The Institute ~ Stephen King

Endelig en King-bok igjen! Det er en stund siden Ina og jeg leste Det mørke tårn, en fascinerende serie. Nå har vi lest The Institute, som ble utgitt i fjor og handler om ondskap satt i system, et grusomt system hvor barn blir brukt som brikker i et spill. King har tatt med en opplysning i starten av boken hvor det står at ifølge National Center for Missing and Exploited Children, blir rundt 800 000 barn rapportert savnet hvert år i USA. De fleste blir funnet. Tusenvis blir det ikke.

Med dette som innledning møter vi Tim Jamieson som er på vei til New York etter å ha måttet slutte i stillingen som politi. På ferden havner han på et gudsforlatt sted hvor han sier ja til jobben som nattlig sikkerhetsvakt. For som han sier: Great events turn on small hinges.

Jeg liker hvordan King bygger opp karakterene, og selv om jeg ikke helt skjønte hvorfor han skal være så omstendelig med Tim og omgivelsene i den lille byen, kommer det tydeligere frem mot slutten da Tims holdninger og væremåte, er med på å føre plottet i havn og den noe åpne slutten. Jeg kjenner igjen Tim i Roland, den ensomme ulven som til tross for sin hardbarkede fremtoning synes å ha en god rettferdighetssans og en magefølelse som fører ham inn i farlige situasjoner og halsbrekkende omgåelser av loven.

Den andre hovedpersonen er Luke, en svært intelligent gutt på tolv år, som en dag våkner opp på et sted som ligner gutterommet hans, men som viser seg å være Instituttet, dypt inne i Maines skoger, etter å ha blitt kidnappet. Med sterk hjemlengsel og mange spørsmål finner han ut at det er mange andre barn der, med spesielle evner som telekinese, som Luke har et snev av, og telepati. Barna blir utsatt for ulike eksperimenter for å stimulere disse evnene, og sammen med noen av barna finner Luke ut den forferdelige sannheten om stedet og hvorfor de er fanget der. Hvis barna samarbeider under eksperimentene, får de tokens som de kan bruke til å kjøpe seg blant annet godteri og sigaretter. Derimot er det brutale straffer hvis de lager trøbbel. Instituttet delt i Front Half, hvor Luke er, og Back Half, hvor barna havner når evnene er godt nok forbedret. Men ingen har noensinne sett igjen de som havner i Back Half og når vennene hans blir hentet dit, legger han en plan for å rømme og hente hjelp.

The Institute forteller en skremmende historie, som til tross for sitt overnaturlige preg, kunne ha skjedd. Ondskapen som menneskene ved Instituttet viser kan ikke forstås, men blir rettferdiggjort av instituttets leder; “Thousands of children have died in this process, but billions of children have been saved”. Men hvordan kan noen mishandle barn? Og la det bli en rutine fordi det er en del av jobben? Boken er på nesten fem hundre sider, men blir aldri langdryg. Det skjer hele tiden noe, og spenningen bygges opp gradvis på en intens måte. Som i Det mørke tårn har også The Institute en åpen slutt, og jeg satt igjen med et hva om spørsmål. Mer skal jeg ikke røpe, for jeg tenker at denne romanen må du lese! Absolutt å anbefale, og jeg tror at selv ihuga King-fans som kanskje venter seg noe i retning Ondskapens hotell og It, vil like The Institute.

The Institute av Stephen King
Hooder & Stoughton, 2019
Engelsk
485 sider
Innbundet, kjøpt

Single White Female ~ John Lutz

Mitt første møte med denne forfatteren, som har mange bøker bak seg, og da i første rekke spenningsromaner og thrillere. Og boken Single White Female er virkelig spennende! Ikke helt til å gjøre meg direkte skjelven slik det står på omslaget, men absolutt nok til at jeg nileste. I alle fall etter at starten var unnagjort, da den var litt treg. I ettertid ser jeg jo at den bidro til å etablere en tiltro til hovedpersonen, noe som er viktig for resten av historien.

Spennende thriller som lar det gå kaldt nedover ryggen! 

Allie bor sammen med Sam i en leilighet i Manhattan, New York. De har vært kjærester i noen måneder og han har flyttet inn slik at de kan være mest mulig sammen. De er begge fremadstormende karrièremennesker, og har et godt forhold med gjensidig respekt og kjærlighet. I alle fall tror Allie det. Helt til hun finner ut at Sam er utro.

Etter at hun har kastet ham ut, befinner hun seg i den kjedelige situasjon å skulle betale leien for leiligheten alene, så hun averterer etter en roommate og Hedra Carlson virker å være den perfekte; en grå mus som ikke har noe Allie kan være sjalu på. Men det går ikke lang tid før Allie oppdager urovekkende ting når det gjelder kvinnen hun deler leilighet med. Gradvis endrer Hedra utseende, og til slutt ligner hun Allie så mye at andre tar feil av dem. Også Sam, som forsøker å vinne Allie tilbake. Han har blant annet sex med Hedra, i den tro at det er Allie. Og det er akkurat det Hedra ønsker...

Det er ikke bare utseende Hedra overtar, men etterhvert tar hun over hele Allies identitet og utslette den egentlige Allie. Da sannheten går opp for Allie er det for sent. Hedras fascinasjon av Allie består i at Allie har alt og Hedra har ingenting. Hun har heller ikke en egen identitet, noe vi etterhvert øyner har sammenheng med en traumatisk barndom uten at noe mer blir avdekket. Spenningsmomentet høynes når Hedra blir Allie, og Allie står igjen uten identitet.

Skikkelig spennende roman som etter høydepunktet glir over i en selvsagt og bra avslutning i tråd med en god, klassisk thriller. Jeg kan godt tenke meg å se filmen fra 1992 med Bridget Fonda, den må være en nervepirrende opplevelse! Boken tar også for seg hvordan det er å leve som enslig kvinne i en urban storby som New York. I alle fall på 90-tallet, men det er kanhende ikke spesielt annerledes nå. I alle fall er det fra en kvinnes perspektiv vanskelig, også det å gjøre karriere i en manns verden. Jeg har lest boken sammen med Ina, og du kan lese hennes anmeldelse her.       

John Lutz (født 1939) er en amerikansk forfatter som hovedsaklig skriver mysteriefortellinger. Han har mottatt en Edgar Award og the Shamus Award to ganger (fra wikipedia).

Single White Female av John Lutz
Constable & Robinson Ltd., 2013
Første gang utgitt i 1990
Engelsk
302 sider
Pocket, kjøpt

Mapuche ~ Caryl Férey

Om smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.

Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.

Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.

Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.

Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".

Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.

Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget

Season Of The Harvest ~ Michael R. Hicks

Season Of The Harvest er første bok i en trilogi skrevet av Michael R. Hicks. Siden jeg har holdt på med boken ganske lenge (i januar 7%) bestemte jeg meg for å lese den ut i helgen. Det har tatt tid fordi jeg har lest den på mobilen til og fra trening sånn omtrent tre dager i uken, og det har ikke vært fordi boken var kjedelig. Det var spenning fra første side!

Michael R. Hicks (f. 1963) vokste opp under Apollo-programmet og brukte mye av ungdomstiden foran tv-en med den originale Star Trek serien og andre science fiction filmer, som fortsatte å bli en kilde til underholdning og inspirasjon. Han bor nå i Florida sammen med sin hustru, to stesønner og to siberiske katter, og lever sin drøm som fulltidsforfatter.

På Hicks hjemmeside presenteres boken slik:

Season Of The Harvest is the first novel of the bestselling Harvest trilogy that brings new, terrifying meaning to the old saying you are what you eat…

At a genetics lab where a revolutionary strain of corn is being developed, FBI Special Agent Jack Dawson’s best friend and fellow agent is brutally murdered, his body torn apart.

Jack is convinced that Naomi Perrault, a beautiful geneticist and suspected terrorist, is behind the murder. But when Jack is framed for setting off a bomb that devastates the FBI lab in Quantico, Naomi becomes Jack’s only hope of survival.

Confronted by the terrifying truth of what the genetically engineered seeds stolen by his friend are truly for and who is really behind them, Jack joins Naomi in a desperate fight across half the globe to save humanity from extermination…

Du er hva du spiser

I et kort forord skriver Hicks om bruken av genmodifiserte organismer (GMO) i matindustrien, da fortrinnsvis USA (som står for rundt 50% av produksjonen), hvor det genetiske materialet i mange av våre grunnleggende matplanter som soya, mais, hvete og ris har blitt endret slik at de er blitt motstandsdyktige mot sprøytemidler og/eller insekter, eller de trenger mindre vann og vokser raskere eller høyere. Ved å overføre egenskaper mellom arter som ikke er i slekt, brytes naturens egne barrierer. Og det er en multimilliard dollar industri som kontrollerer en enda større del av verdens matforsyning. De sier det er trygt. Og da må vi tro på det. 

Alt annet enn kjedelig! 

Season Of The Harvest holder et forrykende høyt tempo, og hadde det ikke vært for mine egne pålagte lesetider ville jeg ha lest boken ut like forrykende fort. Den har likheter med en skikkelig spennende film i thrillerklassen, og jeg er overbevist om at den hadde gjort seg utmerket på tv-skjermen. Det spiller ingen rolle, for Hicks skriver så bra at handlingen er på netthinnen hele tiden og jeg har nå kjøpt andre boken.

Selv om det nå ble mye snakk om genmodifisering, handler boken om så mye mer. FBI agent Jack Dawson opplever at hans beste venn blir drept og ingen kan forklare hva som har skjedd med ham. Vennen er også FBI agent, og Jack får vite at han etterforsket en rekke cyber-​​angrep mot flere forskningslaboratorier som arbeider med genmodifiserte organismer og at en organisasjon kalt Earth Defense Society (EDS) står bak. Ideen er å skape vekster som ikke trenger mye plantevernmidler, og at eventuelle kjemikalier ikke skader plantene .EDS blir beskyldt for terrorhandlinger mot laboratoriene, og Naomi Perrault er lederen.

Men ting er ikke som de ser ut til, og det finner Jack ut etter hvert. Han bestemmer seg for å undersøke omstendighetene rundt vennens død, og i det som blir et kappløp på liv og død, både for de involverte og for hele menneskeheten, er den ettersøkte Naomi Perrault hans håp og redning. Det er nemlig ikke mennesker som står bak genmodifiseringen. Og planen er snarere å fremstille planter som gjør oss til mat, eller verter for den andre arten. Deres agenda er todelt: "The first is to control as much of the world's food supply as possible. The second [...] is to kill us." De nye plantene vil inneholde et retrovirus som endrer DNA-et, og følgene er mye mer skremmende enn først antatt.

We'll be wiped out if we aren't able to stop it, Jack. The human race will be exterminated.

s. 78

Boken har en actionfylt handling med en troverdig historie, selv til science fiction å være. Jack Dawson er ingen "I'll do it alone"-type, selv om han ikke nøler med å kaste seg inn i kamper på egen hånd. Han tenker, han gråter, han koser med katten sin, og er i det hele tatt en sympatisk person.

Om noen er i tvil - det er absolutt verdt å laste ned gratisversjonen!

Season Of The Harvest av Michael R. Hicks
Imperial Guard Publishing, LLC, 2012
Engelsk
388 sider
E-bok, Kindle edition lastet ned på mobilen

Spionen som kom inn fra kulden ~ John le Carré

Månedens 1001-bok er rett og slett en vrien affære. Muligens kommer det av at jeg ennå er for en padawan å regne når det gjelder krim, og Spionen som kom inn fra kulden er jo absolutt det, men likevel en noe annerledes type etter mine (utydelige) begreper. Utgaven jeg har lest er en jubileumsutgave fra 2013 som markerte at det var femti år siden boken kom ut, og med et nyskrevet forord av forfatteren hvor han har noen ganske interessante betraktninger (jf. tidligere smakebit). På forhånd var jeg klar over at romanen var kjent for en intrikat handling, men var likevel uforberedt på historiens irrganger i forhold til hva jeg ellers har oppfattet er en kriminalroman eller spionthriller.

Den beste spionroman i alle tider

John le Carré er pseudonym for David John Moore Cornwell, født 1931, en engelsk forfatter som arbeidet for den britiske sikkerhetstjenestene M15 og M16 i 1950- og 1960-årene. Hans tredje roman, Spionen som kom inn fra kulden (1963) ble en internasjonal bestselger, og førte til at han forlot sikkerhetstjenesten og ble forfatter på fulltid. I forordet skriver le Carré at forlaget ønsket å konsultere en ekspert på østtysk etterretning før utgivelsen, men selv hevder han at romanen ikke har noen forbindelser til egne opplevelser og mener at beviset på at den ikke er autentisk ligger "i at den faktisk ble utgitt".

Romanen handler om Alec Leamas som arbeider for den britiske etterretningstjenesten i Øst-Tyskland. Leamas er akkurat slik jeg forestiller meg en spionagent; fåmælt, foretrekker det aktive livet ute i felten, drikkfeldig, litt sånn ubehagelig type og med et begrenset sosialt liv. I etterretningsarbeidet er det kun én morallov som gjelder; det er resultatene det kommer an på, og Leamas skaffer resultater. Helt til noe går galt. Han mister sine agentene, og når den siste blir drept ved Berlinmuren blir Leamas kalt tilbake til London hvor han får et siste oppdrag; for å komme inn i varmen.

Vi er forpliktet til å leve vårt liv uten medfølelse, uten medmenneskelig varme, ikke sant? Det er selvfølgelig ikke mulig. Alt dette hardkokte - det er noe vi prøver å innbille hverandre. Men vi er ikke slik i virkeligheten. Jeg mener...man kan ikke være ute i kulden hele tiden; man må inn av og til, inn fra kulden...skjønner De hva jeg mener?

s. 27

Oppdraget er ikke så enkelt som det høres ut til, for østtyskerne har også sine dobbeltagenter og hvem er hvem, og hvem kan man stole på? Den kalde krigen gjør at spioner på begge sider hele tiden prøver å ligge et skritt foran den andre. Romanen har absolutt en intrikat handling! Jeg nevnte at jeg ikke var forberedt på historiens irrganger i forhold til hva jeg ellers har oppfattet er en kriminalroman eller spionthriller, og med det mener jeg at min forventning lå i å få en kronologisk fortelling av hvordan spionasjemetodene kunne se ut i praksis, og fikk det til dels. Jeg har nevnt før at jeg liker godt bøker som er bygget opp slik at jeg som leser ikke får servert hele historien etterhvert som ting skjer, men snarere må tenke og bygge meg opp en egen formening om de faktiske forholdene før de dunkle sannheter blir avdekket og kanskje de slett ikke blir det til fulle. Slik er denne boken. Hver gang jeg trodde at nå hadde jeg nøstet opp i alle trådene, floket det seg til igjen. Dette gjør boken spennende, for selve historien er kanskje ikke helt ekstraordinær.

De gamle spionasjemetodene er nok fremdeles de beste, men i dag foregår spionasje stort sett fra rommet. Skjønt, man får ikke direkte tilgang til dokumentene. Elektronisk etterretning er for eksempel Norge stor på. Vi stiller til disposisjon mannskap til NATO's AWACS-fly og vi har utstrakt etterretning med egne fly (P-3 Orion) og skip (som f.eks. Marjata). Det finnes også egne radarstasjoner i Finnmark som overvåker russisk territorium, og vi har en forsvarsgren kalt Cyberforsvaret. Spesialstyrken arbeider dessuten tett sammen med etterretningstjenesten, men det er sjeldent vi får høre om det ettersom arbeidet er hemmelighetsstemplet. Jada, jeg pumpet husbonden for opplysninger :)

Om dette er den beste spionroman til alle tider kan jeg ikke uttale meg om , men jeg leser gjerne flere bøker av denne forfatteren for jeg ser at forfatteren har mer ved seg enn bare spionspenning, og det at boken var vrien, vel, det kommer av den innfløkte historien som jeg så for meg var en enkel sak. Les selv, det er verdt tiden!

Spionen som kom inn fra kulden av John le Carré
Originaltittel: The spy who came in from the cold
Oversatt av Lotte Holmboe
Cappelen Damm AS, 2013
Norsk, bokmål
255 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

En smakebit på søndag (Season Of The Harvest)

På mobilen leser jeg nå Season Of The Harvest, som er bok 1 i Harvest-trilogien skrevet av Michael R. Hicks. Boken ble jeg oppmerksom på etter at Marianne skrev så entusiastisk om forfatteren. Nå har jeg bare kommet 7 % inn i den, men det var spenning fra første side så jeg ser frem til trening i morgen for da leser jeg videre i bilen frem og tilbake. På Hicks hjemmeside presenteres boken slik: 

Season Of The Harvest is the first novel of the bestselling Harvest trilogy that brings new, terrifying meaning to the old saying you are what you eat…

At a genetics lab where a revolutionary strain of corn is being developed, FBI Special Agent Jack Dawson’s best friend and fellow agent is brutally murdered, his body torn apart.

Jack is convinced that Naomi Perrault, a beautiful geneticist and suspected terrorist, is behind the murder. But when Jack is framed for setting off a bomb that devastates the FBI lab in Quantico, Naomi becomes Jack’s only hope of survival.

Confronted by the terrifying truth of what the genetically engineered seeds stolen by his friend are truly for and who is really behind them, Jack joins Naomi in a desperate fight across half the globe to save humanity from extermination…

~

What the hell happened, Sheldon? Jack asked himself. It's like you were shooting at a goddamn phantom that could absorb bullets. 

Honningkrukken ~ Gert Nygårdshaug

Honningkrukken er første boken i krimserien om Fredric Drum, gastronom og hobbyarkeolog. Han er også vinkjenner og sjef for den lille gourmetrestauranten "Kasserollen" i Oslo. Det er høst og Drum er i Frankrike for å kjøpe vin til restauranten, nærmere bestemt i en kommune i Bordeaux; St. Emilion, vinkjennernes Mekka - "bare navnet hadde en god vins ingredienser i seg; bløte vokaler som trillet og vokste i munnen. Lang ettersmak; etterlyd".

Boken starter in medias res; Fredric Drum faller ned i en underjordisk grotte. Etterhvert kommer det frem hvordan han har havnet der, men ikke hvorfor. Selv tenker han at noen har arrangert "ulykken" for å bli kvitt ham, men jeg synes det er lite sannsynlig utifra det lille jeg vet i begynnelsen av historien. Og lite vet også Drum på det tidspunktet. Jeg synes han nok var litt for konspiratorisk i tankegangen så tidlig. Hvorfor i all verden skulle noen ønske en vin-oppkjøper av veien? Årsakssammenhengene blir tydeligere lengre ut i historien, og på denne måten holdes spenningen vedlike. For spennende er det, og sidene snus i raske vendinger! For etterhvert skjønner jeg jo at Drum har reist rundt i verden og erfart mange farlige episoder i sin søken etter svar på oldtids-myter.

Sittende sammen med vinkjennerne og château-eierne på torget får Drum vite om tragedien som har rammet vinbyen; syv mennesker er sporløst forsvunnet. Drum har alltid med seg en fem-takket krystall som han konfererer med når vanskeligheter oppstår. Som kjent stimulerer krystallene intuisjonen og fremhever den "sjette" sans, og selv om Drum ikke er overtroisk mener han at denne kommuniserer med ham ved at han må tolke fargene. Han har nok bruk for den, for han har altså rotet seg bort i mye i løpet av sine tretti to år.

Romantikk er det også plass til. Fredric Drum drømmer om en var og fin romanse, og det kan endelig se ut til å skje når han møter Geneviéve - hun får hjertet hans til å banke i en helt annen takt. I mellomtiden er han opptatt av hemmelig skrifter, kodeløsing og rebuser, og som utdannet dechiffreringsekspert er hobbyen hans å tyde hittil utydede urspråk. For eksempel har han i mange år prøvd å tyde Linear B, skriften som ble brukt til å skrive det språket som i dag kalles mykensk, en tidlig form av gresk. Til syvende og sist er det dette som hjelper ham i å løse mysteriet med de forsvunne menneskene i St. Emilion. Han dechiffrerer nemlig også mennesker, og det er fort gjort med Geneviéve. Når hun er den neste som forsvinner får Drum bruk for alle sine kodenøkler.

Jeg liker ikke så godt romaner med lydhermende ord, som "splæsj" og "knakk", men heldigvis er dette ikke et påtrengende problem. Drum havner i den ene farlige situasjonen etter den andre, og mange ganger er han centimeter fra døden. Jeg er fremdeles en padawan når det gjelder krim og vet ikke helt hvordan en god krim skal være i følge kriteriene, men at Honningkrukken er spenning er det ingen tvil om! Skjønt; spenning er relativt og noen vil nok finne romanen som en smule saktegående.

Når Drum mener å ha funnet løsningen er det ekstra engasjerende fordi jeg ikke får vite hva det er før mange sider senere, og at kapitlene avsluttes med cliffhangere gjør jo sitt til at jeg ble drevet videre i bladvendingen. Oppklaringen på sin side var overraskende og original, om enn makaber. Knut Faldbakken skrev i sin anmeldelse at dette kanskje var utslagsgivende for at han "bare" fikk annenpris i Aschehougs krim- og spenningsbokkonkurranse i 1985. Det er også hevdet at Nygårdshaug fornyet krimsjangeren (husk vi snakker medio åttitallet) ettersom han brøt med sjangerkravene ved å trekke inn historie, myter og eventyrlige elementer. Bøkene om Drum ble mottatt som spennende og annerledes krim. For meg er det et positivt tegn siden jeg fremdeles famler meg frem i krimverden og ikke vet hva som er en god krimkarakter eller en dårlig, og siden jeg liket Drum tyder det bra for meg.

Det handler mye om vin, men jeg ble ikke like vintørst som Faldbakken siden jeg foretrekker tørr hvitvin og i St. Emilion snakkes det mest om rødvin. Jeg har ikke peiling på vin og ser utelukkende på etikettene for å finne ut om vinen er tørr slik jeg liker den. I boken er det mye om årganger og den slags uten at jeg kan relatere meg til det fordi jeg mangler kunnskaper på området. Likevel; jeg fikk et innblikk i produksjon av vin og ikke minst konkurransen rundt vinproduksjon og handel.

Enkelte ganger stusset jeg litt over hvor overivrig Fredric Drum er til å begi seg ut på farlige veier (les: dumdristige), men spenning er spenning og forbindelsen til Linear B er interessant, spesielt siden oppklaringen gir et nytt spørsmål; om minoskulturen - og jeg får virkelig lyst til å lese neste bok i denne serien for å se om Drum finner ut hvordan denne kulturen bukket under. Det at løsningen ligger i at Drum tolker de urgamle tekstene er ekstra spennende! 

Jepp, jeg fortsetter med høstbladene mine :)

Anita, som er den som fikk meg nysgjerrig på Nygårdshaug, skriver etter at hun var på litterær salong med forfatteren, at han alltid har vært opptatt av myter, arkeologi, mystiske steder og å finne svar på det som ennå er ukjent. Mye av dette kombinerer han i serien om Fredric Drum, og etterhvert Skarphedin Olsen. Nygårdshaug liker å besøke stedene han skriver om, og til tross for slunken lommebok har han smakt årgangen av St. Emilion han skriver om i Honningkrukken. Hun likte boken og jeg nikker gjenkjennende i det hun sier om Drums "overlevelsesinstinkt og humor og type" og at plotet faktisk er "ganske brutalt og bestialsk".

Gert Nygårdshaug var nemlig en fattig forfatter i 1985 da han gjorde research i vinbyen Saint-Emilion. Ikke hadde han råd til hotell og ikke til å kjøpe Bordeaux-vinene han skrev om i Honninkrukken. Turistkontoret innlosjerte ham hos en eldre mann på Château Cardinal Villemaurine som han brukte som utgangspunkt. Til sammen har Nygårdshaug skrevet elleve bøker i serien og jeg har satt dem alle på listen over bøker å lese.

Honningkrukken av Gert Nygårdshaug
Aschehoug & Co., 1985
Norsk bokmål
203 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Anette arrangerte en lesesirkel hvor novemberboken var Honningkrukken og siden hun nå har tatt en bloggpause har jeg likevel fullført boken, sammen med:

En smakebit på søndag (honningkrukken)

Etter å ha lukket Hollases krønike startet jeg rett på Honningkrukken av Gert Nygårdshaug. Nygårdshaug har jeg hatt en stund på leselisten siden Anita skriver så entusiastisk om bøkene hans og da Anette arrangerte lesesirkel med hans første bok nå i november meldte jeg meg sporenstreks på. Dessverre har Anette tatt bloggpause, men boken skal jeg lese uansett. Jeg har kommet til side 114 og smakebiten er fra slutten av kapittel 6.

Om boken: 
Fredric Drum befinner seg i et av Frankrikes mest tradisjonsrike vindistrikter, St. Emilion. Uforvarende vikles han inn i et forsvinningmysterium - syv mennesker er blitt borte, antagelig drept, i løpet av de siste månedene. Og mye tyder på at Fredric skal bli det åttende offer...

Klokken ble elleve. Fredric var sunket ned i en slags tanketom apati med hendene under haken ved skrivebordet. Øyene var lukket halvt igjen.
Hvorfor hadde hun ikke kommet?
Klokken var halv ett da han krøp ned under lakenene. Han fikk ikke sove. Tankene på at det hadde hendt Geneviève Brisson noe rispet sinte klor i hodet hans.

s. 114

Det er høst her og det er også høst i Frankrike når Drum er der :)