulig å skape et paradis uten krig eller konflikter? Hvilken verden ønsker vi å leve i? Atwood setter fokus på genteknologien, og med det på mennesket selv. Hva forstår vi med å være menneske, og hva betyr det? Det er umulig å ikke tenke over mye av dette etter å ha lest boken. Historien minner om Knut Faldbakkens to Uår-bøker som jeg leste en gang i ungdommen. Bare enda mer apokalyptisk. Nå er jeg spent på historien i Flommens år, som er andre bok i MaddAddam-trilogien. Oryx og Crake har jeg lest sammen med Hedda og Frøken Vims.

If progress continues unchecked — the world warms,

multinationals prosper, society schisms and

science stays one small leap ahead of morality

— how will humanity adapt?

The questions are already clear; the answer may

be less distant than it seems. In ORYX AND CRAKE

Margaret Atwood presents an all-too recognisable world.

To find it, we need only look straight ahead.

(oryxandcrake.co.uk)

Oryx og Crake av Margaret Atwood
Originaltittel: Oryx and Crake

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2003
Norsk bokmål
399 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Utsikten fra Castle Rock ~ Alice Munro

Alice Munro regnes som en av de fremste novellefortatterne og fikk nettopp Nobelprisen i litteratur. Hun ble født i 1931 i Ontario, Canada, hvor hun vokste opp og senere studerte. Munro har vunnet en rekke priser og utmerkelser, blant annet to av Canadas mest ettertraktede, The Governor General's Award og The Scotiabank Giller Prize. I 2009 mottok hun The Man Booker International Prize.

master of the contemporary short story

Den første novellesamlingen, Dance of Happy Shades, kom ut i 1968 og mange av fortellingene finner sted i Canada, slik også Utsikten fra Castle Rock gjør. Skjønt, den første delen handler om forfedrene fra 1700-tallet i Skottland som tidlig på 1800-tallet emigrerte til Canada. I andre del skildrer Monro historier som er inspirert av hendelser fra sitt eget liv. Boken kom ut i 2006, og Munro har skrevet i forordet at hun samlet materiale om familien gjennom flere år. Informasjonen tok etterhvert form som noveller, og selv om dette er en slags slektshistorie og novellene er fortalt innenfor rammene av en sann beretning, har de glidd over i fiksjon.

Så heldig hun er som har brev og erindringer fra generasjoner tilbake! Sånn sett er det synd at brevskriving nærmest har forsvunnet som kommunikasjonsmiddel. Moren het Anne Clarke og faren Robert Eric Laidlaw, det er denne grenen hun skriver om i Utsikten fra Castle Rock. Laidlaw'ene kom fra Ettrick, en dal som omtales i Statistisk årbok for Skottland fra 1799 som et sted uten fortrinn. Tittelen viser til gutten som blir fortalt at det er kysten av Amerika de kan se fra Castle Rock, mens det egentlig er Fife. Drømmen om "den nye verden" fører dem til Canada og det er fantastisk hvordan Munro gir liv til disse skikkelsene fra så lenge siden, og så livaktig! Og like levende skriver hun om opplevelser fra barndommen og videre frem til hun i voksen alder utforsker landskapet i Ontario. Hun beskriver natur og landskap så uttrykksfullt at det ikke var noe vanskelig å se det for meg. Selv om jeg skummet noen deler av fortellingene nøler jeg ikke med å anbefale boken, dette er stor fortellerkunst!

Her er også forbindelser til Brontë-søstrene: En av slektningene skrev en livaktig beskrivelse av en storm som ble trykt i bladet Blackwoods Magazine. Munro skriver at "dette var de unge søstrene Brontës yndlingslesing på prestegården, og når barna lekte og skulle velge en helt, valgte Emily gjeteren fra Ettrick" og hennes store roman, Wuthering Heights (Stormfulle høyder) starter med beskrivelsen av en fryktelig storm.

Utsikten fra Castle Rock av Alice Munro
Originaltittel: The View from Castle Rock
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2009
Norsk, bokmål
316 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

For mye lykke ~ Alice Munro

Da den kanadiske forfatteren Alice Munro vant Nobelprisen i litteratur, satte Bjørg, i gang en samlesing, både for å kunne gjøre seg en oppfatning av forfatterskapet og for å bli kjent med bøkene.

For meg var Munro ukjent, det kommer utvilsomt av at jeg leser sjeldent noveller. For å si det først som sist; det skal det bli en slutt på! Dessuten likte jeg godt novellesamlingen til Etgar Keret og nå har jeg startet på Utsikten fra Castle Rock, som er boken bibliotekaren var så vennlig å nevne at jeg kunne sette meg opp på fordi den hadde kortere ventetid, men det er altså For mye lykke jeg nå har lest siden det var den opprinnelige planen og den ble ledig tidligere enn jeg trodde.

Baksideteksten kan du lese i et tidligere innlegg, så jeg skal ikke gå inn på den her. Derimot skal jeg først si noe om noveller generelt. De kjennetegnes blant annet ved at de er korte, det er få personer og handlingen foregår innenfor et begrenset tidsrom. Bortsett fra å være kort er det spesielle med noveller at de helt fra begynnelsen av forbereder avslutningen som kan betegne et vendepunkt eller en krise, men som i den moderne novelle gjerne representerer et øyeblikk av (mulig) klarsyn og forståelse av dypere sammenhenger (snl). Det blir ofte brukt antydninger fremfor klartekst og en må lese mellom linjene for å forstå hva novellen egentlig handler om. Slutten er gjerne åpen, med rom for flere tolkninger. Noen er overraskende, andre kan invitere leseren til å dikte videre.

Det er akkurat slik jeg opplever For mye lykke, å måtte lese mellom linjene. Allerede den første novellen fikk meg til å skjønne at dette ikke kom til å bli enkelt. I novellene handler det om vanlige liv, vanlige mennesker, og gjenkjennelsen i at det også i de dagligdagse kan være hendelser som har stor innvirkning i våre liv. Det er noe med hvordan Munro formidler dette som jeg liker. Menneskesinnet er ikke klart og entydig, men derimot med irrganger til og med en selv frykter å søke i. Hun skriver om det å kunne konstruere sin egen tilværelse, utvikling av identitet - å speile seg i andre for å oppleve seg selv..."[...]med folk hastende forbi meg [...] underveis til gjerninger de ennå ikke visste de hadde i seg". En av novellene handler om å leve et konvensjonelt liv, men med fjerne øyer i sikte kontra det å leve i øyeblikket, å være strandet på øyer man selv har valgt og være tilfreds med det. Eller er man? En kvinne finner det nødvendig å beskytte seg mot frie radikaler. Som kjent vil et overskudd av disse skade kroppens celler og utløse sykdommer som kreft, diabetes og hjerte- og karsykdommer - best å kvitte seg med! Mange overraskende vendinger.

Novellene tar blant annet opp hvordan enkelte hendelser kan innvirke på resten av livet, hvordan en bærer med seg opplevelser fra barndommen, bevisst eller ubevisst. "Jeg ble voksen, og gammel". Ulike mennesker kan ha ulike opplevelser av hendelser, man eier sin egen opplevelse og følelse. Mens jeg holdt på å øve til artsprøven i naturfag leste jeg novellen "Tre" som har fine beskrivelser av trær og skoglandskap. Munro sammenligner trærne og skogen med menneskenes individualitet og fellesskap, om å leve i skyggen av store trær, som Henningsen sa det, og å erkjenne at opplevelsen av et fellesskap har noe ved seg.

Tittelnovellen "For mye lykke" er ganske lang og handler om Sophia Kovalevsky. Jeg tenkte på essayene Virginia Woolf skrev om kvinner som Brontë-søstrene og Christina Rossetti, og hvordan personene ble levendegjort på en helt annen måte enn i en biografi. Det gjør Munro med Kovalevsky:

Så hadde de gitt hennes Bordinprisen, hadde kysset henne på hånden, holdt taler og gitt henne blomster i de mest elegante, strålende opplyste saler. Men de hadde lukket dørene når det ble snakk om å tilby henne en stilling..[...] Hustuene var voktere på barrikadene, en usynlig, uslåelig armé. Ektemennene trakk oppgitt på skuldrene over hindringene, men lot dem få drive på. Menn med hjerner som blåste gamle forestillinger i fillebiter, var fortsatt slavebundet av kvinner hvis hoder ikke tumlet med annet enn nødvendigheten av at stramt korsett, visittkort og en konversasjon som fylte strupen med en slags parfymeduftende tåke.

s. 298

Og gjett hva dere: Margaret Atwood (hun er jo også kanadier) har skrevet om Alice Munros vei til Nobelprisen, og den var visst ikke enkel! Hun ble født i 1931 og i utgangspunktet betraktet som en husmor som skrev om kjedelige ting som vedrørte hjemmet. "A male writer told her she wrote good stories, but he wouldn't want to sleep with her", hvorpå Munro sarkastik sa at "nobody invited him".

For mye lykke av Alice Munro
Originaltittel: Too Much Happiness
Oversatt av Aase Gjerdrum
Gyldendal forlag, 2010
Norsk, bokmål
339 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Jeg leser: noveller

Innimellom en lang skoledag og personalmøte på jobben hentet jeg boken jeg har ventet på; For mye lykke av Alice Munro som skal blogges om 10. desember. Jeg må si jeg er spent på boken, så jeg skal rett og slett lage litt kakao og sette meg godt til rette i sofaen for å lese den første novellen.

Fra baksiden:

I den første fortellingen får en mor hjelp fra helt uventet hold med å mildne smerten etter å ha mistet sine tre små barn. I en annen reagerer en kvinne på et uvanlig og ydmykende overfall på en kløktig, om enn ikke anbefalelsesverdig måte.

I andre historier avsløres de virkelig dype hullene i et ekteskap, barns uventede ondskap og hvordan en gutt som har et vansiret ansikt, opplever denne skavanken som noe som både henger sammen med det som er bra, og det som er dårlig i livet hans.

Alice Munro gir oss igjen sammensatte, vanskelige hendelser og følelser, og hun bearbeider stoffet til fortellinger på en måte som kaster lys over de uforutsigelige måtene menn og kvinner forholder seg til - og ofte til og med hever seg over - det som skjer i livene deres.