I det mørke landet ~ J.M. Coetzee

I det mørke landet er en av J.M. Coetzees tidlige bøker;
den andre, og ble publisert i 1977. Det er en merkverdig roman som minner meg litt om Toni Morrisons bøker. Romanen handler om Magda, en ung kvinne boende på en farm i Karoo ørkenen i Sør-Afrika. Helt i starten av romanen kommer det frem at historien er et produkt av hennes fantasi. Men det er hun som forteller, så det er kanskje nettopp det det er; en fortelling utifra hennes fantasifulle tankevirksomhet. Tankevirksomhet er det i alle fall ikke mangel på, om det enn er mangel på andre ting. Som kjærlighet, venner, mening med livet. Hun bor sammen med faren, moren døde tidlig, og faren har aldri vist henne oppmerksomhet eller kjærlighet. Det blir ikke konkret sagt, men jeg skjønner at fortellingen er lagt til begynnelsen av det 20. århundre.

Det er vanskelig å gi en oppsummering av handlingen, spesielt uten å gå i dybden og dermed spoile en eventuell lesing for andre. Dette er en roman som må leses - ja, jeg anbefaler den i all sin merkverdighet. For meg ble det helt naturlig at Magda utviklet sin fantasi på den avsidesliggende farmen, uten kontakt med andre enn sin mutte og dystre far samt deres tjenere. Hun har sterkt behov for at noen trenger henne, det er snakk om grunnleggende behov som ikke har blitt og heller ikke på noe tidspunkt blir dekket.

En gang i fremtiden vil en forsker slå fast at uret er den oppfinnelsen som har temmet villmarken. Men vil han noensinne fornemme trøstesløsheten når siestatimen kimer i svale, grønne, høyloftede hus, hvor koloniens døtre ligger og teller med lukkede øyne? Landet er fullt av melankolske gamle jomfruer som jeg, tapt for historien, bedrøvelige som kakerlakker i hjemmene vi har arvet efter forfedrene, og hvor vi holder kobberet blankt og hermetiserer frukt og bær.

s. 7-8

Språket! Det er dette som minner om Toni Morrison, og det er ikke helt enkelt å forklare, men det beskriver historien slik at jeg blir helt bergtatt. Og jeg tenker at utifra dette er et eksempel på hvordan et individ formes i møte med sine omgivelser, der det å bli sett er grunnleggende.

Jeg leste et sted at tittelen (den originale) hentyder på flere mulige betydninger. For det første er Magdas situasjon den arketypiske Cape Dutch/Afrikaans posisjonen. På samme tid antyder ordet "hjerte" en fokusering på følelse; Magda forteller om det som muligens vil være den emosjonelle opplevelsen for en isolert kvinne på landet. Og fordi frasen "in the heart of the country" ofte blir brukt for å vise det sentimentale ved det landlige livet, blir det temmelig ironisk her ettersom romanen langt i fra er sentimental. 


I det mørke landet av J.M. Coetzee
Originaltittel: In the Heart of the Country
Cappelens Forlag AS, 1985
Norsk, bokmål
160 sider
Pocket, lånt på biblioteket
1001 bøker

Sing, Unburied, Sing ~ Jesmyn Ward

"I like to think I know what death is. I like to think that it's something I could look at straight."

Slik åpner boken Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward, og døden er det gjennomgående temaet. Men historien handler også om forholdet mellom barn og foreldre, mellom søsken, mellom hvite og svarte. Det er mye, men mest av alt foregår handlingen på det individuelle planet. Denne boken er blitt sammenlignet med Elskede av Toni Morrison, og selv om boken en svært god har Morrison en sterk posisjon hos meg. Hun er rett og slett i en kategori for seg selv. Som i hennes bøker, handler det mye om karakterenes indre liv. Jeg kan se sammenligningen, men mener at Sing, Unburied, Sing står støtt alene og ikke har behov for sammenligninger. Boken har jeg lest i forbindelse med Labbens lesesirkel på Goodreads.

Sing, Unburied, Sing, er Jesmyn Wards tredje roman, og hun fikk sin andre National Book Awards for Fiction for den. Dermed er hun første kvinne til å vinne to slike priser, så det må absolutt være noe med denne romanen. Og det er det. Vi er i Mississippi, og sitatet innledningsvis kommer fra Jojo, som vi møter på sin trettenårsdag, og idet bestefaren viser ham hvordan en geit skal slaktes. De viktigste personene i hans liv er besteforeldrene, Mam og Pop. Og lillesøsteren, Kayla. Moren og faren er ikke spesielt tilstedeværende, og derfor vokser Jojo og Kayla opp sammen med Mam og Pop. For besteforeldrene er det viktig å leve forenelig med jordens sang - den som representerer ånden som er i alt på Jorden. Og dette forsøker de å formidle videre til sine barn og barnebarn, om balanse. Leonie, forsøker derimot å glemme det meste, og sønnen, Given, døde tidlig som følge av en "jaktulykke". Jojo derimot, han lytter.

Det er tre skiftende stemmer som fremtrer i handlingen og utgjør kapitlene; Jojo, Leonie og Richie. Jojo ser opp til Pop, liker alt ved ham og ønsker å være som ham. Mam har kreft og er stort sett sengeliggende, men sterkt tilstede i fortellingen likevel. Noe av det beste Jojo vet er når Pop forteller historier, og det er spesielt én som går igjen i boken. Det er den om bestefaren og Parchman fengsel. I dette fengselet var også Richie, en gutt på tolv år som kom til å se på Pop som en far.

Dette er tilbakeblikk. Det som skjer i nåtid er at faren, Michael, blir løslatt fra fengsel (Parchman) og han prøver å være en tilstedeværende far. Det vil si - når han og Leonie ikke ruser seg. Leonie ser sin døde bror når hun er høy, og på et tidspunkt kommer Richie til Jojo for at han skal få Pop til å fortelle hva som skjedde den gangen i fengselet. Hva som gjorde at han døde. Opplevelsene til disse menneskene er mer hjemsøkt enn gjenferdene! Det er fascinerende å lese om, og virkelig godt utført skrivekunst etter min mening. Sangen er viktig på mange måter, og da særlig med tanke på bokens tittel. De dødes sang som må synges, og deres historie som må fortelles før de kan gå over til den andre siden. Men også er sang viktig i den afrikansk-amerikanske kulturen.

Det er hjerteskjærende, det er tragisk. Men likevel øyner jeg et håp i denne teksten. Et håp om å leve videre uten å måtte glemme. Uten å måtte være sterkere enn man er. Et håp om kjærlighet. Anbefales på det varmeste!    

Sing, Unburied, Sing av Jesmyn Ward
Scribner, 2017
Engelsk
285 sider
Innbundet, kjøpt

Jazz ~ Toni Morrison

Jazz er andre boken i en trilogi skrevet av Toni Morrison. Den første er Elskede og den tredje er Paradis. Jazz ble utgitt i 1992 (til norsk samme år).

Baksideteksten:
Vi er i 1920-årene. Det fargete ekteparet Joe og Violet Trace flytter fra landsbygda i Virginia for å skape et nytt liv i Harlem, New York. Storbyens pulserende liv og jazzens tidsalder kombinert med en brutal råskap påvirker beboernes liv og psyke i den grad at Joe ta livet av sin unge elskerinne da hun vil forlate ham. Derfra føres historien bakover i tid og følger mønstrene og sammenhengene i Joe og Violets liv frem til et nytt utgangspunkt i nåtiden.

Jazz er en bok full av kjærlighet til Byen, menneskene og deres historier som formidler noe vesentlig om afro-amerikansk kultur og amerikansk historie, samtidig som de sier noe universelt om menneskenes søken etter tilhørighet, om kjærlighetens kår og irrganger.

Året er 1926 og romanen åpner med at Violet forstyrrer i begravelsen til mannens elskerinne, for å se henne og "skjære opp det døde ansiktet hennes". Fortellerstemmen er en "jeg" som beretter om Violet og antyder at hun kanskje trodde hun kunne løse kjærlighetens mysterium - "lykke til, og si fra hvordan det går", men "det nytter ikke å konkurrere med de døde om kjærlighet". Violet og Joe bor sammen i en leilighet i Harlem, men ekteskapet er ikke så lykkelig som det en gang var. Noe gjorde at Joe forelsket seg i attenåringen Dorcas og fortellingen gir ingen direkte svar på hverken det ene eller det andre, men tilbakeblikkene fungerer slik at jeg som leser gjør meg mine tanker. For eksempel det at Violet har sluttet å snakke. Hun har nemlig ikke alltid vært slikt. En gang var hun "en kvikk, målbevisst jente og en arbeidsom ung kvinne, med en friserdames slagferdige tunge". Fortelleren kaller det sprekker; "mørke brister i kuppelen av dagslys". Forsnakkelser fører til at hun sier mindre og mindre. Selv om fortelleren i klartekst sier at tausheten hennes til slutt gjør Joe deprimert, har han sitt eget i bagasjen som ligger til grunn for hans handlinger - de har tatt sine spøkelser med til Byen.

Minnet om jenten blir som en sykdom i huset for Violet, men for Joe er det annerledes. Ømheten han fant tilhører egentlig noe i barndommen hans, og han ønsker tilbake tiden de to hadde. Sin nye elskede kan han fortelle ting han aldri har fortalt Violet. Noen ganger er teksten som en gåte og jeg må lese om igjen, gå tilbake, grunne over det før jeg kan gå videre. For eksempel tingene Joe kan forteller til Dorcas, som han ikke en gang kan fortelle seg selv:

Viktige ting som hvordan hibiskus lukter på en elvebredd i skumringen; at han knapt kan se knærne sine stikke ut av hullene av buksa, så hva får ham til å tro at han kan se hånden hennes selv om hun skulle bestemme seg for å strekke den ut gjennom buskene og bekrefte, en gang for alle, at hun virkelig var moren hans?

s. 39-40

Her øynes en sårhet, men hva menes med at hun var moren hans? Svaret kom etterhvert. Dette er Morrisons måte å fremstille sine personer på, og der er ingen kronologi i historien, men som nevnt gjør man seg sine tanker underveis. Som slett ikke alltid holder stikk, overraskelsene kan komme på løpende bånd og perspektivene skifter ofte. En rød tråd finnes, selv om den kan være vanskelig å følge. Da jeg skrev om Paradis nevnte jeg at Morrison ser på livet som opplevd i øyeblikket, liknende som Woolf uttrykte det: sinnet mottar myriader av inntrykk og denne bevissthetsstrømmen omgir oss gjennom hele livet. Som utgangspunkt i en roman kan det gjøre historien komplisert å følge. Likevel, det et dette som gjør det så spennende å lese, man må rett og slett improvisere som leser! Bare det å skrive dette slynger meg tilbake i fortellingen, i Morrisons magisk-realistiske verden og får meg til å tenke på hva man kan ha opplevd som gjør at en handler som en gjør. For selv om skrivestilen hennes til tider oppleves komplisert, er dette noe av det jeg liker så godt (jeg gjentar sikkert meg selv i det uendelige); at det som er vanskelig å få tak på gjør nettopp at forbindelsen mellom det hun skriver om og metoden hun bruker får helheten i boken (og de andre for den saks skyld) tryllet frem, som om jeg kan føle den pulserende byen og endringene som er i anmarsj. Det er vrient å forklare, men Morrison får frem så mye med så lite. For eksempel er parallellene til de andre bøkene stukket inn hvor man minst skulle ane det: Paradis! Det er ganske intenst. Flere historier trer frem, og slik sett kan det overføres til i dag: man sitter stramt fast i oppdragelsen og fører videre noe man sverget på ikke å gjøre. Man gir det videre likevel. Rene krigstilstanden! Alle disse tankene som farer gjennom hodet. Det er som med Rikka, jeg må tenke, tygge, undre meg. Finne en betydning etterhvert som jeg leser. Setninger som "lyden som kom fra munnen hennes, tilhørte noe med skinn istedenfor kåpe" - fantastisk! og når tanker og følelser blir voldsomt tilstedeværende er det få komma eller punktum eller andre skilletegn:

Jeg plukket ham ut blant alle de andre ingen var som Joe han kunne får hvem som helst til å stå ute på åkeren midt på natta; få en hvilken som helst kvinne til å drømme seg sånn bort om dagen at hun bommet med plogen og måtte slite verre for å få muldyra tilbake på plass.

Denne måten å skrive frem personligheter, skjebner, livsvilkår og ens drømmer og håp på - å komme inn under huden på ens tanker og handlinger, følelse av tilhørighet og det å kunne se at foreldrene ikke hadde mulighet til å se etter barna sine i sin harde hverdag: "Vi plukket bomull, hogg ved, pløyde. Jeg har aldri visst hva det vil si å sitte med henda i fanget før nå". Å spise stivlese, velge når du ville ta bærestykket, sy, plukke, lage mat, hogge ved. Violet tenkte på det alt sammen og sukket. "Jeg trodde det ville være noe mer enn dette. Jeg visst at det ikke kom til å vare, men jeg trodde det ville være noe mer."

Jeg skal ikke gå mer inn i bokens handling, men kan uten videre anbefale den. Og de to andre. Og alle de andre! Men noen aspekter har jeg lyst til å gå inn på, for eksempel det med musikken. Morrison lar Byens pulserende liv være bakteppe og fletter det inn i menneskenes livshistorier. Jeg er ikke særlig stø i musikk og av nysgjerrighet slo jeg opp musikksjangeren jazz for å få et innblikk i årsaken til tittelen. På wikipedia fant jeg at jazz har røtter i blues, musikken de afrikanske slavene utviklet da de ble bortført til Amerika. I begynnelsen var det ren dansemusikk og rytmen det vesentlige. Denne rytmen finnes i Morrisons beskrivelser av Byen (New York) siden improvisasjon er sentral hos musikerne. En annen ting jeg leste på wikipedia (hva skulle man gjort uten!) er at det er vanlig å se fortellerstemmen i Jazz som Morrisons egen, eller kanskje boken selv. Det hadde jeg ikke tenkt på og jeg lurte nemlig på hvem som fortalte - det kom aldri frem.

Slutten er ganske åpen, akkurat som jazzmusikken kan være det, noe som er interessant ettersom Morrisons romaner er preget av en blanding av fabulering og realisme. Rasisme er et overordnet tema, i varierende form. Kanskje Morrison ønsker at vi skal improvisere frem våre egen bilder av å føle, kjenne, erfare på kropp og sinn hvordan det er å være diskriminert på bakgrunn av rase, av kjønn? Det å leve med sine spøkelser, men også å kunne finne utløp for dem. Ja, bøkene til Morrison har gitt meg mye i så henseende, og vist en veg. Den handler også om frigitte slaver som dro ut for å finne et bedre liv. Det er også en vei.

Jeg fikk som sagt ikke helt taket på denne fortelleren. Hvem er hun, som på slutten minner oss på at historien også handler om henne? Og mens Violet og Joe opplever kjærligheten sammen og lever lykkelig videre innser fortelleren at hun har brukt for mye tid på å observere andre og lite til å leve selv. Jeg søkte på nettet og fant en side med mange tankevekkende drøftinger fra boken. For eksempel at hun også ønsker seg kjærlighet, og hun antyder at det ikke er tilstrekkelig å observere, man må være mer enn det: man må også leve. Og ved å finne sin egen mor finner hun sin tilhørighet. I løpet av fortellingen sin har hun funnet det samme som Violet og Joe: helbredelse.

Morrison har sagt at det som binder romanene sammen er kjærlighet, men her er også traumer. Både i Paradis og Elskede er dette gjennomgående og de traumatiske opplevelsene kommer frem ved tilbakeblikk og bearbeides med personenes indre dialoger og i samspill med andre. Dette oppleves som frigjørende og helbredende, og både Violet og Joe erfarer til slutt at en ødelagt barndom lar seg leve med bare de kan tilgi seg selv. Og det som er skjedd. Det handler om å bli fri. Fra savn, skam og kunne bli et helt menneske.

“Freeing yourself was one thing, claiming ownership of that freed self was another.”

Toni Morrison, Elskede

Jazz av Toni Morrison
Originaltittel: Jazz
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1992
Norsk, bokmål
212 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Paradis ~ Toni Morrison

Toni Morrison! Bøkene jeg har lest av henne har alltid berørt meg på måter det er vanskelig å beskrive, skrivestilen fremkaller flere tanker per setning enn mange andre bøker gjør over flere sider. Jeg var ganske ung første gangen jeg leste Morrison, det må ha vært De blåeste øynene. Så leste jeg Sula, Sangen om Salomon, Dukke i bek, Elskede, Jazz, Paradis, Kjærlighet og senere En nåde. Ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Og nå om igjen. For det var bøker jeg slukte og nå trenger jeg å fordøye dem. Paradis leste jeg ut på lørdag, men det er en av de bøkene som er vanskelige å skrive om og dermed har utsettelse vært enklere.

Paradis starter med at "de skyter den hvite jenta først. Med de andre kan de ta seg den tiden de trenger. Ingen grunn til hastverk her ute". Det er midten på 1970-tallet og mennene er der for å sørge for at ingenting skal få ødelegge byen deres, og ihvertfall ingen kvinner fra Klosteret. Ruby er en helsvart by i Oklahoma, grunnlagt i 1949 av femten afrikansk-amerikanske familier med forfedre som har vært i Amerika siden midten av 1700-tallet. Etthundreogfemti frigitte slaver grunnla byen Haven, og det er etterkommere av disse som reiser lengre vest for starte på nytt. Forfedrene har en lang historie med å forsvare og beskytte sin frihet. Som på ferden fra Mississippi til Oklahoma i 1890 ble vist bort, jaget, hånet. Til og med avvist i fargede byer som allerede var under bygging. En avvisning som bidro til at de ble stoltere og steilere for hver ulykke som rammet dem. Fordi de var eight-rock, med blåsvart hud, det eneste som skilte dem ut fra deres fargete likemenn.

De tar med seg Ovnen, som blir et symbol gjennom hele romanen, en helligdom og et minnesmerke over det forfedrene hadde bygget og fått til. Den har en jernplate inngravert med ord som "først syntes å velsigne dem; senere å forvirre dem; til slutt å kunngjøre at de hadde tapt". Det er sterke følelser involvert i deres historie og når ungdommene vil endre ordene blir dette kimen til konflikt. Om det ingen snakker om; forandring. For det har kostet å bygge byen, noe de eldre mener at den nye generasjonen ikke hadde begreper om, at de ikke aner hva de var beskyttet mot og hvilke ydmykelser de slipper. Friheten - "en prøve naturen satte en mann på, som han måtte bestå hver dag. Og bestod han mange nok prøver lenge nok, ble han konge". De unge mener at de eldre er akterutseilte, at tilstandene har forandret seg alle andre steder enn i Ruby - noe som er uforståelig for de eldre. Med denne konflikten argumenterer Paradis for at et samfunn må vær åpen for mangfold og endringer.

Ruby er isolert, men ikke mindre enn tredve kilometer unna står et stort herskapshus som går under navnet Klosteret. Selv om det er lenge siden det har fungert som et kloster. Egentlig var det en skole for indianerjenter, og opprinnelig bygget av en underslager tjuefem år før Ruby, før fire nonner flyttet inn. Bokens kapitler forteller om kvinnene som søker ly her, eller har kommet dit av andre grunner. Kvinner som mer eller mindre tilfeldig driver mot stedet. Det er Mavis som i uforsiktighet lot babyene sine dø og rømmer fordi hun tror mannen og de andre barna skal drepe henne. Hun møter Connie (Consolata) som bor i det store herskapshuset:

[Mavis]: "Er dere ikke redde for å bo her ute helt aleine? Ser ut som det er mange kilometer til folk". Connie lo. "Uhyggelige ting er ikke alltid ute. De fleste uhyggelige ting er inne."

s. 52

Det er Grace (Gigi) som vil se steinen hvor et par elsker i all evighet. Seneca, forlatt som barn og flyttet fra fosterhjem til fosterhjem og ikke klarer å la være å skade seg selv. Pallas (Divine), fra en velstående familie som rømmer fra en dominerende far og sviktet av kjæresten. Connie (Consolata) kom til Klosteret sammen med priorinne Mary Magna og etter dennes død betraktes hun som lederen av Klosteret. Consolata ble tatt hånd av Mary Magna etter å ha blitt funnet på gaten Sør-Amerika, og har følgelig ingen identitetspapirer eller familie.

Konfliktene...som fører frem til aksjonen boken starter med og som alle var enige i til tross for striden som herket mellom byens menigheter. Som forteller om et samfunn med den tunge børen fra forfedrene. De kan ikke bare tenke på seg selv som individer, men som en felles mur mot inntrengere. For eksempel presten Misner, han kommer til byen med håp om forandring, men forblir en utenforstående - innbyggerne tenker om ham at "han kunne anspore til underlig oppførsel". Misners syn på mennene i Ruby; "de tror de har lurt de hvite, mens de i virkeligheten etterligner dem" får meg til å tenke på at frihet kan oppleves forskjellig, og er man egentlig fri selv om man opplever det slik? Frihet handler også om å bli fri fra sine egne stengsler og traumer, fri til å være seg selv. Det er dette kvinnene i klosteret opplever og som er en befriende tilstand. Med indre dialog og tilbakeblikk bearbeider de sine traumer og får utløp for sine drømmer og innerste tanker. Det er dette jeg liker så godt ved Morrisons bøker; innblikket i personenes indre liv og at de er mer enn de blir definert som, og stream of consciousness-teknikken passer godt til å få frem hvilke traumatiske opplevelser personene sliter med.

Romanen har ingen kronologi, noe som gjør den litt komplisert å følge. Om dette har Morrison uttalt at forventningene om en lineær kronologi er så tilstedeværende fordi det narrative blir vist slik på tv og filmer, men livet oppleves i øyeblikket, håp om fremtiden og med mange biter av fortiden. Det er som med modernistene og Virginia Woolf som mente at et livsløp ikke kunne fremstilles som en rekke hendelser som henger logisk sammen fordi mennesker ikke alltid tenker eller handler logisk og rasjonelt. Så har jo også Morrison skrevet hovedfags-avhandling om Woolf.

Religionen står også sterkt i romanen. Opp gjennom historien har kvinner hatt lite de skulle ha sagt, og de afrikansk-amerikanske kvinner har måttet gå gjennom en dobbelt kamp; mot patriarkatet og mot raseskillet. Morrison har selv sagt at bøkene ikke skal leses som feministiske, hun støtter ikke patriarkatet, men heller ikke matriarkatet. "I think it's a question of equitable access, and opening doors to all sorts of things." Uansett; Patricia, læreren som forsøker å finne ut av byen og familienes historier, mener å ha forstått oppskriften på udødeligheten til generasjonene med eight-rocker: for å sikre seg udødelighet måtte blodet være rent og ublandet. "I så fall, tenkte hun, må alt som bekymrer dem komme fra kvinner".

I Paradis er det avvisningen eight-rockerne møter i fargete byer som fører til at de grunnlegger sin egen by. Det var ikke bare skillet mellom frie og slaver, fattige og rike, hvite og svarte, men også lyshudete og svarte. At avvisningen kom fra fargete gjør at borgerne hegner om byen, om sin raserenhet, og isolerer. De utvikler en frykt for folk som kommer utenfra, noe som kommer til uttrykk i angrepet på Klosteret, "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville". Et spørsmål som har opptatt Morrison er hvorfor Paradiset nødvendiggjør eksklusjon. Og kanskje er det nettopp det; at separatisme ikke er løsningen, hverken for hvite/svarte eller menn/kvinner. Udødelighet er ikke å bli værende på stedet hvil, å gjøre ting slik det alltid har vært gjort, men den trenger fornying og forandring. "Fremtiden stod ved porten".

Jeg var ikke klar over at Paradis var den siste i en trilogi (det står ingenting i omslaget eller tittelbladet om det, men de kan heldigvis leses frittstående) som starter med Elskede, om en rømt slave som dreper barna sine heller enn å se dem fanget. Den andre er Jazz med handling fra Harlem i 1920-årene, boken følger karakterens fortid bakover til midten av 1800-tallet. Denne har jeg lånt på biblioteket og tar den med når jeg reiser på mandag så det kommer nok et innlegg om den når jeg er tilbake fra Holmen.

Oppdatering 20. juli: Åslaug med bloggen Med bok og palett har også nettopp lest boken :)

Paradis av Toni Morrison
Originaltittel: Paradise
Oversatt av Mona Lange
Aschehoug forlag, 1998
Norsk, bokmål
367 sider
Innbundet, kjøpt

En smakebit på søndag [paradis]

Med boken Paradis gjenoppdager jeg Toni Morrison. Dette er Morrisons første roman etter tildelingen av Nobels litteraturpris i 1993. Åpningscenen er lagt til hjertet av Oklahoma, en tidlig julimorgen i 1976. Ni menn fra Ruby, en liten by med 360 svarte innbyggere, angriper et nærliggende kloster og de fem kvinnene som bor der for å forsvare "den eneste helsvarte byen som er bryet verdt". I et tidsrom som tar til med byens forfedre i året 1890 og fører frem til den skjebnesvangre dagen for angrepet, forteller Paradis historien om et folk som er seg uopphørlig bevisst forholdet mellom dets dramatiske historie og tomrommet "der ute...hvor tilfeldig og organisert ondskap brøt ut når og hvor den ville".

Det hersket uforsonlig strid mellom byens menigheter, men medlemmer av dem alle stod sammen om nødvendigheten av denne aksjonen: Gjør det dere må. Hverken Klosteret eller kvinnene der kan fortsette.

Synd. En gang hadde klosteret vært enn god, om enn reservert nabo, omgitt av mais, bøffelgress og kløver, med adkomst langs en grusvei som knapt var synlig fra hovedveien. Herskapshuset forvandlet til kloster lå der lenge før byen, og de siste arapaho-jentene som var kostelever der, hadde allerede reist da de femten familiene kom. Det var for femogtjue år siden, da drømmene deres overgikk mennene som hadde dem.

s. 17

Margarets frihet ~ Jessica McCann

Jeg hadde hatt denne boken på leselisten en stund da jeg var så heldig å vinne en give away hos Beathe i fjor høst, og Margarets frihet var en av bøkene. En dag i forrige uke hadde jeg glemt igjen Strindberg og grep etter denne fra bokhyllen, og vips! var jeg langt inne i handlingen!

Margarets frihet er forfatterens debutroman, utgitt første gang av Bell Bridge Books i 2011. Jessica McCann (f. 1970) er frilansjournalist og skribent, og hun bor med familien sin i Phoenix, Arizona. Det første jeg sanset ved boken, bortsett fra at omslaget ser tiltalende ut, var den gode følelsen av å holde i det: myk og litt tykt, med opphøyet tittel og forfatternavn.

Jessica McCann skriver i etterordet at boken er inspirert av en sann historie, og handler om Margaret som blir kidnappet i 1837 sammen med sine tre barn og solgt som slave. Selv om hun kjempet hardt for å få tilbake friheten måtte hun utholde store tap og motgang. Prøvelsene førte til en av de viktigste, men minst kjente høyesterett-saker på den tiden: Prigg vs. Pennsylvania. Dommen i denne saken endte med uenighet og regnes som de første misnøyens gnister som til slutt førte til borgerkrig. Historiebøkene vil ha det til at historien er viktig av denne grunnen, men McCann mener den er viktig fordi det hele startet med Margaret. 

Margaret, ja! Hun presenteres godt ved å bruke en innkjøpsdag i byen til å beskrive både henne og andre karakterer, samt miljøet i Pennsylvania. Hun har alltid vært fri og ikke hatt det så tungt som mange andre. Fem år tidligere reiste hun fra Mill Green og familien Ashmore, hun hadde giftet seg og sammen bygget de seg et hjem i den frie staten. Margaret ble født fri ettersom foreldrene fikk sin frihet etter mange år som slaver, men de fikk dessverre ingen papirer på det. Det er dette som kommer til å bli marerittet hennes, for Mr. Prigg bortfører henne på bakgrunn av at Mrs. Ashmore ønsker eiendommen sin tilbake og uten papirer er hun sjanseløs.

Etterhvert som Margaret beveger seg rundt i byen kommer det naturlig frem bruddstykker av tanker og minner fra fortiden, samt betraktninger til hendelser. Hun er lykkelig, og beskrivelsene blir en stor kontrast til det som skjer videre. Mr. Prigg er brutal ovenfor "de skitne niggerne". Margaret og barna blir lenket fast og fraktet til Mill Green. Herfra blir de solgt til en plantasje langt borte, men Margaret gir ikke opp håpet om å bli fri og se sin mann igjen. Hun sier til barna: "Vi har mistet friheten vår, og det er ikke rettferdig. Men når man mister noe, kan man finne det igjen. Det at man ikke lengre ser noe, betyr ikke at det er borte for alltid".

Det er flere måter å være fri på

Margaret lærte å lese på gården hun vokste opp, og det er mange referanser til bøker i historien. For eksempel liker Margaret å lese Nature av Ralph Waldo Emerson og hans forhold til naturen: "Et edlere behov hos menneskene tilfredstilles av naturen, nemlig kjærligheten til det vakre". Dickens nevnes også, han var nemlig for å oppheve slaveriet og kommenterte dette i flere artikler som ble lest i USA.

Jeg trekker paralleller til Toni Morrison's Elskede hvor handlingen er lagt til rett etter borgerkrigen med fokus på slaveriets grusomheter. Boken er dedikert de 60 millioner og mer som ble utsatt for folkemordet, noe som utløste ramaskrik i USA som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord. 

McCann ønsket å fortelle Margarets historie, som er lik mange andre kvinners historie - generasjoner med hustruer og mødre som kjempet for familien sin og friheten sin i den mørke perioden da det var slaveri i Amerika. Det synes jeg er bra hun gjorde! Hun har også støttet seg på grundige historiske undersøkelser. Boken er lettlest, og historien er troverdig. Gripende og fantastisk, skrev Beathe om boken - det er jeg helt enig i, og jeg kan like gjerne dele linken til slaveriet i USA, slik hun gjorde - det fortjener å bli lest. 

Margarets frihet av Jessica McCann
Originaltittel: All different kinds of free
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Vigmostad & Bjørke, 2012
354 sider
Norsk bokmål
Lest i forbindelse med Off the Shelf

Toni Morrison: Happy Birthday!

Toni Morrison er 82 år i dag!

Morrisons forfatterskap består av mange bøker med skildringer av den svarte befolkningens liv i USA, og gjort særlig kvinnenes liv kjent. Hennes best kjente bøker er er De blåeste øynene, Sula, Sangen om Salomon og Elskede. Den siste romanen ble utgitt i fjor, men jeg har ikke funnet at den er oversatt til norsk ennå. En fantastisk forfatter!

Fra Song of Solomon

Elskede ~ Toni Morrison

Elskede av Toni Morrison er hennes femte roman, og den fikk Pulitzerprisen året etter den kom ut. Av de bøker jeg har lest av Morrison må jeg si dette den beste, en sterk og gripende historie!

Originalens tittel: Beloved (1987)
Oversetter: Mona Lange
Utgitt først gang: 1987, Aschenhoug & Co.
Min utgave: 1994, De norske Bokklubbene A/S
Sider: 288
Språk: Norsk (bokmål)
Kilde: Gave
Lest i forbindelse med Lesesirkel 1001 bøker

Handlingen er lagt til tiden under og rett etter den amerikanske borgerkrigen på 1800-tallet med fokus på slaveriets grusomheter. Selv om det er flere stemmer i boken er det særlig historien til Sethe som blir fortalt. Sethe flykter fra farmen Sweet Home for å slutte seg til resten av familien som har reist til den frie staten Ohio. Hun er høygravid, og da hun møter igjen sin svigermor (Baby Suggs) og de andre barna sine er det med sin nyfødte datter (Denver) i armene. Uheldigvis blir tiden i frihet kort og hun blir innhentet av eierne. Dette fører til en desperat handling i sin kjærlighet til barna; hun slår i hel sin yngste datter og prøver å drepe de to guttene for å skåne dem fra et liv som slave i de hvites makt.

Romanen starter med å beskrive spøkelset som har bodd i huset i atten år: "124 var hatsk. Full av giften til en liten unge". Alle er enige i at spøkelset er Sethes døde datter, men som leser skjønner jeg fort at spøkelset ikke egentlig er ondt, bare trist. Skjønt, Denver mener den lille er ensom og avvist. På datterens gravstein står det "Elskede".

Paul D, en medslave fra Sweet Home, ankommer huset 124 og tvinger spøkelset ut: han får høre historien om treet på Sethes rygg og stående bak henne, rører han treet og gjør seg kjent med sorgen hennes, "dens røtter; den tjukke stammen og det fine nettverket av grener". Mens de står slik, og Sethe kjenner på følelsen av å overlate til en som tar i mot, begynner huset å riste, ting å fare gjennom luften og Paul D skriker, veiver og slår rundt seg til ristingen tar slutt. En stund ser det ut til at spøkelset er forsvunnet, men en dag finner de en ung jente sittende foran huset. Hun sier hun heter Elskede.

Det er Denver som er ensom. Ensom og trist. En gang oppdaget hun hva det vil si å leve, men en hendelse gjør at hun flykter fra livet og inn i sine egne hemmeligheter og til et lønnkammer i skogen hvor hun, "skjermet fra sårheten i en såret verden, skapte [...] fantasien sin egen sult og sin egen næring, som hun hungret etter fordi ensomheten slet henne ut". Med Elskedes entré blir hungeren holdt i sjakk.

Etter hendelsen for atten år siden blir 124 og dets beboere isolert fra omgivelsene, ingen ville ha noe med dem å gjøre.Å gå fra en tilhørighet til å bli utstøtt gjør noe med et menneske, det preger dem selv om de ikke vil vedkjenne seg det. Paul D er den eneste i nabolaget som ikke vet hva som skjedde den gangen, og som ikke vet årsaken til at ingen snakker med dem. Da han blir fortalt historien konfronterer han Sethe som bekrefter det han sier. Dette blir for mye for ham og han reiser. Nå forsvinner virkelighetsfølelsen for Sethe, som oppriktig tror at Elskede er hennes døde datter og skyldfølelsen får henne til å oppvarte og skjemme den unge jenten bort. Etterhvert mister Sethe jobben og når det minker på maten slutter hun å spise:

"jo større Elskede ble, desto mindre ble Sethe; jo mer det skinte av øynene til Elskede, desto mer ble de øynene som aldri pleide å se bort, til sprekker av søvnløshet. Sethe gredde ikke håret lenger eller vasket seg i ansiktet. Hun satt i stolen og vætet leppene som et tuktet barn, mens Elskede åt opp livet hennes, tok det, svulmet opp av det, ble høyere av det. Og den eldre kvinnene ga det fra seg uten å mukke". 

Til slutt ber Denver lokalsamfunnet om hjelp, men da de kommer er Elskede sporløst forsvunnet. Slik spøkelser har for vane? Eller var hun jenten som ble holdt fanget av en hvit mann den sommeren?

Denne boken leste jeg i 1994 da min mor fikk den fra Bokklubben, og er en av de bøker som har etterlatt seg et utslettelig inntrykk. Det er en følelse, en tristhetens stemning som henger igjen, men samtidig er det også det poetiske språket og beskrivelsene. Jeg er glad jeg nå har lest denne historien om kampen for å frigjøre seg fra fortiden om igjen.

Inspirasjonen til boken fikk Toni Morrison da hun kom over en historie om en mor, Margaret Garner, som flyktet fra en plantasje i Kentucky og da de ble innhentet av eieren og Margaret drepte sin 2-årige datter for å spare henne for å vokse opp som slave.

Elskede føles til tider som en utfordring, noen ganger lurte jeg på hva som er fortid før fortid og enkelte steder måtte jeg stoppe opp og tenke meg om før jeg kunne lese videre. Men det er noe av det spennende ved Morrisons fortellermåte og skrivestil; det blir en fantastisk og rystende leseropplevelse.

Mot slutten er det hjerteskjærende å lese om de tre kvinnenes syn og tanker, og når det gjelder Sethe og hennes grusomme handling den gangen for mange år siden gir det uante perspektiver til nyheter som for eksempel det jeg leste hin dagen om den tyske kvinnen som er anklaget for å ha drept fem av sine nyfødte barn. Skjønt, da jeg leste årsaken ble jeg betenkt. Hun var nemlig redd for at mannen skulle forlate henne. Han ønsket ikke flere barn. Sethe...vel, du blir bare nødt til å lese det selv. Hjertet mitt blør.

Også gjennom det Paul D forteller om livet sitt fra Sweet Home og årene etterpå får vi innblikk hva en slave måtte tåle. I etterordet skriver Hans H. Skei at romanen reiser spørsmål om hvor grensene for menneskelig fornedrelse går og fremstiller den mangedobbelte undertrykkelse og fornedrelse som en svart kvinne og mor utsettes for.

Vi vet alle at et system hvor mennesker står i eiendomsforhold til andre slik at de betingelsesløst kan utnyttes er forferdelig galt, og at slavene ikke ble sett på mennesker, men snarere dyr, for å lette (og rettferdiggjøre) den umenneskelige behandlingen av dem. Danmark var først ute med å oppheve slavehandelen i 1792, mens det i flere arabiske land ikke ble formelt avskaffet før i 1960-årene.

I lys av hva som dokumenteres av moderne slaveri, det være seg trafficking, barnearbeid, sexslaveri, gjeldsslaveri og tvangsarbeid (som er de mest utbredte formene for slaveri i våre dager) er det virkelig et tankekors at slaveri fortsatt eksisterer fremdeles selv om det er forbudt i alle land hvor det praktiseres. Hva er for eksempel en kvinne i stand til etter å ha blitt voldtatt av to politimenn mens den tredje holder hennes forlovede fast? Poenget mitt er at faktainformasjon om emnet er nødvendig, men kan aldri erstatte skjønnlitterær lesing som dette, om hvordan det føles på kropp og sjel å være en annens eiendom.

På bokens første side står teksten: 60 millioner og mer. Dette lurte jeg litt på, og slo det opp på nettet hvor jeg fant at researchen førte Morrison til Brasil. Her finnes historiske museer hvor slaveriet er dokumentert (med kjettinger, munnstykker (bissel) og torturinstrumenter) og hun undersøkte hvor mange som egentlig var involvert. Ett tall var 200 millioner, ett annet var 60 millioner. Dette utløste et ramaskrik i USA, som aldri har forholdt seg til slaveriet som folkemord.

Anbefales!

Smakebit fra begynnelsen av boken (s. 10) og en fra Sethes tanker om å være fri.

Kilder:
forfatterweb.dk
Store Norske Leksikon

En smakebit på søndag [morrison]

Nå er det bare syv dager til bloggdato for Elskede av Toni Morrison og jeg er ikke kommet halvveis ennå - det er helt usannsynlig å tenke at boken blir ferdiglest i tide. Jeg får bare ta tiden til hjelp og skive om den når den er lest ut. Eller også lage et foreløbig innlegg. Boken er i alle fall svært bra, her er en smakebit:

Sethe hadde hatt åtteogtjue dager - en  hennes hel månes gang - med liv uten slaveri. Fra den rene klare strømmen av spytt den lille jenta siklet ned i ansiktet på henne, til hennes eget seige blod, var det åtteogtjue dager. Dager til å bli hel, hvile og snakke alvor. Dager med selskap: bli kjent med navnene til føri, femti andre negre, hvordan de så på ting, hvilke vaner de hadde; hvor de hadde vært og hva de hadde gjort; kjenne deres gleder og sorg sammen med sin egen, som gjorde det lettere. En lærte henne alfabetet; en annen et sting. Alle lærte henne hvordan det føltes å våkne om morgenen og bestemme selv hva hun ville bruke dagen til. Det var slik hun kom seg igjennom ventingen på Halle. Litt etter litt, i 124 og i Lysningen, sammen med de andre hadde hun gjort krav på seg selv. Å sette seg fri var én ting; å gjøre krav på å eie seg selv som fri, var noe annet.

s. 102 

 

Fremtidige favoritter [elskede]

Mitt eksemplar -
 som jeg fikk av min mor :)

Arrester meg om jeg fusker nå, men Elskede av Toni Morrison er en ny-oppdaget favoritt som jeg skrev om i fjor. Ikke så lenge siden, men boken leste jeg i 1994 og sannelig er jeg glad jeg leser den om igjen nå. Om jeg ikke hadde deltatt i Lesesirkel 1001-bøker hadde jeg sannsynligvis lest en helt annen bok. Strengt tatt er det ingen fremtidig favoritt, ettersom den allerede er en favoritt :)

Fra baksiden (eller egentlig innsiden av omslaget):
Sethe, høygravid og tydelig merket av vonde og dramatiske hendelser, flykter fra slaveriet til friheten. Nå bor hun med datteren Denver i et lite hus i Cincinnati. Hun bærer på tunge minner om de tre andre barna sine - om de to sønnene som forlot henne og om datteren Elskede. Det er en høy pris Sethe har måttet betale for friheten: "Det jeg husker er et bilde som svever rundt der ute, utenfor hodet mitt. Jeg mener, selv om jeg ikke tenker på det, selv om jeg dør, er bildet av det jeg gjordet, eller visste eller så, fremdeles igjen der ute. Akkurat der hvor det hendte," sier Sethe.

Paul D er ikke den eneste som vender tilbake fra fortiden, som finner Sethe etter mange års hvileløs flukt og søken. En dag sitter den døde datteren foran huset. Hun krever den kjærligheten hun aldri fikk. Elskede er et av fortidens "spøkelser", men hun er samtidig en høyst levende kvinne. Fantasi og virkelighet, fortid og nåtid, veves sammen til et fargeritkt bile og en gripende historie.

Elskede er en roman om rasismens historie - og en roman om kjærlighet.

Fremtidige favoritter er en ukentlig spalte hos Bokelskerinnen, 

titt innom henne for andre favoritter :)

En smakebit på søndag [morrison]

Jeg har akkurat startet på Elskede av Toni Morrison som er månedens bok i Lesesirkel 1001 bøker. Denne boken har jeg lest før, det må ha vært i 1994 for eksemplaret jeg har er min mor sitt og når jeg åpner den står det navnet hennes og årstallet hun kjøpte den. Akkurat som jeg selv gjør når jeg kjøper bøker, navn og årstall. Altså 1994, og jeg vet jeg leste den like etter min mor leste den. Så jeg tenkte det ville være lett å lese den for andre gang, men nå er jeg ikke like sikker. Det er noe med språket i bøkene til Morrison, noe som er vanskelig å forklare. Det er så...poetisk, det gløder og alt det såre kommer så godt frem. Nei, jeg kommer til å gå meg vill om jeg forsøker. Jeg er i alle fall glad for at jeg leser denne boken om igjen.

"Hun spøker kraftig til å være så liten," sa Denver."Ikke kraftigere enn jeg elsket henne," svarte Sethe, og der var det igjen. Ru gravsteiners kjølige velkomst; steinen hun valgte å lene seg mot, på tå og med knærne like vidåpne som noen grav. Lyserød som en negl var den, med et  dryss av glitter. Ti minutter, sa han. Gi meg ti minutter, så gjør jeg det gratis.

s. 10