Gjentakelsen ~ Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorth altså! Det er noe helt spesielt med måten hun klarer å beskrive vanskelighetene en tenåring går gjennom, og det på såpass få sider! Det er så levende og følelsesladet, og likevel nøkternt språk. Boken, i likhet med Femten år. Den revolusjonære våren, er kort, men intens og med så mye innhold!  

Forlaget skriver at Gjentakelsen "handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus."

Boken leste jeg i september 2023. Året før ble jeg syk av covid 19 og har ennå ikke blitt helt frisk, noe som har resultert i mindre lesing og enda mindre blogging. Utmattelse og hodepine er hovedsymptomene hos meg, og selv om det er blitt bedre er det fremdeles et stykke igjen. I alle fall, jeg var på Litteraturhuset november samme år og hørte Hjorth snakke om Søren Kierkegaards betydning for henne som forfatter og blant annet for boken Gjentakelsen, hvis tittel er hentet fra nettopp Kierkegaards egen Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi, 1843 hvor han utforsker det filosofiske begrepet gjentakelsen. Virkelig interessant! 

Men nå var det boken til Hjort som skulle være i fokus. Den starter med en forfatter som observerer en tenåringsjente og sine foreldre i en konflikt, noe som får frem egne minner fra sin tenåringstid. 16 år i 1975 og morens smerte er sentrum i hennes tidlige ungdoms tilværelse. Hjorth skriver så intenst, så inderlig, det er som om jeg er til stede eller mer at jeg kjenner hvordan det er å være 16-åringen som opplever å være skyld i morens lidelse. Morens redsel, sinne og kontrollerende væremåte. Mest av alt det å være voksen og kjenne på at noe rører seg i sitt indre uten helt å få tak på det. For det er som voksen hun forstår morens redsel, og at denne forståelsen gjorde erkjennelsen mulig. 

Forholdet mellom gjentakelser og erindringer er den røde tråden i boken. Gjentakelsen er tilværelsens alvor, skriver Hjorth, den er tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse. Hun har Kierkegaard i tankene, som mente at gjentakelsen er erindringens motsetning, at den innebærer handling rettet mot fremtiden (snl). Det er mye i livene våre som gjentas. Hver dag eller av og til. Gjentakelsen som roman ser jeg på som gjentakelse av tidligere tema som Hjorth har skrevet om, blant annet i Arv og miljø hvor hun også skriver om familiekonflikter og seksuelle overgrep begått av far. Jeg tenker på gjentakelse som forandring. Når Hjorth skriver om minner fra oppveksten igjen og igjen, har det ført til en erkjennelse; at det som hendte faktisk hendte. En erkjennelse kan skape sammenheng i tilværelsen og en forståelse som gir helbredelse og vekst. 

Hjorths forfatterskap anbefales varmt! Selv gikk jeg videre til Leve Posthornet.

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth

Cappelen Damm, 2023
Norsk, bokmål
142 sider
Innbundet, kjøpt

Do You Dream of Terra-Two? ~ Temi Oh

Etter langt fravær her på bloggen oppdaterer jeg med et innlegg om en bok jeg har lest sammen med Ina. Det tok tid å lese den, både fordi det er mange sider og fordi handlingsforløpet er temmelig saktegående og jeg for min del hadde behov for å lese i andre bøker innimellom. Underveis delte vi noen opplevelser med boken som gjorde det klart at jeg likte den bedre enn henne. Hennes anmeldelse kan du lese her.

Do You Dream of Terra-Two? Yes, I do! Dette virket som spennende lesning, en noe annerledes sci-fi. Og det var det. Til dels. Jeg har alltid vært fascinert av ideen om at det finnes en beboelig planet der ute som bare venter på å bli oppdaget. Før vår egen ødelegges totalt. Hvordan vil det være å reise så langt og i flere tiår, sammen med mennesker man ikke har valgt selv. Som man må samarbeide med, akseptere og ikke minst tolerere. Hva skal til for ikke å få klaustrofobi, for ikke å bli fullstendig gal der oppe i det uendelige verdensrommet? Dette var utgangspunktet mitt. Tittelen fenget absolutt! 

Baksideteksten:

Have you ever hoped you could leave everything behind?
Have you ever dreamt of a better world?
Can a dream sustain a lifetime?

A century ago, an astronomer discovered an Earth-like planet orbiting a nearby star. She predicted that one day humans would travel there to build a utopia. Today, ten astronauts are leaving everything behind to find it. Four are veterans of the twentieth century’s space-race.

And six are teenagers who’ve trained for this mission most of their lives.

It will take the team twenty-three years to reach Terra-Two. Twenty-three years locked in close quarters. Twenty-three years with no one to rely on but each other. Twenty-three years with no rescue possible, should something go wrong.

And something always goes wrong. 

Ja, det går galt. Harry, Poppy, Juno, Astrid, Eliot og Ara (hun blir i siste liten erstattet av Jesse) har brukt mesteparten av livene sine for å bli klare til oppdraget og er 18-19 år under oppskytingen. Oppbyggingen er som sagt svært saktegående, noe som fungerte bra i starten, men når det fortsetter over fem hundre sider? Jeg ventet hele tiden på et høydepunkt. Selv om handlingens nåtid hovedsakelig foregår de siste to døgnene før og kun ett år av de 23 som turen skal ta, får vi også vite mye om ungdommenes oppvekst og veien for å bli godkjent til programmet. Innimellom synes jeg det ble litt langtekkelig å lese om hva de har gått gjennom, intriger og tanker som viser at uansett hvor forberedt de er for oppdraget er det en del som ikke er godt nok gjennomtenkt. 

På tross av sakte handlingsforløp og langtekkelige partier likte jeg boken, spesielt nå i ettertid synes jeg Temi Oh behandler det mellommenneskelige aspektet på en nydelig måte med språket, og det at hver av karakterene, noen mer enn andre, viser både sine styrker og sårbarhet. Ungdomsårene betyr jo en modningsprosess og byr på mange forandringer. Dette er på ingen måte en tradisjonell science fiction med mye ytre dramatikk i form av aliens, romkriger eller lignende. Dramatikken ligger på det menneskelige plan, selv om det også skjer tekniske uhell, noe den sakte oppbyggingen bidrar med på en god måte. Oh har konsentrert seg om utfordringene og problemene blant mannskapet, hvordan de løser det eller om de i det hele tatt løser det. Hva som foregår i tankene deres, hvilke drømmer de har. Sånn sett kom nok høydepunktet etter endt lesing. Denne utradisjonelle måten å skrive science fiction på fungerte godt, at spenningskurven er så annerledes enn forventet.

Mange spørsmål melder seg under lesingen, men Temi Oh gir ikke svar på alt. Minst av alt hva som skjer på slutten, som jeg gjerne skulle lest mer om. Men det var kanskje meningen, at leseren skal forestille seg selv fortsettelsen? I så fall klarte forfatteren det. Jeg lærte også mye om romtermologi og ulike fakta om romskip, hva som skal til for å klare seg så lenge der oppe (noenlunde realistisk). Boken kan absolutt anbefales hvis du liker tanken på en langsom science fiction :)

I still dream.

Do You Dream of Terra-Two? er Temi Oh (Temitoyen Ochugboju) sin debutroman, publisert i 2019. Hun fikk Alex Award-prisen for den i 2020, og i 2023 ble hennes andre roman, More Perfect, publisert. Temi Oh er født og oppvokst i London hvor hun utdannet seg innen nevrovitenskap. 

Do You Dream of Terra-Two? av Temi Oh
Simon & Schuster, 2019
Engelsk
520 sider
Pocket, kjøpt

A Girl is a Half-formed Thing ~ Eimear McBride

 

For en leseopplevelse! Intenst, rått, nakent og sårt. Helt annerledes enn noe jeg har vært borti tidligere. Skrevet i en stream-of-consciousnes-stil som nok er mer McBride sin egen stream-of-consciousnes-stemme enn slik vi gjerne tenker oss denne skrivestilen. Måten hun bruker teknikken på er helt unik, jeg bare leste og leste og leste, og klarte ikke å legge boken fra meg lenge om gangen. 

Fra baksideteksten:

Eimear McBride’s award-winning debut novel tells the story of a young woman’s relationship with her brother, and the long shadow cast by his childhood brain tumour. It is a shocking and intimate insight into the thoughts, feelings and chaotic sexuality of a vulnerable and isolated protagonist. To read A Girl is a Half-formed Thing is to plunge inside its narrator’s head, experiencing her world at first hand. This isn’t always comfortable – but it is always a revelation.

Karakterene er ikke nevnt ved navn, stedet hvor handlingen utspilles er uspesifisert og det er heller ingen tidsplassering (bortsett fra at det er i Irland ikke langt fra Dublin og noen få referanser til 1980-tallet). Hovedkarakteren er to år i starten av boken, og broren er rundt fem. En operasjon forlenger livet, men det er ikke håp om at hjernesvulsten vil forsvinne. Faren har flyttet ut, de to søknene står hverandre nært og bor sammen med sin mor, som i det ene øyeblikket er kjærlig og god og det neste full av hån, slag og spark.  

Språket gjør at jeg settes direkte inn i karakterens opplevelser, og det er sterkt. Det er dristig! Mange av tankesprangene er vanskelige å følge, og i dialoger er det krevende å skille hvem som sier hva på grunn av fravær av komma og punktum, iblandet hovedkarakterens tanker. Det er mye sinne og sårhet, og det kommer til uttrykk i tekstens intensitet og denne skrivemåten som nærmest er helt uredigert, men som nettopp av den grunn gjør innholdet så mye sterkere. Følelsene rundt overgrepet hun utsettes for og morens negative holdning og væremåte ovenfor henne blir ekstremt tydelig - det er som om raseriet, avmakten og sårheten skrikes ut over sidene. Jeg forestiller meg at blyanten knekker der den risser inn bokstavene. Fortelleren, den "half-formed girl" påføres mye vondt, og det at hun ikke blir møtt eller sett gjør at hun volder smerte for seg selv, som for å få de vanskelige følelsene på avstand. Men kjærligheten til broren viker ikke for noe. 

Boken har jeg lest i Lesesirkelen 1001 bøker i kategorien Forfatter fra Europa. Eimear McBride har fått en rekke priser for denne debutromanen, blant annet Women’s Prize for fiction, noe som er vel fortjent. En spennende stemme som jeg kommer til å lese mer av!

A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Faber & Faber, 2014
Første gang publisert, 2013
Engelsk
205 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Crooked Thing ~ Mary MacDonald

 

På Instagram følger jeg en kanadisk poet og forfatter som ofte poster tankevekkende og stemningsfylte dikt (gjerne haiku) og som jeg synes utvider bildene. I 2020 utga hun en novellesamling som forlaget sier at "For fans of Alice Munro and Carol Shields comes an emotional and hopeful collection of short stories that delve into the tragedies that befall each of us in the search for goodness and meaning." Spennende! Nå har jeg lest den, og jeg likte disse historiene om det (tilsynelatende) hverdagslige, men vi vet jo at i det hverdagslige ligger selve livet. Med alt det innebærer. Kjærlighet, sorg, savn, lengsler, frykt, gleder og minner. 

Også Norge er nevnt, samt andre land hvor karakterene enten har vært eller reiser til. Det var jo litt artig! Mary MacDonald skriver godt og jeg kan forstå sammenligningen med Alice Munro (Carol Shields har jeg ikke lest, men hun nevnes i Bildøens litterære salong). Som med Munro er det mye mellom linjene, slik det gjerne er med noveller, og det er gjort på en slik måte at karakterene kommer til å huskes lenge. Noen mer enn andre.

Hennes poetiske skrivestil er med på å gjøre historiene mer tankevekkende og bidro til en langsom lesing fordi jeg ønsket å få med meg alt og ikke gå glipp av det mellom linjene eller det lyriske språket. Det er noe gjenkjennbart i karakterenes selvrefleksjon i møte med andre mennesker eller situasjoner, på godt og vondt, som er fint å lese om. Nettopp fordi de er mennesker som meg selv, med tanker og følelser i hverdagen.

Anbefales! 

The Crooked Thing av Mary MacDonald
Caitlin Press, 2020
Engelsk
200 sider
Pocket, kjøpt

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det ~ Thomas Korsgaard

 

To av bøkene i trilogien om Tue er nå lest. Jeg registrerer at bøkene har fått strålende kritikker og selv om jeg ikke ville brukt superlativer som sensasjonelt sterk, så gjør historien absolutt inntrykk. Tue vokser opp på en gård i Nord-Jylland, "ved enden av verdens lengste grusvei." Baksideteksten forteller at det er en roman om fattigdommen i utkanten av det danske velferdssamfunnet, om å vokse opp i en familie uten overskudd og å være overlatt til seg selv. Men det er også en fortelling om en oppfinnsom og kreativ gutt som finner sin vei en vanskelig verden, uten noen gang å glemme hvor han kommer fra. 

Jeg kunne tenkt meg å kommet enda tettere på Tue. Hva han teker om seg selv, om moren og faren, og hva han føler om den vanskelige ungdomstiden. Det kommer frem til dels, men da beskrivende og ikke i form av hva som foregår på innsiden. Først når karakterenes indre liv trer frem synes jeg at en fortelling blir sterkere. Da lever jeg meg mer inn i hvordan deres liv er. Men det er virkelig sårt å lese hvordan gutten Tue blir møtt av sine foreldre. Noen ganger måtte jeg trekke pusten dypt og jeg er sikker på at leppene ubevisst formet seg til en smal strek av harme. Sånn sett fungerer beskrivelsene og den enkle fortellende stilen, og jeg ser frem til den siste boken i serien.

Hvis det skulle komme et menneske/En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
Originaltittel: Hvis der skulle komme et menneske forbi (2017)/En dag vil vi grine af det (2018)
Bonnier, 2023
Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Norsk, bokmål
281 sider
Innbundet, kjøpt

Brød og melk ~ Karolina Ramqvist

 

Karolina Ramqvist oppdaget jeg for en tid tilbake, og igjen kjenner jeg på dette personlige og nære, og vet at denne teksten har festet seg under huden. Også i denne boken handler det om kvinners liv. Denne gangen i tre generasjoner.

Fra forlaget:

I Brød og melk skriver Karolina Ramqvist om en ensom jentes oppvekst fylt av dufter, farger og smaker. Hun minnes mandarinene, det ristede brødet, bollene i fryseren – og fatet med pannekaker på kjøkkenbenken.

I sentrum for minnene står spisebordet som har gått i arv, et bord ment for store middager, men som hun oftest har sittet alene ved. Hvem var hun som liten, og hvem ble hun som voksen? Hvordan kan mat fylle henne med et slikt sinne og samtidig true med å fortære henne helt? Alt hun ønsker, er å bli kvitt den sterke dragningen mot mat – og å lage rispudding så datteren vil smake.

Brød og melk er en vakker og sterk fortelling om barndom, oppvekst, morsroller og kvinnekamp, og med maten som omdreiningspunkt for alt som er godt og vanskelig.

Mat er kjærlighet. Kjærlighet er mat. Sies det. 

Boken starter med at fortelleren har søkt hjelp hos andre som har et vanskelig forhold til mat, og skal fortelle historien sin, "for det er den eneste måten å bli fri fra dette på, har de sagt." Men det er ikke enkelt. Både fordi hukommelsen er upålitelig, og fordi minnene fremkaller et vell av følelser. Hun tror ikke fortellingen vil befri henne, men prøver likevel. Det blir en reise bakover til barndommen og oppveksten, hvor mat er sentralt. Eller er det hun som gjør det til noe sentralt? 

Hun vokser opp sammen med moren, som ofte er opptatt med jobb, venner eller kjæreste. Spiseforstyrrelser handler som kjent først og fremst om følelser, og den lille jenten er stadig overlatt til seg selv. Hun er engstelig, urolig og ensom. Maten hjelper henne å fortrenge de vonde følelsene. Det er vanskelig å sette ord på dette og at hun har behov for at moren er mer til stede. Mormor og morfar bor lengre unna, men kommer med toget hvis hun trengte pass og hun er ofte hos dem. De står for en lun varme, hun blir sett og akseptert. Og så lager mormoren så god mat. Helt annerledes enn den hun får hjemme hos moren. De vanskelige følelsene fortsetter i voksen alder, "så fort noe ble vanskelig, kom jeg til å tenke på mat."

For meg var maten så mye. Den fysiske sulten var én del, men de andre måtene jeg sultet på, og suget etter det virket som jeg alltid hadde i meg, var større. Jeg hadde blitt vant til å vende meg mot maten for å fylle alle mine behov, og virkningene av spisingen hadde nådd så dypt inn i meg at jeg ikke kunne se omfanget av det.

s. 45

Det enkle språket Ramqvist bruker, og som jeg kjenner igjen fra de andre bøkene, er så kraftfullt! Det at fortellingen er selvbiografisk gjør den mer personlig og sterkere. Selv om spiseforstyrrelse er hovedtema i boken, er dette også en fortelling om oppvekst og familie med mye varme og gode minner. Boken anbefales til alle, enten man selv har et problematisk forhold til mat eller kjenner noen som har det. Ramqvist skriver som sagt bra og lesingen var oppslukende, interessant og jeg hadde vanskeligheter med å legge den fra meg. Nå gleder jeg meg til å lese mer av forfatteren!

 

Brød og melk av Karolina Ramqvist
Originaltittel: Bröd och mjölk (2022)
Gyldendal, 2023
Oversatt av Trude Marstein
Norsk, bokmål
267 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket