Plattform ~ Michel Houellebecq

Valg av septemberboken i 1001 lesesirkelen, som var mannlig forfatter, falt på Plattform av Michel Houellebecq. Forfatteren er kjent for sine romaner som har skapt debatt og skandale. De grunnleggende bestanddeler førte til en mediedebatt som raste i over ett år da den ble publisert i 1998, og likeledes med Plattform som kom ut tre år etter. Både i Frankrike og internasjonalt vakte romanen stor oppsikt, og jeg skrev etter å ha lest De grunnleggende bestanddeler at jeg ikke kom til å lese mer av Houellebecq, til det var jeg for uenig i hans beskrivelse av tilværelsen. Likevel, hver gang navnet hans dukker opp blir jeg nysgjerrig, og bestemte meg for å utfordre meg selv. Plattform er også ubehagelig lesing, men er det en dårlig bok?
  

Baksideteksten:

Bokas hovedperson, Michel, er en desillusjonert byråkrat i kulturdepartementet. Ingenting ser ut til å kunne rokke ved hans resignerte livsholdning, inntil han treffer Valérie, som jobber for en av landets største reiseoperatører. Sammen finner de løsningen på det moderne menneskets grunnleggende ensomhet: sexturisme. Det vestlige mennesket har blitt kaldt, rasjonelt og ekstremt individorientert, seksualiteten klinisk og steril. For å kunne bryte dette mønsteret, gjenoppdage kroppens gleder og lære å hengi seg til noe større enn seg selv, er nytelsesreiser til Thailand svaret. Reiser vi ikke alle på ferie for å få et lite eventyr?, spør Michel.

Igjen har Houellebecq skrevet en roman det ikke er mulig å forholde seg likegyldig til. Karakterenes høyst kontroversielle oppfatninger om seksualitet, religion og moral sjokkerer. Men bak de sensasjonspregete ytringene møter vi mennesker som også evner å vekke sympati. Det er noe ubehagelig aktuelt ved denne romanen – både ved Michels usminkede refleksjoner om seg selv og samtiden, og ved den desperasjonen som kommer til uttrykk gjennom hans ekstreme løsninger.

Jeg har ikke tenkt å skrive særlig mye om boken, men den er ikke dårlig. Den tar opp enkelte tema som kan være ubehagelige å lese om, som sexturisme. Og spørsmålet melder seg; er det en menneskerett å ha sex? Begjær, lyst, kåthet. Det er noe alle (tror jeg) kjenner på og ønsker seg. Men har vi rett til å utnytte andre for å få det? I boken argumenteres det for at det ikke nødvendigvis er utnyttelse, men at det har en gjensidig nytteverdi. Det er jo bare tull all den tid vi vet at prostitusjon er utnyttelse av svakerestilte mennesker. Plattform er en roman, men selv om det er fiktivt, vises forfatteren selv gjennom hovedpersonen, som heter Michel (!). Og mye er samsvarende fra De grunnleggende bestanddeler, det at tilværelsen er kjip og hovedpersonens gjennomgående negativitet ovenfor det meste er en irriterende befrielse fra alt det som skal være så korrekt. Nå er det særdeles søkt, at Michel som er en såpass lite imøtekommende fyr skal ende opp med den flotte, unge og seksuelt sultne Valérie. I boken får til og med de prostituerte orgasme på orgasme, det må være en  manns våte drøm. Men akk så usannsynlig. Houellebecq har har nok skrevet om sin fantasi. Det som gjør at boken faktisk kan sies å være bra, er at denne desillusjonerte mannens tanker om det ene og det andre er interessante og relevante for tiden vi lever i. Jeg er overbevist om at hvis vi kun leser om det som interesserer oss og som ligger nært verdiene og livssynet vi har, får vi et begrenset perspektiv. For å få øye på helheten, ubehagelig eller ikke, må vi også få med oss hva som rører seg hos ulike mennesker og på ulike plan.  

Plattform av Michel Houellebecq
Originaltittel: Plateforme (2001)
Oversatt av Per E. Fosser
Cappelens Forlag, 2002
Norsk, bokmål
317 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Et innlegg om sommerferiens bøker

Ferien ble tilbrakt høyt til fjells og av fem medbrakte bøker ble tre lest og én påbegynt.

Vår av Ali Smith

Som jeg skrev i en smakebit på boken, er dette tredje del i Smiths romantetralogi. "En umulig fortelling om en umulig tid, " sier forlaget. Og det kan de ha rett i, for Smiths bøker er ganske umulige. I alle fall ved første øyekast. Jeg liker å referere til foredraget av oversetteren Merete Alfsen når jeg skriver om Ali Smith, hvor hun blant annet sier at bøkene ble skrevet fortløpende fordi de skal handle om nå, samtidig som de griper tilbake i tiden. 

Første side kaster meg inn i noe som ligner en tirade, en anklage mot dagens samfunn. Men våren er tid for nytt liv, renselse, vekst, og den første stemmen er... våren, som sier klart i fra om at "kødd med klimaet mitt, så gjør jeg livet surt for dere." Deretter er det Richard, tv- og filmregissør, som står på jernbaneperrongen et sted i Nord-Skottland en tirsdag morgen i oktober 2018. Egentlig bor han i London, men på impuls har han tatt toget nordover, han har forlatt livet sitt. Hans gode venn og kollega, Paddy, er død. Hun beriket livet hans. Og hun hadde kunnskaper om så mangt. 

Mye av teksten handler om Katherine Mansfield og Rainer Maria Rilke, og jeg fikk virkelig lyst til å lese noe av disse to forfatterne ("det de skriver, det forandrer alt. De bryter mønsteret. De er moderne. [...] de to store, hjemløse forfatterne, de store outsiderne."), spesielt Mansfield som også Simone de Beauvoir tidvis henviser til. Men uansett, det er ikke alltid lett å henge med i Smiths romaner. 

I boken tar Smith opp politikk (toryene ved makta igjen, folk på gata igjen), Brexit, #metoo, klimaendringene. Både Trump og andre får passet sitt påskrevet. Fjell har også en fremtredende betydning. Og snøskred. Richard forlot livet sitt, tilsynelatende av ulike grunner, men til syvende og sist på grunn av forandringer. Forandringer som tar fra ham meningen med livet. Han legger seg på togskinnene; for en lettelse å være ferdig med alt sammen! Det er Brit som stanser ham.

Starten på del to er nesten som en dystopisk skrekkfilm, men er i aller høyeste grad her og nå. En annen viktig karakter er jentungen som får til det umulige, som å spasere rett inn i forvaringssenteret hvor Brit arbeider, og får ledelsen til å vaske toalettene. Brits stemme viser en annen side av verden, men samtidig mye av det samme som Richard. "Moren trodde alltid at nyhetene var viktig. Nå for tiden visste alle at det ikke var det man så på for å finne ut hva som virkelig foregikk. Bortsett fra moren. Hun trodde fremdeles på tv. Gamle folk gjorde det." Disse setningene måtte jeg sende på familysnappen, for vi gamle får stadig høre at nyhetene ikke MÅ må sees klokken syv på nrk :D

Måten Smith legger ordene i munnen på sine karakterer minner litt om Atwood. Og det at alt ikke blir fortalt med én gang eller kronologisk, men ting blir klarere etterhvert, og til slutt har man oversikten. I historien er det altså et barn som skaper forandringer, og andre følger henne som en Messias. Det er kanskje det som skal til for å stanse skredet. Man får øye på håpet om en ny og bedre verden. 

Jeg ser allerede etter vårtegn.

~ Katherine Mansfield

Vår av Ali Smith

Originaltittel: Spring, 2019

Oversatt av Merete Alfsen

Forlaget Oktober, 2020
Norsk, bokmål
302 sider

Innbundet, kjøpt

Skyggedanseren av Sara Omar

I juni hørte jeg en direktesending fra Litteraturhuset med Sara Omar og Hilde Sandvik i samtale om æreskultur, sosial kontroll, islam og feminisme; Med pennen som våpen og livet som innsats. Her snakker hun om den nye boken som ble utgitt tidligere i år, og er en fortsettels på historien om Frmesk fra debutboken Dødevaskeren. Vi får høre om oppveksten i Kurdistan på 1990-tallet, og om hennes nye liv i Danmark og Tyskland på 2000-tallet, samt hva som skjedde før Frmesk kom til Danmark. 

Boken har en annen tematikk enn Dødevaskeren, nemlig barneprostitusjon og utnyttelse av barn, og Sara Omar sier den er en slags vasking av de mange jentene som har mistet livet i undertrykkelsen. I Skyggedanseren vises grusomhetene enda verre enn i den foregående boken. Omar forteller at hun har sett og vært vitne til utnyttelse av barn, og at hun i boken åpnet døren til et muslimsk hjem og viser hvordan det kan være. Så er det opp til folk å tenke over det, men at hun ikke skriver noe som ikke har skjedd. Men boken handler også om de unge mennene. Mange ber om råd for hvordan de kan leve annerledes, hvordan de kan slippe å være slik som sin far. Omar kaller det for en bevegelse, en stille revolusjon.

Hilde Sandvik spurte om hvordan det er å utsette seg for fare slik Omar har gjort, og hun svarte: "Jeg er klar over at det er en risiko hver gang jeg snakker om det og skriver om det, for en kvinne med min bakgrunn skal ikke det.", men legger til at mange som har vært kritiske, har etter å ha lest boken og hørt henne snakke om dette, skjønt at det er i orden å stille spørsmål. 

Omar fortalte om den rystende historien om mannen som i februar drepte sin kone og deres åtte år gamle sønn, og mener den danske stat burde brukt pengene for å få døtrene til Danmark for å hindre at de blir utsatt for utnyttelse. 

I Skyggedanseren tar Sara Omar opp den særdeles ubehagelige muligheten til å gifte seg i et såkalt "gledesekteskap". Her er hva jeg noterte av det hun sa om dette:

• gledesekteskap: en imam vier et barn (9-14 år) til en voksen mann
• jeg kaller det for prostitusjon
• imamen tjener penger, jentene er dem det går utover
• når mannen er ferdig med dem, kan han bare gå
• mannen får beskjed om ikke penetrere vaginalt, kun analt, i tilfelle hun skal giftes senere
• det finnes ingen alder hvor kvinnen er gifteklar, hun er klar når familien mener hun er klar
• gledesekteskap er nevnt i hadith

Boken er forferdelig lesing, skikkelig grusomt! Men absolutt nødvendig. Om Frmesk har Sara Omar sagt at "jeg skriver ingenting jeg ikke har opplevd, sett eller hørt. Men om det er meg eller mennesker jeg kjenner jeg skriver om, er egentlig likegyldig. Frmesk er over alt."

Som stein døde jeg og reiste meg igjen som en plante

Som plante døde jeg og reiste meg igjen som et dyr

Som dyr døde jeg og reiste meg igjen som et menneske

Hva her jeg å frykte? Hva her jeg mistet ved døden?

~ Rumi

En må-lese-bok!

Skyggedanseren av Sara Omar
Først utgitt i Danmark, 2020
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen
Aschehoug, 2020
Norsk, bokmål
440 sider
Innbundet, kjøpt

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff

Jeg har likt de bøkene jeg har lest av Bergljot Hobæk Haff, og denne føyer seg inn i rekken, og som er en historisk roman om attentatet mot den russiske keiser Aleksander II i 1881. Den minner meg bittelitt om Jeg, Bakunin som er "en psykologisk studie av det revolusjonære menneskes indre liv, fremført av den russiske anarkisten Bakunins selvbekjennelse."

Baksideteksten:

«Terrorisme er krig, bare i mindre målestokk.» Replikken er lagt i munnen på Andrej Zjeljabov, som i 1881 ble dømt til døden for medvirkning til drapet på tsar Aleksander 2. Sammen med ham ble også Sofia Perovskaja dømt og henrettet. Med stor dikterisk kraft tegner Bergljot Hobæk Haff disse to livsskjebnene. Andrej og Sofia er medlemmer i en bevegelse som arbeider for frigjøring av den russiske allmuen. Så driver det undertrykkende tsarregimet dem gradvis over mot terrorvirksomhet, en vei som kulminerer med sprengningen av Vinterpalasset og attentatet mot tsaren. Attentatet er en roman om troskap mot idéer og mennesker, om ordenes styrke og vilje til å skape forandring. Romanen retter søkelyset mot maktmisbruk og en motstandskamp som til sist munner ut i terror, med fortvilte paralleller til vår egen tid.

I romanen følger vi Sofia og Andrej gjennom barndom og frem til dødsstraffen for å ha vært med på attentatet mot keiseren. Hun er fra aristokratiet, han er sønn av livegne bønder, og de møtes som unge aktivister. Hobæk Haff gir et interessant bilde av hvordan de, fra å være fredelige aktivister, blir radikale og tyr til vold for å fremme saken og få slutt på undertrykkingen av folket. Romanen er ikke tørr og kjedelig slik den ved første øyekast kan virke, men er virkelig spennende lesing! 

Attentatet av Bergljot Hobæk Haff
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004
Norsk, bokmål

257 sider
Innbundet, gave

Smakebit: Vår

Vår er tredje boken i en årtidsserie som starter med Høst og fortsetter med Vinter. Nå gleder jeg meg til den siste boken! Forlaget skriver at romanen "er en umulig fortelling om en umulig tid. Ali Smith skriver poetisk og politisk om utestengelse og umenneskelighet, men også om håpet og verdigheten som fortsatt finnes. Slik åpner hun døren og lar vårlyset sive inn."

 Her er en liten smakebit:

April.
Den lærer oss alt.
Årets kaldeste, mest utrivelige dager kan komme i april. Det gjør ikke noe. Det er april.

[...]

April, den lovløse, siste måneden av våren, det store konnektivet.
Gå forbi en hvilket som helst blomstrende busk eller tre, og du kan ikke unngå å høre det, maskinduren, det nye livet i full gang i tidsfabrikken.

Stillitsen ~ Donna Tartt

Stillitsen har stått i bokhyllen min siden 2014, og med sine 841 sider passet det utmerket å lese den i månedens 1001-bok som skulle være en på 500 sider eller mer. Jeg har irritert meg, jeg har grublet og tenkt, jeg har vært oppgitt og frustrert, men mest av alt har jeg likt denne historien om Theo. Tartt har gitt stemmen til Theo, som skriver denne historien for å forstå, men samtidig ønsker han ikke å forstå, fordi det vil innebære å svike faktum. På slutten kommer han til en innsikt: 

SPOILER! Hopp over skriften i kursiv, den avslører ikke så mye, men det kan være nok :)

Han snakker om en mellomsone, den som er mellom virkeligheten på den ene siden og punktet der bevisstheten treffer virkeligheten, en regnbueende, der skjønnheten blir til, der to helt forskjellige flater blandes og flyter sammen for å tilgodese oss med det livet ikke gir oss; og det er her, i dette rommet, all kunst eksisterer, og all magi.

Og - vil jeg også hevde - all kjærlighet. [...] Og på samme måte som musikk befinner seg i rommet mellom notene, på samme måte som stjernene er vakre takket være verdensrommet rundt, på samme måte som solen treffer regndråper i en viss vinkel og kaster et prisme av farger over himmelen - slik er rommet der jeg eksisterer, og ønsker å fortsette å eksistere, og som jeg, skal jeg være helt ærlig, håper jeg dør i, nettopp denne mellomstrekningen: der fortvilelsen traff ren annerledeshet og skapte noe sublimt.

Og det er derfor jeg har valgt å skrive disse sidene slik jeg har skrevet dem. For bare ved å gå inn i mellomsonen, i den mangefargede randsonen mellom sannhet og usannhet, er det mulig å holde ut å være her og skrive alt sammen.

Så, jeg startet med slutten. Men hele historien kulminerer med denne innsikten Theo gradvis erkjenner for seg selv og sitt liv, og det starter da han som trettenåring opplever at moren dør i en eksplosjon på et av New Yorks kunstmuseum. I forvirringen som oppstår, får han med seg et maleri; Stillitsen (The Goldfinch) av Carel Fabritius fra 1654. Tartt har sagt at kunstverket er spesielt, siden fuglen er både fanget og fri, noe som jeg synes er et sentralt tema i romanen. 

Mange mener boken er for lang, og at de siste 400 sidene er skuffende. Ikke hør på dem! Ja, den er lang, men på en positiv måte. Hvordan skal man kunne si noe om sitt liv uten å bruke mye plass? Når moren dør flytter Theo inn hos familien til en skolekamerat hvor han bor til faren plutselig annonserer at han kommer for å ta ham med seg til Las Vegas. Tiden her blir avgjørende for livet hans videre; hans valg, mangel på handling, forelskelse og kjærlighet, vennskap. Underveis er Tartt innom store spørsmål som hva er sannhet, hvordan kan man gjenkjenne skjønnhet, og finnes udødelighet? Theo sliter med identiteten, å finne seg selv i denne til tider vanskelige verden, men det er så fint å lese om prosessen og hvordan han kommer frem til en erkjennelse for seg selv. 

Stephen King sier at dette er en "rarity that comes along perhaps half a dozen times per decade, a smartly written literary novel that connects with the heart as well as the mind." Han har mye rett i det, og bildet som Theo har med seg blir et symbol på det som er vakkert og ekte. Stillitsen kan jeg absolutt anbefale, den ga meg mye å tenke på og Tartt har en svært god skrivestil som uten å være belærende gir næring til tankevirksomhet og nye perspektiver. 

Stillitsen av Donna Tartt
Originaltittel: The Goldfinch (2013)
Oversatt av Hilde Lyng
Tiden Norsk Forlag, 2014
Norsk, bokmål
841 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Bak skapet står øksen ~ Torborg Nedreaas

Som jeg satt og leste årets første nyhetsbrev fra Torborg Nedreaasselskapet som kom i slutten av juni, og forfatter og litteraturprofessor Willy Dahls tanker om Nedreaas, ble jeg oppmerksom på at jeg ennå hadde mer å lese fra denne bergenske forfatteren. Dahl sier at kravet hun satte til seg selv, at det kunstneriske uttrykket måtte være ekte - bare da kunne det være sant, ga ham assosiasjoner til dagens virkelighetslitteratur. Verdt å lese! Så jeg klikket meg inn på nettsiden og Nedreaas sin første publikasjon, nemlig Bak skapet står øksen. Det er link til boken hos Nasjonalbiblioteket, så jeg begynte å lese. Og kunne ikke stoppe. 

Torborg Nedreaas er mest kjent for fortellingene om Herdis; Trylleglasset (1950), Musikk fra en blå brønn (1960) og Ved neste nymåne (1971), og romanen Av måneskinn gror det ingenting (1947), hvor hun skriver om tabubelagte tema som kvinners seksuelle begjær og abort. 

Bak skapet står øksen er en novellesamling utgitt høsten 1945, som skildrer forholdene i Norge under den tyske okkupasjonen. Novellene er sterk lesing, og gjorde dypt inntrykk på meg. Til tider var fortellingene rett og slett ubehagelige. Fortellingene er et forsvar for tyskerjentene, altså de norske kvinnene som var sammen med tyske soldater. Disse kvinnene har fått liten plass i skjønnlitteraturen, og den dag i dag er deres historier blitt mindre undersøkt enn andre deler av krigshistorien. Benedicte Jensen Araldsen skriver i sin masteroppgave at hun "har til gode å lese annen skjønnlitteratur som har et så nyansert syn på tyskerjentene så tett opptil krigen", og hun har rett. For novellene tar også for seg livet til småkårsfolk generelt, der krigen i sin unntakstilstand satte hele det hverdagslige livet på hodet. Tyskerjente eller tyskertøs, bare ordet gir negative assosiasjoner! Og Nedreaas skrev så modig om disse kvinnene rett etter krigens slutt, da folk flest så på dem som de verste svikerne. 

Og det er nettopp dette som kommer frem i novellene. Ved å velge å være sammen med "fienden" utfordret de konvensjonene, og selve begrepet "tyskerjente" viser at de ble sett på som styrt av sine drifter, at de var uansvarlige og lite selvstendige individer. Det nyanserte ved novellene er også at mennene, barna og andre stemmer kommer frem, og gir leseren innblikk i hvordan det kunne være å leve slik, midt i unntakstilstanden og den usikre tiden. Mye fortvilelse kommer frem! Men også hvordan en ung jente kunne ta det skritt å være sammen med en tysker. Det kunne være forelskelse. Eller at hun kom fra fattige kår og krigen muliggjorde et bedre liv. Omsorgssvikt er et annet tema Nedreaas bringer opp. Og begjær. Uten å bryte en nedskrevet lov, ble kvinnene som var sammen med tyske soldater utsatt for psykiske og fysiske overgrep. Jeg har selv en i familien som var sammen med en tysk soldat, de var forelsket og det var ikke enkelt for dem. Etter krigen flyttet de til Tyskland, og han ønsket aldri å besøke Norge igjen.

Romantikken og erotikken er sterk, og den kjenner ingen nasjonale grenser, skriver Araldsen, og sier videre at novellene hovedsaklig formidler "poenget om at tyskerjenter ikke kan dømmes likt og kjapt – uten å ta hensyn til de store individuelle forskjellene." Novellene kan gi bevissthet og refleksjon om at ingen må være for snare til å dømme andre. Torborg Nedreaas var en av dem som høsten 1945 tok til orde mot en statlig kommisjon som foreslo å "løse problemet" med tyskerjentenes barn med å sende dem ut av landet. Hun skrev i kommunistavisen Arbeidet i Bergen og spurte ironisk, men med stort sinne, hva som hadde skjedd: Hadde norske myndigheter brukt krigen til å lære det nazistene visste, at uønskede mennesker kunne deporteres og dermed forsvinne?

Bak skapet står øksen av Torborg Nedreaas
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1975
Utgitt første gang: 1945
Norsk, bokmål
136 sider
Nasjonalbiblioteket