Egentlig var det ikke meningen å lese denne boken nå. Riktignok har den vært på leselisten lenge, men planen var altså andre bøker. Det hadde seg sånn at boken lå på nattbordet mitt etter at jeg tok den frem i desember og en dag våknet jeg tidlig uten å ha lyst til å stå opp så jeg fisket den frem og begynte å lese. Og fortsatte å lese. Det er noe med skrivemåten og fortellerstilen hvor perspektivet hele tiden skifter på en stream-of-consciousness måte.
Fra baksideteksten:
Etter at Richard, en velstående lege, har mistet kontakten med søsteren Angela, inviterer han henne og familien på ferie, en hel uke i et vakkert, gammelt hus på den engelske landsbygda. Med seg har Richard sin nye kone og hennes datter fra et tidligere ekteskap, mens Angela ankommer i følge med sin umodne ektemann og tre barn hun til tider lurer på om hun i det hele tatt kjenner.
Mark Haddon forteller historien om denne uken på landet, slik den oppleves for hver av dem som er med. Slik blir Det røde huset til et kontrapunktisk mesterverk, der gamle feider, hemmelige drømmer og nye håp veves sammen til én storslått litterær symfoni, et dypt tenkt og sterkt følt portrett av familieliv i en moderne verden. Én etter én tar karakterene bolig i leserens bevissthet, og de blir værende lenge etter at siste side er lest ferdig.
Du hater Richard fordi han svinser rundt i den luftige georgianske leiligheten sin i Moray Place milevis unna, mens du sitter på den oppskrapte olivenfargede stolen og hører på brølene til mamma som er fanget i et sykt sinn.
[...]
Til tross for dette liker du innerst inne å være det snille barnet, den som bryr seg. Innerst inne venter du forsatt på en endelig dom hvor du omsider skal stå hevet over denne broren som ustanselig lykkes, selv om den eneste personen som kunne avgi en slik dom driver inn og ut av den siste søvnen, duggen legger seg på maska og forsvinner, en lav visling fra tanken under senga. Og så er hun borte.
s. 20
