tirsdag 20. august 2019

Bli hvis du kan-trilogien ~ Helga Flatland


Bli hvis du kan. Reis hvis du må er Helga Flatlands debutroman fra 2010, og som ble belønnet med både Tarjei Vesaas' debutantpris, Ungdommens kritikerpris og Aschehougs debutantstipend. Oppfølgeren Alle vil hjem. Ingen vil tilbake ble utgitt året etter og den siste boken, Det finnes ingen helhet, kom ut i 2013.

Denne trilogien leste jeg kjapt. Den handler om fire venner, Tarjei, Trygve, Bjørn og Kristian som verver seg til de norske styrkene i Afghanistan; bare én kommer gjem i live. Bøkene tar opp det å vokse opp i en bygd der alle kjenne alle, og den tar opp sorg, både over de som døde, og over eget liv.

Trilogien har fått mange positive anmeldelser, og høye terningkast. Disse nesten seks hundre sidene fløy avgårde i et enkelt språk som uten litterær utforskning gjorde det lett å skumlese mange partier. Ikke at språket er dårlig, enkelheten fokuserer på sorgen og tapet, men også håpet. Likevel, det gjøres ingen krumspring i tankens irrganger, ei heller blir noe sagt mellom linjene. Det hele blir åpenbart fortalt uten noe overlates til leseren selv å forestille seg eller tolke, og det fungerer tidvis ved at jeg suges med i skildringene av hvordan tilværelsen fortoner seg for de etterlatte. Vekslingen i perspektiv er vanligvis nyttig når man skal komme tettere på karakterene og forstå handlingen fra flere synsvinkler, men her er det dessverre mye repetisjon og gjentagelser.

Flatland har gjort et godt stykke arbeid med å beskrive sorgprosess hos ulike mennesker, og hvilken innvirkning sorg kan ha både på ett menneske og på omgivelsene. Kort oppsummert er trilogien greit å ha lest, selv om den godt kunne ha vært kortet ned til én roman.

Bli hvis du kan-trilogien av Helga Flatland
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2015
Norsk, bokmål
592 sider
Pocket, gave

søndag 11. august 2019

The Childhood of Jesus ~ J. M. Coetzee

Min tredje bok av Coetzee, og som de to andre merkverdig, noe jeg også skrev om I det mørke landet. Det er på samme tid vanskelig og enkelt å beskrive.

The Childhood of Jesus går rett på sak og åpner slik; "The man at the gate points them towards a low, sprawling building in the middle distance. 'If you hurry, 'you can check in before they close their doors for the day.' They hurry." Hovedkarakterene, som har fått navnene Simón og David, blir vi kjent med etterhvert. De er kommet til et helt nytt land, "washed clean of old ties", uten minner om fortiden. På dette stedet må de lære et nytt språk, gjøre seg kjent med nye skikker, regler og lover. Det eneste de har med seg er det faktum at David har kommet bort fra sin mor, og Simón har satt seg fore å finne henne slik at de kan gjenforenes. David er en ekstraordinær gutt som ser verden fra et annet perspektiv enn de fleste andre, slik som Don Quixote, og Simón forsøker så godt han kan å gi ham sammenheng i sine tolkninger. Tittelen kan virke misvisende, men Simon er et navn på en av Jesu disipler, han som er mest kjent som Peter. Simon er hebraisk, og betyr en som hører etter eller lytter, men kan også bety disippel. David er gjetergutten som etter mange dramatiske hendelser blir idealkongen, og han er på mange måter idealet i Bibelen, både som konge og som menneske. Med dette i tankene kan vi følge Simón og David i letingen etter moren, og deres søken etter en ny verden. Som David på et tidspunkt sier; “But after we find her,” David asks, “what are we here for?” Simón ser en kvinne som han føler på seg er moren til David, og hun påtar seg rollen. Boken slutter med at de drar til et nytt sted for å finne en ny verden, et nytt liv, og som Jesus inviterer David med de som kommer deres vei.

Om romananalyser leste jeg et sted at et viktig spørsmål å stille seg var hvilken innsikt teksten gir, og hvilke virkemidler tar den i bruk for å gi denne innsikten? Denne romanen er både merkverdig og interessant, og mye blir opp til leseren å finne ut av. For eksempel sies det lite om stedet de er kommet til, men Simón blir konfrontert med andre skikker og tankemåter og fordi David er såpass annerledes blir han den som bidrar til at Simón tenker i nye baner. Men han utfordrer også det samfunnet de er kommet til ved å stille spørsmål ved hvordan ting blir gjort, og ved normer og regler. Parallellen til Jesus er kanskje det mest merkverdige; har Coetzee ment at leseren skal tenke på David som en Messias som skal skape en ny verden? Jesus engasjerte seg i diskusjoner om det bestående samfunn, og slik sett er boken ytterst allegorisk, og stiller mange essensielle spørsmål. For meg ble lesingen av The Childhood of Jesus nettopp en opplevelse av hvordan en ny verden kan bli etablert, og etter min mening lykkes Coetzee svært godt fordi tankene mine vandrer mot det å se verden med nytt blikk og tenke annerledes om samfunnet slik vi kjenner det. Likevel, Coetzee gir ingen oppskrift, ingen svar på hvordan, bortsett fra det å våge å stille spørsmål ved det grunnleggende, og våge å gå sin egen vei.


The Childhood of Jesus av J.M. Coetzee
Vintage, 2014
Utgitt første gang, 2013
Engelsk
329 sider
Pocket

søndag 21. juli 2019

Barnas bok ~ A.S. Byatt

Etter at jeg leste Besettelse av A.S. Byatt ble jeg fascinert av forfatterens språk, innsikt i menneskenaturen og fantasi, men det skulle gå lang tid før jeg fant frem en ny roman av henne. Byatt ble tildelt Bookerprisen i 1990 for Besettelse, og i 2008 kåret The Times henne til en av de 50 viktigste, britiske forfattere etter 1945.

Jeg begynte å lese boken på engelsk (The Children's Book), den ble første gang utgitt i 2009, men innså raskt at det kom til å ta altfor lang tid med tanke på at jeg skulle delta i lesesirkelen 1001-bøker. Dette var for april, med kategorien kvinnelig forfatter. Så jeg byttet til den norske utgaven, og jeg unngikk å slå opp i ordboken, men jeg unngikk likevel ikke å bruke lang tid, det er en murstein av en bok. Uansett, den er ferdiglest omsider.

Barnas bok er en omfattende og tidkrevende roman som følger flere familier i England fra 1895 til slutten av første verdenskrig. Det er et imponerende karaktergalleri, detaljerte fortellinger og mye historie som det krever konsentrasjon å følge med på. Til å begynne med var det noe uvant, og tanken kom over meg om jeg faktisk orket å lese videre. Heldigvis gjorde jeg det, for Byatt har en fantastisk fortellerstil som rent språklig er imponerende, men også det at mye sies mellom linjene og viktige elementer blir ikke avslørt før de bør. Baksideteksten sier mye om handlingen:

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.   
Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A.S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.

Familienes historier er forbundet på flere måter, og utover i teksten dukker det opp mer enn én hemmelighet, noen mer overraskende og mørkere enn andre. Ifølge Wikipedia er karakteren Olive løst basert på livet til Edith Nesbit. Bøkene hun skriver er inspirert av sine egne barn, og hun skriver også egne bøker til dem. Hun og Humphrey tilhører Det fabianske selskap, en britisk intellektuell sosial reformbevegelse. Byatt har sagt at utgangspunktet for boken var eventyrene, for tiden før første verdenskrig var en umåtelig rik periode for eventyr. Men hun fant ut at barna til barnebokforfatterne ikke var lykkelige mennesker, de ble på en måte ekskludert. Og da hun leste om Nesbit, fant hun ut at hun og ektemannen var med å grunnlegge Det fabianske selskap, noe som var interessant ettersom hun ikke assosierte det å skrive historier for barn med politisk agitasjon.

Det er absolutt en bok jeg anbefaler å lese, man får som nevnt mye historie og ikke minst hvordan det kunne oppleves å vokse opp under og etter Viktoriatiden, en periode som hovedsakelig var preget av fremskritt og optimisme. Samtidig var det streng seksualmoral, og kvinner skulle gifte seg og holde huset i orden. Derfor er det gledelig å lese om kvinnenes kamp for et selvstendig liv, spesielt Dorothy som velger å utdanne seg til lege selv om hun da må forbli ugift. Man kunne ikke samtidig arbeide som lege og være en god hustru. Den norske utgaven er oversatt av Merete Alfsen, som har en lang liste med forfattere hun har oversatt til norsk, blant annet Ali Smith, Virginia Woolf, Jane Austen, Alice Hoffman, Margaret Atwood, William Nicholson og Amy Tan. Barnas bok var "strevsom og vanskelig fordi den var så stor, og fordi den krevde mye research," og hun har virkelig gjort en fantastisk jobb!


Barnas bok av A.S. Byatt
Originaltittel: The Children's Book, 2009
Oversatt av Merete Alfsen
Forlaget Oktober as, 2011
Norsk, bokmål
735 sider
Innbundet, lånt på biblioteket
1001 bøker

onsdag 17. juli 2019

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del III]

Så - siste og avsluttende innlegg om Gaskells biografi av Charlotte Brontës liv. Les første (her) og andre (her) del før dette :)

Vi har nå kommet til volum II i The Life of Charlotte Brontë, og søstrene har omsider fått utgitt sin diktsamling, under pseudonymene Currer (Charlotte), Ellis (Emily) og Acton (Anne) Bell, men kun to utgaver ble solgt. Charlottes litterære håp var avtagende gjennom sommeren 1846, men alle tre fortsatte å skrive med publisering som mål, og romanene Wuthering Heights, Agnes Grey og The Professor ble sendt til ulike forlag bare for å bli returnert, og i en nedstemt og deprimert tilstand begynte Charlotte å skrive en ny roman; Jane Eyre.

De tre søstrene fortsatte med sin vane å legge bort arbeidet klokken ni om kvelden og hadde samtaler om det de hadde skrevet. Charlotte fortalte Gaskell at det var i en av disse stundene hun bestemte seg for å gjøre sin heltinne helt enkel og lite attraktiv. På denne tiden hadde faren en operasjon mot grå stær, og selv om det kom et tilbud om å åpne en skole, besluttet hun at hun skulle være hjemme for å være til hjelp og trøst. Men lite skjedde i livet, humøret var omskiftelig og selv om hun har mye å være takknemlig for, føltes det som om livet forsvant.

Det gikk likevel fremover skrivingen, The Professor gikk fra forlegger til forlegger, Wuthering Heights og Agnes Grey ble akseptert (om enn med en dårlig avtale). Mange skuffelser skulle komme, men i oktober ble Jane Eyre publisert, og gjorde Charlotte til den første av søstrene som fikk en roman utgitt. Romanen ble for det meste godt mottatt, men fikk også negativ kritikk. Søstrene oppmuntret henne til å fortelle faren om suksessen, som ble overveldet, men glad. Etter publiseringen var hele England nysgjerrig på den ukjente forfatteren, og anmeldelsene var "full of praise of this great, unknown genius." Som suksessen med Jane Eyre begynte å bli større, planla Charlotte noen hyggelige opplevelser for lillesøsteren, deres "little one", men Annes helse var så svak at hun knapt orket å ta en liten spasertur.

Charlotte korresponderte med flere forfattere og filosofer, blant annet G. H. Lewes, som var en av de hun søkte råd hos uten å føle seg forpliktet til å følge dem. Endelig, i desember 1847 ble Wuthering Heights og Agnes Grey publisert, og romanene ble møtt både positivt og negativt. Gaskell sier at Charlottes liv ble todelt; forfatteren Currer Bell, og kvinnen Charlotte Brontë. Her snakker Gaskell om forskjellen mellom å være forfatter som mann og som kvinne, der en mann enkelt og greit skifter yrke, mens det står ingen klar for å overta daglige plikter for en kvinne.

Jeg visste fra før at Charlotte ikke akkurat beundret Jane Austen, og Gaskrll viser et utdrag hvor hun kritiserte Lewes' beundring for. Etter hans anbefaling leste hun Pride and Prejudice etter hans anbefaling, "and what did I find? An accurate, daguerreotyped portrait of a commonplace face; a carefully-fenced, high-cultivated garden with neat borders and delicate flowers; but no glance of a bright, vivid physiognomy, no open country, no fresh air, no blue hill, no bonny beck. I should hardly like to live with her ladies and gentlemen in their elegant but confined houses.”

Vinteren ble hard, med mye sykdom som spesielt gikk utover Anne som var svak fra før. Motløs skriver Charlotte da hun fylte trettito skriver at "youth is gone - gone, - and will never come back; can't help it... It seems to me, that sorrow must come some time to everybody, and those who scarcely taste it in their youth, often have a more brimming and bitter cup to drain in after life; whereas, those who exhaust the dregs early, who drink the lees before the wine, may reasonably hope for more palatable droughts to succeed." Anne hadde skrevet på The Tenant of Wildfell Hall, og om sommeren reiste de to søstrene til London hvor forleggeren (Mr. Smith) først ikke klarte å tro at disse to kvinnene var forfatterne, men inviterte dem med i operaen, på utstilling og middag med familien. Boken ble utgitt i 1848.

Med Branwell gikk det ikke så bra, og familien hadde mye sorg på grunn av ham; "he sleeps most of the day, and consequently will lie awake at night. But has not every house its trial?" Han døde i september 1848, da var han trettien år. Gaskell er sterkt dømmende ovenfor kvinnen som hun mener forårsaket hans sykdom og død. Mer sorg var ventende; Emily var på denne tiden svært syk, og døde i desember samme år, tretti år gammel. Det er hjerteskjærende å lese brevene fra Charlotte om dette, og hverken faren eller Anne var ved god helse. Hvordan skulle det gå?

Annes tilstand ble ikke forandret, hverken til det bedre eller verre. Charlotte selv opplevde smerter i bryst og rygg, og skriver "I avoid looking forward or backward, and try to keep looking upward. This is not the time to regret, dread, or weep. What I have and ought to do is very distinctly laid out for me; what I want, and pray for, is strength to perform it. The days pass in a slow, dark march; the nights are the test; the sudden wakings from restless sleep, the revived knowledge that one lies in her grave, and another not at my side, but in a separate and sick bed. However, God is over all."

I mars 1849 ble Annes tilstand mye verre, og Ellens familie inviterte dem til Scarborough for at Anne skulle få en luftforandring. Etter mye frem og tilbake, og brevene er full av omsorg for søsteren, reiste de 24. mai, men Anne døde den 28. Da Charlotte kom tilbake til Haworth følte hun ingen glede over å være hjemme, slik hun alltid ellers gjorde, forståelig nok. "I don not know how life will pass, but I certainly do feel confidence in Him who has upheld me hitherto. Solitude may be cheered, and made endurable beyong what I can believe. The great trial is when evening closes and night approaches. At that hour, we used to assemble in the dining-room - we used to talk. Now I sit by myself - necessarily I am silent. I cannot help thinking of their last days, remembering their sufferings, and what they said and did, and how they looked in mortal affliction. Perhaps this will become less poignant in time."

"My life is what I expected it to be. Sometimes when I wake in the morning, and know that Solitude, Remembrance, and Longing are to be almost my sole companions all day through - that at night I shall go to bed with them, that they will long keep me sleepless - that next morning I shall wake to them again, - sometimes, Nell, I have a heavy heart of it. But crushed I am not, yet; nor robbed of elasticity, nor of hope, nor quite of endeavour. I have some strength to fight the battle of life. I am aware, and can acknowledge, I have many comforts, many mercies. Still I can get on. But I do hope and pray, that never may you, or any one I love, be placed as I am. To sit in a lonely room - the clock ticking loud through a still house - and have open before the mind's eye the record of the last year, with its shocks, sufferings, losses - is a trial."

Charlotte hadde begynt å skrive på Shirley like etter publiseringen av Jane Eyre, og selv om livet var vanskelig, fortsatte hun arbeidet, og manuskriptet ble akseptert og publisert i oktober 1849. I november reiste hun til London, "the big Babylon", hvor hun møtte Mr. Thackeray for første gang, en forfatter hun beundret og dedikerte andre utgave av Jane Eyre til, men hvis møte ble en skuffelse. Som hennes helt mente hun at han hadde en spesiell misjon med sitt forfatterskap, og at dette ikke stod til forventningene. Tilbake i Haworth var livet "so unvaried that the postman's call was the event of her day." Men hun leser og skriver, hva skulle hun gjort uten bøkene! Hennes identitet begynte å bli mer og mer kjent, men Charlotte var urolig for hvordan det ville påvirke andres syn på bøkene hennes, spesielt at forfatteren er en kvinne. Utover i 1850 kom folk reisende til Haworth for å se stedet som var beskrevet i Shirley, og blant disse var Sir James og Lady Kay Shuttleworth, som overtalte Charlotte til å bli med dem videre til sitt hus Gawthorpe Hall, og senere til London. Hun ønsket ikke å reise fra sin syke far, og tok bøkene og the moors til trøst, og hun skrev brev. I juni reiste hun likevel, og forleggeren fikk ordnet det berømte portrettet gjort med kritt av George Richmond. I august reiste Charlotte til Kay-Shuttleworths sommerhus, og da var også Gaskell invitert. Etter dette første møtet, ble de gode venner.

Mange utdrag fra Charlottes brev er viet til kritisk og litterære emner, som var hennes hovedinteresse på den tiden, sammen med redigeringen av søstrenes arbeider og skriving av små memoarer om dem. Og hun gikk mye oppe på heiene, og hun leste. 10. desember kommer den andre utgaven av Wuthering Heights ut, og like etter besøker hun Miss Martineau, et besøk som gjorde henne godt, "and gave her a stock of pleasant recollections, and fresh interests, to dwell upon in her solitary life." I brevene finnes det mange referanser til Miss Martineau's karakter og vennlighet. Charlotte var imponert over hennes intellekt og "moral powers", og selv om hun hadde sine feil "to me they appear very trivial weighed in the balance against her excellences."

Charlotte hadde en tid skrevet på Villette, men opplevde stadig at hun ikke klarte å skrive og var "both grieved and angry with herself for her inability." I mellomtiden var hun foruroliget og trist over Miss Martineau's nyeste arbeid, skrevet sammen med Henry George Atkinson; Letters on the Nature and Development of Man (1851), som var "the first exposition of avowed atheism and materialism" hun noensinne hadde lest. Denne våren var spesielt vanskelig for Charlotte, "the depression of spirits to which she was subject began to grasp her again, and 'to crush her with a day- and night-mare,' og for å unngå å synke like dypt som om høsten, inviterte hun sin gamle venn til Haworth noen uker i mars. Besøket gjorde henne ytterst godt, og ved denne anledning sa hun at det "will not do to get into the habit of running away from home, and thus temporarily evading an oppression instead of facing, wrestling with and conquering it, or being conquered by it."

Videre gir Gaskell et utdrag fra ett av Charlottes brev; "I quote it because it relates to a third offer of marriage which she had, and because I find that some are apt to imagine, from the extraordinary power with which she represented the passion of love in her novels, that she herself was easily susceptible of it." Dette er det tredje frieriet hun mottok og avviste.

Ifølge Gaskell hadde Charlotte alltid farens helse i tankene, noe som vises i brevene, hvor hun nevner det på en eller annen måte. Da Ellen var på besøk ble faren forkjølet, men på bedringens vei bestemte Charlotte seg for å benytte seg av en invitasjon til et besøk i London. Dette året ble Verdensutstillingen (The Great Exhibition of the Works of Industry of All Nations) holdt i Hyde Park, men Charlotte hadde ingen intensjoner om å bli der lenge og avtalte med sine venner om at hennes opphold skulle være stille og rolig. Hun skriver i juni at hun hadde deltatt på Thackerays andre foredrag, som var "a genuine treat to me," og deretter på the Crystal Palace, "a marvellous, stirring, bewildering sight - a mixture of a genii palace, and a mighty bazaar, but it is not much in my way; I liked the lecture better." Under forelesningen hadde hun stor oppmerksomhet rettet mot sin person, "in order to look at the author of Jane Eyre." Denne sommeren var hun i London en hel måned, og på veien hjem besøkte hun Elizabeth Gaskell. I et brev skriver hun at faren og tjenestefolkene synes hun så bedre ut enn da hun reiste, så det må ha gjort henne godt og hun kjennte selv at både humør og helse kjennes bedre.

Utover høsten dette året oppstod de vanlige virkningene av hennes isolerte liv å vise seg; hodeverk, og elendige våkenetter, men "as to running away from home every time I have a battle of this sort to fight, it would not do," og hun takket nei til invitasjoner. Et besøk av Miss Wooler gjorde henne likevel godt, men hun hadde fortsatt vansker med å skrive på Villette. Heldigvis ble hun bedre, og i februar 1852 skrev hun i brevform en kritikk av Thackerays nyeste bok, The History of Henry Esmond, som hun fant fornøyelig, men likevel ikke ville hun ikke rose hverken forfatteren eller boken spesielt fordi hun synes han som vanlig var "unjust to women."

Arbeidet med Villette stod stille, og om våren ønsket hun å være hjemme da en tåkeleggende hodepine gjorde situasjonen svært krevende for henne. Men så bestemte hun seg for å reise til Filey, en liten fiskerlandsby og feriested  i North Yorkshire, samme sted som hun hadde vært med Ellen noen år tidligere. Sent i mai reiste hun alene, for å komme til krefter etter sykdom og depresjon. Vel hjemme igjen klarte hun å skrive videre, og i oktober nærmet slutten seg for Villette. Innimellom hadde hun besøk, men "work first, then pleasure."

I november fullførte hun Villette, og sendte den til forleggeren (den ble publisert i 1853). Nå kunne hun unne seg en forandring, og forandring ble det! Gaskell skriver om hvordan Arthur Bell Nicholls (1818-1906), som hadde arbeidet som farens kirkeadjutant siden mai 1845, fridde til Charlotte i desember 1852. Charlotte snakket med faren, som var sterkt imot, og hun sa nei til ekteskapet. Dermed sa Nicholls opp jobben hos faren, og Charlotte takket ja til invitasjonen fra Mrs. Smith om et besøk i London, som ble det siste. 

Vinteren 1852-3 ble mye bedre for Charlotte enn den foregående, men det kom til en uoverensstemmelse mellom henne og Miss Martineau, som hadde såret henne dypt både i en artikkel om Villette og i et personlig brev, og Charlotte mente Miss Martineau hadde gjort en feilbedømmelse, ikke bare med tanke på henne som forfatter, men som karakter. I mars begynte anmeldere å finne feil ved Villette, og Charlotte gjorde sitt beste for å tilbakevise kritikken mot karakterene i boken.

På denne tiden var det en del besøk, Charlotte reiste til nære venner og de kom til henne. Gaskell skriver om åpenhjertige diskusjoner om litteratur og politikk, og selv om Charlotte kunne fremstå som stille og sjenert, ble hun livligere når det ble snakk om emner som interesserte henne. 

Med tiden forsonte Charlottes far seg med tanken på datterens ekteskap, og tillot i april 1854 at Mr. Nicholls fikk besøke datteren. Ekteskap ble akseptert og det ble bestemt at Mr. Nicholls skulle ha tilbake stillingen som kirkeadjutant. Charlotte begynte å gjøre de nødvendige forberedelser, blant annet for å supplere garderoben, oppussing i prestegården, innkjøp av brudekjole. Bryllupet skulle stå 29. juni, og Ellen og Miss Wooler kom dagen før for å hjelpe til med de siste forberedelser. Om kvelden kunngjorde faren at han ikke hadde helse til å gå til kirken og dermed ikke kunne gi sin datter bort. Miss Wooler kom til unnsetning, og ville gjerne gi sin gamle elev bort. Selv om det var få inviterte, hadde nyheten spredt seg og mange kom for å overvære bryllupet, "seeing her 'like a snow-drop,' as they said." Etter vielsen dro brudeparet til Irland for å besøke Mr. Nicholls familie og venner. Det ble en lykkelig tid, men nå har hun en å ta hensyn til; "time is not my own now; somebody else wants a good portion of it [...]."

Tidlig i 1855 ble Charlotte overfalt av ubrutt kraftig kvalme, og stadig tilbakevendende svakhet. Da en lege ble tilkalt, sa han at det hadde naturlige årsaker og ville bli bedre med tiden. Men det ble bare verre, og hun klarte til slutt ikke å ta til seg mat. Hun døde 31. mars 1855. 




Heddas innlegg om søstrene (HER) anbefales.


The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

torsdag 27. juni 2019

The Darkness Within ~ Lisa Stone


Lisa Stone er et nytt bekjentskap for meg, og det blir nok ikke siste gangen jeg leser en av bøkene hennes. The Darkness Within har et spennende tema som absolutt gjør den vel verdt lesingen, selv om selve historien er forutsigbar og til tider irriterende. Boken har jeg lest sammen med Ina, hennes anmeldelse finner du her.

Boken innledes med Shane, en sint ung mann som stadig havner i trøbbel uten at han på noen måte innser at han har skyld i det selv. Det er alltid andre som er problemet. Han er en skikkelig ubehøvlet bølle. Men en dag går det for langt, og han omkommer i en, selvpåført, trafikkulykke. Så er det Rosie, som kjenner lettelse over at Shane ikke kommer hjem og ser på hendelsen som en fluktrute vekk fra ham fordi hun er redd for ham. Hun får ikke vite at han dør, hun barrikaderer seg for alt som har med ham å gjøre og ser frem til et liv uten den voldelige, uforutsigbare fyren. Hun vet heller ikke at organene hans blir donert, og at hjertet blir transplantert til Jacob som er svært syk.

Jacob blir vi kjent med gjennom andre, især foreldrene og Rosie, for når han får nytt hjerte endrer han oppførsel og det er denne karakteren som trer frem.

You know your son better than anyone. Don’t you?


Når deres elskelige sønn forandrer seg mer og mer til å bli en respektløs, voldelig person med en særdeles stygg språkbruk, blir foreldrene er svært bekymret. Er det deres feil? Til å begynne med tenkte jeg at det var tåpelig at vi får vite donorens atferd, det er jo opplagt hva som forårsaker endringene hos Jacob. Men så er det atmosfæren som gjør det hele nifst, uten at det er overnaturlig. Moren tar opp personlighetsforandringen med legene, som avfeier det som sludder, og sier at personlighet og følelser ikke kan transplanteres.

Men, Jacob blir mer og mer fremmed, begynner med narkotika og stjeler penger for å få tak i det og for å se hardporno på internett. Moren må innrømme at han er blitt en "deceitful, sly, manipulative liar", men klandrer likevel seg selv. Hun har hatt for vane å stelle med ham, litt for mye, synes hennes mann. Derfor er han tvilende ovenfor hennes mistanker om årsaken til sønnens endringer. Ganske tidlig møter Jakob ingen andre enn ...Rosie, og blir sammen med henne, noe som jeg fant ganske irriterende med historien. Det er som om de trekkes mot hverandre, og selv om Rosie er tilbakeholden til å begynne med, sier hun ingenting når han en dag flytter inn. Men det bidrar til å forsterke det nifse ved historien, nemlig det moren undersøker på egen hånd; cellulær hukommelse. Hypotesen er at atferd og følelser kan overføres fra en organdonor til mottakeren gjennom minner som er lagret i organenes neuroner. Hun finner mange eksempler på slik overføring, og hun oppsporer donoren, og ting blir tydeligere for henne. Men spørsmålet er; enten har han blitt ond på grunn av cellulær hukommelse i sitt transplanterte hjerte, eller så er hun og faren ansvarlig på bakgrunn av oppveksten. Hva er verst? En dag skjer det en fæl forbrytelse i nabolaget, og de blir nødt til å møte sin verste frykt. Det må også Rosie.

Forfatteren skriver at "While this story is fiction, I find the subject matter of cellular memory fascinating, and also the fact that so many people experience inexplicable personality changes after a transplant." Og det er jeg enig i, det er et fascinerende tema, men langt ifra anerkjent vitenskapelig. Selv om det er langt mellom det man de siste årene omtaler som muskelhukommelse og denne type cellulær hukommelse, er det absolutt et fascinerende tema, om enn ikke vitenskapelig anerkjent. Lisa Stone viser et ytterpunkt for hva som teoretisk sett kan skje i et tilfelle hvor deler av personligheten blir "husket" av cellene og overført til mottakeren av organet. Spennende!

Lisa Stone bor i England, og har sin egen nettside her: Lisa Stone 

The Darkness Within av Lisa Stone
Avon/Harper Collins, 2017
Engelsk
363 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 15. juni 2019

The Life of Charlotte Brontë ~ Elizabeth Gaskell [del II]

Denne boken holdt jeg på med lenge, mest på grunn av andre bøker som dukket opp underveis (slik det gjerne gjør med bøker), og det er en stund siden jeg ble ferdig med den. Jeg har skrevet et innledende innlegg om Gaskells motiver for å skrive boken, som er første del av denne anmeldelsen, og hennes utvalg som har ført til det mange karakteriserer som the myth of the Brontës. Elisabeth Jay omtaler den i introduksjonen, og det er også skrevet en bok om nettopp dette, som jeg ble nysgjerrig på.

Elizabeth Cleghorn Gaskell (1810-1865) var en britisk forfatter som skrev romaner og noveller. Hun er kjent for blant annet romanene Mary Barton (1848), Cranford (1851-53), North and South (1854-55) og Wives and daughters (1866). The Life of Charlotte Brontë ble utgitt i 1857, og utpekt i 2017 av The Guardian som en av de 100 beste "nonfiction books of all time". Dette med the myth of the Brontës hang jeg meg opp i under lesingen av boken. Jay sier at Gaskell arrangerte kjente fakta om Charlottes liv, ispedd brev og anekdoter, og presenterte en overbevisende tolkning slik hun ønsket at hun skulle bli husket. Selv om dette er tilfelle, og jeg hadde det i bakhodet hele tiden, var selve biografien utrolig spennende å lese. Innlegget er derfor langt, del to av tre - og kanskje mest aktuelt for spesielt interesserte. Historien er jo kjent; søstrene Brontë som levde isolert på en prestegård under oppsyn av faren, og som produserte romaner som i ettertiden er blitt for klassikere å regne, men under lesingen av denne biografien har jeg virkelig fått et mye større og bedre innblikk i deres liv, og selvfølgelig Charlottes, og derfor har jeg lyst til å dele noe av det her. Det synes jeg både Charlotte og Gaskell fortjener.

Gaskell starter The Life of Charlotte Brontë med en beskrivelse av området omkring Haworth, slik det fremtrer for henne på reisen fra Keighley. Landsbyen Haworth ligger på kanten av Penninene i West Yorkshire, England. Omgivelsene, men også utviklingen av stedet, blir beskrevet detaljert helt frem til prestegården og en veggtavle med familien Brontës inngraverte navn. Innbyggerne presenteres for å få en bedre forståelse av livet til Gaskells "dear friend", og det var artig å lese om disse særegne folkene; hardføre, viljesterke og med respekt for praktiske kvaliteter, et robust folk som er vant til å klare seg selv. Det var lite kommunikasjon mellom landsbyene, spesielt på grunn av dårlige veier, og Gaskell sier det er tydelig i Wuthering Heights og The Tenant of Wildfell Hall at forfatterne er kjent med "the tales of positive violence and crime that have occurred in these isolated dwellings."

Til dette stedet ankom presten Patrick Brontë med sin kone, Maria, og deres to døtre, Maria og Elizabeth. 21. april 1816 ble Charlotte født, og like etter Patrick Branwell, Emily Jane og Anne. Morens helse begynte å skrante, og Gaskell skriver en del om oppveksten for de små mens moren ble dårligere. Det må ha vært hardt å ta seg av så mange små, og samtidig husholdet! Den eldste, Maria, fikk nok ingen barndom, men ble morens ledsager og hjelper. Mr. Brontë var opptatt av sine studier, og dessuten lite glad for at barna både stjal styrken fra hustruen kone og forstyrret det bekvemmelige hjemmet. Mrs. Brontë døde i september 1821, "and the lives of those quiet children must have become quieter and lonelier still." Selv om de hadde noe sosialt samvær med menneskene i nabolaget, synes det som om deres eget selskap var nok. Det var tydeligvis begavede barn, og om Charlotte sa faren at han kunne føre samtaler med henne om hvilke tema som helst med like mye frihet og glede som med en voksen.

Noen år etter at Mrs. Brontë døde, kom hennes søster for å ta seg av hus og barn, og det ble bestemt at barna skulle få skolegang. I 1824 ble Maria, Elizabeth, Charlotte og Emily sendt til Cowan's Bridge. Denne skolen ble modell for Lowood i Jane Eyre, for det gjorde dypt inntrykk på Charlotte at de to eldste søstrene døde som følge av skolens dårlige forhold. Gaskell sier at Charlotte angret på beskrivelsene ettersom det ble sammenlignet med Cowan's Bridge. Etter å ha besøkt stedet, og snakket med blant annet tidligere elever, argumenterer Gaskell for at bevisene mot skolen tydelig viser at forholdene var så dårlige at man ble syke av det. Av denne grunn ble jentene sent hjem høsten 1825, da var Charlotte litt mer enn ni år gammel.

På denne tiden kom en eldre kvinne, Tabby, fra landsbyen for å være hushjelp i prestegården. Hun ble værende i over tretti år og hadde utallige historier som hun fortalte barna. Tanten underviste dem til regelmessige tider hver dag så godt hun kunne, og farens interesse for nyheter, retorikk og politikk ga dem mulighet til å utvikle tanker og meninger. Deres eneste bror, kalt Branwell av familien, var "a boy of remarkable promise, and, in some ways, of extraordinary precocity of talent," og fikk undervisning av faren noen timer for dagen, men resten av tiden ble han overlatt til seg selv og tilbrakte mye tid med kamerater fra landsbyen. Søsknene skrev skuespill av intellektuell karakter, og intrikate, fantasifulle historier, som oftest ført i penn av Charlotte, og både valg av karakterer og innhold var ikke akkurat slikt barn vanligvis ville vært interessert i. Gaskell gjengir en liste datert frem til august 1830, og den er ganske imponerende. Noen av skriveriene er sitert, og bemerkelsesverdige med tanke på hvor tidlig de ble skrevet, og viser at søstrene var opptatt av blant annet politikk og kunst. I Charlottes tidlige litterære arbeid fremstår en fantasifull og kreativ person med et godt utviklet språk, bare 13-14 år gammel. Men hennes plikter var ikke bare å lære lekser, lese et visst antall sider og tilegne seg bestemte ideer, men også å rengjøre rom, gjøre ærend, hjelpe til med matlaging, være lekekamerat for sine yngre søsken og å studere økonomi sammen med tanten.

I januar 1831 ble Charlotte sendt på skole igjen, denne gangen til the Miss Wooler's School ved Roe Head. Skolen var på alle måter det motsatte av Cowan's Bridge, og Charlotte var en utrettelig student som konstant leste og tilegnet seg kunnskap. Hun dro hjem igjen i 1832, "having won the affectionate regard both of her teacher and her school-fellows, and having formed there the two fast friendships which lasted her whole life long;" Ellen Nussey og Mary Taylor, som hun fra da av brevvekslet med. Mary hadde ikke tatt vare på brevene, men Ellens brev fra Charlotte kan fortelle om rolige dager hvor det skjedde lite å skrive om, og at hun begynte å analysere bøker. Etter forespørsel anbefaler hun også bøker til Ellen, og det er en lang liste over klassikere, med kommentarer.

Sommeren 1835 var hele familien opptatt av å finne et yrke for attenåringen Branwell, og ettersom de alle var interesserte i tegning og maling, syntes det som hans talent ga en opplagt retning; the Royal Academy. Emily ble sendt til Roe Head som elev, og nittenåringen Charlotte begynte der som lærer etter tilbud fra Miss Wooler. Emily klarte ikke å trives på grunn av voldsom hjemlengsel og reiste hjem etter tre måneder, men Charlotte hadde en lykkelig tid. Lønnen var så lav at hun knapt kunne spare noe slik hun håpet, og pliktene tynget, selv om hun gjorde dem med helhjertet innsats, og hun hadde alltid en venn i Miss Wooler. I brev fra 1836 skrev hun til Ellen at hun følte seg "as wretched and hopeless as ever", en slags "nervous disturbance", som Gaskell mener er en midlertidig lidelse. I et brev fra oktober 1836 skriver Charlotte at Emily har dratt til Halifax som lærer, og hun frykter for helsen hennes under forhold hun kaller slaveri. Så da søstrene møttes hjemme i juleferiene, snakket de om livene sine, og de følte at det var deres plikt å hjelpe og understøtte faren. Denne julen var ikke uten håp, kanskje de kunne utvikle skrivingen de pleide å "pusle" med? Charlotte skrev brev til Robert Southey for å be om hans mening om diktene. Han svarer at "literature cannot be the business of a woman's life, and ought not to be," men oppfordrer henne til å fortsette å skrive ettersom hun har talent. Brevet fikk henne til å legge alle tanker om litterær virksomhet. Men ut i 1837 føler hun seg ambivalent ovenfor hvordan man bør leve, og ovenfor Gud. Tankene er syndige, og hun skriver at "my theory is right, my practice horribly wrong."

Søstrenes helse virker å være svak, og Charlotte var bekymret for Anne. "Stung by anxiety for this little sister" fastslo hun at de ikke skulle tilbake til Roe Head. Emily kom også hjem, etter seks måneder som lærer. Stillheten hjemme gjorde godt, sammen med selskap av søsknene og sine få venner, og hun kom til krefter igjen.

So, as One higher then she had over-ruled that for a time she might relax her strain, she returned to Haworth; and after a season of utter quit, her father sought for her the enlivening society of her two friends, Mary and Martha T. At the conclusion of the following letter, there is, I think, as pretty a glimpse of a merry group of young people as need be; and like all descriptions of doing, as distinct from thinking or feeling, in letters, it saddens one in proportions to the vivacity of the picture of what was once, and is now utterly swept away."
Gaskell, s. 125

Hun opplever sitt første frieri i 1839, og skriver at "I had a kindly leaning towards him, because he is an amiable and well-disposed man. Yes I had not, and could not have, that intense attachment which would make me willing to die for him; and if ever I marry, it must be in that light of adoration that I will regard my husband"



Hun funderte på i hvilken retning hun skulle sette inn kreftene. Nå var de alle sterke igjen, én måtte være hjemme med faren, og Charlotte og Anne måtte "put their shoulders to the wheel." Anne var først ut, så Charlotte, som guvernanter. Det ble en opplevelse av tyranni, å bli sett ned på og ellers oversett, noe Agnes Grey er en beskrivelse av, ifølge Gaskell. I et brev til Emily sier hun at en governess har ingen eksistens. Arbeidsforholdet ble avsluttet juli samme år, 1839. Hun opplever et nytt frieri, og det er artig å lese hva hun skriver om det, hun hadde virkelig humor! Innimellom er det gleder, blant annet sammen med sine få venner, men også med søstrene. Noen reiser ble det også, og i 1840 var alle hjemme, bortsett fra Anne. Charlotte er lykkelig, men vet at hun må se seg om etter en stilling som guvernante. Branwell ble likevel ikke sendt til the Royal Academy, Gaskell er ikke kjent med omstendighetene rundt dette, og sier han må ha vært skuffet for han hadde stort talent. Han hadde nok gjort noen feil gjennom årene, noe faren og søstrene nok var blindet av kjærlighet til å se. Han hadde også en lidenskap for litteratur, og bortsett fra å male skrev han også dikt.

Om kveldene skrittet søstrene frem og tilbake i stuen, snakket om planer og prosjekter, og om fremtiden. På denne tiden var favorittemnet å starte en skole. Å undervise virket som det eneste yrket som var åpent for dem, men hvordan skulle de skaffe penger? Om vinteren skrev hun en historie, (denne er blitt rekonstruert fra fragmentene som fantes, som Ashworth: An Unfinished Novel by Charlotte Brontë, men Charlotte selv forkastet manuskriptet). I brev skrev hun om blant annet politikk og kjærlighet:



Hun så det som sin plikt å lette byrden for faren, og satte ivrig igang med å finne en post. I mars 1841 lykkes hun, og det ble hennes andre, og siste, stilling som guvernante. Denne gangen var det en "kind-hearted and friendly" familie, men det ble forventet mye mer av henne enn å undervise barna, og selv om hun har det bra, og hun led under hjemlengsel og bekymring for sine søstre.

Tanten tilbydde å låne dem penger for å starte en skole, men i forhold til profesjonelle lærere hadde de ikke nok kunnskap til å undervise. På denne tiden vurderte Miss Wooler å la Brontë-søstrene overta skolen sin, og Charlotte planla å reise sammen med Emily til Brussel for å lære mer, spesielt språk. Ved juletider sluttet hun i sin stilling, og de to søstrene reiste i januar 1842 til Brussel og Pensionnat Héger, eid av Madame Héger. Her fikk de undervisning av hennes mann, Mr. Héger, som så deres litterære talent og oppmuntret og veiledet dem i skriveferdighetene. Gaskell skriver om byen, med historiske fakta, og om skolebygget som har en fascinerende bakgrunn. Hun møtte ekteparet, som kunne fortelle om søstrene. Mr. Héger mente at Emilys talent var hakket høyere enn søsterens, "she should have been a man," har han uttalt, "her powerful reason would hav deduced new spheres of discovery from the knowledge of the old; and her strong, imperious will would never have been daunted by opposition or difficulty; never have given way but with life." Men også at hun virket egoistisk og krevende i forhold til Charlotte, som alltid var oppofrende.

Charlotte var nå 26, og selv om planen var at de skulle være der i seks måneder, ble oppholdet forlenget. De lærte mye, og fikk tilbud av Madame Héger om å undervise. Men så ble tanten syk og dør, og de bestemte seg for å reise hjem. Etter det første sjokket, kunne søstrene glede seg over å være sammen igjen, men det blir bestemt at Charlotte skal retunere til Brussel og hun reiser i januar 1843. Hun fortsatte sine studier, og hver søndag spaserte hun til det engelske kapellet. Hun skrev til Ellen at hun også gir Mr. Héger undervisning i engelsk, men det skinner gjennom at hun hele tiden led av angst, depresjon og fysiske plager. "There are privations and humiliations to submit to; there is monotony and uniformity of life; and, above all, there is a constant sense of solitude in the midst of numbers. The Protestant, the foreigner, is a solitary being, whether as teacher or pupil." Likevel, hun var takknemlig for mulighetene hun har fått, og skrev videre at hun fryktet sommerferien, da alle drar for å more seg, og hun ble igjen alene. Det var også uoverensstemmelser mellom henne og Madame Héger, det var særlig det at engelske protestanter mislikte romersk katolisisme, og Madame Héger mente at enhver kritikk mot hennes kirke var å regne som blasfemi. Hennes forandring i holdning vet vi mer om i dag, og er noe av det Gaskell ville skjule, nemlig det faktum at Charlotte var forelsket i Mr. Héger (dette kommer ikke frem i boken). Charlotte var av den grunn usikker på hvor lenge hun ble værende, hun følte seg alene, men heldigvis mindre deprimert. Mot slutten av 1843 får hun en følelse av at hun må dra hjem, og forklaringen om farens gradvise blindhet blir godtatt av ekteparet Héger. Andre januar ankom hun Haworth, og skrev i slutten av måneden at "I suffered much before I left Brussels. I think, however long I live, I shall never forget what the parting with Mr. Héger cost me. It grieved me so much to grieve him who has been so true, kind, and disinterested a friend."

Denne våren var 'the moors' en stor ressurs for Emily og Charlotte som vandret, "to the great damage of our shoes, but, I hope, to the benefit of our health." Den gamle drømmen om en skole ble stadig diskutert, og de besluttet å ha skole hjemme. Dessverre er det vanskelig å finne elever, og til syvende og sist var de glade for i det hele tatt å ha gjort et forsøk. Og så er det broren, som var i et merkelig humør. Gaskell sier at "the story must be told", og fortsetter med at Branwell hadde en stund vært privatlærer, et forhold som tok slutt da det ble oppdaget at han hadde en affære med fruen i huset. Charlotte og søstrene mistet alt håp for hans fremtidige karriere, og han var ikke lenger familiens stolthet. I mars 1845 skriver Charlotte at "I can hardly tell you how time gets on at Haworth. There is no event whatever to mark its progress. One day resembles another; and all have heavy, lifeless physiognomies. Sunday, baking-day, and Saturday, are the only ones that have any distinctive mark. Meantime, life wears away. I shall soon be thirty; and I have done nothing yet. Sometimes I get melancholy at the prospect before and behind me. Undoubtedly, my duty directs me to stay at home for the present. There was a time when Haworth was a very pleasant place to me; it is not so now. I feel as if we were all buried here. I long to travel; to work; to live a life of action."

Om sommeren kommer alle "the disgraceful details" om Branwell ut, og Gaskell sier han led voldsomt av kjærlighetssorg, og mener at den aktuelle fruen er ansvarlig for hans tidlige død. De tre siste årene hadde han regelmessig brukt opium og alkohol, og etter ett forsøk, var familien redd han skulle klare å begå selvmord. I denne triste høsten i 1845, bestemte søstrene seg for å utgi noen av diktene sine, under pseudonymene Currer, Ellis og Acton Bell, og i mai 1846 blir diktsamlingen publisert.

The book was printed; it is scarcely known, and all of it that merits to be known are the poems of Ellis Bell. The fixed conviction I held, and hold, of the worth of these poems, has not, indeed, received the confirmation of much favorable criticism; but I must retain it notwithstanding."
s. 226, end of vol. I 


The Life of Charlotte Brontë av Elizabeth Gaskell
Penguin Books, 1997
Utgitt første gang, 1857
Engelsk
494 sider
Pocket, kjøpt

lørdag 25. mai 2019

Regnbuen ~ Marie Hamsun

Tine leste biografien Kjærlighet og mørke av Anne Hege Simonsen for en tid tilbake, om Marie Hamsuns liv som samfunnsaktør og som en respektert forfatter med egen karriere, samt om hennes turbulente liv sammen med Knut Hamsun. Innlegget til Tine gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg fant frem min gamle utgave av Regnbuen (1953), som er Maries selvbiografi hvor hun forteller om sin oppvekst og samlivet med Knut frem til 1939. Foruten memoarene, ga hun også ut to diktsamlinger og flere barnebøker.

I utgangspunktet visste jeg ikke så mye om Knut Hamsun, og har heller ikke lest særlig av hans bøker. Det som har festet seg om hans person er hans sympatisering med nazistisk ideologi som jeg så frem til å få vite mer om. Der ble jeg imidlertid skuffet, for Marie avslutter biologien sin med at "de neste ti års hendelser kommer ikke med i denne boken," men disse årene skildrer hun i Under gullregnen (1959) som jeg absolutt skal lese en av dagene.

Uansett, memoarene var virkelig engasjerende og interessante. Marie ble født i 1881, og var første barnet av ti. Hun husker en trygg og god oppvekst, men så også moren bli tidlig gammel av byrder og slit, og farens konkurser lå som en mørk skygge over familien. De lyse barndomsdagene ble overskygget av utallige flyttinger, og Marie beskriver søsknene og seg selv "som små trær i en planteskole [...], ikke før hadde vi begynt å slå rot og finne oss til rette, så ble vi tatt opp igjen og satt et nytt sted. Men hjemmet med far og mor og Dadda var liksom jordklumpen rundt føttene våre, den som fulgte med fra sted til sted." Hun var flink på skolen, men det gikk så som så med skolearbeidet. Marie beskriver seg selv som en hissig unge, og synes at søsknene var mye snillere, men for meg fremstår hun som en som sa ifra, som hadde ideer og tanker.

April 1897 flyttet familien til hovedstaden, og hun sier at de tidlige årene la grunn for mye av hennes innstilling til livet, spesielt årene de bodde på gården; det var "trelsomme" år, det var ansvarsfølelsen og samhørigheten med foreldrene, viljen til å sette hardt mot hardt", men også "gleden ved en renskurt stue, hvitt tøy i solen på en snor, blanke, velbørstede kuer, en tørr og nystrødd binge med en begeistret gris i." I Kristiania begynte hun på Ragna Nielsens skole, og videre på "gymnasiet", som én av få jenter. Noen forelskelser ble det, helst i høye menn med grått hår ved tinningen. Tidligere hadde hun fulgt nøye med i teaterlivet i Kristiania via blant annet Folkebladet, og i gymnastiden begynte hun å ta turer i teateret. Etter eksamen tok hun en guvernantepost, og fremtiden var staket ut for henne, den foreldrene ærgjerrig hadde drømt om - å se henne lese seg frem og opp. Men hun møtte Dore Lavik som drev et omreisende teater (Det Norske Skuespillerselskab). De ble samboere og hun reiste rundt som skuespiller. I 1907 ble hun elev ved Nationaltheatret. Her møter hun Knut Hamsun, og forholdet til Lavik tok slutt. "Nei, herregud, så pen De er da, barn!" er hans første ord til henne, og gir meg en forutanelse, det er som om han ikke tar henne alvorlig. Han var 22 år eldre enn henne, har en datter og er midt i en skilsmisse. Men det blir en stormende forelskelse, "fullt av sødme og galskap", men også betenkelighet fra Marie sin side når hun ser hans sjalusi.

Kjærligheten ble ingen sommerfugllek for oss
s. 98

Marie har en fin litterær stemme, det er aldri kjedelig å lese hennes beskrivelser og filosoferinger omkring kunst, kjærlighet, hennes refleksjoner og skildringer av forskjeller mellom fortid og nåtid, for eksempel hvordan landskapet endret seg, men også samfunnet. Memoarene er ispedd betraktninger fra tiden hun skriver dem, (årene 1951-52), og mange utdrag fra brev mellom dem. Disse brevene viser deres heftige forelskelse, og selv om hun ser hans krav og eiertrang, finner hun unnskyldninger og klandrer ofte seg selv for hans hissige utbrudd. De giftet seg da hans skilsmisse var klar, og fikk etterhvert fire barn. Også sammen med Hamsun opplever hun mange flyttinger, men til slutt kjøper han gården Nørholm, hvor de ble værende til han døde i 1952. Det ble ikke et enkelt liv, og Hamsun var mye borte i forbindelse med bøkene han skrev. Da bodde han på pensjonater og hotell, og han fortsatte å stille krav som Marie innrettet seg etter. Hun opplevde en ny type ensomhet, fordi han likte lite at hun var sammen med andre. Dermed hadde hun ingen venner eller venninner mer. Deres intense kjærlighet holdt henne oppe, og hun skriver at deres enkle daglige tilværelse passet henne utmerket. Jeg avslutter med snl sine ord om boken; det spente og vanskelige forholdet til tross, "for hennes aldrende, slørete blikk “samler alle livets brokete farver seg som en regnbue over et eneste navn – Knut Hamsun”. Tross alle vansker ble samlivet med ham meningen med det hele."







Regnbuen av Marie Hamsun
H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 1974
Utgitt første gang, 1953
Norsk, bokmål
295 sider
Innbundet

søndag 14. april 2019

Winter ~ Ali Smith

Winter valgte jeg for mars i lesesirkelen 1001 bøker og kategorien kvinnelig forfatter, og etter Autumn må jeg si at jeg har blitt fascinert av Ali Smith. Winter er fortsettelsen på en serie med fire bøker, publisert i 2017, men det er andre karakterer og andre historier. Likevel med samme tema, selv om denne boken var noe mer vrien å få tak i når det gjelder å kunne peke på hva forfatteren ønsker å formidle. Autumn hadde et tydeligere budskap, nemlig et samfunnskritisk blikk på en splittet nasjon. Også Winter har et innhold som er kritisk til endringene i verdensbildet, men som ofte i romaner finnes ikke et direkte og entydig budskap.

Sophia, en pensjonert suksessfull forretningskvinne, blir fulgt rundt i huset av et svevende hode. Et barnehode. Sophia opplever det ikke som skremmende, for hodet er "sweet, and bashful in its ceremoniousness." Beathe skriver i sin omtale at starten på boken er en gjendikting av A Christmas Carol, noe jeg ikke var klar over, men når jeg leste begynnelsen av kortromanen skjønner jeg hvorfor. Sånn sett er kanhende Sophia hjemsøkt av sine egne spøkelser, men det kan også være noe helt annet. Kortromanen har jo også undertittelen Ghost Story of Christmas. Så er det Arthur, kalt Art, som er Sophias sønn. Han skal feire jul hos moren i hennes store hus, og har med seg samboeren. Det vil si, han har kranglet med samboeren, og de har gått fra hverandre. Dermed betaler han en tilfeldig kvinne (Lux) for å late som hun er samboeren. Også morens søster, Iris, kommer. De to har ikke hatt kontakt på mange år, men Arthur har tekstet mye med tanten.

Romanen har mange aspekter og lag, og en del av henvisningene gikk meg hus forbi. Underveis i lesingen har jeg noen steder notert spørsmålet; hvor vil Smith med dette? Som i Autumn, peker hun på ulike endringer i samfunnet. Trolig for å sette ting i perspektiv, for jeg oppfatter det ikke som sentimental nostalgi. Foruten Dickens, preger også Shakespeare Winter. Jeg har lite kunnskap om Shakespeare, men skuespillet Cymbeline spiller en viktig rolle i romanen, og karakterene har ulike oppfatninger av det. Lux sier at "it's like the people in the play are living in the same world but separately from each other, like their worlds have somehow become disjointed or broken off each other's worlds." Med tanke på at Dickens skrev A Christmas Carol i en tid da britene gjennomgikk tidligere juletradisjoner for mulige endringer, kan absolutt ha noe med at Smith valgte akkurat denne fortellingen. Sammen med jul og vinter, selvsagt. Når jeg ser i notatene mine nevner hun kortromanen på side nittifem, som et ledd i sine ordspill.

Det er ikke bare Sophia som ser ting ingen andre ser. “Art is seeing things,” sier Lux. “That’s a great description of what art is,” sier Iris. “Where would we be without our ability to see beyond what it is we’re supposed to be seeing?” Hodet som Sophia ser endrer seg hele tiden, og til slutt forvandles det til en stein, lik hullet i en av Hepworths skulpturer. Dette får meg til å tenke på at man kan se ting på ulike måter, og ha ulike perspektiver på verden. Og slik naturen er omskiftelig, endrer seg hele tiden, slik gjør vi det også. Og endrer samfunnet, verden, underveis. Det gjelder å kunne se både fra innsiden og utsiden, og protestere når man er uenig.

Når de fire personene er sammen for å feire jul, bruker Smith tilbakeblikk for å nøste opp i personenes væremåte og forhold til andre og seg selv. De oppdager nye sider ved seg selv, eller snarere utvikler dem. Sophia for eksempel, som er svært konvensjonell og avskyr søsterens aktivistiske liv, finner på en måte seg selv. Slik hun var som barn, da hun og Iris hadde tettere bånd. Alle personene representerer det jeg oppfatter at Smith mener er alvorlig med endringene; klimaendringene, de politiske endringene, nasjonalismen, brexit. Ved å legge atferd og språk til karakterene får hun frem sitt standpunkt, og med sitt særpregede språk må leseren virkelig tenke og stille spørsmål selv. 

Det er helt forståelig at Merete Alfsen synes Ali Smith kan være vanskelig å oversette, og hun sier også at Smith er en arvtager etter Virginia Woolf og Jane Austen. Det er ikke småtteri! Jeg skrev i anmeldelsen av Autumn at språket er nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Dette gjenkjenner jeg i Winter, og ser at hun nok kan bli en ny favorittforfatter for meg. Alfsen mener at det er "ordspillene, språkbehandlingen". Ja, ordspillene er mange og måten hun leker med språket er fantastisk. Spennende bok, men slett ikke enkel å følge alltid. Som med Autumn satt jeg igjen med en følelse av å ikke ha fått med meg alt. Ordspillene, referansene, betydningene. Men uansett har jeg hatt et svært positivt møte med Smith, og likte begge bøkene. Det er som med Woolf - "Hun lar seg ikke kategorisere eller oppsummere. Hun utfordrer leserne til å stille spørsmål til de fleste synspunkter og holdninger som vanligvis tas for gitt, så vel som til språklige og litterære konvensjoner."


Winter av Ali Smith
Hamish Hamilton, 2017
Engelsk
322 sider
Innbundet, kjøpt
1001 bøker

lørdag 6. april 2019

Autumn ~ Ali Smith

Som ledd i lesesirkelen 1001 bøker ville jeg lese Winter av Ali Smith i kategorien kvinnelig forfatter, men oppdaget jo at romanen er andre bok i en tetralogi og den første er altså Autumn. Med denne boken ble Ali Smith nominert til Man Booker-prisen i 2017, og Winter havnet på 1001 bøker listen. Jeg har ikke lest noe av forfatteren før, men har fått med meg at Autumn ble utropt til den store brexit-romanen.




Handlingen i Autumn er lagt til 2016, like etter at et flertall i folkeavstemningen om utmeldelse av EU har vunnet frem. I denne kaotiske atmosfæren besøker Elisabeth den 101 år gamle Daniel, det er sekstini år mellom dem, og Elisabeth besøker ham på aldershjemmet, hvor han ligger for døden. Hun leser Huxley, Shakespeare, og Dickens for ham. De møttes første gang da hun var åtte år, og siden utviklet de et livslangt vennskap. "What you reading?" spurte Daniel hver gang de så hverandre, "always be reading something, [...] even when we're not physically reading. How else will we read the world?" Om vennskap mellom to med såpass stor aldersforskjell har Smith uttalt at "our young lives and our old lives are umbilically connected. It's all always a matter of birth and rebirth."

Mitt første møte med Ali Smith har vært positivt - språket er så nydelig poetisk, og samtidig komplekst og subtilt. Å bli oppslukt av å finne ut hva forfatteren mener om brexit i hvert avsnitt var lite nyttig for leseopplevelsen, for Smith tar det for det meste opp implisitt og dermed oppga jeg det raskt til fordel for språket og handlingen. Men selvfølgelig er det også tydelige referanser til motsetningene folkeavstemningen førte med seg, for eksempel er det gjennomgående at folk "All across the country" følte seg avmektige og splittet. Elisabeth og Daniel prater mye om ord, litteratur, kunst, fiksjon og fakta - ja, om livet, og for Elisabeth åpnes nye perspektiver. Mesteparten av handlingen foregår på innsiden av de to hovedpersonene ved Elisabeths tilbakeblikk og tanker, og Daniels drømmer, noe som utgjør romanens kompleksitet og bidrar til min positive oppfatning av boken.   

Smith har også fokusert en del på før og nå, hvordan nyhetene har forandret seg, klimaet, demokratiet og menneskerettigheter. En viktig del av romanen er historien om den britiske kunstneren Pauline Boty, som Elisabeth skriver avhandling om. Hvilken rolle dette har i romanen er jeg usikker på, men gjennom hennes undersøkelser og tanker får Smith frem at i en uforutsigbar verden er det opp til enhver å konstruere sitt eget liv, og å bryte ned murene som står i veien for friheten.

Det er alltid interessant å lese epigrafer da disse gir signal om romanens innhold, eller sitatet kan være et motto eller en dedikasjon. I Autumn har Ali Smith flere; Shakespeare, Clark, Keats, Graham og ett fra Guardian. For eksempel styrker sitatet fra the Guardian min forståelse av at Smith har en oppfordring eller appell; at vi må lære å se det som skjer rett foran øynene våre: "At current rates of soil erosion, Britain has just 100 harvests left" (Guardian, 2016).


Autumn av Ali Smith
Pantheon Books, 2016
Engelsk
264 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 10. mars 2019

En smakebit på søndag: Winter av Ali Smith

When four people, strangers and family, converge on a fifteen-bedroom house in Cornwall for Christmas, will there be enough room for everyone?   

Christmas Eve morning, 10am, and the disembodied head was dozing. Lacy green growth, leafy looking, a tangle og minuscule leaves and fronds, had thickened and crisped round its nostrils and upper lip like dried nasal mucus and the the head was making the sounds of inhalation and exhalation in such a lifelike way that if anyone standing outside this room heard it he or she'd have been convinced that a real whole child, was having as nap in here.
s. 29


Multitasking

tirsdag 5. mars 2019

Hekseyngel ~ Margaret Atwood

I 2016 var det 400 år siden William Shakespeare døde, og i den forbindelse har Hogarth Press (forlaget som ble startet av Virginia and Leonard Woolf i 1917) lansert The Hogarth Shakespeare project hvor forfattere gir en moderne versjon av Shakespeares skuespill. Av disse har jeg nå lest Hekseyngel av Margaret Atwood, og jeg har skaffet meg Jo Nesbøs versjon av Macbeth. Stormen (engelsk originaltittel: The Tempest) er antatt å være William Shakespeares siste skuespill, sannsynligvis skrevet i 1611, i alle fall ble den første kjente oppførelsen funnet sted 1. november 1611 på Whitehall Palace i London. Det er en eventyrkomedie med filosofisk grunntone: Vismannen Prospero er fordrevet fra sitt hertugdømme, men lærer seg magiske kunster og tar luftånden Ariel og den dyriske Caliban i sin tjeneste. Ved hjelp av en storm bringer han sine fiender til sin øde øy, avslører deres ondskap og forsoner seg med dem. Stykket rommer også en romantisk kjærlighetshistorie (snl).

Felix er på høyden av sin karriere som leder for Makeshiweg teaterfestival. Oppsetningene hans vekker både undring og forbløffelse. Nå skal han sette opp Shakespeares Stormen på en helt ny måte. Ikke bare vil det styrke hans omdømme, det vil også lege hans indre smerte. Det var i hvertfall planen. Men etter å ha blitt utsatt for et grovt svik, trekker Felix seg tilbake i en avsidesliggende hytte. Han hjemsøkes av minnene om sin høyt elskede datter Miranda. Og han planlegger hevn.

Det Atwood har gjort, er å overføre historien til dagens samfunn, og det fungerer fantastisk godt! Her er faktisk tre historier i én; Shakespeares skuespill Stormen, Felix' oppsetning og Felix' egen gjennomføring av sin private storm. Det er jo genialt å la hovedkarakteren sette opp et skuespill i romanen som er basert på det samme skuespillet! Jeg hadde litt kunnskap om Stormen fra The Stranger Diaries som jeg leste for en stund siden, hvor det var mange referanser og sitat fra Stormen som ga meg et innblikk i historien. Miranda var med der også, i form av en tenkt datter til en gotisk forfatter. Men hele handlingen var det nok meningen av man skulle ha kjennskap til i forkant, og det ble ikke lagt mer vekt på det. Etter å ha lest Hekseyngel har jeg fått større innsikt i handlingsforløpet, og Atwood har fått med seg både drama og humor.

Det finnes en Readers guide i forbindelse med utgivelsen av Hekseyngel, som skal gi tankevekkende spørsmål for å nå frem til viktige aspekter av romanen, og jeg har tenkt litt over noen av dem. For eksempel ble jeg noe overrasket over Atwoods tilnærmelse. Å skulle gjenfortelle skuespillet i en moderne vri forekom meg å måtte være vanskelig, spesielt balansen i tid - mellom det dagsaktuelle og renessansen. Men så er Shakespeare uansett aktuell nå til dags, mye på grunn av de evige spørsmål og universelle følelser som vi kan kjenne oss igjen i. Umiddelbart tenker jeg på Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord som Undset avslutter med: "Ti sed og skikk forandres meget, alt som tiderne lider og menneskernes tro forandres og de tænker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager."

Siden jeg ikke har lest det originale skuespillet, ante jeg lite om hva jeg hadde i vente, men så snart likhetstrekk mellom Felix og Prospero. Dette blir mer og mer tydelig jo lengre ut i romanen jeg leste, fordi Atwood gjennom boken gir en innføring i Stormen og tolkninger av karakterene. Felix er tørstig etter hevn, og trenger penger for å gjennomføre den. Han får jobb som engelsklærer i et fengsel for å øke lese- og skriveferdighetene hos de innsatte. Metoden hans blir å sette opp Shakespeares stykker. Det blir en suksess, og lese- og skriveferdighetene forbedres slik at det går gjetord langt utenfor fengselsmurene. De innsatte respekterer ham, og gjør sitt beste, blant annet fordi han gir dem lov til å banne - men kun i Shakespeares ånd, må vite! Og etter visningene smugler han inn sigaretter. Fengslet har en symbolsk betydning, noe Atwood formidler ved at Felix sier til de innsatte at det er et av hovedtemaet i Stormen. De får i oppgave å finne alle fengslene i stykket, og etterpå diskuterer de funnene inngående.

Vi blir nok aldri ferdig med Shakespeare, og jeg tror han vil bli tolket og modernisert i lang tid fremover. På Shakespeares tid var det vanlig å låne stoff fra eldre kilder, og Shakespeare gjordet det lånte stoffet til sitt eget og preget det med sitt geni. På samme måte har Atwood brukt Shakespeares Stormen til å lage sin egen historie, skildret karakterene og handlingen med sitt eget språk, og fremviser sin egen evne til å beskrive menneskesinnet med "dets voldsomme lidenskaper, og vare stemninger, og ikke minst dets moralske og følelsesmessige ambivalens."

Romanen er skikkelig atwoodsk, i Shakespeares ånd - en genistrek!

Hekseyngel av Margaret Atwood
Originaltittel: Hag-Seed, 2016
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug & Co., 2016
Norsk, bokmål
298 sider
Innbundet, kjøpt

torsdag 28. februar 2019

The Sense of an Ending ~ Julian Barnes

Lesesirkelen 1001 bøker har gjenoppstått hos Elida, til min store glede da dette er bøker jeg lenge har hatt interesse for. Jeg har en egen side for lesesirkelen med min deltagelse som startet i 2012, og forskjellen nå er at istedenfor en spesifikk bok, kan man velge bøker innen ulike kategorier. Denne måneden skulle det leses en helt ny forfatter, altså en som er ny for den som leser. Jeg valgte Julian Barnes etter å ha hørt positive omtaler om ham i forbindelse med Bookerprisen som han vant i 2011 med nettopp The Sense of an Ending. Denne havnet også på listen 1001 bøker under Tilføyelser 2012.

What you end up remembering isn't always the same as what you have witnessed


Og det er egentlig essensen. Skrevet på en utrolig god måte, og når jeg tenker meg om, minner noe om Arv og miljø fordi det handler om hvert menneskes historie om seg selv. I alle fall; Tony Webster er en aldrende mann, en pensjonist, med en fortelling som starter helt tilbake til skoletiden. De er tre venner som egentlig er ganske arrogante når det gjelder hvordan de oppfatter kunnskap, og hva som er sannhet. Slik har de knyttet sammen sin egen lille sirkel hvor andre ikke får innpass. Men når det begynner en ny gutt på skolen, blir han innlemmet uten å gjøre noe for det annet enn å gi hyperintelligente svar og kommentarer til lærernes spørsmål. Denne kjernen tror på sine egne ting, og har et hånlig syn på det som blir bestemt for dem. Adrian forandrer derimot ikke sin tro på ting selv om han er med i gjengen, men fortsetter å hevde sine synspunkt på en, for de tre andre, beundrende måte. Han debatterer med historielæreren:

That’s one of the central problems of history, isn’t it, Sir? The question of subjective versus objective interpretation, the fact that we need to know the history of the historian to understand the version that is being put in front of us.

Dette sitatet følger som en rød tråd gjennom boken, fordi, som Adrian sier videre "History is that certainty produced at the point where the imperfections of memory meet the inadequacies of documentation.” 

I den perioden forestilte de seg at livet ikke ennå var startet, og de ventet. De ønsker å se verden annerledes enn generasjonen før dem, og de tenker at de ser sannhet, moral, og kunst mye tydeligere enn dem. Men noe frykter de; ingen av dem har hatt en kjæreste. Og dessuten er de redd for at "Life wouldn't turn out to be like Literature". Etter å ha avlagt eksamen, sverger de livslangt vennskap, men de havner på ulike steder og sees sjeldent. Tony får seg, endelig, en kjæreste. Veronica er ganske annerledes enn andre jenter han ellers har truffet, med lunefulle nykker. For Tony blir det litt i meste laget, og når forholdet tar slutt er det helt greit for ham. Også når han mottar et brev fra Adrian som spør om tillatelse til å date Veronica, sender han svar om at det er ok. 

Philosophically self-evident


Guttegjengen avsluttet ofte sine argumenter slik:

‘I don’t know, sir.’
‘What don’t you know?’
‘Well, in one sense, I can’t know what it is that I don’t know. That’s philosophically self-evident.’ He left one of those slight pauses in which we again wondered if he was engaged in subtle mockery or a high seriousness beyond the rest of us.

Tony forteller at "life went by"; han har hatt en bra karriere, giftet seg, fikk en datter, en forsonlig skilsmisse, barnebarn. Man får inntrykk av et sedat liv, uten store ambisjoner - "And that's life, isn't it? Some achievements and some disappointments." I del to, som er betydelig lengre enn første del, dveler han ved hans egen fortelling om seg selv, og leseren aner her at det vil komme noe som gjør at han reflekterer så mye over hukommelsens irrganger. At det vi husker ikke alltid er det samme som det vi opplevde. At Tony blant annet sier at Veronica var damaged, og at det bidro til bruddet, viser seg til slutt å ikke stemme. Tonys hukommelse har virkelig spilt ham et puss, eller rettere sagt så har han aktivt gått inn for å slette visse hendelser fra hukommelsen. Mot slutten øyner jeg hva boken kulminerer i, selv om leseren blir sittende igjen med å selv finne ut hva som faktisk skjedde, det som Tony har visket ut. Det som har gjort at han ikke har levd ut sin moralske etikk fra skoledagene, som gjør at han på sine gamle dager innser at ingenting ved mennesker er philosophically self-evident.

Jeg likte godt skrivestilen til Barnes, selv om det er mye filosofiske betraktninger, eller kanskje rett og slett på grunn av det. Likevel, jeg irriterte meg litt over at Tonys hukommelse er like blank, når det gjelder det som skjedde, mot slutten som den har vært gjennom hele fortellingen. Selv om den (hukommelsen) glimter til, er det ikke får han får helt konkret og tydelig dokumentasjon at det går opp for ham, med forferdelse, hva han har vært i stand til. Det er dette, slik jeg ser det, boken handler om, og grunnen til at jeg skrev om essensen og hvordan sitatet om historiens problem er en rød tråd. Hans fortelling om seg selv viser seg, både for leseren og for ham selv, å være svært annerledes enn det som faktisk skjedde. Flere bøker av forfatteren vil utvilsomt finne veien til bokhyllen min! 

Et innlegg (HER) om slutten var tankevekkende å lese, hvor en forfatter har lansert sin teori og ulike lesere har kommentert innlegget enten de er enige eller ikke. NB! Inneholder selvsagt spoilers, så klikk ikke inn hvis du vil lese boken!

Julian Barnes er en britisk forfatter, født i 1946 og er bosatt i London.


The Sense of an Ending av Julian Barnes
Vintage, 2011
Engelsk
163 sider
Pocket, kjøpt

tirsdag 26. februar 2019

Arv og miljø ~ Vigdis Hjorth

I løpet av de fjorten dagene i varmen leste jeg den kritikerroste romanen Arv og miljø av Vigdis Hjorth som kom ut i 2016. Januar er en fin tid å reise til Kanariøyene, bare slappe av på stranden med en bok, ta daglige spaserturer og lese litt mer om kvelden. Fantastisk! Arv og miljø ble en kveldsbok, det ble for tungt å holde den over hodet fra solsengen, så der ble det utelukkende lest pocketbøker. Bortsett fra Giovanni's Room, som til tross for sin innbinding veide lite med sine 159 sider.

Men altså, Arv og miljø. Litt artig, for på samme tid som jeg leste boken dukket den opp i nyhetene. Den Nationale Scene hadde nemlig satt opp et teaterstykke basert på boken, og familien til Vigdis Hjorth varslet søksmål fordi de mente seg krenket. Romanen fikk mye oppmerksomhet da den ble publisert, og søsteren Helga Hjorth mente at boken utleverte henne og familien, og utga et motsvar eller et forsvar med romanen Fri vilje.

Jeg har fått det for meg at jeg alltid har likt Vigdis Hjorth, men når jeg sjekker så har jeg kun lest Fransk åpning og Hva er det med mor tidligere. Kanskje det er personen Vigdis Hjorth jeg liker? Kanskje jeg blander henne sammen med Herbjørg Wassmo, for bøker som jeg visselig hadde lest fant jeg ikke i Hjorths bibliografi. Det viste seg at de befant seg i bibliografien til Wassmo. Men personen Vigdis Hjorth har jeg alltid likt. Hennes modige uttalelser og standpunkt, og det at hun kommer med analyser og beskrivelser av, som Store Norske Leksikon sier det, "radikale og velutdannede menneskers ofte vanskelige balanse mellom egen lykke og velment samfunnsengasjement." Nå har jeg skaffet meg hennes siste bok, Lærerinnens sang, som jeg ser frem til å lese. Og sant å si, Hjorth er ikke like melodramatisk som Wassmo.

Arv og miljø innledes med et epigraf som signaliserer hva romanen handler om: "Å gjøre som en villet handling det du må." Sitatet er fra filosofen Slavoj Žižek, og følger som en rød tråd gjennom handlingsforløpet. I alle fall jeg hang meg opp i dette og etter endt lesing slo jeg opp på denne siden igjen, og da forstod jeg hvorfor Hjorth har valgt nettopp dette sitatet. Romanen har en jeg-forteller, Bergljot, og det er hennes perspektiv som presenteres. At det også er Vigdis Hjorths egen fortelling er ikke til å komme utenom, selv om hun insisterer på at det er fiksjon og ikke en selvbiografi.

Bergljot forteller om et arveoppgjør som for det meste har pågått uten hennes delaktighet, men to så hadde hun støttet sin eldre bror, mot de to yngre søstrene. Det var to dager før faren døde. Men i utgangspunktet hadde hun brutt med familien mange år tidligere, for å overleve, og unngått kontakt med dem. Etterhvert kommer årsaken frem, hun er blitt seksuelt misbrukt av faren som liten jente, noe resten av familien ikke tror på. Det er dette som har utløst bruddet, for Bergljot klarer ikke å omgås dem når de ikke tar hensyn til hennes historie. Alle har sin egen oppfatning, sin egen opplevelse av ting, og alle har sin egen fortelling. Det som er virkelig for én, er ikke nødvendigvis virkelig for en annen. Da jeg leste boken kunne jeg ikke fri meg fra hvor skillet går mellom det som er selvopplevd og det som er fiksjon, for boken er vanskelig å lese uten å ha i bakhodet det jeg har skrevet tidligere i innlegget. Vigdis Hjorth har uttalt at Bergljot ikke er henne selv, og at hun ble overrasket over at det var det selvbiografiske som ble debatten rundt boken, for hun tar opp et stort, samfunnsmessig problem som hun mener fokus burde vært på istedenfor.

Jeg har ikke lyst til å si stort mer, annet enn at boken er vel verdt å lese. Forfatteren har et intenst språk som gjør at sidene snus i høyt tempo, det er engasjerende og utrolig godt beskrevet av et menneskets tenker og opplevelser sett fra innsiden. Det handler blant annet om kampen for å bli trodd, å bli anerkjent for sin egen opplevelse og de valg man tar. Enkelte ting må man gjøre, og kanskje man ikke hadde gjort akkurat det valget hvis situasjonen var annerledes. "Det å bestemme seg for likevel gjøre det som om det er noe man vil, i stedet for noe man må, gir mulighet til et skifte av perspektiv. En situasjon preget av tvang og fastlåste posisjoner kan forvandles til en situasjon med mer preg av frihet og bevegelse." På denne måten kan Bergljot bli fri.

Mange har lest og skrevet om boken, men her er noen bloggere som har omtalt den: TineRose-MarieAnitaEllikkenTone og Randi.


Arv og miljø av Vigdis Hjorth
Cappelen Damm, 2016
Norsk, bokmål
352 sider
Innbundet, kjøpt

søndag 17. februar 2019

The Stranger Diaries ~ Elly Griffiths

I fjor var jeg en langhelg i Stockholm i midten av oktober, og i Gamla Stan kom jeg over en fantastisk bokhandel; Science Fiction Bokhandeln. Science fiction så klart, og fantasy, horror, krim og mye mer. To bøker ble kjøpt og den ene lest ganske kjapt, sammen med Ina som også var nysgjerrig på Elly Griffiths og hennes nyeste bok The Stranger Diaries. For hva kan være bedre enn en gotisk krim fra moderne tid, satt i scene av en litteraturelskende hovedperson og en noe ensom ulv med sans for tørr, ironisk humor?

It can be a dangerous thing, reading too much.


Clare er engelsklærer ved en skole som tidligere var bosted for en gotisk forfatter som hun skriver en biografi om. Forfatteren er best kjent for sin novelle The Stranger, og når Clares venn og kollega blir funnet drept, ligger det et notat med en linje fra denne historien ved hennes side. Etterforskeren, Harbinder, er dermed helt fra starten av i tvil om hun skal anse Clare som vitne eller mistenkt.

I tillegg til å lese mye, skrive bøker, undervise i engelsk, har Clare også en dagbok. I den noterer hun hun alt som skjer og tanker hun har omkring det. Her skriver hun også om mordet, og sine egne mistanker. Men så skjer det flere mord, og hun oppdager at noen andre enn henne selv har skrevet i dagboken. I utgangspunktet er historien tradisjonell og det samme er karakterene. Etterforskeren har sine uortodokse metoder, og selv om det ikke er opplagt tidlig i boken, blir det etterhvert ganske tydelig hvem som er den skyldige. Dette gjør ikke boken dårlig, for atmosfæren er creepy og holder på både nysgjerrighet og interesse gjennom hele lesingen. Det med dagboken er spesielt nifst. At noen sniker rundt i huset, leser dagboken og skriver i den. Man kan bli paranoid av slikt, så pass på dagboken! Det gotiske aspektet bidrar til at stemningen blir ekstra mørk og uhyggelig, med både hekser og spøkelser. Og når farene ligger på lur, er det ikke lett å bevare masken og Clare kjenner redselen krype under huden. 

Det jeg likte best, var den moderne settingen, med et gufs av gotiske spøkelser og hvordan dette veves sammen til en vellykket krimhistorie som inneholder mange henvisninger til litteratur. Agatha Christie, Wilkie Collins og Shakespeare (spesielt The Tempest) for å nevne noen. Og det beste av alt er historien i historien, nemlig The Stranger. Den er temmelig redselsfull, og følger Clare som et mareritt, og handlingen som en rød tråd som nøstes opp til slutt. Jeg leser gjerne mer av Griffiths!


The Stranger Diaries av Elly Griffiths
Quercus Editions Ltd, 2018
Engelsk
410 sider
Pocket, kjøpt