Americanah ~ Chimamanda Ngozi Adichie

I 1001-lesesirkelen denne måneden er den aktuelle kategorien bok fra Afrika, og jeg var ikke i tvil om Americanah som jeg har villet lese siden En halv gul sol. Det angrer jeg ikke på!

Americanah, Adichies tredje roman, ble valgt til en av "The 10 Best Books of 2013" av flere amerikanske medier. Som i En halv gul sol handler også Americanah om vennskap og kjærlighet, om konflikter og forsoninger, kontraster, diskriminering og korrupsjon, men kanskje mest av alt om identitet. Selv om romanen ikke har det samme historieaspektet, er den likevel sterkt knyttet til rase. For selv om raselovene ble opphevet i 1964, eksisterer det fremdeles kategorisering av mennesker basert på fysiske forskjeller.

Romanen starter med at Ifemelu er på vei fra Princeton til Trenton for å flette håret. Allerede på disse første sidene dukker de nevnte forskjellene opp, for hvorfor må hun dra helt til Trenton for å få flettet håre? Hun skriver en anonym blogg kalt Rasestikka eller Diverse observasjoner om svarte i Amerika (de som tidligere var kjent som negre) av en svart ikke-amerikaner. Situasjoner og hendelser fra hverdagen danner utgangspunkt for blogginnleggene. Men selv om "[bloggen] gjorde det bra, med tusener av unike treff hver måned, hun fikk godt betalt for foredrag, og hun hadde et stipend ved Princeton og et forhold til Blaine," og likevel var det noe som ikke stemte. I livet hennes, med henne. Hun kjente seg utmattet. Det var en dysterhet og grenseløshet som førte med seg uklare lengsler, formløst begjær, korte innbilte glimt av andre liv hun kunne ha levd. Hjemlengsel. Hos frisøren tenker hun tilbake på livet. På sin første kjærlighet, Obinze, som nå var gift og hadde barn. Femten år har hun vært i Amerika, og nå skulle hun hjem til Nigeria, og var rammet av tvil. Tante Ujus bekymring om hun vil klare seg, antydningen om at hun var endret av Amerika.

Obinze får også frem sitt perspektiv, først hvordan livet artet seg for ham etter at Ifemelu reiste. Rikdommen, sin vakre kone og lille datter. Men også hans trang til å flykte, til å bli fri: "Han var ikke lenger sikker på, han hadde faktisk aldri vært sikker på om han likte livet sitt fordi han virkelig likte det, eller om han likte det fordi det var sånn det skulle være." Gjennom hans stemme får jeg innblikk i hvordan ting fungerer i Nigeria, og etterhvert også hvordan det var under statskuppene og frem til opprettelsen av republikk. Selv om det formelt er demokrati, preges landet av konflikter, vold og korrupsjon. Og ikke minst hans møte med Storbritannia som flyktning uten papirer.

Mens Ifemelu sitter de timene det tar å flette håret, får vi høre fra barndommen hennes. Om å vokse opp som enebarn i middelklassen, morens kristne tro og faren som var hjemsøkt av alt han ikke hadde, tante Uju og Generalen. Om da hun møtte Obinze og erklærte at han var hennes store kjærlighet. Ikke nødvendigvis som i klisjeene; han fikk henne til å like seg selv, med ham slappet hun av og det kjentes som "om huden var i riktig størrelse". Ifemelu så frem til å gå på universitetet, men det oppstod stadige studentdemonstrasjoner og streiker blant lærerne, og med Obinze oppmuntring søker hun studieplass i Amerika. De andre spøker med at neste gang de ser henne er hun en skikkelig americanah.

Møtet med Amerika annerledes enn hun hadde forventet, og hun drøyer med å opprettholde kontakten med Obinze. Ettersom tiden går, og ting skjer, blir det vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt. Det har oppstått en avstand. I Amerika oppdager hun at rase og rasisme er mer utbredt enn i hjemlandet, og skriver i en bloggpost at det er først i utlandet at man oppdager at man er svart. Veldig mange amerikanere, svarte som hvite, er av den oppfatning at de som kommer til landet bør se det som et privilegium, men Adichie motbeviser dette. Det er ikke alltid et privilegium. Argumentene ligger i historiene, i tankene og som munner ut i Ifemelus bloggposter skrevet med en snert. Et godt grep, for i istedenfor å være belærende, viser hun oss at det handler om «a long train of abuses», noe som ble skrevet allerede i uavhengighetserklæringen av 1776. I romanen har Barack Obama en fremtredende plass, Ifemelu og samboeren Blaine følger hans valgkamp og dagen han blir president. Adichie har uttalt at rasismen i dag er mer subtil enn den var for førti-femti år siden, men at den er farligere fordi den ofte er vanskeligere å avsløre og snakke om.

I begynnelsen bestreber hun seg for å tilpasse seg den amerikanske drømmen, men etterhvert legger hun av seg den amerikanske aksenten og lar håret være i en naturlig afrofrisyre. Det var slitsomt å måtte forklare seg hele tiden, som Obinze sa det da han var i Storbritannia: "[de] forstod alle sammen dette med å flykte fra krig, fra den typen fattigdom som knuste menneskesjeler, men de ville ikke forstå trangen til å flykte fra den undertrykkende apatien som kom av ikke å ha noen valg. De ville ikke forstå hvorfor folk som ham, som ble godt oppdratt og fikk nok mat og drikke, men som sank ned i misnøyen, født til å se mot noe annet, evig overbevist om at ekte liv skjedde i dette andre, nå var fast bestemt på å gjøre farlige ting, ulovlige ting, for å kunne dra, selv om ingen av dem flyktet sultende og voldtatte fra brennende landsbyer, men simpelthen hungret etter valg og visshet".

Tilbake i Nigeria oppdager Ifemelu at hun er forandret, selv om hun ikke helt vil vedkjenne seg det, hun har blitt en americanah, et begrep som på nigeriansk refererer til de som har vært i utlandet og blitt amerikanisert, de snakker annerledes og at adoptert amerikansk tankegang. Men selv om hun føler seg noe fremmed også i hjemlandet, opplever hun nå at hun endelig er hjemme.

Jeg fikk lyst til å lese Den dypeste grunn av Graham Green, som er nevnt flere ganger gjennom romanen, så den er nå satt på listen. Americanah anbefales! De femhundreogfemti sidene ble ganske raskt lest, med tanke på at jeg er en treg leser og leste en annen bok samtidig, men på grunn av innholdet og måten den er skrevet på valgte jeg heller denne enn den andre.

Americanah av Chimamanda Ngozi Adichie
Originaltittel: Americanah (2013)
Oversatt av Hilde Stubhaug
Gyldendal, 2013
Norsk, bokmål
550 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
Lesesirkel 1001 bøker