… som duften av en drøm … ~ Bjarne Benjaminsen

For en spennende novellesamling! Og svært tankevekkende... Boken har undertittelen kybernetiske fabler, og som vi vet oppfattes begrepet kybernetikk som læren om regulerende og selvregulerende mekanismer i naturen og teknologien. Denne oppfatningen stammer fra matematikeren Wiener som i 1948 publiserte boken Cybernetics hvor han fremlegger ideen om at regulering og styring i både biologiske og tekniske systemer følger felles lover som kan uttrykkes matematisk.

Men nok tørrprat! For denne boken er milevis fra å være noe i den retningen. Novellene handler om det å være menneske i vår digitale og sosialt distanserte tid, og det er virkelig foruroligende lesing. Jeg er jo svak for dystopier nettopp fordi denne sjangeren kan være et varsko om hvordan fremtiden kan bli seende ut. Ta MaddAddam for eksempel. Men der Atwood skriver at selv om trilogien er fiksjon, inneholder den ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige, har Benjaminsen gått enda lengre. Disse korte historiene viser tilsynelatende lykkelige, eller i alle fall tilfredse mennesker som lever sine daglige liv en gang i fremtiden. Men under overflaten truer drømmer om et annet liv å forstyrre tilværelsen deres. Mange spørsmål melder seg, som det står bakpå boken:

Hvor verdifulle er sanseinntrykk av tapte naturlandskap?
Hvem fortjener å dele ditt nervesystems innerste signaler?
Hva kan meditasjon brukes til i den digitale hverdagen?
Henger suget i bringen sammen med de elektriske uværene som herjer planeten?
Og hva slags stoff er egentlig drømmer vevet av?

I disse ti ”kybernetiske fablene” stilles vågale og skremmende spørsmål. Gjennom science fiction og fabelprosa kretser boka inn en rystende tematikk: Hva vil det si å være et menneske i en digital verden? Er menneskenes hjerter like til alle tider – eller står vi i dag overfor en sosial og teknologisk omkalfatring av selve menneskenaturen?

Jeg som er uvant med å lese noveller, ville egentlig ha mer etter den første, for hva skjer videre med miljøkonservator Palle? Han har vært i samme jobb i femten år, og er nå på det årlige oppdraget med avgangsstudenter som ønsker jobb i Virtuell Veritas. Midt ute i naturen hvor det er nødvendig med beskyttelsesdrakt. Palle begynner å tvile på vitsen med hele opplegget, og Villdyret rører på seg...

Så blir jeg mer vant til disse korte historiene, og leser videre om Siv som gjør sine daglige rutiner, i en leilighet som kjenner alle hennes behov, til og med drømmene får hun ikke ha for seg selv. Jeg leser om han som tenker på barndommen; den gang man kunne springe nakne på insektjakt. Og den svevende parken; en oase av gammeldags natur, verdens vakreste sted som dessverre krever mye innhenting av informasjon og identiteter for firmaet for å tilbringe en halvtime. Femåringen Rikard drømmer seg innover hullet i den idylliske himmelen over barnehagen, og om hun gjør sitt ytterste for å finne den rette. Den siste novellen er virkelig interessant, og gir meg lyst på en fortsettelse.

Alt er informasjon, alt lagres, ingenting overlates til tilfeldighetene. Vi logger, samler og matrisene ruller. Våre liv kan gjøres bedre, lettere, mer komfortable, enklere å håndtere. Men er det virkelig slik vi vil ha det? Hvor ble det av friheten? Som sagt så melder det seg mange spørsmål, og fortellingene nærmest lar meg fly avgårde til en tenkt fremtid. Jeg tenker på The Terminator, på Avatar, 1984, The Day After Tomorrow, WALL-E, og mange flere som gir fantasien fritt spillerom. Men novellene i ... som duften av en drøm... har et eget særpreg, både i fortellerstil og det at de korte tekstene har så mye å si. De er kraftfulle i måten de formidler drømmen som menneskene bærer i seg - en drøm om noe som er langt fra den tilværelsen de lever i...

Anbefales for alle, uansett om du liker science fiction eller ikke!

… som duften av en drøm … Kybernetiske fabler av Bjarne Benjaminsen
Orkana forlag, 2020
Illustrert av Thore Hansen
Norsk bokmål, 134 sider
Innbundet, fått av forfatteren/forlaget

The Heart Goes Last ~ Margaret Atwood

Margaret Atwood hevder at "any fiction that shows a society which is worse than your own is dystopian", og at hun skriver virkeligheten slik den folder seg ut. The Heart Goes Last starter i alle fall i en nær fremtid hvor ekteparet Charmaine og Stan bor i bilen sin etter at samfunnet har kollapset på grunn av økonomisk krise. Noe lignende har allerede skjedd i virkeligheten, nemlig under finanskrisen i 2008 som førte til at mange folk måtte bo på gaten eller i bilene sine. For å unnslippe en virkelighet hvor det ikke finnes et eneste lys i tunnelen, melder ekteparet seg på the Positron Project etter at Charmaine har sett en tv-reklame om dette.

Dystopisk virkelighetsnært

"Tired of living in your car?" he says to her. Really, straight to her! It can’t be, because how would he even know she exists, but it feels like that. He smiles, such an understanding smile. "Of course you are! You didn’t sign up for this. You had other dreams. You deserve better." Oh yes, breathes Charmaine. "Better! It’s everything she feels.

s. 30

Bokens baksidetekst kan leses her, og det er et foruroligende scenario Atwood skisserer, i likhet med MaddAddam og The Handmaid's Tale, men med en lettere tone. Temaet er alvorlig nok, men Atwood skriver med mørk humor og tørrvittige pasjer akkurat slik jeg liker. Som med begge de nevnte romanene inneholder også The Heart Goes Last elementer som allerede finnes, er under utvikling, eller er teoretisk sannsynlige. Atwood er som vanlig full av håp, takk og pris!  I forbindelse med sitt bidrag til the Future Library, et prosjekt her i Norge hvor forfattere donerer tekster de neste hundre årene for at de skal leses om hundre år, sier Atwood at hun er med fordi det er et håpefullt prosjekt, og om man ikke skal være håpefull ender det med at man blir deprimert. Skjønt, håp alene vil ikke endre noe, men inspirere til handling. Nettopp.

The Positron Project foregår i den lukkede byen Consilience hvor Charmaine og Stan er vanlige mennesker og selv om det er noen gnisninger mellom dem (hvilke par opplever vel ikke det), så har de det generelt bra sammen. I denne mulige (og sannsynlige) verden bytter de frihet mot trygghet. Tror de ihvertfall. Prosjektet er et eksperiment hvor deltakerne skal ha hvert sitt hus og en jobb i én måned, og deretter blir det en måneds opphold i fengsel uten partneren. Slik går årene, helt til en dag noe utenom det vanlige skjer. Underveis har de, spesielt Stan, vært litt tvilrådig til hele opplegget, men hvem vil ikke ha et meningsfullt liv med jobb, trygghet og hus!

Midt oppi den dystopiske og mørke fremtiden, utforsker Atwood også seksualitet og parforhold, frihetsbegrepet og spørsmålet om hva man er villig til å gjøre så lenge hensikten (tilsynelatende) er god. Som Atwood selv har sagt det: "For once I managed to write a kind of romantic comedy, though admittedly a somewhat screwed-up one". For selv om de har mer sex enn da de bodde i bilen, ønsker Stan en sex hvor han ikke kan styre seg. Ikke slik Charmaine utfører den, som yoga med forsiktig pustekontroll. Margaret Atwood reiser spørsmål om hvorvidt mennesket egentlig er monogame, for begge parter har seksuelle lyster som den andre ikke kan tilfredsstille. Eller de har laget seg forestillinger om den andre som forhindrer tilfredsstillelse. Så er det hva man må gjøre for å overleve; "something you didn't want that had to be accepted because of something you did want" (s. 246).

Mens Stan og Charmaine er opptatt med sine egne liv, skjer det ting i kulissene, og før de vet ordet av det er de uten å ville det involvert og skjønner at alt ikke er som det ser ut til og tilværelsen er ikke lengre trygg. De innser at enkelte etiske og moralske aspekter må revurderes for å overleve. Dette er et tema som Atwood ofte har vært innom i sine fremtidsromaner; hva er man villig til å gjøre for å overleve, hvor langt er man villig til å gå? I slike situasjoner får sannelig menneskerettigheter en ny betydning!

Som jeg har nevnt før liker jeg Atwood sin måte å fortelle på, hun har en fornøyelig skrivestil hvor ulike perspektiver presenteres, og karakterenes indre liv utforskes. Det ytre miljøet er ikke viet like mye oppmerksomhet, noe som tvinger leseren til å lage egne bilder. Det at historien tar en overraskende vending synes jeg er et særdeles godt fortellergrep, og etterhvert som Charmaine og Stan oppdager hverandre på nytt, tenker jeg på det Atwood har sagt om håp. Men kanskje viktigst; de ser seg selv i nytt lys. Spesielt Charmaine som virkelig må klare seg på egen hånd og kun har seg selv å stole på.

Anbefales!

The heart goes last av Margaret Atwood
Emblem paperback, Penguin Random House Canada, 2016
Først utgitt, 2015
Engelsk
382 sider
Pocket, gave

MaddAddam ~ Margaret Atwood

MaddAddam er siste boken i en trilogi skrevet av Margaret Atwood. Den første, Oryx og Crake, introduserer Jimmy "Snømann" som tilsynelatende eneste overlevende etter en global katastrofe. Men det viser seg å være flere. I Flommens år blir vi kjent med Toby og Ren, også overbevist om at de er eneste overlevende. Denne siste boken er virkelig oppsummerende, samtidig som handlingen går fremover og vi kan ane en fremtid i en ny verden. I kjent Atwood stil er ikke fortellingen kronologisk, skjønt denne ganger synes jeg det retrospektive er mer glidende. Bakgrunnshistoriene blir beskrevet etterhvert, og de kommer som forventet, men selve historiene er langt fra som forventet. Det er hele tiden ting som er overraskende, men den røde tråden er der og slingrer seg mellom alt som skjer. Det er Atwood! Det er en dystopisk aktualitet! Det er fantastisk! Jeg kunne egentlig ha avsluttet anmeldelsen her og nå, men tenkte jeg skulle skrive litt mer utfyllende om trilogien. Det fortjener den.

Selv om MaddAddam er fiksjon, inneholder romanen ingen form for teknologi og ingen bioskapninger som ikke allerede finnes, er under utvikling, eller ikke er teoretisk sannsynlige.

s. 523 (takk fra forfatteren)

Det har med håp å gjøre, noe som også blir holdt oppe i begge de foregående bøkene. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold - selv om det er uhyggelig, hardt og brutalt. På mange måter er vi oss selv lik uansett hva som skjer. I alle fall viser Atwood på en glimrende måte hvordan en katastrofe kan virker inn på enkeltindivider og individer som gruppe. De menneskelignende skapningene vi ble kjent med i Oryx og Crake, crakerene, er fremdeles tilstedeværende, og utvikler seg i takt med gruppen av mennesker vi følger i boken. Stemningen i boken ligger i at jeg ikke blir skremt eller deprimert over hva som kan skje, men snarere oppløftet for hva vi som mennesker kan utrette. Og da mener jeg ikke stort, men i det små. Å overleve, utføre daglige gjøremål, finne mat, beskyttelse. Løse konflikter, problemer. Likevel, det er alltid en fare liggende på lur. Det er her håpet ligger - kanskje vi kan gjøre det bedre neste gang?

MaddAddam er et nettverk av folk som protesterer, som forsøker å forberede seg til katastrofen. Det er fremdeles snakk om hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken. Som i de to foregående bøkene er også interessante spørsmål aktuelle her, se Oryx og Crake og Flommens år. Og menneskene er fremdeles opptatt av sitt eget.

Men hat og ondskapsfullhet er vanedannende. En kan bli ruset av det. Har en først fått smaken på det, blir en skjelven hvis en ikke får mer.

s. 30

MaddAddam handler mye om Toby. Sannsynligvis fordi hun har erfaring og kunnskap, og den som forsøker å holde en kronologi i hverdagen, føre en ny historie videre til de som kommer etter.

Nattsvermere flagret omkring faklene, over dem raslet løvet i kveldsbrisen. Hvor langt hadde de gått egentlig? Toby syntes de hadde gått i flere timer, men tiden blir diffus i måneskinn. De hadde kurs vestover, gjennom Heritage Park - bak dem fjernet lyden av bølgene seg. Selv om det var en sti der, var hun usikker på veien, men crakerne lot til å vite hvor de skulle.

Hun lyttet etter lyder lenger borte mellom trærne - trinn, en kvist som knakk, et grynt,  - holdt seg bakerst i følget med geværet parat. Det lød noen kvekk, et par skrik: noen amfibier, en fugl som rørte seg i natten. Hun var klar over hvordan mørket lukket seg bak henne: hvordan skyggen hennes ruvet og så ble oppslukt av skygger som var enda svartere.

s. 37

Mange doble betydninger underveis, noe av det jeg liker så godt ved Atwood. Toby er en karakter jeg fikk sansen for. Hun er i stand til å tilpasse seg den forandrede verden, og samtidig har hun hele tiden det kjente i tankene. Mye tar hun med seg videre, men synes det er vanskelig å forestille seg en fremtid. Hvordan ser den i så fall ut, og finnes det noen der som vil være interessert i historier hun forteller og skriver ned?

Vi har historien, og så har vi den virkelige historien, og så historien om hvordan det gikk til at historien ble fortalt. Så har vi det som utelates av historien. Som også er en del av historien.

s. 84

Gjennomgående i romanen er historier om tiden før, hvordan det ble som det ble, fortalt som livshistorier. Den røde tråden nøstes opp og settes sammen til en fascinerende fortelling som denne siste boken gir en eminent avslutning på. Anbefales på det varmeste!

Boken skulle jeg ha lest sammen med Hedda, men jeg har vært ufattelig treg med lesing i det siste så hun har nok lest den allerede :)

Har hatt disse to på leselisten lenge, nå fortsetter jeg med Helen Uri.

MaddAddam av Margaret Atwood
Originaltittel: MaddAddam

Oversatt av Inger Gjelsvik

Aschehoug forlag, 2015 - utkommet først i 2013 av O.W. Toad Ltd.

Norsk bokmål524 sider

Innbundet, frieksemplar

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Screenshot fra denne siden.

Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

Flommens år ~ Margaret Atwood

Flommens år av Margaret Atwood har jeg lest like intensivt som Oryx og Crake, skjønt jeg hadde et opphold i lesingen fordi hverken Hedda, som jeg leser trilogien sammen med, eller jeg selv hadde anledning til denne konsentrerte og spente lesingen med skolearbeid hengende over skuldrene. Nå er imidlertid skuldrenene senket og bøker er lest, ikke minst andre boken i MaddAddam-trilogien som ble utgitt første gang i 2009. Helt utrolig fantastisk lesing! Jeg slukte boken rått, men ikke så å forstå at det er en pageturner i den forstand at sidene flyr avgårde. Neida, en må tenke og lese nøye, men det er så ekstremt spennende at boken er umulig å legge fra seg!

Atwood foretrekker å karakterisere trilogien for "speculative fiction" fordi det betegner noe som er sannsynlig i fremtiden. Og sannsynlig er nettopp det som skjer i disse bøkene. Flommens år er en parallellroman til Oryx og Crake, og vi er tilbake i Nord-Amerika etter at en katastrofe har endret alt liv på jorden. Handlingen veksler mellom hovedpersonene Toby og Ren i år 25 (flommens år) og retrospeksjon frem til katastrofen. Både Toby og Ren har tidligere vært medlem av sekten Guds Gartnere og er blant de få som overlever, uten at de vet om hverandre, men lever fra dag til dag i håp om å oppdage andre overlevende.

I et landskap hvor alt vokser vilt, overgrodde blomsterbed og plener som har vokst til ugressjorder, biler som har krasjet og står forlatt, glimt av knokler, forsøker Toby å holde motet oppe. Men det er liv også: fugler kvitrer, hunder bjeffer, der er mus, frosk, lamøver - bare ikke tegn til andre mennesker.

Men noen må jo være igjen, hun kan ikke være den eneste på planeten. De må finnes andre. Men er de venner eller fiender? Hvordan skal hun kunne vite forskjellen hvis hun får øye på en?

s. 15

Ren er i en annen situasjon. Hun jobbet som nattklubbdanser hos et veldrevet etablissement hvor mennene fra topp-enklavene kom, og har overlevd fordi hun måtte i karantene da Den vannløse flommen kom. Hun fikk en rift i biohinne-drakten og måtte vente på testresultatene. Dessverre er det ingen som kan låse henne ut, men hun har tilgang på luft, vann og mat. Enn så lenge. 

Etterhvert som vi følger de to kvinnenes ensomme liv fortelles deres historie, av dem selv i tilbakeblikk, mens de holder på med sitt daglige, noe som er nøkternt beskrevet. Men historien er ikke fortalt etter strengt kronologisk mønster, og stadig kommer det overraskelser akkurat da jeg tror jeg har skjønt i hvilken retning handlingen tar. Mellom kapitlene om Toby og Ren er det innslag av prekener, talt av Adam En, en slags leder for sekten, til de andre gartnerne. Den første handler om Skapelsens dag, deretter om de ulike dagene som markerer minne om ulike helgener etterfulgt av sang fra gartnernes muntlige salmebok. Gartnerne beplantet hustak for å "frelse Guds Skaperverk fra det forfall og den ufruktbarhet som omgir oss", og disse hagene skaffet dem også mat som ikke var forurenset. De lagret også mat til å ha når Den vannløse flommen kom, dette var noe Adam En lenge hadde varslet ville skje og "da vil alt kjøp og salg opphøre, og vi vil være henvist til våre egne ressurser, midt i Guds gavmilde Hage." 

Guds befaling om å "oppfylle jorden" betydde ikke at vi skulle fylle den til trengsel med oss selv og dermed utslette alt annet.

Talt av Adam En, s. 65

Gjennom de to kvinnenes historier får vi også innblikk i hvordan andre havnet hos gartnerne og hvordan livet artet seg der. I et samfunn hvor sivilisasjonen er snudd på hodet og tilnærmet anarki hersker og "alle var i lommen på noen" må en stole på seg selv, men Gartnerne forsøker å holde sammen. Det er lett å skyve det som skjer bort, som når Toby tenker tilbake på oppveksten: "Jeg visste det var mye galt i verden, det ble omtalt, jeg hadde sett det på fjernsynsnyhetene. Men det som var galt, var galt et annet sted." Det er jo mørkt, dystert og pessimistisk, men Atwood er som nevnt en glimrende forteller og bruker språket praktfullt, både miljø- og personskildringene får frem budskapet godt, nemlig hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken? Det dystopiske ved å advare mot en negativ samfunnsutvikling blandes med en idealistisk tankegang hvor elementer fra Bibelen står sterkt. Hva kan skje når vi tukler for mye med naturen? Som Adam En sier: "Vi er alle i hendene på hverandre." Vi er avhengige av hverandre, men det vil alltid finnes drittsekker og Atwood beskriver vold, blod og sex i en verden som ikke lengre er slik vi kjenner den. Det er uhyggelig, hardt og brutalt. Likevel; det finnes håp. Det finnes kjærlighet, vennskap og samhold.

Historiene krysser hverandre på uventede og spennende måter, og både Snømann og Crake dukker opp som sentrale karakterer, samt andre fra Oryx og Crake opptrer i boken og binder sammen løse tråder slik at ubesvarte spørsmål får en oppklaring. Nå ser jeg frem til siste boken i denne fascinerende trilogien!

Hedda har skrevet om boken her :)

Flommens år av Margaret Atwood
Originaltittel: The Year of the Flood

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2011
Norsk bokmål
447 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Oryx og Crake ~ Margaret Atwood

Oryx og Crake er en dystopisk roman skrevet av Margaret Atwood. Den ble først publisert i 2003, og ble nominert til kortlisten for Bookerprisen samme år og for Women's Prize for Fiction året etter. Atwood foretrekker å plassere boken innenfor sjangeren speculative fiction, noe hun har begrunnet med at boken ikke handler om "things that have not been invented yet". Akkurat den biten, at det finnes en sannsynlighet for at det kan skje, er fascinerende. Og skremmende.

Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

Handlingen i Oryx og Crake finner sted en gang i nær fremtid hvor en katastrofe har utslettet menneskeheten. Fortelleren er Snømann, tilsynelatende eneste overlevende, men alene er han imidlertid ikke. På stranden bor også crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.

Snømanns tanker kretser om "tiden før" og tilbakeblikk viser hendelsene som har ført til at Snømann nå befinner seg på en strand, sovende i et tre og strever for å overleve. Det er nesten ikke mat, solen er farlig og rovdyr lusker på bakken. Vann er det også vanskelig å få tak i. "Det var en gang da Snømann ikke var Snømann. Dengang var han Jimmy." Jimmy vokste opp i en enklave hvor eliten bor; vitenskapsfolk og forskere. Byene utenfor kalles plebland. Her lever de fattige og mindre privilegerte, og kontrastene er store mellom de strengt avgrensede områdene og områdene som er preget av vold og kriminalitet. Foreldrene er uenige seg i mellom om ting barnet Jimmy ikke forstår, for eksempel farens arbeid med grisongene; genmodifiserte griser til bruk av dyrking av organer til senere transplantasjon til mennesker. Det er sårt å lese om det lille barnet som ikke blir sett, som ingen bekrefter. Samtidig kommer det frem at hans apatiske mor strever med tanker som gjør at jeg får forståelse for hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Det gjør også Jimmy. Skjønt, altfor sent.

Faren tiltrodde ham aldri å ha særlige kunnskaper, men Jimmy klarer å ordne seg. Han overlever når dyrene som er skapt i laboratorier kretser rundt ham; vaskunker, grisonger, vargunder. Derfor sover han i et tre. Gjennom tilbakeblikkene blir vi kjent med tiden før, og Jimmys møte med Crake, som egentlig heter Glenn, som han blir venner med. De bruker mye tid på nettspill og å se live henrettelser og porno. En dag kommer de over en barnepornografisk side hvor de begge blir berørt av en jentes blikk. Disse øynene forfølger Jimmy. Senere, når Jimmy arbeider som reklameforfatter og Crake som vitenskapsforsker, finner Crake henne (eller en som kan være henne) og ansetter henne for å undervise crakerne. Hun kalles Oryx, hennes egentlige navn er ukjent. Jimmy forelsker seg i Oryx, og de innleder et seksuelt forhold uten at Crake vet det. Han har nemlig også et intimt forhold til henne, noe som gjør at Jimmy hele tiden er redd for å bli oppdaget. Oryx har tidligere medvirket i barnepornografiske filmer og er offer for sex-trafficing, noe Jimmy ikke kan forsone seg med. Hun ser nemlig på sitt tidligere liv som springbrett til noe annet, noe bedre. For er det ikke tross alt bedre å bli solgt av sine foreldre for å tigge, enn å skulle dø av sult? Kanskje har Atwood tatt med denne delen fordi det i en verden hvor alt går i oppløsning blir mindre av verdiene vi verdsetter. Nettporno er big business i dagens samfunn, og når en har sett det som er å se, hva kan da nettsiden tilby? Det samme gjelder for vold. Her har trilogien The Hunger Games mye å vise. Oryx og Crake drar dette lang, men hva vet jeg? Når nyhetene stadig forteller om organisert barneporno, endatil iscenesatt av barnas foreldre, så kan en jo begynne å lure på hvilken vei det hele tar.

Som forsker i et bioteknisk selskap arbeider Crake med et prosjekt som har som mål å skape et paradis hvor krig og konflikter er fraværende. Crakerne er genmanipulerte mennesker med atferd lik det vi ser i dyreverden; de kjenner ikke seksuelt begjær og har samleie kun på bestemte tider, og de spiser gress. Samtidig utvikler han et farlig virus som til slutt forårsaker en verdensomspennende pandemi. Snømann har et ambivalent forhold til Crake, og det kommer tidlig frem at Crake er den som er anfører for det som er skjedd. Samfunnet er rasert slik vi kjenner det, klasseskiller hersker, alle ønsker foryngelse, å leve bedre og lengre, og for at så skal skje må det andre midler til enn tidligere forskning har klart. Hva er mulig? Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?

"Hver gang kvinnene viser seg, blir Snømann like overrasket. De er i alle mulige farger, fra det sorteste sorte til det hviteste hvite, og i ulike høyder, men eller er nydelig proporsjonert. Alle har friske tenner og glatt hud. Ingen fettvalker rundt midjen, ingen buler, ingen appelsinhud på lårene. Ingen hårvekst på kroppen, ingen loddenhet der i gården. De er akkurat som retusjerte motebilder eller reklame for et kostbart treningsprogram." 

Men hvorvidt er Snømann medskyldig? Når han som overlevende tenker tilbake og gir liv til Crake tilnærmet slik vi ser det blir gjort i religionene blir det mer enn idealisme. Å eksperimentene i laboratoriene, "man følte seg nesten som Gud".  Ved å gi stemme til Jimmys mor fletter Atwood inn motstanden mot det som skjer, motstanden som også Jimmy føler, men som han ikke er i stand til å mobilisere. Hvor går grensen mellom nødvendig søken etter nye løsninger og selvutslettelse? Crake påpeker at sykdom i seg selv ikke er produktiv, den genererer ikke varer og derfor ingen penger. Når alle sykdommer er kurert vil det være behov for nye sykdommer. I romanen har bedrifter som tjener penger på å medikamenter og metoder som kurerer sykdommer i hemmelighet skapt nye sykdommer slik at de kan fortsette å tjene penger. Jimmy lar det skje.

Hva kan skje når det er minimal tilgang på mat og voksende populasjon?

Som dystopi advarer boken mot en mulig samfunnsutvikling som går i retning av et svært negativt samfunn. Det er kanskje en pessimistisk tankegang, men det er ikke så rart. Grisongene er på vei, laboratoriedyrket kjøtt er allerede fremstilt og det er lett å forestille seg hva som skjer når oljen tar slutt. Steg i retning av designerbarn er allerede tatt og jakten på det perfekte mennesket er i aller høyeste grad vireklighet for mange. Noen mener vi langt på vei allerede har et sorteringssamfunn, mens andre sier at de som snakker om sorteringssamfunn og designerbabyer sprer skremselspropaganda.

Atwood er en glimrende forteller! Selv om det tidlig blir kjent at det har skjedd store ødeleggelser, er intensiteten i lesingen der nettopp fordi jeg får servert litt etter litt hva katastrofen består i. Slikt liker jeg! Boken tvinger også frem mange spørsmål. Er det mulig å skape et paradis uten krig eller konflikter? Hvilken verden ønsker vi å leve i? Atwood setter fokus på genteknologien, og med det på mennesket selv. Hva forstår vi med å være menneske, og hva betyr det? Det er umulig å ikke tenke over mye av dette etter å ha lest boken. Historien minner om Knut Faldbakkens to Uår-bøker som jeg leste en gang i ungdommen. Bare enda mer apokalyptisk. Nå er jeg spent på historien i Flommens år, som er andre bok i MaddAddam-trilogien. Oryx og Crake har jeg lest sammen med Hedda og Frøken Vims.

If progress continues unchecked — the world warms,

multinationals prosper, society schisms and

science stays one small leap ahead of morality

— how will humanity adapt?

The questions are already clear; the answer may

be less distant than it seems. In ORYX AND CRAKE

Margaret Atwood presents an all-too recognisable world.

To find it, we need only look straight ahead.

(oryxandcrake.co.uk)

Oryx og Crake av Margaret Atwood
Originaltittel: Oryx and Crake

Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2003
Norsk bokmål
399 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

The Handmaid's Tale ~ Margaret Atwood

The Handmaid's Tale. Jeg satte meg ned lørdag formiddag, åpnet et nytt innlegg for å skrive om boken som jeg hadde gledet meg til å si noe om. Den er jo så bra! Med fingrene på tastaturet satt jeg der og stirret inn i skjermen. Hodet var til stede. I historien. I Gilead. Hos Offred. Men fingrene var fremdeles i ro. Skulle det være så vanskelig å skrive om hva det er jeg liker så godt med denne boken! Til slutt endte jeg opp med å drikke kaffe og lese artikler Atwood har skrevet i The Guardian. Blant annet fant jeg at boken har vært forbudt på skoler fordi innholdet er så tydelig seksuelt og den virket støtende på kristne og andre religiøse. Den har blitt filmatisert og laget opera av, og tittelen er blitt en forkortelse for kvinneundertrykkende regimer.

Nytt forsøk i dag: jeg liker at handlingen ikke er kronologisk der all informasjon kommer på løpende bånd. Derimot tok det tid før jeg fikk vite hva boken dreier seg om, nemlig at handlingen er lagt til en nær fremtid i republikken Gilead, tidligere USA. Strålingskatastrofer, forurensning, sykdommer, ufruktbarhet og skremmende lave fødselstall har ført til ekstrem puritanisme, og kvinnene har mistet alle rettigheter i det patriarkalske diktatursamfunnet som er innført.

Skremmende hva-om fortelling

Født i 1939 vokste Atwood opp med George Orwell, hun leste Animal Farm som niåring. Den ble utgitt i 1945 og på det tidspunktet koblet hun ikke boken til historiske hendelser, men ble sjokkert over innholdet: "The fate of the farm animals was so grim, the pigs so mean and mendacious and treacherous, the sheep so stupid". Senere har Orwell hatt stor innflytelse på hennes forfatterskap og hun mener at han ville hatt mye å si om verden etter 9/11. Boken ga henne innsikt i hvor lett de som har styrtet et undertrykkende regime tar over deres vaner, og at det ikke er merkelappene - kristendom, sosialisme, islam, demokrati som er avgjørende, men handlingene utført i deres navn.

A revolution often means only that: a revolving, a turn of the wheel of fortune, by which those who were at the bottom mount to the top, and assume the choice positions, crushing the former power-holders beneath them. We should beware of all those who plaster the landscape with large portraits of themselves, like the evil pig, Napoleon.

Orwells roman 1984 kom i 1949 og handler om hvordan fremtiden kan bli med et totalitært system der individuelle rettigheter er fraværende. Animal Farm viser utviklingen av en idealistisk frigjøringsbevegelse i retning mot et totalitært diktatur ledet av en despotisk tyrann, 1984 beskriver hvordan det er å leve innenfor et slikt system. Atwood har sagt at Orwell ble en modell for henne da hun begynte å skrive, faktisk i 1984 da hun startet på dystopien The Handmaid's Tale, som ble utgitt i 1985. Dette var en tid med konservativ oppblussing på begge sider av Atlanterhavet (Reagan og Thatcher), spenninger fra den kalde krigen og økende militarisme, miljøbevegelser ble marginaliserte og man fryktet at det man hadde oppnådd av rettigheter for kvinner ville reverseres, for eksempel vokste det frem en kristen fundamentalisme som ønsket å oppheve rettigheter som fri abort. Med denne bakgrunnen skrev Atwood The Handmaid's Tale, som viser hvordan samfunnet kan bli dersom dette skjer.    

The Handmaid's Tale er en dystopi sett fra et kvinnelig synspunkt, i motsetning til de fleste andre dystopier fra tiden før boken kom ut. Fortelleren er Offred. Hun er blitt fratatt navnet sitt og hennes nye navn er avledet fra hennes Commander som heter Fred (eller Frederick). The Commander er en høytstående tjenestemann i Gilead, og Offred bor hos ham og hans Wife, Serena Joy. Offred har blitt fortalt at det er et privilegium å være der, men når jeg leste om rommet hun beskriver virker det mer som et fengsel. Hun har ingen personlig tilknytning til rommet og kler på seg upersonlige røde plagg, "the colour of blood, which defines us", the Handmaid's. Atwood har sagt at klærne som skiller de forskjellige samfunnsklassene er inspirert av gamle nederlandske vaskemiddelbokser, men også av viktoriatiden og chadorene i Afghanistan. Privilegiet er å være den som skal gi et barn til the Commander og the Commander's Wife. Offred er nemlig av de få fruktbare kvinnene. Statusen til the Handmaid's er usikker. På den ene siden har de en ærefull posisjon; "the future is in your hands" - de er en nasjonal ressurs, men alle er ikke er enige i dette. Serena Joy snakker kun til henne hvis hun må, for henne er Offred en nødvendig byrde.  

Absolutt alt er kontrollert og når the Commander's sjåfør, Nick, blunker til henne utgjør det en stor risiko for henne. Han kan være en spion, en Eye. Bortsett fra å være fødemaskin har Offred ansvar for husholdets innkjøp. Dette gjøres sammen med en annen Handmaid, Ofglen, slik at de i praksis blir hverandres spioner. Skjønt, det sies at det er for beskyttelse. "The nature of our service" betyr at de skal vises respekt, men de opplever at det ikke alltid er slik. De blir hvisket om og snakket om, sett ned på av andre kvinner. Offred hadde valget mellom to onder. Det var enten dette eller å bli sendt til koloniene, hvor hun hadde måttet være med på å rydde opp giftig avfall. Den sikre død. Offred vil heller sørge for å være i live, for å få vite hva som har skjedd med Luke, hennes mann, og datteren som også ble tatt da de forsøkte å flykte.

Tilbakeblikk gir innsyn i hennes tidligere liv, i tiden før Gilead. Små øyeblikk holde henne oppe, hendelser som for henne betyr litt motstand mot reglene, som også kan være muligheter. Offred fremstår som sympatisk og jeg ønsker at hun skal klare å flykte. Likevel, hun blir ikke med i motstandsbevegelsen som Ofglen snakker om, og etterhvert virker det som hun slår seg til ro med tingenes tilstand selv om minner om datteren og Luke stadig velter opp i henne. Samtidig gjør hun opprør ved å fortelle historien, både ved å snakke ut og ved å nekte regimet kontroll over sitt indre liv. Samfunnet er strengt klasseinndelt, det er angivere over alt og kvinnene er blitt omskolert for å glemme sine tidligere liv. "This may not seem ordinary to you now, but after a time it will. It will become ordinary". Meningen er at de skal fungere som en overgangs-generasjon og de neste vil akseptere situasjonen fordi de ikke kjenner til noe annet. Kroppen er forbundet med skam og redusert til kjøtt rundt en livmor som må fylles for at kvinnene skal være til nytte.

Men fortiden lar seg ikke utslette, og begjær vil absolutt være til stede. Gilead løser problemet med ufruktbarhet ved at de få kvinnene som ikke er sterile må ha sex med menn fra den herskende klassen. Dette gjøres med seremonier og opplesing fra Bibelen, og det seksuelle er kun for reproduksjon. The Handmaid ligger mellom bena på the Wife mens mannen har sex med the Handmaid. Regimet har bestemt at erotikk er tabu fordi sex er nedverdigende for kvinner, men de fleste bryter reglene.    

There is more than one kind of freedom, said Aunt Lydia. Freedom to and freedom from. In the days of anarchy, it was freedom to. Now you are being given freedom from. Don't underrate it.

s. 34

Endringer skjer gradvis. Man ser tegnene, men tenker ikke over følgene. Man er opptatt av det daglige liv. Det som skal til er utnytting av frykt for langsomt å bryte ned demokratiet, og noe av det første det nye regimet i The Handmaid's Tale gjør er å systematisk frata kvinnene borgerlige rettigheter. Det er ganske utrolig at boken er skrevet for så mange år siden og at det for mange er hverdagen i dag. I Saudi-Arabia er det for eksempel forbudt for kvinner å kjøre bil. USA overvåker sine egne borgere og andre land, og den konservative Tea-Party-bevegelsen presser landet mot høyre i politikken. Talibans regime i Afghanistan fratok kvinner alle rettigheter og selv om de fikk rettighetene tilbake etter Talibans fall risikerer de trakassering og trusler hvis de trosser tradisjonelle samfunnsnormer, og sikkerhetssituasjonen tvinger dem til å kle seg i burka når de går ut. Noen steder må kvinner ha et mannlig familiemedlem med seg når de skal ut.

På Wikipedia leste jeg at Atwood har laget sin egen versjon av den bibelske fortellingen om slavinnen Bilha som ble gitt til Jakob som elskerinne da Rakel ikke kunne bli gravid. Barna fikk navn av Rakel som også oppfostret dem, og hun uttalte at "hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne". Oppsettet i The Handmaid's Tale er lik Bibelen og regimet som har etablert det nye samfunnet kaller seg "Sons of Jacob" og boken innledes med tre sitater. Det første er fra fortellingen nevnt over, og Atwood har sagt at dette bør advare leseren mot faren som ligger i å ta alt som står i Bibelen bokstavelig.

Ifølge Atwood inneholder dystopien et lite utopia og omvendt. I The Handmaid's Tale er det to: fortiden (som er vår egen nåtid) og en fremtid utover hovedfortellingen. Atwood beskriver en mulig fremtid som er troverdig. Det kan faktisk skje. Sånn sett er The Handmaid's Tale en advarsel om hvordan verden kan se ut uten feminisme.

People would blithely say, "it couldn't happen here", but this kind of thing can happen anywhere given the right kind of turmoil.

Margaret Atwood

Atwood mener det lenge så ut til at verden forandret seg i positiv retning etter Berlinmurens fall i 1989, men at dette endret seg etter 9/11, med stadig økt statlig overvåkning. Det er skremmende å tenke på at boken er like aktuell som da den ble utgitt i 1985. Kanskje mer. Som miljøaktivist er Atwood bekymret for fremtiden, men hun mener at trusselen mot planeten er oss, "it's actually not a threat to the planet - it's a threat to us". Hun mener det vil være liv på planeten etter oss, i en eller annen form, og at vi bør ta vare på levedyktige forhold for menneskene heller enn å si "Save the planet". Selv om historiske fakta viser at de beste intensjoner har vært fånyttes, betyr det ikke at vi skal la være å rette opp våre feil. Rådet hennes er at vi bør forsøke å gjøre ting bedre:

We're stuck with us, imperfect as we are; but we should make the most of us. Which is about as far as I myself am prepared to go, in real life, along the road to Ustopia.

Margaret Atwood

Romanen har en åpen slutt. Om The Handmaid's Tale er i ferd med å bli virkelighet har Atwood sagt at det er to fremtider i boken, og hvis den første blir virkelighet, kan også den andre bli det. Boken anbefales på det varmeste, den er ytterst aktuell i dagens samfunn, og både skremmende og en fin beskrivelse av et menneskets indre liv, i en ekstrem situasjon. Som jeg har nevnt før seilte The Handmaid's Tale høyt opp på favoritt-listen min!

Margaret Eleanor Atwood (født 1939 i Ottawa, Ontario) er en kanadisk forfatter, litteraturkritiker, essayist og miljøaktivist.

The Handmaid's Tale av Margaret Atwood
Norsk tittel: Tjenerinnens beretning
Bloomsbury Publishing, 2009 for denne utgaven
Engelsk
324 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker