Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Løpe ulv ~ Karin Ekman

Løpe ulv har fått enormt gode omtaler og blitt nominert til og fått flere gjeve priser. Men jeg er litt skuffet. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til Ekmans første roman på ti år, men fant ikke den Ekmanske magien som jeg hadde gledet meg til. Boken har jeg lest sammen med Ina, og hennes anmeldelse kan du lese her.

Fra forlaget:

Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda.

Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap.

Hvis jeg ser på de rosende anmeldelsene som presenteres på forlagets side, stemmer de ikke helt overens med min egen oppfatning. Ja, det er en velskrevet, engasjerende og spennende fortelling. Ja, det er nydelige beskrivelser av naturen. Ja, det er flott å komme tett på relasjonen mellom menneske, skog og rovdyr. Likevel kjenner jeg ikke duften av naturen stige opp fra sidene. Jeg ser ikke naturen med nye øyne, eller at naturskildringene er med på å heve den litterære kvaliteten til aller ypperste nivå. Det dype og eksistensielle som Ekman er så god på glimrer med sitt fravær, og slutten er langt fra å være overrumplende.

Når det er sagt så likte jeg denne korte romanen, og skildringene av naturen er virkelig fine, som når Ulf møter ulven og gjør sine betraktninger omkring dette flotte dyret og ikke minst opplevelsen av at tiden opphørte. Alt romanen ikke er, det er greit. Den trenger ikke å være et mesterverk for å ha noe viktig å si, nemlig viktigheten av å stoppe opp og tenke over naturens betydning for vår eksistens her på jorden. For opplevelsen med ulven fører med seg så mye mer, både det at Ulf får mer selvinnsikt og hans horisont begynner å strekker seg lengre utover. Men også lokalsamfunnet merker tidens endringer. Noen endringer prøver Ulf å gi et lite dytt, mer eller mindre off the record. 

Jeg leste et sted at "løpe ulv" er et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen, men merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo. Det er nettopp det Ulf gjør, han løper ulv. Han identifiserer seg med ulven, han ser den slik han aldri har sett ulv tidligere, og ser den i sammenheng med omgivelsene. Selvransakelsen gir ham nye perspektiver på sammenhengene mellom dyr, natur og mennesket.

Lesingen av Løpe ulv har vært inspirerende med tanke på mine egne erfaringer med å ferdes i naturen og mitt ønske om å bevare den. Blant annet har jeg de siste årene fått åpnet øynene for det å se på en helt annen måte enn tidligere da jeg løp fra fjelltopp til fjelltopp. Naturen er i ubalanse, og det er dette Ekman forteller oss med denne boken. Vi er i krig med moder jord, som guvernøren i New York kaller det. Det er på tide å slutte med å ture frem i samme spor. Isbreene smelter, dyrearter forsvinner, været er mer ekstremt. Å lese Løpe ulv med dette i tankene fikk meg til å tenke på The Overstory, som er et forsvar for skogene, og sitatet: “The best arguments in the world won't change a person's mind. The only thing that can do that is a good story."

Nå skal jeg ut på tur i skogen, lage bål og drikke varm te. Jeg skal nikke til trærne og fuglene, og si til dem: "Ha en gledelig juletid!"

Løpe ulv av Karin Ekman
Originaltittel: Löpa varg, 2021
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Aschehoug, 2022
Norsk, bokmål
177 sider
Innbundet, kjøpt

The Heart of Redness ~ Zakes Mda

The Heart of Redness har jeg lest i forbindelse med lesesirkelen 1001-bøker. Zakes Mda er en sørafrikansk forfatter, akademiker og maler som, ifølge snl, har arbeidet innenfor mange sjangere. Han er mest kjent som romanforfatter og romanene karakteriseres som magisk realisme, "der han ofte tar utgangspunkt i konkrete historiske hendelser som han så bearbeider for å vise sammenhengen mellom historie og samtid og hvordan historien til Sør-Afrikas mange kulturer står i konflikt med og gjensidig avhengighet til hverandre."

Romanen minner litt om Petals of Blood, som tar for seg Kenyas historie, samt politiske tema som kapitalisme, korrupsjon, nykolonialisme og modernisering etter frigjøringen fra kolonimakten England, uten sammenligninger for øvrig. Men også Cry, the Beloved Country (1948) ga meg bedre innsikt i sørafrikansk historie.

I The Heart of Redness blir vi kjent med hendelser fra det nittende århundre som følger menneskene inn i den nye tiden. Tenåringsjenten Nongqawuse fikk i 1856 et syn som førte til at xhosaene drepte kveget sitt. Dette fordi åndene skulle til gjengjeld kaste de britiske nybyggerne på sjøen, fylle opp kornlagrene og gi folket flottere og friskere kveg.  Men profetien mislykkes og splittet xhosaene i to grupperinger; Believers og Unbelievers. Nå er det 150 år senere, og de to gruppene er fremdeles i konflikt med hverandre.   

Det er en del mennesker i romanen, men hovedpersonen er Camagu, som er kommet tilbake til Johannesburg etter å ha vært mange år i Amerika under apartheid. I Sør-Afrika opplever Camagu å bli temmelig desillusjonert, spesielt fordi han oppdager at ting fungerer annerledes enn i Amerika og hans utdanning, erfaring og kunnskap ikke betyr noe uten nettverksbygging og lobbyvirksomhet. Han havner i Qolorha hvor han inngår forbindelser med begge de rivaliserende gruppene og følger en pågående konflikt angående planer om å bygge et stort kasino og turist resort i landsbyen. Han dras inn i deres fortid og fremtid, og samtidig i et merkelig kjærlighetsforhold med Xoliswa Ximiya på den ene siden og Qukezwa på den andre. De to kvinnene står for to ulike perspektiver, både for leseren og for Camagu. Xoliswa Ximiya er symbolet på den nye tiden, mens Qukezwa står med begge føttene plantet i den gamle. 

She played the umrhubhe, the musical instrument that sounded like the lonely voice of mountain spirits. She sang of the void that the demise of Gxagxa, Twin's brown-and-white horse, had left in their lives. She cursed the lungsickness that had taken him away. She spat at those who had brought it into the land.
[...]

Through the voice of the umrhubhe she saw the new people riding on the waves, racing back according to the prophecies, and led by none other than Gxagxa and the headless patriarch. 

  
The song of the umrhubhe creates a world of dreams.

s. 154

Zakes Mda skriver levende og innsiktsfullt, og fletter inn historiske begivenheter på en fin måte, men det kan noen ganger være en smule komplisert å følge med på da det er mange navn og hendelser å holde rede på. Med denne romanen retter han søkelys på den vanskelige situasjonen til det fattige og undertrykte folket i Sør-Afrika som et resultat av kolonialiseringen, apartheid, og det å skulle forholde seg til den nye tiden.

Som smussomslaget sier, er The Heart of Redness "a seamless weave of history, myth, and realist fiction. It is, arguably, the first great novel of the new South Africa - a triumph of imaginative and historical writing." Og det er grunn nok til å lese den!

The Heart of Redness av Zakes Mda
Farrar, Straus and Giroux, 2002
Utgitt første gang, 2000
Engelsk
278 sider
Innbundet, kjøpt
Lesesirkel 1001 bøker

Køen ~ Vladimir Sorokin

Moskva, tidlig på 1980-tallet. Tusenvis av mennesker er samlet i en kø. Noen pludrer. Noen drikker. Noen krangler. Noen svermer. Noen sviker. 

... og ingen vet nøyaktig hva de venter på.

Vladimir Sorokin visste jeg lite om, men Køen har jeg av en eller annen grunn satt på listen over bøker å lese og da Ina ville bli med var det bare å starte. Det er en utfordrende bok å lese, mest fordi den utelukkende inneholder replikker fra folk som står i denne endeløse køen. Folk brukte visstnok en tredjedel av sine våkne liv i disse køene, det er ganske utrolig! Jeg leste et sted at Køen "er et strengt konseptualistisk verk", og for å gi et inntrykk av boken synes jeg det er nødvendig å se på hva Ingunn Lunde, professor i russisk, har skrevet i forordet. Replikkutvekslingene ga nemlig ikke alltid mening. Hvem er det som snakker? Til hvem? Hva skjer?

Derfor er det greit å vite noe om bakgrunnen for boken, om ikke annet så for å se den i et litteraturhistorisk lys. Konseptualistene for eksempel, avviser kunstens tradisjonelle oppgave som er å representere, fortolke og gi mening til virkeligheten. Kunsten skal snarere frigjøre seg fra all ideologisk, historisk eller kulturell ballast. I litteraturen innebærer det en dekonstruksjon hvor språklige virkemidler tilsidesettes; selve språket mister sin funksjon og ordene blir tomme og meningsløse. I den sovjetiske virkeligheten fantes det mye materiale for prosjektet, som var å tømme klisjeene for ideologisk, historisk og kulturelt innhold, og å kombinere og sette dem opp mot hverandre i nye sammenhenger. Slik sett fremstår språket som det egentlige fremstilte, som hovedpersonen. Videre sier Lunde at dette er tydelig i Køen, som er et av Sorokins helt tidlige og trolig mest konseptualistiske verker, der språket "frembringer en frydefull blanding av replikker, ord, meningsutvekslinger og stiler."

Køen ble skrevet i 1982-83 og utgitt i Paris i 1985. Mange viser til samfunnskritikken når de omtaler boken, men Sorokin avviser at Køen er en kritikk av den sovjetiske virkeligheten, da folk faktisk ofte stor i kø i timevis etter både mat, klær, sko og importerte varer. "Køen," sier Sorokin, " interesserer meg ikke som et sosialistisk fenomen, men som utgangspunkt for en særskilt språklig praksis, et utenomlitterært polyfont monster." Ja, det er nettopp det den er; mange stemmer på en gang som albuer seg frem for å bli hørt. 

I begynnelsen fokuserte jeg på å holde rede på navnene, for selv om det ikke er noe narrativ så snakker folk til hverandre og nevner hverandres navn, og sånn sett er det en handling. Folk står i denne køen som virker altoppslukende på livene deres. Vadim blir kjent med Lena, det snakkes både om vestlige klær og musikk, politikk, det klages og kjeftes, folk kommer og går, andre holder plassen deres ("var vi bak dere?"). En dame lager liste over hvem som er i køen slik at de kan fortsette dagen etter, men så er det opprop midt på natten så det er best å være til stede. Mange blanke sider illustrerer at de sover. Når de skal spise ordner de køen seg i mellom, eller rett og slett flytter den. Det er som om selve livene deres er organisert rundt disse køene. Og hva venter de på? Ingen vet.

- Ta det med ro'a! Ikke dytt!

- Det er de foran som dytter, ikke jeg!

- Herregud! Vær litt forsiktig for faen...

- Au, vi blir jo helt most...Hei! Ta det litt med ro'a!

- Men det er jo ikke meg!

- Hæ, hva skjer? Hvorfor går vi bakover?

- Hva skjer'a?

- Jeg ser ingenting...

- Hei, skjønner du hva som skjer?

- Vi må rette ut køen.

- For noe tull...Det var jo her jeg stod for en time siden... Hva er vitsen med dette...

- Det er bare å innordne seg - litt til...

- Men så kommer det til å gå fortere sånn, da.

- Det tviler jeg på. Du dytter... Hei, gi deg med den dyttinga!

- Jeg dytter ikke, jeg står helt rolig, jo.

- Har vaskeriet stengt alt?

- Ja. Jeg sa jo at det bare var så vidt jeg rakk det. 

- Ja, da rakk ikke vi det. Vi får gå etter lunsj, da.

s. 22

I etterordet sier Sorokin farvel til køen og det han kaller den kollektive kroppen, som Jeltsin oppløste i september 1993. Sorokin har sagt at en forfatter må skrive slik at "det ryker av papiret" - "Litteraturen skal ikke være noen behagelig lenestol, men skal vekke eller sjokkere folk. Å sjokkere eller provosere er likevel ikke poenget i seg selv, men et middel for å sette hjernen i bevegelse, fortsetter han. Målet er å stille spørsmål, krasse spørsmål. Jeg er ingen provokatør, jeg har dypere anliggender enn som så."

Selv om jeg kan huske sovjettiden hadde nok teksten hatt mer effekt om jeg leste den tidligere enn nå når alt dette er på avstand. Jeg er glad for at jeg kom meg gjennom boken, og gjentar viktigheten av det historiske perspektivet den gir, og det er faktisk artig å lese tekster som dekonstruerer tradisjonelle virkemidler. 

Køen av Vladimir Sorokin
Første gang utgitt, 1985
Oversatt av Hege Susanne Bergan
Flamme Forlag, 2009
Norsk, bokmål
240 sider

Pocket, kjøpt

Femten år. Den revolusjonære våren ~ Vigdis Hjorth

Med Femten år. Den revolusjonære våren kan jeg føye til enda en Vigdis Hjorth-bok til leste-bøker-listen. Flere skal det bli, for jeg liker måten Hjorth skriver på. Denne boken egner seg særlig godt for unge da den kan bidra til å lette egne opplevelser av identitetsutvikling og det å få større bevissthet om sin søken etter en egen livsretning. Den kan gi innsikt og forståelse. For meg ble det mye gjenkjennelse og dessuten ga lesingen et innblikk i hvordan et barn kan oppleve sine omsorgspersoner og sine omgivelser.

Romanen handler om Paula som lever et trygt og godt liv sammen med mor, far, storesøster og lillebror. "Det var en rytme i tilværelsen. Det hadde det antagelig alltid vært, men først da hun var ti-elleve, ble hun bevisst om den og følte trygghet ved den, at dagene i hovedsak var forutsigelige." Det at ting ikke forandret seg var så fint. Men selvfølgelig forandrer det seg likevel. 

For å få frem Paulas gryende fremmedfølelse og oppvåkning har Hjort tatt i bruk kontraster. Som Karen, bestevennen hennes. De har det ganske ulikt hjemme og hun merker stadig oftere at forskjellen på dem er at Karen ikke "har den tyngden, det loddet i hjertet som hun." Det er som om hun har en vulkan i kroppen. En utålmodighet og en uro som ikke forsvinner. Karen er derimot mer tilfreds og virker lykkelig med en større ro. Hjemme hos henne er det helt legitimt å ikke få gode karakterer og å kunne si det man tenker, i motsetning til hos Paula. Karen gir henne andre perspektiver.

Paula har sine metoder for å kvitte seg med tyngden. Hun går ut i naturen, sitter under en diger gran, skriver. Moren og barna tilbringer somrene i Østfold hos farmor og farfar, eller hos mormoren på Vestlandet. Besteforeldrene har sterk autoritet. Så sterk at foreldrene later som om tilværelsen er annerledes enn den er. De setter opp en fasade for å vise en mer vellykket utgave av familien. Og når Paula oppdager at moren skriver direkte usannheter til mormoren, begynner hun å tenke over hvordan livet egentlig er og essensielle spørsmål dukker opp. Vigdis Hjort skriver slik at jeg nærmest kan kjenne spenningen i familien dirre. Paula observerer moren, observerer faren, observerer søsteren, observerer lillebroren. Hun ser at de også har mer på innsiden som ikke kommer ut, men blir fortiet og fortrengt. 

Noen ganger frykter hun at vulkanen inni henne skal få utbrudd. Familiens rytme er brutt, Paulas rytme i familien er brutt. Det er både sårt og fint å lese hvordan den unge Paula strever med sine tanker og prøver å få innsikt i en verden som fortoner seg falsk og løgnaktig, men samtidig vakker og innbydende. Dette avsnittet illustrerer akkurat dette, hvor sikker hun blir på sin beslutning om å bryte ut:

Når hun streifet omkring i skogene over Tovevann i lange og lyse sensommerettermiddager, kjente hun at noe løste seg opp i henne samtidig som noe sterkt og vondt og rått vokste fram, og hun tenkte at om hun bare lot det vokse, ville hun få krefter nok. Og familien forstod ikke hva som løste seg opp og i hvert fall ikke hva som vokste fram i deres egen midte, i den ustadige, for det var utenkelig for dem. Men begge prosessene, oppløsningen og veksten, var smertefulle og krevende, så hun gjemte seg i skogene for å skrike av smerte som kattene som fødte i mørket på den fuktige jorda under hagens stikkelsbærbusker, hun var i ferd med å føde seg selv og ønsket sitt nye jeg velkommen, og det var vondt, men hun tålte det på hemmelige glenner i skogen hun fant fordi hun tillot seg å gå vil. Og hun ropte på seg selv liggende på marken, ropte navnet sitt, først hviskende, Paula, men så høyere og til slutt som om hun ropte på en hund som hadde rømt og som hun håpet skulle komme tilbake, og etter en stund var det som om hun ikke ropte, men jorda. 

s. 129-130

Hvor vanskelig er ikke denne tiden! Det å være ung, finne sin egen retning og identitet. Paulas utvikling, fra den trygge rammen i barndommen til opprøret, skildres helt nydelig. Langsomt, for Hjort bruker tid, noe som er flott med tanke på denne utviklingens forløp som rett og slett tar tid. Jeg kjenner nærmest på kroppen hvor sorgfullt og vondt det er, og befriende.

Femten år. Den revolusjonære våren av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2022
Norsk, bokmål
192 sider
Innbundet, kjøpt

Engler og insekter ~ A.S. Byatt

En gammeldags telefonkiosk i Eidfjord fungerer som et ta-en-bok-om-du-vil-bibliotek, og så kan man legge igjen en bok man er ferdig med. Det er jo fantastisk! Jeg måtte jo inn og se, og kom ut med en Byatt. Hele sommeren har jeg vekslet mellom den og andre pågående bøker. Forrige uke ble siste side lest, og jeg kan si med det samme at den damen har et skikkelig spennende språk!

Boken inneholder to fortellinger fra viktoriatidens England. Den første heter Morpho Eugenia som handler om William Adamson, en ung naturvitenskapsmann som etter ti år dypt inne i Amazonasjungelen vender hjem til England. Han får tilbud om å bo på Bredeley Hall hos den tidligere presten og amatørbiologen Sir Harald Alabaster, for å systematisere hans samlinger av sommerfugler og andre insekter. De to har brevvekslet i årene William var i Amazonas og Sir Harald er levende opptatt av tidens brennende spørsmål, særlig spørsmålet om Guds eksistens sett i lys av Darwins oppdagelser. William kommer snart i konflikt med hans syn ettersom Sir Harald ikke liker at vitenskapen undergraver hans religiøse overbevisning. 

Av Lady Alabaster får han i oppgave å hjelpe til med barnas vitenskapelige utdannelse, og huslæreren, Matty Crompton, vil at han skal sette opp et levedyktig maursamfunn slik at barna skal får se hvordan insektsamfunn fungerer.

Det går ikke lang tid før William blir glødende forelsket i vakre Eugenia, datteren i huset. I dagboken skriver han:

Jeg dør om jeg ikke får henne.

Selvfølgelig dør jeg ikke; det er absurd - men de gamle ordene fra et gammelt eventyr synes mest dekkende for det skredet, eller den malstrømmen, som har inntruffet i min sjel siden i aften. 

Han frir til henne, og da Sir Harald gir sitt ja er det med Williams samtale og tanker i gjengjeld. Eugenia blir fort gravid, og William fortsetter sine studier av maur sammen med Matty og barna. Hans opprinnelige plan var en ny ekspedisjon, og sånn sett er han ikke lykkelig med livet på Bredeley Hall hvor han ikke finner seg til rette, ikke har en plass. Han "bekymret seg for at han hadde mistet sitt mål, ja sitt kall, av syne."  

Lesing i teltet.

Men hva er en herregård uten hemmeligheter? Byatt har en enorm litterær kvalitet som av mange karakteriseres som "intellektuell lekenhet". Maurstudiene fører til at William avdekker lag på lag med skjulte sannheter bak det han hadde tatt for gitt om det meste, også om Gud, kjønn og familieliv. I Matty finner han en forskningspartner og oppdager også at hun er en dyktig skribent med evne til å se den røde tråden i kompliserte tankerekker, og de diskuterer etter hvert mer enn maur. Han synes hun er både skarp og begavet.

Da den store hemmeligheten kommer frem, snur det opp ned på Williams syn på livet på Bredeley Hall og han tar en viktig avgjørelse. 

...

Den ekteskapelige engel handler om en gruppe spiritualister som samles til seanser i 1875. Forholdet dem i mellom er i fokus, men særlig deres forhold til deres kjære som de forsøker å få kontakt med på den andre siden. Emily Jesse, søster til dikteren Alfred Tennyson, prøver å nå sin døde forlovede, Arthur Hallam, som Alfred udødeliggjorte i diktet In Memoriam. Etterhvert 

Linjene som er mest sitert er følgende:

I hold it true, whate'er befall;

I feel it when I sorrow most;

'Tis better to have loved and lost

Than never to have loved at all.

Som kan indikere et romantisk forhold mellom mann og kvinne, men er skrevet i forbindelse med Alfreds beste venns død. I Den ekteskapelige engel antydes det, fra Emily og mot slutten fra Alfred selv, at de hadde mer enn et vennskapelig forhold. Om enn ikke direkte uttalt fra noen av dem, ei heller at det var fysisk. Emily har mange tanker rundt dette, og fordi hun fremdeles sørger over sin døde forlovede kretser bevisstheten hennes omkring ham. Vi får også innblikk i Tennesybarnas oppvekst, noe som øker forståelsen for deres kreative ferdigheter, og da særlig Alfred. 

Så er det Lilias Papagay og Sophy Sheekhy. To nære venner som sammen hadde enorm fantasi og evne til å se "de overnaturlige besøkende med sine øyne og hørte dem med sine ører". Byatt skriver slik at karakterene er troverdige selv med dette overnaturlige aspektet, og det at leseren kommer godt på innsiden av dem gjør historien svært spennende.

...

Det er alltid moro å lese Byatt. Både språket og det at hun lar karakterene tenke og snakke filosofisk om smått og stort er utrolig interessant. Ifølge Store Norske Leksikon er et av hennes hovedtemaer mulighetene for et godt samspill mellom selvstendighet og nærhet i forholdet mellom kvinner og menn. Hun er en intellektuell forfatter i den forstand at hun er opptatt av ideer, men følelser står også sentralt. Jeg er glad for at jeg tittet innom den telefonkiosken!

Engler og insekter av A.S. Byatt
Originaltittel: Angels & Insects, 1992
Oversatt av Knut Johansen
Pax Forlag, 1998
Norsk, bokmål
310 sider, innbundet