søndag 8. februar 2015

The flood is coming, but there is hope

Ettersom jeg venter på siste boken i MaddAddam er det interessant å følge med på hva Atwood uttaler seg om serien og temaet. Hun postet en link til et intervju som ble gjort i forbindelse med the Future Library project, et 100-års langt kunstprosjekt i Oslo. I intervjuet blir hun spurt om hvilket spørsmål hun ville stilt om fremtiden, og svarer: Will there be people in a hundred years?

Det henger sammen med hennes syn på endringene:

Screenshot fra denne siden.
Atwood sier at når folk tenker på klimaendringer, tror de at det kanskje kommer til å regne mer eller noe slikt, men det er mye mer omfattende enn som så fordi når en endrer hvor det regner, hvor mye eller hvor lite, så påvirkes omtrent alt ettersom vi er avhengige av vann og oksygen.

Planeten er i endring, vi trenger kreative, ambisiøse og noen sterke nye historier for å forstå hvordan vi kan endres med den. Men det er håp, ifølge Atwood er håpet innebygget: "I'm counting on it."

søndag 1. februar 2015

Alias Grace ~ Margaret Atwood

Til nå er det dystopier jeg har lest av Margaret Atwood: The Handmaid's Tale, Oryx og Crake og Flommens år. Alias Grace er ganske annerledes. Og likevel ganske lik. Uansett er det et ganske stort tidssprang i forhold til de nevnte romaner da den er basert på faktiske forhold som fant sted i 1840-årene, om en historisk skikkelse ved navn Grace Marks som ble beskyldt for og dømt til livsvarig fengsel for å ha drept sin arbeidsgiver og hans husholderske. Bokens baksidetekst kan du lese i et smakebit-innlegg jeg postet tidligere.

Margaret Atwood

Historien fortelles ut fra flere perspektiv slik Atwood liker det, og som gjør romanene hennes så intrikate og spennende. Historien presenteres ikke kronologisk, men leseren må selv sette sammen trådene og i Alias Grace blir ikke alt oppklart til slutt. Den sanne historien om Grace Marks er at hun var 16 år da dommen falt og sendt i fengsel for å være delaktig i mordene, men hennes rolle ble aldri helt klargjort. Hennes medsammensvorne, James McDermott ble hengt 21. november 1843. Marks kom til Canada fra Irland sammen med familien, og fikk etterhvert arbeid som tjenestepike hos Thomas Kinnear. Han hadde et forhold til sin husholderske Nancy Montgomery, noe folk i området var klar over. Mordene fant sted 23. juli 1843, og Atwood skriver i etterordet at saken ble utførlig omtalt både i kanadiske, amerikanske og britiske aviser. Videre at detaljene var oppsiktsvekkende: Marks var ualminnelig vakker og særdeles ung, husholdersken hadde tidligere født et uekte barn, og var gravid da hun ble myrdet. Marks og Marks og McDermott rømte til USA og pressen tok det for gitt at de var elskere. "Blandingen av sex, vold og underklassens sørgelige oppsetsighet virket uhyre tiltrekkende på datidens journalister." I 1840-årene var Grace Marks en av Canadas mest beryktede kvinner, og det ble skrevet om henne utover i århundret mye fordi holdningene til henne viste tidens syn på kvinnens natur.

Grace Marks' historie fortelles av henne selv enten henvendt til leseren eller til den unge legen Simon Jordan som Atwood introduserer for å utforske Grace's ubevissthet. Det er mange hull i historien, forårsaket enten av hukommelsestap eller som bevisst middel for å bedre sin egen situasjon. På den tiden var det vanlig å leie ut fanger som dagarbeidere, og i boken er Grace tjenestepike hos fengselsdirektøren, men føres tilbake til fengselet om kvelden. I starten vet jeg ikke hva som har skjedd, noe som er litt forvirrende. Etterhvert som Grace forteller om sitt liv til dr. Simon Jordan utvikles sympati for henne, til tross for at jeg vet hun er dømt for et brutalt dobbeltmord. Spørsmålet dukker stadig opp, slik det må ha gjort for mange da dette faktisk skjedde, er hun skyldig eller ikke? Et spørsmål som Simon håper å få besvart ved å anvende psykologiske grep og ideer som på den tiden var nye og ble møtt både med nysgjerrighet og motstand. Han ønsker å dykke ned i ubevisstheten hennes for på den måten å hente frem informasjon om hva som hendte den dagen Kinnear og Montgomery ble drept, den dagen Grace sier hun husker svært lite av. I alle fall når det gjelder selve mordene, ellers har hun sylskarp hukommelse av detaljerte gjøremål, vær og annet som kan sees som irrelevant. På denne måten er det ikke bare det Grace er dømt for som utforskes i boken, men også kvinners situasjon og levekår. Noe av det som er likt til for eksempel The Handmaid's Tale er sosiale konvensjoner og undertrykkelse av kvinner. Atwoods dystopier tar for seg situasjoner som enten kan skje eller som faktisk allerede har skjedd. I det nittende århundret var man ekstremt opptatt av kvinners galskap. Kvinner var det svake kjønn, skrøpelige, dydig og slett ikke i stand til drap. Meningen med å være kvinne var giftermålet, som ble sett på som fullbyrdelsen av den kvinnelige natur. Fromhet, renhet, underdanighet og huslig var kvinnelige dyder som ble satt høyt, og de forstyrrede, hysteriske og tøylesløse kvinnene er sterkt representert i litteratur fra det nittende århundret.

Kapitlene har navn etter quilt (lappe)-mønstre, og kan symbolisere lagene av lapper i Grace's underbevissthet. Samtidig innledes kapitlene med utdrag fra dokumenter fra saken, men også dikt og sitater som fungere som symboler for selve historien. Slik kan det sies at selv om romanen ikke serverer en løsning på hva som skjedde morddagen, er den et lappeteppe av sann og oppdiktet historie som oppfordrer leseren til selv å tenke gjennom detaljene og hendelsene for å finne sin egen konklusjon. Som nevnt før er det nettopp dette som er så fascinerende med Atwoods forfatterskap, hun utforsker karakterenes indre liv på en elegant måte. Selv om fengsellivet arter seg temmelig monotont, skjer det desto mye på det indre plan hos Grace. Det tar tid før leseren fullt ut forstår hva romanen dreier seg om. Det som et puslespill hvor alle bitene ikke nødvendigvis er til stede, det er fantastisk, og jeg anbefaler boken på det varmeste.

Alias Grace av Margaret Atwood
Originaltittel: Alias Grace (1996)
Oversatt av Inger Gjelsvik
Aschehoug forlag, 1997
Norsk bokmål
568 sider
Innbundet, kjøpt