Agnes Grey ~ Anne Brontë

Endelig har jeg lest Anne Brontës roman som er basert på hennes egne erfaringer som guvernante, og som Charlottes Jane Eyre, viser også Agens Grey hvilken vanskelig situasjon en guvernante hadde. Anne var den yngste av Brontë-søstrene, og boken er hennes første, utgitt i 1847. Året etter kom The Tenant of Wildfell Hall, som regnes for å være en av de første feministiske romaner. Å undervise var en av de få alternativene en fattig utdannet kvinne hadde for å forsørge seg selv på den tiden, og Anne begynte å arbeide som guvernante da hun var 19 år.

De første setningene i romanen sier mye: All true histories contain insturction; though, in some, the treasure may be hard to find, and when found, so trivial in quantity that the dry, shrivelled kernel scarely compensates for the trouble of cracking the nut. Whether this be the case with my history or not, I am hardly competent to judge; I somtimes think it might prove useful to some, and entertaining to others, but the world may judge for itself: shielded by my own obscurity, and by the lapse of years, and a few fictitious names, I do not fear to venture, and will candidly lay before the public what I would not disclose to the most intimate friend.

Agnes vokser opp sammen med sine foreldre og en eldre søster i en landsbygd nord i England. Søstrene lever et skjermet liv med svært lite omgang med andre mennesker. Faren er prest, og familien har det komfortabelt, men ikke mer. Moren kommer fra en velstående familie og er utdannet, så hun tar seg av døtrenes opplæring og utdanning. Søstrene Brontë fikk også mesteparten av sin utdanning hjemme, med unntak av korte opphold på skole. Faren forsøker å øke inntektene, men investeringene går tapt. For å hjelpe til, bestemmer Agnes seg for å finne arbeid som guvernante og får en stilling hos familien Bloomfield. Det blir en verre opplevelse enn hun hadde tenkt. Barna er bortskjemte og det Agnes gjør blir hele tiden kritisert. Ved hjelp fra moren får hun en ny stilling, denne gangen hos familien Murray. Her er forholdene bedre, men samtidig blir hun som guvernante ignorert og undervurdert. Hun er skvist mellom alle stoler, for hvilken status har en guvernante egentlig? Det kommer an på hvordan familien definerer den. Agnes har lite tid for seg selv for utover å undervise i fag, forventes det at hun også lærer barna hvordan de skal oppføre seg, noe som er vanskelig siden hun ikke har en tydelig autoritet. Men hos familien Murray får hun likevel en smule innflytelse fordi hun er likefrem og har et visst handlingsrom. Hun møter Mr. Edward Weston som hun får varme følelser for, men da han får arbeid et annet sted, sørger hun over at de ikke vil sees igjen. Etter at faren dør, åpner hun en skole for unge jenter sammen med moren, og finner glede og lykke i livet, spesielt etter at Mr. Edward Weston oppsøker henne og de gifter seg.

Anne Brontë skriver meget godt, det er en fryd å lese! Agnes Grey gir som nevnt innsikt i hvilken situasjon en guvernanter er i, og er i så måte en kritikk av datidens samfunnsstruktur på flere måter. Kvinners stilling er mest vektlagt, enten man er fattig eller rik. Når det gjelder ekteskapet har faktisk de mindre bemidlede større anledning til å velge partner. De velstående har status, arv og posisjon å tenke på, og selv om døtrene kan påvirke valg av ektemann vet de at de har tunge forventninger hengende over seg. I Agnes Grey ironiserer Anne Brontë over nettopp dette, og hva det gjør jenter og unge kvinner til i det de blir instruert i sine roller, noe Simone de Beauvoir senere skulle formulere i sine to hovedtanker, nemlig at man ikke fødes som kvinne, man blir det, og at kvinners oppdragelse påtvinger dem “kvinnelighet”. Men Anne Brontë tar også opp hvordan overklassen er medvirkende til å bryte ned sosiale verdier

Gjennom romanen er det flere likheter til Jane Eyre, eller egentlig mer det at det sees at søstrene deler mange like oppfatninger, ideer og verdier. Men romanene er ikke like, for Agnes Grey drives ikke fremover på samme måte som plottet i Jane Eyre. Både Jane Eyre og Wuthering Heights ble mer populære enn Agnes Grey, kanskje fordi sistnevnte ble overskygget av de dramatiske elementene i de to andre. Jeg liker Agnes Grey bedre, samt The Tenant of Wildfell Hall, nettopp fordi disse bøkene ikke inneholder de dramatiske hendelsene, men følger en ordinær kvinne i hennes ordinære liv. 

Agnes Grey av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Pocket, kjøpt
1001 bøker

The Tenant of Wildfell Hall ~ Anne Brontë

I likhet med min utgave av Jane Eyre, er også The Tenant of Wildfell Hall en liten, smukk sak med gullsnitt. Veldig praktisk å ha med seg i vesken, eller lommen for den saks skyld. Boken har jeg holdt på med en stund, og jeg har virkelig gledet meg over lesingen. Selve historien var banebrytende på tiden da den ble skrevet, den ble første gang utgitt i 1848. Da jeg leste Jane Eyre syntes jeg at den var enestående, men så har den jo vært blant de mest populære og omtalte litterære klassikerne siden den kom ut i 1847. Enestående ja, men The Tenant of Wildfell Hall skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker. Anne var den av søstrene som var mild og snill, og samtidig en radikal feminist (dessverre er denne artikkelen i Aftenposten nå kun tilgjengelig for abonnementer). Denne kombinasjonen syntes meg å være ytterst interessant, og etter å ha lest denne romanen gir det absolutt mening.

Det første jeg vil du skal gjøre, er å lese innlegget mitt om Brontë-søstrene og en smakebit fra begynnelsen av boken:
Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene? Deretter innlegget som omhandler Gilbert Markham som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene, Mrs Helen Graham og hennes lille sønn, Arthur (HER). De blir forelsket, men det ligger lag på lag av hindringer i vente. I nærmiljøet snakkes det om henne, for hvordan kan hun komme dit på egen hånd uten en mann? Ingen kan forstå det, og man tilnærmer seg henne med ulike motiv. Gilbert Markham tror ikke på alt det som sies om henne, og bedyrer ovenfor henne at han aldri vil høre på sladder eller historier med mindre det kommer fra hennes egen munn. Det antas at hun er enke, men som alltid når folk snakker kommer det frem fragmenter av sannhet. Helen bestemmer seg for å gi Gilbert sine dagbøker, og nå får vi omsider hennes historie. Dagboken begynner i 1821, hun forelsker seg i den sjarmerende Mr Huntingdon, som viser seg å ikke være fullt så sjarmerende likevel og ekteskapet blir alt annet enn lykkelig. Hun bestemmer seg for å flykte med deres lille sønn, og planen lykkes, bortsett fra at der hun bosetter seg blir folk svært nysgjerrige og etter hennes mening, pågående.

Så hva er det som gjør denne historien så spesiell og sjokkerende? Med første øyekast virker det å være en tradisjonell historie om ekteskap, og spørsmålet om den mystiske kvinnen i det nedslitte herskapshuset og den kjekke gårdbrukeren kommer til å gifte seg. Men her er det mye mer enn som så. Det handler mest om ekteskap i en tid da kvinner hadde få, om ingen, rettigheter. Den romantiske forestillingen om å kunne løse problemene til mannen bare man er en god nok kvinne, er en gjenganger i litteraturen. Men man kan ikke endre andre mennesker, det ender alltid med at man blir dradd ned i en negativ spiral, energien suges ut og forsøkene på å redde den "stakkars" mannen vanskeliggjør forholdet. Anne Brontë utforsker akkurat dette i The Tenant of Wildfell Hall. Det er ikke særlig optimistisk, og Anne gjør ingen forsøk på å romantisere slike forhold, snarere tvert imot. Karakteren Helen innser raskt sin feiltagelse i å gifte seg med Mr Huntingdon, men hun synker ikke hen i depresjon. Hun tar affære og gjør noe med sin egen situasjon, og det er fascinerende i en tid da kvinner hadde svært innskrenket frihet og få rettigheter. Mr Huntingdon endrer seg ikke, og med denne innsikten drar Helen avgårde for å leve sitt eget liv. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen for dere som ønsker å lese boken.

Les også Hedda sitt innlegg om romanen, hvor hun påpeker at boken er aktuell også i dag. Helen krenkes "systematisk fordi hun er kvinne, og mannen som krenker, gjør det fordi det er hans rett som mann - og ektemann. Vi må ikke glemme at dette er realiteten for flertallet av verdens jenter og kvinner også i dag." Kathryn White skriver i etterordet at romanen fikk mye pes da den ble utgitt, og Anne så seg nødt til å forsvare den. I andre utgave skrev hun , under pseudonymet, Acton Bell, som er navnet hun utga boken under, at forfatteren "...wished to tell the truth, for truth always conveys its own moral to those who are able to receive it," og at "when we have to do with vice and vicious characters...it is better to depict them as they really are." Det faktum at Helen følte seg i stand til å kreve sin selvstendighet og forlate sin krenkende (abusive) mann, sjokkerte den viktorianske følsomheten. Den aksepterte normen var at en kvinne utførte sin "plikt" ved å stå ved sin manns side uansett hvordan hun ble behandlet. Videre sier White at en av hovedaspektene i boken er dens analyse av kvinnens juridiske rettigheter. Frem til The Married Women's Property Act i 1882 var kvinnen å regne som mannens eiendom, og det var i praksis umulig å ta ut skilsmisse. Derfor forble de aller fleste kvinner i ekteskapene selv om de var ulykkelige, fordi de ikke hadde andre valg. Hvis de derimot gikk fra ekteskapet, ble det bli sett på som å forsømme sine ekteskapelige plikter og utstøtt uten penger eller sosial posisjon.

Absolutt en bok jeg anbefaler alle å lese, og selv ser jeg frem til mer av Brontë-søstrene!

The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë
CWR Publishing Limited (Collector's Library), 2007
605 sider
Engelsk
Kjøpt
1001 bøker

Leser nå: The Tenant of Wildfell Hall

Helen and Gilbert by Walter L. Colls, fra Wikipedia.

The Tenant of Wildfell Hall har jeg holdt på med en stund, og det kommer stadig andre bøker foran lesingen av denne, noe som absolutt ikke har å gjøre med at boken er kjedelig eller langtekkelig, for det er en handlingsmettet roman. Men det er en sånn bok det går an å holde på med over tid, og jeg koser meg med den. Nå har jeg vært hjemme med influensa noen dager, og da passet det godt å komme videre med denne historien. Dette er den andre, og siste, romanen som Anne Brontë skrev. Den ble utgitt i 1848, og den første er Agnes Grey som kom ut året før.

I et tidligere innlegg skrev jeg om Gilbert Markham, hovedpersonen, som skriver brev til sin venn og forteller om de nye naboene. Det er Mrs Helen Graham som har flyttet inn på Wildfell Hall sammen med sin sønn. I omegnen snakkes det om henne og om hvor uhørt det er å komme dit uten mann, og dessuten uten å vise interesse for det sosiale livet. Gilbert er hodestups forelsket. Han tror ikke på noe av det som sies om henne, og bedyrer at han aldri vil høre på sladder med mindre det kommer fra hennes egen munn.

Så skjer det saker og ting, og Gilbert gjør en del oppdagelser som får ham til å bestemme seg for aldri å se Helen igjen, men på et tidspunkt gir hun ham sine dagbøker og han begynner å lese. Her skifter fortellingen perspektiv til hennes, og Gilbert leser om hennes møte med den sjarmerende Mr Huntingdon. Ovenfor tanten, som sammen med onkelen er hennes verge, har hun proklamert at hun aldri skal gifte seg hvis det ikke er utifra kjærlighet, og at hun aldri kunne tenke seg å leve sammen med en mann hun ikke liker og akter på det viset. Forelskelsen til Mr Huntingdon er som forelskelser flest; Helen unnskylder og bortforklarer hans feil. Selv da hun ser og misliker mye av oppførselen til Mr Huntingdon gifter hun seg med ham, men samlivet blir ikke som hun hadde tenkt. Til det er de svært ulike, og hun ønsker for eksempel at han skal ta ting mer seriøst. Han har også en ufornuftig omgang med alkohol og gambling, og er for det meste kun ute etter egne fornøyelser. En temmelig egosentrisk og, innser Helen etterhvert, lite sjarmerende type.

Jeg er spent på fortsettelsen, spesielt siden romanen skal være den mest sjokkerende av Brontësøstrenes bøker, og den hadde en umiddelbar stor suksess. Etter at Anne døde, forhindret Charlotte at den ble publisert om igjen.

Hvorfor blir vi aldri ferdig med Brontë-søstrene?

Denne høsten har jeg begynt å lese The Tenant of Wildfell Hall av Anne Brontë. Anne var fire år yngre enn sin søster Charlotte, hun som er mest kjent for romanen Jane Eyre - en roman som slett ikke kun er en kjærlighetshistorie. Denne leste jeg for noen år siden og ble veldig fascinert! Se gjerne anmeldelsen og mine innlegg om boken HER.

De tre søstrene Brontë; Anne (1820-1849), Emily (1818-1848) og Charlotte (1816-1855), ble oppdratt til å bli guvernanter, den eneste respektable måte for velutdannede kvinner å skaffe seg en inntekt på. Langt unna storbyene og det litterære samfunn i Haworth i West Yorkshire hadde familien Brontë sitt hjem, og i  løpet av sine korte liv skrev de en rekke mesterverker. Imidlertid ble ikke Anne like kjent som sine søstre, men hennes to romaner har likevel blitt klassikere i engelsk litteratur. Som datter av en fattig irsk prest i den engelske kirke, bodde hun det meste av livet med sin familie i Yorkshire. Hun gikk noen år på kostskole, og arbeidet som guvernante mellom 1839 og 1845, før hun fulgte hun sine litterære ambisjoner. Hun skrev et bind poesi sammen med sine søstre, Poems by Currer, Ellis, and Acton Bell, i 1846, og to romaner; Agnes Grey, utgitt i 1847 og basert på hennes erfaringer som guvernante, og The Tenant of Wildfell Hall, som utkom i 1848, og er betraktet som en av de første gjennomført feministiske romaner i ettertiden (Som skikken var på den tiden for kvinnelige forfattere, utga de sine bøker under mannlige pseudonymer).

Anne, tegnet av Charlotte 

Anne døde 29 år gammel døde av tuberkulose, og det kan sies at Charlotte var delvis ansvarlig for at søsterens forfatterskap ble glemt. Etter at Anne døde var ikke Charlotte interessert i å utgi The Tenant of Wildfell Hall på nytt da hun mente at "temavalget harmonerte for lite med den milde, tilbakeholdne, uerfarne forfatterens personlighet, smak og holdninger." En artikkel konkluderer med at Anne var en radikal feminist, og nå ser jeg frem til å lese om denne milde, stille lillesøsteren som var langt mer dristig og interessant som forfatter enn litteraturhistorien har villet det til.

På side 14 skriver Gilbert Markham til sin venn om de nye naboene. Mrs Helen Graham er tydeligvis en ytterst interessant person som, helt uhørt, kan komme dit uten mann og uten å delta i de sosiale konvensjonene. Slik er hans beskrivelse etter å ha sett henne i kirken:

And there I beheld a tall, ladylike figure, clad in black. Her face was towards me, and there was something in it, which, once seen, invited me to look again. Her hair was raven black, and disposed in long glossy ringlets, a style of coiffure, rather unusual in those days, but always graceful and becoming; her complexion was clear and pale; her eyes I could not see, for being bent upon her prayer-book they were concealed by their drooping lids and long black lashes, but forehead was lofty and intellectual, the nose, a perfect aquiline, and the features in general, unexceptionable - only there was a slight hollowness about the cheeks and eyes and the lips, though finely formed, were a little too thin, a little too firmly compressed, and had something about them that betokened, I thought, no very soft or amiable temper; and I said in my heart - "I would rather admire you from this distanse, fair lady, than be the partner of your home."

s. 13, i min utgave

Hvorfor blir vi ikke ferdig med Brontë-søstrene? De lidenskapelige og dramatiske fortellingene om Jane og Rochester, Catherine og Heathcliff er en del av svaret, og Wuthering Heights av Emily Brontë er visstnok det mest analyserte verket i engelsk litteraturforskning. Nå går jeg igang med å lese den yngste av de tre søstrene, som i ettertid er blitt avskrevet som den uten talent. "Men er det bare mangel på begavelse som gjør at hun er glemt, eller er forklaringen mer sammensatt?"