Oryx og Crake er en dystopisk roman skrevet av Margaret Atwood. Den ble først publisert i 2003, og ble nominert til kortlisten for Bookerprisen samme år og for Women's Prize for Fiction året etter. Atwood
foretrekker å plassere boken innenfor sjangeren speculative fiction, noe hun har begrunnet med at boken ikke handler om "things that have not been invented yet". Akkurat den biten, at det finnes en sannsynlighet for at det kan skje, er fascinerende. Og skremmende.
Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?
Handlingen i
Oryx og Crake finner sted en gang i nær fremtid hvor en katastrofe har utslettet menneskeheten. Fortelleren er Snømann, tilsynelatende eneste overlevende, men alene er han imidlertid ikke. På stranden bor også crakerne, genspleisede menneskelignende vesener, som han har reddet fra utryddelseskatastrofen.
Snømanns tanker kretser om "tiden før" og tilbakeblikk viser hendelsene som har ført til at Snømann nå befinner seg på en strand, sovende i et tre og strever for å overleve. Det er nesten ikke mat, solen er farlig og rovdyr lusker på bakken. Vann er det også vanskelig å få tak i. "Det var en gang da Snømann ikke var Snømann. Dengang var han Jimmy." Jimmy vokste opp i en
enklave hvor eliten bor; vitenskapsfolk og forskere. Byene utenfor kalles plebland. Her lever de fattige og mindre privilegerte, og kontrastene er store mellom de strengt avgrensede områdene og områdene som er preget av vold og kriminalitet. Foreldrene er uenige seg i mellom om ting barnet Jimmy ikke forstår, for eksempel farens arbeid med grisongene; genmodifiserte griser til bruk av dyrking av organer til senere transplantasjon til mennesker. Det er sårt å lese om det lille barnet som ikke blir sett, som ingen bekrefter. Samtidig kommer det frem at hans apatiske mor strever med tanker som gjør at jeg får forståelse for hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Det gjør også Jimmy. Skjønt, altfor sent.
Faren tiltrodde ham aldri å ha særlige kunnskaper, men Jimmy klarer å ordne seg. Han overlever når dyrene som er skapt i laboratorier kretser rundt ham; vaskunker, grisonger, vargunder. Derfor sover han i et tre. Gjennom tilbakeblikkene blir vi kjent med tiden før, og Jimmys møte med Crake, som egentlig heter Glenn, som han blir venner med. De bruker mye tid på nettspill og å se live henrettelser og porno. En dag kommer de over en barnepornografisk side hvor de begge blir berørt av en jentes blikk. Disse øynene forfølger Jimmy. Senere, når Jimmy arbeider som reklameforfatter og Crake som vitenskapsforsker, finner Crake henne (eller en som kan være henne) og ansetter henne for å undervise crakerne. Hun kalles Oryx, hennes egentlige navn er ukjent. Jimmy forelsker seg i Oryx, og de innleder et seksuelt forhold uten at Crake vet det. Han har nemlig også et intimt forhold til henne, noe som gjør at Jimmy hele tiden er redd for å bli oppdaget. Oryx har tidligere medvirket i barnepornografiske filmer og er offer for sex-trafficing, noe Jimmy ikke kan forsone seg med. Hun ser nemlig på sitt tidligere liv som springbrett til noe annet, noe bedre. For er det ikke tross alt bedre å bli solgt av sine foreldre for å tigge, enn å skulle dø av sult? Kanskje har Atwood tatt med denne delen fordi det i en verden hvor alt går i oppløsning blir mindre av verdiene vi verdsetter. Nettporno er big business i dagens samfunn, og når en har sett det som er å se, hva kan da nettsiden tilby? Det samme gjelder for vold. Her har trilogien
The Hunger Games mye å vise.
Oryx og Crake drar dette lang, men hva vet jeg? Når nyhetene stadig forteller om organisert barneporno, endatil iscenesatt av barnas foreldre, så kan en jo begynne å lure på hvilken vei det hele tar.
Som forsker i et bioteknisk selskap arbeider Crake med et prosjekt som har som mål å skape et paradis hvor krig og konflikter er fraværende. Crakerne er genmanipulerte mennesker med atferd lik det vi ser i dyreverden; de kjenner ikke seksuelt begjær og har samleie kun på bestemte tider, og de spiser gress. Samtidig utvikler han et farlig virus som til slutt forårsaker en verdensomspennende pandemi. Snømann har et ambivalent forhold til Crake, og det kommer tidlig frem at Crake er den som er anfører for det som er skjedd. Samfunnet er rasert slik vi kjenner det, klasseskiller hersker, alle ønsker foryngelse, å leve bedre og lengre, og for at så skal skje må det andre midler til enn tidligere forskning har klart. Hva er mulig? Hvor mye er for mye, og hvor langt er over streken?
"Hver gang kvinnene viser seg, blir Snømann like overrasket. De er i alle mulige farger, fra det sorteste sorte til det hviteste hvite, og i ulike høyder, men eller er nydelig proporsjonert. Alle har friske tenner og glatt hud. Ingen fettvalker rundt midjen, ingen buler, ingen appelsinhud på lårene. Ingen hårvekst på kroppen, ingen loddenhet der i gården. De er akkurat som retusjerte motebilder eller reklame for et kostbart treningsprogram."
Men hvorvidt er Snømann medskyldig? Når han som overlevende tenker tilbake og gir liv til Crake tilnærmet slik vi ser det blir gjort i religionene blir det mer enn idealisme. Å eksperimentene i laboratoriene, "man følte seg nesten som Gud". Ved å gi stemme til Jimmys mor fletter Atwood inn motstanden mot det som skjer, motstanden som også Jimmy føler, men som han ikke er i stand til å mobilisere. Hvor går grensen mellom nødvendig søken etter nye løsninger og selvutslettelse? Crake påpeker at sykdom i seg selv ikke er produktiv, den genererer ikke varer og derfor ingen penger. Når alle sykdommer er kurert vil det være behov for nye sykdommer. I romanen har bedrifter som tjener penger på å medikamenter og metoder som kurerer sykdommer i hemmelighet skapt nye sykdommer slik at de kan fortsette å tjene penger. Jimmy lar det skje.
Hva kan skje når det er minimal tilgang på mat og voksende populasjon?
Som dystopi advarer boken
mot en mulig samfunnsutvikling som går i retning av et svært negativt samfunn. Det er kanskje en pessimistisk tankegang, men det er ikke så rart.
Grisongene er på vei, laboratoriedyrket kjøtt
er allerede fremstilt og det er lett å forestille seg
hva som skjer når oljen tar slutt. Steg i retning av designerbarn
er allerede tatt og jakten på
det perfekte mennesket er i aller høyeste grad vireklighet for mange. Noen mener vi langt på vei
allerede har et sorteringssamfunn, mens andre sier at
de som snakker om sorteringssamfunn og designerbabyer sprer skremselspropaganda.
Atwood er en glimrende forteller! Selv om det tidlig blir kjent at det har skjedd store ødeleggelser, er intensiteten i lesingen der nettopp fordi jeg får servert litt etter litt hva katastrofen består i. Slikt liker jeg! Boken tvinger også frem mange spørsmål. Er det mulig å skape et paradis uten krig eller konflikter? Hvilken verden ønsker vi å leve i? Atwood setter fokus på genteknologien, og med det på mennesket selv. Hva forstår vi med å være menneske, og hva betyr det? Det er umulig å ikke tenke over mye av dette etter å ha lest boken. Historien minner om Knut Faldbakkens to Uår-bøker som jeg leste en gang i ungdommen. Bare enda mer apokalyptisk. Nå er jeg spent på historien i
Flommens år, som er andre bok i MaddAddam-trilogien.
Oryx og Crake har jeg lest sammen med
Hedda og
Frøken Vims.
If progress continues unchecked — the world warms,
multinationals prosper, society schisms and
science stays one small leap ahead of morality
— how will humanity adapt?
The questions are already clear; the answer may
be less distant than it seems. In ORYX AND CRAKE
Margaret Atwood presents an all-too recognisable world.
To find it, we need only look straight ahead.
Oryx og Crake av Margaret Atwood
Originaltittel:
Oryx and Crake
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 2003
Norsk bokmål
399 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
