Litterær salong ~ Brit Bildøen

I mai var vi på cidersleppet i Ulvik og den ene dagen var Brit Bildøen og Ruth Lillegraven på Litteraturbåten Epos som lå til kai ved Haugesenteret. Selvsagt måtte jeg om bord! Kveldens program var Kva les dei som skriv? Her snakket Bildøen engasjert om kvinnelige forfattere som har inspirert henne, og noen av dem har hun skrevet om i essaysamlingen Litterær salong. Vel hjemme igjen lånte jeg boken på biblioteket, som så ble med og lest på telttur.

Bildøen ønsker å synliggjøre forfattere som fortjener flere lesere eller bedre lesinger, og det kan virke ambisiøst i det at hun har tildelt de ti forfatterne hver sine dyder, men jeg synes hun har gjort en glimrende jobb. I innledningen viser hun til statistikk som fastslår at kvinner bruker dobbelt så mye tid på å lese bøker som menn, og samtidig er bare omtrent en tredel av alle norske skjønnlitterære forfattere kvinner. Når det gjelder yndlingsbøker, lister de aller fleste opp kun mannlige forfattere. Litterær salong ble utgitt i 2009, og jeg vil bestemt mene at dette har forandret seg nå. Uansett, de ti forfatterne fortjener fremdeles egne plasser slik Bildøens essays gir dem!

For eksempel Gertrude Stein. Visste du at hun holdt litterære salonger i Paris tidlig på 1900-tallet? Her samlet unge radikale kunstnere som Picasso seg, og Gertrude ville skrive slik han malte, men det var vanskelig å få andre til å forstå at dette var nyskapende og god litteratur. Bildøen foreslår å starte med romanen Ida hvis man ønsker å lese Gertrude Stein, da det er den av hennes romanen som enklest viser et av de viktige litterære prosjektene til Stein, nemlig "å fortelje det som kunne bli fortalt dersom ein ikkje fortade noko". Jeg visste ikke at sitatet "Rose is a rose is a rose is a rose" var hennes. Etter å ha lest essayet tenker jeg at hun oppnådde å skrive slik Picasso malte. Bildøen sier at hun har gitt oss noen "djupt originale, nyskapande, enerverande og gledelege verk."

Etter at Bildøen leste Carol Shields ble det tydelig for henne at noe av det viktigste hun gjør som forfatter er å få folk til å se, noe hun kan oppnå gjennom underliggjøring, men også ved å løfte frem og tydeliggjøre det vi har lett for å overse. Shields tematikk er avvisning og usynliggjøring av kvinner. Jeg ble nysgjerrig på bøkene hennes, det at hun synliggjør og tydeliggjør sider ved personer og situasjoner som vi aldri hadde fått øye på selv. Slik Bildøen beskriver forfatterverket til Shields minner det meg om Jane Austen - som også ble misoppfattet som lett damelitteratur, men som faktisk skrev sarkastisk samfunnskritikk.   

Men åh! Så glad jeg ble for at Jean Rhys er med i salongen! Og, uunngåelig, Charlotte Brontë. Rhys bestemte seg tidlig for å gjøre noe drastisk med Jane Eyre, og skrev Wide Sargasso Sea. Bildøen tydeliggjør hvordan de to romanene kompletterer hverandre og for meg var dette essayet utrolig spennende. Jeg er enig med henne i at romanene står godt hver for seg, men har en først lest begge, "høyrer de uløyseleg saman." Dette essayet ga meg større innsikt i både Rhys eget liv, og andre aspekter ved de to romanene.

Så har vi Halldis Moren Vesaas, som sammen med ektemannen Tarjei bodde i et hus med mange rom, men i motsetning til ham hadde hun ikke et eget arbeidsrom. Hennes diktsamlinger ble til på og mellom kjøkkenbordet, benken og stellebordet. i 1929 kom Virginia Woolf sitt revolusjonerende essay Et eget rom ut, hvor hovedbudskapet er at dersom en kvinne skal skrive litteratur må hun ha penger og et eget rom. Bildøen spekulerer på om norsk litteratur ville sett litt annerledes ut hvis Halldis hadde hatt sitt rom. "Ville dikta hennar hatt eit anna innhald, ville dei ha utvikla seg annleis? Ville dei ha komme lettare?" For Halldis fikk sitt eget rom til slutt, men etter det produserte hun lite før diktsamlingen Livshus førti år etter. 

Australske Joan Lindsay, kjent for romanen Picnic at Hanging Rock om tjue kostskolejenter som drar på piknik til fjellet Hanging Rock i Victoria og noen av dem forsvinner på mystisk vis. Jeg hadde ikke hørt om verken boken eller forfatteren, men synes spørsmålet om hva som egentlig skjer i unge jentesinn er interessant. Nå er boken fra 1967, men jenter går nok fremdeles gjennom pubertet med undertrykte følelser og hemmelige tanker. Uansett, Bildøen sammenligner romanen med Is-slottet (1963) av Tarjei Vesaas, noe hun gjør på en spennende måte. Artig å lese hvordan to tilsynelatende romaner kan ha så mange likheter!

Mercè Rodoreda er beskrevet som den mest betydningsfulle katalanske romanforfatter i årene etter andre verdenskrig og for Bildøen er åpningskapitlet i Diamantplassen den vakreste hun noensinne har lest. Romanen handler om konsekvensene den spanske borgerkrigen får for livet til en fattig arbeiderklassekvinne. Men det er stemmen som gjør boken så spesiell, ifølge Bildøen - en spinkel, men likevel usedvanlig sterk tone som holdes gjennom hele romanen. Virkningene av krigen beskrives med skarphet i stemmen, "den vesle skjelvinga, denne krøllen i enden, som gir meg gåsehud, gjer meg uroleg, får meg til å undrast: Kva ligg i 

Den amerikanske poeten Adrienne Rich har utgitt flere essaysamlinger og en rekke diktsamlinger, og hadde stor betydning for kvinnebevegelsen i USA. Rich ble tildelt National Medal of Arts i 1997, men nektet å ta imot prisen. Hun sa: "Art means nothing if it simply decorates the dinner table of power which holds it hostage." Hun ville altså ikke ta i mot utmerkelsen fra president Clinton fordi selve meningen med kunsten, slik hun så det, stod i strid med den kyniske politikken administrasjonen hans førte. Bildøen ser diktingen til Adrienne Rich som en "vilje til å påverke samfunnsgangen, vilje til å flytte det som står i vegen, og endre det som er gale." Slik kunne poesien hennes være endringsskapende. Rich hadde en sterk stemme i det amerikanske samfunnet, og hun var særlig opptatt av kjønnspolitiske spørsmål i diktene. Hun hadde som oftest en feministisk agenda, men også andre politiske saker skrev hun dikt om. Bildøen avslutter med å si at spørsmålet er ikke om diktene hennes klarte å rokke ved det amerikanske samfunnet, men hva det amerikanske samfunnet hadde vært uten stemmer som hennes.

Det samme kan sies om Amalie Skram. Mye av det hun skrev provoserte kraftig på den tiden, noe som var meningen. Provokasjonen skulle vekke folk, få dem engasjerte. Det som opptok Skram, var det virkelige livet, og da måtte de grelle realitetene frem. For eksempel ønsket Bjørnstjerne Bjørnson at hun skulle la Hellemyrsfolket få en lykkeligere slutt, men hun svarte at noen måtte peke på «livets jammer og nød». Hun ville skrive slik at folk kunne forstå, hjelpe og tilgi. I mange av romanene tok hun oppgjør med de patriarkalske strukturene i samfunnet og ekteskapet, og bøkene kan være like aktuelle i dag som den gangen ettersom temaene ekteskap, kjærlighet og erotikk har mange av de samme problemstillingene. 

Når det gjelder Doris Lessing tar Bildøen for seg fembindsverket Shikasta-serien hvor Lessing stiller de store, evige spørsmålene: Hva er et menneske? Hvem er vi? Hva gjør vi her? Selv var jeg ikke klar over at hun hadde skrevet science fiction, og fikk lyst til å lese disse bøkene. For øvrig reagerte Lessing omtrent som Jean Rhys da hun i 2007 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, nemlig med å si at det var for seint.

Også Elfriede Jelinek ble alt annet enn glad og oppglødd for Nobelprisen, hun nektet å komme til Stockholm for å ta imot den. Jelinek ble kritisert for språket i romanene sine, men Bildøen legger det frem som "eit språk som opnar og smertar og slamrar, som stenger oss ute og stenger oss inne og iblant også gjennomlyser og framviser og set ting på plass." Hvis du husker filmen Pianolærerinnen? Jeg var i hvert fall ikke klar over at den er basert på en roman skrevet av Elfriede Jelinek. Jelinek kritiserer det patriarkalske, sexfikserte, grådige samfunnet og Bildøen mener kritikken slett ikke er utdatert, men at den krever en mer åpen lesemåte. Jelinek har selv uttalt at andre kan skrive om kjærlighet, varme og lykke, men at noen må ta seg av dritten. Spennende! Skjønt, Bildøen sier at det heldigvis er flere kvinnelige forfattere der ute, "som alle bruker forskjellige reiskapar for å nærme seg og sortere i det rotet som alt menneskeleg utgjer."

Mange spennende stemmer! Jeg er glad for at Bildøen har vist at disse forfatterne fortjener både nylesing og gjenlesing. Det er alltid interessant å vite mer om forfatterens bakgrunn og ulike syn på bøkene deres. Om du også synes det vil disse essayene være midt i blinken! En anmeldelse fra publiseringsårstallet (her) gir et lite innblikk i dydene og et mer kritisk blikk på boken som helhet, anbefales å lese uansett om du ble nysgjerrig på boken eller ikke.

Havnen i Ulvik

Ruth Lillegraven og Brit Bildøen

Litterær salong av Brit Bildøen
Samlaget, 2009
Norsk, sidemål
156 sider
Innbundet, lånt på biblioteket 

Det annet kjønn ~ Simone de Beauvoir - Del I

Wow! For et verk! Jeg skrev et lite innlegg som kan innlede denne anmeldelsen, det kan (og bør) du lese her. Anbefaler også innlegget om boken Det grådige hjerte av Hege Duckert, som inneholder noen tanker om Beauvoir (1908-86). Toril Moi har skrevet et innledende essay i Det annet kjønn hvor hun først redegjør for den store påvirkningen boken har hatt for henne personlig, og så litt om hvem denne kvinnen var, "som har inspirert generasjoner av unge kvinner." For min egen del har jeg vært litt redd for boken, litt redd for personen Simone de Beauvoir. Boken kjøpte jeg i 2013, men det har vært til hjelp å ha lest litt om henne på forhånd, spesielt Toril Mois bok om denne franske forfatter og filosof som skrev om frihet og ansvar, mål og middel, og ikke minst kvinnens stilling i samfunnet. Det hjalp også stort å lese den sammen med Hedda.

For hvem har vel ikke hørt om Simone de Beauvoir og Det annet kjønn? Jeg får en følelse av at jeg bør lese Toril Mois bok om henne om igjen. Tanken om at man ikke fødes som kvinne, man blir det, er virkelig aktuell i dag også. Beauvoir hevdet at kvinnen ble oppdratt til underdanighet, til å hele tiden se seg selv i forhold til mannen; som det andre kjønn. Frihet er et viktig begrep hos henne, og i Det annet kjønn forsøker hun å forstå hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn.

Hva er en kvinne?

Simone de Beauvoir skriver i innledningen om hvorfor hun har skrevet boken, og hva som gjør at hun mener den er viktig. For hva en en kvinne? "Bare det å ta opp problemet antyder straks første svar. Det er betegnende at det er jeg som tar det opp. En mann ville aldri ha kommet på den tanken å skrive en bok om hankjønnets spesielle situasjon blant menneskene". På latin betyr homo menneske, mann eller person. Mannen "oppfatter kroppen sin som et direkte og normalt forhold til verden." Aristoteles sa at "hunkjønnet er hunkjønn på grunn av en viss mangel på egenskaper," og Thomas Aquinas erklærte at kvinnen er en "mislykket mann", i tråd med Skapelsesberetningen, der Eva blir skapt av et av Adams overflødige ribben. Menneskeheten er mannlig, og mannen definerer ikke kvinnen i seg selv, men sett i forhold til ham; hun blir ikke betraktet som et selvstendig vesen. Kvinnen er det mannen bestemmer, derfor blir hun kalt "kvinnekjønnet", hun er et kjønnsvesen. Hun bestemmes og skilles ut i forhold til mannen, ikke han i forhold til henne: hun er det uvesentlige overfor det vesentlig. Han er Subjektet, hun er Objektet.

Begrepet Den andre er viktig, og Beauvoir bruker det for å forklare forskjellen mellom kjønnene, og sier at denne kategorien er like opprinnelig som som selve bevissthet. Hun snakker om en dualisme som alltid er til stede i de mest primitive samfunn og de eldste mytologier, men som til å begynne med ikke var inndelt i kjønn. "Intet fellesskap definerer seg noen gang som Den ene uten umiddelbart å sette opp Den andre overfor seg," (jf. Varuna-Mitra, Uranus-Zevs, Sol-Måne, Dag-Natt), annetheten er en grunnleggende kategori i den menneskelig tanke. Med Hegels syn på dette, at selve bevisstheten vil være fiendtlig innstilt til enhver annen bevissthet, og at subjektet hevder seg bare ved å stå i opposisjon ved å bekrefte seg selv som det vesentlige og gjøre den andre til det uvesentlige, kan vi se det tydeligere. Men, sier Beauvoir, den andre bevisstheten vil komme med et tilsvarende krav, så hva er det som gjør at gjensidigheten som oppstår blant individer og grupper ikke gjelder mellom kjønnene, men at en av termene er blitt bekreftet som den eneste vesentlige?

Hegel mente altså at det i alle sosiale sammenhenger utspiller seg en dialektikk mellom subjektet (Selvet eller Den første) og objektet (Den andre). Disse tankene utviklet Beauvoir videre da hun mente at det egentlig handler om dialektikk mellom mann og kvinne, og hun bruker teorien hans om herre og trell for å forklare hvordan undertrykkelsen oppstod. Hos Beauvoir står kvinnen utenfor denne dialektikken; mennene kjemper om anerkjennelse seg imellom og bekrefter seg som transcendens overfor hverandre, mens kvinnen har blitt lukket inne i immanensen og berøvet sin frihet og mulighet til å hevde seg som uavhengig, selvstendig bevissthet. Så hvorfor protesterer ikke kvinnene? Den andre har blitt definert av Den ene, fordi vedkommende hevder seg som Den ene. "Men for at Den andre ikke skal forandres til Den ene, må vedkommende underkaste seg denne fremmede synsvinkelen." Hvor kommer denne underkastelsen fra?

Hun går grundig gjennom sine tanker om Den andre, med fakta og eksempler, og hun gir gode sammenligninger og argumenter. Én sammenligning er der majoriteten har lykkes med å dominere et mindretall, men siden kvinnene ikke er et mindretall, er undertrykkelse av kvinnen noe annet enn at for eksempel at industriarbeidere eller etniske grupper (som de sorte i USA) blir undertrykt.

Men det som på en spesiell måtedefinerer kvinnens situasjon, er at hun, samtidig som hun er en selvstendig frihet, lik ethvert menneske, oppdager seg selv og velger seg selv i en verden der mennene pålegger henne å oppfatte seg selv som Den andre: de vil gjøre henne til en stivnet gjenstand og dømme henne til immanens, fordi hennes transcendens stadig blir transcendendert av en annen vesentlig og herskende bevissthet.

s. 18

Transcendens og immanens, hva er det? Begrepene er av stor betydning. Innimellom bruker Beauvoir mange ord og lange setninger, noe som gjorde at jeg noen ganger måtte konsentrere meg ganske mye for å henge med, og hente informasjon fra andre kilder. Hvordan forklare dette enkelt? Det er nemlig i det ikke-gjensidige forholdet mellom kjønnene at vi kan finne en forklaring på ulikheten. Ved hjelp av wikipedia, denne artikkelen og denne fikk jeg en følelse av å ha grepet disse begrepene: Mannen bekrefter seg selv som et handlende subjekt, han utvikler seg og grenseoverskrider (transcenderer) seg selv i det han gjør. Han er det vesentlige, Den ene, som definerer hva et menneske er. Kvinnen er fastlåst i den rollen som er påtvunget henne, hun forblir i immanensen (der hun er) som objekt, som den absolutte Andre. Hun er det uvesentlige, hun stagnerer, ønsker ikke å gjøre noe risikabelt og utvider ikke sine grenser, hun har ingen vilje til å gå ut over seg selv.

Beauvoir mener at den menneskelige væren er transcendens, men hun trekker dette lengre enn for eksempel Sartre. Hun sier at det er en norm som må realiseres for at individet skal få virkeliggjort sin menneskelighet, og at det historisk sett er mannen som har definert seg som det absolutte transcenderende subjekt, mens kvinnen er blitt værende i immanens. Her ligger mer av svaret på underkastelsen: hvis kvinnen skulle nekte å være Den andre, ville det bety å gi avkall på alle de fordeler som fører med alliansen med mannen. Kvinnens situasjon er at hun er påtvunget rollen som Den andre, og dermed er hun ikke skyld i undertrykkelsen. Puh! Håper du som leser fant dette forståelig, for jeg har brukt litt tid på å nøste det sammen, til tross for at jeg lærte om Beauvoir, Sartre og eksistensialismen på høgskolen.

Skjebne, historie og myter

Det annet kjønn er i to bind, hvor den første boken er i tre deler og har tittelen Fakta og myter. Av disse til sammen 778 sidene, er bok I på 274 sider. Det er sannelig et stort prosjekt Simone de Beauvoir satte seg! Hvordan har skillet og alliansen oppstått, og hvilke fordeler og privilegier er det snakk om? Her sier Simone de Beauvoir at det finnes biologiske kjensgjerninger som er viktige fordi de spiller en fremtredende rolle i kvinnens historie, men hun avviser tanken på at de utgjør en fastlåst skjebne. Dette legger hun frem interessant og spennende dokumentasjon for. Hun skriver svært levende, og for eksempel etter en lang utlegning om arter og eksistens, sier hun: "men vi må stanse her, for......", og på denne måten blir dette mer enn en tørr vitenskapelig og filosofisk tekst, hun har enkelte saftige uttalelser som gir argumentasjonen et ekstra løft. Beauvoir trekker frem synsvinkler som er både for og imot, hun diskuterer både påstander som hun er enig og uenig i, og lister ikke bare opp fakta som kan støtte hennes egen mening. Hun bruker vel egentlig argumenter hun er uenig i til sin egen fordel.

Beauvoir sier som nevnt at verden alltid har tilhørt mennene. For å finne et svar på hvorfor kvinnen er Den andre, undersøker hun biologien, i den psykoanalytiske og den historiske materialismens synsvinkel, men finner at ingen av dem er tilstrekkelig. For når oppstod dette skillet? Hun sier: "Det er ved å ta opp igjen kjensgjerningene fra forhistorien og etnografien i lys av den eksistensielle filosofi at vi kan forstå hvordan kjønnenes hierarki har etablert seg". Dette viser hun oss utførlig, men sier at det er vanskelig å vite hvordan kvinnens stilling var i tiden før åkerbrukperioden. Sannsynligvis hadde mannen det privilegium å være fysisk sterkest, slik det ennå er. For kvinnen, uansett robusthet, ga "reproduksjonens harde nødvendigheter" et behov for beskyttelse i en fiendtlig verden. Mannen har anledning til å "forme verdens utseende, han skaper nye redskaper, han finner opp ting, han smir fremtiden, og etablerer seg som hersker. Kvinnen blir hans medhjelper, for hun er også et eksisterende vesen, og har i seg transcendensen.

Hunnen er, mer enn hannen, et bytte for arten; menneskeheten har alltid forsøkt å unnslippe sin spesifikke skjebne; ved oppfinnelsen av redskapet er opprettholdelsen av livet blitt en aktivitet og et prosjekt for mannen, mens kvinnen er forblitt uløselig bundet til sin kropp gjennom moderskapet, lik dyret.

s. 75

Videre argumenterer hun for at det er mennenes økonomiske privilegium, deres sosiale verdi, ekteskapets prestisje og nytten av mannlig støtte som gjør at kvinnene er deres medhjelpere, fordi det gir dem den nødvendige beskyttelsen, og at de fremdeles i det store og hele er i en vasallsituasjon (Hegel), og hun ser seg selv slik mannen definerer henne. Et viktig element er at Beauvoir påviser at patriarkatets seier ikke er en tilfeldighet eller resultatet av en voldsom revolusjon, slik mange (menn) ynder å hevde, men at det fra menneskehetens opprinnelse har vært mennenes privilegium å kunne bekrefte seg alene, som vesentlige subjekter, og dermed har kvinnen blitt dømt til å spille rollen som den uvesentlige Andre. Hvis det produktive arbeidet hadde svart til kvinnens krefter, hvis hun hadde blitt hans arbeidskamerat, ville hun kanskje virkeliggjort erobringen av naturen sammen med mannen, sier hun.

Beauvoir gjennomgår de ulike historiske periodene, med fremgang og tilbakeslag, for helt frem til våre dager (i hennes skrivende stund) er kvinnen underlagt mennenes vilje. I det 18. århundret ble det demokratiske og individualistiske idealet gunstig for kvinnene, og "de fleste av filosofene oppfatter dem som menneskelige vesener som er likeverdige med det sterke kjønn". Likevel gjorde heller ikke "Revolusjonen" kvinnenes situasjon bedre, og i det 19. århundre forsterkes de strenge lovene. Beauvoir viser hvordan tenkere og filosofer definerte familien og kjønnenes hierarki, og nevner flere. Men den reformistiske bevegelsen som utviklet seg var positive overfor kvinnebevegelsen, fordi den søkte "rettferdigheten i likeverdigheten." Det foregikk selvfølgelig teoretiske debatter for å rettferdigjorde undertrykkelsen, men så skjer den store revolusjonen som forandrer kvinnenes skjebne og åpner en ny æra for henne. Både Marx og Engels lover kvinnene en frigjøring lik proletariatets. Likevel tar det tid, for det var ingen umiddelbar solidaritet mellom proletariatets sak og kvinnenes sak. Det var først når kvinnene organiserte seg i fagforeningene at de kunne forsvare sine egne interesser.

Et av de mest grunnleggende problemene for kvinnen, sier Beauvoir, er å kunne forene sin reproduserende rolle med et produktivt arbeid. "Den egentlige grunnen, som i historiens begynnelse dømmer kvinnen til hjemmearbeid og forbyr henne å ta del i oppbyggingen av verden omkring, er at hun er slavebundet av reproduksjonsfunksjonen." Her trekker hun frem prevensjon- og aborthistorie, og det er mye interessant å lese! For eksempel visste jeg ikke at abort var tillat i tidlige sivilisasjoner (den orientalske og greske). At kvinnen nå kunne redusere antallet svangerskap og gjøre dem til del i sitt liv på en rasjonell måte, i stedet for å være slave av dem, har hatt stor betydning, og i løpet av det 19. århundre frigjør kvinnen seg fra naturen; hun får herredømme over sin egen kropp. Det er gjennom sammenfallet av disse to faktorene, deltakelse i produksjonen og frigjøring fra reproduksjonens slaveri, at utviklingen av kvinnenes stilling kan forklares. Likevel tar det tid før kvinnen får ta del i det politiske liv, stemmeretten lar vente på seg. Mange land var før Frankrike, som først i 1945 ga kvinner sine politiske rettigheter. 10. desember 1948 ble Menneskerettighetserklæringen vedtatt i Paris, og med det kan det se ut som om slaget er vunnet - "fremtiden kan bare føre til at kvinnen likestilles stadig mer i det samfunnet som før var mannlig."

Men - hun ser at det ikke er likeverdighet mellom kjønnene, og skisserer opp samfunnets områder hvor mannen har større fordel enn kvinnen. Hun undersøker også argumenter mot kvinnesaken, og sier at det er en overgangsperiode fordi verden, "som alltid har tilhørt mennene, er fremdeles i deres hender; den patriarkalske sivilisasjonens institusjoner og verdier overlever for en stor del," og det "faktum som styrer dagens situasjon for kvinnen, er at de eldste tradisjoner overlever på en hardnakket måte i det nye samfunnet som er i ferd med å oppstå." For eksempel ville det være til stor hjelp at kvinnen kunne slippe "utmattende krumspring" for å forene familielivet med et yrke.

Så - historien viser oss at "mennene alltid har hatt all konkret makt," men hvordan skal vi snu dette, hvordan endre på det faktum at kvinnen fortsetter å være bare Den andre? I utgangspunktet har det ikke eksistert frigjorte kvinner som mennene har undertrykt, og kjønnsskillet har aldri dannet en oppdeling i kaster, og selv om det har fantes frie kvinner, har de godtatt mannens herredømme og han har ikke kjent seg truet at et opprør som i sin tur kunne forvandle ham til et objekt. På den måten fremsto kvinnen som det uvesentlige som aldri vender tilbake til det vesentlige, som den absolutte Andre, uten gjensidighet. Beauvoir mener at alle skapelsesmyter gir uttrykk for denne overbevisningen, og nevner som eksempel Skapelsesberetningen som fremstiller kvinnen som mannens privilegerte bytte, hans eiendel. Men, sier hun, man kan aldri egentlig eie noe eller noen, så for å bekrefte at en eiendel er min, er det sikrest å hindre at andre bruker den.

Paradokset er at kvinnen blir undertrykt, samtidig som hun blir elsket og respektert. Skal hun bryte ut og bli fri, har hun ingen annen skjebne enn den hun fritt skaper seg, og det er skremmende for mannen! Denne ambivalente situasjonen for kvinnen gjør at hun, ved å være Den andre også er en annen enn seg selv, en annen enn det som blir ventet av henne, og da kan hun aldri være det hun burde; men blir selve skuffelsen over eksistensen, den som aldri greier å nå seg selv, eller utover seg selv, hun stagnerer. Det er så mye som er verdt å lese, så du må rett og slett anskaffe boken og finne ut av det, for det er noe helt annet å lese hennes tankerekker og analyser som fører frem til hennes berømte hovedtanker.

Toril Moi skriver at selv om Beauvoirs analyse av kvinnenes skjebne, med vekt på kvinners historie, var nytt stoff da boken kom ut, er likevel hennes hovedtese (at kvinner ikke har hatt sin egen historie) like utfordrende i dag som i 1949. Innledningskapitlet presenterer alle hovedtankene i essayet, og er i seg selv et mesterverk i feministisk filosofi. Er ikke det spennende! Til tider er teksten vanskelig, det krever konsentrasjon og ingenting kan skummes gjennom, men den er ikke totalt utilgjengelig, og nå gleder jeg meg til å lese annet bind; Levd erfaring, og mer om hvorfor kvinner ikke har den samme friheten som menn. Ikke minst gleder jeg meg til å lese Heddas tanker om boken.

Det finnes et godt prinsipp som har skapt orden, lyset og mannen, og et dårlig prinsipp som har skapt kaos, mørket og kvinnen.

- Pythagoras

Det annet kjønn av Simone de Beauvoir
Originaltittel: Le Deuxième Sexe (1949)
Oversatt av Bente Christensen
Pax forlag, 2000
For denne utgaven: De norske bokklubbene, 2000
Norsk, bokmål
778 sider
Innbundet, kjøpt

Menn forklarer meg ting ~ Rebecca Solnit

Lesingen av denne boken hensatte meg mange år tilbake da jeg utforsket feministisk teori i sakprosa og romaner hos blant andre Marilyn French, Naomi Wolf, Betty Friedan, Bjørg Vik, Gerd Brantenberg, samt andre i samme sjanger. Jeg husker jeg undret meg over at denne type litteratur ikke var pensum på skolen, og egentlig tenker jeg det samme i dag, for eksempel om denne essaysamlingen som er høyaktuell fordi den viser til faktiske hendelser i samtiden.

Samlingens tittelessay har sin opprinnelse i at forfatteren var sammen med en venninne i et selskap hvorpå en eldre herre henvendte seg til Solnit: "Jeg hører du har skrevet et par bøker." I samme tonefall som man bruker når man vil oppmuntre en venns sjuåring til å fortelle om blokkfløyteøvingen sin, spurte han: "Hva handler så de om?" Mens hun forteller om en av sine siste bøker, avbryter han for å snakke om ... akkurat den boken. Han hadde tydeligvis ikke hørt etter, og det kom frem at han faktisk heller ikke hadde lest boken han belærer dem om. Og selv om vennen hennes prøvde å si at det var Solnit som var forfatteren, foredro han uanfektet videre. "Som de kvinnene vi var, ventet vi høflig nok til vi var godt utenfor hørevidde før vi begynte å le, men siden har vi ledd mer eller mindre uavbrutt." Jepp, det er akkurat slik det er, og alle kvinner kjenner seg igjen! Solnit er rask med å poengtere at mennesker av begge kjønn "møter opp på arrangementer for å legge ut i det vide og det brede om irrelevante temaer og konspirasjonsteorier, men den aller mest påfallende selvtilfredsheten hos totalt uvitende personer har [...] et helt bestemt kjønn".

Alle kvinner vet hva jeg sikter til. Det er den arrogansen som, innimellom, gjør ting vanskelig for kvinner på ethvert felt, som holder kvinner fra å ta ordet og fra å bli hørt når de faktisk snakker, som presser unge kvinner til taushet ved å signalisere, på samme måte som trakassering på gaten gjør, at dette ikke er deres verden. Den lærer oss å tvile på oss selv og begrense oss, samtidig som den forsterker mennenes hang til å overvurdere seg selv.

s. 11

Hendelsen dateres til 2008, men som vi vet skjer det ting hele tiden og noen tekster roper om å bli skrevet. Etter at Solnit skrev og publiserte essayet, har den sirkulert videre vidt utover, den traff tydeligvis et ømt punkt hos leserne. Selvfølgelig forekommer det at også kvinner forklarer ting på en nedlatende måte, "men det er ikke et resultat av den enorme maktubalansen som også får langt mer brutale utslag, eller av det større mønsteret som viser hvilken rolle kjønn spiller i samfunnet vårt". Jeg må skyte inn først som sist at Solnit ikke er ute etter å angripe og rakke ned på den mannlige befolkningen, men det handler om dette større mønsteret. Som ikke er noe nytt. Hun mener at "retten til å bli sett og hørt er grunnleggende for å overleve, for verdighet og for frihet."

Essayet førte til begrepet mansplaining, som Solnit i utgangspunktet er ambivalent til, ifølge Dagsavisen. Hun skriver at poenget med teksten var å betrakte denne type samtaler "som den smaleste enden av den kilen som åpner opp rom for menn og snevrer det inn for kvinner; rom til å snakke, til å bli hørt, til å ha retten til å delta, til å bli respektert og til å være et helt og fritt menneske."

De fleste kvinner kjemper på to fronter; en som handler om det aktuelle temaet og en bare for retten til å snakke, til å ha perspektiver, til å bli anerkjent som en som sitter på fakta og sannheter, til å ha verdi, til å være et menneske. Det er blitt bedre, men denne krigen kommer ikke til å avsluttes i min tid. Jeg utkjemper den fortsatt, for min egen del naturligvis, men også for alle yngre kvinner som har noe på hjertet, i et håp om at de skal få rom til å si det.

s. 16

Solnit snakker om et mønster. For eksempel når det gjelder vold mot kvinner. Et utbredt og skremmende mønster som blir konstant oversett. Når vi hver dag leser om voldtekter, er det ingen som faktisk setter dem i sammenheng og påpeker at det faktisk kan ligge et mønster bak. Solnit bruker for det meste USA som referanseramme, men jeg henter noen fakta fra Norge hvor Amnesty sier det anslås hvert eneste år at mellom 8000 og 16 000 kvinner blir utsatt for voldtekt eller forsøk på voldtekt her i landet. Og igjen, selv om så og si alle voldtekter utføres av menn, betyr ikke at alle menn er voldelige! "Menn flest er ikke voldelige," sier Solnit.

Det som er så interessant er at Solnit viser oss det vi ikke snakker om når vi ikke snakker om kjønn. For det er så mye av det; og det vi hører om i nyhetene er som oftest spesielle kriminelle handlinger, men det er også mye dagligdagse overgrep.

Og når menn menn begår overgrep, mord, voldtekter, forklares det med at økonomien er dårlig, de har psykiske problemer, de ruser seg eller det kan være andre årsaker. Uansett så forklares det aldri med kjønn, som er "den mest dekkende forklaringsmodellen av dem alle." Når Solnit sammenligner forklaringer på massemord i USA med overgrep og voldtekt av kvinner så må jeg nesten le (på en sarkastisk måte, for all del!) fordi det er så tydelig at kjønn er oversett i enhver anledning! Og her har vi mønsteret! For å unngå å bli voldtatt eller drept finnes det mange gode råd, men den som begår overgrepene får ingen slike formaninger. Han har derimot retten til å bestemme over kvinnen. Det handler om makt og kontroll. Og de får gjerne rabatt!

Solnit er soleklar på at det er noe med hvordan maskulinitet fremstilles, om hva som blir berømmet og oppmuntret og hvordan volden føres videre til gutter, som det må tas tak i. Videre i boken kommer forfatteren med eksempler og statistikk, for å underbygge sine påstander. Hun snakker også om det woolfiske prinsipp, som handler om at vi ikke vet hva som skal skje rundt neste sving. Det usannsynlige og uforutsigbare inntreffer nokså regelmessig er Solnit sitt argument for håpet, og sier at Virginia Woolf ga oss "det ubegrensede; umulig å få grep om, men viktig å åpne seg for, flytende som vann, grenseløst som begjæret. Et kompass å gå seg vill etter." Dette for å sette fokus på målbarhetstyranniet" og vise oss en mulig sammenheng mellom dette og ødeleggelsen av kloden. Det høres kanskje tvilsomt ut, men hele teksten har en rød tråd som sees gjennom alle essayene og som gir et innblikk i sammenhenger som gir mening. Solnit sier at det har skjedd mye siden Betty Friedans "navnløse problem" i boken The Feminine Mystique. Likevel, vi har langt igjen ennå. Da kan det være oppmuntrende å vende blikket bakover og se hvor langt vi faktisk har kommet.

Ordene er våre våpen

Også interessant var det å lese om det massakren i Isla Vista i California utløste, nemlig en omfattende mediestorm ved bruk av emneknaggen #YesAllWomen. Uttrykket beskrev det helvetet og de redslene kvinner står ovenfor, og kritiserte spesielt et standardsvar menn bruker når kvinner snakket om sin undertrykkelse: "Ikke alle menn."Selvfølgelig er ikke alle menn kvinnehatere og voldtektsmenn, men poenget er at alle kvinner lever i frykt for dem som er det. Dette var i 2014, men også i dag har vi en lignende situasjon: #MeToo. Denne emneknaggen og globale kampanjen i sosiale medier markerer at en person har blitt utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet og støtter andre som har opplevd det samme. Det handler om seksuell trakassering og overgrep i arbeidslivet eller i organisasjoner. Mange som opplever dette lar være å si ifra av frykt for at det skal påvirke arbeidssituasjonen. Fenomenet startet i USA i oktober 2017, og førte til omfattende debatt og at flere mistet sine jobber og posisjoner etter at anklager og varsler har blitt tatt på alvor. Også i Norge har mange tatt i bruk emneknaggen og delt fortellinger. kampanjen har skapt bred debatt og ført til avsløringer også i her. Som Dagbladet sier det: "Et isfjell av maktmisbruk og seksuell trakassering har løsnet fra USA og truffet Norge med et brak. Vil #MeToo endre oss?"

Men are afraid that women will laugh at them. Women are afraid that men will kill them.

- The Handmaid's Tale, Margaret Atwood

Rose-Marie har også og skrevet om boken.

Forlaget skriver at Rebecca Solnit (f. 1961) er en amerikansk, historiker, aktivist, og forfatter av femten bøker om bla. landskap, miljø, kunst og politikk. Solnit regnes som en av verdens skarpeste essayister og kan med denne essaysamlingen tilføye feministisk ikon til merittlisten.

Menn forklarer meg ting av Rebecca Solnit
Originaltittel: Men Explain Things to Me

Oversatt av Anne Arneberg
Pelikanen forlag AS, 2017
Norsk, bokmål
127 sider
Pocket, kjøpt

The Art of the Novel: I ~ Milan Kundera

Jeg leste Tilværelsens uutholdelige letthet og Udødeligheten for mange år siden, og likte dem så godt at da jeg kom over den lille boken The Art of the Novel hos Boksalongen kjøpte jeg den sporenstreks. Boken inneholder syv essay som alle handler om hvordan Milan Kundera ser på den europeiske romanen, hans filosofiske betraktninger i så henseende. Bakteppet er ekstremiteten i det 20. århundret.

Jeg har lest første del av denne boken, som faktisk ikke er lang, tyve sider. Men det er tyve sider med høy tankevirksomhet og dermed målt i tid lang nok, og jeg har ikke klart å komme videre. Derfor skriver jeg nå om disse tyve første sidene og forhåpentligvis leser jeg resten i løpet av året. Jeg anbefaler dere som er interesserte å lese denne artikkelen i Klassekampen. fordi her hevdes det at Kundera mener at kunsthistorien er forgjengelig. Dette får meg til å tenke på Knausgård og hans undring over hva man kan føle når en ser kunst og hvordan det kan påvirke oss.

The crisis of European humanity

Den første teksten, "The Depreciated Legacy of Cervantes", skisserer den europeiske romanens historie. Kundera nevner blant andre Edmund Husserl (1859-1938), som snakket om menneskehetens krise i sine berømte forelesninger rundt om i Europa, og også skrev om dette i boken Krisen i de Europeiske vitenskapene og den transcendentale fenomenologi (1936). Ifølge Kundera mente Husserl at krisens opphav ligger tilbake til begynnelsen av den moderne tid, som startet med Galilei og Descartes i det at de fremhevet viktigheten av den målbare vitenskapen fordi det var det eneste man kunne være sikker på. Dermed ble menneskets eksistens glemt, menneskets livsverden eller 'die Lebenswelt', som Husserl kalte det, kom i bakgrunnen.

Men så sier Kundera at også Cervantes er en av grunnleggerne av den moderne tid, fordi epoken innehar en tvetydighet; både forfall og fremskritt. Han hevder at om de to andre har glemt menneskets eksistens, så formet det seg en storartet kunst hvor nettopp studien av denne glemte eksistens er i fokus, og det er Don Quijote som drar ut i en ugjenkjennelig verden og blir en motpol til den målbare verden. Gud har ikke samme autoritet som før, og Don Quijote opplever at alt er mulig. For Kundera betyr Cervantes roman mye, og han argumenterer med eksempler fra etterfølgende forfattere, og kommer frem til at det han er tilknyttet er nettopp den reduserte arven etter Cervantes.

Denne delen avsluttes med det retoriske spørsmålet: But if the future is not a value for me, then to what am I attached? To God? Country? The people? The individual?

My answer is as ridiculous as it is sincere: I am attached to nothing but the depreciated legacy of Cervantes.

The Art of the Novel av Milan Kundera
Originaltittel: L'Art du roman, 1968
Faber and Faber, 1990
Denne utgave, 2005
Engelsk
165 sider
Pocket, kjøpt

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder ~ Karl Ove Knausgård

Fra mai til oktober 2017 vises utstillingen "Mot skogen - Knausgård om Munch", som er et samarbeid mellom Karl Ove Knausgård og Munchmuseet hvor han har valgt ut flere malerier, grafiske trykk og skulpturer som det er svært lenge siden noen har sett utstilt. Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Det var inne på Rose-Marie sin blogg jeg først fikk kunnskap om boken, og hun var svært begeistret. Jeg har lenge hatt planer om å lese Knausgård, men har vegret meg for å starte på Min kamp, selv om jeg har bok én og tre stående i bokhyllen. Kunne Så mye lengsel på så liten flate være en grei Knausgård-start? For å si det først som sist; jeg likte denne boken. Jeg liker måten Knausgård funderer over livet gjennom maleriene, gjennom samtaler, gjennom sitt eget forfatterskap. Det er ikke dermed sagt at jeg er enig i alt.

"Hadde jeg greid å skrive slik som Munch maler hadde det virkelig vært noe", har Knausgård uttalt. Med mine begrensede kunnskaper om maleren og om kunst i seg selv har jeg gjennom boken fått utvidet min horisont. For selv om det er Knausgårds subjektive oppfatninger og tilsynelatende andres subjektive oppfatninger, var det for meg slik han beskriver det da han leste tekster og bøker om kunstverks tilblivelse; "Det disse tekstene gjorde, tror jeg, var å sette ord på noe jeg ikke visste at jeg visste" (s. 80).

For er det ikke slik, at man kan se kunst og føle noe? Og hva er dette noe, som påvirker oss på en eller en annen måte?

"Noen ganger er det umulig å si hvorfor og hvordan et kunstverk virker. Jeg kan stå overfor et maleri og bli fylt av følelser og tanker, åpenbart overført fra maleriet, men uten at det går an å tilbakeføre følelsene og tankene til det og for eksempel si at sorgen kom fra fargene, eller at lengselen kom fra penselstrøkene, eller at den plutselige innsikten om livets opphør lå i motivet" (s. 7).

Slik åpner Knausgård boken, og fortsetter med å fortelle en del om Edvard Munch fordi han mener det finnes en forbindelse mellom kunstnerens personlige erfaringer og deres verk, men ettersom det ikke er like opplagt hva denne forbindelsen består i utforsker han det i disse tekstene.

Hva er det med Munch? Eller, hva er det med Knausgård? Og hvorfor Knausgård om Munch?

Det er alltid mye man kan si om maleriene til Munch, og jeg antar - etter all publisitet - at det også er mye å si om skriveriene til Knausgård. For boken handler ikke bare om Munch, men vel så mye om Knausgård. Og faktisk også litt om meg.

Knausgård har villet vise ukjente bilder for at man da kunne se Munch for første gang. I den forbindelse har han skrevet denne boken, som handler om hans forhold til kunst og da i særdeleshet Munch. Man kan spørre seg, var det nødvendig å skrive denne boken på grunn av det? Kunne han ikke bare tenkt sine tanker og nøyd seg med det? Nei, Knausgård skriver, og jeg får et inntrykk av at han ikke klarer å la pennen hvile. Han må. Han må skrive. Muligens er det nettopp det som ble hans kamp.

Gledelig at han nevner Foucault som en teoretiker han setter høyt - jeg fikk også noen aha-opplevelser når jeg leste noen av teoriene hans. Noe som er viktig er den almengyldige sannhet, den som er det samme uansett hvilken tidsperiode man beskjeftiger seg med. Knausgård mener kunstnerne ønsker å uttrykke det sanne, fordi sannheten "er da oppfattet som bak noe, det er alltid et slør av forestillinger som må rives til side for at vi skal kunne se den, skal kunne se verden slik den egentlig er. Og for å gjøre det må man være i besittelse av et annet språk enn samtidens, siden samtidens språk er del av det som dekker til eller skygger for."

Maleriet før maleriet

Det handler om utgangsposisjonen, grunnlaget for kunstnerisk virksomhet, det som alltid er der på forhånd, og som allerede før maleriet er påbegynt står mellom maleren og motivet. Det er noe av dette Knausgård forsøker å utforske ved å finne frem de mindre kjente bildene til Munch. Hva var han ute etter? Ifølge Knausgård handler kunst like mye om å lete som om å skape, men etter hva? Sannhet. For Knausgård er sannheten uforanderlig og kjernen i all kunst, den må erfares uten forestillingene fra omverdenen. Han snakker om en forestilling hvor skapelse handler om at det uttrykte oppstår i det øyeblikket det uttrykkes og ikke i forbindelse med en overføring. Altså om tilblivelse. For en kunstner er derfor kunnskap ingen fordel, for kunnskapen er der på forhånd. Det avgjørende er erfaringen. Og bildene lever i vår forestillingsverden, det er slik kunsten til Much ennå lever.

For å si det slik, og for å besvare mitt innledende spørsmål om Så mye lengsel på så liten flate kunne være en grei Knausgård-start, så ja - det tror jeg absolutt. Når Knausgård sier at han gjerne kunne tenke seg å skrive slik som Munch malte så skjønner jeg det. Etter det han skriver i disse tekstene så får han frem hvorfor. Og jeg synes det er nydelig. Det er svært interessant å lese om Knausgårds forsøk på å finne den samlede faktoren for Munchs bilder. Finner han den? Han finner i alle fall sin egen. Det er som om han forsøker å dykke ned i hva livet er, hva som er essensen. Sannhet, virkeligheten, hva det er for noe. Og han finner en lengsel. En lengsel etter å høre til, å få lov til å være blant de andre.

Så mye lengsel på så liten flate: En bok om Edvard Munchs bilder av Karl Ove Knausgård
Forlaget Oktober, 2017
Norsk, bokmål
248 sider
Innbundet, kjøpt

Indiskresjoner og andre essay ~ Virginia Woolf

Endelig var jeg på nett! Eller - på nett har jeg vært, men pc-en min måtte inn til reparasjon forrige mandag og det kunne ta over en uke før jeg fikk den tilbake. Den er der fremdeles. Heldigvis har jeg fått låne husbondens pc, men den har ikke tillatt meg å skrive innlegg på bloggen, det gjorde heller ikke pc-ene på jobb. Muligens det har noe å gjøre med ie-utgaven, hva vet jeg, men jeg ble ihvertfall hindret i å skrive omtalene som planlagt før skolen startet. Nå sitter jeg på HiB og har endelig funnet et pc hvor jeg kan poste noen tanker om essaysamlingen som jeg har lest sammen med Hedda:

Indiskresjoner og andre essay er en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, den første samlingen utgitt på norsk, med et bredt utvalg av essayene som spenner over hele hennes tid som forfatter, fra 1905 til begynnelsen av andre verdenskrig. Selv ga hun kun ut to essaysamlinger, The Common Reader (1925) og The Common Reader: Second Series (1932), men i ettertid er de fleste av hennes artikler, essay, kåserier, foredrag og anmeldelser blitt samlet i flere bind.

Jeg er ingen litteraturviter eller -kritiker og er ikke på noen måte utdannet i det feltet så jeg skal ikke forsøke meg på noen analyse av essayene eller skrivingen til Woolf, men rett og slett formidle hvordan jeg opplevde dem og kanskje gjøre andre nysgjerrig på å lese samlingen som inneholder et bredt utvalg av Virginia Woolfs essay. De spenner over hele hennes tid som forfatter, men mest sentralt står de litterære essayene. Innlegget er kanskje langt, men jeg håper du holder ut og blir like begeistret som meg som nå har kjøpt boken til odel og eie! 

Jeg startet med det første essayet, En nattlig vandring, som satte meg akkurat i den rette stemningen til å fortsette for her var den Woolf jeg kjente igjen fra Til fyret i det hun skildrer hvordan det er å vandre ute nattestid og skildringer var hun ufattelig god på.

Deretter leste jeg om George Eliot som jeg ble nysgjerrig på da jeg leste Middlemarch for mange år siden. I likhet med mange andre ga hun ut bøker under mannlig pseudonym for å sikre at de ble tatt seriøs. Essayet er en hylles til Eliot og Woolf tar for seg biografien George Eliot's life as related in her letters and journals som ble publisert av ektemannen fem år etter at hun døde. Biografien syntes hun var "uhyre deprimerende lesing" for selv om hun delte farens interesse for litterære biografier var hun kritisk til hvordan de portretterte "store menn" og at kompleksiteten i livshistoriene ikke kom ordentlig frem. Å lese med Woolfs briller fikk meg til (som mange ganger før) å tenke på hva vi skulle ha gjort uten alle disse kvinnene som utrettet så mye på tvers av konvensjonene, spesielt etter at jeg nettopp hadde lukket Rikka Gan.

Jeg bladde tilbake til essayet før: Jane Eyre og Stormfulle høyde. Det var interessant å få et nytt perspektiv på Brontë-søstrene og dermed se bøkene fra en annen side. For eksempel mente Woolf at livsvilkårene gjorde at de ikke fikk utviklet seg som forfattere og hadde de kunnet beveget seg bort fra den avsidesliggende prestegården ville det de skrev utviklet seg til å bli enda bedre. Uunngåelig måtte jeg lese om Austen, som vi vet så lite om siden søsteren brente all korrespondanse dem i mellom med unntak av noen få brev (av trivielt innhold). På bakgrunn av de få opplysningene, "litt sladder, noen få brev og bøkene" har Woolf laget et praktfullt portrett av henne som er verdt å få med seg: "Den mest fullkomne kunstner blant kvinner, den forfatter hvis bøker er udødelige, døde 'nettopp idet hun begynte å få tro på sin egen suksess'". 

Så valgte jeg å lese essayene etterhvert som de ble presentert i innledningen av Anka Ryall som skriver at essayene "først og fremst er [...] skrivekunst på høyt nivå" og at vi her møter "den lekne og vittige" Virginia Woolf. Mange av Woolfs essay har lesing og litteraturens forhold til "livet selv" som tema, og hun var opptatt av at lesing og skriving skulle være uavhengig av kjønn og "at det skillet som virkelig betyr noe for en skribent ikke går mellom seriøse og populære medier, men mellom ytringsfrihet og sensur". Dette kunne være spesielt vanskelig for kvinner som til forskjell fra menn måtte streve med det faktum at den litterære verden var skapt av menn og dermed hadde flere restriksjoner. Hun kalte denne selvsensuren for "Engelen i huset", en stemme fra det viktorianske kvinneidealet som kom i veien når hun skulle skrive. Engelen sa: "Hør, vennen min, du er en ung kvinne. Du skriver om en bok som er skrevet av en mann. Vær forståelsesfull, vær snill, smigre, bedra, bruk alle vårt kjønns kunstner og knep. La ingen ane at du har egne meninger. Fremfor alt, vær kysk". For at en kvinnelig forfatter skulle kunne skrive som hun vil måtte hun ta livet av Engelen; "hadde jeg ikke drept henne, ville hun ha drept meg. Hun ville revet hjertet ut av det jeg skrev". Likevel, selv om hun tok livet av Engelen stod det fremdeles mange fordommer å kjempe mot. I dette essayet, Yrker for kvinner, som var et foredrag holdt for The National Society for Women's Service i 1931, oppfordrer hun tilhørerne om å tenke over hvordan de skal innrede sine nyvunne egne rom, spørsmål som kvinner for første gang hadde anledning til selv å stille og besvare.  

Ryall skrivet at etter at Woolf ble sin egen forlegger kunne hun som romanforfatter skrive som hun ville, men hun innså likevel at kompromisser var unngåelige når hun skulle skrive essay, både i forhold til redaktør og leser. Woolf kritiserte også samtidens forfattere for ikke å fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke var en god nok metode. Selv om dette virker som et forsvar for en modernistisk metode, skriver Ryall, så er det ikke tilfelle for Woolf mente at "enhver metode er god som uttrykker det vi ønsker å uttrykke, om vi er forfattere, og som bringer oss nærmere forfatterens intensjon når vi er lesere" og at dette ville fange "livet selv". "Ingen 'metode', ikke noe eksperiment, sågar ikke det mest rabiate - er forbudt, men bare falskhet og forstillelse" for å kunne "åpne opp for kunstens uendelige muligheter" (sitater fra Moderne litteratur). Ifølge Woolf endret menneskenaturen seg rundt 1910 - viktoriatiden var over og det kom en ny epoke i engelsk litteratur som gjorde en ny metode nødvendig. En slik utvikling av noe helt nytt tok tid, det var mye prøving og feiling og derfor var samtidslitteraturen såpass dårlig, men "vi står skjelvende på randen av en av de store epoker i engelsk litteratur" (Herr Bennett og fru Brown) og kun ved å arbeide videre kunne denne nye metoden oppnås. Dette skillet tok hun også opp i Sett med samtidens blikk hvor hun argumenterer for at den holdningsmessige endringen som, selv om den viser seg ved manglende mesterverk i litteraturen, vil gjøre seg gjeldende bare vi er tålmodige ved å "speide mot horisonten, se fremtiden i forhold til fortiden, og slik berede veien for kommende mesterverker". 

Både Hedda og jeg har kost oss med denne essaysamlingen, Woolfs skrivestil er utrolig spennende og, for å bruke Woolfs eget uttrykk, så var det "uhyre interessant" lesing. Hun bruker mye metaforer og essayene er ikke lest i en håndvending, flere må leses sakte og noen ganger om igjen for ordentlig å få tak på meningen. De må fordøyes og noen ganger måtte jeg stoppe opp og stille meg selv spørsmålet: Hva mente du nå, Virginia? Det noe med hvordan setningene er bygd opp og måten hun for eksempel analyserer andre forfatteres arbeid, både hvordan og hva de skriver, men også på bakgrunn av livsvilkår. Jeg liker det litterære uttrykket hun eksperimenterte seg frem til, og jeg merket meg ved det Ryall (takk og pris for innledningen!) skriver om at det er nær sammenheng mellom essayene og romanene og at noe av det som kjennetegner Virginia Woolf er overskridelsen av konvensjonelle skiller mellom forskjellige sjangere. Og så må jeg bare nevne hennes entusiasme for lesingens gleder og hennes tro på den alminnelige leseren som "i motsetning til den profesjonelle litteraturkritikeren og forskeren ikke er opptatt av å formidle kunnskaper eller korrekte meninger til andre".  

Lesingen av boken bærer preg av dager på stranden, for eksempel da jeg skulle til å lese om Christina Rossetti og plutselig ble avbrutt av en svettedråpe som landet i boken. På tide med et bad! Og det var like greit for jeg innrømmer flatt at jeg ikke visste en tøddel om Christina Rossetti. Det gjør jeg nå. 

Ryall nevner at Woolf noterte i dagboken sin under arbeidet med den første Common Reader at hun ville "utforske litteratur med tanke på å besvare visse spørsmål om oss selv" uten å bli for personlig. Dette paradokset; aldri være seg selv, og likevel alltid, er således viktig for forståelsen av essayene – og jeg skjønner hva Ryall mener: essayene er skrevet i en personlig tone med henvisninger til eget liv, men "de tar aldri form av bekjennelser", for eksempel i essayene om reiser og vandringer hvor hun fletter inn historier som kommer til henne underveis.  

Det jeg nevnte tidligere om den vittige Woolf kan absolutt Er jeg en snobb? være et eksempel på. Dette var et uformelt foredrag holdt i 1936 for en gruppe nære venner og handler om snobberiets kjerne som hun tilla ønsket om å gjøre inntrykk på andre. Ved å fortelle en opplevd historie, en svært underholdende sådan, utforsket hun sitt eget snobberi og ganske så finurlig innpakket i språket også andres. Uten direkte å refse, hun får frem sitt poeng med vittig ironi. Andre ganger handler det om vandringer i London som tegner et stemningsfullt bilde av byen samt betraktninger om hvordan ting i byen fungerer. Hva kan jeg si, annet enn I'm in love med denne praktfulle bruken av språket, hun får frem så mange nyanser som ellers er uvanlig når det gjelder å beskrive en vandring eller reise, som i Til Spania - jeg må undres over hvordan lesingen ville vært på originalspråket når oversettelsen er så glimrende! Og bruken av sitater faller så naturlig, de sklir rett inn i teksten som en forlengelse av tankene hun forfatter på papiret. 

Det var Line som gjorde meg oppmerksom på essaysamlingen da jeg skrev om Virginia Woolf tidligere. Hun synes essayisten Woolf er helt vidunderlig, noe jeg kan skrive under på nå som jeg har lest Indiskresjoner og andre essay! I innlegget Til fyret kommer jeg inn på at Woolf ikke ønsket å kalle seg feminist, noe Line forklarte med at hun mente at romanene ble dårligere av et politisk budskap, men at hun i aller høyeste grad var opptatt av kvinners vilkår og essayene belyser dette ytterligere. Jeg føler jeg har kommet mer på innsiden av forfatteren Woolf, men også mennesket hun var med mange tanker og skarp innsikt på mange områder. På mange måter følte Woolf seg som en outsider. Dette var noe jeg grublet en del på og i Kvinner og litteratur ser jeg at hun syntes det var nødvendig å ta opp andre ting enn bøkene til kvinnelige forfattere fordi skrivingen var påvirket av andre forhold enn ren kunst. Svarene ligger i det hun kalte "de upåaktede liv", og dette dukker ifølge Ryall "stadig opp i essayene som ledd i et feministisk oppgjør med viktoriatidens (og farens) beundring for ‘store menn’". Levevilkårenes forutsetning var "strengt regulert av lov og sedvane". Dette ser jeg for eksempel i hennes tekster om kjente og mindre kjente kvinnelige forfattere som for eksempel i Geraldine og Jane. Om Charlotte Brontë som "levde sitt liv i dagligstuen" og trente "seg opp i å bruke sin forstand til å observere og analysere mennesker" - til å bli romanforfatter, ikke poet". Videre at endringene i samfunnet gjorde at kvinner (vanlige og uvanlige) kunne skrive mer uavhengig av sine livsvilkår selv om det fremdeles var hindringer som måtte forseres før en kvinne kunne skrive nøyaktig slik hun ville.   

Jeg måtte humre litt over Originalene, "som særmerkes ved at de ikke selv synes de er eksentriske" (s. 211), men for andre oppfattes som "til sjenanse" for da kom jeg til å tenke på Ignatius! Det er så mange interessante tanker, og måten hun uttrykte seg på vitner om en belest og intelligent kvinne! Det at hun var opptatt av å formidle "moments of being" synes jeg kommer like godt frem i essayene som i Til fyret, så skal jeg lese mer Woolf? Yesss! Neste ut er Mrs Dalloway, lånt på biblioteket uten at jeg har lesetid igjen. Den kommer, hvis ingen andre står på liste, til å bli levert tilbake ulest. Men en gang!

Indiskresjoner og andre essay: Virginia Woolf
Utvalg og innledning: Anka Ryall
Oversatt av Merete Alfsen
Norsk, bokmål
276 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lest sammen med Hedda

En smakebit på søndag [indiskresjoner]

Sammen med Hedda leser jeg Indiskresjoner og andre essay, en samling av essay skrevet av Virginia Woolf, som vi skulle blogge om denne helgen, men ingen av oss er ferdige med boken så vi satser på neste helg istedenfor. Ute regner det og selv om jeg har satt altandøren åpen synes jeg det er litt sur vind, dermed passer det bra å tilbringe søndagen innendørs med en bok i hånden. Og hvilken lesing! Dette er interessant, morsomt og spennende! Så bra er denne essaysamlingen at jeg kjøpte meg et eksemplar til odel og eie, den dumper ned i postkassen min i neste uke. Likevel, jeg er redd innlegget kommer til å bli fryktelig langt for å skrive noe vettugt med få linjer ser jeg for meg kan bli problematisk.

I essayet Moderne litteratur, Woofs mest kjente, kritiserer hun samtidens forfattere for å ikke fange livet slik det er og at den vedtatte oppskriften ikke lengre var en god nok metode:

Vender man blikket innad, vil man se at livet slett ikke er 'slik'. Studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag. Sinnet mottar myriader av inntrykk - trivielle, absurde, flyktige eller sylskarpt risset inn. Fra alle kanter kommer de, en uopphørlig strøm av millioner av atomer; og idet de treffer, idet de danner livet slik det er på en mandag eller en tirsdag, faller tyngdepunktet annerledes enn før; det viktige øyeblikket kom ikke her, men der; slik at dersom en dikter var en fri mann og ikke en slave, om han kunne skrive som ha ville og ikke som han måtte, om han kunne bygge sitt verk på egne følelser og ikke på konvensjoner, så ville det ikke finnes handling eller komedie eller tragedie eller romantikk eller katastrofe på den vedtatte måten, og kanskje ikke en eneste knapp påsydd slik skredderne i Bond Street mener det skal gjøres. Livet er ikke en rad med gigg-lykter symmetrisk arrangert; livet er en lysende glorie, noe halvt gjennomsiktig som omslutter oss fra bevissthetens begynnelse og til slutten. Er det ikke romanforfatterens oppgave å formidle denne omskiftelige, denne ukjente og uinnskrenkede energien, hva den enn måtte oppvise av avvik og floker, ispedd minst mulig av det uvedkommende og det utvendige? Vi ivrer ikke bare for tapperhet og oppriktighet; vi påstår at romaner egentlig bør handle om noe litt annet enn hva sedvanen tilsier.

Virginia Woolf, Moderne litteratur

Papegøyeblomst i Puerto de Mogán, Gran Canaria.

En smakebit på søndag [woolf]

Uken som passerte har med godværet noen av dagene gjort det mulig å male alle gjerder rundt huset og i går ble vi ferdig med å tapetsere vindfanget, og det gjenstår kun en handletur til Ikea for å kjøpe skohyller og noe å henge klærne på. Det gikk fra mørkt til lyst. Hagen er derimot et begredelig kapittel som jeg etter hvert har begynt å gjøre noe med. Alt er ikke like gale, men blir naturen overlatt til seg selv tar den overhånd og velger selv planter. Det er ihvertfall...grønt!

Det gode med ferie er at leseintensiteten øker og jeg er til og med ferdig med Paradis. Dermed har jeg startet på nye bøker som gjør sommerleselisten lengre enn planlagt, blant annet Indiskresjoner og andre essay av Virginia Woolf, et utvalg av hennes essay.

Fra En nattlig vandring:

Og likevel, når man først hadde vent seg til det ukjente element, rommet det stor fred og skjønnhet. Det var som om håndgripelige ting bare fantes som skygger og åndesyn; skyer svevde hvor det før var åser, og husene var gnister av ild. Blikket kunne bade og forfriske seg i mørkets dyp uten å gnisse mot realitetenes krasse konturer; kloden med dens mylder av detaljer var oppløst i et ubestemmelig tomrom. Husets vegger ble for trange og lampelyset for grelt for oss nyvåkne og inntrykksvare; vi var som fugler som nettopp har lært å fly og så er fanget og satt i bur.

s. 29

Bildene er tatt fra altanen. 

Det er ikke så ofte jeg lar kamera sikte nedover, 

som oftest blir det solnedganger og utsikten oppover jeg foreviger. 

Startet på denne i dag - bok og espresso = kosestund :)