søndag 29. april 2018

En smakebit på søndag: Good Morning, Midnight

Sammen med Ina leser jeg nå Good Morning, Midnight av Lily Brooks-Dalton. Jeg har bare kommet til side 26, men liker boken så langt. Den handler om Augustine, en strålende eldre forsker som velger å bli igjen da resten av forskerteamet reiser. I mange år har han forsøkt å finne ut hvordan universet ble til, og ønsker å fortsette dette arbeidet. Kort tid etter at teamet har reist, oppdager han et barn, Iris, og samtidig at han ikke oppnår kontakt med andre utenfra. På samme tid, er Sullivan på retur fra Jupiter hvor hun og de andre astronautene har vært de første menneskene. Hun har også forsonet seg med det hun har måttet forsake; ekteskap og en datter hun reiste ifra. Reisen har vært en suksess, men når de plutselig ikke får kontakt med omverdenen, blir mannskapet tvunget til å undres på om de noensinne vil komme hjem. Augustine og Sullivan må på hver sin måte møte en usikker fremtid, og etterhvert griper deres historier i hverandre i en overraskende avslutning.  

In crystalline prose, Good Morning, Midnight poses the most important questions: What endures at the end of the world? How do we make sense of our lives?

After a while, when the sun had begun to linger in the sky for several hours at a time, Augustine considered the animals in a new context. He thought of the small armory at the observatory, the rack of shotguns he had never used. Ha thought of the taste of fresh meat after almost a year of timeless, tasteless food. He tried to picture himself butchering one of these woolly creatures, cutting away steaks and ribs, dissecting the organs and the bones from the meat, but even in his imagination he couldn't bear it. He was too squeamish, too weak to stomach the blood and the violence. But what about when their supplies waned - would he be able to bear it then?
s. 21 



lørdag 28. april 2018

Gratis og uforpliktande verdivurdering ~ Marit Eikemo

Denne boken hadde jeg etterhvert hørt en del om, og strålende kritikker har den også fått. Lett underholdning, fort lest, fort glemt, var min umiddelbare konklusjon. Men hei! Ikke så fort glemt likevel, for selv om jeg leste den ut på to dager, det er nå åtte dager siden, så tenker jeg fremdeles på den. På følelsen av det å tenke at "bare når, så". Eikemo trekker dette helt til det ytterste, og min ambivalente reaksjon tilsier at jeg, på min avventende måte, må ta ett steg tilbake for å få overblikk.

Hanne og Andreas bor i en firemannsbolig sammen med sine to barn. Historien fortelles fra Hanne sitt perspektiv, og utifra bokomslaget skjønner vi at det handler om vurdering av verdier. Allerede på første side skjønner jeg at stedet jeg er kommet til trenger ekstrem oppussing. Men etterhvert går det opp for meg at det er ikke stedet, det er personene. I alle fall én av dem.

Hanne er intenst opptatt av å få et bedre liv for seg og familien, og tråler boligmarkedet. Meglerne er på fornavn, og hun vet nøyaktig hva som rører seg i markedet. Hanne og Andreas har et godt forhold som tåler det meste. Det vil si; om den andre bare visste! I retroperspektive blikk får vi noe kjennskap til Hannes barndom, og to pluss to blir fire ganske raskt selv om jeg som leser gjerne skulle visst mer. Det blir tydelig at forholdet mellom henne og Andreas ikke er helt som antatt. Hanne irriterer seg mye. For eksempel det å bli foreldre. Hun kjenner at det begynner å bli i seneste laget, men han har ingen hast. Det er mye med denne fyren som gjør at jeg godt kan forstå Hannes irritasjon, men samtidig synes jeg hun overdramatiserer det meste. Herregud! Kan hun ikke bare leve litt i nuet!

Hanne og Andreas legger inn bud på drømmehuset sitt, og ventetiden blir lang. Den blir navlebeskuende, og den blir rett og slett mer enn en ventetid til ny bolig. Det er her min ambivalens blir ekstra gjeldende, for når det gjelder Hannes valg; riktig eller galt? Og hvordan kan man vurdere verdier? I hovedsak gjelder min ambivalens dette bildet på hvordan dagens samfunn er. Javel, det er en satirisk beskrivelse, og jeg simpelthen elsker satirer! Noen mener romanen handler om svik, og selv om gresset ofte synes grønnere på den andre siden, tenker jeg at det handler om noe mer, og anbefaler anmeldelsen i Klassekampen - det er den som ligger nærmest min egen oppfatning av denne romanen.

BeatheTine og Anita har også skrevet om boken.

Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo
Forlaget Det Norske Samlaget, 2018
Norsk, nynorsk
221 sider
Innbundet, gave

lørdag 21. april 2018

Mitt grådige hjerte ~ Hege Duckert

Denne boken dukket opp da jeg leste om Frida Kahlo, og jeg lånte den samtidig da den omhandlet nettopp Frida, men også tre andre kvinner: Karen Blixen og Simone de Beauvoir som jeg har lest litt om fra før, og dessuten Billie Holiday som jeg visste ytterst lite om.

Når vi er ute og reiser har vi med oss bagasje, og utifra utvalget av ting kan si noe om hvem vi er og hvem vi vil være; den inneholder litt av våre liv. En bagasje kan være full av håp. Den kan være lett eller tyngende. Kjærligheten er også en bagasje, og denne boken "er en reise inn i fire kvinners liv" hvor Hege Duckert har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres.

Duckert understreker at boken tar for seg biter av livene til disse fire kvinnene, og at de var mye mer enn disse bitene. Og under arbeidet med boken, opplevde Duckert at det ikke bar var de fire kvinnene som var grådige på livet og kjærligheten, men hun som var grådig på dem. "Jeg brukte deres historie til å undersøke temaer som opptar meg," og underveis kom det inn en femte kvinne. Henne selv. Hun trekker dermed paralleller til eget liv, og viser dermed hvordan kvinnene fra en annen tid har påvirket henne selv som kvinne.

Karen Blixen hadde med seg sine borgerlige krystallglass på den lange reisen til Afrika. Sammen med de andre tingene i kasser representerte de hennes røtter og tryggheten, det gamle som skulle forenes med det nye. I 1926, da livet i Kenya var på et kritisk punkt (det var fire år før hun måtte reise hjem til Danmark), skrev hun til sin bror:

Å være seg selv. Å være noe i seg selv. Å ha noe som er sitt eget, utrette noe som er sitt, for å kunne leve og for å holde ut at kjærligheten kan forsvinne.
Det er nødvendig.

Da jeg leste Den afrikanske farm var forholdet og kjærligheten til Denys Finch-Hatton fraværende, men Duckert sier at selv om kjærlighetshistorien ikke har stor plass, gjennomsyrer den likevel hele boken. Deres forhold var preget av at han kom og gikk som han ville, og at det var helt i orden for henne. Skjønt, i Brev fra Afrika tilstår hun at det slett ikke var i orden. Hennes mann var notorisk utro, og Denys ville ikke gå inn i et forpliktende forhold, men innledet etterhvert et forhold til en yngre kvinne. Da skilsmissen til Bror Blixen ikke var til å unngå, ble Karen "konfrontert med at hun ikke var noe i seg selv eller hadde noe som var hennes eget. Hun kunne ikke holde ut at kjærligheten skulle forsvinne." Hun holdt farmen i gang i ti år etter at Bror reiste, men ble til slutt nødt til å selge og reise hjem. Selv om det å gå konkurs var en skam, har Karen beskrevet tiden mellom Brors avreise og farmens konkurs som den lykkeligst i sitt liv. Det hadde nok med Denys å gjøre. Men hun satt igjen med ingenting. Uten å ha noe som var sitt eget, ingenting som kunne hjelpe henne å holde ut at kjærligheten forsvant. Men likevel, da kjærligheten først var borte, bestemte hun seg for å skrive ned fortellingene hun diktet for å forføre Denys i svale kveldstimer. Hun vant over konvensjonene til slutt, og når Duckert på omvisning på Rungstedlund legger Karen Blixens krystallglass mot øret, kan hun nærmest høre ekkoet av stemmen hennes: Først og fremst kreves det mot. Du må skape ditt eget. Og du må ta sjansen på å elske, selv om kjærligheten kan forsvinne.

Jeg leste nylig en biografi om Frida Kahlo, maleren fra Mexico som er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Hun sa en gang at hun ble utsatt for to store ulykker i livet: bussen, som knuste kroppen hennes, og maleren, elskeren og ektemannen Diego Rivera, som knuste hjertet. Hun klippet av seg håret da det ble for mye, og hun advarte til og med Diego på forhånd om at hun kom til å klippe det av hvis han ikke avsluttet sitt daværende forhold. I Selvportrett med avklipt hår har hun også lagt av seg tehuana-drakten som Diego likte henne i. På denne måten tok hun hevn, rett og slett ved å tilintetgjøre det som var kvinnelig. Diego var notorisk utro mot Frida, og en gang hun regnet på det kom hun til en kvinne hvert år. "Utroskapen ble en evig påminnelse om at Frida Kahlo var skadd, ufullstendig, ødelagt." Deres forhold var basert på et sterkt og lidenskapelig bånd. Duckert sier at de ville nok det skulle vært "nødvendig", slik som Simone de Beauvoir kalte sitt forhold til Sartre. "Som Sartre og Beauvoir hadde Rivera og Kahlo en dyp respekt for hverandres arbeid, og delte politisk og sosial bevissthet. Men det såret Kahlo dypt at Rivera gikk til heler kropper for å tilfredsstille sine behov."

Frida Kahlo ble ikke anerkjent som kunstner før helt på slutten av sitt liv, og mye av identiteten hennes lå i å være Diegos hustro. Også Herrera skriver om dette i biografien, men samtidig at Frida var mye mer og at hun ikke lot sitt forhold til Diego gå på bekostning av sin egen identitet. Uansett, etter skilsmissen med Diego tok hun sitt eget arbeid som kunstner mer seriøst, og ville ikke være økonomisk avhengig av ham. Hun døde da hun var 47 år gammel. Under kremasjonen var det håret som først tok fyr.

Billie Holiday hadde jeg lite kjennskap til. My man has left me, en sang ... "Å pakke en koffert. Å gå nedover en gate. Aldri komme tilbake. Det er en sang, det er mange sanger, grunnrisset til halvparten av alle verdens kjærlighetssanger, men det er også et snapshot av Billie Holidays liv." Billie bodde i mange år i ulike hotellrom, og så snart hun fikk råd skaffet hun seg en Hollywoodstjerne-liknende minkkåpe. Ellers var hotellrommene fylt med fulle askebegre, halvtomme whiskyglass, uoppakkete blomsterbuketter, kjoler slengt over stoler med sko sparket under. De fleste sangene hennes handler om en mann som stadig forlater henne, og som hun lengter så intenst etter, selv om han behandler henne "awful mean".

Duckert lyttet til stemmen hennes, og sier at det var noe med måten hun brukte stemmen på, som ble varemerket hennes. Hun var en historieforteller, og kriteriet for om en sang var god eller ikke, var om hun kunne føle den. Så jeg lytter til stemmen jeg også. Finner frem på youtube. Ja! Den stemmen liker jeg og kan forstå dens suggererende effekt. Duckert forteller at oldemoren var slave på en stor plantasje i Virginia, og med eieren hadde hun seksten barn. "Fra hun var liten jente, kjempet Billie Holiday for å slippe å tilhøre noen," og videre får vi noe av oppveksthistorien hennes. Gjennom livet hadde hun mange menn. Gjennomgående var at mennene var en type som er "godt beskrevet av Denzel Washington i filmen American Gangster som en mann som løser alle konflikter ved å slå først og hardest, og som mener kvinner først og fremst har samme bruksområde som dyre vesker, pynt til å henge på armen." Slik var mennene til Billie Holiday. Etterhvert ble rus-avhengigheten sterk, og Duckert sier det var vanskelig å gå inn i universet Billie Holiday fordi det er såpass mye kaos; hun er bare synlig i korte glimt, dagene hennes flyter over i alkohol og heroin og inn i hverandre.

Mot slutten av 50-tallet var ikke Billie Holiday på noe tidspunkt i løpet av dagen eller natten fri fra rusen, og omkostningene ble store: dårlig rykte, færre spillejobber, stadig besøk av agenter fra det føderale narkotikabyrået, musikere som ikke ville spille med henne, menn og kvinner som pakket kofferten og gikk nedover gata for aldri å komme tilbake. En dag falt hun i koma og døde, 54 år gammel.

Da jeg leste Toril Moi sin bok om Simone de Beauvoir, steg det frem et annet bilde enn den selvsikre kvinnen som er forfatter av Det annet kjønn. Moi skriver at mange var skuffet over at Beauvoir satte seg selv på annenplass i forhold til Jean-Paul Sartre, men hevder at dette burde "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Bildet som steg frem var en usikker Simone, en sjalu Simone, en menneskelig Simone. Det er lett å forhøye mennesker som har hatt så utrolig mye å gjøre med historiske fremskritt at man glemmer at de også var sammensatte og helhetlige mennesker akkurat som oss andre. Som Duckert sier det: "Jeg trodde sjalusi var noe vi andre slet med, vi som levde mer trivielle og mindre intellektuelle liv, vi som ikke hadde samme viljestyrke i møte med de negative følelsene."

Det var virkelig spennende å lese om Simone de Beauvoir igjen, fra et annet perspektiv. Det ga meg et bredere bilde av henne. Når hun sier i Det annet kjønn at "Ekteskapet er i prinsippet uanstendig, ettersom det forvandler det som burde være utbytte i spontan hengivelse til rettigheter og plikter," var ønsket hennes å "leve fritt med sin store kjærlighet, filosofen Sartre, i et livslangt, forpliktende forhold som ikke skulle la seg påvirke av konvensjoner eller jus." Duckert undersøker sjalusien hennes, og ser på dem som et paradoks som "understreker hva det må ha kostet henne å holde på sine idealer om frihet og den absolutte kjærligheten mellom dem, som skulle tåle all verdens sidesprang."

I deres felles pakt/avtale skulle de være ærlige om alt, og dermed fortalte de begge alle detaljer fra sine forførelser og forhold med andre. På et tidspunkt ble Simone de Beauvoir stormende forelsket i en amerikansk forfatter, men likevel valgte hun å fortsette livet med Sartre. Hun fikk en meksikansk sølvring av sin elsker, som hun aldri senere tok av seg. Men Duckert sier det slik, dvs. hun håper det var slik: "Nok en gang velger Simone de Beauvoir seg selv. Hun reiser hjem for å fortsette å være en fri, intellektuell kvinne i Paris. En fri, intellektuell kvinne med en depresjon, et alkoholproblem og et knust hjerte."

Pionerer i historien

Selv om disse kvinnene var ulike, hadde de livsappetitt og grådige hjerter som fellesnevner. De uttrykte sine ønsker og behov, også i møtet med menn som sviktet dem. Det at de levde i en brytningstid for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet, og brøt grenser ved å protestere - det gjør dem til pionerer i historien. Jeg synes Hege Duckert har fått godt frem hvordan kjærligheten har preget livene til disse kvinnene og hvordan verkene deres ble utformet. Det er virkelig en spennende reise som jeg anbefaler alle å bli med på!

Mitt grådige hjerte av Hege Duckert
Versal Forlag, 2009
Norsk, bokmål
231 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

onsdag 18. april 2018

Leser nå: The Tenant of Wildfell Hall

Helen and Gilbert by Walter L. Colls, fra Wikipedia.
The Tenant of Wildfell Hall har jeg holdt på med en stund, og det kommer stadig andre bøker foran lesingen av denne, noe som absolutt ikke har å gjøre med at boken er kjedelig eller langtekkelig, for det er en handlingsmettet roman. Men det er en sånn bok det går an å holde på med over tid, og jeg koser meg med den. Nå har jeg vært hjemme med influensa noen dager, og da passet det godt å komme videre med denne historien. Dette er den andre, og siste, romanen som Anne Brontë skrev. Den ble utgitt i 1848, og den første er Agnes Grey som kom ut året før.

I et tidligere innlegg skrev jeg om Gilbert Markham, hovedpersonen, som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene. Det er Mrs Helen Graham som har flyttet inn på Wildfell Hall sammen med sin sønn. I omegnen snakkes det om henne og om hvor uhørt det er å komme dit uten mann, og dessuten uten å vise interesse for det sosiale livet. Gilbert er hodestups forelsket. Han tror ikke på noe av det som sies om henne, og bedyrer at han aldri vil høre på sladder med mindre det kommer fra hennes egen munn.

Så skjer det saker og ting, og Gilbert gjør en del oppdagelser som får ham til å bestemme seg for aldri å se Helen igjen, men på et tidspunkt gir hun ham sine dagbøker og han begynner å lese. Her skifter fortellingen perspektiv til hennes, og Gilbert leser om hennes møte med den sjarmerende Mr Huntingdon. Ovenfor tanten, som sammen med onkelen er hennes verge, har hun proklamert at hun aldri skal gifte seg hvis det ikke er utifra kjærlighet, og at hun aldri kunne tenke seg å leve sammen med en mann hun ikke liker og akter på det viset. Forelskelsen til Mr Huntingdon er som forelskelser flest; Helen unnskylder og bortforklarer hans feil. Selv da hun ser og misliker mye av oppførselen til Mr Huntingdon gifter hun seg med ham, men samlivet blir ikke som hun hadde tenkt. Til det er de svært ulike, og hun ønsker for eksempel at han skal ta ting mer seriøst. Han har også en ufornuftig omgang med alkohol og gambling, og er for det meste kun ute etter egne fornøyelser. En temmelig egosentrisk og, innser Helen etterhvert, lite sjarmerende type.

Jeg er spent på fortsettelsen, spesielt siden romanen skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker, og den hadde en umiddelbar stor suksess. Etter at Anne døde, forhindret Charlotte at den ble publisert om igjen.

søndag 15. april 2018

Orlando ~ Virginia Woolf

Det er tredje bok av Virginia Woolf jeg leser nå, og jeg kan like gjerne si det først som sist; at flere skal det bli! For en fortellerstemme! For noen beskrivelser! Det var synd det tok slutt. Orlando ble først utgitt i 1928, og oversatt til norsk i 1993. Utgaven min er fra 2005, med et forord av Anka Ryall, som også har skrevet forord i Indiskresjoner og andre essay. Boken er skrevet som en biografi som skal redegjøre for livet til Orlando. Her er ingen stream of consciousness, slik som i Til fyret, som forøvrig heller ikke har et typisk plot, men derimot følges karakterenes strøm av tanker. Orlando er mer en tradisjonell roman, både i form og innhold, og med et sterkt innslag av humor. Språket er likevel både poetisk og velskrevet. 

Orlando vokser opp som en aristokratisk ung gutt på slutten av 1500-tallet på familiens gods hvor han ligger ved røttene til et stort og gammelt eiketre og drømmer og skriver poesi. Da Elizabeth I kommer på besøk, blir hun så begeistret for den vakre og yndige Orlando, og ønsker å ha ham med som pasje ved hoffet hvor han blir dronningens favoritt. Senere forelsker han seg hodestups i Sasja, russisk fyrstinne, som sviker ham så hardt at det blir vanskelig å finne troen på kjærligheten igjen.

Ryall sier at "utgangspunktet for skildringen av Orlandos livshistorie er Virginia Woolfs kjærlighetsforhold til en annen kvinne, forfatteren Vita Sackville-West" og at det det var henne som var inspirasjon til boken. Den er også tilegnet henne, og som biografi har boken med fotografier, hvorpå tre av dem er egentlig Vita. Woolf skrev i dagboken sin i 1927 at "plutselig fikk jeg denne spennende ideen om en biografi som begynner i år 1500 og som fortsetter fram til i dag, kalt Orlando: Vita; bare med en forandring fra et kjønn til et annet ». Allerede med første setning skjønner vi at det handler om kjønn og dets betydning; "Han - for det kunne ikke være tvil om hvilket kjønn han tilhørte, selv om tidens moten bidrog til å tilsløre det [...]."

Vi følger altså Orlando gjennom sitt lange livsløp, til hun i 1928 (nøyaktig samme dato som romanen Orlando ble utgitt) gir ut diktet, Eiketreet, som ble påbegynt da hun var han på familiens gods på slutten av 1500-tallet. For Orlando skifter kjønn i løpet av fortellingen, og får dermed erfaringer fra begge sider av kjønn(et). Jeg er enige med de som mener at romanen ironiserer over kvinnerollen på 1800 og 1900-tallet, da etter at han ble hun for da sammenligner hun rollene og gjør seg flere oppdagelser om hvordan man skal oppføre seg i forhold til sitt kjønn. Jeg leser romanen slik at Woolf stiller spørsmål ved begrepet "kjønn", og hvilken betydning det har. Og da spesielt om det nødvendigvis må ha den betydningen det har. Kan vi se på hverandre som mennesker, uavhengig av kjønn? Orlando fant kjærligheten, og stod på terskelen til en bedre fremtid for kvinner som fikk fulle rettigheter i forhold til stemmeretten i England.

Boken er fornøyelig lesing, med nydelige skildringer og tankevekkende stoff. Virginia Woolf kan virkelig det å ta opp tabubelagte emner med et ironisk blikk og beskriver det hele på en humoristisk måte. Orlando anbefales varmt!

Ikke Orlando, men likevel yndig =^^=

Orlando av Virginia Woolf
Originaltittel: Orlando: a biography
Oversatt av Merete Alfsen
Pax Forlag A/S, 2005
Norsk, bokmål
224 sider
Kjøpt, pocket
1001 bøker

onsdag 11. april 2018

Frida: En biografi over Frida Kahlo ~ Hayden Herrera

Denne biografien har jeg virkelig kost meg med! Den gir et skikkelig dypdykk i Frida Kahlos liv. Forfatteren av boken, Hayden Herrera, er en amerikansk kunsthistoriker som har forelest vidt omkring, administrert flere kunstutstillinger, undervist i Latin Amerikansk kunst ved New York University, og har blitt tildelt Guggenheim Fellowship Award. Hun har skrevet utallige artikler og flere bøker. Les et tidligere innlegg her for en introduksjon til boken og til Fridas liv. Boken har jeg lest i forbindelse med Moshonistas biosirkel.

Frida Kahlo er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Mindre enn ett år før hun døde, holdt hun sin første maleriutstilling i hjemlandet Mexico. Da var helsetilstanden så dårlig at hun ble båret inn til sin egen himmelseng, som var blitt transportert til galleriet. Sengen var dekorert med bilder av ektemannen, den store freskokunstneren Diego Rivera, og av hennes politiske helter, Malenkov og Stalin. Rundt to hundre venner og beundrere kom for å hilse på henne, og de samlet seg rundt sengen og sang meksikanske ballader sammen med henne til langt over midnatt.

Denne begivenheten setter Herrera opp som et samlende bilde over Frida Kahlos liv, fordi "den vitner om mange av de egenskapene som særpreget [henne] både som menneske og som kunstner: det veldige motet og en ukuelig alegría [livsglede] i møtet med fysiske plager, den uopphørlige trangen til det overraskende og originale, og en spesiell forkjærlighet for det spektakulære som en maske til vern om det private og den personlige verdighet." 























Frida Kahlos sentrale motiv i det hun malte var seg selv:

"Jeg maler min egen virkelighet," sa hun. "Det eneste jeg vet, er at jeg maler fordi jeg må, og jeg maler det som passerer gjennom hodet mitt, uten å tenke videre over det." Det som passerte gjennom Frida Kahlos hode og inn i hennes kunst, var blant de mest originale og dramatiske bildene i det tjuende århundres kunst. Hun malte seg selv blødende, gråtende, revnet og åpen; hun omformet smertene sine til kunst med en bemerkelsesverdig åpenhet, mildnet av humor og fantasi. 

Magdalena Carmen Frida Kahlo y Calderón ble født i 1907, i en liten by i utkanten av Mexico by. Herrera forteller om Fridas oppvekst sammen med foreldrene og sine tre søstre. Faren var maler og fotograf av tysk-jødisk opphav, og moren var en vakker meksikaner fra Oaxaca. Frida og hennes yngre søster, Cristina, ble ofte tatt hånd om av de to eldre søstrene, Matilde og Adriana. I 1910 brøt den meksikanske revolusjonen ut, noe Frida skriver om med stolthet i dagboken hun førte det siste tiåret før hun døde, at hun var vitne til. Det er disse dagbøkene, samt brev og fotografier Herrera støtter seg til som hovedkilder. For eksempel når hun skriver at Frida som liten var "en lubben skøyer med smilehull i haken og et ertelystent glimt i øyet." Som seksåring ble Frida rammet av polio, og ble tynn med et dystert ansikt. Hun var ikke ute av rommet sitt på ni måneder, noe som kan ha vært medvirkende til hennes spesielle blanding av "det selvopptatte og det utadvendte som var så karakteristisk for Frida som voksen", det "kan ha begynt i det syke barnets skjerpede bevissthet om spriket mellom dagdrømmenes indre verden og samværet med andre i den ytre verden." På grunn av den spinkle benet ble hun terget og holdt utenfor, og var ofte ensom. Herrera skriver at hun reagerte vekselvis med å trekke seg unna, hun sa selv hun ble et "innadvendt vesen", og senere med å bli en "personlighet".  Hayden Herrera tar for seg en del av Fridas malerier for å underbygge dette, og for videre å fastslå at Frida gjennom mange år skapte sin egen meksikanske persona, en myte spunnet om sin egen person.

Når det gjelder Fridas malerier, er jeg glad jeg også hadde Andrea Kettenmanns bok om henne fordi den har store fargebilder der Herrera har med små i sort/hvitt. Når det er sagt er det også en del fargebilder, men altså ikke så store som i denne:



I 1922 begynte Frida på La Escuela Nacional Preparatoriea (Den nasjonale forberedende skolen), som var datidens beste utdanningsinstitusjon. Det var en stor overgang fra landsbylivet under morens, søstrenes og tantenes oppsyn, og rett inn i det moderne Mexico som var under utforming. Skolen hadde nettopp åpnet opp for kvinner, og selv om moren var skeptisk, ønsket faren at Frida skulle "gjøre det som var etablert tradisjon for den mest lovende sønnen i en familie; nemlig å søke høyere utdannelse og gjøre karriere". På skolen hadde Frida venner i flere av grupperingene, men det var spesielt én gruppe hun hang mest med. De hadde en respektløs innstilling, for eksempel til lærerne. Og Frida var kjæreste med lederen; Alejandro Gómez Arias. 

I 1925, ble Frida utsatt for en trafikkulykke hvor bussen hun satt i kolliderte med en sporvogn, hun var da 18 år. Flere mennesker ble drept, og legene fryktet for livet hennes også - hun ble blant annet spiddet av en jernstang. Hun måtte holde sengen i tre måneder, og fordi hun måtte være så mye i ro begynte hun å male. Hun hadde sett faren male, og han hadde utstyr stående som hun to i bruk. Malingen ble en del av Fridas kamp for livet, men også en del av det å skape sin egen persona. Det var alltid en kamp mellom de to Fridaene; den døde Frida og den levende Frida. Smerten og lidelsen viste hun ikke frem for omverdenen, da var hun glad og sterk. "Rollen som heroisk lidende ble til slutt en integrert del av Frida - masken ble ansikt. [...] Både styrken og framhevingen av lidelsen gjennomsyrer Fridas bilder. Den knuste ryggsøylen er det maleriet som illustrerer best hennes stoiske holdning." 

Det er et fyldig og omstendelig bilde over Frida Kahlos liv Hayden Herrera skildrer, og det er spennende å lese om! Jeg visste svært lite om denne fascinerende maleren, og har virkelig fått et vidt innblikk i maleriene og de bakenforliggende motiver. I 1928 møtte hun freskomaleren Diego Rivera, og falt øyeblikkelig for ham. Han var 41, og hadde vært gift og skilt to ganger. "Han var Mexicos mest berømte - og beryktede - kunstner." Herrera forteller om hans bakgrunn, utdanning og meritter. Ved siden av kunsten, var han også aktiv i politikken, og da med sympati for de undertrykte. Han bidro til å få frem den førkolombiske kunsten, som før hadde vært sett ned på. Rivera var kjent for sine kjærlighetsaffærer, og han hadde ingen problemer med å gjøre erobringer, til tross for at han var nokså uskjønn. Forholdet mellom Frida og Alejandro hadde var over, og hun var bra nok til å kunne leve et nesten normalt, aktivt liv da hun møtte Diego Riviera. Herrera forteller om at Frida begynte å male med en ny selvtillit og iver mens forholdet deres utviklet seg. I august 1929 giftet de seg, og det ble et stormfullt ekteskap fullt av lidenskap og lidelse. Etterhvert som fortellingen om Frida skrider frem, får vi også et innblikk i hvordan maleriene og malestilen hennes forandret seg i takt med det som skjedde i livet hennes.

Jeg har hatt to store ulykker i mitt liv.
Den ene var at en sporvogn kjørte over meg...
Den andre er Diego.

Herrera sier at Frida tilba Diego selv når hun hatet ham, og at sentrum i tilværelsen for henne var å være en god hustru for ham, men at det ikke betydde at hun utslettet seg selv. Begge var sterke personligheter, og selv om forholdet var preget av mye drama var det likevel tydelig at de elsket hverandre.

Da hun giftet seg, lånte Frida et antrekk lånt av en indiansk hushjelp til brudekjole, en tehuana-drakt. Det var neppe en tilfeldighet - da hun iførte seg drakten, valgte hun seg en ny identitet. Selv som barn hadde Frida opplevd klær som en form for språk, og fra det øyeblikk hun ble gift, inngikk klesdrakt og selvbilde, personlig stil og kunstnerisk stil i en komplisert helhet som utgjør en av bihandlingene i dramaet om hennes liv og hennes persona. Hun likte best antrekkene fra Tehuantepec-eidet, og "sagnstoffet som omgav dem, har utvilsomt vært medbestemmende for valget: Kvinnene fra Tehuantepec er kjent for å være staselige, vakre, sensuelle, intelligente, modige og sterke," og samfunnet skal ifølge folketradisjonen være et matriarkat. Herrera mener at det å kle seg i tehuana-drakter var en del av Fridas selvskapelse som sagnomsust personlighet, og at hun ikke endret personlighet for å tekkes Diegos ideal, men at hun formet en individuell stil som et dramatisk uttrykk for en personlighet som allerede var der, og som hun visste Diego beundret. Frida likte også smykker og ulike dekorasjoner, "det var en bekreftelse på hvor høyt hun elsket livet, og samtidig et tegn på hennes bevissthet om - og trassige motstand mot - smerten og døden."

Fordi Diego Rivera malte fresker, får vi også kjennskap til freskomaleriets historie på denne tiden, dens renessanse og fortapelse. Og på grunn av politisk undertrykkelse i årene fra 1929 til 1934, reiste Rivera til USA. Han malte tross alt marxistiske fresker, og i USA fikk han oppdrag om å male nettopp fresker. Marxistiske sådanne. Frida og Diego hadde flere opphold i USA, blant annet på grunn av en utstilling for Diegos malerier. Paret ble kjent med mange nye mennesker, også en lege som skulle komme til å bety mye for Frida. På et tidspunkt ble Frida gravid, men hun aborterte og i forbindelse med denne hendelsen malte hun "Henry Ford Hospital," det første i en serie av blodige og skremmende selvportretter som skulle gjøre henne til en av sin samtids mest originale malere. I slutten av 1933 reiste de tilbake til Mexico og flyttet inn i det nye hjemmet i San Angel. Nå skulle Frida ha vært lykkelig, men det hun malte de neste to årene viser noe annet. Hennes håp om å skape en ny og harmonisk tilværelse ble knust. Diego hadde hele tiden hatt flere forhold til andre kvinner, og denne gangen med Fridas yngre søster, Cristina. Selv om hun tilgav søsteren da forholdet tok slutt, var hun nedtrykt og ulykkelig. I 1935 flyttet Frida til en leilighet midt i byen, og det skulle bli den første av mange separasjoner. 

Kanskje flyttet hun for å skape sitt eget liv, men hun og Diego møttes til stadighet, og i juli 1935 skrev hun til ham at hun ønsket et ekteskap bygd på gjensidig uavhengighet. Blant annet maleriet Bare noen få risp vitner om hennes sinnstilstand. To og tre år senere viser hun at smerten fortsatt var virksom i henne, gjennom Minne fra 1937 og Minne om et åpent sår fra 1938. Herrera sier at da hun malte disse maleriene var hun inne i en god periode, men at hun hadde vært nødt til å være sin egen lykkes smed. "Minne viser hvordan den skaden som forholdet mellom Diego og Cristina påførte henne, i siste omgang fikk en selvstendigere og sterkere kvinne til å tre frem - en som hentet styrke i å legge sin sårbarhet åpent frem. Minne om et åpent sår viser at Frida omformet det "åpne såret" som sjalusien og bedraget skapte, til en annen form for åpenhet. Hun fremtrer som en seksuelt fri kvinne, som flørter uforferdet, og enda så innbitt hun går inn for å vise at hun lider, virker hun samtidig nokså ubekymret. Hun ser på oss, halvt med et smil, nesten som om hun er like ved å blunke til oss." 

Det er slik jeg ser henne for meg, og jeg håper jeg har klart å få frem at selv om Frida var elsket sin mann, så var hun en selvstendig kvinne. Hun ble mer produktiv med tanke på malingen, og dyktigere på å skape samsvar mellom kunsten sin og sin fremvoksende persona. Flere arbeider gir uttrykk for den knyste lengselen etter å bli mor, noe også brev forteller om. I 1938 hadde hun utstilling i New York, og i begynnelsen av 1939 i Paris. Utstillingen i Paris ble ingen økonomisk suksess, til det var franskmennene for nasjonalistiske, og det var dessuten vanskelig å være kvinnelig kunstner. Men arbeidene hennes fikk gode kritikker, og selv Picasso, "den vanskeligste av de vanskeligste," var begeistret. Surrealistene trykket henne til sine hjerter, men selv ønsket hun ikke tilhørighet med denne retningen. Hennes grunnholdning var en helt annen; hun malte sin egen virkelighet og ikke drømmer slik som surrealistene. 

Som nevnt, hadde også Frida forhold med andre enn ektemannen, både kvinner og menn, noe Herrera nevner at det finnes ulike forklaringer på. Herrera mener at dagboken og brev viser at Diegos seksuelle sidesprang såret henne, og hun holder frem en del malerier som skal være resultat av Fridas sinntilstand. Frida og Diego tok ut skilsmisse, men giftet seg igjen i desember 1940. Fra 1940-årene skjøt karrièren hennes fart, og hun var fast bestemt på å forsørge seg selv. I 1942 ble hun ansatt som lærer på skolen "La Esmeralda" hvor hun hadde en utradisjonell undervisning som gjorde at elevene ikke bare lærte malekunsten utifra seg selv, men de lærte også om politikk. Noen av elevene dannet gruppen Unge revolusjonære kunstnere (men gikk under navnet Los Fridos). Frida var stolt over den meksikanske revolusjonen, og endret faktisk datoen for sin fødsel til 1910. At hun var stolt viser det hun skrev i dagboken om at hun overvar hendelsen (se lengre oppe).

Frida var ofte syk og deprimert, hun måtte i perioder ligge i korsetter og innretninger som skulle lege ryggsøylen hennes, samt gjennomgå flere operasjoner. Men til syvende og sist gjorde ikke dette henne bedre, og hun måtte være mye i ro. Hun brukte mye smertestillende og alkohol. Hun kom seg sjeldent ut, og var ofte sengeliggende, og fikk det travelt med å male for å skaffe penger. Det viser mange av de siste maleriene, og da særlig stillebenene som er temmelig oppjaget. Hun hadde en tett krets av kvinner rundt seg, til å pleie seg og holde seg med selskap. 13. juli 1954 døde hun i sengen sin. Huset hennes er fremdeles åpent for besøkende, nå som museum. Som museum viser det oss "hvor konkret og realistisk det fantastiske bildespråket i Fridas malerier egentlig er, og hvor nær forbindelsen var mellom livet og kunsten hennes." Hennes siste arbeid henger der, som ble ferdigstilt åtte dager før hun døde - "med timene formørket av plager, dyppet Frida Kahlo penselen i blodrød farge og skrev en siste hilsen til livet: VIVA LA VIDA

Flere av anmelderne på Goodreads mener at denne biografien ikke er en nøyaktig skildring av Fridas liv, særlig fordi hun var mer revolusjonær enn hva som kommer frem i boken, og at hun overskred kjønnsrollemønstrene i større grad. I den forbindelse vil det være interessant å lese andre biografier om henne. I første omgang blir det Mitt grådige hjerte: fire kvinneportretter av Hege Duckert, som handler om fire vidt forskjellige kvinner som satt spor etter seg; Karen Blixen, Billie Holliday, Simone de Beauvoir og Frida Kahlo.

Her er en liten tegnestripe som jeg anbefaler å lese, en kortversjon om Frida: Heroine of Pain

Frida: En biografi over Frida Kahlo av Hayden Herrera
Originaltittel: Frida: A Biography of Frida Kahlo
Ex Libris Forlag, 1994
Norsk, bokmål
476 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

søndag 8. april 2018

En smakebit på søndag: Orlando

Denne uken begynte jeg å lese Orlando av Virginia Woolf, en ganske annerledes bok i forhold til Til Fyret for eksempel. Mer humoristisk, men samtidig dypt seriøs. Jeg skal lese den i sammenheng med 
Indiskresjoner og andre essay, for jeg håper at den kan gi meg en bedre forståelse av budskapet i boken. Men heldigvis har oversetteren et forord med hvor hun forklarer en god del, og på bakgrunn av det synes jeg boken er svært bra så langt. For hva slags bok er egentlig Orlando? På tittelbladet står det at det er en biografi, og det er til og med bilder av Orlando. På et tidspunkt treffer biografen på et problem:

Biografen står nå ovenfor et problem som det muligens er bedre å erkjenne enn å tilsløre. Så langt i nedtegnelsen av Orlandos livshistorie har skriftlige kilder, så vel private som historiske, gjort det mulig å innfri det viktigste kravet som stilles til en biograf, nemlig å traske i sannhetens uutslettelige fotefar, uten å skjele til høyre eller venstre; uten å la seg lokke på avveier av blomster; uten å akte på skygge; stadig og planmessig videre, til vi ramler bums ned i graven og skriver finis på gravsteinen over vårt hode. Men vi kommer nå til en episode som ligger rett i vår vei, slik at det ikke nytter å overse den. Likevel er den mørk, mystisk og udokumentert, og lar seg dermed ikke forklare. Bindsterke fortolkninger kunne avfattes, hele religioner kunne grunnlegges på dens betydning. Vår enkle plikt er å konstatere fakta så langt de er kjent, og overlate til leseren å få ut av dem hva han kan.
s. 44



Denne forsiden er fra 1928, hentet fra wikipedia.