Mitt grådige hjerte ~ Hege Duckert

Denne boken dukket opp da jeg leste om Frida Kahlo, og jeg lånte den samtidig da den omhandlet nettopp Frida, men også tre andre kvinner: Karen Blixen og Simone de Beauvoir som jeg har lest litt om fra før, og dessuten Billie Holiday som jeg visste ytterst lite om.

Når vi er ute og reiser har vi med oss bagasje, og utifra utvalget av ting kan si noe om hvem vi er og hvem vi vil være; den inneholder litt av våre liv. En bagasje kan være full av håp. Den kan være lett eller tyngende. Kjærligheten er også en bagasje, og denne boken "er en reise inn i fire kvinners liv" hvor Hege Duckert har ønsket å undersøke hva de har hatt med seg i bagasjen, og hvordan møtet med kjærligheten har preget livet og verkene deres.

Duckert understreker at boken tar for seg biter av livene til disse fire kvinnene, og at de var mye mer enn disse bitene. Og under arbeidet med boken, opplevde Duckert at det ikke bar var de fire kvinnene som var grådige på livet og kjærligheten, men hun som var grådig på dem. "Jeg brukte deres historie til å undersøke temaer som opptar meg," og underveis kom det inn en femte kvinne. Henne selv. Hun trekker dermed paralleller til eget liv, og viser dermed hvordan kvinnene fra en annen tid har påvirket henne selv som kvinne.

Karen Blixen hadde med seg sine borgerlige krystallglass på den lange reisen til Afrika. Sammen med de andre tingene i kasser representerte de hennes røtter og tryggheten, det gamle som skulle forenes med det nye. I 1926, da livet i Kenya var på et kritisk punkt (det var fire år før hun måtte reise hjem til Danmark), skrev hun til sin bror:

Å være seg selv. Å være noe i seg selv. Å ha noe som er sitt eget, utrette noe som er sitt, for å kunne leve og for å holde ut at kjærligheten kan forsvinne.
Det er nødvendig.

Da jeg leste Den afrikanske farm var forholdet og kjærligheten til Denys Finch-Hatton fraværende, men Duckert sier at selv om kjærlighetshistorien ikke har stor plass, gjennomsyrer den likevel hele boken. Deres forhold var preget av at han kom og gikk som han ville, og at det var helt i orden for henne. Skjønt, i Brev fra Afrika tilstår hun at det slett ikke var i orden. Hennes mann var notorisk utro, og Denys ville ikke gå inn i et forpliktende forhold, men innledet etterhvert et forhold til en yngre kvinne. Da skilsmissen til Bror Blixen ikke var til å unngå, ble Karen "konfrontert med at hun ikke var noe i seg selv eller hadde noe som var hennes eget. Hun kunne ikke holde ut at kjærligheten skulle forsvinne." Hun holdt farmen i gang i ti år etter at Bror reiste, men ble til slutt nødt til å selge og reise hjem. Selv om det å gå konkurs var en skam, har Karen beskrevet tiden mellom Brors avreise og farmens konkurs som den lykkeligst i sitt liv. Det hadde nok med Denys å gjøre. Men hun satt igjen med ingenting. Uten å ha noe som var sitt eget, ingenting som kunne hjelpe henne å holde ut at kjærligheten forsvant. Men likevel, da kjærligheten først var borte, bestemte hun seg for å skrive ned fortellingene hun diktet for å forføre Denys i svale kveldstimer. Hun vant over konvensjonene til slutt, og når Duckert på omvisning på Rungstedlund legger Karen Blixens krystallglass mot øret, kan hun nærmest høre ekkoet av stemmen hennes: Først og fremst kreves det mot. Du må skape ditt eget. Og du må ta sjansen på å elske, selv om kjærligheten kan forsvinne.

Jeg leste nylig en biografi om Frida Kahlo, maleren fra Mexico som er kjent for sine sterke selvportretter, og for å skildre sitt eget liv gjennom sine malerier. Hun sa en gang at hun ble utsatt for to store ulykker i livet: bussen, som knuste kroppen hennes, og maleren, elskeren og ektemannen Diego Rivera, som knuste hjertet. Hun klippet av seg håret da det ble for mye, og hun advarte til og med Diego på forhånd om at hun kom til å klippe det av hvis han ikke avsluttet sitt daværende forhold. I Selvportrett med avklipt hår har hun også lagt av seg tehuana-drakten som Diego likte henne i. På denne måten tok hun hevn, rett og slett ved å tilintetgjøre det som var kvinnelig. Diego var notorisk utro mot Frida, og en gang hun regnet på det kom hun til en kvinne hvert år. "Utroskapen ble en evig påminnelse om at Frida Kahlo var skadd, ufullstendig, ødelagt." Deres forhold var basert på et sterkt og lidenskapelig bånd. Duckert sier at de ville nok det skulle vært "nødvendig", slik som Simone de Beauvoir kalte sitt forhold til Sartre. "Som Sartre og Beauvoir hadde Rivera og Kahlo en dyp respekt for hverandres arbeid, og delte politisk og sosial bevissthet. Men det såret Kahlo dypt at Rivera gikk til heler kropper for å tilfredsstille sine behov."

Frida Kahlo ble ikke anerkjent som kunstner før helt på slutten av sitt liv, og mye av identiteten hennes lå i å være Diegos hustro. Også Herrera skriver om dette i biografien, men samtidig at Frida var mye mer og at hun ikke lot sitt forhold til Diego gå på bekostning av sin egen identitet. Uansett, etter skilsmissen med Diego tok hun sitt eget arbeid som kunstner mer seriøst, og ville ikke være økonomisk avhengig av ham. Hun døde da hun var 47 år gammel. Under kremasjonen var det håret som først tok fyr.

Billie Holiday hadde jeg lite kjennskap til. My man has left me, en sang ... "Å pakke en koffert. Å gå nedover en gate. Aldri komme tilbake. Det er en sang, det er mange sanger, grunnrisset til halvparten av alle verdens kjærlighetssanger, men det er også et snapshot av Billie Holidays liv." Billie bodde i mange år i ulike hotellrom, og så snart hun fikk råd skaffet hun seg en Hollywoodstjerne-liknende minkkåpe. Ellers var hotellrommene fylt med fulle askebegre, halvtomme whiskyglass, uoppakkete blomsterbuketter, kjoler slengt over stoler med sko sparket under. De fleste sangene hennes handler om en mann som stadig forlater henne, og som hun lengter så intenst etter, selv om han behandler henne "awful mean".

Duckert lyttet til stemmen hennes, og sier at det var noe med måten hun brukte stemmen på, som ble varemerket hennes. Hun var en historieforteller, og kriteriet for om en sang var god eller ikke, var om hun kunne føle den. Så jeg lytter til stemmen jeg også. Finner frem på youtube. Ja! Den stemmen liker jeg og kan forstå dens suggererende effekt. Duckert forteller at oldemoren var slave på en stor plantasje i Virginia, og med eieren hadde hun seksten barn. "Fra hun var liten jente, kjempet Billie Holiday for å slippe å tilhøre noen," og videre får vi noe av oppveksthistorien hennes. Gjennom livet hadde hun mange menn. Gjennomgående var at mennene var en type som er "godt beskrevet av Denzel Washington i filmen American Gangster som en mann som løser alle konflikter ved å slå først og hardest, og som mener kvinner først og fremst har samme bruksområde som dyre vesker, pynt til å henge på armen." Slik var mennene til Billie Holiday. Etterhvert ble rus-avhengigheten sterk, og Duckert sier det var vanskelig å gå inn i universet Billie Holiday fordi det er såpass mye kaos; hun er bare synlig i korte glimt, dagene hennes flyter over i alkohol og heroin og inn i hverandre.

Mot slutten av 50-tallet var ikke Billie Holiday på noe tidspunkt i løpet av dagen eller natten fri fra rusen, og omkostningene ble store: dårlig rykte, færre spillejobber, stadig besøk av agenter fra det føderale narkotikabyrået, musikere som ikke ville spille med henne, menn og kvinner som pakket kofferten og gikk nedover gata for aldri å komme tilbake. En dag falt hun i koma og døde, 54 år gammel.

Da jeg leste Toril Moi sin bok om Simone de Beauvoir, steg det frem et annet bilde enn den selvsikre kvinnen som er forfatter av Det annet kjønn. Moi skriver at mange var skuffet over at Beauvoir satte seg selv på annenplass i forhold til Jean-Paul Sartre, men hevder at dette burde "gi grunnlag for ettertanke når det gjelder vanskene ved å bli en intellektuell kvinne i et patriarkalsk samfunn." Bildet som steg frem var en usikker Simone, en sjalu Simone, en menneskelig Simone. Det er lett å forhøye mennesker som har hatt så utrolig mye å gjøre med historiske fremskritt at man glemmer at de også var sammensatte og helhetlige mennesker akkurat som oss andre. Som Duckert sier det: "Jeg trodde sjalusi var noe vi andre slet med, vi som levde mer trivielle og mindre intellektuelle liv, vi som ikke hadde samme viljestyrke i møte med de negative følelsene."

Det var virkelig spennende å lese om Simone de Beauvoir igjen, fra et annet perspektiv. Det ga meg et bredere bilde av henne. Når hun sier i Det annet kjønn at "Ekteskapet er i prinsippet uanstendig, ettersom det forvandler det som burde være utbytte i spontan hengivelse til rettigheter og plikter," var ønsket hennes å "leve fritt med sin store kjærlighet, filosofen Sartre, i et livslangt, forpliktende forhold som ikke skulle la seg påvirke av konvensjoner eller jus." Duckert undersøker sjalusien hennes, og ser på dem som et paradoks som "understreker hva det må ha kostet henne å holde på sine idealer om frihet og den absolutte kjærligheten mellom dem, som skulle tåle all verdens sidesprang."

I deres felles pakt/avtale skulle de være ærlige om alt, og dermed fortalte de begge alle detaljer fra sine forførelser og forhold med andre. På et tidspunkt ble Simone de Beauvoir stormende forelsket i en amerikansk forfatter, men likevel valgte hun å fortsette livet med Sartre. Hun fikk en meksikansk sølvring av sin elsker, som hun aldri senere tok av seg. Men Duckert sier det slik, dvs. hun håper det var slik: "Nok en gang velger Simone de Beauvoir seg selv. Hun reiser hjem for å fortsette å være en fri, intellektuell kvinne i Paris. En fri, intellektuell kvinne med en depresjon, et alkoholproblem og et knust hjerte."

Pionerer i historien

Selv om disse kvinnene var ulike, hadde de livsappetitt og grådige hjerter som fellesnevner. De uttrykte sine ønsker og behov, også i møtet med menn som sviktet dem. Det at de levde i en brytningstid for hva en kvinne skulle være, og nye ideer om frihet og likhet, og brøt grenser ved å protestere - det gjør dem til pionerer i historien. Jeg synes Hege Duckert har fått godt frem hvordan kjærligheten har preget livene til disse kvinnene og hvordan verkene deres ble utformet. Det er virkelig en spennende reise som jeg anbefaler alle å bli med på!

Mitt grådige hjerte av Hege Duckert
Versal Forlag, 2009
Norsk, bokmål
231 sider
Innbundet, lånt på biblioteket

Den afrikanske farm: del II ~ Karen Blixen

Del I av min Blixen-lesing finnes her, jeg kom ikke lengre enn til side 61 før bloggdato i bokhyllelesingen, men nå har jeg lest hele boken og skal forsøke å komme med en helhetlig oppdatering. Den afrikanske farm handler om Karen Blixens 17 år i Kenya (den gangen kalt Britisk Øst-Afrika), fra 1914 til 1931, hvor hun sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, kjøpte en farm hvor de dyrket kaffe. Boken handler stort sett om hennes egne memoarer fra disse årene og mannen blir kun vagt nevnt én gang så vidt jeg fikk med meg. Dette er Karens betraktninger, og etter det jeg husker fra filmen Mitt Afrika var ikke de to særlig lykkelige sammen. Jeg må si jeg så frem til skildringene av forholdet med Denys Finch-Hatton som er spesielt vektlagt i filmen, men der måtte jeg se meg skuffet. Hun snakker om ham som en venn, og langt ut i boken om at de hadde lange samtaler sammen samt hva hun gjorde for ham etter at han døde i et fly-krasj. Romansen mellom dem sies det ingenting om.

Altså er ikke boken slik den kjente Mitt Afrika-filmen viser, men snarere en samling historier fra tiden hennes der. Ikke at jeg ble skuffet i helhetsbildet, men sånn kan en film med Robert Redford gjøre med en. Nå i ettertid leser jeg at filmen også er basert på brev og andre verk Karen Blixen skrev. Men boken Den afrikanske farm er mer hennes erindringer fra tiden da hun drev farmen og som hun skrev etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og ble utgitt i 1937. 

I heftet som fulgte med boken står det at broren, Thomas Dinesen, stod henne nær og det var til ham Karen Blixen per brev betrodde sine innerste følelser. Han har også skrevet bøker, blant annet en om sin søster hvor han sier at hun hadde en enestående "evne til å gi et betagende billede af alt hva hun traf på i sit liv - mennesker og natur, henrykkelse og fortvilelse - til tider kan kunstneren rives så meget med af sit billede, at selv hans nærmeste venner kan komme i tvivl om ægtheden, sandheden i dets skabelse." I Den afrikanske farm så Thomas Dinesen at hun hadde fordreid virkeligheten slik at den skulle passe inn slik hun ønsket den skulle ha vært. Det var ikke negativt, han mente ikke hun var en løgner, men rett og slett en dikter.  

I Den afrikanske farm er Karen Blixsens kjærlighet til stedet til å ta og føle på, og hun sier i starten av boken at farmen lå for høyt for kaffedyrking og at det var vanskelig å få driften til å lønne seg. Dette kommer hun også tilbake til mot slutten, da hun blir nødt til å selge alt og flytte til Danmark.

Foran meg lå en veldig strekning av åpent, bølgende land, en ridetur på halvt hundre mil. Her fantes det ikke et eneste gjerde eller en eneste grøft, ingen veier og ingen menneskelige boliger bortsett fra masaienes landsbyer, som de kaller manyattaer og som står tomme halve året når de store vandrerne tar med seg kvegflokkene sine til nye beiter. Lave, gamle tornetrær stod spredt ut over sletten. Her var lange, dype dalfører og elveleier med store flate steiner, hvor man måtte følge et dyretråkk for å komme over.

Etter en stund merket man hvor stille det var her ute. Når jeg nå ser tilbake på mitt liv i Afrika, synes jeg det er livet til et menneske som er kommet ut av en støyende og urolig verden og inn i et stille land.

s. 80

I heftet påpekes det at det var vanlig at kolonistene betraktet afrikanerne som dyr eller barn, og at de burde være takknemlige for den utviklingen Europa bidro med. Selv om Karen Blixen var påvirket av denne holdningen leser jeg i boken at hun fikk en forståelse for at de faktisk var mennesker. Blant annet ved at hun reflekterer rundt det at rettferdighetsbegrepene hos de to verdensdelene var så forskjellige. Hun forsøkte å sette seg inn i andre folkeslags levevis, og ikke bare avfeie dem etter europeisk normer. Også masaienes skjebne ser hun på med en viss vemodighet; "Fra farmen kunne jeg år for år følge skjebnen til det døende masaifolket på den andre siden av elven. De var krigere som var blitt forbudt å føre krig. Stammen var nå en gammel løve med klørne klippet, en kastrert nasjon." Somalikvinnene beskriver hun på en fantastisk måte, og selv om vi i dag betrakter Somalia blant de fem verste land å leve i som kvinne, levner Blixen ingen tvil om at det inne i den avstengte kvinneverden som hersket hos somalikvinnene som bodde på farmen merket hun "at et sterkt og mektig ideal var usynlig til stede, og uten dette kunne ikke besetningen ha holdt ut så heltemodig: Tanken om et tusenårsrike hvor kvinnene skulle regjere verden." Om de to rasene skriver hun at forholdet på mange måter minner om det mellom de to kjønn, for hvis en av dem fikk vite at de ikke betydde mer i den andres liv enn hva den andre betyr i deres eget ville de bli forarget og ikke tro det. "Under gjensidig illusjon gikk samværet mellom hvite og svarte sin jevne gang."

Selv om det kunne være ensomt på farmen, var det alltid mye å gjøre og hendelser som måtte følges opp. Det kom også mange gjester på besøk. "En gjest er alltid velkommen. Han hadde jo nytt å fortelle, og enten det er dårlig eller godt, er det brød for sjelen for mennesker som lever et ensformig liv i et avsidesliggende hus." Spesielt nevnes Denys Finch-Hatton og Berkley Cole ofte. Førstnevnte "var så hissig på samtaler og diskusjon" når han kom tilbake fra jaktekspedisjonene at de to ble sittende og snakke til langt på natt. Karen Blixen så på seg selv som en storyteller, og diktet mange eventyr og historier hun kunne fortelle til Denys Finch-Hatton når han kom.

Denys ville heller høre på en historie enn å lese den. [...] Når han kom til farmen, spurte han meg om jeg hadde noen nye historie å fortelle ham. [...] Om kvelden gjorde han det behagelig på gulvet foran kaminen med alle husets puter spredt rundt seg. Jeg satt med bena over kors ved siden av ham, som selve Sheherazade. Han hørte oppmerksomt på en lang historie helt til siste slutt.

s. 177

Den største gleden hun opplevde var å fly med Denys Finch-Hatton over Afrika, og skildringene fra turene er så levende at jeg har ingen problemer med å se dem for meg. En annen fantastisk skildring er fra en safari hun dro på inn til Masai-reservatet hvor hun beskriver opplevelsen av landskapet, løvejakt og naturen. I boken er det også mange historier om mennesker hun møter som ofte er svært underholdende og usedvanlig godt skrevet.

Karen Blixens kaffefarm M’Bogani i Kenya.

Siste kapittel heter "Farvel til farmen" og Karen Blixen tar for seg hvordan farmen bukket under for tørke, lave kaffepriser og manglende kapital som til slutt førte til at farmen måtte selges, og hun måtte reise tilbake til Danmark. Den afrikanske farm likte jeg svært godt og kommer garantert til å lese mer av Karen Blixen! 

Den afrikanske farm av Karen Blixen
Originaltittel: Out of Africa og Den afrikanske farmGyldendal Norsk Forlag, 1948
De norske Bokklubbene AS, 2001, for denne utgaven
Norsk, bokmål
303 sider
Innbundet, gave

Bokhyllelesing

Den afrikanske farm ~ Karen Blixen

Jeg leser Den afrikanske farm i forbindelse med bokhyllelesingen og boken skulle vært blogget om allerede, men har kun kommet til side 61. Karen Blixen (1885-1962) bodde i perioden 14. januare 1914 til 14. juli 1931 i Britisk Øst-Afrika (i dag Kenya), hvor hun eide og drev en kaffeplantasje. Hun flyttet dit sammen med sin mann, Bror von Blixen-Finecke, og de startet sammen Karen Coffee Company Ltd.

Boken skrev hun etter at hun var flyttet tilbake til Danmark og er hennes andre og mest kjente. Den ble gitt ut i 1937 og handler om hennes opplevelser i Afrika. Med de kjente ordene "Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong" starter Blixen med å fortelle om farmen og dens beliggenhet. Det er landskapet som er i fokus og som leser fornemmer jeg hennes kjærlighet til stedet. På farmen ble det dyrket kaffe, selv om distriktet lå litt for høyt for kaffe (400 meter høyere enn hovedstaden Nairobi), og det var vanskelig å få driften til å lønne seg.

"Vi var aldri rike på farmen. Men kaffeplantasje er en virksomhet som folk blir grepet av når de først begynner med det, og de blir aldri kurert."

s. 10

De innfødte var det ikke så lett å bli kjent med, de var meget vare og sky, men Blixen ble etter hvert bedre kjent med dem og selv om det av og til var ensomt, følte hun "at de innfødtes tause, overskyggete tilværelse løp parallelt" med sin egen. Fra ni til ti om morgenen var hun doktor for folkene på farmen; "som kvakksalvere flest hadde jeg stor søkning". Hun traff gutten Kamante som var svært syk, og hun ba ham komme til huset dagen etter. Da hun ikke kunne kurere ham sendte hun ham til det skotske misjonshospitalet, og etter et tre måneders opphold ble ble han værende i Karen Blixens tjeneste til hun reiste fra Afrika.

I de siste månedene før regnet kom, ble hele verden hetere og tørrere for hver dag som gikk. Man gispet. Det var som om også naturen hadde feber.
[...]
Om kvelden like før solnedgang kom landskapet rundt oss plutselig nærmere. Åsene trådte tett inn til huset og var så levende og kraftige med sine mørke grønne og blå farver. Noen timer etter gikk jeg ut igjen og så at stjernene hadde trukket seg inn  i himmeldypet. Jeg følte at natteluften var dyp og full av løfter.

Når det sterke suset kom vandrende over hodet på meg, var det vinden i de høye trærne i skogen og ikke regnet. Når det løp langs jorden, var det vinden i buskene og det høye gresset og ikke regnet. Når det raslet og hvislet tett ved bakken, var det vinden i maisåkrene og ikke regnet. Men det lød grangivelig som regn. Gang på gang lot man seg narre, og man lyttet jo med en viss glede. Det var som om en begivenhet man lengtet etter, ble spilt på scenen.

Men når jorden svarte, liksom en sangbunn, med et dypt, frodig, voksende brøl og hele verden rundt meg sang i alle toneleier og styrkegrader, da var det regnet. Det var som å komme tilbake til havet etter å ha vært lenge borte fra det. Det var som en elskers omfavnelse.

Et år kom ikke det store regnet, og for å samle seg om noe under ventingen begynte hun å skrive historier og eventyr som "kunne føre tankene mine langt avsted til andre land og andre tider". Det er en fryd å lese naturskildringene og beskrivelsene av folkeslag og opplevelser, og jeg ser frem til å lese videre!

En smakebit på søndag [den afrikanske farm]

Jeg holder fremdeles på med de samme bøkene som forrige uke og har ikke lyst å ha smakebit fra dem, men så kom jeg på at denne månedens bokhyllelesing for mitt vedkommende er Den afrikanske farm av Karen Blixen som jeg har hatt på vent lenge, og jeg fikk boken av Ellikken som hadde opprydning i bokhyllen sin for over ett år siden. Den afrikanske farm handler om forfatterens år på en farm i Kenya, og hun så disse årene som de rikeste i sitt liv. Hun var betatt av dyreverdenen, av kontakten med lokalbefolkningen og hun dyrket forholdet til Denys Finch-Hatton.

Det fulgte med et hefte som omhandler Blixens liv, skrevet av Karsten Alnæs.

På første side er et bilde av Karen Blixen og et sitat,

det er smakebiten min denne søndagen: 

Boken på vent [den afrikanske farm]

Ellikken har for tiden en fantastisk GiveAway, så trenger du å fylle opp bokhyllen er det bare å skynde seg dit for å sjekke ut om det er noe som frister. Det er mange titler igjen!

Selv har jeg spurt blant annet om Den afrikanske farm av Karen Blixen, en bok jeg har hatt lyst til å lese etter at jeg så filmatiseringen for mange år siden. Slik er det jo av og til, at bøker en har tenkt å lese blir fortrengt av andre som presser seg frem i køen.

Gyldendal.no skriver om boken at det "er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdikting. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden".

Årene på farmen i Kenya stoa alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etterhvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.