The Testaments ~ Margaret Atwood

 

Nok en Atwood-bok er lest, denne gangen sammen med Hedda, og begge har vi storkost oss med denne avsluttende fortellingen fra Gilead. Når jeg leser eller hører om ting som skjer her hjemme eller der ute i verden, i totalitære regimer, uttalelser fra ekstremistiske grupperinger eller kvinnefiendtlige lover som blir vedtatt, refererer jeg gjerne til The Handmaid's Tale og det faktum at den ble publisert i 1985. Så lett det er å tenke at det ikke kan skje her, og nå! Men under de rette forutsetningene kan det faktisk skje uansett tid og sted. Det Margaret Atwood skriver om i disse bøkene har skjedd, skjer eller holder på å skje ett eller annet sted. Atwood har også forklart hva som gjør The Handmaid's Tale enda mer relevant nå i Trump-tiden. Hovedgrunnen til at hun ikke har skrevet en oppfølger før nå, er at "for a long time we were going away from Gilead and then we turned around and started going back towards Gilead." The Handmaid's Tale ble påbegynt i Vest-Berlin 1984 og var en respons til de som ønsket å reversere rettighetene som kvinnene hadde oppnådd i 70-årende. Den gang hadde de ikke makt til å gjøre det, det har de nå.

I The Testaments følger vi hovedsakelig tre kvinner; Aunt Lydia, Agnes som vokste opp i Gilead og Daisy som rømte til Canada sammen med moren da hun var baby. Teksten veksler mellom disse tre stemmene, og historiene som rulles opp gir mening i forhold til den første boken. Aunt Lydia, som vi kjenner fra The Handmaid's Tale, har gjennom årene fått stor makt, hun har kunnskap om alt som skjer i Gilead og har en finger med i det meste. Hennes motto har vært "kunnskap er makt", noe hun har brukt til sin ubetingede fordel. Skjønt, det viser seg etter hvert at hun bruker denne makten til noe mer. Både Agnes og Daisy får betydelige roller i utviklingen. Sammen med tre andre kvinner fikk Aunt Lydia laget et fristed for kvinner i Gileads oppstart, Aruda Hall, hvor kvinner får tillatelse til å lære å lese og skrive, noe de ellers ikke har da det vil gi dem ideer. The Aunts kunne ikke gifte seg, "that's why they could have writing and books." 

Det er mange regler og påbud for en jente som vokser opp i Gilead, og frihet er et gjennomgående tema hos Atwood. Frihet til og frihet fra. Så kan det diskuteres hva frihet er, men sitert fra The Handmaid's Tale: "Freedom, like everything else, is relative." I Gilead handler det i aller høyeste grad om å være hindret, kontrollert, tvunget eller hersket over, og etter regimets syn har det gitt jenter og kvinner det privilegiet det er å ha frihet fra. Spesielt fra å bli utsatt for seksuelle overgrep og trakassering. Hvis vi ser på romanen The Robber Bride er krigen mellom kjønnene en rød tråd, og Hedda påpekte at det er interessant hvordan dette med kjønnsproblematikk er en rød tråd i hele forfatterskapet til Atwood, og hvordan problematiseringen utvikler seg i takt med at tidene forandrer seg. Og det er nettopp det, når rettigheter blir innskrenket eller tatt bort, når neste generasjon vokser opp uten å vite om at slike rettigheter er mulig, at bildet blir skremmende. For det er bare å se seg rundt, det finnes mange krefter som ønsker å innskrenke oppnådde rettigheter. Vi kan ikke ta rettighetene for gitt!

Jeg likte boken veldig godt, og det overraskende elementet med Aunt Lydias rolle gir mening etter hvert som de tre kvinnenes historier kommer frem. Når det gjelder ekteskap har man gått tilbake til de arrangerte, og jentene skulle giftes tidlig for å forhindre "any chance encounter with an unsuitable man might occur that would lead to what used to be called falling in love or, worse, to loss of virginity. This latter disgrace was to be avoided at all costs, as the consequences could be severe. Death by stoning was not a fate anyone wanted for their children, and the stain of it on a family could be next to indelible." Skolene er kjønnsdelte, og jentene lærer å bli gode husmødre. Det hevdes at samfunnet er best tjent med separate sfærer for menn og kvinner, og Aunt Lydia ble tilbudt å være en lederskikkelse i den kvinnelige sfæren for å veilede jenter og kvinner i sine plikter. Aruda Hall blir etter hvert det fristedet jeg nevnte over, i alle fall for noen. Og det er her Lydia spinner sine nett av innblandinger i det meste som foregår, og som viser seg å ha mye med hvordan det går med regimet. 

Med boken får vi også innsyn i hva en person er i stand til å gjøre for å overleve, hvordan er det for eksempel mulig å gå i mot sin egen overbevisning, sin tro og sitt hjerte, og gjøre det andre pålegger en, uansett hvor grusomt det er? Det er et tema som utforskes mer grundig i The Testaments, og er, som med de andre temaene, både tankevekkende og forståelig. Vi liker å tenke at heltene aldri gir etter, at de gir sine liv for sitt syn, men i bunn og grunn er de i mindretall. Her kommer Atwood inn på det med frihet til å velge, for et valg har man alltids, selv om det ikke alltid kan kalles å ha frihet. 

Margaret Atwood har sagt at spørsmålet om hvordan det gikk med Offred og det totalitære Gilead har opptatt leserne i alle disse årene, og at The Testaments er hennes svar. Som med lesingen av The Handmaid's Tale er det fremdeles skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Svært tankevekkende! Som dystopi har fortellingene fra Gilead sammenheng med dagens samfunn, men oppfølgeren bærer med seg håp, noe som også sees i MaddAddam, som kan sies å ha en annerledes vinkling, men likevel med de samme temaene; frihet og hvordan samfunnet kan utvikle seg. Det at Atwood utfordrer oss til å tenke over dette er bra, særlig nå som nasjonalkonservative krefter kan få større påvirkningskraft også her i landet.

The Testaments av Margaret Atwood
Nan A. Talese/Doubleday - Penguin, 2019
Engelsk
419 sider
Innbundet, kjøpt

The Blind Assassin ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood, en av mine yndlingsforfattere! The Blind Assassin fikk jeg tilsendt fra en venn i hennes hjemland og betyr litt ekstra for meg på grunn av det. Av kritikere er noen skuffet og andre begeistret, selv heller jeg mer til å være begeistret med fire stjerner på Goodreads. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes innlegg finner du her. Vi leste den for en tid tilbake, faktisk ble den siste siden bladd om den andre januar, og nå har vi begge fått somlet oss til å skrive om den.

Boken starter med at jeg-personen, Iris, forteller om søsteren, Laura, som døde i en bilulykke tjuefem år gammel. Eller var det selvmord? Dette skjedde i mai 1945. Så er det bildet, omtrent det eneste hun har av ham, omhyggelig beskrevet slik at jeg fikk en inntrengende følelse av hvor viktig dette bildet var for henne. Hvem han er kommer frem etterhvert. I god Atwood-stil hopper historien i tid, der Iris er gammel og ser tilbake på livet, eller rettere sagt skriver ned for at barnebarnet, Sabrina, skal få en forståelse av hvorfor ting ble som de ble. Men i historien er det også en annen fortelling, nemlig den om den blinde morderen som et forelsket par dikter sammen under sine hemmelige møter. Dette inngår som utdrag fra boken som ble publisert etter Lauras død, i hennes navn, som The Blind Assassin. Teksten i romanen er ispedd avisutklipp med hendelser vedrørende familien, da denne er celebriteter og byens midtpunkt (søstrenes bestefar var byens store grunder, og faren overtar). På denne måten får leseren innblikk i episoder som har betydning for livshistorien Iris forteller, uten at Atwood trenger å la karakteren komme med fakta. Disse fungerer godt som frempek, og forstås etterhvert når Iris utdyper historien.

De to søstrene vokser opp i en canadisk småby i 1920-30- årene, et skjermet liv i materiell velstand i familiens herskapshus. Vi følger den historiske utviklingen i landet, og barnas oppvekst som innebærer lite kontakt med andre. Iris og Laura blir svært knyttet til hverandre. Men ting skjer. Søstrenes mor dør tidlig, bestefarens fabrikk går konkurs, og faren bukker også under. For å overleve og for å kunne gi søsteren et anstendig liv, gifter Iris seg med den rike forretningsmannen Richard. Det blir et utilfredsstillende liv. Tidligere, mens faren fremdeles levde, ble søstrene kjent med den unge radikaleren Alex. Selv om han, tilsynelatende, forsvinner, er han med som en rød tråd i livene deres og hans betydning blir mer enn en tidlig forelskelse fra begges side. Det kommer spesielt frem mot slutten, men jeg skal ikke røpe noe mer om det. Det handler om hevn, og etter endt lesing tenker jeg at tittelen egentlig henspeiler mot Iris selv. Det handler også om forsoning. Iris har levd et langt liv, og det er mye hun angrer på. I alle fall ønsker hun at barnebarnet skal få vite sannheten, og at hun selv får fred med seg selv.

En utrolig spennende historie, godt skrevet og fordi det er en sammensatt tekst kan det ta litt tid å komme inn i da det skjer mye. Mye av det som skjer er på det kognitive og emosjonelle planet. Historien tar form på en stillferdig måte, etterhvert som Iris forteller, og Atwood gjemmer det beste til slutt. Skjønt, det er som om det brer seg ut mens man leser. Lenge lurte jeg på hva hun ville med den historien til de to elskende som møtes i hemmelighet, hvilken betydning hadde den? Når man leser Atwood er det alltid mellom linjene at det viktigste skjer, og det er dette som var det spennende elementet, når alt faller på plass. Bør du lese boken? Ja, absolutt!

The Blind Assassin av Margaret Atwood
Anchor Books, 2001
Engelsk
521 sider
Pocket, gave