The Way of Kings [part one] ~ Brandon Sanderson

 

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, en fantasyserie som skal bestå av ti bøker. Akkurat nå er fire utgitt, samt to noveller. Jeg har lest del en av The Way of Kings sammen med Ina, men ettersom vi hadde noe ulik oppfatning av boken fortsetter jeg sannsynligvis alene.

Som jeg nevnte i en smakebit, er Brandon Sanderson kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn, og The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. En av årsakene til at jeg var nysgjerrig på forfatteren er at han fullførte Robert Jordans The Wheel of Time, og da jeg så boken i en spennende bokhandel inne i Stockholms gamle stan slo jeg til.

Det er en kompleks verden Sanderson skriver frem, men ikke like kompleks som The Wheel of Time. Eller er det bare lenge siden jeg leste den serien? Uansett er det jo mye å holde rede på, men det viktige blir gjentatt i ulike situasjoner og av ulike karakterer, slik at kompleksiteten avtar etter hvert. I den forbindelse må jeg ta med bokens innledning, som nok er viktig for senere hendelser selv om det ikke kommer helt frem i denne første delen. Her får vi vite at ni av ti ledere av the Knights Radiants har overlevd et slag i et gjentakende slag i en ødeleggende syklus (the Desolation). Vanligvis gjenoppstår de for å kunne kjempe igjen, men ikke denne gangen. De ni bestemmer seg for å bryte pakten, the Oathpact, de lar sine Shardblades være igjen og går hver til sitt.

Det går tusenvis av år, nærmere bestemt 4 500 år. Vi befinner oss i Roshar, en steinete verden med voldsomme og ødeleggende stormer, ganske ugjestmildt med andre ord. Etter at de ti ordenene kjent som the Knights Radiant falt, bestod deres Shardblades og Shardplate. Dette er mystiske sverd og rustninger som transformerer vanlige menn til nesten usynlige krigere, og er sterkt ettertraktet, til og med kongedømmer er i handelen for å få tak i dem. Det er stadige kriger, og selve boken åpner med et at kongen i Alethi, Gavilar, blir myrdet, noe som resulterer i en langvarig konflikt. Midt oppi dette blir vi kjent med Kaladin, Dalinar og Shallan. 

Men også andre stemmer kommer frem, som Dalinars sønn, Adolin, og Szeth fra Shinovar, som myrdet kongen. Jeg har en følelse av at alle disse kommer til å krysse hverandres spor på et eller annet tidspunkt, men med 10 bøker er det mye som kan skje. Kaladin er en naturlig leder, men har gjort noe som har gjort ham til slave, solgt og kjøpt av flere slaveeiere. Nå er han en bridgeman i Highprince Sadeas hær, og fra før har han alltid hatt hang til å bry seg om sin neste, noe han fortsetter med. Hans far var lege, og egentlig skulle han bli det samme, så han kan mye om helbredelse. Han tar seg av de han er i tropp med, og det ender med at han blir leder av troppen. The spren, Sylphrena (kalt Syl) møter Kaladin og blir med ham, og de har en del artige samtaler hvorpå Syl utvikles i forhold til hva en spren i utgangspunktet er. Så er det Shallan, som opplever at familien står på gyngende grunn da faren dør. Hennes plan er å dra til Jasnah Kholin for å bli hennes lærling, men egentlig er det for å forbytte Jasnahs Soulcaster med den ødelagte som tilhørte faren for å at familien skal kunne holde det gående. Med denne kan man transformere noe til noe annet, noe som er svært nyttig. Dalinar er Highprince of Alethkar og en berømt Shardbearer. Han arbeidet sammen med kong Gavilar for å forene Alethkar, men har vansker med å få de andre til å se formålet med dette. Adolin er hans sønn, og Dalinar har trent ham opp til å bli en leder. Han ser at faren har syner og visjoner om fremtiden, om at de må gjøre noe for å forene de andre mot en felles fiende, men også at han sakker akterut mot nye tider, noe som er temmelig ambivalent for ham. 

Jeg ser frem til å lese mer om hvordan det går med karakterene og hvordan det hele utvikler seg. Ina var ikke like begeistret som meg, så fortsettelsen gjør jeg som nevnt alene. 

The Way of Kings (Part One) av Brandon Sanderson

Serie: The Stormlight Archive 

Orion, 2011

Engelsk

594 sider

Pocket, kjøpt

En smakebit på søndag: The Way of Kings [Part One]

The Way of Kings er første bok i serien The Stormlight Archive, skrevet av Brandon Sanderson, en amerikansk forfatter kjent for Cosmere-universet og serien Mistborn. The Stormlight Archive er også lagt til dette universet. Sanderson er også kjent for å ha fullført Robert Jordans fantasyserie The Wheel of Time da Jordan døde før han hadde fått skrevet den ferdig.

Jeg har ikke kommet særlig langt ennå, men skjønner allerede at det er mye å holde rede på. Heldigvis kommer det etterhvert, og ikke listet opp. Det er en skrivestil jeg liker, og hittil er det spennende, selv om starten var noe kronglete.

Fra baksideteksten:

Roshar is a world of stone and storms. Its terrifying and frequent tempests have shaped ecology and civilization alike. Animals hide in shells and trees pull in branches. Cities are built only where the land offers shelter.

It has been centuries since the fall of the ten consecrated orders known as the Knights Radiant, but their Shardblades and Shardplate remain: mystical swords and suits of armor that transform ordinary men into near-invincible warriors. Men trade kingdoms for Shardblades. Wars were fought for them, and won by them.

One such war is about to swallow up a soldier, a brightlord and a young woman scholar.

There always seemed to be a reason Kaladin survived when those he'd tried to help died. Some men might have seen that as a blessing, but he saw it as an ironic kind of torment. He'd spent some time under his previous master speaking with a slave from the West, a Selay man who had spoken of the Old Magic from their legends and its ability to curs people. Could that be what was happening to Kaladin?

Don't be foolish, he told himself.

s. 49

Elfland (Aetherial Tales I) ~ Freda Warrington

Denne boken kjøpte jeg for noen år siden fordi jeg fikk bok nummer tre i en giveaway, og da jeg i januar skulle på ferie til varmere strøk passet det bra å ha den med siden det er en pocketutgave. Bokomslaget er nydelig, og ga meg høye forventninger, sammen med antall sider som er på 610. De to andre er ikke noe mindre, så jeg har utsatt lesingen fordi jeg så for meg noe som både kom til å ta lang tid og være komplisert lesing med mye å følge med på. Nå som første bok er lest, skjønner jeg ikke hvorfor jeg gruet meg. Språket er enkelt og historien likeså. Det kompliserte universet jeg forestilte meg kom aldri, og jeg må si jeg ble en smule skuffet.

Fra baksideteksten:

The Aetherials live among us, indistinguishable from humans. Every seven years, on the Night of the Summer Stars, Lawrence Wilder, the Gatekeeper, throws open the Gates to the Other World. But this time, he has sealed the Gates, warning of a great danger lurking in the realm beyond. What will become of them, deprived of the home realm from which their essential life force flows?

Rose Fox and Sam Wilder are drawn to the lands beyond the Gates, even as their families feud over Lawrence's refusal to open the Gates. Struggling with their own too-human urges, they are drawn together in a forbidden alliance. Only by breaching the dreaded Gates and daring the danger beyond can they confront that which they fear most - their otherness - and claim their birthright.

Vi møter Rosie i nåtid, men i korte og lengre tilbakeblikk får leseren kjennskap til oppveksten hennes i en trygg og harmonisk familie. Skjønt, det er mye drama og intriger, noe som fyller det meste av boken. Mennesker eller andre vesen, man er visst ikke unndratt akkurat det! Kjærlighet, svik, bedrag, utroskap, narkotika. Visst var det spennende deler underveis, men altfor lite av hva konflikten med the Other World består av. Nå er det to bøker til i denne serien, og selv om jeg ikke kommer til ile til bokhyllen for å finne dem frem har jeg planer om å lese dem, kanskje som strandlektyre på neste ferie. Jeg har et håp om at det blir mer av det jeg hadde forestilt meg utover i bok nummer to. Slik Elfland fremstår, sammenligner jeg den med en føljetong av Margit Sandemo; helt grei lesing, men ikke når forventningene er høye. Så håpet mitt er å møte mer av alvene, feene, demonene.

Elfland (Aetherial Tales I) av Freda Warrington
Tor Books, 2009
Engelsk
610 sider
Pocket, kjøpt

Frankenstein ~ Mary Wollstonecraft Shelley

Frankenstein or, The Modern Prometheus er en roman jeg lenge har hatt lyst til å lese, og da med spørsmålet i bakhodet; er den slik som Ringeren i Notre Dame, hvor den opprinnelige fortellingen har lite til felles med Disney-versjonen? Uansett, beretningen om romanens tilblivelse er minst like spennende som selve boken, og om dette skriver Mary Shelley (1797-1851) i forordet. Boken ble utgitt i 1818, og introduksjonen skrev hun in 1831 på oppfordring om å si noe om opphavet til historien. Ettersom hun var datter av to kjente forfattere (Mary Wollstonecraft og William Godwin), mener hun at det ikke var besynderlig at hun tidlig tenkte på skriving selv. Sommeren 1816 tilbrakte hun og ektemannen, den kjente poeten Percy Bysshe Shelley, i Sveits hvor de ble kjent med Lord Byron. På grunn av dårlig vær, oppholdt de seg mye innendørs (les gjerne mer i i dette innlegget), hvor de leste spøkelseshistorier som de mente var altfor lite skremmende. Lord Byron foreslo at de skulle skrive hver sin skrekkhistorie, og etter et mareritt en natt visste Mary nøyaktig hva hennes historie skulle handle om. "What terrified me will terrify others; and I need only describe the spectre which had haunted my midnight pillow."

Og som vi vet ble skrekkhistorien hennes umåtelig populær, og regnes i dag som den første science fiction-romanen og som en av de tre store grøsserromanene ved siden av Dr. Jekyll og Mr. Hyde og Dracula. Veddemålet innbefattet fire personer; Mary Shelley, hennes ektemann Percy Bysshe Shelley, Lord Byron og John Polidori. Sistnevntes The Vampyre er i ettertid blitt kjent og han regnes ofte som de moderne vampyrfortellingenes stamfar.

Romanen Frankenstein starter med brev fra Robert Walton til sin søster i London hvor han forteller om forberedelsene til en ekspedisjon nordover. En slik ferd har vært hans drøm siden han var barn, og nå er det gått seks år siden han besluttet å foreta reisen til områder som ikke tidligere er utforsket. Det første brevet er preget av entusiasme, men med innsikt i farene ved en slik ekspedisjon. For selv om han forgjeves forsøker å overbevise seg selv om at Nordpolen består utelukkende av is, frost og tomhet, så tenker han om det at "it ever presents itself to my imagination as the region of beauty and delight. There, Margaret, the sun is for ever visible, its broad disk just skirting the horizon, and diffusing a perpetual splendour." Mary Shelley beskriver hans intense ønske om å gjøre noe ingen andre har gjort før ham og bli berømt for det, på en fantastisk måte. Skjønt, skrivemåten er svært gammeldags sett med våre moderne øyne, med mange ord og uttrykk som man ikke finner i det engelske språket i dag. Teksten er ikke slik at leseren skal tolke eller lese noe mellom linjene, og handlingen er kronologisk fortalt etterhvert som fortellingen glir fremover og ender med en uventet avslutning.

Brevene er datert 17-, så handlingen er lagt til en eller annen gang på 1700-tallet. I neste brev er Robert Walton fremdeles full av entusiasme og pågangsmot, men han savner en venn å dele en (eventuell) suksess med, og forteller at selv om han skriver ned sine tanker, er det ikke det samme som å ha en følelsesmessig kommunikasjon. Det første brevet er fra desember, og i august skriver han om en merkelig hendelse hvor han og mannskapet på båten har observert en hundeslede i rask fremgang bortover isen. Deretter drar de opp en forfrossen mann, og det er ikke den samme de så forsvinne i horisonten. Etterhvert som han kommer til live, utvikles et vennskap mellom de to mennene, og Walton ser på ham som vennen han har savnet. Men når Walton forteller om ekspedisjonen sin, blir han advart på det sterkeste, og gjesten forteller sin historie slik at den andre skal forstå hvilken galskap det kan være å følge én kurs for å søke kunnskap, visdom og suksess. Som sagt har Walton mål om å være først til Nordpolen, slik Victor Frankenstein ønsket å være først med å skape det perfekte menneske.

Heretter er boken delt inn i kapitler, hvor vennen forteller sin historie. Han ble født i Genève, Sveits, og heter Victor Frankenstein. Handlingen er forsåvidt godt kjent; han forsøker å skape et nytt og bedre menneske, men ender opp med å skape et monster som fører til stor ulykke. Mer skal jeg ikke si om handlingen, den må leses og oppleves! Men det er klart at det var mange strømninger i tiden som gjorde at blant andre Mary Shelley så sitt snitt til å advare menneskeheten. Mot et jag etter suksess, mot konsekvensene ved å tukle med naturen, og i vårt moderne samfunn kan det advares mot blant annet genteknologien. Det er interessant å merke seg ulike dystopier som er kommet opp gjennom årene, det være seg bøker eller filmer. For eksempel holder jeg på å se serien Westworld på HBO, som er basert på spillefilmen Westworld fra 1973. Den handler om underholdning i fremtiden, hvor man betaler en formue for å få ethvert ønske og begjær oppfylt i en fornøyelsespark med menneskelignende roboter. Temaet i originalfilmen var hvordan verden kollapser når vi tukler med vitenskapen: En elektronisk feil i datasentralen gjør at robotene begynner å styre seg selv. Det oppstår kaos når de inntar en fiendtlig holdning til stedets gjester.

I don't want to play cowboys and Indians anymore, Bernard! I want their world. The one they've denied us!

- Dolores Abernathy

Skapningen til Frankenstein ønsker også en del av verden. Noen å snakke med, dele tanker med og ha omsorg for. Stifte familie og han noen å dele gleder og sorger.

Undertittelen, The Modern Prometheus, henviser sannsynligvis til den greske guden Prometevs, som skapte de første menneskene av leire. Men som jeg leste i neste åndedrag, var denne referansen vanlig i Storbritannia på den tiden når når det var snakk om at vitenskap og teknologi kunne ha dyptgripende innvirkning for menneskene, og var nok ikke myntet spesifikt på Frankenstein. Til spørsmålet innledningsvis må jeg si at ja, romanen var helt annerledes enn filmer jeg har sett og annerledes enn den historien om Frankenstein jeg vanligvis har assosiert tittelen med. Og mange tror faktisk at det er monsteret som har fått navnet Frankenstein. Jeg skal ikke begi meg ut på analyser av romanen, da jeg ikke har forutsetninger i så henseende, men en inngående artikkel her har mange interessante betraktninger (NB! spoilere!). Romanen inneholder mange referanser til andre bøker og tekster som utvider handlingen på en god måte.

Om du ikke har lest Frankenstein, er det bare å hive seg rundt og starte! Jeg ble forbauset over dens imponerende dybde, og mener det er mesterlig skrevet. Spesielt beundringsverdig er det å tenke på at Shelley kun var atten år da hun begynte å skrive den. Nå har jeg jo en forkjærlighet for dystopier og fantastisk litteratur, og må absolutt trekke frem Margaret Atwood som er en mester i å skissere foruroligende scenarioer om hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. Selv om romanen Frankenstein er gammel, er den fortsatt aktuell og relevant til dagens forskning. Boken har jeg lest sammen med Ina, som har skrevet om den her.

Jeg sier bare: skynd deg å les!

Frankenstein or, The Modern Prometheus av Mary Wollstonecraft Shelley
Penguin Clothbound Classics, 1985 (2013, denne utgaven)
352 sider
Engelsk
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

Harry Potter and the Cursed Child ~ J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

Kjekt møte med Harry Potter og universet at trollmenn og hekser! Jeg leste bøkene for mine barn for mange år siden, og det ble rett og slett en egen epoke. "Harry Potter-perioden", kaller vi det. Etter hver bok så vi den tilhørende filmen. Nå i juleferien har jeg sett filmen Fantastic Beasts and Where to Find Them.

Harry Potter and the Cursed Child er et skuespill i to deler. Denne spesialutgaven er basert på prøvemanuset, og ble utgitt i 2016. Boken er min datters, og hun hadde den med seg hjem i juleferien og ville at jeg skulle lese den. Det har jeg gjort, og ble ferdig i går, akkurat i tide til at det ble 24 bøker lest i 2017. Skuespillet er fortsettelse på historien om Harry Potter, men denne gangen er det barna som er i fokus. Det er gått nitten år og Harry er nemlig blitt en voksen mann, gift med Ginny Weasley og har tre barn. Historien handler om den yngste sønnen, Albus Severus Potter. Han blir venn med sønnen til Draco Malfoy, Scorpio, og sammen står de ansikt mot ansikt med den største fare.

Litt artig å lese om den voksne Harry som nå har en hektisk hverdag, og som foreldre flest strever han med å forstå sin tenåringssønn. Og det er heller ikke enkelt å være sønn av den berømte trollmannen. Slik sett handler skuespillet også om vennskap, det å vokse opp og, selvsagt, kampen mellom det onde og det gode. 

Det er lenge siden jeg har vært i Harry Potter-universet, ikke siden siste filmen i 2011. Som sagt har det vært fint å møte igjen dette kjente universet, men jeg ville nok a foretrukket å lese historien i tradisjonell form og ikke som skuespill da jeg savnet å bli bedre kjent med karakterene. Men for all del, jeg er glad for å ha lest den, og boken er et must for alle Harry Potter elskere!

Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany
Little, Brown, 2016
Engelsk
343 sider
Innbundet, lånt

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) ~ Stephen King

The Wind Through the Keyhole er en historie som er lagt mellom bøkene Trollmannen og glasskulen og Ulvene, og den har fått nummer 4.5 i serien om Det mørke tårn. Boken kom ut i 2012, altså en god stund etter siste bok som ble utgitt i 2004. Stephen King har uttalt at han aldri blir ferdig med The Dark Tower, så det kan godt tenkes at flere historier trenger seg på.

I The Wind Through the Keyhole følger vi Roland og hans ka-tet idet en voldsom storm, kalt the Starkblast, gjør at de må søke ly. Romanen er en historie i en historie i en historie idet at Roland forteller to historier mens de venter på at stormen skal passere. Historien er fra hans yngre dager da han ble sendt av faren for å undersøke vitneutsagn om et morderisk vesen som forandrer skikkelse (shape-changer).

Vi får noe mer kjennskap til Roland sin fortid, men romanen er hovedsaklig fokusert på å fortelle en historie og ikke for å nøste opp i løse tråder.

Bakpå boken står det: At the scene of the crime he had tried to comfort a terrified young boy called Bill Streeter by reciting a story from The Magic Tales of the Eld that his mother used to read to him at bedtime, "The Wind through the Keyhole". "A person's never too old for stories," he said to Bill. "Man and boy, girl and woman, we live for them." And stories like these, they live for us.

Jeg har virkelig gledet meg over denne serien, og selv om The Wind Through the Keyhole i utgangspunktet er en helt grei bok med en helt grei historie som til tider er spennende, så merket jeg at nok var nok. Det kommer av at serien er avsluttet, skjedd er skjedd og det kan ikke omgjøres. Samtidig er jeg ambivalent. For historier kan fortelles i ettertid, det er tross alt det som ofte utgjør en historie. Det er ikke noe galt i det, men boken er basert på Roland og hans ka-tet som er på vei mot noe som faktisk er avsluttet. Uansett, jeg er glad for å ha fått den med meg, men skal du lese serien så ta for all del å les denne boken der den hører hjemme: mellom Trollmannen og glasskulen og Ulvene.

Jeg har lest serien sammen med Ina.

Det mørke tårn I: Revolvermannen

Det mørke tårn II: De utvalgte

Det mørke tårn III: Ødemarken

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

Det mørke tårn V: Ulvene

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn

Offisiell nettside for The Dark Tower

Stephen Kings nettside

Trailer til filmen

The Wind Through the Keyhole (The Dark Tower #4.5) av Stephen King
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Hodder & Stoughton, 2012
Engelsk
335 sider
Pocket, kjøpt

Det mørke tårn VII: Det mørke tårn ~ Stephen King

Å skulle skrive om Det mørke tårn, som har vært med meg så lenge; ja omtrent ett år faktisk, faller meg vanskelig. Astrid Terese har skrevet oppsummerende om bøkene, og det hun tidligere har skrevet om bøkene er direkte årsak til at jeg fattet interesse for dem. Da jeg hadde lest første boken skrev jeg at det ville være vanskelig å si noe om den, men nå fortoner det seg som peanuts i forhold til å skulle avslutte serien. Men hvor vanskelig kan det være og hva er det som eventuelt gjør det vanskelig?

Det har vært en spennende og eventyrlig reise. Det har vært noe oppgitthet, men for det meste spenning, dramatiske begivenheter, hendelsesrikt innhold med fantasifulle og til dels tankevekkende partier, og jeg har sett frem til neste side og neste kapittel og neste bok. Det er rart å være ferdig. Sånn er det med det. Skjønt helt ferdig er ukorrekt; fremdeles gjenstår The Wind Through the Keyhole 
og filmen.

Stephen King har forklart sin fascinasjon for diktet Childe Roland to the Dark Tower came ved at Browning aldri sa noe om hva det mørke tårnet var, og King begynte å lure på hva det faktisk var. Dermed bestemte han seg for at alle har et mørt tårn i hjertet som de ønsker å finne. Denne syvende boken starter med de to siste versene av Brownings dikt:

Not hear? when noise was everywhere! it toll’d 

Increasing like a bell. Names in my ears

Of all the lost adventurers my peers,—

How such a one was strong, and such was bold,

And such was fortunate, yet each of old

Lost, lost! one moment knell’d the woe of years.

There they stood, ranged along the hill-sides, met

To view the last of me, a living frame

For one more picture! in a sheet of flame

I saw them and I knew them all. And yet

Dauntless the slug-horn to my lips I set,

And blew “Childe Roland to the Dark Tower came.”

- Robert Browning,

“Childe Roland to the Dark Tower came”

Margaret Atwoods tolkning er at Childe Roland er Browning og hans søken etter å skrive diktet, og Det mørke tårn inneholder akkurat det Roland/Browning frykter mest: Roland/Browning "in his poem-writing aspect." Det er mye inspirasjon å spore, for Browning lot seg inspirere av Shakespeares Kong Lear (ca. 1607) som igjen fant inspirasjon i eventyret Childe Rowland. Ikke nok med det, diktet har inspirert til flere romaner - se listen her.

Serien har jeg lest sammen med Ina, og vi har begge likt historien som har vært svært begivenhetsrik. Det som er vanskelig, som jeg skrev innledningsvis, er å kjenne på vemodigheten nå som serien er over. Og jeg antok den ville ende på en klassisk fantasy-vis, men derimot var slutten overraskende. Mer enn overraskende; den var helt vill for å si det mildt. Jeg tror jeg aldri vil komme over den. Rett og slett fordi jeg synes det er trist å tenke på at Roland kanskje aldri vil finne sitt mørke tårn. Summa summarum, så vil jeg absolutt anbefale denne serien videre! Nøl ikke, men les gjerne mine anmeldelser av de foregående bøkene for å få et bedre innblikk i hva serien går ut på:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene
• Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah

Det mørke tårn av Stephen King
Originaltittel: The Dark Tower (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
923 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn VI: Sangen om Susannah ~ Stephen King

Sangen om Susannah har Stephen King dedikert til sin hustru, Tabitha, "som visste når den var ferdig." Kanskje ikke så rart, King er nemlig ikke hel uten å skrive og Tabby har nok måttet utholde en god del. Det kan forøvrig skyldes at også hun er forfatter. Uansett, det er en spennende serie som jeg absolutt kan anbefale! Roland og hans ka-tet er på leting etter Det mørke tårn for å redde det fra ødeleggelse, og på den måten å redde alt liv og all eksistens. Det finnes seks stråler som binder sammen tolv porter, og disse portene befinner seg ved jordens tolv ender. Strålene kollapser, én etter én, og ka-tetet har liten tid for strålene holder Tårnet - og allting - oppe.

Forrige bok, Ulvene, endte med at Susannah var i stor fare ettersom hennes nye identitet, Mia, tok kontrollen og fikk dem sendt til vår verden for å føde "krabaten". I Ulvene syntes jeg at karakteren Susannah var redusert og overlatt til å bli reddet av mennene. Hvorvidt dette inntrykket bedret seg i denne boken skal jeg si noe om. Mennene drar i alle fall etter, ved hjelp av Mannifolket. Susannah befinner seg i 1999, trettifem år etter at hun forlot New York. Hun er nå helt alene og må gjøre noen grep for å overleve, og dessuten får hun vite at den mektigstes blikk er rettet mot "den sanne" revolvermannen, og at han vil bli tilintetgjort.

Etterhvert som lesingen av boken skred frem opplevde jeg Sangen om Susannah som svært merkverdig, men jeg tenker at dette er en serie og at denne historien må ha vært et nødvendig ledd. I alle fall får jeg vite mer om både verdenene, tidsreiser, det mørke tårn og dets betydning, og ikke minst om de onde som er ledet av den karmosinrøde kongen. Jeg synes Susannah trer bedre frem med tanke på valgene hun gjør for å overleve og for å forsøke å redde tårnet. På den måten har King klart å rette opp mitt inntrykk fra forrige bok, men hun er fremdeles avhengig av å bli reddet. Jake og Callahan (som de møtte i forrige bok) finner Susannah og gjør seg klar til kamp idet "krabaten" ser dagens lys. Med en slik cliffhanger avsluttes boken og jeg innrømmer at forventningene til den siste boken er temmelig høye nå. Jeg leser serien sammen Ina, og hennes anmeldelse finner du her.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen
• Det mørke tårn V: Ulvene 

Sangen om Susannah av Stephen King
Originaltittel: Song of Susannah (2004)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
Cappelen Damm AS, 2011
Norsk, bokmål
496 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn V: Ulvene ~ Stephen King

Femte bok i serien om Det mørke tårn er ferdiglest. Dette er nesten som da jeg leste Harry Potter for mine barn og vi knapt kunne vente å komme i gang med neste bok. Hver kveld ble stell og måltid raskt unnagjort med stor iver for hva kveldens kapittel ville gi oss. Det mørke tårn er slik, nesten, og om jeg ikke har sagt det før så sier jeg det nå: Anbefales! Serien leser jeg sammen med Ina.

Medrivende spenning

Roland og hans ka-tet (hans følge) er igjen på vandring langs Strålens vei, på jakt etter Det mørke tårn. I grenselandet ligger Calla Bryn Sturgis, hvor folk må klare seg selv uten hverken sheriff eller myndigheter. Og det er synd, for hver generasjon opplever at Ulvene kommer og stjeler barna. De blir levert tilbake, men da psykisk forstyrret. Heldigvis har de kommunikasjonsroboten Andy som forteller dem når ulvene er på vei. Det er ikke lenge til. Men også revolvermennene er på vei, kanskje de kan hjelpe?

Når Roland, Eddie, Susannah, Jake og Utt møter byens representanter, bestemmer de seg for å være behjelpelige selv om de har en viktigere oppgave foran seg. Det er ka, altså en plikt. I byen blir de kjent med presten Callahan som kommer fra 1983 og får høre hans utrolige historie. En historie de neppe hadde trodd om det ikke var for det de selv hadde opplevd, men de "kan ikke si om den besvarer flere spørsmål enn den stiller, eller motsatt." Samtidig har de andre problemer å forholde seg til. I bok to, Ødemarken, har Susannah sex med en demon for å hindre den i å angripe Eddie når han hjelper Jake gjennom til den verden de befinner seg i. Nå er hun gravid, og det vites ikke om faren er Eddie eller demonen, skjønt vi aner det er sistnevnte. Imellomtiden har en ny identitet utviklet seg hos Susannah; Mia, datter av ingen. Hun skal beskytte "krabaten" og kjemper om plassen.

Callahan har den verste av Trollmannens glasskuler, Sorte Tretten, også kjent som Bends o´the Rainbow. Den har fryktelige krefter, men også krefter slik at de kan reise mellom verdenene. Det blir flere turer til New York, som ledd i letingen etter Det mørke tårn, og det er mye foruroligende som skjer; tiden er i oppløsning, kraften og Tårnet som holder verdenene sammen er i oppløsning. Og tallet nitten går stadig igjen - hva er vel så spesielt med tallet nitten? Så mens de forbereder seg på at Ulvene skal komme er det også mye annet som skjer, og Roland har fremdeles sin oppgave i tankene; Det mørke tårn: "Det redder ikke denne verdenen vi befinner oss i, eller universet, men alle universer. Alt liv og all eksistens." Mot slutten blir deres ka-tet brutt, og en av dem er i stor fare.

Alt i alt en spennende bok, og jeg gleder meg til filmen om Det mørke tårn kommer. Noen irritasjoner må jeg likevel tilføye. For det første glemmer jeg at Jake kun er en guttunge. I sine resonnementer og samtaler med de andre fremstår han som mye eldre, og jeg undres på hva King kan ha ment med å gjøre ham såpass moden for alderen. Det blir for mye rett og slett. Dessuten er det Susannah. Hun har virkelig alle odds mot seg (svart, funksjonshemmet og gravid med et demonbarn). Som kvinnelig karakter fremstilles hun nå hjelpeløs, og kun hennes ka-tet (altså mennene) kan hjelpe henne. Neste bok heter Susannahs sang, forhåpentligvis balanseres dette inntrykket der.

Det er mange referanser til andre bøker, blant annet Harry Potter og Star Wars. Jeg har også fått med meg at Callahan er en karakter fra en av Kings tidligere romaner, Salem's Lot. Og akkurat denne boken dukker opp i Ulvene hvor Callahan kan lese om seg selv. Det får meg til å undres over hvor historien ender, og vil Roland og hans ka-tet lese om seg på et tidspunkt? Det er mye underlig, men King gjør det mulig og fullt troverdig i forhold til sjangeren. Mye av det som hender i Ulvene kan sies å være en digresjon, fordi det fører ikke våre venner nærmere tårnet, de vet like mye, eller lite, som da de ankom stedet. Men hendelsene fører dem enda tettere sammen og jeg forestiller meg at det vil være til stor hjelp i den videre letingen. Dessuten så jeg Continuum hvor tidsreiser er sentralt, og som jeg skrev i anmeldelsen av De utvalgte er det mange paradokser knyttet til det å reise i tid. I Continuum brukes teorien om at nye tidslinjer oppstår når noen forsøker å endre fortiden eller fremtiden, og det er mye det samme som skjer i Det mørke tårn.

De foregående bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken
• Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen

→ Ina leser serien på engelsk og hennes anmeldelse finner du her.

Ulvene av Stephen King
Originaltittel: Wolves of the Calla (2003)
Oversatt av Johann Grip
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2009
Norsk, bokmål
831 sider
Pocket, gave

The Name of the Wind ~ Patrick Rothfuss

The Name of the Wind (2007) er første bok i trilogien The Kingkiller Chronicle, skrevet av Patrick Rothfuss. Andre bok, The Wise Man's Fear kom ut i 2011, mens den tredje er ennå ikke kommet. Boken fikk jeg anbefalt av min datter og da jeg skulle reise til Gran Canaria i januar tok jeg den med i kofferten. Hun hadde selv lest den på stranden med solkrem og sand, dermed gjorde det ingenting om jeg lagde flekker på sidene. Uten forventninger til innholdet startet jeg med baksideteksten:

I have stolen princesses back from sleeping barrow kings. I burned down the town of Trebon. I have spent the night with Felurian and left with both my sanity and my life. I was expelled from the University at a younger age than most people are allowed in. I tread paths by moonlight that others fear to speak of during day. I have talked to Gods, loved women, and written songs that make the minstrels weep.

You may have heard of me.

Interessen ble absolutt vekket, men det er fantasy vi snakker om her og fantasy kan være så mangt. Handlingen er satt til en verden kalt the Four Corners of Civilization, og leseren presenteres for en vertshusholder ved navn Kote og hans assistent Bast. Etterhvert blir det klart at Kote egentlig heter Kvothe, hvis rykte skal ha det til å ha drept en konge og forårsaket en krig som fremdeles pågår. En gjest ankommer vertshuset, og da det viser seg å være en omreisende skribent ved navn Devan Lochees, kalt "Chronicler", ønsker Kvothe at han skal skrive ned hans historie. The Name of the Wind er basert på den første dagen Kvothe forteller om sitt liv. Fortellerstemmen har en personal synsvinkel og veksler mellom tredje-person og første-person. Som leser blir handlingen presentert ved at fortelleren er én av personene, samtidig som det er Kvothes jeg-perspektiv vi får når han forteller sin historie. Bast bekymrer seg for Kvothe fordi han synes å ha mistet livsgnisten, og han håper at Chroniclers tilstedeværelse vil endre situasjonen slik at Kvothe finner igjen meningen med sin eksistens, og rykkes ut av sin resignasjon.

Selv om starten er treg synes jeg i ettertid at det fungerte utmerket for resten av historien i denne første boken. Det jeg mente med at fantasy kan være så mangt, er at The Name of the Wind er noe annerledes enn tradisjonell fantasy hvis man sammenligner med sjangerens moderne forbilde, J.R.R. Tolkien. Joda, det handler om kampen mellom det gode og det onde, og det er en drage med, samt magi og demoner. Og handlingen foregår i en oppdiktet verden. I en fantasy kan eventyrlige og fantastiske ting skje, men her er det Kvothe selv som må få dem til å skje. Og mye av hans fortelling handler nettopp om hvordan en myte eller en legende oppstår, for det er stor forskjell mellom ryktene og Kvothes egen versjon av historiene.

Min datter har anskaffet bok nummer to, og når hun er ferdig er det min tur. Jeg er spent på fortsettelsen, og synes forfatteren har et utrolig fint språk og skildrer troverdige karakterer. For eksempel har Kvothe og andre sentrale karakterer både gode og dårlige sider. Til nå er det ikke fremkommet at helten må redde verden fra de mørke kreftene, snarere at det er mye som ennå ikke er blitt sagt og jeg ser frem til å lese om. Hvis du liker fantasy anbefales The Name of the Wind på det varmeste.

It's like everyone tells a story about themselves inside their own head. Always. All the time. That story makes you what you are. We build ourselves out of that story. 

Om forfatteren på Goodreads: Patrick Rothfuss. Han har også sin egen nettside: patrickrothfuss.com.

The Name of the Wind av Patrick Rothfuss
Serie: The Kingkiller Chronicle: Day One
Gollancz, the Orion Publishing Group, 2007
Engelsk
661 sider
Pocket, lånt

Det mørke tårn IV: Trollmannen og glasskulen ~ Stephen King

Jakten på Det mørke tårn fortsetter, og nå har Ina og jeg lest fjerde bok i denne fantastiske serien. Roland, Eddie, Susannah og Jake er nå et ordentlig Ka-tet, en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik. Det er etterhvert blitt en sammensveiset gruppe som alle ønsker å finne ut av hva som er i ferd med å skje med verden. Eller verdenene. Det finnes flere, og det finnes dører mellom dem.

Forrige bok, Ødemarken, sluttet svært dramatisk og Trollmannen og glasskulen starter der den slapp. Bortsett fra et lite resymé og prolog som setter leseren raskt inn i historien om det er lenge siden forrige bok ble lest, noe som godt kan tenkes ettersom det er en del år mellom de to utgivelsene. De fire følgesvennene befinner seg altså fremdeles i toget Blaine, gåte etter gåte. De får en fornemmelse av dommedag. "Tro aldri at gåter utelukkende dreier seg om intelligensen til den som spør. Det dreier seg også om sorte hull hos den som blir spurt," sier Roland. Men sorte hull har til og med en sofistikert og intelligent datamaskin som Blaine. Toget nærmer seg endestasjonen og, hvis de ikke finner Blaines sorte hull, døden. Alle forsøker å finne en gåte som kan sette toget fast, og samtidig kjemper de for seg selv. I dette trer karakterene bedre frem, mer troverdige, fordi de har sitt å slite med. Sine tanker og spøkelser. Men, som Jake tenker; når alt kommer til alt, så finnes det andre verdener enn disse. Roland får noe å tenke på når det viser seg at Eddie ikke er slik en stor narr som han kanskje mistenker; han akter nemlig å skyte. Med forstanden.

Vel fremme, og i live, viser det seg at de befinner seg i Kansas. Skjønt; ikke det Kansas de kjenner, de befinner seg svært nær stedet der Mellomverdenen slutter og Endeverdenen begynner. Første etappe av deres søken er over, men kraften til Det mørke tårn er svekket, og tiden renner ut. Det kommer for dem at de kan ha krysset verdener på ferden med Blaine, stedet de er kommet til ligner ikke den verden de forlot. Etter å ha vandret et stykke, nærmer de seg en vakker bygning, et palass med mange tårn og spir.

En kveld forteller Roland om Susan, sin store kjærlighet. I forbindelse med de tre foregående bøkene er hun blitt nevnt og jeg har skjønt at hun er en viktig del av Rolands liv. Først nå kommer det frem hvorfor. Og vi får vite hva som gjorde at han reiste fra Gilead sammen med sine venner, Cuthbert og Alain. De blir sendt langt mot øst, til baroniet Mejis hvor faren, Stephen Deschain, mener de er trygge. Roland forteller om et borgspill hvor de siste trekkene er innledet. John Farson, også kalt Den gode mannen, står for demokrati og avskaffelse av "klasseslaveri og gamle eventyr", for forandringer. Han er en farlig mann som ønsker å styrte Unionen. Som tittelen tilsier handler boken også om en glasskule, det er en av Trollmannens glasskuler som kan brukes til å se med. I Mejis oppdager Roland og vennene en hemmelig allianse, de stikker nesene sine i mektige menns saker, og det får fryktelige konsekvenser.

I likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er også sann kjærlighet kjedelig - så snart historien om møtet og oppdagelsen er fortalt, blir kyssene fort harske og kjærtegnene langtekkelige... unntatt, selvfølgelig, for de som utveksler kyssene, og som gir og tar imot kjærtegnene mens hver eneste lyd og farge i verden synes å bli dypere og klarer omkring dem. I likhet med et hvilket som helst annet sterkt stoff, er sann kjærlighet egentlig bare interessant for dem som er blitt dens fanger.

Og i likhet med et hvilket som helst annet sterkt og vanedannende stoff, er den første, sanne kjærligheten farlig.

s. 489 

Innimellom stusser jeg litt over betraktninger som fjortenåringen Roland gjør, noe er rett og slett for viderekomne. Jeg synes han er for ung og uerfaren til å gjøre seg enkelte tanker, det er som om King har glemt alderen til sin helt. Noen ganger blir beskrivelsene av kjærligheten mellom Roland og Susan svulstige og klisjéaktige, men det går fort over. Det er nemlig en gripende historie, til tider hjerteskjærende, og uhyrlig spennende!

De tre første bøkene har jeg skrevet om her:

• Det mørke tårn I: Revolvermannen
• Det mørke tårn II: De utvalgte
• Det mørke tårn III: Ødemarken

Trollmannen og glasskulen av Stephen King
Originaltittel: Wizard and Glass (1997, 2003)
Oversatt av Frank Lie
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2008
Norsk, bokmål
960 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn III: Ødemarken ~ Stephen King

Så var tredje bok i fantasyserien Det mørke tårn ferdiglest, og for en bok! Det kan jeg si med én gang: dette var neglebitende spenning, boken var rett og slett vanskelig å legge boken!

Ødemarken er delt i to bøker med kapitler i titler og nummererte underkapitler, noe som for meg forsterker det magiske i sjangeren. Vi følger Revolvermannen, eller Roland som er hans egentlige navn, videre i letingen etter Det mørke tårn. I forrige bok, De utvalgte, oppdaget Roland tre dører på en strand. Disse førte til vår verden og Roland besøkte New York for å hente to av de tre som skulle hjelpe ham å finne tårnet. For første gang på utallige år er han ikke lenger alene på sin vandring. Cuthbert, Alain, Jamie og Thomas, hans gamle følgesvenner, erstattes av Eddie og Susannah. Susannah er en tredje kvinne, forent av Detta Walker og Odetta Holmes. Hun er en sterkere og har en mer balansert personlighet enn de to andre selvene, og hun gjengjelder Eddies kjærlighet.

Roland har trent Eddie og Susannah til habile revolvermenn, og vi følger dem på vandring gjennom skogen hvor de finner en av Stålene, linjer som binder verden sammen, og følger den fordi de antar den vil føre dem til Det mørke tårnet som skal befinne seg i midten av Strålene. I denne verden holder alt på holder å dø eller gå i oppløsning. Spørsmålene er mange, svarene få eller ingen. Vil det hjelpe å finne tårnet, og vil det i så fall være tidsnok? Tidsnok til hva? Til å redde verden?

Vi blir bedre kjent med Jake, som er den tredje følgesvennen til Roland og derfor klarer å kommer seg til den verden hvor Revolvermennene befinner seg. Sammen drar de videre, og får enda en følgesvenn; dovenhunden Utt. Roland forklarer at de er en Ka-tet - en gruppe mennesker som er knyttet til hverandre gjennom skjebnen. Et Ka-tet kan bare brytes ved død eller svik.

Gåter og ordspill går igjen i hele boken, og passer godt med det som har hendt med verden der. Antydninger som Den gamle krigen, Den store brannen, Syndfloden og Den store forgiftning er begreper som brukes. Er det en atomkrig? Roland vet ikke fordi de gamle nedtegnelsene er tapt, og de få historiene som er tilbake, er usammenhengenede og morstridende.

Langs strålen ligger byen Lud, som viser seg å være en øde ruinby, men det lever mennesker der. Både i og under byen, som er en labyrint av gater, søppel, døde trær, bilvrak og knuste gjenstander. Etter dramatiske hendelser møtes Roland og følgesvennene ved en togstasjon hvor de må komme seg ut av byen ved hjelp av toget Blaine. Toget er en intelligent og sofistikert datamaskin, med sansen for...ja, nettopp: gåter. Kas hjul dreier, og verden går videre. Sivilisasjoner oppstår, og sivilisasjoner går under. På vei mot Blaines endestasjon farer de gjennom den virkelige ødemarken, et forbrent og ødelagt landskap, forårsaket av en forferdelig hendelse. Den brente og ulmende jorden, de muterte og misdannede vesene...det var ingen atomkrig, det var noe mye verre. Og det er ikke over ennå.

Boken avsluttes på dramatisk vis, med en skikkelig cliffhanger. Det er virkelig fascinerende lesing, Stephen King har skapt et fantastisk univers! Og selv om det fremdeles er mye uavklart for meg, begynner jeg så smått å få en bedre forståelse for denne verden som Roland har viet livet sitt for å gjøre noe med. Redde den kanskje? I alle fall ligge svaret i Det mørke tårn. Slik jeg har forstått det, har King det med å avsløre litt etter litt. Det store bildet blir klarere etterhvert og da kan små detaljer underveis ha stor betydning. Serien leser jeg sammen med Ina, som leser på engelsk. Hun har skrevet om denne boken her.

Ødemarken av Stephen King
Originaltittel: The Waste Lands (1991, 2003)
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn & Lisa Vesterås
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2007
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn II: De utvalgte ~ Stephen King

Etter å ha lest første bok i serien om Det mørke tårn, Revolvermannen, så jeg frem til videre lesing og ble ikke skuffet! I utgangspunktet ble jeg inspirert av Astrid Terese og hennes begeistring for bøkene, og da jeg var så heldig å motta serien i gave nå i sommer grep jeg anledningen til å starte lesingen. Ekstra flott var det at også Ina var interessert i denne lange fortellingen og at vi kunne lese sammen.

I første bok var Revolvermannen på jakt etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Han når ham igjen til slutt, skjønt; hvem som finner hvem er et betimelig spørsmål. Den sortkledde spår Revolvermannens fremtid med tarotkort, og disse viser tre følgesvenner han må finne ved havet i vest; Fangen, Skyggenes dame og Døden. Han får også vite mer om tårnet og om verden som er gått videre, som er beskrivelsen av verden slik den fortoner seg etter en katastrofe som har ødelagt den verden Revolvermannen kjente. Men for det meste er det uklarheter. Han sovner på en strand ved havet, og det er her han våkner idet andre bok, De utvalgte, starter på dramatisk vis. Noen besynderlige, grufulle vesener med hummeraktige klør og takkete nebb kommer opp fra havet. Den ene biter og Roland mister en bit av to fingre og mesteparten av høyre stortå, noe som fører til forgiftning og infeksjon. De fleste patronene til revolverne er blitt våte, han har ikke mat, kun vann for en dag og trenger medisin. Det hele ser temmelig mørkt ut.

Han begynner å gå nordover langs stranden. Langt om lenge, på randen av utmattelse og i feberørske ser han en dør. Han har ikke noe annet valg enn å åpne den og gå gjennom, om han ikke vil legge seg ned og dø. Forskrekket finner han seg selv seende gjennom øynene til Fangen (hvis navn er Eddie), en narkoman på smugleroppdrag, og Roland deler nå kroppen hans. Sin egen ligger syk og utmattet på stranden. Han befinner seg i vår verden på 1980-tallet, en verden Roland tenker om ikke er særlig forskjellig fra hans egen, noe som virket underlig betryggende for ham. Gjennom noen dramatiske hendelser ender de på stranden sammen. Eddie blir fri fra heroinen og Roland har fått med seg antibiotika.

Gjennom samværet med Eddie, det tar lang tid å bli noenlunde frisk og abstinensfri, får jeg som leser mer innblikk i Roland som person. Også Eddie blir jeg kjent med, hans oppvekst og noe av årsaken til narkotikaproblemene. Samtaler, tanker og tilbakeblikk gir dybde til karakterene. Selv om bakgrunnen til Rolands oppdrag eller søken ikke belyses nærmere, og det ennå er ubesvarte spørsmål, sitter jeg igjen med en følelse av at dette vil komme senere. Og det er akkurat slik jeg liker det, som med Margaret Atwood sine bøker hvor ting på ingen måte er åpenbart. På et tidspunkt forteller Eddie mer om seg selv, og Roland lytter:

Det hele druknet i et brus som ikke var helt ulikt lyden av brottsjøen som slepte med seg stein opp på stranden. Roland kjente historien og sa ingenting. Det var Eddie som ikke kjente historien, en Eddie som muligens var klar i hodet for første gang på kanskje ti år eller mer. Eddie fortalte ikke historien til Roland; Eddie fortalte omsider historien til seg selv.

s. 210

De vandrer videre og oppdager dør nummer to på stranden. Her er det de skal hente Skyggenes dame fra 1960-tallet, noe som slett ikke blir enkelt. Betegnelsen betyr at hun har to ansikter, hun er schizofren. Den positive siden, Odetta Holmes, forelsker Eddie seg i. Den negative siden, Detta Walker, sverger å drepe dem. Men Roland er fortsatt syk, han trenger mer antibiotika. Gjennom den tredje døren, hvor det ikke stod Døden, men Dytteren, går Roland inn i en seriemorder på 1970-tallet.

Når det gjelder reiser i tid dukker det uunngåelige spørsmålet opp, "det latente paradokset"; vil en endring i én tid, påvirke i én annen? Her googlet jeg litt for å få noe mer håndfast og vitenskapelig tilknyttet dette, og en interessant artikkel har et eksempel:

Hvis jeg reiser tilbake i tid og skyter morfaren min som barn, så vil moren min, og dermed jeg, aldri bli født. Men hvordan vil jeg da kunne reise tilbake i tid og skyte morfaren min? Framtiden og fortiden henger uløselig sammen, så tidsreiser som endrer fortiden og dermed framtiden, er vanskelige å forstå.

Mange paradokser rundt sammenhengen mellom fortid og fremtid altså. Men løsningen kan være at parallelle verdener finnes, som er en gyldig tolkning i kantemekanikken. Hvis man reiser "tilbake i tid og skyter sin morfar som barn, oppstår det en parallell verden. En verden der du aldri har eller vil eksistere, fordi morfaren din ble skutt som barn, og en annen verden som du kommer fra. I din verden har disse tingene aldri skjedd – det skjedde i den parallelle verden." Det er en teori hvor uendelig mange verdener oppstår fordi ethvert utfall av en handling forårsaker et parallelt univers. Skjønt, det vil bli uendelig mange av dem og det blir vanskelig å forestille seg. En aldri så liten digresjon, men uansett spennende. Det er boken også. Svært spennende!

Resymeet i boken forteller at serien Det mørke tårn er inspirert av Robert Brownings dikt “Childe Roland to the Dark Tower Came”, som i sin tur hentet tittelen fra en linje i Kong Lear. Kings The Dark Tower har mange likheter med diktet, blant annet navnet til helten. På seriens offisielle side står det at serien er "inspired in equal parts by Robert Browning’s poem, “Childe Roland to the Dark Tower Came,” J.R.R.Tolkien’s Lord of the Rings, and Sergio Leone’s spaghetti Western classics, The Dark Tower series is an epic of Arthurian proportions. It is Stephen King’s magnum opus, and is the center of his amazing creative universe."

Neste ut er bok nummer tre, Ødemarken, som Ina og jeg starter på så snart hun har fått sin utgave i postkassen sin.

De utvalgte av Stephen King
Originaltittel: The Drawing of the Three
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
473 sider
Pocket, gave

Det mørke tårn I: Revolvermannen ~ Stephen King

Ina og jeg leser Det mørke tårn, en bokserie av Stephen King. Første bok, Revolvermannen, er nå ferdiglest og jeg skal forsøke å si noen ord om den selv om det forekommer meg vanskelig.

Min utgave har bok I og II i samme bind. Bokens paratekst er temmelig dyster og fremsiden viser en blanding av øde ørkenlandskap og et slags tårn i bakgrunnen. Sant å si var jeg uforberedt på fantasy-faktoren i boken. Selvsagt, det er Stephen King vi snakker om, men likevel tenkte jeg mer i banen av eventyraktig fantasy. I stedet fikk jeg en dystopisk mørk fantasy som er vanskelig å beskrive. Bakpå boken står det at i Revolvermannen introduseres vi for en av Kings mest mystiske og sagnomsuste helter; Roland av Gilead, den siste revolvermann. For meg var det et nytt bekjentskap, for jeg hadde ikke hørt om denne helten før. Men så er det lenge siden jeg har lest noe av King, og siste filmen jeg så var The Mist for mange år siden.

I forordet (2003) til Revolvermannen skriver King at denne utgaven er en del av en samlet revidering fra hans side, fordi han innså at begynnelsen ikke samsvarte med slutten. Første bind ble skrevet av en veldig ung mann, den inneholdt svært mange feil og gale utgangspunkt, og den hadde en annen tone enn resten av serien som gjorde den vanskelig å lese. King skriver videre at han ikke har gjort endringer i selve handlingen, men ordnet skrivefeil og utelatt tompreik. Rettelser som skal gi nye lesere en tydeligere start og introduksjon til Rolands verden. Nå er det altså første gang jeg leser starten på denne serien og aner ikke hvordan den var før redigeringen, men jeg kan skrive under på at den har klart det King ønsket. Den har åpnet for en fantastisk og underlig verden, en forunderlig historie og ja, jeg føler meg aldri så lite bergtatt.

Vi møter Revolvermannen i det han følger etter Den sortkledde gjennom ørkenen. Det er en pangstart rett inn i handlingen der han vandrer, og vi får vite at han er en tilpasningsdyktig pilegrim, med utseende som hentet fra en westernfilm. Jeg ser for meg Clint Eastwoods figur fra spaghetti-western filmene, noe som slett ikke er utiltalende. Revolvermannen har fulgt etter Den sortkledde i to måneder i den tørre, brennhete ørkenen. Han nærmer seg; uten hast, uten å somle. Etterhvert som han går, hviler, slukker tørsten, strømmer minner fra barndommen frem. Vi får også vite litt om hans ferd før ørkenen, om oppholdet på det avsidesliggende stedet Tull hvor Den sortkledde hadde demonstrert sin overnaturlige makt innen Revolvermannen kom. Ute i ørkenen møter han Jake, en gutt som ikke aner hvordan han havnet der, han husker kun bruddstykker fra livet før.

Underveis kommer det frem at historiens nåtid er lagt til en fremtid hvor den verden og sivilisasjon vi kjenner er ødelagt og for lengst glemt. Kun enkelte brokker vitner om dens eksistens. Og Jake er kommet derfra. Revolvermannen liker gutten, og tenker på sin egen oppvekst, "som han som regel hadde følelsen av omhandlet en annen person - en person som hadde gjort et sprang gjennom en fantastisk tidslinse for å bli en annen - men som nå virket gripende nær." Han er den siste av sitt slag, og verden var gått videre. Revolvermannen er ikke en mann som dveler ved fortiden, men han tar seg stdig i å tenke på den likevel. Og om enn så mistenkelig det er at han tenker om gutten som en del av Den sortkledde sin plan, vandrer Revolvermannen videre ut i ørkenen sammen med Jake. Vandringen kulminerer med et møte mellom Revolvermannen og Den sortkledde, og Roland får da vite mer om Tårnet som er hans endelige mål.

De retrospektive glimtene gir innblikk i Revolvermannens barndom og hans overgang til myndig alder. Etterhvert blir hans ferd mer forståelig, om enn ikke helt håndgripelig. Det regner jeg med trer tydeligere frem i neste bok. Jeg øyner en mykere side ved denne mannen enn den harde revolvermannen, som fremkommer av hans tanker, drømmer og tilbakeblikk. Og om enn ikke lynende intelligent, så i er han alle fall snarrådig og med en intuisjon som fører ham for det meste til riktige avgjørelser. Ihvertfall slik han selv ser det. Som barn fikk han navnet Roland, og han trer inn i de voksnes rekker som Revolvermannen. Jeg tenker om boken at det er en postapokalyptisk historie, med innslag av magi og demoner. Boken er en innledning til serien, det blir spennende å lese videre!

Stephen King, født 1947, bor i Maine og Florida sammen med sin kone, forfatteren Tabitha King. Han publiserte sin første novelle som tjueåring, og har siden skrevet mer enn førti bøker og to hundre noveller. Han begynte å jobbe med serien Det mørke tårn i 1970, og første bok kom ut i 1982. Serien ble fullført i 2004.

Revolvermannen av Stephen King
Originaltittel: The Gunslinger
Oversatt av Vibeke Ekeland Grønn
Serie: Det mørke tårn (The Dark Tower)
N.W. Damm & Søn AS, 2006
Norsk, bokmål
250 sider
Pocket, gave

Perlehviskeren ~ Cathrine L. Wilhelmsen

Da jeg skrev en smakebit fra boken Perlehviskeren nevnte jeg at parateksten var nydelig, og at jeg var spent på om den videre lesingen stod i stil med omslag og illustrasjoner. Det gjorde den. Jeg lot meg absolutt rive med av eventyret. Eller fantasyhistorien, som den godt kan kalles. Dessverre har jeg ikke fått anledning til å lese boken for barna på jobb, ettersom ferien er rett rundt hjørnet. Og - fordi vi har lest serien om Sarin samt sett på Ninjago. Men jeg skal ta den med til høsten, for jeg tenker dette er en bok de eldste kan ha utbytte av. 6-9 år nevnes som alder hvor barn har "en forestillingsevne som gjør at de fryder seg over sjongleringene mellom alvor og humor, skrekk og glede samt virkelighet og fantasi. Perlehviskeren byr på dette og gir samtidig muligheten til å filosofere over et alvorlig tema."

Boken handler om Julius som skal feire jul hos mormor og morfar i deres store hus med smijernsport, ringeklokke og lønneallé. Som skapt for magiske stunder! Og det blir det denne gangen, for Julius er syv år og da det er tid for Den Store Overrekkelsen får han av besteforeldrene en glasskule med en by på innsiden. Tilbake i hverdagen opplever han at faren forteller noe han ikke forstår og han setter seg for å tegne slik han pleier for å sortere tankene sine. Det er da merkelige ting skjer; fargeblyantene virker ikke og da han kikker i glasskulen blir han "sugd inn i en malstrøm av glitter, snø og farger".

Min rasjonelle tankegang tilsier at han maner frem denne eventyrverden fordi han er i et følelsesmessig kaos, men ettersom jeg liker godt fantasysjangeren er jeg mer enn villig til å være med på ferden. For nå havner Julius i en annen verden, inni glasskulen. Akkurat som han hadde drømt om! Vent litt...hva vet jeg om hva syvåringer drømmer om? Min datter på snart tjue fortalte meg hin dagen om da jeg for mange år siden snakket om hvorvidt vi kunne være sikker på om det vi opplevde var virkelighet. Tenk om vi bare drømte alt sammen! Eller tenk om vi var i en annens drøm! Hun hadde tenkt mye på det, og til og med vært redd for å sovne i frykt for aldri å våken igjen. En tanke jeg ikke hadde ofret i filosofiens øyemed.

Historien i Perlehviskeren følger et tradisjonelt mønster med hjem-borte-hjem hvor Julius drar på en reise for så å vende hjem igjen, samt at den inneholder det magiske tallet tre. Det er tre nøkler han må finne for å gjenvinne fargekreftene. Reisen innebærer at han erkjenner det faren har fortalt ham om at foreldrene skal skilles, og han kommer sterkere tilbake. Boken handler også om vennskap, og hvordan uhyggen i ord kan overvinnes ved et trygt og varmt forhold til noen man har tillit til.

Jeg forsøkte å forestille meg hvordan det kunne oppleves å høre denne historien som barn. Vanskelig å si, men som voksen liker jeg språket godt. Min erfaring tilsier at bland annet Astrid Lindgren og Harry Potter fenger, her skjer det saker og ting fortløpende og språket utfordrer. Noe av språket i Perlehviskeren forutsetter en viss kunnskap, som det språklige bildet om at han var i midten av en stor kjærlighet på pinne (s. 25), og dermed bidrar til utvidet ordforråd. Likevel tenker jeg at handlingen hadde litt for lite fart og spenning, til og med for målgruppen. Men til syvende og sist satt jeg uansett igjen med følelsen av å ha lest en fin fortelling om Julius som bearbeider det han føler da han får vite at foreldrene skal skilles. Som nevnt er forfatterens intensjon å "lage en historie rundt skilsmisse sett fra et barns perspektiv". Hun ønsker at den kan bidra til at barn lærer å snakke om vonde følelser. Det kan den nok, men jeg tenker at da må historien snakkes aktivt om. Den kan også bidra til at andre som ikke står midt oppi en skilsmisse får informasjon og kunnskap om dette som kan være vanskelig å snakke om.

Selve boken er herlig å holde og bla i. Sidene er tykke og gir en fabelaktig følelse i hendene, og akvarellillustrasjonene av Petter Winther gir liv til handlingen og personene. Hvorvidt boken er sett fra barns (egne) perspektiv, eller et barneperspektiv (våre voksnes perspektiver på barn), vil være en interessant diskusjon. Det skal jeg ikke gå inn på her, fordi jeg tenker at bokens intensjon vil kunne bidra til å gi barn en opplevelse av uansett hva man føler så er det greit, men at det er viktig å snakke om.

Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner av Petter Winther
Kolofon forlag, 2015
Norsk, bokmål
158 sider
Innbundet, lesereksemplar

Råta ~ Siri Pettersen

Jeg leste Odinsbarn for to år siden; imponerende fantasy, skrev jeg den gangen. Råta er andre bok i trilogien Ravneringene og som jeg startet å lese i julen. Etterhvert klarte jeg ikke å legge boken fra meg, selv om jeg har mer enn nok pensum å lese dette siste semesteret. Det er uhyre spennende, og anbefales på det sterkeste!

Råta starter rett i handlingen og fengslet meg fra første side. Konflikten mellom nord og sør er fremdeles til stede, men ettersom Hirka har forlatt Ymslanda og befinner seg i menneskenes verden er fokuset på konflikten mellom de parallelle verdene. Egentlig mellom det gode og det onde. Men hvem er hva og hvordan skal Hirka klare å skille? Hun blir nødt til å stole på seg selv.

Som i Odinsbarn, veksler historien mellom perspektivene til Hirka og Rime. I den nye verden er Hirka en fremmed, uten å forstå språket eller skikkene, uten å bli forstått eller trodd. Hun lærer seg å overleve blant de merkelige menneskene, mobiler, mat i plastikk og kjøretøyer som beveger seg raskere enn noen hest. "Å overleve: Eksistere. Klare seg. Å ikke dø." Så mange ord hun ikke kjenner! Så mye hun ikke vet om hva man gjør i denne andre verden! Dette fikk meg til å tenke at temaet er høyst aktuelt, med tanke på hvor mange som, frivillig eller ufrivillig, kommer til et nytt land.

Rime går sine egne veier, følger ikke Rådet slik som er forventet av en høyættet rådsmann. Han begynner å undres om Hirka har resit forgjeves. Han føler sorg over at hun er borte, men også håp om at hun fremdeles er i live. Og han vet at få vil tro ham om han fortalte sannheten om Ymslandas eksistens og historiene de har blitt oppfostret til å tro på, at det er løgn alt sammen.

Hirka erfarer mye nytt også ved seg selv, oppdagelser som gjør henne sterkere enn hun trodde var mulig. Men også oppdagelser som gjør henne matt av fortvilelse. Som at hun er nøkkelen til krigen som vil komme. Likevel klarer hun å mobilisere styrke når sammenstøtet mellom det gode og det onde finner sted. Og selv om hun i utgangspunktet kun har seg selv å stole på, oppdager hun at det er noen som vil henne vel. Likevel slutter ikke historien med kampen, det er fremdeles mye som står på spill. Og det viser seg at sannheten er ganske annerledes enn de alle hadde trodd. Og ikke minst jeg som leser. Det er virkelig litt av et høydepunkt, et overraskende et! Etter min mening en kreativ, engasjerende bok nummer to, med en handling som driver fremover i et forrykende tempo. Like imponerende som første bok, og jeg ser frem til å lese siste boken i denne trilogien!

Kan du huske min mister? 

Han gjør det fremdeles vanskelig å jobbe foran pc-en, 

og ble gladelig med da jeg skulle skrive dette :)

Råta av Siri Pettersen
Gyldendal Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
504 sider
Innbundet, kjøpt