Om smakebiten jeg hadde i april skrev jeg i noen kommentarer at selv om sitatet er fælt er ikke alt like ille, og at hele boken heldigvis ikke er som smakebiten. Det er en sannhet med modifikasjoner. Hele boken er like fæl, men det finnes også deler som ikke er det. Forlaget skriver om boken at den er "rå og brutal, øm og poetisk, rystende og dypt engasjerende." Det har de helt rett i.Mapuche ble utgitt i 2012 og er Caryl Féreys andre roman som er oversatt til norsk. Han betraktes som fransk thrillerlitteraturs store håp, og mange av bøkene hans preges av hans interesse for reiser og sosiale konflikter. På Wikipedia leste jeg at mapuche (mapudungun for 'folket på jorden' eller 'jordens folk'), er en folkegruppe som hadde kontroll over et territorium i sentrale og sørlige del av Chile og sør i Argentina, og etterkommerne lever fremdeles i området. De er kjent som folket som stod imot ekspansjonen fra inkaene, og som senere holdt stand mot spanske og chilenske styrker.
Handlingen er satt til Argentina etter militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983, med tre forskjellige presidenter. I 1976 kom de militære til makten ved et kupp mot presidenten Isabel Martínez de Perón. I deres maktperiode forsvant titusenvis av mennesker som motsatte seg militærregimet, eller som man mistenkte for det. Fra den første arrestasjonsbølgen av samlet mødrene til de forsvunne seg på Maiplassen foran Casa Rosada, presidentpalasset, for å demonstrere.
Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.
Med dette som utgangspunkt har den franske forfatteren Caryl Férey skrevet en roman med rystende beskrivelser av redselsfulle handlinger og opplevelser, om mennesker på sitt verste, og jeg tenker; er det mulig! Boken starter med at en kropp slippes fra et fly, og derfra føres leseren videre på en reise i både Argentinas historie og enkeltmenneskers skjebner. Jana, mapuchen, var kommet til hovedstaden Buenos Aires for å studere på kunsthøyskolen og "som så mange andre ubemidlede studiner måtte hun prostituere seg for å overleve". Hennes raseri kommer sterkt frem av setningene; "Hun hadde blitt en piggtråd." Da hun sammen med venninnen, Paula, egentlig Miguel, finner ut at den døde er Paulas venn gjør de hva de kan for å finne ut hva som har skjedd. Slik blir Jana kjent med privatdetektiven Rubén, hvis mål er å finne de ansvarlige for ugjerningene som ble begått i "Den nasjonale omorganiseringsprosessen" som diktaturet kalte det. Sammen med mødrene på Maiplassen nøster de opp flere uoppklarte saker som fremdeles er svært ømtålige selv etter tretti år fordi det er mange som har mye å skjule. Rubén har selv opplevd diktaturets torturkamre, hvor faren og søsteren ble drept. Det var også vanlig at spedbarn etter "forsvunne" personer havnet hos barnløse ektepar innen det militære, de var en del av "krigsbyttet", og dette er et uunngåelig tema i boken.
Det er flere spor som krysses i romanen og tråder som knyttes sammen, noe forfatteren har gjort på en særdeles spennende og elegant måte. Mye historie om landet blir fortalt, og om utviklingen frem til mot diktaturet og etterpå. Terror og sensur, altomfattende undertrykkelse, dødsskvadroner, frykt og usikkerhet er noen av elementene. Hvem kunne stå i mot de militære? Når man risikerte for å bli beskyldt for konspirasjon om man snakket til ukjente eller arrestert for å gi fyr til en forbipasserende. Kvinnene bestemte seg for å gjøre opprør når ektemenn og barn forsvant, og Mødrene på Maiplassen fortsatte også etter militærdiktaturets fall. Det er farlig å pirke borti gamle forbrytelser, og Jana og Rubén blir utsatt for flere mordforsøk. De opplever også mye som er fælt å lese. Noen ganger har jeg lyst til å lukke øynene, ønsker ikke å vite at slikt faktisk har skjedd. Men det går an, det er mulig. Når man tror en har sett det verste, og skjønner at det verste har ingen grenser, blir det også for meg en opprørende og ubehagelig opplevelse. For selv om handlingen er fiksjon, er forholdene rundt fakta, og nettverkene som overlevde diktaturet gjør hva som helst for at ikke sannheten skal komme frem. I en by hvor 34,9 % av befolkningen (rundt 4,4 millioner) lever under fattigdomsgrensen, er Buenos Aires "blitt en gammel dame som hadde stengt seg inne i de gamle minnene mens hun telte over de siste smykkene sine foran det grå Atlanterhavet, som ikke gadd å se på henne lenger".
Et særdeles høyt spenningsnivå preger hele boken, det var til tider umulig å legge den ned. Jeg leste om kvelden, og våknet med den på dynen. Jeg leste før jeg gikk på jobb og hadde den med med i vesken, og jeg leste før skolen selv om jeg skulle forberedt meg til forelesningene. Jeg fikk vondt i magen, tårene sprengte på bak øyelokkene, det er grusomt å lese og det er vanskelig å forestille seg at slikt har skjedd. Det er rått, brutalt og en får realiteter slengt rett i fleisen. Men jeg sitter igjen med troen på at det finnes håp. Jana og Rubén dras mot hverandre, til tross for alt som skiller dem. Midt oppi alt det grufulle spirer denne ømme, sårbare kjærligheten, som binder dem sammen. Det er fint å lese, og binder sammen deres individuelle fortid med opplevelser ingen skulle vært nødt til å gå gjennom. Samtidig viser romanen at en kollektiv protest kan føre til oppklaring og svar på tilslørt sannhet. Denne boken anbefaler jeg alle å lese! Den gir en ny dimensjon til et lands historie, men også enkeltmenneskers egen historie.
Mapuche av Caryl Férey
Aschehoug & Co. (W. Nygaard), 2014
Norsk bokmål
528 sider
Leseeksemplar fra forlaget
