Innlandshete ~ Kristine S. Henningsen

Det var en lettelse å være ferdig med norskeksamen i forrige uke, skuldrene senket seg og jeg kunne rydde bort alle pensumbøkene for det faget. Neste eksamen, og semesterets siste, er på tirsdag om en uke og vi får utlevert oppgavene i morgen. Det er en lederprøve i musikk og altså ikke noe å lese til. Så det er herlig å lese noe annet med god samvittighet! Som på mandag. Jeg tok frem Innlandshete som jeg vant hos Beathe tidligere denne måneden og gjorde noe som det er lenge siden jeg har gjort; leste boken fra perm til perm, kun avbrutt av en kort handletur, middagslaging, litt blogging og til og fra kjøkkenet for å hente te eller kaffe. Og vann. Til kvelds hadde jeg jordbær og blåbærskyr - det passet godt i varmen!

Jeg var litt usikker på denne romanen. Presentasjonen på baksidepermen får den til å fremstå som en nervepirrende thriller, eller krim, men det er det ikke. Eller det er det likevel. Når det ramses opp hvordan karakterene har forestilt seg noen dagers rolig ferie, men støter på merkelige mennesker og før de vet ordet av det er toåringen sporløst forsvunnet og marerittet begynner- ja, så forventer jeg at det skal skje det fortløpende. Handlingen starter på mandag, og etter 85 sider er det onsdag uten at noe slikt har skjedd. Det er sikkert bare meg, men førforståelsen min var altså annerledes enn hva lesingen tilsa. Ikke at boken er dårlig av den grunn!

Neida, det er full spenning helt fra starten, in medias res. Julie og Petter har leid et sommerhus på en øy i Danmark hvor de skal feriere noen dager sammen med datteren, Mina, på to år. Fortellerstemmen er hovedkarakteren, Julie, og det som skjer er sett fra hennes perspektiv. Det antydes allerede på bokomslaget at "innlandshete" ikke er noe positivt, og et frempek om dette kommer tidlig da de kjører i et flatt og endeløst landskap, og Julie håper det ikke er langt til sjøen - hun kan ikke utstå innlandshete.

I retrospektiv får jeg som leser innblikk i en vanskelig barndom som litt etter litt kaster lys over Julies personlighet og beveggrunner. For det er tydelig at forholdet mellom henne og Petter er raknende, og Julie tenker mye på før og nå, og hvor ulike de to har blitt. Fremmende for hverandre. For eksempel kommer det frem under en krangel at Julie trodde meningen med ferien var at de skulle være sammen som en familie, mens han trodde det var for at de skulle forsøke å være venner. Før og etter Mina. Ulike behov, ulike måter å håndtere livet på. Og Julie irriterer seg. Hun irriterer seg så kraftig at hun får kvelningsfornemmelser og må pålegge seg selv å ta det rolig. Hun må ha kontroll. På alt. Det er som i seriestripen jeg leste i avisen i går:

Det er ikke før mot slutten av Mina forsvinner, men marerittet startet lenge før første side. Det er barndommen og forholdet til foreldrene som stadig bringes frem som årsak til Julies aversjon mot heten i innlandet, og etter hvert også hvilken betydning det har for hennes eget parforhold. Hun har gjort alt for å unngå å bli som moren, men erkjenner til slutt at likevel er lik henne. Hun hakker på alt Petter foretar seg eller sier, det blir en evig krangling om tema de aldri blir ferdig med. Denne kranglingen og irritasjonen ligger hele tiden og ulmer. Sammen med heten, de mørke skyene som siger mot dem og den klamme luften. Ikke minst de mystiske naboene som trenger seg ubehagelig på. Det blir heseblesende lesing, men det illustrerer også hvordan forholdet som kan sammenlignes med armbåndet Julie kjøpte til Petter; trådene som holder det sammen er i ferd med å slites i stykker. Rutiner og spontanitet, ting de gjorde sammen som bare visnet vekk av seg selv.

Jeg skulle ønske det fantes en fasit, sier jeg [...], - da jeg spurte foreldrene mine om de hadde det bra, sa de alltid at de hadde det bra nok. Hva betyr det? Hva er bra nok? Eller er det bare noe de har bestemt seg for?

s. 309

Det er nesten så jeg irriterer meg over Julie som ikke kan slappe av og la være å tenke på mulige farer og mistanker mot naboene som selv om det viser seg at hun til syvende og sist har rett gjør at hun fremstår som hysterisk. Hun holder på å tippe over. Og er det virkelig slik at men og kvinner er fra to ulike planeter? Er vi så grunnleggende forskjellige at det eneste som kan få et parforhold til å fungere er kurs for å forstå partnerens kommunikasjonsform og følelsesmessige behov?

Henningsen selv har uttalt at boken kan betraktes som en samlivsthriller, og at hun håper å bli nominert til Rivertonprisen. Oppbyggingen er definitivt karakteristisk krim, og spenningen er hele tiden tilstedeværende, i en vid definisjon av krimbegrepet passer boken inn. Men som thriller helt perfekt, det er en "svært spennende historie"! Du kan lese begynnelsen her og se om det frister. Jeg anbefaler ihvertfall boken, lett og grei lesing og med noen tankekors underveis.

- Hjelp! -

Kristine Storli Henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og har skrevet serieromanen Sofia på Måkøya og debuterte skjønnlitterært i fjor med I skyggen av store trær.

Innlandshete av Kristine Storli Henningsen
Gyldendal Norsk Forlag, 2013

Innbundet

Norsk, bokmål
317 sider
Gave

Jerusalem: Chronicles from the Holy City ~ Guy Delisle

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin samboer, som jobbet for Leger Uten Grenser, og deres to barn. De ankom august 2008, og han oppdaget fort at Jerusalem ikke er helt hva han hadde forventet. Guy Deslie (f. 1966) er en canadisk tegneserieskaper og animatør, og hadde fra før skrevet tre andre reiseskildringer: Shenzhen, Pyongyang og Burma Chronicles.

På forhånd hadde jeg lest en anmeldelse på bokelskere.no og var forberedt på at forfatteren holder en nøytral tone i forhold til Midtøsten-konflikten, og at boken ikke bør tolkes politisk. Men en interessant reiseskildring er det. Og likevel, der boken ikke skal være politisk blir den likevel det. Og skildringene er humoristiske, til tross for konfliktene som hele tiden er tilstedeværende.

De bor i Øst-Jerusalem og mens samboeren jobber, utforsker Delisle byen og omkringliggende steder. Han forteller og illustrerer sik han opplever og ser det ved å beskrive dagliglivet uten å komme med analyser. Selv om jeg visste en en god del om situasjonen i Israel var det interessant å lese om vanskelighetene ved å komme seg frem i Jerusalem, problemene han møter i sikkerhetskontroller og historiene til mennesker han møter. For eksempel det at jøder og arabere har sine egne transportsystemer og bussene kjører kun i sine "egne" steder. er full av motsetninger og kulturelt mangfold. Og da han besøker Vest-Jerusalem er den delen helt annerledes enn østkanten, her er det ordentlige fortau og utendørs kafeer, en park med lekeplass og til og med søppelspann som ikke er overfylte.

9 post-it lapper med notater.

En dag går han til den gamle delen av Øst-Jerusalem og stopper for å spise. 

Her får han en betrakting om grenser fra innehaveren.

Etter en måned ser han delingsmuren, eller separasjonsbarrieren, (som han blir overrasket over er så høy), da han er på vei til kontrollposten i Qalandiya sammen med to kvinner fra en organisasjon kalt "Machsom Watch" eller "Checkpoint Watch". De skal observere og skrive om hva de ser på sin nettside som et vitnesbyrd om hvordan palestinere blir behandlet.

Det er i det hele tatt mange forskjellige organisasjoner, mange jeg aldri har hørt om før.

I løpet av året reiser han rundt og får sett mange av de kjente stedene. Når de får besøk til jul er det ingen problem å finne noe å gjøre, og ettersom Israel har en historie som er knyttet til mange viktige historiske hendelser byr sightseeing i Jerusalem på allsidige opplevelser. 

"The logistics of everyday life".

Noen søndager drar han sammen med en danske han møtt og barna til en strand i Tel Aviv. Det er en helt annen verden! "No kippas, no veiled women, no fundamentalists...".

Etter hvert synes Delisle at det er vanskelig å ha en tro i denne absurde byen. 

Det er så mange delinger, for eksempel i Hebron som er delt inn i to områder: H1, som er kontrollert av palestinere, og H2 som er kontrollert av den israelske hæren for å beskytte bosetningene.  

Vestbredden er delt i tre områder, etter Oslo-avtalen; A, B og C områder. Israel skulle ha full sivil og militær kontroll over C-området (60%), i B-området skulle de palestinske selvstyrmyndighetene ha sivil kontroll, mens Israel beholdt den militære kontrollen (20%) og A-området full palestinsk kontroll (20%). 

Men det er teoretisk, får Delisle vite, ettersom den israelske hæren nesten hver natt kommer inn i Ramallah (som er i område A) for å arrestere og avhøre innbyggere. 

Det er også satt opp utallige kontrollposter og veisperringer som begrenser palestinernes bevegelsesfrihet. 

Mens de er der blir Gaza bombet av Israel, senere referert til Gaza-krigen. Den varte i tre uker og da Delisle senere snakker med med en som hjalp til på sykehusene kan hun fortelle om bombetyper til og med de norske kirurgene ikke hadde sett før ("and they've seen a lot"). Da jeg nevnte dette for husbonden kunne han straks opplyse meg om at legen Mads Gilbert, sammen med sin kollega Erik Fosse, ble internasjonalt kjent da de klarte å komme seg inn i Gaza og dermed ble de eneste vestlige vitnene til krigshandlingene. Jeg husket det da han sa det, at de var mye i mediene og rapporterte fra Gaza, men kom altså ikke på det da jeg leste boken. 

Samfunnet i Israel er svært motsetningsfylt og ulikt, med mennesker fra mange forskjellige land, og mange ulike religiøse grupperinger innen jødedom, kristendom og islam. Til tross for dette går livet sin gang og folk kommer sammen i hverdagssituasjoner som for eksempel på lekeplassen.

Han blir spurt om å bli med på en workshop i Gaza, noe som vil være vanskelig:

"Getting into North Korea was easier!"

For meg var dette en fin måte å utforske Jerusalem og Israel på, og en gang har jeg lyst til selv å besøke byen, det ville vært en spesiell opplevelse - men først skal jeg til Kina, Burma og Nord-Korea!

Boken vant hovedprisen i 2012 for beste album på Seriefestivalen i Angoulême, den største seriemessen i Europa.

Jerusalem: Chronicles from the Holy City av Guy Delisle
Drawn & Quarterly, 2012
Engelsk
336 sider
Lånt på biblioteket

En smakebit på søndag [til fyret]

"Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen," sa fru Ramsay. "Men da må du opp med solen," la hun til.

For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han synes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av et kjøleskap med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede.

s. 5

Jeg kom over en artikkel hvor Til fyret er ført opp på listen over the world's most difficult books, en liste over bøker som er vanskelige å lese pga lengden, syntaksen, den strukturelle og generiske særhet, eksperimentelle teknikker eller abstraksjon. Nå har jeg kun lest de to første sidene i boken, og er tilbøyelig til å tenke at her må det være syntaksen. Sjekk oppbyggingen av setningene!

Det røde rommet ~ August Strindberg

Det røde rommet er August Strindbergs gjennombruddsroman. Den ble første gang utgitt i 1879 og betegnes som svensk litteraturs første moderne roman, og et gjennombrudd for 1880-årenes ideer (se lengre ned). Strindberg regnes som Sveriges mest betydningsfulle forfatter, og er kjent for sine kraftige angrep på samfunnet. Noe denne romanen også er: en satire over det borgerlige samfunn som ble starten på en rekke nordiske romaner om individets prøvelser, og dannelse av karakter og intellekt.

Romanen kan karakteriseres som en utviklingsroman, men også dannelseroman. Noen steder opereres det med et skille mellom de to begrepene, mens andre omtaler dem synonymt. Jeg velger å konsentrere meg om definisjonen på utviklingsroman; en roman som "følger en eller flere personers personlig utvikling gjennom en periode fra deres problem starter til den slutter". Der lærte jeg noe om sjangere, supert! Utenfor Norden var utviklingsromanen som sjanger allerede etablert, med Charles Dickens David Copperfield (1849-50) og Charlotte Brontës Jane Eyre (1848) i England. Tapte illusjoner (1837-45) av den franske Honoré de Balzac ble en inspirasjon for Strindberg til Det røde rommet, med sine beskrivelser fra forskjellige sosiale miljøer. Det røde rommet skildrer forfatterens bohemtid i Stockholm og gjorde ham til en omtalt forfatter ettersom han her går til angrep på Riksdag og regjering, byråkrati, presse, forretningsvesen, kirke og kultur. Men også språklig var romanen nyskapende, og markerte begynnelsen på en ny språkhistorisk periode i Sverige.

I etterordet leste jeg at Strindberg hørte til åttiotalismen, en retning innen svensk litteratur i 1880-årene som trakk samfunnsspørsmål og den vitenskapelige diskusjon inn i litteraturen. Denne romanen førte altså til at naturalismen, en radikal form for realisme innen litteraturen, feide innover Sverige (enda mer kunnskap, det er nesten som romanen førte til en liten utviklingsreise for meg selv!). Tittelen viser til det røde rommet i Berns salonger, en restaurant og underholdningsetablissement i Stockholm som på "denne tiden akkurat [hadde] begynt å spille sin kulturhistoriske rolle i Stockholmslivet" (s. 81). Det røde rommet var en samlingsplass for ungkarer i 1870-årene hvor de møttes til diskusjoner om samfunnets svakheter.


Stockholm i fugleperspektiv

Det røde rommet handler om unge Arvid Falk, Strindbergs alter ego, som vi følger gjennom et år med prøvelser og til slutt tilpasning. Hovedkarakteren presenteres i løpet av de første sidene hvor han blant annet i fugleperspektiv over Stockholm hever en "knyttet neve, som ville han utfordre den stakkars byen, eller true den". Etterordet i boken hevder vi her ser en splittelse; både mellom individ og samfunn, og mellom individ og familie, og at utviklingsromanens prosjekt er gjenforeningen.

Falk virker full av forhåpninger for fremtiden og livet, og av idealisme har han sagt opp sin byråkratiske stilling for å bli forfatter. Han ønsker endringer i samfunnet og vil være de svakes talsmann, men hans venn Struve fraråder ham dette:

Kjære venn, du har ikke lært deg livets kunst ennå; du skal få se hvor vanskelig det er å skaffe seg et levebrød, og siden hvordan det blir hovedsaken i livet. Man arbeider for å få brød og man spiser sitt brød for å kunne arbeide for mer brød, for å kunne arbeide! Tro meg, jeg har kone og barn og jeg vet hva det vil si. Man må tilpasse seg forholdene, ser du. Man må tilpasse seg! Og du vet ikke hvordan litteratens stilling er. Litteraten står utenfor samfunnet!

s. 18

Falk svarer at han avskyr samfunnet, som er "en vev av løgner" og han ser frem til å flykte fra det.

Barndommen har vært preget av at foreldrene døde og at broren, Carl Nicolaus Falk, har fungert som en farsfigur. Han er Falks motsetning - Arvid Falk er idealist, mens broren er materialist. Carl Nicolaus har ambivalente følelser for Arvid Falk, både velvilje og forakt: "to følelser som ikke var til å adskille hos ham, for han var ikke uvennlig stemt mot dem som stod under ham på et eller annet vis, og han foraktet dem". Dette har vært en del av oppveksten til Falk som har utviklet et negativt selvbilde en "beskjeden og timid natur". Carl Nicolaus betrakter sine venner som "pålitelige, hengivne som hunder, underdanige, behagelige, alltid ladet med smiger og aldri hadde de noen innsigelser". Det verste som kunne ramme ham var at han kunne bli vanæret, noe han blir da han får vite at broren skriver artikler som går på tvers av alt han står for.

Mye er morsomt å lese, som samtalen mellom de to kunstnerne som skal legge seg til å sove på side 76. Eller på side 81 hvor Berns Salong beskrives som et sted hvor det samlet "seg ved syvtiden skarer av unge mennesker som befant seg i den abnorme tilstand som inntrer når man forlater foreldrehjemmet og varer til man kommer i eget bo; her satt flokker av ungkarer som hadde flyktet fra sitt enslige kammers eller kvistværelse for å få sitte i lys og varme og treffe et menneskelig vesen å samtale med". Det er også artig å lese hvordan man går frem for å finne en redaktør til avisen Gråfrakken. Slik sett er satiren til stede hele tiden.

Senere er Falk tilbake på høyden fra starten av boken, men nå føler han seg gammel, trett, likegyldig. Han ønsket å flykte fra samfunnet, men innser at Struve hadde rett. Veven av løgner finnes overalt, og nå har han mistet selvrespekten. Som forsvarer for de dårlig stilte har han kun blitt møtt med forakt.

Etter hvert som jeg leste ble det mer og mer interessant å finne ut om Falk mister absolutt alle sine idealistiske overbevisninger, eller om han erfarer noe som kan støtte disse. Mot slutten nærmer sommeren seg, Falk er "mindre velpleid og øynene brenner med en illevarslende flamme", og han føler en fortvilelse over å møte sin åndelige død så tidlig. Strindberg lar legen Borg, som også har vært en del av forsamlingen i det røde rommet, fortelle om Falks vei videre. Dette er gjort i brevform, hvor han beskriver "redningen" av Falk og hans tilbakegang til samfunnet.

Som utviklingsroman beskrives hovedkarakterens utvikling, altså Arvid Falk, som dannelsesroman betyr det også at han utvikler seg i en samfunnssammenheng, altså at det er en sosialisering. Det er lett å skjønne at romanen sjokkerte da den kom ut, nå til dags er vi vant til allslags historier. Idealisten Falk med sin destruktive og kritiske innstilling til livet får problemer med å beholde moralen i møte med samfunnets løgnaktighet og skuespill hvor det eneste som betyr noe er kapitalen. Dette belyses med gode beskrivelser av samfunn og mennesker, selv om jeg ikke alltid fikk helt tak på hvorfor karakterene gjorde som de gjorde. Mot slutten må leseren selv sette seg inn i Falks utvikling mot en mer positiv innstilling til livet ettersom den beskrives av en utenforstående. Strindberg lykkes bra med utviklingsromanens prosjekt om gjenforening i Det røde rommet. Falk tilpasser seg samfunnet, selv om han fremdeles holder på sine idealistiske ideer - om enn skjult under en borgerlig fasade. Likevel ender han opp desillusjonert og kynisk, og det spesielle med romanen er den satiriske måten Strindberg fremstiller utviklingsromanens tema på. Miljøskildringene av datidens Stockholm, både selve byen og de forskjellige samfunnsforholdene, er inngående og detaljerte og særlig innledningen med beskrivelsen av utsikten fra Mosebacke har av mange blitt kalt malerisk. Jeg liker å lese utviklingsromaner, og Det røde rommet er intet unntak. Lesingen har til og med gitt meg oppfrisking og ny innsikt i en litterær periode som jeg faglig sett ikke har hatt med å gjøre siden ungdommens skoleår.

Samfunnet fremstilles som forbindelser mellom menn, og kvinnene vi møter er stort sett intrigemakere og femme fatale. Jeg leste et sted at Strindberg ikke delte Ibsens syn på at Nora burde forlate hjemmet, og at hans syn fortsatt er aktuelt og kontroversielt. Likevel stod han for det meste på kvinnens side i kampen for likestilling, men hadde et ambivalent forhold til kvinner generelt. Han beskrev kvinners femme fatale i flere av sine verker og mente at Ibsen hadde altfor ensidige og positive kvinneskikkelser. På slutten av 1800-tallet var kvinnespørsmålet sentralt, men Strindberg så ikke på denne frigjøringen med bare velvillige øyne. Amalie Skram skrev i et brev at "[...]selve stykkerne er heller ikkje til at holde ud. Det er snart nok nu med disse vanvittig ensidige skildringer af fruentimmervampyrer dær eder op sine ægtemager med hud og hår efter ½ års ægteskab og er udrustet med bare luciferlige egenskaber" (1889). Dette ble kanskje en avsporing, men et veldig interessant et synes jeg. Og enda et sidespor, men et artig sådan; romanen finnes også som tegneserie :)

Det røde rommet av August Strindberg
Originaltittel: Röda rummet
Oversatt av Per Qvale
Oktober Forlag, 1995
Norsk, bokmål
325 sider
Lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker

Boken på vent [the handmaid's tale]

The Handmaid's Tale leste jeg om på listen over "21 Books Written by and About Women That Every Man Should Read", og da jeg fant ut at den også skal leses i Lesesirkelen senere i år og jeg likevel var inne på Tanum for å bestille bøker kjøpte jeg like godt denne også.

I artikkelen jeg linket til over står det:

Margaret Atwood is essential reading no matter your gender, and this chilling depiction of a dystopian future is one of her best. In the Republic of Gilead, women’s rights have been completely eradicated, and the country is ruled by a racist, homophobic, misogynist, ultra-conservative cult. As our editor-in-chief Judy Berman quipped, “This is every woman’s worst nightmare that men have never thought about.” So think about it.

Bakpå boken: 

Denne gleder jeg meg veldig til,

det blir nesten vanskelig å ha den på vent så lenge!

Catching Fire ~ Suzanne Collins

Catching Fire er andre bok i trilogien The Hunger Games, skrevet av den amerikanske forfatteren Suzanne Collins (f. 1962). Den første boken leste jeg i fjor sommer, og syntes det var en spennende historie. Filmen var også bra, og jeg hadde bestemt meg for å lese Catching Fire før filmatiseringen kommer i november - so here it comes!

Collins har tidligere skrevet barne-tv programmer og ble etterhvert inspirert til å skrive barnebøker, blant annet The Underland Chronicle, før hun skrev trilogien The Hunger Games.

Samfunnskritisk dystopi

Etter seieren i the 74th Hunger Games har Katniss Everdeen nå flyttet inn et stort hus i the Victor's Village, sammen med moren og søsteren. I denne gaten står de fleste husene tomme og lenge kun bebodd av Haymitch som er tidligere vinner, og ganske annerledes enn det gamle hjemmet. Boken starter med dagen for en rundreise Katniss og Peeta Mellark må være med på som vinnere, the Victor Tour - "the Capitol's way of keeping the horror fresh and immediate". Ingen skal få glemme hvem som har makten! Romansen mellom Katniss og Peeta var en strategi for å overleve i arenaen, men før turen får Katniss et overraskende besøk av selveste presidenten i Pandem - en nasjon som er oppstått etter ødeleggelsen av Nord-Amerika. Han er lite fornøyd med det at kjærlighetsforholdet mellom henne og Peeta fremstår så utydelig, og pålegger henne å vise at kjærligheten er ekte. Hvis ikke får det følger. For de hun er glad i.

Katniss vil helst glemme hele Hunger Games, men det er umulig. Både fordi det hun har opplevd påvirker henne og det at den rike hovedstaden Capitol fokuserer på det slik at det blir umulig å glemme. Hun kunne likevel ønske hun fremdeles bodde i sitt gamle hjem, som for henne er "my real home" - litt artig med katten som også liker det gamle hjemmet best!

Som jeg skrev i omtalen av den første boken er fortellerstemmen nøktern i beskrivelsene, og det er ingenting som overlates til fantasien. Alt blir nevnt etterhvert som hendelsene skjer. Det brutale i dette post-apokalyptiske samfunnet blir omtalt som normalt, men i mindre grad enn i første bok. Det vil si; Katniss har modnet og ser tingene i større sammenheng, og gjennom hele boken er det større fokus på opprøret som ulmer blant folk.

I det totalitære samfunnet i Pandem blir all informasjon sensurert, folk blir straffet for den minste overtredelse av de strenge lovene og det som Katniss oppdaget om at alt ikke er som det skal være i Capitol får hun til gangs erfare i bok nummer to. Distriktene blir utnyttet på ulike måter for å sikre velstanden i hovedstaden. Alt reguleres, både offentlig og privat, og vanlige borgere har ingen innflytelse, men forsøker å overleve så godt de kan til tross for harde forhold. Historien viser hvordan et samfunn kan bli når det er enorme forskjeller mellom fattig og rik.

På grunn av det gryende opprøret mot Capitol, blir Katniss og Peeta nok en gang nødt til å delta i the Hunger Games, en spesialutgave kalt the Quarter Quell. Presidenten sier til Katniss at hvis en jente fra District Twelve kan utfordre the Capitol "and walk awy unharmed, what is to stop them form doing the same?". Men Katniss og Peeta har et anstrengt forhold. De er ikke kjærester, og Katniss har sitt med Gale, sin beste venn som hun jakter med utenfor distriktet. Fra forrige bok husker jeg at hun ikke har lyst til å gifte seg på grunn av frykt for fremtiden, spesielt for eventuelle barn.

[...] there's only one future, if I want to keep those I love alive and stay alive mysefl. I'll have to marry Peeta.

s. 54

Uten å være klar over det, egger Katniss til opprør. Collins ville med denne serien vise ungdom krigens realiteter, og ved å skrive en fantastisk fortelling blir det lettere å godta samfunnskritikken. Det handler om krig, ikke ungdomstid. Det utvalgte barnet er mye brukt i fantasy-sjangeren, og det viser seg mot slutten av boken at Katniss er symbolet for opprøret. Hun er the mockingjay, en sangfugl det aldri var ment skulle eksistere, et symbol på kamp; dens vilje til å overleve. Til tross for beskjeden fra presidenten om å roe situasjonen, gjør hun stikk motsatt. Mye fordi Gale bestemmer seg for å slutte seg til opprøret, men også fordi det har vært i tankene hennes hele tiden.

I arenaen blir det som sist et spørsmål om å overleve, men følelsene mellom Katniss og Peeta ligger hele tiden under som et tema ingen av dem vil gå nærmere inn på. Inne i arenaen blir tankegangen hos deltakerne ganske forskrudd, og denne gangen finnes det ikke beskyttelse i skogen. Det er ikke ende på hvilke redsler de møter i arenaen!  Og når Katniss er skråsikker på å møte døden gir hun seg selv lov til å kjenne på følelsene hun har for Peeta, og hun innser hvem den egentlige fienden er.

Spennende lesing, og en stor pageturner! Collins fikk ideen til serien da hun zappet mellom tv-programmer og ble forskrekket over å se reality og krig om hverandre, og hun ønsket å advare mot en virkelighet der det blir underholdning å drepe. Dystopien fungerer godt for å fremstille eventuelle følger av vår levemåte, spesielt volden og reality-showenens funksjon.

The Hunger Games trilogy

• The Hunger Games (2008)
• Catching Fire (2009)
• Mockingjay (2010)

Catching Fire av Suzanne Collins
Scholastic, 2011
Først utgitt, 2009
472 sider
Engelsk
Kjøpt

En smakebit på søndag [jerusalem]

Boken Jerusalem - Chronicles from the Holy City av Guy Delisle startet jeg på samme dag som jeg hentet den på biblioteket. Det er en reiseskildring fra Delisles ettårige tur til Israel sammen med sin partner og deres to barn. Jeg har ikke kommet lengre enn til side 14 hvor han finner ut at Jerusalem ikke helt er hva han hadde forventet: