The Sense of an Ending ~ Julian Barnes

Lesesirkelen 1001 bøker har gjenoppstått hos Elida, til min store glede da dette er bøker jeg lenge har hatt interesse for. Jeg har en egen side for lesesirkelen med min deltagelse som startet i 2012, og forskjellen nå er at istedenfor en spesifikk bok, kan man velge bøker innen ulike kategorier. Denne måneden skulle det leses en helt ny forfatter, altså en som er ny for den som leser. Jeg valgte Julian Barnes etter å ha hørt positive omtaler om ham i forbindelse med Bookerprisen som han vant i 2011 med nettopp The Sense of an Ending. Denne havnet også på listen 1001 bøker under Tilføyelser 2012.

What you end up remembering isn't always the same as what you have witnessed

Og det er egentlig essensen. Skrevet på en utrolig god måte, og når jeg tenker meg om, minner noe om Arv og miljø fordi det handler om hvert menneskes historie om seg selv. I alle fall; Tony Webster er en aldrende mann, en pensjonist, med en fortelling som starter helt tilbake til skoletiden. De er tre venner som egentlig er ganske arrogante når det gjelder hvordan de oppfatter kunnskap, og hva som er sannhet. Slik har de knyttet sammen sin egen lille sirkel hvor andre ikke får innpass. Men når det begynner en ny gutt på skolen, blir han innlemmet uten å gjøre noe for det annet enn å gi hyperintelligente svar og kommentarer til lærernes spørsmål. Denne kjernen tror på sine egne ting, og har et hånlig syn på det som blir bestemt for dem. Adrian forandrer derimot ikke sin tro på ting selv om han er med i gjengen, men fortsetter å hevde sine synspunkt på en, for de tre andre, beundrende måte. Han debatterer med historielæreren:

That’s one of the central problems of history, isn’t it, Sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian to understand the version that is being put in front of us.

Dette sitatet følger som en rød tråd gjennom boken, fordi, som Adrian sier videre "History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.” 

I den perioden forestilte de seg at livet ikke ennå var startet, og de ventet. De ønsker å se verden annerledes enn generasjonen før dem, og de tenker at de ser sannhet, moral, og kunst mye tydeligere enn dem. Men noe frykter de; ingen av dem har hatt en kjæreste. Og dessuten er de redd for at "Life wouldn't turn out to be like Literature". Etter å ha avlagt eksamen, sverger de livslangt vennskap, men de havner på ulike steder og sees sjeldent. Tony får seg, endelig, en kjæreste. Veronica er ganske annerledes enn andre jenter han ellers har truffet, med lunefulle nykker. For Tony blir det litt i meste laget, og når forholdet tar slutt er det helt greit for ham. Også når han mottar et brev fra Adrian som spør om tillatelse til å date Veronica, sender han svar om at det er ok. 

Philosophically self-evident

Guttegjengen avsluttet ofte sine argumenter slik:

‘I don’t know, sir.’
‘What don’t you know?’
‘Well, in one sense, I can’t know what it is that I don’t know. That’s philosophically self-evident.’ He left one of those slight pauses in which we again wondered if he was engaged in subtle mockery or a high seriousness beyond the rest of us.

Tony forteller at "life went by"; han har hatt en bra karriere, giftet seg, fikk en datter, en forsonlig skilsmisse, barnebarn. Man får inntrykk av et sedat liv, uten store ambisjoner - "And that's life, isn't it? Some achievements and some disappointments." I del to, som er betydelig lengre enn første del, dveler han ved hans egen fortelling om seg selv, og leseren aner her at det vil komme noe som gjør at han reflekterer så mye over hukommelsens irrganger. At det vi husker ikke alltid er det samme som det vi opplevde. At Tony blant annet sier at Veronica var damaged, og at det bidro til bruddet, viser seg til slutt å ikke stemme. Tonys hukommelse har virkelig spilt ham et puss, eller rettere sagt så har han aktivt gått inn for å slette visse hendelser fra hukommelsen. Mot slutten øyner jeg hva boken kulminerer i, selv om leseren blir sittende igjen med å selv finne ut hva som faktisk skjedde, det som Tony har visket ut. Det som har gjort at han ikke har levd ut sin moralske etikk fra skoledagene, som gjør at han på sine gamle dager innser at ingenting ved mennesker er philosophically self-evident.

Jeg likte godt skrivestilen til Barnes, selv om det er mye filosofiske betraktninger, eller kanskje rett og slett på grunn av det. Likevel, jeg irriterte meg litt over at Tonys hukommelse er like blank, når det gjelder det som skjedde, mot slutten som den har vært gjennom hele fortellingen. Selv om den (hukommelsen) glimter til, er det ikke får han får helt konkret og tydelig dokumentasjon at det går opp for ham, med forferdelse, hva han har vært i stand til. Det er dette, slik jeg ser det, boken handler om, og grunnen til at jeg skrev om essensen og hvordan sitatet om historiens problem er en rød tråd. Hans fortelling om seg selv viser seg, både for leseren og for ham selv, å være svært annerledes enn det som faktisk skjedde. Flere bøker av forfatteren vil utvilsomt finne veien til bokhyllen min! 

Et innlegg (HER) om slutten var tankevekkende å lese, hvor en forfatter har lansert sin teori og ulike lesere har kommentert innlegget enten de er enige eller ikke. NB! Inneholder selvsagt spoilers, så klikk ikke inn hvis du vil lese boken!

Julian Barnes er en britisk forfatter, født i 1946 og er bosatt i London.

Oppsummering av februar - lesesirkel 1001 bøker

The Sense of an Ending av Julian Barnes
Vintage, 2011
Engelsk
163 sider
Pocket, kjøpt

Arv og miljø ~ Vigdis Hjorth

I løpet av de fjorten dagene i varmen leste jeg den kritikerroste romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth som kom ut i 2016. Januar er en fin tid å reise til Kanariøyene, bare slappe av på stranden med en bok, ta daglige spaserturer og lese litt mer om kvelden. Fantastisk! Arv og miljø ble en kveldsbok, det ble for tungt å holde den over hodet fra solsengen, så der ble det utelukkende lest pocketbøker. Bortsett fra Giovanni's Room, som til tross for sin innbinding veide lite med sine 159 sider.

Men altså, Arv og miljø. Litt artig, for på samme tid som jeg leste boken dukket den opp i nyhetene. Den Nationale Scene hadde nemlig satt opp et teaterstykke basert på boken, og familien til Vigdis Hjorth varslet søksmål fordi de mente seg krenket. Romanen fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert, og søsteren Helga Hjorth mente at boken utleverte henne og familien, og utga et motsvar eller et forsvar med romanen Fri vilje.

Jeg har fått det for meg at jeg alltid har likt Vigdis Hjorth, men når jeg sjekker så har jeg kun lest Fransk åpning og Hva er det med mor tidligere. Kanskje det er personen Vigdis Hjorth jeg liker? Kanskje jeg blander henne sammen med Herbjørg Wassmo, for bøker som jeg visselig hadde lest fant jeg ikke i Hjorths bibliografi. Det viste seg at de befant seg i bibliografien til Wassmo. Men personen Vigdis Hjorth har jeg alltid likt. Hennes modige uttalelser og standpunkt, og det at hun kommer med analyser og beskrivelser av, som Store Norske Leksikon sier det, "radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement." Nå har jeg skaffet meg hennes siste bok, Lærerinnens sang, som jeg ser frem til å lese. Og sant å si, Hjorth er ikke like melodramatisk som Wassmo.

Arv og miljø innledes med et epigraf som signaliserer hva romanen handler om: "Å gjøre som en villet handling det du må." Sitatet er fra filosofen Slavoj Žižek, og følger som en rød tråd gjennom handlingsforløpet. I alle fall jeg hang meg opp i dette og etter endt lesing slo jeg opp på denne siden igjen, og da forstod jeg hvorfor Hjorth har valgt nettopp dette sitatet. Romanen har en jeg-forteller, Bergljot, og det er hennes perspektiv som presenteres. At det også er Vigdis Hjorths egen fortelling er ikke til å komme utenom, selv om hun insisterer på at det er fiksjon og ikke en selvbiografi.

Bergljot forteller om et arveoppgjør som for det meste har pågått uten hennes delaktighet, men to så hadde hun støttet sin eldre bror, mot de to yngre søstrene. Det var to dager før faren døde. Men i utgangspunktet hadde hun brutt med familien mange år tidligere, for å overleve, og unngått kontakt med dem. Etterhvert kommer årsaken frem, hun er blitt seksuelt misbrukt av faren som liten jente, noe resten av familien ikke tror på. Det er dette som har utløst bruddet, for Bergljot klarer ikke å omgås dem når de ikke tar hensyn til hennes historie. Alle har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av ting, og alle har sin egen fortelling. Det som er virkelig for én, er ikke nødvendigvis virkelig for en annen. Da jeg leste boken kunne jeg ikke fri meg fra hvor skillet går mellom det som er selvopplevd og det som er fiksjon, for boken er vanskelig å lese uten å ha i bakhodet det jeg har skrevet tidligere i innlegget. Vigdis Hjorth har uttalt at Bergljot ikke er henne selv, og at hun ble overrasket over at det var det selvbiografiske som ble debatten rundt boken, for hun tar opp et stort, samfunnsmessig problem som hun mener fokus burde vært på istedenfor.

Jeg har ikke lyst til å si stort mer, annet enn at boken er vel verdt å lese. Forfatteren har et intenst språk som gjør at sidene snus i høyt tempo, det er engasjerende og utrolig godt beskrevet av et menneskets tenker og opplevelser sett fra innsiden. Det handler blant annet om kampen for å bli trodd, å bli anerkjent for sin egen opplevelse og de valg man tar. Enkelte ting må man gjøre, og kanskje man ikke hadde gjort akkurat det valget hvis situasjonen var annerledes. "Det å bestemme seg for likevel gjøre det som om det er noe man vil, i stedet for noe man må, gir mulighet til et skifte av perspektiv. En situasjon preget av tvang og fastlåste posisjoner kan forvandles til en situasjon med mer preg av frihet og bevegelse." På denne måten kan Bergljot bli fri.

Mange har lest og skrevet om boken, men her er noen bloggere som har omtalt den: Tine, Rose-Marie, Anita, Ellikken, Tone og Randi.

Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016
Norsk, bokmål
352 sider
Innbundet, kjøpt

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.

Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!

The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt

Elfland (Aetherial Tales I) ~ Freda Warrington

Denne boken kjøpte jeg for noen år siden fordi jeg fikk bok nummer tre i en giveaway, og da jeg i januar skulle på ferie til varmere strøk passet det bra å ha den med siden det er en pocketutgave. Bokomslaget er nydelig, og ga meg høye forventninger, sammen med antall sider som er på 610. De to andre er ikke noe mindre, så jeg har utsatt lesingen fordi jeg så for meg noe som både kom til å ta lang tid og være komplisert lesing med mye å følge med på. Nå som første bok er lest, skjønner jeg ikke hvorfor jeg gruet meg. Språket er enkelt og historien likeså. Det kompliserte universet jeg forestilte meg kom aldri, og jeg må si jeg ble en smule skuffet.

Fra baksideteksten:

The Aetherials live among us, indistinguishable from humans. Every seven years, on the Night of the Summer Stars, Lawrence Wilder, the Gatekeeper, throws open the Gates to the Other World. But this time, he has sealed the Gates, warning of a great danger lurking in the realm beyond. What will become of them, deprived of the home realm from which their essential life force flows?

Rose Fox and Sam Wilder are drawn to the lands beyond the Gates, even as their families feud over Lawrence's refusal to open the Gates. Struggling with their own too-human urges, they are drawn together in a forbidden alliance. Only by breaching the dreaded Gates and daring the danger beyond can they confront that which they fear most - their otherness - and claim their birthright.

Vi møter Rosie i nåtid, men i korte og lengre tilbakeblikk får leseren kjennskap til oppveksten hennes i en trygg og harmonisk familie. Skjønt, det er mye drama og intriger, noe som fyller det meste av boken. Mennesker eller andre vesen, man er visst ikke unndratt akkurat det! Kjærlighet, svik, bedrag, utroskap, narkotika. Visst var det spennende deler underveis, men altfor lite av hva konflikten med the Other World består av. Nå er det to bøker til i denne serien, og selv om jeg ikke kommer til ile til bokhyllen for å finne dem frem har jeg planer om å lese dem, kanskje som strandlektyre på neste ferie. Jeg har et håp om at det blir mer av det jeg hadde forestilt meg utover i bok nummer to. Slik Elfland fremstår, sammenligner jeg den med en føljetong av Margit Sandemo; helt grei lesing, men ikke når forventningene er høye. Så håpet mitt er å møte mer av alvene, feene, demonene.

Elfland (Aetherial Tales I) av Freda Warrington
Tor Books, 2009
Engelsk
610 sider
Pocket, kjøpt

Giovanni's Room ~ James Baldwin

Denne boken leste jeg i både i forbindelse med gruppen 1001 bøker å lese og Labbens lesesirkel, begge på Goodreads. Å delta i slike samlesninger gir et variert utvalg av bøker enn hvis jeg skal utelukkende velge ut selv, for da tror jeg at utvalget hadde blitt en smule begrenset. For eksempel hadde jeg ikke hørt om James Baldwin (1924-1987) før, men registrerer at en av bøkene hans står i bokhyllen fra før, det så jeg denne helgen da jeg begynte å rydde. På Wikipedia leser jeg at Baldwin var en amerikansk forfatter, dramatiker, poet, essayist og aktivist for borgerrettsbevegelsen. Han skrev mye om rasistiske og seksuelle problemer på midten av 1900-tallet, og romanene er kjent for hans personlige måte å utforske spørsmål omkring identitet og kompleksiteten i det sosiale og psykologiske presset knyttet til å være en av en annen hudfarge eller være homofil lenge før den sosiale, kulturelle eller politiske likestillingen mellom disse gruppene ble forbedret.

 Giovanni's Room tar for seg hvordan det kunne være som homofil å oppleve samfunnets fordommer, noe Baldwin selv fikk merke og som gjorde at han som 24-åring reiste til Paris, både for å unnslippe disse fordommene og for å skrive uten å bli lest kun som en afroamerikansk forfatter. Boken ble svært kontroversiell da den utgitt i 1956 på grunn av innholdet hvor kjærlighet mellom menn beskrives, en tid hvor dette ikke var akseptert. Giovanni's Room handler om David som står foran vinduet og  tenker tilbake og reflekterer over "the night which is leading me to the most terrible morning of my life." Det er historien om hans store kjærlighet, den som samfunnet vil godta, og som gjør ham fortvilet og frustrert. For hva er galt med ham, hvorfor kan han ikke bare gifte seg med sin kjæreste, Hella, og leve et vanlig liv? Det handler om Giovanni som han møter i Paris, og forelsker seg i. Bor sammen med ham mens kjæresten er på reise i Spania. Når hun kommer tilbake, sier han at de skal gifte seg, men hun skjønner etterhvert at han går på akkord med seg selv.

Det må ha vært krevende å skrive en slik bok, og i på mange måter er den aktuell også i dag. Men - mange tema er viktige å få innsikt i for hvordan det har vært og kan være i den aktuelle situasjonen. Akkurat dette gjør Baldwin virkelig godt, og det gjør denne boken så utrolig bra. Han klarer å formidle på en sympatisk måte, spesielt dette med hvilke tanker David gjør seg underveis. Om hans barndom og frem mot denne kritiske morgenen. Jeg liker godt det poetiske og ransakende språket, som lesingen til en fornøyelse. Selve historien er trist, og etterhvert som David tilbringer mer og mer tid i Giovannis rom, kommer også behovet for løsrivelse. Det blir for tett, og David takler ikke Giovannis melodramatiske avhengighet. Likevel, der han står foran vinduet og reflekterer, innser han at han har løyet for seg selv hele livet.

Baldwin har hatt stor påvirkning på andre forfattere, blant annet Toni Morrison, som kan sies å ha arvet hans rolle i det amerikanske samfunnet når det gjelder å skrive om vanskelighetene knyttet til rase og identitet. Nå skal jeg ta frem boken fra bokhyllen; Rop det fra berget.     

Giovanni's Room av James Baldwin
Everyman's Library, 2016
Første gang utgitt, 1956
Engelsk
159 sider
Innbundet, kjøpt

Everything Under ~ Daisy Johnson

Everything Under valgte jeg å lese i forbindelse med Bookerprisens langliste i år. Til min glede kom den også med på kortlisten, men fikk ikke prisen. Daisy Johnson er en britisk forfatter, og den yngste hittil (født i 1990) som har blitt nominert til prisen. Boken viste seg seg å være ganske annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Smussomslaget informerer om handlingen slik:

Words are important to Gretel, always have been. As a child, she lived on a canal boat with her mother, and together they invented a language that was just their own. She hasn't seen her mother since the age of sixteen, though – almost a lifetime ago – and those memories have faded. Now Gretel works as a lexicographer, updating dictionary entries, which suits her solitary nature. 

A phone call from the hospital interrupts Gretel's isolation and throws up questions from long ago. She begins to remember the private vocabulary of her childhood. She remembers other things, too: the wild years spent on the river; the strange, lonely boy who came to stay on the boat one winter; and the creature in the water – a canal thief? – swimming upstream, getting ever closer. In the end there will be nothing for Gretel to do but go back.

Det er to måneder siden jeg ble ferdig med boken, og jeg trodde at det å skrive om en bok såpass lenge etter skulle setter meg i en ufordelaktig situasjon. Spesielt siden jeg har klart å rote vekk notatene! Men nå som jeg tenker etter kommer handlingen til meg som om det var i går jeg lukket siste siden, så jeg skal forsøke å si noe vettugt.

Freud i moderne drakt  

Everything Under består av åtte deler, hvor underkapitlene for det meste veksler mellom The Cottage, The Hunt og The River. Innimellom er det noen få kapitler kalt Sarah. Sarah er Gretels mor som hun blir påminnet om etter en telefon fra sykehuset, og som gjør at hun begynner å huske barndommen, spesielt tiden hun og moren tilbrakte på kanalbåten i området Oxfordshire.

Boken er bygd opp ved at handlingen skjer i nåtid, og leseren får tidlig vite at etter å ha leitet i årevis, fant Gretel moren ved elven og tok henne med til huset hvor hun bor. Johnson svinger mellom nåtid og tilbakeblikk, og på denne måten går den røde tråden gjennom teksten og historien nøstes opp. Det er virkelig godt utført, og nysgjerrigheten for hva som skjedde i Gretels barndom holdes ved like hele tiden. Johnson har sagt at hun ventet på en anledning til å skrive om Ødipus-myten; “I loved the weird darkness of it, the blindings, the sense of rolling fate that carries you to the end of the myth.” Og det er en spesiell historie som overrasket meg, og som jeg absolutt kan anbefale!

Hukommelsen er kompleks, og Freud mente at store og viktige deler av personligheten er utilgjengelig for bevisstheten i det daglige. Da Gretel var seksten ble hun forlatt av moren, noe som har satt dype spor selv om hun i årenes løp ikke har villet vedkjenne seg det. Historien handler om moren og om hendelser i Gretels barndom, men mest av alt handler den om Gretel selv. Etterhvert som minnene flyter frem fra hukommelsen, kommer også de ambivalente følelsene for moren frem. Hun forsøker å finne ut av årsaken til at hun ble forlatt, men moren er aldrende med begynnende Alzheimer og det er vanskelig for Gretel å kommunisere med henne. Likevel, det hun finner ut og husker, er urovekkende, men hun klarer til slutt også å finne fred og akseptere det som har skjedd.

Jeg liker hvordan boken ender, den er tankevekkende på den måten at hele teksten fremstår som mye mer enn hva den gjør ved første øyekast. Fordi den handler om tilhørighet, det å bli sett og anerkjent, og hvor fortapt vi kan bli uten.

I morgen reiser jeg til Gran Canaria, to uker med sommer - herlig!
Dette bildet er fra sommerens tur :)

Everything Under av Daisy Johnson
Jonathan Cape/Penguin, 2018
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

Tante Ulrikkes vei ~ Zeshan Shakar

Jeg kjøpte Tante Ulrikkes Vei en dag jeg var innom Norli og den var på salg, faktisk ekstra tilbud om man var medlem, så jeg meldte meg like godt inn for å få den til nittini kroner. Hun i kassen anbefalte boken sterkt, og jeg fortalte henne at jeg hadde lest rosende anmeldelser av boken. Og kanskje det var nettopp det. De svært overstrømmende lovordene gjorde at forventningene mine ble skrudd temmelig høyt opp. Det er absolutt ingen dårlig bok, det er ikke det. Og jeg sier meg enig i alle som mener den et et viktig bidrag til forståelse av og innsikt i hvordan det kan oppleves å vokse opp med innvandrer-bakgrunn i en drabantby utenfor Oslo sentrum.

Tante Ulrikkes Vei handler om to gutter, født i Norge av førstegenerasjons innvandrere. Det er via et forskningsprosjekt vi får høre guttenes historier, der de sender inn rapporter til en levekårsundersøkelse blant innvandrerungdommer fra 2001 til 2006. De to guttene har svært ulike stemmer og historier. Mo (Mohammed) er flink på skolen og kan nesten ikke vente til videregående er ferdig slik at han kan studere på universitetet, få seg en god jobb og et godt liv. Foreldrene er ambisiøse på hans vegne, og Mo kjenner på presset, men deres verdier, holdninger og normer er likevel internalisert. Ikke at han ønsker å gå en annen vei, for hva skulle det være? Jamal er rake motsetningen. Han bor sammen med sin psykisk syke mor og lillebroren, forstår lite av undervisningen på skolen og dropper ut på videregående. Han tar gjerne keef sammen med kompisene, og hører på ghetto-musikk.

Under lesingen tenker jeg på programmet hvor Leo Ajkic reiser til Malmø for å finne ut mer om vår frykt for "svenske tilstander". Bydelen Rosengård blir ofte omtalt i forbindelse med dette begrepet fordi det er kriminelt belastet, og har blitt mye debattert på grunn av den høye andelen beboere med utenlandsk opprinnelse. Og jeg tenker på diskusjonene jeg opplever angående innvandring; og spørsmålet; hva kan vi gjøre for å unngå "svenske tilstander". Likevel, mye av romanens innhold er slik at disse tankene ikke er overdøvende, nettopp fordi den dreier seg mest om guttenes hverdag. Deres tanker om skole, fritid, venner, kjærester, familie. Ja, om livet. Men de små tegnene på at guttene opplever stigmatisering utvides etterhvert, og får større betydning i livene deres. I utgangspunktet velger de løsninger som står langt fra hverandre, men som møtes mot slutten. Og det er da jeg undres - finnes det håp? De siste rapportene fra guttene gir et tynt håp, i alle fall om å skulle klare seg videre i livet uten å gå skikkelig på trynet. Karakterene er sympatiske, og som leser blir jeg godt kjent med dem, nok til at de fremstår realistiske. 

Boken minner meg om Pakkis, som jeg leste da den kom ut i 1986. Dette er den første boken som ble skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer, og fikk stor stor betydning for både norsk litteratur og norsk innvandrerungdom. Spesielt fordi den tok opp vanskeligheter med innvandring, sett fra en innvandrers eget ståsted (Wikipedia). Og det er klart det er viktig å få innsikt i! Det bare ble litt for langtekkelig å lese om over firehundreogtretti sider. Mye skumlesing, med andre ord. Enten det var de høye forventningene, eller språket, men det tok meg seks dager å lese boken, og jeg er en sakteleser. Uansett, Shakar viser en side ved det norske samfunnet som det nok finnes mindre kunnskap om. Han vokste selv opp på Stovner i Oslo, og sier at det ikke er mange skurker i romanen. Det er summen av de små tingene, men at den offentlige debatten kan sees på som uten evne til selvkritikk og at det er her det først og fremst trengs en opprydning. Stovner har vært mye i mediene på grunn av skudd som har blitt avfyrt, slåsskamper og narkotika. Her synes jeg forfatteren klarer å få frem nyanser der mediene viser et ensporet bilde, noe som er interessant, og ikke minst tankevekkende. Så at boken er viktig med et aktuelt tema er det ingen tvil om.

Det kan være greit å merke seg at Beathe har en samleside over hva bokbloggere mener om Tante Ulrikkes vei: Hva snakker vi om når vi snakker om T.U.V.

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2017
Norsk, bokmål
430 sider
Innbundet, kjøpt