Mitt grådige hjerte ~ Hege Duckert

Denne boken dukket opp da jeg leste om Frida Kahlo, og jeg lånte den samtidig da den omhandlet nettopp Frida, men også tre andre kvinner: Karen Blixen og Simone de Beauvoir som jeg har lest litt om fra før, og dessuten Billie Holiday som jeg visste ytterst lite om.

Når vi er ute og reiser har vi med oss bagasje, og utifra utvalget av ting kan si noe om hvem vi er og hvem vi vil være; den inneholder litt av våre liv. En bagasje kan være full av håp. Den kan være lett eller tyngende. Kjærligheten er også en bagasje, og denne boken "er en reise inn i fire kvinners liv" hvor Hege Duckert har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres.

Duckert understreker at boken tar for seg biter av livene til disse fire kvinnene, og at de var mye mer enn disse bitene. Og under arbeidet med boken, opplevde Duckert at det ikke bar var de fire kvinnene som var grådige på livet og kjærligheten, men hun som var grådig på dem. "Jeg brukte deres historie til å undersøke temaer som opptar meg," og underveis kom det inn en femte kvinne. Henne selv. Hun trekker dermed paralleller til eget liv, og viser dermed hvordan kvinnene fra en annen tid har påvirket henne selv som kvinne.

Karen Blixen hadde med seg sine borgerlige krystallglass på den lange reisen til Afrika. Sammen med de andre tingene i kasser representerte de hennes røtter og tryggheten, det gamle som skulle forenes med det nye. I 1926, da livet i Kenya var på et kritisk punkt (det var fire år før hun måtte reise hjem til Danmark), skrev hun til sin bror:

Å være seg selv. Å være noe i seg selv. Å ha noe som er sitt eget, utrette noe som er sitt, for å kunne leve og for å holde ut at kjærligheten kan forsvinne.
Det er nødvendig.

Da jeg leste Den afrikanske farm var forholdet og kjærligheten til Denys Finch-Hatton fraværende, men Duckert sier at selv om kjærlighetshistorien ikke har stor plass, gjennomsyrer den likevel hele boken. Deres forhold var preget av at han kom og gikk som han ville, og at det var helt i orden for henne. Skjønt, i Brev fra Afrika tilstår hun at det slett ikke var i orden. Hennes mann var notorisk utro, og Denys ville ikke gå inn i et forpliktende forhold, men innledet etterhvert et forhold til en yngre kvinne. Da skilsmissen til Bror Blixen ikke var til å unngå, ble Karen "konfrontert med at hun ikke var noe i seg selv eller hadde noe som var hennes eget. Hun kunne ikke holde ut at kjærligheten skulle forsvinne." Hun holdt farmen i gang i ti år etter at Bror reiste, men ble til slutt nødt til å selge og reise hjem. Selv om det å gå konkurs var en skam, har Karen beskrevet tiden mellom Brors avreise og farmens konkurs som den lykkeligst i sitt liv. Det hadde nok med Denys å gjøre. Men hun satt igjen med ingenting. Uten å ha noe som var sitt eget, ingenting som kunne hjelpe henne å holde ut at kjærligheten forsvant. Men likevel, da kjærligheten først var borte, bestemte hun seg for å skrive ned fortellingene hun diktet for å forføre Denys i svale kveldstimer. Hun vant over konvensjonene til slutt, og når Duckert på omvisning på Rungstedlund legger Karen Blixens krystallglass mot øret, kan hun nærmest høre ekkoet av stemmen hennes: Først og fremst kreves det mot. Du må skape ditt eget. Og du må ta sjansen på å elske, selv om kjærligheten kan forsvinne.

Jeg leste nylig en biografi om Frida Kahlo, maleren fra Mexico som er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Hun sa en gang at hun ble utsatt for to store ulykker i livet: bussen, som knuste kroppen hennes, og maleren, elskeren og ektemannen Diego Rivera, som knuste hjertet. Hun klippet av seg håret da det ble for mye, og hun advarte til og med Diego på forhånd om at hun kom til å klippe det av hvis han ikke avsluttet sitt daværende forhold. I Selvportrett med avklipt hår har hun også lagt av seg tehuana-drakten som Diego likte henne i. På denne måten tok hun hevn, rett og slett ved å tilintetgjøre det som var kvinnelig. Diego var notorisk utro mot Frida, og en gang hun regnet på det kom hun til en kvinne hvert år. "Utroskapen ble en evig påminnelse om at Frida Kahlo var skadd, ufullstendig, ødelagt." Deres forhold var basert på et sterkt og lidenskapelig bånd. Duckert sier at de ville nok det skulle vært "nødvendig", slik som Simone de Beauvoir kalte sitt forhold til Sartre. "Som Sartre og Beauvoir hadde Rivera og Kahlo en dyp respekt for hverandres arbeid, og delte politisk og sosial bevissthet. Men det såret Kahlo dypt at Rivera gikk til heler kropper for å tilfredsstille sine behov."

Frida Kahlo ble ikke anerkjent som kunstner før helt på slutten av sitt liv, og mye av identiteten hennes lå i å være Diegos hustro. Også Herrera skriver om dette i biografien, men samtidig at Frida var mye mer og at hun ikke lot sitt forhold til Diego gå på bekostning av sin egen identitet. Uansett, etter skilsmissen med Diego tok hun sitt eget arbeid som kunstner mer seriøst, og ville ikke være økonomisk avhengig av ham. Hun døde da hun var 47 år gammel. Under kremasjonen var det håret som først tok fyr.

Billie Holiday hadde jeg lite kjennskap til. My man has left me, en sang ... "Å pakke en koffert. Å gå nedover en gate. Aldri komme tilbake. Det er en sang, det er mange sanger, grunnrisset til halvparten av alle verdens kjærlighetssanger, men det er også et snapshot av Billie Holidays liv." Billie bodde i mange år i ulike hotellrom, og så snart hun fikk råd skaffet hun seg en Hollywoodstjerne-liknende minkkåpe. Ellers var hotellrommene fylt med fulle askebegre, halvtomme whiskyglass, uoppakkete blomsterbuketter, kjoler slengt over stoler med sko sparket under. De fleste sangene hennes handler om en mann som stadig forlater henne, og som hun lengter så intenst etter, selv om han behandler henne "awful mean".

Duckert lyttet til stemmen hennes, og sier at det var noe med måten hun brukte stemmen på, som ble varemerket hennes. Hun var en historieforteller, og kriteriet for om en sang var god eller ikke, var om hun kunne føle den. Så jeg lytter til stemmen jeg også. Finner frem på youtube. Ja! Den stemmen liker jeg og kan forstå dens suggererende effekt. Duckert forteller at oldemoren var slave på en stor plantasje i Virginia, og med eieren hadde hun seksten barn. "Fra hun var liten jente, kjempet Billie Holiday for å slippe å tilhøre noen," og videre får vi noe av oppveksthistorien hennes. Gjennom livet hadde hun mange menn. Gjennomgående var at mennene var en type som er "godt beskrevet av Denzel Washington i filmen American Gangster som en mann som løser alle konflikter ved å slå først og hardest, og som mener kvinner først og fremst har samme bruksområde som dyre vesker, pynt til å henge på armen." Slik var mennene til Billie Holiday. Etterhvert ble rus-avhengigheten sterk, og Duckert sier det var vanskelig å gå inn i universet Billie Holiday fordi det er såpass mye kaos; hun er bare synlig i korte glimt, dagene hennes flyter over i alkohol og heroin og inn i hverandre.

Mot slutten av 50-tallet var ikke Billie Holiday på noe tidspunkt i løpet av dagen eller natten fri fra rusen, og omkostningene ble store: dårlig rykte, færre spillejobber, stadig besøk av agenter fra det føderale narkotikabyrået, musikere som ikke ville spille med henne, menn og kvinner som pakket kofferten og gikk nedover gata for aldri å komme tilbake. En dag falt hun i koma og døde, 54 år gammel.

Da jeg leste Toril Moi sin bok om Simone de Beauvoir, steg det frem et annet bilde enn den selvsikre kvinnen som er forfatter av Det annet kjønn. Moi skriver at mange var skuffet over at Beauvoir satte seg selv på annenplass i forhold til Jean-Paul Sartre, men hevder at dette burde "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Bildet som steg frem var en usikker Simone, en sjalu Simone, en menneskelig Simone. Det er lett å forhøye mennesker som har hatt så utrolig mye å gjøre med historiske fremskritt at man glemmer at de også var sammensatte og helhetlige mennesker akkurat som oss andre. Som Duckert sier det: "Jeg trodde sjalusi var noe vi andre slet med, vi som levde mer trivielle og mindre intellektuelle liv, vi som ikke hadde samme viljestyrke i møte med de negative følelsene."

Det var virkelig spennende å lese om Simone de Beauvoir igjen, fra et annet perspektiv. Det ga meg et bredere bilde av henne. Når hun sier i Det annet kjønn at "Ekteskapet er i prinsippet uanstendig, ettersom det forvandler det som burde være utbytte i spontan hengivelse til rettigheter og plikter," var ønsket hennes å "leve fritt med sin store kjærlighet, filosofen Sartre, i et livslangt, forpliktende forhold som ikke skulle la seg påvirke av konvensjoner eller jus." Duckert undersøker sjalusien hennes, og ser på dem som et paradoks som "understreker hva det må ha kostet henne å holde på sine idealer om frihet og den absolutte kjærligheten mellom dem, som skulle tåle all verdens sidesprang."

I deres felles pakt/avtale skulle de være ærlige om alt, og dermed fortalte de begge alle detaljer fra sine forførelser og forhold med andre. På et tidspunkt ble Simone de Beauvoir stormende forelsket i en amerikansk forfatter, men likevel valgte hun å fortsette livet med Sartre. Hun fikk en meksikansk sølvring av sin elsker, som hun aldri senere tok av seg. Men Duckert sier det slik, dvs. hun håper det var slik: "Nok en gang velger Simone de Beauvoir seg selv. Hun reiser hjem for å fortsette å være en fri, intellektuell kvinne i Paris. En fri, intellektuell kvinne med en depresjon, et alkoholproblem og et knust hjerte."

Pionerer i historien

Selv om disse kvinnene var ulike, hadde de livsappetitt og grådige hjerter som fellesnevner. De uttrykte sine ønsker og behov, også i møtet med menn som sviktet dem. Det at de levde i en brytningstid for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet, og brøt grenser ved å protestere - det gjør dem til pionerer i historien. Jeg synes Hege Duckert har fått godt frem hvordan kjærligheten har preget livene til disse kvinnene og hvordan verkene deres ble utformet. Det er virkelig en spennende reise som jeg anbefaler alle å bli med på!

Mitt grådige hjerte av Hege Duckert
Versal Forlag, 2009
Norsk, bokmål
231 sider
Innbundet, lånt på biblioteket