Surfacing ~ Margaret Atwood

Surfacing er Atwoods andre roman, utgitt i 1972, og handler om en ung kvinne som drar for å lete etter sin far på en fjerntliggende øy nord i Quebec. Det er her hun har vokst opp sammen med sine foreldre og en eldre bror. Moren og broren er døde, og faren har nå forsvunnet på mystisk vis. I denne boken kan jeg se at allerede i Atwoods tidlige forfatterskap finnes hennes særegne måte å flette inn opplysninger i teksten uten å gi det til leseren kronologisk eller i tydelige formuleringer, men lar det dukke opp i opplevelser og tanker som (den ikke navngitte) kvinnen i Surfacing har. Dette gir en ekstra dybde i lesingen, noe jeg liker godt.

Sammen med kjæresten, Joe, og to venner, ekteparet Anna og David, drar hun fra byen til barndomshuset i ødemarken hvor hun gjenopplever hendelser og følelser mens hun forsøker å finne spor etter faren. Etter hvert innhentes hun av fortiden som hun iherdig har forsøkt å holde på avstand. 

Men det er lenge siden hun har vært der, ingenting er som det var og hun husker ikke en gang veien ordentlig. En stund har hun rett og slett lyst til å snu. Hun liker følgesvennene, men de kommer ikke til å forstå hvis hun forteller om familien sin. Om barndommen. Det ville gjort dem brydd hvis hun fortalte årsaken til reisen.  

Det er juli og varmt. Jeg liker godt stemningen, og det som kommer frem i tankene hennes. Om hva som har vært medvirkende til at hun dro og ikke ønsket å returnere. Men det er ikke alltid hun kan stole på sine egne minner. Som det Linn Ullmann sier om fortellingen om våre egne historier så er hukommelsen en viktig kilde, men den er ikke til å stole på.  

I have to be more careful about my memories. I have to be sure they're my own and not the memories of other people telling me what I felt, how I acted, what I said.

Letingen etter faren blir mer en leting etter seg selv. Hun har undertrykt barndommen og fortiden fra hjemstedet, men tar nå mer og mer avstand fra samfunnet hun har prøvd å innordne seg i og det er dette hun slites mellom. Måten Atwood linker tittelen til opplevelsen av å leve akkurat i overflaten, holde seg flytende og at det kvinnen har med seg i "bagasjen" hele tiden har vært nedsenket og nå kommer opp til overflaten, er rett og slett en skikkelig god leseopplevelse! Heia Atwood!

Margaret Atwood skriver ofte om kvinners liv og hvordan kvinner blir diskriminert, og i Surfacing kan man si at hennes ikke-navngitte hovedperson står for kvinner generelt. Hun føler seg fremmedgjort, noe de fleste kvinner har opplevd, også i dagens samfunn. Boken ble utgitt i 1972 og mye av det som Atwood tar opp var mer fremtredende og kjentes sterkere for flere enn det gjør i dag. Heldigvis har vi kommet lengre. Men resultatet for hovedpersonen er psykose og tilbaketrekking fra verden rundt seg. 

Romanen tar opp et viktig tema, nemlig at dypene som finnes under overflaten er nødvendige å utforske for å bli kjent med og leve i balanse med seg selv. Uten å avsløre for mye, vil jeg nevne at hovedpersonen tar et oppgjør med sitt liv hvor fortiden har holdt henne fastlåst og gjør seg klar for et nytt kapittel i livet. Jeg gleder meg allerede til neste Atwood-bok!

Surfacing av Margaret Atwood
Virago, 2022
Første gang publisert, 1972
Engelsk
251 sider
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Toll House ~ Carly Reagon

Ina og jeg fortsetter å lese sammen og denne gangen falt valget på grøsseren The Toll House skrevet av Carly Reagon. Forfatteren bor i Wales og arbeider som universitetslektor på Cardiff University, og etter å ha gjennomført et seks måneders kurs ved Curtis Brown Creative ble hun kortlistet i 2019 for the Lucy Cavendish College Fiction Prize. 

Carly Reagon har alltid likt spøkelseshistorier og ønsket å skrive en selv. Resultatet er The Toll House, som er inspirert av en bomstasjon i hennes lokale museum og en dødsmaske som hun tilfeldig kom over på et skrivekurs. 

Fra smussomslaget: 

A house with history. That's how the estate agent described the old toll house on the edge of the town. For Kelda it's the perfect rural home for her young son Dylan after a difficult few years.

But when Kelda finds a death mask concealed behind one of the walls, everything changes. Inexplicable things happen in the house, Kelda cannot shake the feeling of being watched and Dylan is plagued by nightmares, convinced he can see figures in his room. As Dylan's behaviour becomes increasingly challenging, Kelda seeks answers in the house's mysterious past. But she's running out of time.

Because something has awoken.

And now it won't rest . . .

Handlingen har to ulike tidslinjer, og starter med at Kelda og sin seksårige sønn Dylan flytter inn i et hus som på 1800-tallet var en bomstasjon. Og ja, huset har en historie og de er ikke alene der. Dylan er redd og vil ikke sove på rommet sitt på grunn av det Kelda tenker er mareritt, og som hun prøver å berolige han med, men han sier han har vært våken og at han har sett en kvinne. Den andre tidslinjen strekker seg over to år, og gir oss innblikk i hendelser som fant sted i årene 1863 og 1864 da huset fungerte som bomstasjon. Det virker som en nydelig kjærlighet mellom to mennesker som elsket hverandre, men det er kun fra jeg-perspektivet som fortelles. 

Kelda sliter med dårlig samvittighet for at hun har liten tid til sønnen, at han må skifte sted og få nye venner. Etter hvert merker hun også at noe er merkelig i huset. Det er en følelse av å bli iakttatt, og hun prøver å finne ut hva som kan ha skjedd i huset. 

The feeling grew stronger. Not just a feeling, a presence. There was someone here [...]. Someone who wanted her, who wouldn't let her go. Inexplicably, she began to cry. She felt sorrow like she'd never felt before, like all the bad things that had ever happened to her rolled into one.

s. 106

Hva er det som lurer innenfor husets vegger? Historien beveger seg i sakte tempo, noe som gir en snikende stemning og vekslingen mellom tidslinjene gjør lesingen mer spennende på en nervepirrende måte. Andre karakterer bidrar til troverdighet i historien, både i det at noen er skeptiske mens andre har et åpent sinn. Uten å røpe mer av historien, for den må leses for å få atmosfæren under huden, må jeg likevel si at vendepunktet som kommer mot slutten er overraskende. 

Absolutt en bok jeg anbefaler! Det grøssende elementet er et godt plot, og samtidig synes jeg nærheten til hovedkarakteren er positivt. Også det at Keldas hverdagslige utfordringer tilsynelatende gir henne en følelse av at hjernen spiller henne et puss, samt at hun kommer nærmere de menneskene hun har behov for å ha tett. Godt sammenvevd!  

Inas innlegg kan du lese her :)

The Toll House av Carly Reagon
Sphere, 2022
Engelsk
341 sider
Innbundet, kjøpt

Lest 2023

1. Årene av Annie Ernaux
2. The Toll House av Carly Reagon
3. Surfacing av Margaret Atwood
4. The Master of Petersburg av J. M. Coetzee
5. Dei vaksnes løgnaktige liv av Elena Ferrante
6. 10:04 av Ben Lerner
7. Litterær salong av Brit Bildøen
8. Brød og melk av Karolina Ramqvist
9. Hvis det skulle komme et menneske av Thomas Korsgaard
10. En dag vil vi le av det av Thomas Korsgaard
11. The Crooked Thing av Mary MacDonald
12. A Girl is a Half-formed Thing av Eimear McBride

Årene ~ Annie Ernaux

Ja, vi blir glemt. Livet er nå en gang slik, det er ikke noe å gjøre ved det. Alt vi synes er viktig og betydningsfullt, det vil bli glemt. Eller, etter en stund, så synes vi ikke at det er så viktig lenger. Det er underlig å tenke på at vi ikke vet hva som i fremtiden vil bli regnet for viktig og betydningsfullt, eller smått og latterlig. [...] Og vår tilværelse, alt dette som vi er så opptatt av, vil kanskje i fremtiden bli betraktet som et underlig, dumt og urent liv, kanskje til og med syndig. 

Anton Tsjekhov 

Dette er ett av to epigrafer i Årene, og som jeg synes oppsummerer boken på en god måte sammen med innledningen "alle bildene vil forsvinne." Annie Ernaux har bygget opp boken med nettopp bilder. Bilder av seg selv etter hvert som årene går, og fyller på med minner og erindringer hun bærer med seg. 

Virkelig en fascinerende bok! Jeg liker utrolig godt måten hun skaper en sammenheng fra årene 1941 til 2006, fra sine første minner til hun som sekstifemåring avslutter med å reflektere over selve boken; skrivingen, formen, ønsket om "å gripe lyset som strømmer over ansikter som er blitt usynlige, over duker fulle av svunnen mat, et lys som allerede fantes i fortellingene fra barndommens søndager, og som ikke har sluttet å falle på ting så snart de er opplevd, et fortidig lys." Ønsket om "å bevare noe fra den tiden der vi aldri mer skal finnes."

Og det synes jeg hun har klart. Det at hun i starten forteller om hvordan det var å høre om etterkrigstiden under de endeløse måltidene på høytidsdagene, en tid som var før "oss" barna og selv om de (barna) ikke hadde tålmodighet til å høre på, fikk de likevel med seg "brokker av den andre store fortellingen, som var flettet inn i fortellingen om krigen: historien om slekten vår."

Når Ernaux skal fortelle sin egen historie, fletter fortsetter hun på de to store fortellingene, men da sin egen samtid og sin egen rolle. Det er skikkelig engasjerende! Og hun bruker ikke jeg, men vi, "som om hun, i sin tur, skapte fortellingen om tiden som var før." Ikke minst liker jeg hennes refleksjoner rundt det å være kvinne, og hvordan hun i takt med samfunnsendringene både utvikler nye perspektiver og ser verdien av det som har vært. Skrivestilen med oppramsinger over flere sider og fotografier som utgangspunkt for minner bidrar til at fortellingen om hennes liv blir personlig, men samtidig distansert slik at det som skjer i samfunnet etter hvert som årene går oppleves som påvirkninger på henne som person og på andre, nemlig "vi". Ernaux har selv kalt Årene "en upersonlig selvbiografi," og Sandra Lillebø skriver i etterordet at de underliggende spørsmålene er mange: Hvordan former bildene vi bærer med oss, historien og tingenes historie? Hva skjer med tingene som ingen lenger ser? Og hvordan finnes verden uavhengig av vår bevissthet om den? 

 

Boken anbefales varmt, det er utrolig at jeg ikke har lest noe av Annie Ernaux tidligere! Tine leste flere bøker av Èdouard Louis for en stund siden, og i kommentarfeltet på En kvinnes frigjøring ble det nevnt at han hadde Ernaux som litterært forbilde. Han har for øvrig sagt at Årene er et av de viktigste verkene i fransk litteratur, så det er ingen grunn til å vente med å lese dem.

Fra forlaget:

Annie Ernaux ble født i 1940. Hun debuterte med romanen Les Armoires vides i 1974 og har skrevet en lang rekke bøker siden det. Hun er kjent for sine selvbiografiske romaner der hun utforsker temaer som familierelasjoner, seksualitet, lidenskap og skriving, samtidig som hun alltid er politisk og opptatt av kjønn og klasse. Hun er hyllet av kritikere og lesere verden over.

Annie Ernaux er en av Frankrikes viktigste forfattere. 

I 2022 mottok hun Nobelprisen i litteratur.

Årene av Annie Ernaux
Originaltittel: Les années, 2008
Oversatt fra fransk av Henninge Margrethe Solberg
Gyldendal, 2020 (min utgave, 2022)
Norsk, bokmål
249 sider
Innbundet, kjøpt

Menn vi høstet ~ Jesmyn Ward

Menn vi høstet er historien om fem unge menn som altfor tidlig dør, deriblant broren, Joshua, som boken er dedisert til. Men det er også Jesmyn Wards egen historie, familiens historie og historien til lokalsamfunnet hennes. Hun begynte å skrive boken som en sorgprosess for å kunne forstå hvorfor broren døde mens hun selv lever, og sier at det å fortelle denne historien, er det vanskeligste hun noensinne har gjort. Rasisme, dop, fattigdom, arbeidsløshet, meningsløshet og oppløste relasjoner er hovedingrediensene i svaret hun kommer frem til.

Ward vokste opp i Mississippi som eldst av fire søsken. Fra før har jeg lest Sing, Unburied, Sing som også utspiller seg i Mississippi. Dette er en hjerteskjærende historie, men håp skimtes i alt det tragiske. Finnes det håp også for de som lever på skyggesiden av den amerikanske drømmen? Ward gir leseren godt innblikk i hvordan det er å være fattig og svart i Sørstatene. "De kvitter seg med oss," var ikke uvanlig å si i omgangskretsen. Men hvem er de, undrer Ward. De fem unge mennene dør av ulike årsaker. Overdose, bilulykker, selvmord, skutt. 

Jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte det før. Det gikk opp for meg at jeg måtte skrive om hvor jeg kommer fra, om historien til dem jeg har mistet, og min egne historie. Jeg måtte gjøre det, for å klare å leve med all denne døden rundt meg.

Jesmyn Ward ble født i 1977, og ble den første i familien som tok høyere utdannelse. Forholdet mellom foreldrene var turbulent, samtidig gjentar historien seg ved at moren skjønner at hennes egen historie vil bli lik sin mors og faren som forlater familien gang på gang. Ward sier at det er systemisk, "drevet frem av endemisk fattigdom." Rollen som far og ektemann er vanskelig, og for kvinnene er familien deres byrde å bære." På et tidspunkt går det opp for Jesmyn og broren hva det betydde å være kvinne (arbeidende, sur, full av bekymringer) og mann (forbitret, sint, å ønske at livet var alt annet enn det var). Etter skilsmissen fant moren seg arbeid som hushjelp for en velstående hvit familie, og selv om hun nødig vil ta i mot hjelp fra andre takker hun ja da de tilbyr å betale for Jesmyns skolegang. Slik får hun tatt en utdanning som ville vært svært vanskelig uten denne hjelpen.

Å lese Menn vi høstet er foruroligende, men som i Sing, Unburied, Sing må det vel være håp også her? Skjønt, statistikken som Ward presenterer er dyster. Omtrent 35% av svarte i Mississippi lever under fattigdomsgrensen, "arven som avler fortvilelse og selvhat henger over menneskene i generasjon etter generasjon". Håpet kan ligge i det som Ward sier i slutten av boken der hun trekker tråder fra barndommens tanker om arven fra moren om at "det å være uønsket og forlatt og forfulgt var en fattig, svart sørstatskvinnes arv" til nå som voksen å se denne arven med nye øyne. Hvordan "en mor lærer datteren sin å vise mot, ha styrke, være motstandsdyktig, åpne øynene for det som er, og å få noe ut av det." Dette håper Jesmyn Ward å bringe videre til sine egne barn.

Anbefales!

Godt nytt år til alle bokelskere :) 

Menn vi høstet av Jesmyn Ward
Originaltittel: Men We Reaped, 2013

Oversatt fra engelsk av Bente Klinge
Aschehoug, 2021
Norsk, bokmål
266 sider
Innbundet, kjøpt

Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

Løpe ulv ~ Karin Ekman

Løpe ulv har fått enormt gode omtaler og blitt nominert til og fått flere gjeve priser. Men jeg er litt skuffet. Kanskje hadde jeg for høye forventninger til Ekmans første roman på ti år, men fant ikke den Ekmanske magien som jeg hadde gledet meg til. Boken har jeg lest sammen med Ina, og hennes anmeldelse kan du lese her.

Fra forlaget:

Ulf Norrstig er 70 år, pensjonert skogvokter og formann i det lokale jaktlaget. Han har vært gift med læreren Inga i nesten fem tiår. De to trenger ikke alltid å snakke så mye, men deler kjærligheten til både bøkene og naturen. Et møte med en ulv, en tidlig morgen i skogen, viser seg å få store konsekvenser, ikke bare for Ulf, men for samtlige innbyggere i den svenske bygda.

Ekman gir leseren storslagne naturskildringer, en vakker kjærlighetshistorie og et skarpt blikk på vår tid og hvordan vi behandler naturen rundt oss, i denne korte fortellingen som vil bli stående som et hovedverk i hennes store forfatterskap.

Hvis jeg ser på de rosende anmeldelsene som presenteres på forlagets side, stemmer de ikke helt overens med min egen oppfatning. Ja, det er en velskrevet, engasjerende og spennende fortelling. Ja, det er nydelige beskrivelser av naturen. Ja, det er flott å komme tett på relasjonen mellom menneske, skog og rovdyr. Likevel kjenner jeg ikke duften av naturen stige opp fra sidene. Jeg ser ikke naturen med nye øyne, eller at naturskildringene er med på å heve den litterære kvaliteten til aller ypperste nivå. Det dype og eksistensielle som Ekman er så god på glimrer med sitt fravær, og slutten er langt fra å være overrumplende.

Når det er sagt så likte jeg denne korte romanen, og skildringene av naturen er virkelig fine, som når Ulf møter ulven og gjør sine betraktninger omkring dette flotte dyret og ikke minst opplevelsen av at tiden opphørte. Alt romanen ikke er, det er greit. Den trenger ikke å være et mesterverk for å ha noe viktig å si, nemlig viktigheten av å stoppe opp og tenke over naturens betydning for vår eksistens her på jorden. For opplevelsen med ulven fører med seg så mye mer, både det at Ulf får mer selvinnsikt og hans horisont begynner å strekker seg lengre utover. Men også lokalsamfunnet merker tidens endringer. Noen endringer prøver Ulf å gi et lite dytt, mer eller mindre off the record. 

Jeg leste et sted at "løpe ulv" er et uttrykk som i gamle sagn brukes om menn som blir forvandlet til ulv og lever med dem, før de vender tilbake til hverdagslivet som menneske igjen, men merket for livet, ved at den ene hånden er formet til klo. Det er nettopp det Ulf gjør, han løper ulv. Han identifiserer seg med ulven, han ser den slik han aldri har sett ulv tidligere, og ser den i sammenheng med omgivelsene. Selvransakelsen gir ham nye perspektiver på sammenhengene mellom dyr, natur og mennesket.

Lesingen av Løpe ulv har vært inspirerende med tanke på mine egne erfaringer med å ferdes i naturen og mitt ønske om å bevare den. Blant annet har jeg de siste årene fått åpnet øynene for det å se på en helt annen måte enn tidligere da jeg løp fra fjelltopp til fjelltopp. Naturen er i ubalanse, og det er dette Ekman forteller oss med denne boken. Vi er i krig med moder jord, som guvernøren i New York kaller det. Det er på tide å slutte med å ture frem i samme spor. Isbreene smelter, dyrearter forsvinner, været er mer ekstremt. Å lese Løpe ulv med dette i tankene fikk meg til å tenke på The Overstory, som er et forsvar for skogene, og sitatet: “The best arguments in the world won't change a person's mind. The only thing that can do that is a good story."

Nå skal jeg ut på tur i skogen, lage bål og drikke varm te. Jeg skal nikke til trærne og fuglene, og si til dem: "Ha en gledelig juletid!"

Løpe ulv av Karin Ekman
Originaltittel: Löpa varg, 2021
Oversatt fra svensk av Bodil Engen
Aschehoug, 2022
Norsk, bokmål
177 sider
Innbundet, kjøpt